Tale: Klimaskifte for jordvernet

Først vil jeg takke for invitasjonen. Det er bra at Midt-Norge setter fokus på jordvern med en egen konferanse med dette som tema. For jordvern er viktig. Ikke bare for Midt-Norge. Jordvern handler om klodens bærekraft på lang sikt. Det er en sak som både omfatter lokale og globale dimensjoner.

Verden står nemlig overfor enorme utfordringer i årene som kommer.

I 2030 kan vi være en million flere nordmenn. Forbruket av mat vil naturlig nok øke. Økningen blir på 20 prosent dersom vi forutsetter at vi har et gjennomsnittsforbruk som i dag. Vi må ikke produsere denne maten selv. I en tenkt auksjon om verdens matressurser vil nordmenn fortsatt kunne by høyest. Og det er nok av dem som mener at matproduksjon er noe vi kan overlate til andre. Men jeg tror fri-handles-fanatikerne blir færre etter hvert som folk tar innover seg den usikre tida vi lever i. For vår befolknings- og forbruksvekst blir liten i forhold til det globale bildet.

Innen 2050 kan det være ni milliarder mennesker på jorden, og da må matproduksjonen fordobles. Bare de neste 20 årene må matproduksjonen økes med 50% globalt! Produksjons- og fordelingsutfordringene i et slikt scenario er enorme, og de blir forsterket av klimaendringene.  Derfor er det vår moralske plikt å være en del av løsningen, ikke en del av problemene.

2008 har vært preget av omfattende bevegelser i de internasjonale matvaremarkedene. Og i tillegg har vi særlig det siste halvåret opplevd turbulente tider i finansmarkedene. Stikkord for situasjonen er matvarekrise, klimakrise, finanskrise og ustabilitet.

Matvarekrisen skyldes flere forhold. Stikkord for situasjonen er befolkningsvekst, økonomisk vekst særlig i Asia, små lagre, klimaendringer og økt konkurranse om arealene bl.a. til produksjon av energi.

Alt dette har skapt økt etterspørsel og dermed høyere kornpriser. Forrige år så vi at matkornprisene steg med flere hundrede prosent. Selv om matkornprisene prisene nå er redusert, viser dette hvor sårbar situasjonen kan bli på kort tid.

Verden har gått fra en situasjon med nok mat som var urettferdig fordelt til en situasjon som er enda mer alvorlig: Det er ikke lenger nok mat å fordele.

Når det skapes usikkerhet om hvorvidt mat er tilgjengelig, blir alle andre spørsmål små. På toppmøtet i FAO slo FNs generalsekretær fast at matproduksjonen må økes med 50 % innen 2030 hvis en skal møte den økte etterspørselen.

Jeg deltok nylig på et ministermøte i Berlin, der 32 landbruksministre deltok. Vi ble der enige om en erklæring hvor vi sa at alle land må utnytte sitt produksjonspotensiale for landbruksvarer for å sikre tilstrekkelige tilførsler av mat.

De valgene vi gjør gjør i Norge er viktige i en slik sammenheng. Vi har et moralsk og et politisk ansvar for å følge opp. Slik jeg ser det blir det stadig viktigere at alle land prioriterer en hensiktsmessig grad av egenforsyning av matvarer.

Vi må ta vare på produksjonsressursene innenlands. Usikkerheten som møter oss i form av klimaendringer og matvarekriser skal ikke bli besvart med nedlegging av jordbruksarealer og forvitring av kunnskapen om hvordan vi dyrker jorda.

Jordvern handler faktisk om matsikkerhet for oss og etterkommerne våre.

Med bakgrunn i disse utfordringene er det også med høyt hevet hode at jeg forsvarer regjeringens politikk om å opprettholde et landbruk i hele landet.

Situasjonen i dag
Men skal vi lykkes med et aktivt landbruk over hele landet er vi avhengige av å ha nok matjord – og her har vi i Norge ikke mye å rutte med.

Vi har rett og slett svært lite dyrka mark i Norge sammenliknet med de fleste andre land. Kun 3 % av arealet er dyrket mark, og kun 1,3 % er egnet for matkornproduksjon. Dette utgjør bare 2,2 dekar pr innbygger mot 2,7 dekar pr verdensborger. I følge en oversikt satt opp av National Master, kommer Norge på 165. plass av 199 land mht jordbruksareal i % av landarealet.

Det er viktig å huske på at nedbygging av dyrka mark er et irreversibelt inngrep! I tusenvis av år har naturen jobbet for å bygge cm på cm med fruktbar jord, som vi er så heldige å kunne bruke til matproduksjon. Blir slik jord lagt under bygg eller asfalt kan den ikke tas i bruk igjen til matproduksjon.

I denne situasjonen er det svært alvorlig at mer enn 20 000 dekar dyrka og dyrkbar mark omdisponeres hvert år. Siden krigen har mer enn 1 million dekar gått tapt. Jordbruksarealet pr. innbygger har gått ned, og vi har nesten ikke reserver med sikte på nydyrking i de beste klimasonene.

Regjeringens mål og tiltak

• Regjeringens mål for jordvernet er å halvere den årlige omdisponeringen av de mest verdifulle jordressursene innen 2010. (Dette er uttrykt i St.meld. nr. 26 (2006-2007) Regjeringens miljøpolitikk og rikets miljøtilstand.)

Både jeg og min forgjenger har satt i gang en rekke tiltak for å nå dette målet.

• Sendt brev til alle kommunene sammen med miljøvernministeren, der målsettingen er formidlet og budskapet om et styrket jordvern er gjort klart
• Gitt Statens landbruksforvaltning innsigelsesmyndighet i kommunale plansaker der fylkesmannen har innstilt på innsigelse, men der fylkeslandbruksstyret ikke har fulgt opp. Om lag 4000 daa er hindret omdisponert gjennom disse sakene. Dette tilsvarer 600 fotballbaner!  Vi vurderer det derfor som et nødvendig og riktig grep å gi SLF denne myndigheten i 2006
• Utfordret kommunene på bedre rapportering om omdisponering og nedbygging, gjennom KS og fylkesmennene (Kostra). Tallene vi nå sitter på gjennom rapporteringen fra kommunene, viser en nedgang i omdisponeringen de siste 3 årene, men pga underrapportering vet vi at tallene ikke gir et godt nok bilde av situasjonen  
• Nedsatt jordverngruppa for å få en vurdering av virkemidlene og forslag til nye virkemidler for å styrke jordvernet
• Bidratt til utarbeidelsen av en ny plandel i plan- og bygningsloven
• Avholdt en nasjonal jordvernkonferanse (Moss) for å sette temaet på dagsorden
• Startet arbeidet med oppfølging av jordverngruppas rapport, bl.a. satt i gang utredning av vernehjemmel for jordvern 
• Men vi vet at tiltakene som er satt i gang fra statens side ikke er nok. Omdisponeringstakten er fortsatt for høy, og vi har store problemer med å nå målsettingen i 2010

Kommunens ansvar
Jeg mener at sterke føringer fra statens er, og har vært, riktig og viktig i jordvernsaken. Men, og dette er viktig, ansvaret for å gjøre de riktige beslutningene ligger i kommunen.

Kommunene er tildelt et stort ansvar for å forvalte verdifulle arealer til beste for nåværende og kommende generasjoner. Jeg sikter både til det å lage gode arealplaner, og til det å gjøre gode vurderinger i enkeltsaker etter planlov og jordlov.

Summen av vurderinger og beslutninger som gjøres av administrasjon og politikere i kommunene på dette feltet betyr enormt mye.

Et notat trøndelags-fylkene og Møre og Romsdal har utarbeidet i forkant av denne konferansen slår fast at kommunepolitikerne ofte er de minst forutsigbare i jordvernsaker. Mens administrasjonen oftere følger planverket ser vi at politikerne oftere ønsker dispensasjoner og er mer lempelige.

I denne sammenligningen ser det ut til at distriktskommuner med lite utbyggingspress oftere setter jordvernet til side, for eksempel for å sikre ny bedriftsetablering. Tro meg; Jeg vet hvor mye som kreves for å skape nye arbeidsplasser i distrikts-kommuner. Og som tidligere ordfører vet jeg hvor sterkt man ønsker alle nye initiativ og muligheter velkommen. Men selv om vi har alle mulige gode intensjoner har vi likevel ikke lov å sette tilside hensynet til jordvernet. Det handler til syvende og sist om hvordan vi skal klare å brødfø oss i framtiden.

Jeg vet også at det er være svært ulike utfordringer i de ulike kommunene, også i denne regionen. Her finner vi kommuner med trange daler og kommuner med store flate jorder. Vi finner kommuner med utbyggingspress og kommuner med fraflyttingsproblemer, etc., etc., Kommunenes ansvar er like fullt til stede for å sikre langsiktig arealforvaltning, herunder jordvern. 

Og jeg mener også at det er slik det skal være. Kommunen skal ha dette ansvaret. Fordi kommunen er nærmest til å vurdere hva som er god arealplanlegging i egen kommune. Likevel må staten ha mulighet til å gripe inn i form av innsigelse. Dette virkemiddelet mener jeg det av og til er nødvendig å ta i bruk for å sikre nasjonale interesser, som for eksempel jordvern.

Hvordan styrke jordvernet framover?
Heldigvis har kommunene mange gode virkemidler. Jeg skal nå gå litt nærmere inn på hvilke muligheter vi ser når det gjelder å komme lenger i arbeidet med å styrke jordvernet. 

Arealplanlegging etter plan- og bygningsloven                                                                                      
Innledningsvis vil jeg understreke planlovens betydning. I denne loven finnes en rekke virkemidler som ulike forvaltningsnivåer kan ta i bruk for å sikre jordvern.

Jordverngruppa og mange av høringsinstansene de har søkt råd fra påpeker at plan- og bygningsloven er det aller viktigste verktøyet for å sikre jordverninteressene i alle deler av landet. 

Siden framleggelsen av jordverngruppas rapport, er det vedtatt ny plandel i plan- og bygningsloven. Her får vi enda nye virkemidler som kan bidra til å styrke jordvernet. Samtidig innebærer loven at viktige virkemidler videreføres.

I den forbindelse føler jeg behov for å knytte et par kommentarer til arealplanlegging generelt samt Trondheims-saken spesielt.

Jeg ser at det er mange gode hensyn som skal avveies i en stor plan som dette. Og jeg ser at det kan være gode grunner for å legge ut næringsarealer nær sentrum. Likevel må jeg minne om utgangspunktet, nemlig at nedbygging av dyrka mark er et irreversibelt inngrep. Vi har lite jord å ta av, og egentlig ikke så mye som et dekar å miste. Bygger vi noe ned, er det gjort en gang for alle.

Jeg legger ikke skjul på at jeg i denne saken ønsket å gå lenger i å ivareta dyrka mark enn det som ble besluttet i det endelige vedtaket.

Jeg mener vi lurer oss selv hvis vi bygger ned matjord i klimatjenestens navn. Både fordi vi trenger matproduksjonen i Norge og fordi jordbruksarealer er et viktig karbonlager, noe som er sentralt i klimasammenheng.

Jeg tror heller ikke vi skal undervurdere betydningen av kulturlandskap beliggende nær store befolkningskonsentrasjoner.

Tilbake til planloven:
Jeg ser det som positivt for jordvernet at regional plan nå styrkes som verktøy.  Det å planlegge for flere kommuner samlet, er viktig for å gjøre de riktige overordnede grepene, ikke minst når det gjelder lokalisering av næringsarealer.

Regionale planer bør brukes blant annet med sikte på å fastlegge langsiktige utbyggingsretninger og grenser for landbruk, krav om fortetting i eksisterende byggesone, bidra til å fremme samferdselsprosjekter prosjekter i Nasjonal Transportplan, osv.

Erfaringene fra Rogaland og Hamar-regionen viser at fylkesdelplaner for areal- og transportområdet har positiv effekt på arealdisponeringen. Østfold er også i gang med fylkesplanarbeid.

Statens eget ansvar for å unngå nedbygging av dyrka mark
Når dette er sagt om kommunens ansvar, skal jeg være den første til å innrømme at statens egen byggeaktivitet er også en utfordring, ikke minst innen samferdselssektoren. 

• Samferdselstiltak legger svært sterke føringer for arealbruk. Kunnskap om ringvirkninger av samferdseltiltak bør inngå i beslutningsgrunnlaget for tiltakene. 
• Jeg har allerede etablert en kontakt med samferdselsministeren. Hun har allerede signalisert at jordvernhensynet skal få større plass i Nasjonal transportplan, og at det skal utvikles indikatorer og rapportering på nedbygging av jordressurser.
• Vi vil følge dette opp videre, og gjøre det vi kan for å sikre at jordvernhensynet blir liggende som en premiss ved planlegging av nye samferdselsprosjekt. 

Oppfølging av jordverngruppas rapport
I tillegg til dette setter vi også i gang nye tiltak. Jordverngruppa la fram sin rapport rundt forrige årsskifte, og kom med mange gode forslag for å styrke jordvernet. I dag ønsker jeg å kommentere et par av forslagene vi er i gang med å følge opp.

Lovhjemmel for vern av jordressurser

• Jeg mener det er et paradoks at vi verner strandsonen og lager egne markalover for å sikre friluftsliv og verner skog for å sikre biologisk mangfold, men vi har ikke den samme mulighet til å verne områder for å sikre arealer for matproduksjon. 
• Jeg har derfor satt i gang et arbeid for å vurdere nærmere jordverngruppas forslag om en lovhjemmel for vern av verdifulle jordressurser. 
• En hjemmel for vern vil gjøre det mulig å få til en varig sikring av arealene, hevet over gjentatte forsøk på omdisponering 
• Vi ser for oss at det kun er de viktigste og mest utsatte områdene som bør vurderes vernet (”indrefiletene”). De andre virkemidlene, med plan- og bygningsloven som den sentrale, skal benyttes på øvrige arealer.
• En eventuell vernehjemmel bør ha vern om jordas produksjonspotensiale for mat som formål. Det vil ikke være behov for restriksjoner på biologisk produksjon.
• Et slikt vern vil innebære en sikring av muligheten for fortsatt drift av arealene, og et aktivt landbruk vil kunne ivaretas innenfor et slikt formål. 
• Jeg har gitt SLF i oppdrag å utrede spørsmålet om en eventuell vernehjemmel i tråd med dette. 
• Jeg vil også rose det initiativ som er gjort i Melhus, der grunneierne selv har gjort et arbeid med sikte på framtidig vern av verdifulle arealer (Medalhus). At slike initiativer arbeides fram lokalt og ikke som et pålegg fra statlig hold er særdeles prisverdig!

I tillegg til utredning av hjemmel for vern, vil jeg nevne at vi er i ferd med å utarbeide en ny hjemmel i jordlova.  Denne skal gi fylkesmannen mulighet til å be om å få tilsendt kommunale vedtak i omdisponerings- og delingssaker.

Jeg har snakket mye om betydningen av god arealplanlegging etter planloven, men vi må ikke glemme enkeltsakene etter jordlova og delingslova. Det samme gjelder dispensasjonssakene etter plan- og bygningsloven.

Disse sakene betyr i sum svært mye for nedbygging av de grønne arealene i landet vårt.  Forringelse av kulturlandskap er også et vesentlig moment i mange av disse sakene.

Vi kjenner til at enkelte kommuner går for langt i disse sakene, og tillater omdisponering i svært stor grad.

En hjemmel for å framskaffe informasjon kan være et godt alternativ til å trekke tilbake avgjørelsesmyndighet, slik jordverngruppa foreslo. Dersom Fylkesmannen får slik informasjon, skapes et bedre grunnlag for å følge med på kommunenes praktisering, og muligheten for å klage innen fristen opprettholdes.

Avslutning
Tittelen på foredraget mitt er ”Klimaskifte for jordvernet”.

Når vi trekker fram begrepet klima, har jeg også lyst til avslutningsvis å nevne at LMD nå er i gang med å lage en egen stortingsmelding om klimatiltak i landbrukssektoren. Denne skal være klar i løpet av våren.

Vi har et mål om at landbruket skal utvikle seg i retning av å bli et lavkarbon-landbruk. Landbruket er en del av problemet, men sitter også på mange av løsningene i det som må bli framtidas mer karbon-nøytrale samfunn. Dette trenger vi mer kunnskap om.

Ett av hovedområdene i meldinga blir å se på konsekvenser for landbruket av klimaendringene og tiltak for tilpassing.