Tale: Landbruket - en viktig del av klimaløsningen

Internasjonalt får Norge heder fordi vi bruker milliarder av kroner for å ta vare på regnskogen.

Internasjonalt får Norge heder fordi vi bruker 1 prosent av BNP på bistand.

Men jeg vil starte dette innlegget i dag med å slå fast at på det aller mest grunnleggende spørsmålet som verdens befolkning står overfor, så har også vi svikta.

Vi har ikke greid å gi matproduksjonen sin rettmessige plass innenfor de globale og nasjonale politiske prosessene som pågår. Vi har ikke evnet å adressere den aller viktigste utfordringen: Hvordan sikre nok mat til en økende befolkning i en varmere verden.

For oss i Norge kan dette kanskje fortone seg som en teoretisk diskusjon. Men jeg vil minne oss alle om at for mange mennesker i verden handler dette ikke bare om liv, men også om å overleve.
Sikkerhet for mat og vann er blant våre mest grunnleggende behov. Nok mat er ikke bare nødvendig for å overleve, det er også avgjørende for utvikling. Alle skjønner at underernærte og sultne mennesker har andre og mer akutte gjøremål enn å tenke på verdiskaping, utdanning og klimatiltak.

Verden står overfor både en akutt og en vedvarende matkrise. Tross i at verdens ledere, samlet i FN, har satt som mål å halvere andelen underernærte mennesker innen 2015, så har sult og nød økt. Det er nå nesten en milliard sultende i verden. Aldri før har det vært så mange som mangler mat!

Samtidig vokser verdens befolkning kraftig. Innen 2050 kan vi være ni milliarder mennesker på jorda. Da må den globale matproduksjonen fordobles. Ja, dere hørte riktig: Fordobles! Dette skjer samtidig som færre matprodusenter må fø på flere mennesker. Befolkningsveksten skjer i byene; i 2050 antas det at rundt 6 milliarder vil bo i by, og under 3 milliarder på landsbygda.

Dette er en enorm utfordring i seg selv. Samtidig skaper klima- og temperaturendringene dramatiske utfordringer for matproduksjonen. Presset på ressursene øker. FNs klimapanel forventer blant annet at det afrikanske jordbruket vil svekkes fordi temperaturøkningene gjør store landbruksområder uegnet til å produsere mat, andre områder vil få kortere vekstsesong og redusert produksjon. Over hele kloden vil vi stadig oftere oppleve uventede hendelser som flom, orkaner, sykdommer, økt nedbør eller ekstreme temperaturer.

I februar samlet jeg fremtrendene politikere og forskere på Svalbard for å diskutere utfordringene for verdens matproduksjon i en varmere verden. Like etterpå var det en stor klimavitenskapelig konferanse i København med over 2500 deltakere. Signalene fra begge disse konferansene er at klimaendringene og effektene av dem kommer raskere enn antatt. Worst case scenario er ikke lengre worst case - det er mye, mye verre.

I tillegg fører behovet for mat til økte klimaproblemer. Hvorfor tror dere at regnskogen hugges ned? Behovet for jordbruksarealer er hovedårsaken til avskoging globalt. Avskoging står samlet for om lag 20 prosent av de globale utslippene av CO2.

Matkrisen og klimakrisen henger sammen i en ond sirkel. Vi kan ikke løse det ene problemet uten av vi samtidig finner en løsning på det andre.

Matsikkerheten er en absolutt forutsetning for å lykkes med klimapolitikken.

Vi løser ikke klimaproblemet uten at folk er mette.

Denne erkjennelsen har dessverre ikke aktørene i klimadebatten tatt innover seg. Verken her i Norge eller internasjonalt. Her har både vi politikere, næringsliv og miljøbevegelse sviktet! En helt avgjørende brikke i forståelsen av klimaproblematikken mangler når maten blir glemt eller ignorert.

I desember i år skal verdens ledere møtes i København for å utmeisle den neste internasjonale klimaavtalen. I Kyoto ble maten glemt, - verken vi eller verdens sultne har råd til at dette skjer igjen.

I dette ligger min og Senterpartiets kanskje viktigste utfordring i neste stortingsperiode. Matsikkerhet må og skal inn i klimaforhandlingene i København.

Dette må få følgende praktiske konsekvenser i klimaforhandlingene:

Verdens politikere må for det første erkjenne at på grunn av befolkningsøkning og behov for økt matproduksjon så er det ikke til å unngå at utslippene fra matproduksjonen vil øke. Det er ikke er mulig å produsere mat uten klimagassutslipp. Til tross for at landbruket skal gjøre klimakutt og arbeide for forbedringer i produksjonen vil effekten av å doble matproduksjonen innen 2050 åpenbart vil gi større klimaforurensing.

Samtidig vil kloden vår være like avhengig som før, av at vi samlet sett klarer å kutte klimaforurensingen. Utslippene globalt må reduseres med 60-80 prosent, så snart som mulig, hvis vi skal ha den minste sjanse til å unngå de farligste klimaendringene.

Den andre erkjennelsen verdens politikere må ta inn over seg er at når utslipp fra matproduksjonen må øke, så innebærer dette at alle andre sektorer må kutte mer. Og det må skje fort! Vi må tørre å se hverandre i ”kvitauet” og innrømme at vi altfor lenge har sittet på gjerdet og ventet på de enkle løsninger. De finnes ikke!

Landbruket er altså en del av utfordringen, men landbruket er samtidig en særdeles viktig del av løsningen.

Landbrukssektoren kan på ingen måte skyve klimaproblemet over på andre uten å bidra selv. Og heldigvis; landbruket kan levere flere av klimaløsningene verden trenger for å få til store kutt. Bioenergi til erstatning for fossile energi og biodrivstoff til transportsektoren er to områder hvor landbrukets kan gi vesentlige bidrag. Samtidig er et aktivt skogbruk og en god forvaltning av jordressursene blant de mest effektive mulighetene vi har for å fange opp og lagre CO2 i naturen.

Den tredje erkjennelsen som må på plass i København er at vi umiddelbart må forberede verdens matprodusenter på de klimaendringene vi i dag vet er i gang.

Og igjen; vi har dårlig tid! Det må utvikles nye plantesorter som tåler andre vekstforhold, høyere temperaturer, mer eller mindre nedbør og andre sykdommer enn det vi har i dag. Det tar minst ti år å forelde fram en ny plantesort. Om 20 år må matproduksjonen ha økt med 50 prosent. Samtidig er det en betydelig utfordring å treffe riktig i disse foredlingsforsøkene. Vi vet at klimaendringene er i gang, men vi kan ikke vite nøyaktig hvordan de kommer til å slå ut overalt. En massiv forskningsinnsats er avgjørende for å lykkes. Vi har ikke tid til å feile. Det kan også være vanskelig å finne kommersielle aktører som er interesserte i å gjøre dette arbeidet. Det er derfor behov for en global dugnad.

Spesielt i utviklingsland vil det være behov for internasjonal innsats knyttet til bevaring av plantemangfoldet og planteforedling. Her må vi satse på bøndenes egen bevaring og utvikling av lokale frøsorter, gjerne i samarbeid med forskningsinstitusjoner. Samtidig må vi koordinere dette arbeidet internasjonalt. Derfor er det så viktig at vi for ett år siden åpnet Svalbard Globale frøhvelv som drives av Landbruks- og matdepartementet. Hvelvet ble av Time Magazine kåret til den 6. mest innovative nyvinningen i verden i 2008. Svalbard globale frøhvelv er genbankenes genbank, en moderne Nohas ark, som skal sikre at kulturplantenes genetiske mangfold blir tatt vare på. Det er blant dagens genetiske mangfold vi må finne materialet for morgendagens klimatilpassede planter.

Hva gjør vi så nasjonalt?
For det første. Vi må løfte blikket! Vi må i en helt annen grad enn tidligere evne å tegne en større himmel over norsk matproduksjon. Hvis flere ser at norsk matproduksjon er solidaritet i praksis, så vil flere verdsette bondens arbeid. Det vil gi landbruket større legitimitet. Dette er vår store utfordring. Dette er framtiden.

Når vi diskuterer løsningen på den globale matkrisen er det mange som desverre ikke ser løsningen, selv om den i noen tilfeller ligger rett foran føttene deres. Og denne synsforstyrrelsen deles både av forståsegpåere som Trygve Hegnar fra den liberalistiske høyresiden og en rekke av venstresidens velmenende representanter. De har ikke forstått at norsk landbruk er en viktig del av løsningen – både på klimakrisen og på den globale matkrisen som verden står midt oppe i.

Jeg vet ikke om det er mulig å hjelpe Hegnar ut av denne villfarelsen, men for alle de andre som enda ikke har forstått verdien av nasjonal matproduksjon, har vi en forklaringsjobb å ta fatt på. God gammeldags folkeopplysning. 

Selv om vi er små, er norsk matproduksjon også et bidrag til verdens matproduksjon. Vi kan ikke møte den alvorlige situasjonen som følge av klimaendringer og matvarekriser, med brakklegging av jordbruksarealer og forvitret kunnskap om hvordan jorda skal dyrkes. Alle land har et selvstendig ansvar for å utnytte sine naturgitte ressurser til matproduksjon. 

Dette er solidaritet i praksis. I dette perspektiv er det ingenting som er viktigere enn å produsere mat.

Allerede i 2030 kan vi være en million flere nordmenn. Forutsatt samme gjennomsnittsforbruk som i dag, krever dette 20 prosent mer mat. Vi trenger ikke produsere denne maten selv. I en tenkt auksjon om verdens matressurser vil vi rike og velfødde nordmenn kunne by høyest. Det er nok av dem som mener at vi kan overlate matproduksjon til andre. Men jeg er overbevist om at de blir færre etter hvert som folk tar innover seg den usikre og ustabile tida vi lever i. Og for oss nordmenn vil det etter min mening være direkte uanstendig om vi bevisst stiller oss i den situasjon at en enda større del av vårt forbruk og matforsyning går på bekostning av de i verden som har mindre kjøpekraftige enn oss. Derfor er det vår moralske plikt å være en del av løsningen, ikke en del av problemene. Derfor er norsk landbruk en del av løsningen, ikke en del av problemet.

Hva må vi så gjøre?
Vi må ta ansvar. Både ta vare på og utnytte produksjonsressursene våre.

Det er svært lite dyrka mark i Norge sammenliknet med de fleste andre land. Kun 3 prosent av arealet er dyrket mark. Kun 1,3 prosent er egnet for produksjon av matkorn.

Nedbygging av dyrka mark er et uopprettelig inngrep. I tusenvis av år har naturen jobbet for å bygge cm på cm med fruktbar jord, som vi er så heldige å kunne bruke til matproduksjon. Vi kan ikke og skal ikke fortsette nedbygging av matjord i stor stil.
Derfor er jeg veldig glad for at det nylig har blitt presentert tall som viser at det endelig er en markert nedgang i omdisponeringen av den beste dyrka jorda i Norge. Et systematisk arbeid gjennom hele regjeringsperioden og en restriktiv politikk har gitt resultater.

Så mye som 2/3 av Norges jordbruksareal er grasmark og lite egnet til å produsere noe annet. Mye grasland og rikelig med vann gir Norge naturgitte forutsetninger for beite og slått. Vi mennesker kan ikke nyttegjøre oss av dette graset selv, men det kan både sau og storfe. I et globalt ressursperspektiv er det viktig og riktig å bruke grasarealet vårt til produksjon av melk og kjøtt, både storfe og sau. Noen har i miljøets navn forsøkt å gjøre kua til et symbol på dårlig klimapolitikk. Til dem vil jeg bare si: Ikke mobb kua mi! Gress binder karbon og gress bidrar til mat. Beitedyrene gir oss både positiv klimaeffekt igjennom lagring av karbon i grasmarkene. I jordbruksjorda i Norge er det lagret om lag 200 millioner tonn karbon. Dette tilsvarer ca 13 års norske klimautslipp. Dette er klimapolitikk og dette er solidaritet i praksis.

Det finnes ikke mer fornuftige måter å øke verdens matproduksjon på enn at alle land tar i bruk de produksjonsressursene de har. I Norge betyr det kyr og sauer på eng og utmark.

Men skal vi lykkes med å utnytte naturressursene våre, ja, da må det lønne seg å produsere mat i Norge. Og vi har mye å være fornøyd med etter å ha styrt Landbruksdepartementet gjennom tre jordbruksforhandlinger. Inntektsmulighetene har økt betydelig. Over 40 prosent på tre år. Men nivået var katastrofalt lavt da vi overtok boet etter Sponheim. Så vi har langt igjen. Vi skal videre. Inntektsmulighetene i landbruket må fortsatt øke.

Ikke bare fordi vi mener bøndene fortjener det, - for det gjør vi. Vi gjør det heller ikke fordi vi, som de fleste andre i Norge, foretrekker norskprodusert mat. Men vi gjør det fordi det er den eneste anstendige måten å drive matpolitikk på, i en verden som skriker etter mat.

Dag for dag arbeider vi for å bedre rammevilkårene for norsk matproduksjon.  Det gjør vi gjennom jordbruksoppgjørene, effektiv skjerming av markedet og utarbeidelsen av framtidsrettet lovverk.

Og det er ikke bare på jordbruksoppgjørene vi har levert.

Tidligere i dag har jeg lagt fram grunnlaget for en ny og moderne eiendomspolitikk i landbruket. Gjennom omfattende endringer i blant annet odelslov, konsesjonslov og jordlov legger regjeringen til rette for utvikling og framtid i bygde-Norge. Dette er de største endringene som er gjort av dette lovverket på en hel generasjon!

Nylig forhandlet jeg som kjent endringer i tomtefesteloven. Regjeringen har levert en meget balansert og god løsning på et vanskelig område. Den nye loven vil gi norske grunneiere forutsigbarhet og trygghet for sine verdier.

Vi har levert en ny dyrevelferdslov og om ikke lenge vil regjeringen legge fram en ny naturmangfoldlov som vil legge grunnlaget for en moderne og forutsigbar naturforvaltning og erstatningspraksis.

Men samtidig som vi satser på den nasjonale matproduksjonen har vi som et av verdens rikeste land et ansvar for å sikre matproduksjonen globalt gjennom utviklingspolitikken.
Matproduksjon som utviklingsstrategi har i altfor lang tid vært neglisjert, både i staters nasjonale politikk og som en del av utviklingsagendaen. Dette fastslås blant annet i Verdensbankens World Development Report for 2008.  

I samme rapport slår Verdensbanken fast at landbruksbistand er den mest effektive bistanden for å løfte folk ut av fattigdom. I dag går bare 3-4 prosent av den norske bistanden til landbruk, - det er altfor lite! På 60-tallet var andelen 30-40 prosent.

I Stortingsmeldingen ”Klima, konflikt og kapital - Norsk utviklingspolitikk i et endret handlingsrom” som nylig ble lagt frem, slår Regjeringen derfor fast at satsingen på norsk landbruksbistand skal økes.

WTO
For en god måned siden var jeg i India. Der fikk jeg besøke vellykkede landbruksprosjekt som mottar norske utvklingsmidler. Jeg møtte også Indias handels - og næringsminister Kamal Nath for bl.a. å drøfte matsikkerhet og WTO.
India var landet som sist sommer satte foten ned i WTO-forhandlingene og ikke ville akseptere at u-landene måtte gi opp sin rett til beskyttelse av egen matproduksjon. 

Nath uttalte i den forbindelse at  ”Når jeg forhandler er jeg villig til å snakke om handel. Jeg er ikke villig til å forhandle med min befolknings levevilkår, jeg er ikke villig til å forhandle selvberging, jeg er ikke villig til å forhandle fattigdom.”  

Møtet med Nath viste også at våre to svært ulike land har en overraskende lik forståelse av hvor sentralt nasjonal selvforsyning står i vurderingen av et lands matsikkerhet. Nath gav meg sine klare forsikringer om at India respekterer både Norge og andre i-lands behov for nasjonal produksjon for å ivareta sin egen matsikkerhet.  

Til Nationen uttalte han etter møtet:

” India og Norge har koordinert og samarbeidet om politikk i WTO før, og det vil vi fortsette med. Vi anerkjenner og respekterer de følsomme punktene i norsk landbrukspolitikk, og Norge respekterer og anerkjenner hvor viktig indiske bønders levebrød er for indisk landbruk.”

De som forsøker å få oppkonstruere en konflikt mellom norsk landbruk og matsikkerhetsinteressene i utviklingsland er altså på ville veier.

Og for å igjen bruke Nahts egne ord: ”Forskjellen mellom Norge og de andre utviklede landene er at Norge ikke er en offensiv landbrukseksportør. Derfor kan man ikke sammenligne disse subsidiene med subsidiene i USA eller resten av Europa … subsidier i land som Norge og Sveits er ikke tema som blokkerer bevegelse."
Dette er i bunn og grunn det beste beviset for at norsk matproduksjon og norsk landbruk ikke er en trussel mot landbruket i sør - men en viktig del av løsningen.
 
Det er derfor ingen grunn til å ha dårlig samvittighet for at Norge gir økonomisk støtte til våre bønder, slik motstandere av norsk landbruk hevder. Tvert i mot. Når alternativet til nasjonal matproduksjon er import av matvarer fra en verden der det allerede er stor matmangel, kan jeg ikke akseptere kritikken fra enkelte, som påstår at støtten til norsk landbruk er skadelig ut fra et globalt perspektiv. Deres alternativ derimot, - er grunnleggende usolidarisk. Og man må jaggu være rimelig ytterliggående liberalist for å tro at kun handel kan løse verdens matkrise.

Det er mange som mener at mandatet for Doha-runden i WTO er gått ut på dato, og at vi snarest må bytte det ut med et nytt mandat som tar bedre hensyn til miljøet og matsikkerhet. Til dem vil jeg si følgende: Den dagen det blir aktuelt å forhandle et nytt mandat i WTO må vi være krystallklare på at dette mandatet skal ivareta hensynet til miljø og matsikkerhet. I dag er det usikkerhet om Doha-rundens framtid. I denne situasjonen tror jeg ikke det vil bli startet opp forhandlinger om et nytt mandat.

Og det er heller ikke slik at WTOs 153 medlemsland er enige om hvordan et eventuelt nytt mandat skal utformes. Tvert imot. I WTO er spillereglene slik at hvert land sin egen lykkes smed. Et nytt mandat ville ta lang tid å få på plass, og enda lengre å forhandle ut fra.

Det avgjørende nå er at dersom WTO-prosessen mot formodning igjen skyter fart, så er det min plikt som statsråd og landbruks- og matminister å utnytte det handlingsrom som finnes for å kjempe for både miljø og matsikkerhet innenfor dagens mandat. Når India nekter å gi seg på sine beskyttelsesbehov, så er det jo fordi matsikkerheten og egne bønder står i sentrum. Det samme utgangspunktet har vi i vårt arbeid for å sikre norske posisjoner og dermed muligheten for et aktivt landbruk i hele landet. Jeg er derfor overbevist om at den som er opptatt av norsk landbruk ser at det er best med en rød-grønn regjering og en senterpartist ved forhandlingsbordet, dersom det igjen skulle bli kalt inn til forhandlinger i Genève, - tenk dere alternativet! Uansett årgang på mandatet, det er sluttresultatet som teller.

Tilslutt vil jeg understreke at midt oppe i de store utfordringene vi står overfor er det også grunn for optimisme. Anerkjennelsen av matproduksjon som en nøkkel for fremtiden øker. Jeg vil her sitere Bill Clinton, som nylig sa i FN at han ville innrømme at det var en ting han hadde feilvurdert i sin tid som president; nemlig det å se på matvarer som en ordinær handelsvare. Mat er ikke det samme som spiker. Clinton mener vi må gå tilbake til en politikk basert på et maksimum av selvforsyning, fordi det er fullstendig galt å tro at en kan få utvikling i utviklingsland uten å øke deres evne til å brødfø seg selv.

Det er hyggelig at Clinton er med på laget. Men jobben må vi først og fremst gjøre selv.

Og for å gjenta; løsningen er:
Vi må løfte fram betydningen av matproduksjonen nasjonalt og globalt. Klimautfordringen kan ikke løses uten at vi samtidig løser matkrisen. De internasjonale klimaforhandlingene i København må bli et vendepunkt. Matsikkerheten skal ikke lengre være det glemte kapittelet i klimapolitikken.

Vi skal styrke norsk matproduksjon og landbrukets plass i den internasjonale utviklingspolitikken.

Vi greier ikke løse klimakrisen uten at folk er mette!