Tale: Næringens visjon og ambisjon. Hva er de viktigste utfordringene vi møter for å nå dem?

Gode forsamling, takk for invitasjonen.

Jeg setter pris på denne muligheten til å snakke med hele landbrukssamvirket samla. Dere eies av nær 50.000 bønder over hele landet og driver en svært omfattende forretningsvirksomhet på mange områder. 

Dette er også grunnlaget for at Regjeringen i Soria Moria - erklæringen nedfelte at markedsordningene i landbruket og samvirkets rolle som markedsregulator skal videreføres. Deres virksomhet favner om det meste av landbrukspolitikken, noe jeg vil komme tilbake til, men først vil jeg ta opp en del svært viktige forhold som går ut over landbrukssektoren.

Finansmarkedene i krise

Vi opplever turbulente tider. De internasjonale finansmarkedene er i krise, og verdensøkonomien står overfor et tilbakeslag som ble mer dramatisk enn noen kunne forutsi. Pengemarkedet tørker ut og selv stabile og solide kunder melder at de sliter med å få kreditt.

Regjeringen har vært opptatt av å bidra til at usikkerheten her hjemme ikke blir større enn det er reelt grunnlag for. Finanskrisa er en kraftig vekker for dem som har trodd at markedet kan styre seg selv. Det er en nyttig påminnelse om hva manglende politisk styring kan føre med seg. Markedene kan ikke styre seg selv. Politisk styring er nødvendig både for at markedsøkonomien skal bidra til en god samfunnsutvikling over tid, men også av hensyn til markedet selv og aktørene i det. Markedene trenger stabiliserende hjelp.

Alt næringsliv ønsker seg stabile rammevilkår. Mat- og finanskrisa viser, med mer enn ønskelig tydelighet, at styring av markedet er nødvendig for stabilitet, for investeringer og for folks trygghet for arbeid og bolig. Her er vi ved en viktig politisk skillelinje.

Matsikkerhet - en mat- og klimakrise

Verden har kommet i en ny situasjon! Matsikkerhetsproblemet har hittil vært knyttet til at maten vi produserer har vært urettferdig fordelt. Den situasjonen som kan komme oss i møte i framtiden, er at det ikke lengre er nok mat å fordele. Samtidig står vi overfor dramatiske klimaendringer. Matsikkerheten og klimaendringene henger sammen og problemene forsterker hverandre. Felles for begge utfordringene er at det haster å handle og vi har et stort felles ansvar for å finne de riktige løsingene.

Viktigheten av valgene våre nasjonalt kan av og til virke små i forhold til de store, globale spørsmålene. Men til gjengjeld er påvirkningskraften større, og vårt moralske og politiske ansvar minst like tydelig.

Forventet befolkningsvekst og velstandsutvikling i verden gjør at vi trenger å doble verdens matproduksjon innen 2050. For å redusere sårbarheten, vil det være viktig å opprettholde et spredt produksjonsmønster. Derfor skal vi fortsatt styrke vår nasjonale matproduksjon. Det norske jordbruket skal produsere de råvarene vi har naturgitt grunnlag for, innenfor de gjeldende handelspolitiske rammer.

Usikkerheten som møter oss i form av klimaendringer og matvarekriser skal ikke bli besvart med nedlegging av jordbruksarealer og forvitring av kunnskapen om hvordan vi dyrker jorda. Jordvern står sentralt i forhold til bærekraftsdimensjonen og derfor i landbrukspolitikken. Regjeringen har i Soria Moria-erklæringen uttalt at norsk matjord er en begrenset ressurs som det er et nasjonalt ansvar å ta vare på, og målet er å halvere den årlige omdisponeringen av de mest verdifulle jordressursene innen 2010. Jordvern handler om matsikkerhet for oss og etterkommerne våre.

Klimaendringenes utfordringer for norsk landbruk

Landbruk og klima er innviklet og tar opp kompliserte sammenhenger.

Det er viktig å få til en satsing på det vi er sikre på er positivt, slik som skogbruk og bioenergi. Dette er en viktig del av svaret for en ny energiverden.

Klimaendringene gjør at problemstillingene rundt matvaresikkerheten for verdens befolkning settes på spissen, ettersom betingelsene for matproduksjon endres. Vi må produsere mat på en best mulig klimamessig forsvarlig måte. Klimaendringene utfordrer vår evne til å følge opp alle gode mål og planer som er formulert, fra Rio-deklarasjonen via Mattoppmøtet til Tusenårsmålene. Vi må innrømme at vi på mange måter møter oss selv i døra, fordi vi ikke har fulgt opp alle ambisiøse mål og handlingsplaner. Det blir desto mer viktig å opprettholde en bærekraftig matproduksjon globalt. Og vi har et moralsk ansvar i Norge fordi vi er et rikt og velutviklet land.

Vi skal legge frem en stortingsmelding om landbruk og klima, fordi vi tar denne problemstillingen på alvor. Jeg vil at dette skal bli en handlingsrettet melding.  Hovedområdene er:

• Tiltak for reduksjon av klimagassutslipp fra landbruks- og matproduksjon. Dette skal bidra til å nå målet i klimameldingen om en reduksjon på 1-1,5 millioner tonn CO2 i primærnæringene og avfallssektoren. 
• Tiltak for større positive klimabidrag fra landbruket, gjennom bl.a. binding av CO2 i skog.
• Tilpasninger til et endret klima. 

Utfordringen for oss alle blir imidlertid hvordan skal vi klare å møte problemene som klimaendringene medfører. Vi må i fellesskap jobbe oss fram til løsninger.

Det er viktig at vi får en samlet og grundig gjennomgang av det norske landbruket og klimautfordringene. Klimaendringene er uunngåelige, og vi ser allerede tegnene på et varmere klima. Senest i forrige uke la det internasjonale energibyrået (IEA) frem prognoser om at hvis verden fortsetter å bruke like mye fossil energi som i dag, kan vi stå overfor en global temperaturøkning på opp til seks grader i løpet av dette århundret. Konsekvensene av slike endringer vil bli katastrofale for klimaet og landbruket globalt. Globale kutt av CO2-utslippene må derfor komme. For å nå målet om å begrense temperaturøkningen til to grader, må kuttene globalt reduseres med 50 prosent innen 2050. Klarer man globalt å begrense temperaturøkningen til 2-3 grader, vil likevel norsk landbruk stå overfor store utfordringer. En slik temperaturøkning vil gi mer ekstremvær som mer nedbør, flere flommer og fare for jordras. Det er altså store utfordringer knyttet til klimaendringene, men endringene kan også gi muligheter: -økt temperatur vil for eksempel åpne opp for dyrking av nye arealer og gi lengre vekstsesong.

Klimaendringene er en felles utfordring for alle aktørene i verdikjeden. Landbruket jobber med og i naturen, og biologiske prosesser endres langsomt. Endringer i landbrukssektoren er derfor mer kompliserte og krever mer tid enn hva som er tilfelle for andre næringer. Jeg er avhengig av innspill fra dere, for her må hele matvarekjeden tenke på hvordan vi best mulig kan møte utfordringene klimaendringene vil ha. Hvordan vi kan oppnå nødvendig redusering av CO2-utslippene også fra vår næring? Derfor er det viktig at Norsk Landbrukssamvirke har tatt initiativ til å opprette ”Landbrukets energi- og klimautvalg”, hvor landbrukssamvirket deltar sammen med Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag. 

Jeg vil vise til at NORTURA har satt seg høyt mål om å kutte CO2- utslippet med 50 prosent innen 2020! Jeg har store forventninger om at Tine og Felleskjøpet er minst like ambisiøse i sin miljøsatsing! Det er viktig at hele landbrukssamvirket tar krafttak for å møte klimautfordringene. 

Befolkningsvekst

SSB har gjennomført framskriving av folketallet i Norge. Konklusjonen er at befolkningsveksten fortsetter. Særlig med grunnlag i fortsatt høy innvandring vil folketallet trolig øke sterkt fram mot 2060 til rundt 6,9 millioner innbyggere i Norge. La gå med at det kan være en del usikkerhet knytta til disse talla. Men de viser at norsk landbruk, både næringa og myndighetene, må tenke gjennom hvordan vi skal møte denne utfordringen og muligheten.

Med ”muligheter” mener jeg at med flere innbyggere, så vil salget av mat, bioenergi, fiber og varer fra tilleggsnæringene knytta til landbruket øke. Kvalitet, produktmangfold, matvaresikkerhet er viktige stikkord i den sammenheng.

Men befolkningsveksten vil også gi oss utfordringer knytta til vår miljø- og ressursforvaltning som jordvern og sikring av viktige kulturlandskap. Det er også vesentlig at vi klarer å håndtere klimaeffekter fra befolkningsveksten knytta til verdikjeden for landbruksprodukter.

Det er viktig at norsk matvareindustri i åra som kommer tar sitt ansvar for å møte disse mulighetene og utfordringene på en god måte. Dette selvsagt i samarbeid med andre deler av landbruket og myndighetene.

Inntektsutvikling og mulighetene

Vi begynner nå å se resultatene av tre år med rød-grønn landbrukspolitikk. 2007 ble bra, og årets jordbruksavtale legger grunnlaget for at også 2008 og 2009 bør bli gode år for økonomien i landbruket.

Jordbruksavtalene legger til rette for en inntektsvekst over 3 år på 60.000 kr/årsverk. Selv om utgangspunktet var lavt, innebærer dette tross alt en inntektsøkning på 40 prosent i løpet av 3 år. Vi må også huske på at dette skjer i en periode hvor kostnadene har økt kraftig. Kostnader som per definisjon er dekket inn.

I tillegg til at vi gjennom denne avtalen sikrer en god inntektsutvikling, har den også en god distrikts- og strukturprofil. Dette kommer bl.a. til uttrykk ved at regjeringa har prioritert det grasbaserte husdyrholdet. Jeg vil vise til at økonomien i saueholdet er forbedret over flere år. Vi har nå en forventning for 3 års perioden fra 2007-2009 om et pluss i saueholdet på 83 000 kr. per årsverk.

Utviklingen før vi i den rødgrønne-regjeringen tok over, var negativ. Vi har i løpet av tre år gjort mye, men det er fortsatt en del som står igjen. I den sammenheng vil jeg minne dere på Stortingsvalget neste år. Både Høyre og Framskrittspartiet har lagt fram alternative budsjetter for 2009 med betydelige kutt i bevilgningene til landbruket. Høyres budsjett er kalt ”Trygghet og optimisme” og omfatter et kutt på 1,8 milliarder kroner i overføringene til norsk landbruk. Jeg kan være frista til å stille spørsmålet ”Optimisme for hvem?” som et tilsvar til Høyres forslag. Dette spesielt når det i tillegg budsjettkutt også foreslås reduksjoner i importvernet.

Målprisøkninger - importvernet

Ved jordbruksoppgjøret i vår la regjeringen stor vekt på å gi jordbruket et godt resultat finansiert gjennom økninger over både budsjett og målpris. Målprisene økes tilsvarende 870 millioner kroner fra 1. juli 2008 og med 635 millioner kroner fra 1. januar 2009. Økningen i råvareprisene ble beregnet til å heve konsumprisindeksen med kun 1/4 prosent regnet som full årseffekt og at prisene for norskproduserte jordbruksvarer samlet kunne stige med 3 1/4 prosent. Jeg vil vise til at bevilgningen til RÅK-ordningen ble økt som følge av målpris-økningene, inklusiv anslag for mulig inndekning av kostnadsøkninger i jordbruket gjennom justeringsforhandlingene.

Ved jordbruksforhandlingene i vår ble det fastsatt at om prisene på gjødsel og kraftfôr økte mer enn det som var forutsatt, skulle det gjennomføres Justeringsforhandlinger nå i høst. Budsjettnemnda for jordbruket la i går (mandag 17.november) fram sine vurderinger om prisutviklingen. Partene må nå vurdere dette materialet, og møtes i løpet av kort tid.  

Når det gjelder vurderingene av målprisøkningene i forhold til importvernet, vil jeg først si at jeg selvsagt er klar over at prisene på matvarer nå har falt på verdensmarkedet. Prisen på verdensmarkedet for melkeprodukter har gått ned 40 prosent siden toppen i fjor høst. Årsakene til prisreduksjonene er blant annet at nytt jordbruksareal er tatt i bruk og vi har hatt et godt avlingsår uten store problemer med tørke. Forhold som større avlinger og økte gjødselpriser, kan igjen føre til at kornarealene blir redusert, noe som kan gi nye store prisøkninger om ett til to år.

En av forklaringene på at vi fikk høyere priser internasjonalt er økt samla etterspørsel etter mat. Et eksempel er at verdensforbruket av melkeprodukter årlig har vokst med 10-15 millioner tonn etter årtusenskiftet. Jeg tror derfor at forbruket fortsatt vil holde seg høyere enn før og at prisene sett over tid vil ligge på et høyere nivå enn før de begynte å gå opp.

Jeg holder det for sannsynlig at vi må være forberedt på å leve med større svingninger i matvareprisene på verdensmarkedet enn tidligere. Det vil være viktig å unngå slike store prissvingninger for norsk landbruk. Vi må ivareta norske gårdsbruk og bidra til å opprettholde vår matvaresikkerhet. Importvernet og markedsordningene våre med landbrukssamvirkets ansvar for å balansere matvaremarkedene nasjonalt er svært viktig i denne sammenheng. Etter de krisene vi har opplevd i den senere tid, har folk fått økt forståelse av at markedene må reguleres for at vi skal få best mulig måloppnåelse for samfunnet. Dette kan derfor også gi økt forståelse for markedsreguleringen av jordbruksråvarer.

Gjennomgang av markedsordningene for kjøtt og egg

Når det gjelder målprisøkningene, vil jeg vise til at det som forutsatt ved årets jordbruksoppgjør er etablert en arbeidsgruppe med bred representasjon, som er i gang med å utrede mulige endringer i markedsordningene for kjøtt og egg. Bred representasjon er viktig for å bidra til best mulig forankring og stabilitet rundt et nytt system. Nortura er en viktig deltaker i dette arbeidet.

Utredningen skal ha en mer fleksibel prisdannelse og redusert AMS som siktemål, samtidig som det skal gjøres en nøye avveining i forhold til behov og muligheter for tiltak som kan bidra til stabilitet i prisdannelsen. Gruppa skal også vurdere hvordan ulike løsningsmodeller vil påvirke forutsetningene for jordbruksavtalen og -forhandlingene. Forslagene skal bidra til at vi fortsatt kan gjennomføre landbrukspolitikken i tråd med vedtatte mål og retningslinjer. Gruppa skal avgi rapport i februar neste år. Endringer i markedsordningene må kunne gjennomføres fra 1. juli 2009, slik at Norges forpliktelser etter WTO-avtalen overholdes.

Hovedutgangspunktet for arbeidet er derfor: Hvordan kan vi videreføre regjeringens landbrukspolitikk, gi rom for prisøkninger og beholde prisstabiliserende virkemidler i markedsordningene på en måte som er WTO-legale, iht. internstøtteforpliktelsene (AMS).

Å videreføre målpriser i sin fulle bredde som i dag, med tilhørende markedsregulering vil være vanskelig. En større grad av markedsbasert prisdannelse vil være alternativet. Dette er selvsagt et arbeid vi vil komme tilbake til når forslagene foreligger.

Samvirke

Jeg har allerede sitert Soria Moria-erklæringen. Andre viktige mål som er nedfelt i regjeringens landbrukspolitikk er å sikre utøverne i landbruket en inntektsutvikling på linje med andre grupper, og å sikre et landbruk med en variert bruksstruktur over hele landet. Skal vi lykkes med dette, er vi helt avhengig av at landbrukssamvirket lykkes.

Samvirket har sikret bøndene mulighet til å få solgt sine produkter uavhengig av hvor i landet og i hvor stort omfang de driver. Samvirkets ansvar som markedsregulator, med de rettigheter og plikter det innebærer, er helt nødvendig for at bøndene skal kunne oppnå de målpriser som er fastsatt ved jordbruksoppgjørene. Hver for seg har produsentene liten mulighet til å lykkes, men gjennom samvirket kan de løse felles oppgaver og nå felles mål.

Den rødgrønne-regjeringen vektlegger samvirkets rolle generelt i samfunnet. I desember 2006 la vi fram Lov om samvirkeforetak. Det var på tide at samvirkeforetak, som andre selskapsformer fikk en ”egen” lov. Med bl.a. grunnlag i samvirkeloven er samvirkeformen og det vi kan kalle ”den sosiale økonomi” blitt satt på dagsorden. Samvirkeformen er blitt synliggjort og flere og flere oppfatter samvirke som en moderne og framtidsrettet organisasjonsform.

Regjeringens ambisjoner for norsk matindustri

Samlet produksjon fra norsk jordbruk representerer en omsetningsverdi på 30 milliarder kroner. Det viser betydningen av norsk jordbruk!

Denne regjeringen er offensiv med tanke på å ivareta og utvikle matindustrien. Vi er tydelige på koblingen mellom landbruk og matindustri og distriktspolitikken. Vi ønsker så langt mulig at norske råvarer skal videreforedles i Norge og i nærheten av råvareproduksjonen.

De arbeidsplassene og den verdiskapinga som disse næringene både direkte og indirekte bidrar med, er helt sentral for bosetting i distriktene og livet i bygdene. Jeg vil også understreke den rollen som levende bygder kan ha både for turisme og reiseliv.

For matindustrien er det en kontinuerlig utfordring å utvikle konkurransekraften. For at norskbasert industri skal beholde dagens volumer og markedsandeler må den først og fremst kunne møte effektiviseringen og styrkingen av konkurranseevnen som kontinuerlig foregår blant konkurrentene.

Matindustrien trenger sterke selskaper, sterke merkevarer og stort mangfold. I et stadig mer kjøpekraftig marked, vil det selvsagt være marked for stadig nye produkter og tjenester. Det må matsektoren betjene, både for å ta ut den fortjenesten som kan ligge i det. Og jeg vil understreke at norske bønder er avhengige av at dere lykkes for at de skal kunne ha et inntektsgrunnlag gjennom sikkerhet for avsetning av sine varer. Dette er nødvendig for at vi skal klare å opprettholde norsk matvaresikkerhet.

Matindustrien må være attraktiv på arbeidsmarkedet. Industrien har i økende grad ansatt utenlandsk arbeidskraft. Dette gjelder også blant norske bønder. Jeg vil i den sammenheng vise til overgangsordningene som ble innført i mai 2004 med bestemmelser som skal sikre utenlandsk arbeidskraft like vilkår som innenlandsk arbeidskraft. Ut fra en helhetsvurdering vil trolig overgangsordningene bli avviklet i 2009. Det er da viktig at norske bønder og industrileddet fortsatt gir all arbeidskraft forsvarlig avlønning og sosiale vilkår. Det vil være svært negativt for landbruket om vi skulle få mange oppslag om utnytting av arbeidskrafta i sektoren.

WTO

Et velfungerende importvern er en bærebjelke i landbrukspolitikken. WTO har stått på dagsordenen i snart 10 år. For tiden pågår artikkel 19 forhandlinger med EU om utvidet handel med landbruksvarer. Landbruk står også sentralt i frihandelsforhandlinger med EFTA der det for tiden forhandles om avtaler med India, Kina, Colombia, Peru og Algerie.   

Doha-runden i WTO har lenge ligget der som et usikkerhetsmoment for hele matsektoren. Regjeringen jobber for en avtale som ivaretar både Norges og utviklingslandenes interesser. Vi trenger forutsigbare og oversiktlige regler som gjelder for alle. Forhandlingene på landbruk stoppet som kjent opp i sommer. I høst har de så smått kommet i gang igjen, men da på embetsnivå med jevnlige møter i Genève.  Det ryktes stadig om et mulig ministermøte i Genève i desember. Jeg vil ikke mene noe om hva som vil skje videre. Å spå om WTO er ingen enkel øvelse. Vi må likevel ta høyde for at en ny WTO-avtale vil komme før eller senere.

Det viktigste for meg som landbruks- og matminister er å sikre langsiktige rammevilkår for det norske landbruket. Den stadige usikkerheten om framtidige internasjonale rammer er krevende å leve med. Den avtalen som var innen rekkevidde i sommer kunne gitt tilstrekkelig armslag for å føre en god nasjonal landbrukspolitikk. En eventuell ny WTO-avtale vil selvsagt stille oss overfor utfordrende krav. Men det må likevel være krystallklart at jeg verken i sommer eller i framtida vil akseptere en avtale som legger ned norsk landbruk.

Det er det heller ingen i WTO som ber oss om å gjøre. Våre forhandlingspartnere har respekt for Norges spesielle utfordringer på landbruk. Norge har klart å skaffe seg tillit i WTO gjennom å spille med åpne kort, være konstruktive og ikke stille krav som går på bekostning av andre lands viktigste interesser. Jeg er overbevist om at dette er den beste måten å påvirke forhandlingene til beste for norsk landbruk.

Matvarekrisen har synliggjort sårbarheten til importavhengige land. Det er derfor ikke overraskende at retten til egen matproduksjon blir avgjørende i forhandlingene. Det er interessant å se sommerens forhandlingsstopp i sammenheng med den norske debatten rundt WTO og landbruk. Der enkelte har presentert norske tollhindringer mot u-landseksport som den største floken for å komme til enighet, var det tvert imot u-lands egne beskyttelsesbehov som ble det avgjørende hinderet.

I den anledning kan det være betimelig å lese to sitater:

”Når jeg forhandler er jeg villig til å snakke om handel. Jeg er ikke villig til å forhandle med min befolknings levevilkår, jeg er ikke villig til å forhandle selvberging, jeg er ikke villig til å forhandle fattigdom.” Det sa Kamal Nath, Indias handelsminister i forkant av møtet i sommer.

Og for å ta et sitat til fra samme person: ”Forskjellen mellom Norge og de andre utviklede landene er at Norge ikke er en offensiv landbrukseksportør. Derfor kan man ikke sammenligne disse subsidiene med subsidiene i USA eller resten av Europa … subsidier i land som Norge og Sveits er ikke tema som blokkerer bevegelse.”

Melkesektoren
Når det gjelder melkesektoren er det to hovedspørsmål som vil kreve en avklaring framover. Det første som vil måtte avklares er behandlingen av drikkemelk der spørsmålet er om drikkemelk skal bli sensitivt produkt med innføring av importkvote eller om en kan finne andre løsninger.

Det andre spørsmålet er framtiden for merkevareeksport av ost i en situasjon der eksportstøtte etter alt å dømme vil bli avviklet innen overskuelig framtid. Denne eksporten av ost fra Norge til USA omfatter nær 10 prosent av norsk melkeproduksjon. Vi er kjent med at adgangen til bruk av eksportsubsidier vil bli avviklet med en ny WTO-avtale. Jeg vil legge stor vekt på å vurdere mulighetene for at vi innenfor rammen av våre virkemidler, skal kunne håndtere en videreføring av merkevareeksporten i en ny WTO-avtale. Valget mellom framtidig volum av norsk melkeproduksjon og oppnådd pris på ost innenlands blir en viktig avveiing i dette tilfellet. Hvordan vi best kan følge opp dette, er imidlertid noe jeg må komme tilbake til. 

EØS-avtalens Artikkel 19

Etter EØS-avtalens artikkel 19 skal avtalepartene med to års mellomrom gjennomgå vilkårene for handelen med basis landbruksvarer med sikte på en gradvis liberalisering. Forhandlingene skal skje innenfor rammen av partenes respektive landbrukspolitikk, og videre reduksjoner av handelshindringer skal skje på gjensidig fordelaktig basis. I artikkel 19-avtalen mellom Norge og EU som trådte i kraft 1. juli 2003, forpliktes avtalepartene til nye artikkel 19-forhandlinger ”om to års tid”, dvs. i 2005. 

Artikkel 19 forhandlingene startet formelt opp i mai 2006, men har siden trukket i langdrag på grunn av WTO-forhandlingene. Regjeringen ser disse to forhandlingsprosessene i sammenheng.

Fra min side er utgangspunktet for artikkel 19 forhandlingene at eventuelle kvoter eller tollettelser til EU ikke skal fortrenge norsk produksjon, men være til fordel for norsk næringsmiddelindustri og norske forbrukere.

I forkant av og underveis i artikkel 19 forhandlingene har departementet hatt tett kontakt med organisasjoner og bedrifter i landbruket for å få et best mulig grunnlag for å vurdere våre defensive interesser i forhold til EU, og videre identifisere norske landbruksvarer med eksportpotensiale. Departementet vil videreføre denne kontakten.  

Norge har som kjent også en avtale med EU om handel med bearbeidede landbruksvarer, den såkalte Protokoll 3.  Avtalen kom på plass i 2004. EU har tatt opp spørsmålet om reforhandling av denne. Fra norsk side ønsker vi ikke nye forhandlinger nå. Vi mener dagens avtale fungerer etter hensikten og at den ikke er til hinder for handel. Importen av slike varer har tvert imot økt de siste årene.

Til slutt vil jeg si at det er hyggelig å være her i dag, men også minne på utfordringene vi står overfor. Jeg imøteser landbrukssamvirkets bidrag når det gjelder matvaresikkerhet og klimautfordringene! Og vi må i lag gjøre vårt beste for å forklare forbrukerne, eller skal jeg si velgerne - jamfør valget neste år, om grunnlaget for norsk landbrukspolitikk. Det er viktig at velgerne forstår behovet for en nasjonal landbrukspolitikk som gjør det mulig å nå måla vi har for vårt landbruk og distrikts-Norge. Jeg vil være klar på at norsk landbruk vil være best tjent med ei fortsatt rød-grønn regjering også etter neste års valg!

Takk for oppmerksomheten!