Historisk arkiv

Landbruks- og matministerens innlegg i Stortinget ved behandlingen av Prop. 122 S(2011-2012) Jordbruksoppgjøret 2012 - endringer i statsbudsjettet for 2012 m.m.

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Landbruks- og matdepartementet

President,

Jeg vil starte dette innlegget med å si at jeg er lei meg for at Jordbrukets forhandlingsutvalg ikke valgte å gå inn i reelle forhandlinger på grunnlag av det tilbudet som ble lagt fram fra staten. Det ville vært mer å oppnå gjennom forhandlinger. Det koster å bryte. Slik må det være, av hensyn til forhandlingsinstituttet, og forhandlingsinstituttet vil jeg forsvare. Det er gjennom samarbeid vi oppnår de beste resultatene for jordbruket og for samfunnet. Gjennom forhandlinger har jordbruket oppnådd forhandlingsgevinster på 40 000–50 000 kr per årsverk under denne regjeringa. Men brudd og aksjoner er et mulig utfall av forhandlinger. Vi har sett det på flere områder i år. Det er legitimt, og jeg respekterer det.

For først gang på tolv år har en ny stortingsmelding om landbruks- og matpolitikken blitt behandlet i Stortinget og vært grunnlaget for et jordbruksoppgjør. Det er neppe tilfeldig – og kanskje forståelig – at bruddet kommer i det første oppgjøret som følger opp meldingen. Jodbruket hadde et sterkt behov for å gi tydelig uttrykk for hva de vil at meldingen skal bety, og hva som skal til for å nå målene i den. Jeg tar reaksjonene og utålmodigheten fra næringen på største alvor. Vi skal nå målene i meldingen over tid, og da må vi lytte til de tydelige signalene fra dem som skal gjøre måloppnåelsen mulig.

Dette oppgjøret er meldingens første oppfølgingspunkt, og jeg vil understreke at det følger opp meldingen på mange viktige områder. Det viderefører en god inntektsutvikling, som riktignok ville blitt enda bedre hvis vi hadde kommet i reelle forhandlinger og fått et resultat. Det legger til rette for å prioritere kapitaltilgang ved alle de nødvendige investeringene som ligger foran oss i jordbruket. Det prioriterer korn …

Det prioriterer korn-, storfekjøtt- og grøntsektoren, som er de områdene som har best markedsmuligheter, og hvor vi bør kunne dekke mer av hjemmemarkedets etterspørsel med norsk produksjon. Det legger til rette for et agronomiløft for å ta bedre vare på jorda og bedre yteevnen. Og oppgjøret styrker distriktsprofilen og legger til rette for en mer regionalt tilpasset politikk. Grøntsektoren kan tjene som eksempel på et område hvor vi i styrkingen av tilskuddene kombinerer hensynet til økt produksjon, ved å øke tilskuddstaket, med å styrke distriktsprofilen og fortsatt sikre grunnlag for en variert bruksstruktur ved å øke strukturprofilen i arealtilskuddene, som vi har ambisjoner om å gjøre.

Under næringskomiteens høring om oppgjøret, la jeg merke til at det var få merknader til prioriteringene i fordelingen, tvert imot ble det gitt uttrykk for en viss tilfredshet. Hovedproblemet, ifølge jordbruket og høringen, var for lite penger – bedre inntektsmuligheter. Meldingen og dette oppgjøret manifesterer den nye kursen vi startet i 2006, som vi skal videreføre. Inntektspolitikken har alltid vært kjernen av den landbrukspolitiske debatten i Norge. Gjennom bruddet og gjennom aksjonene gjorde jordbruket det klart at det er bedre inntektsmuligheter som er hovednøkkelen til økt produksjon og fortsatt landbruk over hele landet. Det bør vi, og det bør høyresiden, merke seg, for det er det motsatte av hva de går inn for i innstillingen og i sine alternative budsjetter.

Årets materiale viste en inntektsutvikling som var bedre enn fjorårets avtale la til grunn – vel 10 000 kr for hele regjeringsperioden fra 2006–2012. Årsaken er nye arbeidsforbrukstall fra Statistisk sentralbyrå som fortsatt er til evaluering. Det var en spesiell situasjon, men det er både viktig og nødvendig for forhandlingsinstituttet å legge grunnlagsmaterialet fra Budsjettnemnda til grunn. Det gjorde regjeringen i en helhetsvurdering. Med grunnlag i den inntektsutviklingen materialet viste, la tilbudet vi la fram opp til en vekst på 13 000 kr per årsverk fra 2012 til 2013 – et tilbud som ville blitt forbedret dersom vi hadde lyktes i forhandlingene.

Dette er målt på den måten som Budsjettnemnda er omforent om. Det er også presist gjengitt i jordbrukets krav. Dette er en viktig del av forhandlingsinstituttet, for det er mange måter å måle inntekt for næringsdrivende på. Den måten Budsjettnemnda måler på, er – og må være – åpen og transparent. Og det er mange grunner til at en enkelt bonde ikke uten videre kjenner igjen sitt eget regnskap, uten at det på noen måte betyr at det er noe galt med grunnlagsmaterialet. Men vi ser at informasjonsbehovet er stort her.

I tillegg tilføres Landbrukets utviklingsfond gjennom oppgjøret 275 mill. friske kr. Alternativet ville være å redusere utbetalingene fra fondet til bøndene, eller belaste egenkapital og likviditet, slik Høyre gjør i sitt alternative forslag. Tilførselen regjeringen foreslår, gir en forsvarlig fondsforvaltning og styrker grunnlaget for å gi investeringstilskudd framover. Det er et prioritert område i meldingen, og det er et sentralt krav også fra jordbruket.

Vi har ambisiøse mål i jordbrukspolitikken – om å øke produksjonen, om å bedre lønnsomheten, om å ta hele landet i bruk, og om å utvikle den nye næringen. Samtidig må det understrekes at vi har en konkurranseutfordring, og vi må sikre en rimelig fordeling av verdiene som skapes i hele matkjeden. Jeg er derfor glad for at initiativet til gjennomgang av styrkeforholdene i verdikjeden for mat nå skal konkretiseres ved at flertallet ber regjeringen starte arbeidet med å utrede en lov om god handelsskikk. Og jeg er glad for at dette arbeidet har bred tilslutning både her i salen og i organisasjonslivet.

Vi vil fortsette å løse utfordringene og nå målene gjennom den norske modellen med aktiv samhandling med nærings- og arbeidslivet. Regjeringen har tydeliggjort sin landbruks- og matpolitikk gjennom stortingsmeldingen Velkommen til bords. Den skal følges opp over flere år. Årets brudd viser at næringen mener at det haster å bedre inntektsmulighetene videre for å nå målene i meldingen. Det er jeg enig i.

Jeg har studert opposisjonens alternativer og forslag i innstillingen til dette oppgjøret. Høyre og Fremskrittspartiet utfordrer sammen den norske matmodellen mer enn tidligere. De utfordrer importvernet, de utfordrer forhandlingsinstituttet og markedsreguleringen. Råvareprisene skal reduseres og budsjettstøtten skal gradvis ned. I sine alternative budsjetter begynner de med henholdsvis 2 mrd. kr og 7 mrd. kr. Jordbruket skal strukturrasjonaliseres og landbrukspolitikken skal ikke lenger brukes for å skape bosetting og sysselsetting i distriktene. La meg si at det siste vil jo komme av seg selv, for selve forslaget fra de to partiene vil gi sterkt svekket inntektsmuligheter for det norske jordbruket.

Og det må være svært lenge siden det har vært så vanskelig å se hva en samlet opposisjons alternative landbrukspolitikk skulle bestå i. Jeg er glad for Kristelig Folkepartis engasjement for det norske jordbruket. Jeg må også si at jeg er glad for at representanten Reiten i debatten i dag har understreket at Kristelig Folkeparti ikke har valgt side ennå. Men det må være åpenbart at Kristelig Folkeparti ikke vil kunne realisere noe i nærheten av sine ambisjoner i et eventuelt samarbeid med høyresiden.

Landbruks- og matmeldingen er offensiv, til beste for jordbruket, for norske bygder og for det norske samfunnet. Jeg beklager at det ble brudd med jordbruket i år, men både Senterpartiet og regjeringen skal fortsatt følge opp ambisjonene i meldingen. Det er tydelig at det er det beste et flertall i det norske storting kan komme opp med.