Tale: Vi kan ikke sette osteklokka over landbruket

Gode forsamling, takk for invitasjonen.

Jeg er ikke en osteklokkepolitiker. Næring og næringspolitikk er min bakgrunn. Jeg vet at utvikling og forandring er avgjørende for å lykkes i markedet over tid. Det gjelder også i de kontroversielle landbrukspolitiske temaene - strukturendringer og WTO. Jeg vil akseptere nødvendige strukturendringer for en fortsatt sterk og lønnsom norsk matproduksjon. For det er fortsatt slik at flertallet av norske forbrukere er opptatt av at landbruksproduktene de kjøper er norske.

Finansmarkedene i krise

Vi opplever turbulente tider. De internasjonale finansmarkedene er i krise. Banker kollapser. Pengemarkedet tørker ut og selv stabile og solide kunder melder at de sliter med å få kreditt. Tillit avløses av mistillit. Og mistilliten bekrefter seg selv.

Regjeringen har vært opptatt av å bidra til at usikkerheten her hjemme ikke blir større enn det er reelt grunnlag for;

• Det er tett kontakt mellom ansvarlige myndigheter. 
• Norges Bank overvåker penge¬markedene og likviditeten. 
• Kredittilsynet fører tilsyn med finansinstitusjonene.

Vi har virkemidlene og er beredt til å bruke dem.

Vi har en stor offentlig sektor. Det stabiliserer norsk økonomi og gjør oss mindre sårbare for internasjonale økonomiske kriser, som de vi opplever nå.

Finanskrisa er en kraftig vekker for dem som har trodd at markedet kan styre seg selv. Det er en nyttig påminnelse om hva manglende politisk styring kan føre med seg. Markedene kan ikke styre seg selv. Politisk styring er nødvendig både for at markedsøkonomien skal gi en god samfunnsutvikling over tid, men også av hensyn til markedet selv og aktørene i det. Markedene trenger stabiliserende hjelp.

I Norge har vi gjort politiske valg som skjermer oss mer enn andre. Men ingen i en globalisert økonomi er uberørt av det som skjer. Omfanget av den internasjonale finanskrisen og konsekvensene for det norske finansmarkedet og norsk økonomi er fortsatt usikre. Norge er en liten og åpen økonomi som har nytt godt av sterk vekst internasjonalt. Vi har solgt varer til høye priser, og vi har importert til lave priser.  Vi har snart fem år bak oss med svært høy vekst. Vi vet at en slik høy vekst ikke kan vare evig. Også før den siste månedens finanskrise var det klart at veksten ville bli klart svakere neste år, enn i år.

Alt næringsliv ønsker seg stabile rammevilkår. Finanskrisa viser, med mer enn ønskelig tydelighet, at styring av markedet er nødvendig for stabilitet, for investeringer og for folks trygghet for arbeid og bolig. Her er vi ved en viktig politisk skillelinje.

Matsikkerhet - en mat- og klimakrise

Verden har kommet i en ny situasjon! Matsikkerhetsproblemet har hittil vært knyttet til at maten vi produserer har vært urettferdig fordelt. Den situasjonen som kan komme oss i møte i framtiden, er at det ikke lengre er nok mat å fordele. Samtidig står vi overfor dramatiske klimaendringer. Matsikkerheten og klimaendringene henger sammen og problemene forsterker hverandre. Felles for begge utfordringene er at det haster å handle og vi har et stort felles ansvar for å finne de riktige løsingene.

Viktigheten av valgene våre nasjonalt kan av og til virke små i forhold til de store, globale spørsmålene. Men til gjengjeld er påvirkningskraften større, og vårt moralske og politiske ansvar minst like tydelig.

Ett av de viktigste prinsippene som er slått fast i FNs matvareorganisasjon er at alle land har rett og plikt til å sikre at innbyggerne kan brødfø seg selv. Dette prinsippet må være styrende for de valgene vi gjør. Forventet befolkningsvekst og velstandsutvikling i verden gjør at vi trenger å doble verdens matproduksjon innen 2050. Derfor skal vi fortsatt styrke vår nasjonale matproduksjon. Det norske jordbruket skal produsere de råvarene vi har naturgitt grunnlag for, innenfor de gjeldende handelspolitiske rammer.

Usikkerheten som møter oss i form av klimaendringer og matvarekriser skal ikke bli besvart med nedlegging av jordbruksarealer og forvitring av kunnskapen om hvordan vi dyrker jorda. Jordvern står sentralt i forhold til bærekraftsdimensjonen og derfor i landbrukspolitikken. Regjeringen har i Soria Moria-erklæringen uttalt at norsk matjord er en begrenset ressurs som det er et nasjonalt ansvar å ta vare på, og målet er å halvere den årlige omdisponeringen av de mest verdifulle jordressursene innen 2010. Jordvern handler om matsikkerhet for oss og etterkommerne våre.

Klimaendringenes utfordringer for norsk landbruk

Samtidig må vi produsere mat på en klimamessig forsvarlig måte. Klimaendringene utfordrer vår evne til å følge opp alle gode mål og planer som er formulert fra Rio-deklarasjonen via Mattoppmøtet til Tusenårsmålene. Vi må innrømme at vi på mange måter møter oss selv i døra, fordi vi ikke har fulgt opp alle ambisiøse mål og handlingsplaner. Det blir desto mer viktig å opprettholde en bærekraftig matproduksjon globalt. Og vi har et moralsk ansvar i Norge fordi vi er et rikt og velutviklet land.

Vi skal legge frem en stortingsmelding om landbruk og klima, fordi vi tar denne problemstillingen på alvor. Jeg vil at dette skal bli en handlingsrettet melding. 

Hovedområdene er:

• Tiltak for reduksjon av klimagassutslipp fra landbruks- og matproduksjon. Dette skal bidra til å nå målet i klimameldingen om en reduksjon på 1-1,5 mill. tonn CO2 i primærnæringene og avfallssektoren.
• Tiltak for større positive klimabidrag fra landbruket, gjennom bl. a. binding av CO2 i skog.
• Tilpasninger til et endret klima. 

Det er viktig at vi også får en samlet og grundig gjennomgang av det norske landbruket og klimautfordringene. Jeg vil være tydelig i meldinga på at norsk matjord skal brukes til å produsere mat! Vi eksporterer energi fra Norge, og har ikke det samme behovet for å produsere biodrivstoff for dekke energietterspørselen. Jeg vil nok samtidig være tydelig på at klimagassutslippene fra landbruks- og matproduksjonen skal ned. Dette er en felles utfordring for alle aktørene i verdikjedene.

Alle kommuner skal nå lage egne klimahandlingsplaner for landbruket. Denne meldinga vil være nyttig for kommunene i arbeidet med disse handlingsplanene. Meldinga vil kunne bidra med kunnskap om lokal og regional handling gjennom redegjørelse for blant annet lokal energiproduksjon, økt binding av karbon gjennom fotosyntese og klimaverdien av et forsterket jordvern.

Inntektsutvikling og mulighetene

Vi begynner nå å se resultatene av tre år med rød-grønn landbrukspolitikk. 2007 ble bra, og årets jordbruksavtale legger grunnlaget for at også 2008 og 2009 bør bli gode år for økonomien i landbruket.

Jordbruksavtalene legger til rette for en inntektsvekst over 3 år på 60 000 kr. per årsverk. Selv om utgangspunktet var lavt, innebærer dette tross alt en inntektsøkning på 40 % i løpet av 3 år. Vi må også huske på at dette skjer i en periode hvor kostnadene har økt kraftig. Kostnader som per definisjon er dekket inn.

I tillegg til at vi gjennom denne avtalen sikrer en god inntektsutvikling, har den også en god distrikts- og strukturprofil. Dette kommer bl.a. til uttrykk ved at regjeringa har prioritert det grasbaserte husdyrholdet. Økonomien i saueholdet er forbedret over flere år. Vi har nå en forventning for 3 års perioden fra 2007-2009 om et pluss i saueholdet på 83 000 kr. per årsverk.

Det er å prioritere! En prioritering som innebærer at inntektssiden i norsk sauehold ikke er til å kjenne igjen ved utgangen av 2009 i forhold til hvor det var i 2005.

Avtalen i år ga også et skikkelig incitament til de som kombinerer, eller ønsker å kombinere, melk og kjøtt. Dette ved at det ble åpnet for å gi flere driftstillegg på samme bruk og ved at det nå gis eget husdyrtilskudd til ammekyr.

Vi har altså i løpet av tre år utgjort en betydelig forskjell, men det er fortsatt mye som står igjen. Og det vil ta tid før vi igjen dekker innenlandsk etterspørsel etter kjøtt av grasetende dyr. Derfor er det viktig at det etableres en trygghet i næringen for at inntektsøkningen blir reell.

I landbruket som i andre næringer er det også viktig å holde fokus på bunnlinja! Bonden er ikke lønnsmottaker, men en selvstendig næringsdrivende. Som grunnlag for landbrukspolitikken ligger et system der det skal lønne seg å drive godt, blant annet gjennom å ha god kostnadskontroll. Det har jo vist seg at bønder med samme forutsetninger oppnår ulike resultater.

Nå har vi levert et bra budsjett på landbruk, og gode oppgjør, og da må også jordbruket levere resultater!

Når bunnplanken i landbruket er på plass kan vi også ta skrittet videre. Det er tid for et taktskifte i norsk landbruk. I tillegg til den tradisjonelle, produksjonsretta delen av landbruksnæringen finnes det en rekke spennende muligheter som vi nå kan se på. Turisme basert på jakt og fiske, satsing på bioenergi og videreutvikling av lokale og spennede matspesialiterer er nye områder der vi har mye å hente dersom vi ønsker og evner å tenke nytt.

Et godt drevet landbruk er viktig for all satsing på tilleggsnæringer. Samtidig kan satsingen på tilleggsnæringene gi et løft og et mer utadrettet og positivt bilde av den norske landbruksnæringen. Effekten av en mangfoldig satsing i landbruket kan, dersom en spiller kortene sine riktig, gi økte inntekter, flere ben å stå på, samtidig som landbruket blir en attraktiv arbeidsplass for enda flere enn det er i dag.

Rovviltpolitikken
Regjeringen tar på alvor at tap som skyldes rovvilt i en del områder er uakseptabelt høye både for sau og tamrein. Det ble i 2007 erstattet 39 600 sau/lam og 15 400 tamrein og utbetalt til sammen 117 millioner kroner i erstatning.

Regjeringen øker derfor avsetningen til forebyggende og konfliktdempende tiltak med 40 mill. kroner, som signalisert allerede i januar. 20 mill. kroner av denne økningen er tatt inn i RNB for 2008. Innenfor denne økningen har regjeringen; 

• innført en prøveordning med godtgjøring til lokale fellingslag for 2008 og 2009,
• styrket overvåkingsarbeidet av rovvilt, 
• lagt til rette for en forvaltning for å holde bestandene rundt bestandsmålene, 
• lagt økt vekt på rask behandling av skadefellingssøknader og effektive uttak av rovdyr som gjør skade på beitedyr.

Miljøverndepartementet arbeider også med et forslag til liberalisering av nødvergeretten som nå har vært på høring og har styrket SNO for å i større grad kunne engasjere lokale jegere ved gjennomføring av ekstraordinære fellingsoppdrag. Forvaltningen/rovviltnemndene gis med denne satsingen bedre muligheter til å gjennomføre sine regionale forvaltningsplaner, som innebærer måloppnåelse både for rovviltbestandene og for mulighet til næringsmessig beitebruk i sine regioner.

En forutsetning for å nå målene er at dyreeierne kan ha tillit til at politikk og forvaltningspraksis gir en forutsigbarhet og langsiktighet for å kunne drive en levedyktig næring basert på beitedyr.

Saueholdet har utfordringer med områdevise store tap av andre årsaker enn rovvilt. Over jordbruksavtalen er det satt av 5,5 millioner kroner til et beiteprosjekt som har som mål å utvikle et bedre sauehold med generelt mindre tap av dyr på beite.

Omstilling av bruk i rovdyrutsatte områder i Lierne
Fylkesmannen i Nord-Trøndelag har søkt om midler til omstilling av driften på 5 bruk i Lierne, med til sammen 450 vinterfôra sau på grunn av konflikt med rovvilt. Lierne er i forvaltningsplanen for region 6 et prioritert bjørneområde. Tapshistorikken til alle brukene viser høye tapstall hvor rovvilt er viktigste tapsårsak. I Lierne er det etablert rovviltsikre inngjerda utmarksbeiter.

Fylkesmannens forslag innebærer delvis opphør av saueholdet og delvis reduksjon av noen besetninger med sikte på tilpasning til beiteressursene innenfor gjerdet. I 2008 er det er avsatt 9 mill. kroner av fylkesvise BU-midler til særskilte omstillingstiltak for gårdbrukere i rovviltsonene som er spesielt utsatt og belastet av skader forårsaket av fredet rovvilt.

LMD stiller 3 mill. kroner til rådighet for Fylkesmannen i Nord-Trøndelag til omstilling av fem bruk i Lierne. Det er lagt til grunn at DN tilsvarende stiller 3 mill. kroner til rådighet til samme formål.

Kommunene

Landbruket er bærebjelken i svært mange av kommunene i Nord-Trøndelag. Jeg og min Regjering er opptatt av at slik skal det også være i mange år fremover.

Landbruks og matdepartementets budsjett for 2009 bærer overskriften ”Levende bygder og bedre miljø”. Norsk landbruk skal vise at bønder er mer enn bare bønder: De er engasjerte, kreative og dyktige samfunnsborgere som ser seg sjøl og gårdens plass og muligheter i en større sammenheng. På den måten blir de enda viktigere støttepilarer og medspillere i lokalsamfunn rundt i hele Norge!

Oppgaver
For landbruksnæringen er kommunene nærmeste forvaltningsorgan og dere har et betydelig ansvar knyttet til forvaltningen av økonomiske og juridiske virkemidler innenfor sektoren. Dere er både vedtaksmyndighet, har en veileder-, pådriver- og utviklerrolle innen miljø- og arealforvaltning, landbruksbasert næringsutvikling og eiendoms- og bosetting, og ikke minst en viktig kontrollfunksjon i forvaltningen av store overføringer fra staten til næringen! Jeg vil derfor understreke at kommunenes håndtering av dette ansvaret er viktig både for å skape tillit til forvaltningen og for landbrukets legitimitet overfor resten av samfunnet.

Bygdene trenger et sterkt landbruk, og en oppegående kommunal landbruksforvaltning er en viktig forutsetning for opprettholdelse av landbruksnæringen i kommunen.

Landbruksforvaltningen er samfunnstjenere som gjør en viktig innsats innenfor de tradisjonelle primærnæringene, men også for samfunnet generelt. Oppgaver som har en avgjørende betydning for enkeltmennesker og næringsliv over hele landet.

Ressurser og kompetanse i kommunal landbruksforvaltning:
Dersom det ikke finnes kompetent og tilstrekkelig landbruksforvaltning i kommunen vil dette kunne hemme utviklingen av landbruksnæringa i kommunen, men også kunne gå utover kommunens muligheter for å ivareta rollen som samfunns- og næringsutvikler. For meg er det viktig å understreke at landbruksområdet må ha en god politisk forankring i kommunen, og da også i god samhandling med næringslivet.

Jeg er kjent med at det har vært en del oppslag i mediene i Nord-Trøndelag om manglende ressurser innenfor landbruksforvaltningen i enkelte kommuner. I den sammenheng har jeg også mottatt bekymringsbrev spesielt fra skognæringen i fylket. På landsbasis er antall ansatte i landbruksforvaltningen i kommunene redusert med ca 30 % i perioden 1994 - 2007.

I Nord-Trøndelag har reduksjonen vært på hele 37 % i samme periode. Utviklingen bekymrer meg. Jeg vil derfor understreke at det ikke må reises tvil om at kommunene har plikt til å stille de nødvendige ressurser og kompetanse til disposisjon til forsvarlig forvaltning, miljø og næringsutvikling på landbruksområdet. Finansiering av disse oppgavene gis via landbrukskriteriet i inntektssystemet. For kommunene i Nord-Trøndelag utgjorde dette i 2007 ca. 43 mill. kr.

Jeg kan derfor ikke akseptere at landbruksforvaltning skal ta en større andel av innskrenkingene/nedbemanningen enn andre sektorer. Senest i budsjettproposisjonen for 2009, synliggjør vi utviklingen innenfor landbruksbyråkratiet. Jeg vil fortsatt følge utviklingen av ressursbruken innenfor landbruksforvaltning både lokalt og regionalt. Fylkesmannen vil følge utviklingen i kommunene nøye, og ressurssituasjonen vil være et viktig tema i dialogen fylkesmannen har med kommunene.

Jeg forutsetter at kommunene utfører de oppgavene som dere er pålagt å forvalte både i form av økonomiske og juridisk virkemidler.  De kommuner som er ”smarte” evner imidlertid i tillegg å forvalte ressursene og kompetansen sin utover bare de lovpålagte oppgavene slik at det verdiskapingspotensialet som landbruket tross alt representerer for kommunen blir utnyttet.

Innovasjon Norge og KS
Landbruket må være en prioritert og integrert del av samfunns- og næringsutviklingsarbeidet i kommunen, nettopp fordi landbruket har så mye å bidra med i lokalsamfunnsutviklingen og i forhold til å skape levende bygder.

Landbruks og matdepartementet har funnet det formålstjenlig å samarbeide med KS for at landbruk og landbruksbasert næringsutvikling skal få økt fokus blant de folkevalgte og i kommunene generelt. 

Jeg er også glad for at Innovasjon Norge i samarbeid med KS inviterer kommunene gjennom partnerskapet til et forpliktende og systematisk samarbeid om kompetanseheving innen småskala næringsutvikling.

Både LMD, KRD og FKD støtter dette prosjektet, og ser det som et godt tilbud som vil styrke og underbygge regjeringens satsing på lokal nærings- og samfunnsutvikling.

Vi er avhengig av at både kommunene, Fylkesmannen og Innovasjon Norge har kompetanse på landbruk for å kunne ivareta gjennomføringen av en nasjonal landbrukspolitikk lokalt og regionalt. Regjeringen har økt overføringene til kommunene betydelig i de siste årene, og jeg forventer at dette også gjenspeiler seg i en sterkere prioritering av landbrukssektoren i kommunene.

Satsing på HMS i landbruket

Det er mange forhold som blir tatt fram som viktige for landbruket. Jeg vil minne om at bondens helse må være gårdens viktigste ”driftsmiddel”. Det kan dessverre være lett å glemme dette midt oppe i det daglige strevet.

89 bønder har omkommet i arbeidsulykker i norsk landbruk siden 2000. Mellom 20-30 prosent av alle arbeidsulykker i Norge skjer innafor landbrukssektoren. Jeg er derfor svært opptatt av næringas satsing på HMS-arbeid med en visjon om null ulykker på hver gård.

Jeg vil understreke det ansvaret hver enkelt produsent har for et sunt og godt arbeidsmiljø. Og jeg vil følge opp satsingen i næringa gjennom tett kontakt med de aktuelle organisasjonene i landbruket.

WTO

Doha-runden i Verdens handelsorganisasjon har lenge ligget der som et usikkerhetsmoment for hele matsektoren. Regjeringen jobber for en avtale som ivaretar både Norges og utviklingslandenes interesser. Verken Norge eller utviklingslandene har interesse av at de sterke gjør det de kan og de svake lider der de må. Derfor trenger vi et WTO med forutsigbare og oversiktlige regler som gjelder for alle.

Forhandlingene på landbruk stoppet som kjent opp i sommer. De siste ukene har de så smått kommet i gang igjen, men da på embetsnivå.  Jeg vil ikke mene noe om hva som vil skje videre. Å spå om WTO er ingen enkel øvelse.

Som landbruks- og matminister hadde jeg helst sett at en WTO-avtale nå kom på plass.

Den avtalen som var innen rekkevidde i sommer kunne gitt tilstrekkelig armslag for å føre en god nasjonal landbrukspolitikk. En WTO-avtale vil selvsagt stille oss overfor utfordrende krav. Men det må likevel være krystallklart at jeg verken i sommer eller i framtida vil akseptere en avtale som legger ned norsk landbruk.

Det er det heller ingen i WTO som ber oss om å gjøre. Våre forhandlingspartnere har respekt for Norges spesielle utfordringer på landbruk. Norge har klart å skaffe seg tillit i WTO gjennom å spille med åpne kort, være konstruktive og ikke stille krav som går på bekostning av andre lands viktigste interesser. Jeg er overbevist om at alternativet til å spille denne konstruktive rollen, er å gjøre Norge irrelevant i WTO. Derfor er jeg opptatt av at Norge, sammen med våre allierte i G10, skal fortsette å behandle WTO som en viktig, aktiv og ønsket bærebjelke i det internasjonale handelsregimet. I tillegg er dette den beste måten å påvirke forhandlingene til beste for norsk landbruk.

Matvarekrisen har synliggjort sårbarheten til importavhengige land. Det er derfor ikke overraskende at retten til egen matproduksjon blir avgjørende i forhandlingene. Det er interessant å se sommerens forhandlingsstopp i sammenheng med den norske debatten rundt WTO og landbruk. Der enkelte har presentert norske tollhindringer mot u-landseksport som den største floken for å komme til enighet, var det tvert imot u-landenes egne beskyttelsesbehov som ble det avgjørende hinderet.

India er meget interessant land i så måte. Ved bruddet i sommer var det India som satte foten ned og krevde retten til å beskytte egen matproduksjon. Og jeg skjønner at et land med over 1 milliard mennesker og der halvparten er bønder, ønsker å hegne om sin landbruksproduksjon.

Indias tilnærming til handel kommer også til syne i frihandelsforhandlinger som nå har startet mellom India og EFTA. India ønsker, som Norge, beskyttelse for sine sensitive jordbruksprodukter. India er generelt opptatt av ikke å gå for langt i liberalistisk retning på noen forhandlingsområder. Landet ønsker å ha mulighet for å føre en nasjonal politikk som kan sikre nasjonal produksjon av både varer og tjenester.  

Matvarekrisa det har også satt søkelyset på den globale matsikkerheten. Jeg mener det siste årets hendelser gjør det lettere å hevde at et land både har en rett og en plikt til egen matproduksjon. Dette er et standpunkt som også møter forståelse i WTO.        

Internasjonale forhandlinger til tross: Jeg er overbevist om at landbruket først og fremst står og faller med valgene vi gjør nasjonalt. Det handlingsrommet vi jobber for i WTO gir ingen garantier for en nødvendig inntektsutvikling i landbruket og matindustrien - det avhenger, både nå og i fremtiden, av tydelige prioriteringer og politisk vilje nasjonalt.

Takk for meg