Kronikk: Verdens matdag: Genetiske ressurser - en del av løsningen

Av:
Fiskeri- og landbruksminister Jón Bjarnason, Island
Matminister Eva Kjer Hansen, Danmark
Jord- og skogsbruksminister Sirkka-Liisa Anttila, Finland
Landbruks- og matminister Lars Peder Brekk, Norge
Jordbruksminister Eskil Erlandsson, Sverige
 

Matvarekrisen og den økonomiske krisen i de senere årene har styrket erkjennelsen av at matvaresikkerhet er en global utfordring som krever aktiv innsats i alle land. Landbruk og matvareproduksjon har en sentral betydning for de fattige landenes utvikling, og må igjen få en sentral rolle i bistandspolitikken. En solid innsats for bevaring og bærekraftig utnytting av genetiske ressurser for å sikre mat til jordas voksende befolkning må stå sentralt i landbruksutviklingen. Dette er ikke minst viktig i en tid med økende menneskeskapte klimaendringer. 

Vi står overfor en utfordring som ikke kan løses uten samarbeid land og regioner imellom. I 30 år har de nordiske landene gjennom Nordisk ministerråd utviklet et stadig sterkere regionalt samarbeid om bevaring og bærekraftig bruk av genetiske ressurser. Samarbeidet har resultert i etableringen av Nordisk genressurssenter – NordGen. Og med utgangspunkt i NordGen byr samarbeidet også på forbindelser med genbanker i Afrika og Asia, og som et av de nyeste initiativene ivaretar NordGen nå også driften av det globale sikkerhetslageret for frø på Svalbard – The Global Seed Vault.

Å skaffe mat til jordas befolkning har gjennom mange år stått i fokus for landbruks-, fiskeri- og utviklingspolitikken i internasjonalt samarbeid. Resultatene har vært merkbare. Fra 1970 og fram til 2009 økte den globale matvareproduksjonen så mye at man har kunnet brødfø en befolkning som har økt med tre milliarder mennesker. Det er litt av en prestasjon, og det gir grunn til en behersket optimisme! Men det er også grunn til stor bekymring. I 2009 er det fortsatt en milliard mennesker som mangler mat. Og som følge av de senere årenes globale matvarekrise og økonomiske krise har utviklingen gått i feil retning – antallet mennesker som mangler mat, har steget med 150 millioner siden 2007.

Til tross for en positiv utvikling siden 1970 er ikke framskrittet sterkere forankret enn at vi på kort tid kan oppleve et voldsomt tilbakeslag. Det er derfor god grunn til å ha blikket rettet mot ambisjonen om å brødfø verdens befolkning. Ingen land kan tillate seg å være passive i møte med denne utfordringen, og de velstående landene har et spesielt ansvar.

Dette understrekes også av at det globale jordbruket står overfor en fortsatt utfordring om å øke produksjonen med 70 prosent. Dette for å kunne sikre mat nok til en befolkning som ventes å stige med 2,3 milliarder mennesker fram til år 2050.

Styrket politisk fokusering
I en årrekke har landbruk og matvareproduksjon dessverre fått mindre oppmerksomhet innenfor bistandspolitikken. En tilsvarende utvikling kan konstateres i de internasjonale finansinstitusjonenes utlånspraksis. Samtidig har de private direkte investeringene i landbrukssektorene i utviklingslandene vært på et lavmål.

De senere årenes utvikling med matvarekrise og økonomisk krise har betydd at man igjen har erkjent fattigdommens betydning for sult og underernæring samt landbrukets og matvareproduksjonens rolle for fattige lands utvikling. Det var også på høy tid, etter at andelen av internasjonal bistand til landbruk hadde falt fra 18 til drøyt 3 prosent i løpet av de siste 20 årene.

Det er økende enighet om en rekke viktige forhold som må tas i betraktning hvis utfordringene skal håndteres effektivt. Globalt noteres det at man erkjenner behovet for utvikling av bedre global forvaltning for å løse problemer som er felles for alle land, for eksempel matvareforsyning, matvaresikkerhet, tap av genetisk mangfold til matvarer og landbruk, klimaendringer, avskoging, ødeleggelse av jord- og vannressurser og bekjempelse av sykdommer blant mennesker og dyr.

Genetisk mangfold en del av løsningen
I dag bruker det moderne jordbruket relativt få, men høyt foredlede plantesorter og husdyrraser med stort utbytte. Forutsetningene for å sikre tilstrekkelig med mat til jordas befolkning har blitt forverret gjennom denne konsentrasjonen av planteforedlingen og husdyravlen på noen få plantesorter og raser, rettet mot de mest produktive områdene på jordkloden. Mange av de fattigste landene og produksjonsområdene på kloden er etterlatt uten noen vesentlig utvikling av de plantesortene som er tilpasset deres region, klimaforhold og -utfordringer. De menneskeskapte klimaendringene vil kreve at vi nå innleder et langsiktig arbeid med å utvikle nye plantesorter, og sikrer at det mangfoldet som i dag brukes av verdens småbønder, ikke går tapt. Dette er også viktige aspekter som må trekkes inn i de pågående klimaforhandlingene.

Hvis det ikke satses massivt på planteforedling, vil det bli vanskelig å løse klodens matvareforsyningsproblem på sikt, og faren er at sårbarheten øker. På husdyrsiden er det viktig å støtte bærekraftig forvaltning av husdyrrasene og samtidig unngå utarming av det genetiske ressursgrunnlaget.

De nordiske landene konstaterer at det er nødvendig med en solid innsats når det gjelder bevaring og bærekraftig utnytting av genetiske ressurser for å sikre mat til jordas voksende befolkning. Når det gjelder bærekraftig utnytting, er det nødvendig å styrke planteforedlingen og sikre at denne også er orientert mot klodens fattigste land og produksjonsområder for å sikre vekster som blant annet er bedre til å takle stress, for eksempel i form av tørke, saltholdig jord eller kraftige svingninger i klimaforholdene.

Det er hensiktsmessig å møte disse utfordringene med å øke samarbeidet land og regioner imellom. Gjennom Nordisk genressurssenter har Norden gode forutsetninger for samarbeid og er klar til en fortsatt aktiv rolle for å forbedre vilkårene for de mange sultende i verden.