Tale: Klima, mat og forbruker

Det er spennende å få et verdifullt innblikk i ”folk flests” oppfatning av viktige samfunnsspørsmål, slik denne Synovate- undersøkelsen gir oss. 

Landbrukets oppgave er å produsere det forbrukerne vil ha. Derfor er det viktig å få oversikt over hvilke ønsker og behov forbrukerne har. 

Samtidig kan slike undersøkelser brukes til å finne nye løsninger og nye allierte i arbeidet med å løse de store samfunnsproblemene. 

Vi i Landbruks- og matdepartementet har fått denne undersøkelsen for en stund siden og vi har fått brukt den i arbeidet med stortingsmeldingen om klima, landbruk og mat som vi holder på å skrive, og som skal legges frem til våren. Meldingen er en del av vårt bidrag til å møte klimakrisen. 

Hele matverdikjeden har sine utfordringer i forhold til klimautslipp, men samtidig er landbruket også en viktig del av løsningen. I stortingsmeldingen skal vi utrede og foreslå tiltak som gjør at vi kan øke matproduksjonen, samtidig som vi skal arbeide for at utslippene per enhet går ned. 

Skal vi finne klimaløsninger som virker, må vi ha evne å se, utvikle og gjøre helhetlige grep slik at landbruks- og matproduksjonen skjer på en mest mulig klimavennlig måte. Hele matverdikjeden må vise samfunnsansvar gjennom å redusere utslippene av klimagasser. Råvarer må produseres, foredles, transporteres og forbrukes på en bærekraftig måte og avfallet fra verdikjeden må reduseres og brukes som ressurs.

Bærekraftigheten er kriserammet
Men det er ett perspektiv vi aldri må glemme når vi arbeider med å løse klimakrisen. Det er den store matkrisen som verden står over for. Mat må vi ha og det må være mat nok til alle.

Skal vi få bukt med både klimakrisen og matsikkerhetskrisen, og for den saks skyld finanskrisen, må vi oppnå et mer bærekraftig samfunn. Her har vi politikere og dere i næringslivet en felles dugnad å ta fatt på. 

Med den kommende befolkningsveksten må vi øke matproduksjonen med 50 prosent bare på de neste 20 årene. Og i 2050 vil det være omtrent ni milliarder mennesker på jorda, og da må matproduksjonen fordobles! Ja, dere hørte riktig, fordobles!

De globale utfordringene verden står overfor er også det norske landbrukets og matproduksjonens hodepine. 

Løsningen kan ikke være å la noen få og dominerende land få legge rammene for verdens matproduksjon. Det blir derimot stadig viktigere at alle land prioriterer en hensiktsmessig grad av egenforsyning av matvarer. 

Dette gjelder også for Norge. I en situasjon der verden roper etter mat, vil det være umoralsk å redusere vår egen matproduksjon og i enda større grad basere oss på import. Vi må ta vare på produksjonsressursene innenlands. Usikkerheten som møter oss i form av klimaendringer og matvarekriser skal ikke bli besvart med nedlegging av jordbruksarealer og forvitring av kunnskapen om hvordan vi dyrker jorda.

Produksjonen styrt av forbruket og naturgitte forhold
Produksjonen av mat i Norge har utgangspunkt i to ting; det forbrukerne etterspør og de naturgitte forholdene. 

Kun 3 prosent av landarealet i Norge er jordbruksareal, noe som er lite i europeisk sammenheng. 

Av dette egner cirka 2/3 seg best til gras og de eneste som kan utnytte graset til matproduksjon er drøvtyggere. Noen har vært veldig opptatt av hva som kommer utav baken på kyr og sauer i form av metanutslipp, men hvis vi skal produsere nok mat til den norske befolkningen som vil stige med en million innen 2030, så er vi nødt til å ha beitedyr. 

Melk og mørkt kjøtt utgjør en vesentlig del av norsk jordbruksproduksjon. Beitedyra våre inngår naturlig i et helhetlig matsikkerhets- og kostholdsbilde og sørger også for et levende kulturlandskap.

Klimautfordringer i matverdikjeden
Produksjonen av mat genererer klimagassutslipp, men det er samtidig stor usikkerhet knyttet til størrelsen på jordbrukets utslipp. For å oppnå målet om å gjøre matverdikjeden mer klimavennlig, er det nødvendig med mer kunnskap om klimaeffekten av enkeltaktiviteter i verdikjeden.

Dette er viktig for å finne fram til kritiske faktorer, men også for å unngå at tiltak på et område gir økt klimabelastning i andre ledd i verdikjeden. Det er helt avgjørende at tiltak ses i et helhetlig miljøperspektiv, der hensyn til biologisk mangfold, kulturlandskap og vannforurensning ivaretas. Vi trenger, og vi skal få på plass, en mer treffsikker miljø- og klimapolitikk i matverdikjeden.

Klimavennlig mat og kosthold 
Forbrukerne har gjennom sine valg av varer og tjenester og forbruksnivå, også stor innflytelse på klima- og miljøutviklingen. Utfordringen ligger i å skape grunnlag for et mer bærekraftig forbruk gjennom å bygge opp matkunnskap hos forbrukerne både med hensyn til kvalitet og behandling. Dette er også viktig ut i fra et mattrygghetsperspektiv. 

Manglende kunnskap om matens totale klimabelastning er den viktigste årsaken til at det er vanskelig å gi entydige råd til forbrukerne om hva som er et klimavennlig kosthold. Dette er også grunnen til at vi per i dag ikke vil gå inn for obligatorisk klimamerke. Skal vi ha en klimamerking av mat må den være veiledende og ikke villedende. Jeg vil derfor først prioritere å styrke og systematisere kunnskapen om den totale miljøbelastningen i matverdikjeden. 

Vi har også spilt inn til verdens matvareorganisasjon, FAO, at vi ønsker at det settes i gang et internasjonalt arbeid med et klimamerke. Jeg tror at dersom et klimamerke skal på plass, så må det være internasjonalt, slik at vi er sikre på å få med alle utslipp i alle deler av produksjonen, også på produkter som helt eller delvis er produsert utenlands.

Klima- og miljøkunnskap og -styring
Livsløpsanalyser kan brukes som grunnlag for å vurdere produktenes klima- og miljøbelastninger og ressursbruk. Jeg vil oppfordre aktørene i matverdikjeden til å bidra til videreutvikling av denne typen verktøy i samarbeid med myndighetene. 

Det nasjonale e-Sporingsprosjektet kan legge grunnlaget for et slikt verktøy. Prosjektet er en felles dugnad mellom norske myndigheter og næringsaktørene i hele matproduksjonskjeden, for å etablere en nasjonal elektronisk infrastruktur for sporing i hele matkjeden innen utgangen av 2010. 

Utgangspunktet for prosjektet er å legge til rette for økt mattrygghet gjennom bedre beredskap ved raskere og mer presis tilbaketrekking av utrygge matvarer. 

Et forbedret elektronisk sporingssystem gjennom hele matkjeden vil også kunne benyttes til læring og effektivisering hos næringsaktørene langs verdikjeden. En økt utveksling av informasjon gjennom verdikjeden vil for eksempel kunne bidra til redusert lagervolum, reduksjon av svinn og mer effektiv logistikk. I tillegg vil det på sikt trolig kunne brukes til å øke informasjon og bevissthet rundt klima- og miljøvennlig produksjon av mat blant produsenter, handel og forbrukere. 

Det foreligger imidlertid allerede mye kjent kunnskap som kan tas i bruk slik at matverdikjeden kan sette seg klare klimamål og innføre effektive klima- og miljøstyringssystemer. 

Jeg mener at alle aktørene i matverdikjeden fra primærprodusent, næringsmiddelindustri til dagligvarehandelen, må påta seg et økt ansvar for klima-, miljø- og ressursproblemer knyttet til hele matvarens livsløp.

Klima-, miljø- og ressurseffektive matverdikjeder innebærer en effektivisering i energibruk i selve produksjonen og videreforedlingen av matvarene, ved pakking og lagring (både på produksjonssted og i butikk) og ved transport. Det stiller videre krav både til innkjøp, produktutvikling, marked, salg og produksjonsplanlegging. 

Gode miljøstyringssystemer og ambisiøse klimamål er viktige hjelpemidler for å kunne oppnå ønskede reduksjoner i klimabelastningen. Det generer kunnskap og gir et godt grunnlag for beslutninger. Jeg forventer at alle aktørene i matverdikjeden innfører slike systemer.

Transport
De totale klimagassutslippene fra transportsektoren i Norge er på ca 24 prosent og utslippene øker spesielt innenfor veitrafikken. Utslippene fra veitrafikken i 2007 økte med 3 prosent fra året før.

Globalt står gods- og persontransport for omtrent like store utslipp. 

Bare i Norge fraktes hvert år mange millioner tonn med matvarer, drikke og jordbruksprodukter rundt omkring. 

Mattransporten både nasjonalt og globalt har vært økende de siste tiårene av flere grunner. En grunn er at den globale varehandelen har eksplodert, og matvarer som en gang var ”eksotiske” og vanskelige å få tak i, er nå hverdagskost. Etterspørselen etter ferdigmat og alle typer matvarer til alle tider av året har økt behovet for global varetilførsel og dermed også volumet av transport av varer. En annen grunn er at produksjonen sentraliseres – et enkelt stort anlegg betjener i dag flere regioner. 

Det er et betydelig potensial for reduserte utslipp innenfor transport gjennom en mer effektiv logistikk, der transport og lager ses i sammenheng. Det er også behov for en raskere overgang fra veg til sjø og jernbane. 

Og det er bra at bransjen forplikter seg til å utrede og utprøve ulike transportformer for å redusere klimagassene. Rundt hver tiende lastebil på norske veier har frakt som er knyttet til norsk matproduksjon. Det betyr at det er betydelig å spare både av penger og klimagasser på å kjøre færrest mulig kilometer.

Matverdikjeden må som alle andre bransjer gå systematisk igjennom alle sine operasjoner og lete etter muligheter for å spare transportkilometer og dermed klimautslipp. Det bør være store gevinster å hente på et samarbeid på tvers av kjedene.  Og dette er ikke konkurransesamarbeid, dette er sunn fornuft!

Emballasje og transport
Det er også viktig å huske at det er mulig å tjene penger på miljøgrep. Nofima - mat har sett på muligheter for lønnsomme miljøgrep og har trukket fram både emballasjeminimering og bedre kjølesystemer som gode kandidater. 

Da jeg var på Rudshøgda i høst og besøkte Norturas anlegg, fikk jeg se et godt eksempel på emballasjeminimering. Nortura har utviklet ny emballasje på ferdigstekte karbonader, kjøttkaker og medisterkaker som gir 33 prosent mindre emballasje. Dette fører til 150 færre vogntog fra slakteriet og 300 færre lastebiler i dagligvarehandelen.

Lokal mat, sesongvarer og økologiske produkter
Jeg mener også at det kan oppnås reduksjoner i energibruk og utslipp av klimagasser ved å satse på lokal mat og sesongvarer. 

Selv er jeg fortsatt mett etter å ha spist mye god lokal mat i Grüne Woche i Berlin i forrige uke. 

Også 80 prosent av de spurte i Synovates store norske klima- og miljøundersøkelse, svarer at de spiser eller vurderer å spise mer lokal mat enn før. Jeg mener at interessen for lokal mat og sesongvarer bør gjenspeiles i dagligvarebutikkene, og det gjør den også i mange flinke butikker, særlig hos Coop og Norgesgruppen. Derfor hadde vi også rekordsalg av lokal mat før jul og tidenes beste sesong i fjor for kortreist mat og matspesialiteter. 

Det er også veldig bra at Coop nå skal begynne med tre årlige ”lokale uker” hvor varene skal stilles ut og selges i Coops butikker.

Samtidig sier omtrent halvparten av forbrukerne som er spurt i Synovate-undersøkelsen, at de kjenner få eller ingen lokale/kortreiste eller økologiske matvarer blant 15 ulike vareslag som ble presentert i undersøkelsen, og de fleste mener også at det ofte er vanskelig å finne slike matvarer i butikkene. 

Dette sier meg at hele verdikjeden for mat utfordres av forbrukerne!

Jeg vil derfor arbeide videre for å fremme lokal mat og sesongvarer i samarbeid med produsenter og dagligvarebransjen. Våre økonomiske virkemidler som kan bidra i dette arbeidet er knyttet til virksomheten til Stiftelsen KSL Matmerk og til tiltak innenfor Verdiskapingsprogrammet for matproduksjon.

Jeg vil understreke at jeg har god kontakt med de store dagligvarekjedene. Det er fint med de positive signalene jeg mottok i Grüne Woche med hensyn til å legge til rette for et større utvalg av norske matspesialiteter i butikkene. 

Det har skjedd en positiv utvikling på dette området i de senere år særlig innenfor enkelte dagligvarekjeder som Coop og Norgesgruppen. Handelen har, både på eget initiativ og samarbeid med blant annet Stiftelsen KSL Matmerk, bidratt til at det er blitt enklere for små produsenter å komme inn i butikker.  

Nå er det imidlertid viktig at bransjen gjennom et utvalg, pris, aktiv markedsføring og informasjon gjør det enda enklere for forbrukerne å velge lokal mat, økologisk mat og sesongvarer.

Utfordringer med økt etterspørsel av lokal mat
Samtidig må vi innse at både matprodusenter og vi som jobber med rammebetingelsene for matproduksjon, har utfordringer med hensyn til å dekke den økte etterspørselen etter lokal mat.

For forbrukerne og handelen er det helt vesentlig at matprodusentene leverer produkter av topp kvalitet og et riktig volum.

Vi har mange små næringsmiddelvirksomheter i Norge. Mange av disse produserer til lokale markeder og mange er fornøyd med det. Samtidig vet vi at også mange har ambisjoner om å vokse, øke verdiskapingen og bidra til økt sysselsetting. 

Vi vil hjelpe disse i å lykkes. 

En evaluering, som kommer i slutten av januar, viser at Verdiskapingsprogrammet for matproduksjon er et svært nyttig virkemiddel for å øke produksjon og omsetning av matspesialiteter. 

Innenfor dette programmet vil vi legge spesielt til rette for bedrifter som har ambisjoner om å øke produksjonen. Vekstsatsingene gir nye tilbud både mht økonomisk støtte og kompetansetiltak. Samtidig satser vi sterkere på å mobilisere flere merkebrukere til den eksklusive merkeordningen Beskyttede betegnelser og til etablering av flere produsentsamarbeid. – For mange er det lettere å lykkes dersom man samarbeider enten med andre produsenter eller med andre innenfor verdikjeden for mat.

Økologisk matproduksjon i et klimaperspektiv 
FAO har i flere rapporter pekt på potensialet som økologisk matproduksjon har i et klimaperspektiv. Jeg har i dag lagt fram en handlingsplan for økologisk produksjon og forbruk som skal bidra til å oppfylle regjeringens mål om 15% økologisk produksjon og forbruk innen 2015. Økologisk produksjon er og skal være en kunnskapsbank for utvikling og utprøving av miljøvennlige produksjonsløsninger. Økologisk produksjon bidrar til en gunstig variasjon i produksjonsformer i jordbruket. 

Og her er det jo ingen tvil. Forbrukerne ønsker mye mer økologisk matproduksjon i Norge! Salget har tatt av de siste årene. Nå er det opp til landbruket å svare på invitasjonen.

Matavfall 
I følge Statistisk Sentralbyrå er matavfall den avfallstypen som har vokst raskest i Norge de siste 5 årene. 

Det største klimaproblemet ved matavfall er de unødige klimautslippene som finner sted gjennom produksjon, foredling, transport og omsetning dersom nyttbar mat ikke blir spist. 

I tillegg er kasting av nyttbar mat et etisk problem i en global situasjon hvor matmangel er satt på dagsorden og underernæringen er økende.

All mat som produseres og kan konsumeres, bør derfor i utgangspunktet bli spist og ikke ende opp som matavfall.

Det er forbrukerne som kaster mesteparten av den nyttbare maten. I Storbritannia estimeres det at 1/3 av maten folk kjøper kastes. Det er ikke gode sammenlignbare tall for dette i Norge, men det er grunn til å anta at de ikke er veldig forskjellige fra Storbritannia. 

Østfoldforsknings forbrukerundersøkelse viser at forbrukere ofte kaster mat på grunn av misforstått tolkning av ”best før”-merkingen. Holdbarhetsmerking er basert på mattrygghetskriterier, men undersøkelsen viser at feiltolkning kan bidra til unødig kasting av mat. 

Bransjen bør derfor være flinkere til å informere forbrukerne om at det er to ulike former for holdbarhetsmerking: ”Siste forbruksdag” som brukes på lett bedervelige næringsmidler som for eksempel (fersk/ikke-konservert) fisk, kjøtt og melk, og ”Best før” som brukes på mat som ikke er lett bedervelig, som for eksempel hermetikk (og andre typer konserverte matvarer).Det er produsentene som selv bestemmer kriterier og merker med holdbarhetsdato. Jeg støtter opp om gjennomgangen av fastsettelsen av ”best før”-merkingen som dere i næringen har initiert.

Dere produsenter kan også forbedre holdbarheten for forbrukeren, blant annet gjennom å tilby bedre tilpassede enhetsstørrelser og løsninger som bevarer maten bedre etter at emballasjen er brutt. 

I Synovates undersøkelse fremgår det at forbrukerne er opptatt av miljøvennlig håndtering av matavfall og emballasje. 

Jeg oppfordrer både forbrukerne og næringen til å styrke den klima- og miljøvennlig håndteringen av matavfall og emballasje. Dere i næringen har tatt initiativ til å fokusere på årsaker til svinn og matavfall, mulighetene for å redusere avfallet og å anvende det til bioenergi. Dette er et initiativ som jeg mener er viktig og støtter oppunder.

Avslutning
Til slutt vil jeg benytte anledningen til å minne om at verden står overfor dramatiske klimaendringer. Forbrukerne har nøkkelen til løsningen både i forhold til de valg de gjør i butikken og i stemmeurnene som velgere. Samtidig må både dere i næringen og vi politikere legge til rette for at for at forbrukerne enkelt kan gjøre de riktige valgene som helst bør være både billige, artige og gi mersmak.

Takk for meg.