Tale: Landbruket i 2015

 

Innledning
Takk for invitasjonen til å delta på dette første Landbrukstinget i Ringsaker. Jeg er glad for at det er samlet så mange driftige bønder som ønsker å ta tak i framtida og satse på landbruksproduksjon i Norge.

Jeg har blitt utfordret til å snakke om landbruket i 2015. Det gjør jeg med glede. Hvis alt er opp til meg, så har vi fortsatt et sterkt og godt landbruk i hele landet i 2015. Landbruket i Norge vil også bidra til å løse internasjonale problemer.

Jeg tar utgangspunkt i de internasjonale krisene vi har opplevd de siste årene for å sette norsk landbrukspolitikk inn i en større sammenheng. Jeg vil også fortelle om vårt bidrag til å løse klimautfordringene, og om regjeringens bidrag til å bedre økonomien i landbruket. Videre vil jeg si noe om rovviltsituasjonen og om eiendomspolitikken i landbruket.

Flere kriser på en gang
De siste årene har vært preget av internasjonale kriser. Matkrise, finanskrise og klimakrise. Matkrisen fikk akutte utslag i voldsomme prissvingninger. Mange land innførte eksportrestriksjoner. Prisene steg til uakseptable nivåer i land hvor befolkningen bruker over halvparten av inntekten på mat. Dessverre kjøper vi ikke mat med sult, men med penger. Det minnet oss igjen om hvor sårbar matsikkerheten er. Og hvor viktig det er at vi satser aktivt på landbruket og vedlikeholder produksjonsressursene.

Midt oppi dette bikket en sterk høykonjunktur over i en akutt finanskrise, som verden forhåpentligvis er i ferd med å få en viss kontroll med. En naivt markedsliberal kredittpolitikk bidro til nok en boble av et luftslott med liksomverdier, som nå rammer folk hardt. Og økonomikrisen i etterkant, må vi leve med ennå en stund, ifølge prognosene. Store og små bedrifter har problemer, noen går konkurs. Folk mister jobben. Utsikter og prognoser er usikre. Priser svinger. Men noe er mer sikkert. Finanskrisen har gitt oss som tror at markeder må styres økt selvtillit. Stabilitet og forpliktende samhandling mellom myndigheter og næringsliv, og samfunnets øvrige institusjoner, er et vesentlig gode.

Verden står overfor en enda mer dramatisk situasjon. Klimaendringene er farlige og urettferdige, og de er allerede i gang. Jordkloden blir varmere og prognosene for framtida er alvorlige. Det er slått fast at endringene er menneskeskapte. Dette setter oss på prøve - ikke bare fordi vi må hanskes med klimaproblemet. Klimaendringene setter oss på prøve som samfunn. Vi må redusere klimagassutslippene og gjøre de endringer og tiltak som er nødvendige. Problemer som er skapt av mennesker må løses av mennesker.

Samtidig øker verdens befolkning kraftig. Innen 2050 kan vi være ni milliarder mennesker på jorda. I tillegg øker levestandarden. For at alle skal ha nok mat om 40 år må den globale matproduksjonen fordobles. Det handler om å øke matproduksjonen til en voksende befolkning. Og det handler om å redde klimaet på kloden, for å gjøre det mulig. Matkrisen og klimakrisen kan således ikke sees adskilt fra hverandre; de må sees i sammenheng og løses parallelt. Dette er store problemstillinger som landbruket står midt oppe i, både som en del av problemet, men jeg vil særlig vektlegge; som en viktig del av løsningen. Landbruket kan levere viktige og kostnadseffektive løsninger for samfunnet.

Også verdens toppledere har nå forstått hvor viktig landbruket er for å løse de store problemene i verden. Lederne i verdens største økonomier, G8-landene, besluttet på sitt møte i Italia i juli å bevilge 130 milliarder kroner til utvikling av landbruket i u-land.  Støtten skal gå til hjelp til selvhjelp. Istedenfor å sende matvarehjelp når kriser oppstår, skal nye investeringer i vann, dyrkingsmetoder og plantemateriale sikre at landene kan brødfø seg selv. 

Jeg mener at initiativet fra G8-landene er et høyst nødvendig skritt for å bedre matsikkerheten i verden. Også G8 erkjenner at en av de viktigste globale utfordringene framover er å kunne brødfø en stadig voksende befolkning og at landbruk over lang tid har vært et forsømt område i internasjonalt bistandsarbeid.  På verdensbasis sulter i dag over en milliard mennesker, nesten en av seks personer. Beregninger viser at 100 millioner flere mennesker har kommet inn i køen av sultende som følge av den økonomiske krisen vi nå er inne i.

Det viktigste tiltaket for økt matsikkerhet vil være å redusere klimagassutslippene og begrense den globale oppvarmingen.  Men samtidig klarer vi ikke å løse klimaproblemet uten at folk er mette. I dag er avskoging årsaken til rundt 20 prosent av de samlede utslippene av CO2. Hovedgrunnen til avskogningen er behovet for nytt jordbruksareal, ofte for selvbergingsbønder som ikke har andre alternativ for å brødfø seg selv.

Denne sammenhengen har ikke blitt tatt alvorlig nok, verken her i Norge eller internasjonalt. Her har både vi politikere, næringsliv og miljøbevegelsen sviktet. En helt avgjørende brikke i forståelsen av klimaproblematikken mangler når maten eller matproduksjonen blir glemt.

Til nå har vi ikke greid å gi matproduksjonen en rettmessig plass i de globale og nasjonale politiske prosessene som pågår på klima. Jeg tror at verden i 2015 har innsett hvor viktig landbruket er for å løse de store problemene og at landbruket får anerkjennelse for den jobben som gjøres.

Klimamelding
I den ferske Stortingsmeldingen legger vi vekt på følgende:

• vi må øke vår egen matproduksjon og ta godt vare på naturgrunnlaget som landbruket forvalter 
• vi skal begrense klimagassutslippene fra jordbruket 
• vi kan - og må - øke karbonopptak og binding i skog og jordsmonn 
• vi må i større grad bruke trevirke og bioenergi 
• vi må tilpasse landbruket til et endret klima

Det vil være direkte uanstendig om vi nordmenn stiller oss i en situasjon der en enda større del av vårt forbruk og matforsyning, går på bekostning av de i verden som har mye mindre kjøpekraft. De siste årene har vist oss at matmarkedene i verden er svært sårbare. I framtiden kan vi ikke belage oss på at andre skal skaffe oss maten vi trenger.

Løsningen er å ta spaden i egen hånd. Selv om vi er små, er norsk matproduksjon også et viktig bidrag til verdens matproduksjon. Den eneste fornuftige, solidariske og bærekraftige måten vi kan møte klima- og matkrisen på, er at hvert enkelt land må ta ansvar for å utnytte sine fornybare ressurser på en måte som sikrer størst mulig klimakutt og samtidig mest mulig matproduksjon til egen befolkning.

I Norge betyr dette for det første at vi må ta vare på de produksjonsressursene vi har. Det er svært lite dyrka mark i Norge sammenliknet med de fleste andre land. Kun 3 prosent av arealet er dyrket mark. Kun 1,3 prosent er egnet for produksjon av matkorn. Nedbygging av dyrka mark er et uopprettelig inngrep. I tusenvis av år har naturen jobbet for å bygge cm på cm med fruktbar jord, som vi er så heldige å kunne bruke til matproduksjon. Samtidig fungerer jordbruksjorda som en karbonbank. Dersom vi ikke forvalter jorda riktig vil deler av dette karbonet lekke ut og skape større klimaproblemer. Vi kan ikke og skal ikke fortsette nedbygging av matjord i stor stil.

Derfor er jeg veldig glad for at det nylig har blitt presentert tall som viser at det endelig er en markert nedgang i omdisponeringen av den beste dyrka jorda i Norge. En mer restriktiv politikk og et systematisk arbeid gjennom hele denne regjeringsperioden har gitt resultater.

For det andre må de ressursene vi har utnyttes på effektivt som mulig. Både for å øke matproduksjonen og for å kutte klimagassutslippene. Så mye som 2/3 av Norges jordbruksareal er grasmark og lite egnet til å produsere noe annet. Mye grasland og rikelig med nedbør gir Norge svært gode naturgitte forutsetninger for beite og slått. Vi mennesker kan ikke nyttegjøre oss dette graset direkte selv, men det kan både sau og storfe. I et globalt ressursperspektiv er det viktig og riktig å bruke grasarealet vårt til produksjon av melk og kjøtt fra både storfe og sau. Etter min vurdering er det her vi bør øke kjøttproduksjonen i Norge framfor på de kjøttslagene som må baseres på kraftfor fra korn. Kornmaten må vi heller spise selv!

På samme måte som utmarkene våre må brukes til å skaffe oss miljøvennlig mat skal skogene våre brukes til å skaffe oss miljøvennlig energi og materialer. Vi må derfor øke uttaket fra norske skoger.

For at løsningen totalt skal være bærekraftig er vi avhengig av å begrense bruken av ressurser. Vi kan ikke bruke mer av våre felles ressurser enn det vi trenger. Og her har vi mye å ta tak i. Vi kan starte ved kjøkkenbenken hos hver eneste en av oss. Hvert eneste år kaster nordmenn brukbar mat for nesten 10 milliarder kroner. Dette er et stort problem, fordi vi bruker ressurser på å produsere mat som ikke kommer til nytte - og som gir negative effekter på klimaet. Samtidig skaper matavfallet i seg selv miljøproblemer.

For at det skal lønne seg å utnytte alle de fornybare ressursene vi har, må vi sikre rammevilkår som gjøre at det lønner seg å drive jorda og skogen.

En landbrukspolitisk snuoperasjon
Jordbruksoppgjørene under den rødgrønne regjeringen har vært en del av en snuoperasjon. Vi har levert den største økningen i inntektsmuligheter siden opptrappingsvedtaket på 70-tallet. Det har skjedd i en særdeles turbulent og markedsmessig vanskelig situasjon. I en situasjon med den største kostnadsøkningen på flere tiår. Det har selvsagt gjort oppgaven krevende. For med stor kostnadsøkning følger behov for stor økning i bruttoinntektene, for at det skal bli noe igjen av økningen. 1,2 milliarder kan være vel så bra som 2,4 milliarder, hvis den underliggende kostnads- og markedsutviklingen tilsier det. Og det tror vi heldigvis at den gjør i år.

Vi har hele tiden arbeidet for en vesentlig forbedring av inntektsmulighetene. Det ligger an til at avstanden til andre grupper reduseres med nesten 10 prosentpoeng som resultat av vår periode. Jeg mener at den rødgrønne regjeringen har levert. Det er bra, men jeg er ikke fornøyd - jeg vil videre. Utviklingen har vært rimelig god, men inntektsnivået skal fortsatt heves. Og jeg underslår selvsagt ikke at det er den rødgrønne regjeringen, med Senterpartiet i posisjon, som er garantisten for økte inntektsmuligheter og et landbruk i hele landet.

Samtidig handler ikke kampen for landbruket bare om kampen for mer penger. Kampen står ikke bare de første ukene i mai.

Vi har kjempet for landbruket hver eneste dag i fire år.

Men hvis samfunnet skal være villige til bidra ennå mer, både økonomisk og når det gjelder alle de andre avgjørende rammevilkårene, må dere og vi bidra positivt til at folk forstår hvorfor. Vi må få tydeligere fram alt det landbruket bidrar med til samfunnet. Næringen er i mange områder uerstattelig når det gjelder bygdeliv, kulturlandskap, biologisk mangfold og verdiskaping lokalt.

Jeg tror dere gjør klokt i å legge noe større vekt på disse positive sidene. Det er gjennom diskusjonen om landbrukets positive samfunnsbidrag vi vinner hjertene for norsk matproduksjon. Det er gjennom å tegne en høyere himmel over norsk landbruk vi vinner hjertene for norsk matproduksjon. Dersom debatten i for stor grad dreier seg om en ensidig kritikk mot forhandlingssystemet - kan kritikken til slutt slå tilbake på landbruket selv.

Jeg sier dette for at vi skal løfte blikket litt. Den norske modellen sikrer bønder her til lands en trygghet for inntektsmulighetene som ingen andre bønder opplever. Den norske modellen sikrer norske forbrukere stabilitet og Europas laveste matpriser sett i forhold til inntekt. Men styringsvilje kan ikke - og bør ikke - skjerme landbruket fullstendig fra den økonomien det er en del av. Jordbruksforhandlingene kan ikke gjøre foretakseierne i jordbruket til lønnsmottagere, rett og slett fordi norske matprodusenter ikke er lønnsmottagere. Bønder er selvstendige næringsdrivende!

Når det gjelder årets avtale, må det nevnes at økningen i budsjettmidler i årets oppgjør større enn summen av alle budsjettendringer etter 1990. Og melkeproduksjonen og det grasbaserte husdyrholdet vil nyte godt av en tilskuddsøkning som er større enn økningen i bevilgningen. Det kaller jeg å prioritere i tråd med målsettingene.

I saueholdet er det for perioden 2006 til 2010 lagt til rette for over 100.000 kroner pr årsverk i inntektsøkning. Tilsvarende er det lagt til rette for en gjennomsnittlig netto inntektsvekst i melkeproduksjonen i perioden 2006-2010 på om lag 70.000 kroner per årsverk. Gjennomsnittlige melkebruk har i overkant av 1,8 årsverk. Inntektsveksten på bruket i perioden blir derfor i overkant av 125.000 kroner.

I tillegg har landbruket fått en ekstraordinær investeringspakke for 2009. Miljøtiltakene styrkes vesentlig, bl.a. beiteordningene. Totalt under denne regjering er beiteordningene styrket med 400 mill. kroner. Og vi styrker annen næringsutvikling, jeg vil spesielt nevne den særskilte satsningen på "Inn på tunet".

I Hedmark er 6 % av arbeidsstyrken sysselsatt innen landbruk og tilknyttede tjenester. Landbruket gir med andre ord arbeid for om lag 5 700 personer. Regjeringens satsing på det grasbaserte husdyrholdet er merkbar i et så viktig landbruksfylke som Hedmark.

Fram mot 2015 blir det viktig å bygge opp gode fagmiljø rundt gårdene. Initiativet til dagens arrangement er særdeles viktig for å bygge gode miljø. Produsentene må møtes for å kunne snakke fag og utveksle ideer. Gjennom gode kompetansemiljø kan vi sørge for at landbruket i Norge blir robust og at vi produserer det forbrukerne ønsker og i riktig kvalitet.

Rovdyrsituasjonen
Det er en stor utfordring å skulle balansere to motstridende hensyn - nemlig å opprettholde en levedyktig rovviltbestand samtidig som hensynet til beitenæringene ivaretas. Utfordringenes omfang kan også måles i at det neppe er noe annet sammenlignbart felt som er viet en politisk oppmerksomhet med tre stortingsmeldinger over en periode på vel ti år.

Jeg har den siste tiden mottatt mange henvendelser og bekymringsmeldinger om rovdyrsituasjonen.  Rovviltproblemene beskrives som så store at hele næringa er i fare, og det kommer mange signaler om misnøye både med selve rovviltpolitikken og hvordan den løpende forvaltes.

Jeg har nylig besøkt sauebøndene Borgny Grande og Åge Guddingsmo på Grong. De er i ferd med å få hele livsgrunnlaget ødelagt av bjørn. For dem gjør det vondt å sende sauen på beitet. De frykter lidelsene sauene må gjennomgå om de blir tatt av rovdyr. Og dette er utenfor de prioriterte kjerneområdene. Det kan ikke aksepteres! En slik utvikling fører til at bøndene begynner å tvile på egen næring, og det er noe av det jeg frykter mest. Jeg er også godt kjent med de omfattende problemene her i Hedmark.

Selv om vi har sett en gledelig nedgang i rovdyrtap siste året viser de store tapstallene utenfor rovdyrområdene at dagens rovdyrpolitikk ikke fungerer.

Som regjeringsmedlem må jeg forholde meg til Soria-Moria erklæringen som fastholder målene i forliket ved Stortingets behandling av St mld nr 15 (2003-04) Rovvilt i norsk natur om at:

1. Det skal legges til rette for de vedtatte bestandsmålene for de store rovdyrartene 
2. Samtidig opprettholdes målet om næringsdrift med beitebruk i hele landet

Det er ingen tvil om at det å oppfylle denne todelte målsettingen er svært krevende.

Hvis vi oppsummerer situasjonen i dag, ser bildet omtrent slik ut:

• Tapssituasjonen for sau og tamrein pga rovvilt er uholdbar i mange områder.
• Det er en utfordring å oppnå tilstrekkelig forutsigbarhet for uttak av rovdyr i prioriterte beiteområder.
• Dyrevelferden er utilfredsstillende i mange områder.
• Det er viktig at uttak av rovvilt som Rovviltnemndene mener er forsvarlig i forhold til bestandene og nødvendig i forhold til beitebruk, faktisk blir gjennomført - og det raskt.
• Det er bestemt at rovviltbestandene skal forvaltes både med sikte på å nå fastsatte bestandsmål og å begrense bestandene ned mot bestandsmålet.

Senterpartiet vil være garantisten for en levedyktig utmarksnæring i en fortsatt rødgrønn regjering. Vi mener at de store tapstallene utenfor rovdyrområdene viser at dagens rovdyrpolitikk ikke fungerer. I forhandlingene om en regjeringsplattform vil SP si klart nei til å bygge opp en egen ulvestamme i Norge. Bestanden av jerv og gaupe skal reguleres ut fra lokale hensyn, og de høye bestandstallene for bjørn må reduseres slik at bjørnestammen ikke øker. Bestandsregistreringa er mangelfull og uttak av skadedyr er ikke effektivt nok.

Jeg mener bygda i dag blir neglisjert av bybeboere. Her har vi ei kjempeutfordring. I tida framover må vi ta i bruk flere og sterkere virkemidler for å sikre landbruksproduksjonen. Med den situasjonen vi har i dag i mange områder mener jeg målet i rovviltpolitikken om å ha mulighet for næringsdrift basert på utmarksbeite i hele landet er ikke nådd. Jeg mener at hensynet til rovdyrene nå blir bedre ivaretatt enn hensynet til næringa. Denne balansen må gjenopprettes. Hvis ikke dette lykkes trenger vi en ny rovdyrpolitikk.

Eiendomspolitkken i landbruket
Eiendomslovene i landbruket skal legge til rette for næringsutvikling, for aktivitet og framtid i bygde-Norge. Vi har i dag et levende landbruk over hele landet. Det bor folk på fire av fem gardsbruk. Dette viser at eiendomspolitikken i landbruket i store trekk virker etter hensikten. De lovendringene som nå er gjort, gjør reglene mer målrettede, tydeligere og enklere, og det vil bli bedre sammenheng mellom dem. Jeg tror på en aktiv eiendomspolitikk fordi markedet ikke vil klare å løse de utfordringene vi har.

Eiendomslovene i landbruket gir kommuner som ønsker det virkemidler til å påvirke sin egen situasjon og gjennomføre tiltak for å styrke næringsutvikling og bosetting. Det er dette det handler om, ikke dogmatisk ideologi, som enkelte ynder å framstille det som.

Landbrukseiendommer bør i størst mulig grad eies av folk som bor på eiendommen, som vil drive næring og som ønsker å skape noe i tilknytning til garden og bygda. Undersøkelser viser at investeringene som gjøres på en gard med fast bosetting er betydelig større enn på garder uten fast bosetting. De som bor, legger naturlig nok mer ressurser i eiendommen, og enda viktigere; de gjør mer for å utvikle eiendommene videre. 

Eiendomsrett gir ikke bare rettigheter. Den gir også et forvalteransvar. Vi må kunne forvente at den som eier et gardsbruk, og dermed ønsker å være del av den norske landbrukspolitikken, også leverer noe tilbake til lokalsamfunnet i form av matproduksjon, næringsutvikling, kulturlandskap og levende bygder. En landbrukseiendom er ikke et alminnelig markedsobjekt, den er en nasjonal ressurs som skal gi grunnlag for å produsere mat og kollektive goder i et samspill mellom bonden og myndighetene. Den som kjøper en landsbrukseiendom inngår samtidig en samfunnskontrakt som bygger på gjeldende landbrukspolitikk.

I et uregulert marked vil ungdom som har lyst til å bo på bygda og satse på næring lett tape i konkurransen. Mange er opptatt av vilkårene for dem som vil selge, - de som vil ut av landbruket.  Jeg er mer opptatt av dem som vil kjøpe, de som vil inn i landbruket. 

Priskontrollen, som sikrer at prisen på en landbrukseiendom avspeiler verdien av eiendommen til landbruksdrift og som bosted, er helt sentral i denne sammenhengen. Det kan være behov for enkelte justeringer i de retningslinjene som er gitt i forbindelse med prisvurderinger, bl.a. slik at boverdien i større grad blir fastsatt ut fra hvor eiendommen ligger. Det vil da bli lettere for selger å få akseptert en kjøpesum som gir mulighet til å kjøpe en tilfredsstillende annen bolig i området.

Odelsloven har stått sentralt i Norge gjennom århundrer. Den har vært sterkt medvirkende til å gi oss en sjøleigende bondestand, som i sin tur har vært med å forme det norske samfunnet.

Hovedelementene i odelsloven opprettholdes med det for øye å sikre at ressursene blir forvaltet i et langsiktig perspektiv. Odelslovens regler er modernisert og er endret slik at de sikrer likestilling på en bedre måte enn i dag. Det er gjort endringer som vil gi en mer effektiv overdragelsesprosess.

Vi har nå laget klarere regelverk hele veien. Etter de gamle reglene var det usikkert om det hefter bo- og driveplikt ved 1/3 av landbrukseiendommene.  Den samme usikkerheten gjaldt vurderingen av om en eiendom kan anses som odelseiendom eller ikke. De lovendringene som nå er gjort reduserer disse uklarhetene slik at det blir lettere å ta stilling til om eiendommen er odlingsjord og om det er boplikt på den. Det blir en felles grense for hvilke eiendommer det kan hevdes odel på og når det kan oppstå boplikt. Arealgrensen er på 25 dekar fulldyrka eller overflatedyrka jord, eller mer enn 500 dekar produktiv skog. Grensen for konsesjonsplikt er samordnet med dette.  Den er også på mer enn 25 dekar fulldyrka eller overflatedyrka jord, eller 100 dekar totalareal.

Alle kjøpere som ikke vil eller kan bosette seg på landbrukseiendommen de overtar, må heretter søke konsesjon. Det gjelder også for dem som overtar en gard på odel. I konsesjonsvurderingen kan det blant annet tas konkret stilling til om de skal få tillatelse med eller uten krav om å bosette seg der. Folk må bestemme seg raskt om de vil bosette seg eller ei. Dermed unngås langdryge prosesser der spørsmålet bare skyves ut og fram.

Ny forskning bekrefter at boplikten jevnt over fungerer bra, og at den har stor tilslutning i bygde-Norge. Ved generasjonsskifte virker boplikten ofte slik at det er den i familien som vil bo på garden som overtar.

Driveplikt er nå en varig plikt for alle som eier eiendom med jordbruksareal. Det gjelder uavhengig av når eiendommen er overtatt, eller om eieren har hatt driveplikt etter odelsloven eller konsesjonsloven tidligere. Driveplikten kan oppfylles av eieren selv, eller ved bortleie på bestemte vilkår. Slike avtaler må være skriftlige, og skal gjelde for 10 år eller mer.

Kommuner som ønsker det, kan stille krav om bosetting også ved omsetning av hus og mindre eiendommer, såkalt nedsatt konsesjonsgrense.  Det er stort sett kystkommunene fra svenskekysten til Mandal, samt en del populære turistkommuner i Sør-Norge som har slik boplikt. Kommuner som ønsker det, kan nå også gi pålegg om boplikt ved overdragelser innen familien.

Boplikt på boligeiendom er spørsmål om steder som Røros og Hvaler skal være levende lokalsamfunn året rundt, eller om de skal bli døde kulisser for feriefolk noen uker i året.  All erfaring viser at markedet alene er et dårlig virkemiddel for å oppnå dette.

Det kan være grunn til å merke seg at de kommunene som har valgt å ha boplikt også på boligeiendom, er kommuner med høyst ulike regimer fra hele den politiske fargeskalaen. Svært få kommuner har opphevet reglene når de først er innført.

Avslutning
De globale utfordringene knyttet til matsikkerhet, klima og befolkningsøkningen gjør det stadig viktigere å styrke virkemidler som kan bidra til matproduksjon. Regjeringen fører en aktiv politikk for å løse klimautfordringene, styrke økonomien i næringa, begrense skadene fra rovdyr, og gi levende bygder. Med riktig politikk, tror jeg på en trygg fremtid for landbruket i 2015. Godt valg!