Redaksjonelt innhold, 10.04.2008

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Landbruks- og matdepartementet

Status: Arkivert

Poteten - den enestående!

Poteten - den enestående!

Kåseri av Ingvar Hage, Direktør Bioforsk Øst 

Kjære folk, det skulle da bare mangle om ikke potetens internasjonale år ble proklamert! På tide! Og at ingen ringere institusjon enn FN skulle gjøre det. Det er visst regjeringen i Peru som har tatt initiativet, ikke unaturlig, siden potetens vugge sto ved Titicaca-sjøens bredder, på grensa mellom dagens Peru og Bolivia, rundt 8000 - 10000 år siden. Sjelden var vi vel så enige i FNs valg av årstema! Det at potetens år faller sammen med det internasjonale året for dassen må vel høre med til tingenes iboende tilfeldigheter? 

Begrunnelsen for potetåret ligger i potetens enestående egenskaper som jordbruksvekst og matvekst. Verdens tredje viktigste matvare, etter ris og hvete. Den norske historien preges av poteten, mindre påaktet i vår nyvunnede velstand, men stadig mer aktuell i land og områder hvor nok mat fortsatt er et brutalt dagsaktuelt og overordnet mål. For to år siden passerte u-landenes potetproduksjon i-landenes (162 mot 156 mill tonn). Kina er i dag verdens største potetprodusent, en tredjedel av verdensproduksjonen foregår nå i Kina og India.

Og vi som trodde den var vår!

For potetens plass i norsk historie og kulturutvikling kan neppe overvurderes. Med sin pondus og betydning kan det virke som den har vært her alltid. For hvilken annen vekst har hatt fast plass i værmeldinga de siste 50 år? Men potetens norske historie er bare rundt 250 år. Ikke så godt å vite helt nøyaktig, men det snakkes om 250 år i år. Slik som i 1993, da vi også feiret poteten, dog med noe uklar fødselsattest. Det er bedre å jubilere en gang ekstra enn ikke i det hele tatt for en slik vekst. 

”Vårt heimland i myrker lenge låg, og vankunna ljoset gøymde” synger vi, hvis vi tar med andre verset av Fedrelandssalmen. Men så kom opplysningstida - og poteten! Den kom til oss nordmenn så smått midt på 1700-tallet. Prestene gjorde den kjent utover landet. Potetprester ble de kalt. En betegnelse av og til brukt med mindre ærerik betydning, men i realiteten en hedersbetegnelse som fortsatt kan brukes på presten som forstår at menighetens timelige behov er tvilling med de åndelige.

Solanum Tuberosum kalles poteten på latin. Det lyder som en sang. Nordens drue kalles den også, med god grunn! 

Hedemarkingene kaller den sin, og flere har meldt seg på med at de var de første som dyrket poteter i Norge. Valdres var tidlig ute, de hadde en fremmelig sogneprest i Vestre Slidre, Hermann Ruge. Men det er observasjoner som tyder på at Sogn var enda før. Dette er knyttet til sogneprest Atche som var prest i Aurland fra 1737, senere i Lærdal og Ullensvang. Atche var dansk, og det er ikke usannsynlig at han hadde med seg knoller hjemmefra som han dyrket i hagen. Han prøvde for øvrig også å så hvete i Lærdal, og har notert at det ga god avling.

Potetprestenes iver hadde et rent verdslig utgangspunkt. Poteten finnes ikke nevnt i Bibelen. Det har tidvis vært problematisk for noen, det var bare det som vokste over jorda som kunne regnes blant Guds gaver. Men sogneprest Frans Filip Hopstock i Balke på Toten forklarte sine konfirmanter i 1808:

“Ja, jeg er vis paa at dersom denne art hadde vært kjent i Jødeland paa Jesu tid, havde Han nævnt den i sit evangelium om sædemanden.” 

Dette var forøvrig i den samme talen han formanet konfirmantene at:  

“I sige saa ofte mellom eder: Lykkelig den mand der har rigdomme, eller: Lykkelig den mand som har en god hustru! Men jeg siger eder: Lykkelig den mand, der har en bakke, som vender mot syd, hvor han kan sætte poteter! Sæt poteter, og I skal det ikke angre!”

Historieprofessor Tore Pryser ved Høgskolen i Lillehammer hevder at utbredelsen og kunnskapen om poteten gjennom 1800-tallet var av større betydning for den jevne mann og kvinnes liv og hverdag enn det faktum at vi fikk ny grunnlov! Poteten, sammen med slåmaskina, var datidens olje og data i samfunnsutviklingen, sier professoren!

“Å poteten er en makeløs frugt, den står i tørke, den står i væte, men vokser”,
sa Hamsun i Markens Grøde, og fikk Nobelprisen i litteratur i 1920.

Poteten brakte liv og kraft til befolkningen, og reddet mange fra sult og nød når den etter hvert kom i bruk. Poteten er det nærmeste vi kommer en ferdig tilpasset matvare fra naturens side. Den mangler egentlig bare litt fett. Poteten og silda – en perfekt kostholdskombinasjon som reddet det norske folket i de harde årene tidlig på 1800-tallet. Og ikke bare det, de ble større, og sterkere! Dette er statistisk bevist ved at soldatene allerede da ble veid og målt. I Skottland ble kvinnene forbudt poteter, for ble så lett med barn. Det forteller også mye om den ernæringsmessige kraft. C-vitaminet representerer nok mye av forklaringen.

Poteten har vært livredder i krig og kriser, både her til lands og i andre land. Under siste verdenskrigen ble til og med Slottsparken i Oslo pløyd opp til potetåker.

Men poteten er ikke bare næring - den er også nytelse! Her må nevnes den svenske grevinne og vitenskapskvinne Eva Ekeblad, som var den første i Norden som eksperimenterte med poteter som råstoff til alkohol. Hun publiserte sine resultater i 1748, og la dermed grunnlaget for en nordisk tradisjon, i dag sirlig ivaretatt av oss nordmenn. Det skal likevel ikke underslås at en svensk beretning fra 1812 om diverse forsøk med brennevinsbrenning bl a uttrykkes at ”Potatesbrännvin” er ”at anse som sämst av alla Brännvinssorter”. Løvetannrot ble ansett som bedre!

Potetprestene var stadig på banen. Her må fremholdes Abraham Pihl, som ble prost i Hedemarkens prosti. Født på Gausdal prestegard i 1756 – altså omtrent samtidig med poteten. Både far, bestefar og oldefar var sogneprester i Gausdal, faren reiste prestegardsbygningen som står der i dag. Pihl var opptatt av mye, bl a at Norge skulle få sitt eget universitet, som han for øvrig mente skulle legges til Brumunddal. Abraham Pihl stod i 1795 på prekestolen i Vang kirke og lærte sin sognebarn at:

“Potatos kunde bruges i Brød; om end med ubetydelig Fordeel, og Svin fødes, om just ikke giødes derved, men aldrig kunde Potatos anvendes med større Fordeel end til Brændeviin!”

Brennevin hadde vært produsert noen generasjoner før, av korn. Men korn var knapphetsvare, selve Gudslånet, og maten måtte prioriteres. Poteten ga flere fold. Jorda ga så mye mer at det ble råd til nytelse i tillegg til næring.

Bøndene svarte med å utnytte de nye mulighetene. Fra 1820 var poteten nærmest enerådende som spritråstoff her til lands. Den første potetindustri var skapt.

Men fylla tok overhånd - historikerne snakker om “den store nordiske rus” rundt 1830-40årene. Bare i Oppland var det ifølge amtmann Weidemann i 1835 registrert 1039 kjeler, rett nok mange av en størrelse bare “hvad der fornødiges i Huusholdningen”. I praksis brente de på hver gard i potetområdene rundt Mjøsa.

Rusen ble et alvorlig samfunnsproblem, og noe måtte gjøres. Måteholdsbevegelse, totalavholdsbevegelse og ny lovgivning satte nye og etter hvert mer regulerte rammer. Mye tyder på at avholdsbevegelsen stod for utvikling av den tidlige norske stivelsesproduksjon og tørking av poteter. De forstod at bøndene trengte alternativ avsetning av potetavlinga. En god strategi. Stivelse, glykose og potetflak er sammen med sprit og andre gode produkter som chips og pommes frites den dag i dag viktige potetprodukter. Fortsatt solid basert i den norske potetåkeren og i den norske landbrukspolitikken. 

Potetdyrking og forbruk har endret seg mye om en ser f eks på perioden fra 1835 til i dag. Mens potetavlinga i 1835 etter statistikken var 217 kg pr innbygger, var den i fjor 77 kg. Toppåret var i 1956, med rundt 400 kg avling pr innbygger. Vi spiste mye mer poteter da enn nå, men forklaringen er nok like mye at poteter var attraktivt fòr, før kraftfôrblandingne og kanaliseringspolitikken tok over. Og så er det vel et faktum at det er nokså mye annet som har forandret seg samtidig. Det er ikke lenger slik at poteten er en selvfølge på middagsbordet, og glykemisk indeks opererer som fareskilt i slankespaltene. Dette gjenspeiler seg i statistikken. Men den poteten som brukes blir desto viktigere, er ikke den bra og god, blir den ikke verdsatt i helgemiddagen heller.  Pen og god, er den stygg, må den være bedre ennå!

Poteten i potetens år. En krevende og spennende vekst, som fortsatt gir utfordringer for forskere, rådgivere, dyrkere og omsetningsledd!

På oppløpssida koster vi på oss et vers av Harald Sverdrups dikt POTETER:

Poteten er de laves venn.
Den kjenner småbrukerens
skrukkete kart av slit
og kjerrehjulenes blankslitte hverdag
med gnister av blått hat.
Legger du øret mot jorden
hører du likevel en munter potetvals
med leirtunge sko og slag på hælen.