Historisk arkiv

Kronikk: Rovviltpolitikken framover

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Landbruks- og matdepartementet

Av: Landbruks- og matminister Lars Peder Brekk

For meg er det viktig å legge til rette for at dyreeierne kan ha tillit til at politikk og forvaltningspraksis gir den forutsigbarhet og langsiktighet i rammebetingelser som kreves for å kunne drive en levedyktig næring basert på beitedyr. Det har min forgjenger og miljøvernministeren lagt godt til rette for. Stortinget har bestemt at det skal legges til rette for både økte rovviltbestander og fortsatt beitebruk med husdyr og tamrein. Jeg går fullt og helt inn for å nå denne todelte målsettingen i min nye rolle som landbruks- og matminister.

Jeg vil ha oppmerksomhet på at tiltakene som settes inn gir resultater, både for beitebruken og rovviltet. Det er også viktig at lokalbefolkningen kan ha tillit til raskt uttak av rovvilt som utvikler unormal og truende adferd i og nær bebyggelse. Arbeidet med å redusere tapene og konflikten samtidig som det skal legges til rette for økte bestander av ulv og bjørn vil imidlertid stille store krav til dyreeiere, lokalsamfunn og forvaltning om tilpasninger til rovvilt som en permanent rammebetingelse. 

Norge skal overholde internasjonale konvensjoner og forpliktelser vi har bundet oss til i forvaltning av rovviltet, herunder Bernkonvensjonen. Regjeringens rovviltpolitikk bygger på et stortingsforlik i 2004 i forbindelse med behandlingen av St.meld.nr.15(2003-2004) Rovvilt i norsk natur. Soria Moria-erklæringen presiserer hvordan den rødgrønne Regjeringen vil følge opp stortingsforliket. I 2006 ble dette konkretisert i felles brev til forvaltningen fra daværende landbruks- og matminister og miljøvernminister.

Kraftig løft
Senest sist vinter kom Regjeringen med et kraftig løft for å møte utfordringene på dette politikkområdet. Dette omfatter bl.a. budsjettmidler, godtgjøring til kommunale fellingslag, rask behandling av skadefellingssøknader og effektivt uttak av skadegjørere, nødverge og at forvaltningen skal legges opp med sikte på både å nå fastsatte bestandsmål og å holde bestandene så nær bestandsmålene som mulig.

Forebyggende og konfliktdempende tiltak
Midler til forebyggende og konfliktdempende tiltak vil bli foreslått økt med 40 mill. kroner på årsbasis fra 2007 til 2009. Dette skal sikre forutsigbarhet om økonomiske rammebetingelser for gjennomføring av effektive tapsreduserende tiltak mot rovviltskader. Økningen er også et signal om at Regjeringen tar på alvor omfanget av de utfordringene næringene står overfor i områder med store tap på grunn av rovvilt. Allerede i revidert nasjonalbudsjett for 2008 ble innsatsen på forebyggende og konfliktdempende tiltak og bestandsovervåking økt med til sammen 20 mill. kroner.

Nødvergeparagrafen
Miljøverndepartementet har nylig sendt på høring forslag til endringer av nødvergeparagrafen i viltloven. Forslaget innebærer en liberalisering av nødverge for jerv og gaupe, og for bjørn når bestandsmålet er nådd regionalt/nasjonalt. Dersom forslaget blir vedtatt kan nødverge for disse artene påberopes når det er sannsynlighetsovervekt for at angrep vil finne sted og ikke som i dag kun under direkte angrep. Videre åpnes det under visse vilkår for felling av rovvilt som kommer innenfor rovviltsikkert gjerde.

Det arbeides nå med utformingen av et konkret opplegg for å kunne godtgjøre jegere i kommunale fellingslag. Statens naturoppsyn er også styrket for å i større grad kunne engasjere lokalt personell ved gjennomføring av ekstraordinære fellingsoppdrag.

Økte budsjettmidler sammen med de andre tiltakene representerer et betydelig løft som setter forvaltningen i stand til å møte utfordringene langt mer offensivt. 

Økt lokal medvirkning
Overvåkingsarbeidet er styrket med 3 mill. kroner i 2008 som bl.a. åpner for økt bruk av DNA-analyser i bestandsregistreringen. Dette bidrar til sikrere kunnskap om bestandsstørrelser og utbredelse og økt troverdighet til offisielle bestandsestimat. Metoden er også et nyttig verktøy for å identifisere art, individ, kjønn og eventuelt slektskap. I tillegg til at DNA-analyser øker kunnskapsnivået om de store rovdyra, er dette viktig kunnskap å besitte i tilfeller der skadefelling av rovdyr er aktuelt.

Videre er det etter anmodning fra Kontaktutvalg for rovviltforvaltning satt ned en arbeidsgruppe med bred deltakelse for å foreslå modeller for å få økt lokal medvirkning i bestandsregistreringene, spesielt med tanke på dyreeiernes deltakelse. Jeg mener det er viktig at lokalbefolkningen i større grad involveres i bestandsregistreringen i sitt eget nærmiljø.

For store tap
Tapene av sau og rein er i en del områder uakseptabelt høye både med tanke på dyrevelferd og det konfliktnivået tapene har medført. Det ble i 2007 erstattet 39.600 sau/lam og 15.400 tamrein og utbetalt til sammen 117 mill. kroner i erstatning. Dette er høyeste antall siden erstatningsordning for tap på grunn av rovvilt ble etablert omkring 1990. Gjennomsnittlig tapsprosent for sau på utmarksbeite lå fram til da omkring 4% for landet, mens den de to siste år har vært over 6,5%.

Når tallene brytes ned på kommuner og beitelag kommer det fram tapstall og tapshistorier som viser en langt mer dramatisk utvikling som forårsaker store belastninger for enkeltsamfunn. Vi har fortsatt mye å gjøre før vi kan være fornøyd med situasjonen.

Effektive uttak av kvoter og lisenser
Forutsigbarhet og mulighet for tradisjonell beitedrift i prioriterte beiteområder betinger også effektive uttak av kvoter og lisenser i viktige beiteområder. Profesjonell bistand fra forvaltningen kan være aktuelt i særskilte tilfeller. Jeg har merket meg at tillatelser til skadefelling av rovvilt gis meget raskt når vilkårene for dette er oppfylt, noe som også har vist seg å legge til rette for rask felling av rett individ. Her er samarbeid med SNO og mulighet til godgjøring til lokale jegere/fellingslag viktig. Som gode eksempler på forvaltningens bidrag vil jeg framheve innsatsen på ekstra uttak av jerv før beitesesongen og håndteringen av skadefellinger av bjørn i Gausdal og Indre Sogn.

På husdyrsiden ser jeg klart at det vil være nødvendig med vedvarende forebyggende tiltak av ulik grad. I prioriterte rovviltområder, særlig innenfor forvaltningssonen for ulv og i prioriterte yngleområder for bjørn er det aktuelt med tunge tiltak, slik som fysisk skille mellom beitedyr og rovvilt ved flytting til andre beiteområder, rovviltsikker inngjerding på innmark og i utmark eller omlegging av driften.

Dyreeiere i områder med reetablering av rovvilt med høy vernestatus opplever begrensninger i tradisjonelle naturgitte rammebetingelser. Samtidig åpner den økte satsingen for nye muligheter både næring, lokalsamfunn og forvaltning utfordres til å utnytte.