Tale: NHO Mat og Bios næringspolitiske seminar

Gode forsamling

Ustabile markeder

Vi opplever turbulente tider. De internasjonale finansmarkedene er i krise. Banker kollapser. Oppgangsbonanzaen og den tøylesløse kredittviljen møter veggen. Bobla sprekker. Pengemarkedet tørker ut og selv stabile og solide kunder melder at de sliter med å få kreditt. Tillit avløses av mistillit. Og mistilliten bekrefter seg selv.

Mange steder må myndigheter gripe inn, og skattebetalere stille opp, for å få blodomløpet i økonomien i gang igjen. Usikkerheten som sprer seg er i seg selv et problem. Det er frykt for resesjon internasjonalt. Derfor har vi fra Regjeringens side vært opptatt av å bidra til at usikkerheten her hjemme ikke blir større enn det er reelt grunnlag for. Norsk økonomi er i god stand, vi har penger på bok og større mulighet enn mange andre til å møte de vanskelighetene som måtte komme.

Det er tett kontakt mellom ansvarlige myndigheter. Norges bank overvåker penge¬markedene og likviditeten, tilfører likviditet og satte i går ned styringsrenta med 0,5 prosentpoeng som et nytt bidrag til å få markedsrentene ned. Kredittilsynet fører tilsyn med finansinstitusjonene. Vi har virkemidlene og er beredt til å bruke dem. Et offensivt statsbudsjett har ikke vært til hinder for rentereduksjonen. Et offensivt statsbudsjett som er vel tilpasset den situasjonen vi har. Det har som et sentralt mål at en rekordhøy sysselsetting fortsatt skal holdes høy, blant annet ved å øke satsingen vesentlig på forskning og innovasjon og på vei og kommunikasjon. Det er også god næringspolitikk. Vi har en stor offentlig sektor. Det stabiliserer norsk økonomi og gjør oss mindre sårbare for internasjonale økonomiske kriser som de vi opplever nå.

For matindustrien kommer finanskrisa på toppen og noe etter det som må omtales som en matvarekrise. Bl.a. økonomisk vekst, særlig i Asia, befolkningsvekst, små lagre og økende integrasjon med energimarkedene, skapte økt etterspørsel. Nærsynte profittjagende investorer kastet seg over råvaremarkedene. Prisene steg med opp til flere hundre prosent på sentrale varer. På toppen av det hele påvirket det særlig matprisene i land hvor befolkningen ofte bruker godt over halvparten av inntekta si på mat.

Nå er prisene igjen på retur. Det henger bl.a. sammen med gode avlinger og lavere oljepris. Flere land har også lempet på sine eksportrestriksjoner. Det internasjonale pengefondets matindeks er redusert med 15 prosent siden toppen på forsommeren. Matkornprisene internasjonalt er omtrent halvert siden i vinter. Produksjonskostnadene ble også drevet i været. Det merker hele den norske matsektoren. Men det som særlig ble drevet av den internasjonale situasjonen, er på retur.

Finanskrisa og matkrisa har en fellesnevner: BETYDELIG USTABILITET.

Markeder må styres

Det er en kraftig vekker for dem som har trodd at markedet kan styre seg selv. Det er en nyttig påminnelse om hva manglende politisk styring kan føre med seg. Markedene kan ikke styre seg selv. Forutsetningene for at markedet skal fungere optimalt blir aldri fullt ut oppfylt. Og vi opplever markedssvikt. Samfunnsøkonomiske kostnader som ikke reflekteres i foretaksøkonomien, gir gale beslutninger hos profittjagende aktører. Miljø- og klimaproblemene er gode eksempler.

Politisk styring er nødvendig både for at markedsøkonomien skal gi en god samfunnsutvikling over tid, men også av hensyn til markedet selv og aktørene i det. Markedene trenger stabiliserende hjelp.

I Norge har vi gjort politiske valg som skjermer oss mer enn andre. Men ingen i en globalisert økonomi er uberørt av det som skjer. Omfanget av den internasjonale finanskrisen og konsekvensene for det norske finansmarkedet og norsk økonomi er fortsatt usikre. Norge er en liten og åpen økonomi som har nytt godt av sterk vekst internasjonalt. Vi har solgt varer til høye priser, og vi har importert til lave priser.  Vi har snart fem år bak oss med svært høy vekst. Vi vet at en slik høy vekst ikke kan vare evig. Også før de siste ukenes finanskrise var det klart at veksten ville bli klart svakere neste år enn i år.

Alt næringsliv ønsker seg stabile rammevilkår. Mat- og finanskrisa viser - med MER ENN ønskelig tydelighet - at styring av markedet er nødvendig for stabilitet, for investeringer og for folks trygghet for arbeid og bolig. Her er vi ved en viktig politisk skillelinje. Nobelprisvinner Joseph Stiglitz har sagt at Wall Streets fall er for markedsfundamentalismen hva Berlinmurens fall var for kommunismen.

Matkrisa og matsikkerhet

Verden har gått fra en situasjon med nok mat som var urettferdig fordelt, til en enda mer alvorlig situasjon; Det er ikke lengre nok mat å fordele. Samtidig står vi overfor dramatiske klimaendringer. Matsikkerheten og klimaendringene henger sammen og problemene forsterker hverandre. Felles for begge utfordringene er at det haster å handle og vi har et stort felles ansvar for å finne de riktige løsingene.

Matsikkerhet er startpunktet for all utvikling. Underernærte og sultne mennesker har andre og mer akutte gjøremål enn å tenke på verdiskaping, utdanning og miljøvern. Samtidig vet vi at det nettopp er langsiktig, bærekraftig verdiskaping, utdanning til flere og en sterk satsing på miljøvern i alle deler av samfunnet som er avgjørende for at verden skal kunne utvikle seg til det bedre.

I World Development Report 2008 understreker Verdensbanken at landbruk har vist seg å være veldig effektivt for å redusere fattigdom. I sin rapport viser de til at økt satsing på landbruksbistand er helt avgjørende for å redusere fattigdommen i verden og nå FNs tusenårsmål om å halvere antallet som sulter innen 2015. Vi kan bidra gjennom vårt internasjonale engasjement, og vi kan ikke minst bidra med de valgene vi gjør her hjemme. De mulighetene har vi en moralsk plikt til å utnytte.

Viktigheten av valgene våre nasjonalt kan av og til virke små i forhold til de store, globale spørsmålene vi diskuterer. Men til gjengjeld er påvirkningskraften større, og vårt moralske og politiske ansvar minst like tydelig.

Ett av de viktigste prinsippene som er slått fast i FNs matvareorganisasjon er at alle land har rett og plikt til å sikre at innbyggerne kan brødfø seg selv. Dette prinsippet må være styrende for de valgene vi gjør. Vi har alle en moralsk plikt til å ivareta norsk landbruksproduksjon. Forventet befolkningsvekst og velstandsutvikling i verden gjør at vi trenger å doble verdens matproduksjon innen 2050. I overskuelig framtid vil det fortsatt være slik at i en tenkt auksjon om verdens knappe matressurser vil vi nordmenn kunne by høyest. Men det ville rett og slett være umoralsk å redusere egen matproduksjon og i enda større grad basere oss på import i en situasjon hvor verden skriker etter mat.

Det er et mål at vi fortsatt skal styrke vår nasjonale matproduksjon. Så til spørsmålet om framtidig råvaretilgang til norsk matindustri, skal ingen være i tvil om Regjeringens politikk: Det norske jordbruket skal produsere de råvarene vi har naturgitt grunnlag for, innenfor de gjeldende handelspolitiske rammer.

Vi må ta vare på produksjonsressursene innenlands. Usikkerheten som møter oss i form av klimaendringer og matvarekriser skal ikke bli besvart med nedlegging av jordbruksarealer og forvitring av kunnskapen om hvordan vi dyrker jorda. Jordvern står sentralt i forhold til bærekraftsdimensjonen og derfor i landbrukspolitikken. Presset mot dyrka mark er stort i mange deler av landet og det er viktig for meg å understreke at jordvern faktisk handler om matsikkerhet for oss og etterkommerne våre.

Med bakgrunn i disse utfordringene er det med høyt hevet hode at jeg forsvarer regjeringens politikk om å opprettholde et landbruk i hele landet. En god inntektsutvikling for næringsaktørene i landbruket er en bærebjelke i vår politikk. Vi har i løpet av tre år utgjort en betydelig forskjell, men det er fortsatt mye som står igjen. Og det vil ta tid før vi igjen dekker innenlandsk etterspørsel etter kjøtt av grasetende dyr. Men mitt mål er en politikk, som gir store nok - og stabile - tilførsler av råvarer av god kvalitet og tilsvarende sterk innenlandsk matindustri.

Hele matvarekjeden

Det krever i Norge - mer enn i mange andre land - aktiv politisk medvirkning og en planmessig tilrettelegging av markedet, som sikrer stabilitet og lønnsomhet i alle ledd i verdikjeden. Det har vi hatt historisk. Og jeg er overbevist om at det er en hovedårsak til at vi har historisk høy produksjon og aktivt landbruk i hele landet. Det er ikke mulig å tenke seg at det hadde vært tilfelle hvis matvaremarkedene i Norge hadde vært overlatt til seg selv. Det kan det være greit å huske for de som vil slippe det uregulerte markedet til - og sier de vil slippe bøndene fri - men som helst vil slippe bøndene.

Markedsordningene må virke stabiliserende
Et viktig element historisk har vært markedsordningene. De har bidratt til prisstabilitet og trygg markedstilgang for mange små foretak. De ville ikke hatt økonomisk rygg til å tåle svingninger i nærheten av det vi nå observerer. Markedsordningene for kjøtt og egg er nå til gjennomgang. Hensikten er å legge til rette for mer fleksibel prisdannelse, samtidig som ordningene skal være WTO-legale. Det vil gi en grad av deregulering som resultat. Men for meg er det viktig å bevare hovedtrekkene i de stabiliserende virkemidlene – så langt det er mulig. Fordi det er viktig for å korrigere markedet og stabilisere prisene og råvaretilførslene. For å sikre markedstilgang og for et levende landbruk i hele landet.

Og det vil ha stor betydning om ’NHO Mat og drikke’ støtter opp om denne forståelsen og arbeider for å øke forståelsen for den i det øvrige NHO-systemet. Et uregulert marked gir enorm uforutsigbarhet. Politisk styring stabiliserer. Da blir det smått når direktøren i ’NHO Mat og drikke’ skyver forutsigbarhetsargumentet foran seg i Dagens Næringsliv med henvisning til avgiftsøkningen på alkoholfri drikke, tilsatt sukker – som er et stort folkehelseproblem.

Dette betyr ikke at jeg er en osteklokkepolitiker. Næring og næringspolitikk er min bakgrunn. Jeg vet at utvikling og forandring er avgjørende for å lykkes i markedet over tid. Det gjelder også i det kontroversielle landbrukspolitiske temaet strukturendringer. Jeg vil akseptere nødvendige strukturendringer for en fortsatt sterk og lønnsom norsk matindustri. For det er fortsatt slik at flertallet av norske forbrukere er opptatt av at landbruksproduktene de kjøper er norske. Med dette som argument kan vi si at store deler av norsk matindustri er avhengig av norske råvarer. Utfordringen er at den delen av befolkningen som foretrekker norsk mat er i ferd med å bli eldre! Jeg er derfor overbevist om at vi må arbeide aktivt for at forbrukerne skal forstå betydningen av å ha matproduksjon i Norge.

I det arbeidet har jeg store forventninger til at dette nye ”norskhetsmerket”. For å bringe jordbruket og bonden nærmer forbrukerne, for å synliggjøre betydningen av å ha matproduksjon i Norge - og for å dokumentere kvalitetsarbeidet i norsk matproduksjon.

Klima

Samtidig må vi produsere på en klimamessig forsvarlig måte. Klimaendringene utfordrer vår evne til å følge opp alle gode mål og planer som er formulert, fra Rio-deklarasjonen via Mattoppmøtet til Tusenårsmålene. Vi må innrømme at vi på mange måter møter oss selv i døra, fordi vi ikke har fulgt opp alle ambisiøse mål og handlingsplaner. Det blir desto mer viktig å opprettholde en bærekraftig matproduksjon globalt. Norge er et rikt land på alle vis. Og vi har et moralsk ansvar nettopp fordi vi er et rikt og velutviklet land.

Klimautfordringene vil bety mye for både mat- og energimarkedene i årene som kommer. I tillegg til økning i verdens befolkning og økt kjøpekraft påvirkes enkelte segmenter av markedene av EU’s og USA’s store satsing på biodrivstoff og bioenergi for å redusere sin avhengighet av importert energi og for å løse klimautfordringer.

Biodrivstoff produsert på råvarer som hvete, mais og oljefrø er i direkte konkurranse med bruk av disse råvarene til mat. Markedene integreres i økende grad. Dette vil kunne virke prisdrivende på disse varene på kort sikt. På lang sikt vil en overgang til annen generasjon biodrivstoff, redusere denne konkurransen.

Vi skal legge frem en stortingsmelding om landbruk og klima, fordi vi tar denne problemstillingen på alvor. Jeg vil at dette skal bli en handlingsrettet melding.  Hovedområdene er:

• tiltak for reduksjon av klimagassutslipp fra landbruks- og matproduksjon bidrar til å nå målet i klimameldingen om en reduksjon på 1-1,5 mill tonn CO2 i primærnæringene og avfallssektoren
• tiltak for større positive klimabidrag fra landbruket gjennom bl.a. binding av CO2 i skog
• tilpasninger til et endret klima. 

Det er viktig at vi også får en samlet og grundig gjennomgang av det norske landbruket og klimautfordringene. Jeg vil være tydelig i meldinga på at å norsk matjord skal brukes til å produsere mat! Vi eksporterer energi fra Norge, og har ikke det samme behovet for produsere biodrivstoff for dekke energietterspørselen. Jeg vil nok samtidig være tydelig på at klimagassutslippene fra landbruks- og matproduksjonen skal ned. Dette er en felles utfordring for alle aktørene i verdikjedene. Og et vesentlig bidrag fra industrien vil være overgang fra olje til bioenergi.

WTO

Doha-runden i Verdens handelsorganisasjon har lenge ligget der som et usikkerhetsmoment for hele matsektoren. Regjeringen jobber for en avtale som ivaretar både Norges og utviklingslandenes interesser. Verken Norge eller utviklingslandene har interesse av at de sterke gjør det de kan og de svake lider der de må. Derfor trenger vi et WTO med forutsigbare og oversiktlige regler som gjelder for alle. Forhandlingene på landbruk stoppet som kjent opp i sommer. De siste ukene har de så smått kommet i gang igjen, men da på embetsnivå.  Jeg vil ikke mene noe om hva som vil skje videre. Å spå om WTO er ingen enkel øvelse.

Som landbruks- og matminister hadde jeg helst sett at en WTO-avtale nå kom på plass. Den stadige usikkerheten om framtidige internasjonale rammer er krevende å leve med. Den avtalen som var innen rekkevidde i sommer kunne gitt tilstrekkelig armslag for å føre en god nasjonal landbrukspolitikk. En WTO-avtale vil selvsagt stille oss overfor utfordrende krav. Men det må likevel være krystallklart at jeg verken i sommer eller i framtida vil akseptere en avtale som legger ned norsk landbruk.

Det er det heller ingen i WTO som ber oss om å gjøre. Våre forhandlingspartnere har respekt for Norges spesielle utfordringer på landbruk. Norge har klart å skaffe seg tillit i WTO gjennom å spille med åpne kort, være konstruktive og ikke stille krav som går på bekostning av andre lands viktigste interesser. Jeg er overbevist om at alternativet til å spille denne konstruktive rollen, er å gjøre Norge irrelevant i WTO.

På et overordnet plan har Norge mye å tjene på like kjøreregler i den globale handelen. Derfor er jeg opptatt av at Norge, sammen med våre allierte i G10, skal fortsette å behandle WTO som en viktig, aktiv og ønsket bærebjelke i det internasjonale handelsregimet. I tillegg er dette den beste måten å påvirke forhandlingene til beste for norsk landbruk.

Matvarekrisen har synliggjort sårbarheten til importavhengige land. Det er derfor ikke overraskende at retten til egen matproduksjon blir avgjørende i forhandlingene. Det er interessant å se sommerens forhandlingsstopp i sammenheng med den norske debatten rundt WTO og landbruk. Der enkelte har presentert norske tollhindringer mot u-landseksport som den største floken for å komme til enighet, var det tvert imot u-lands egne beskyttelsesbehov som ble det avgjørende hinderet.

Jeg er likevel overbevist om at landbruket først og fremst står og faller med valgene vi gjør nasjonalt. Det handlingsrommet vi jobber for i WTO gir ingen garantier for en nødvendig inntektsutvikling i landbruket og matindustrien - det avhenger, både nå og i fremtiden, av tydelige prioriteringer og politisk vilje nasjonalt.

Markedet kan ikke overlates til seg selv

Denne viljen har Regjeringen. Markedet kan som sagt ikke overlates til seg selv. Men jeg er dessverre nødt til å overlate denne forsamlingen til seg selv, for å rekke en ny avtale.

Takk for oppmerksomheten.