Tale: Landbruks- og matpolitikken

Takk for invitasjonen!

Det er spesielt inspirerende å stå på talerstolen her i dag. Nesten 500 personer er påmeldt til denne konferansen som setter temaene vann – klima – og mat på dagsordenen. 

Det gjør meg stolt å se et slikt engasjement innenfor mitt departements ansvarsområder, men også ydmyk i forhold til de utfordringene vi alle vet vi står overfor.

En kinesisk forbannelse sier: ”Måtte du leve i en interessant tid”.  Denne forbannelsen har virkelig slått til de siste årene. 

Klima, finansmarkedene og matvaremarkedene har hver for seg nok sprengkraft til fundamentalt å påvirke virkeligheten for verdens befolkning. De tre elementene avhenger av hverandre, og når alle tre er i ubalanse, slik de er i dag, opererer vi i nytt og ukjent terreng, hvor feilnavigering kan få store konsekvenser. 

Det gjør også at situasjonen er utrolig spennende - og utfordrende!

Verdens befolkning vokser raskt. Innen 2050 kan vi være ni milliarder. Da må den globale matproduksjonen fordobles.  

Allerede i 2030 kan vi være en million flere nordmenn. Forutsatt samme gjennomsnittsforbruk som i dag, krever dette 20 prosent mer mat. 

Vi må ikke produsere denne maten selv. I en tenkt auksjon om verdens matressurser vil nordmenn fortsatt kunne by høyest. Det er derfor nok av dem som mener at vi kan overlate matproduksjon til andre. Men jeg tror de som står for slike holdinger blir færre etter hvert som folk tar innover seg den usikre, ustabile tida vi lever i. For Norges befolknings- og forbruksvekst blir liten i forhold til det globale bildet. 

Produksjons- og fordelingsutfordringene i et scenario med en slik befolkningsvekst er enorme, og de blir forsterket av klimaendringene.  Vår matforsyning må ikke sikres på bekostning av de mindre kjøpekraftige deler av verdens befolkning. Derfor er det vår moralske plikt å være en del av løsningen, ikke forsterke problemene.

Samtidig er en global klimaløsning avhengig av at vi klarer å løse utfordringene knyttet til behovet økt for matproduksjon. Hvis vi ikke klarer å løse den ene saken, vil vi heller ikke lykkes med den andre.  Klimadebatten, fram til i dag, har i altfor liten grad fokusert på de utfordringer og muligheter som finnes i landbruket. Det har vi ikke råd til å fortsette med. 

Den 24. september i fjor etterlyste generalsekretæren i FN, Ban Ki-moon, langsiktige investeringer i landbruk. For første gang innkalte han sektoren til møte om næringens oppgave og ansvar for at verden skal nå de mål som er satt for 2015 (Millennium målene).

Han fokuserte da på behov for en bærekraftig matproduksjon, der kompetanseutvikling, effektiv ressursbruk og fremtidsrettet innovasjon på mange felt, ble vektlagt.   

”We have to turn from responsibility of business, into business of responsibility” var Ki-Moons fyndord. 

Vårt svar må være: Ja, vi skal produsere mat for dagene som kommer og ja, vi skal produsere maten på en ansvarsfull måte og den skal være trygg.

Hippokrates sa til datidens medisinere: ”Forklar fortiden, diagnostiser nåtiden, forutse fremtiden. Når det gjelder sykdommer, gjør en vane av disse to ting: å hjelpe, eller i det minste, gjør ingen skade”. 

For meg har dette sitatet overføringsverdi til arbeidet med å finne resepten for å løse matvare- og klimakrisen. 

Hippokrates sier i realiteten at vi trenger kunnskap og forskning for å forklare fortida, diagnostisere nåtida og forutse framtida. 

Det er nødvendig å videreutvikle og lytte til forskningsmiljøer og andre relevante kunnskapsmiljøer, det vil si vi skal lytte til dere.

Som beslutningstakere - som politikere og velgere - skal vi også ha i mente den siste anbefalingen fra Hippokrates: ”å hjelpe, eller i det minste, gjør ingen skade.”  

I forhold til nasjonal matforsyning og i forhold til å bidra til global, matvaresikkerhet med trygg mat, ser jeg tre hovedområder som er viktig framover:

1. Vi må opprettholde og styrke norsk produksjon. 
2. Vi må ha respekt for sårbarheten til ressursene. 
3. Landbruk må bli en viktigere del av utviklingspolitikken, herunder også i bistandsarbeidet overfor u-land. 

1. Opprettholde og styrke norsk produksjon
Usikkerheten knyttet til klimaendringer og matvarekriser skal ikke besvares med nedlegging av jordbruksarealer i Norge og forvitring av kunnskapen om hvordan vi dyrker jorda. 

Kompetansen på dyrking av matvekster må opprettholdes og videreutvikles.  

Vi må øke kunnskapen om og forståelsen for selve grunnlaget for alt liv på jorda; fotosyntesen, og dens betydning for klima, miljø, helse og matproduksjon, og for å kunne tilpasse produksjonen til nye klimatiske utfordringer og muligheter.

For å få til dette, må vi antagelig i sterkere grad enn til nå, vektlegge sammenhengen mellom grunnleggende og anvendt plantebiologisk forskning. 

Vi må få fram nye plantesorter som takler et annerledes klima og som er mer effektive. Her har Norge vært gode, men vi må bli enda bedre. Dette er svært viktig for å løse framtidig mat- og klimakrise.

I en egen sesjon senere i dag og i morgen kommer dere tilbake til vannet som en nøkkelfaktor i landbruket.  Det er bra! Jeg har også lyst til å si litt om vann og jordbruk. For mye og for lite vann - begge situasjoner byr på utfordringer.

Vann er en viktig faktor for jordbruksproduksjon, og jordbruket er den sektoren i verden som bruker mest vann.

Jeg vil ta et eksempel som illustrerer viktigheten av nasjonal produksjon i forhold til vårt ansvar for utnyttelse av de samlede globale ressursene. 

Til produksjon av 1 kg biff går det med ca 16 000 liter vann. Det betyr at hvis vi fyller dette rommet med vann, tilsvarer det vannbehovet for produksjon av bare 125 kg biff.  Dere som er forskere her, kan jo regne på vannbehovet for å produsere biff til å fylle en importert container.

Vi bør derfor utnytte de naturlige forutsetningene for grasproduksjon til beite og fôr, her i Norge hvor vi har nok vann, og ikke la andre land, hvor vann blir en økende minimumsfaktor, produsere kjøttet for oss. 

Vi snakker mye om The Carbon footprint. Men det er like stor grunn til å snakke om ”The water footprint” eller ”Virtual Water”, som er det engelske uttrykket når vi snakker om vannbruk.

Klimaendringene vil trolig føre til mer ekstremvær og hyppigere perioder med mye nedbør og flommer. Landbruket må spille en rolle som buffer for byer og tettsteder. Det krever at vi har god kompetanse på drenering og hydrotekniske tiltak. Den kompetansen trenger vi også i arbeidet med å redusere forurensningene fra jordbruket. 

Norge har mye vann av god kvalitet. Forurensningen fra norsk jordbruk er i hovedsak begrenset til noen få utsatte vassdrag. Oppfølging av kravene i EUs vanndirektiv er likevel krevende for disse områdene. For å gjennomføre tiltak på en effektiv måte og for å hindre at mulighetene for matproduksjon svekkes, trenger vi kunnskap om mer miljøvennlige dyrkingsmåter. 

Mange av de forurensningsbegrensende tiltakene i jordbruket, dreier seg også om å bruke ressursene bedre. Næringsstoffene må utnyttes bedre i planteproduksjonen, og erosjonen må reduseres ytterligere for å beholde jordpartiklene på arealene og dermed en god jordstruktur.

Jeg har god tro på at vi skal mestre vannforurensningene som landbruket skaper. Det er imidlertid et komplisert arbeid som forutsetter at vi får riktige løsninger på rett sted. God kunnskap og kompetanse er nødvendig for å lykkes.

Jeg vil samtidig poengtere at norsk jordbruk har liten påvirkning på natur og vassdrag sammenlignet med de fleste andre steder i verden. Dette er ikke fordi norsk jordbruk er spesielt mye bedre enn alle andre land, men fordi vi har så lite jordbruk i forhold til de areal- og vannressursene vi har. 

Det betyr videre at å kutte ut eller redusere norsk produksjon gir enn mindre miljøgevinst i Norge, enn den økningen av miljøbelastingen en tilsvarende økning av produksjonen vil gi et annet sted i verden!

Rent vann er en forutsetning for produksjonen av ren og trygg mat. Dette er et fortrinn for Norge, og dette fortrinne skal vi ta godt vare på.

Vi må ta innover oss at forutsetningene for matproduksjonen kan endres, og vi skal være beredt til å møte de endringene som klima bringer.

Vi ser her utfordringer innenfor plante- og dyreproduksjonen med hensyn til skadegjørere og sykdommer, men også muligheter i form av lengre vekstsesong og dyrking av mer varmekrevende planter.

Helhetlig kunnskap og oversikt er viktig for å kunne sette inn de mest formålstjenelige tiltakene. Utvikling av teknologi til bl.a. overvåkning og modeller er eksempler på områder som kan være av grunnleggende betydning for tilpasningspolitikken.

Et bredt samarbeid mellom lokale og regionale myndigheter og kunnskapsinstitusjoner er et godt grunnlag for å sikre god beredskap og redusert risiko knyttet til produksjoner i landbruket.

Kunnskap om miljø- og klimaspørsmål oppstår også i forskningsmiljøer som ikke har tett kontakt med landbruket, slik vi er vant til fra produksjonsorientert forskning. Også andre forhold gjør at avstanden mellom forsker og næringsutøver har økt de senere årene. 

Jeg vil derfor i nær framtid vurdere om det er behov for forbedringer i systemet for oppbygging og overføring av forskningsbasert kunnskap i landbruket. Mulighetene for økt elektronisk kunnskapsformidling om forhold som påvirker landbrukets klimatilpasning, må inngå som en sentral del av disse vurderingene.

2. Vi må ha respekt for sårbarheten til ressursene
Vi gjør skade hvis vi glemmer jordvernet, og gir slipp på produksjonsgrunnlaget innenlands. Vi trenger nye virkemidler for å styrke jordvernet nasjonalt. Statens landbruksforvaltning har derfor fått i oppdrag innen 15. mars i år å utrede et forslag til en ny hjemmel i jordloven for varig vern av matjord. Dermed blir det mulig med varig sikring av arealer med viktige jordressurser i områder hvor det er stort press på arealene. Dette vil være en forsikring mot gjentatte forsøk på omdisponering, slik vi ser i dag. 

Samtidig er vi nødt til å produsere maten på en mest mulig klimavennlig måte.

Som dere kjenner til, vil Landbruks- og matdepartementet legge fram en Stortingsmelding om Landbruket og klimautfordringene i vår. Denne blir omtalt senere i dag. Jeg vil imidlertid si litt om hvorfor lagring av karbon i jord bør være et hovedområde i forhold til tiltak i jordbruket.

Jordbruksproduksjonen er i utgangspunktet en del av karbonkretsløpet, hvor det tas opp like mye karbon i planter gjennom fotosyntesen, som det slippes ut når vi fortærer maten. Dette er da også vurdert som et nullsumspill av FNs klimapanel. 

FNs klimapanel sier videre at nærmere 90 % av potensialet for klimatiltak i jordbruket er knyttet til å redusere tap av karbon fra jord og øke lagringen av karbon i jord. Og her snakker vi om store tall.

Bioforsk og Institutt for skog og landskap har estimert lageret av karbon i norsk jordbruksjord til 200.000 tonn C. Omregnet til CO2 blir det 13 ganger årlige norske utslipp. 

I dag rapporterer vi utslipp fra oppdyrket myr og fra åpen åkerproduksjon, og vet at dette er betydelige utslippskilder.

Vi har dessverre ikke data for eventuell lagring av karbon i mineraljord med grasproduksjon og beite. Vi trenger derfor ytterligere undersøkelser og data, som grunnlag for å sette inn de tiltakene som gjør at mengden karbon øker og ikke minsker.

Og så var det denne ku-rapen, da. JA, kua slipper ut metan. Metan gir en sterkere drivhusvirkning enn CO2, og dermed er drøvtyggerne med på å øke drivhusgassutslippene. 

MEN 2/3 av Norges jordbruksareal er gras og er svært lite egnet for å produsere annet enn gras. Vi må utnytte denne ressursen godt, slik at vi klarer å dekke innenlandsk etterspørsel etter råvarer, som kjøtt, med norsk produksjon. Det blir ikke mindre klimagassutslipp i verden ved at vi stanser norsk produksjon og importer kjøttet isteden. Vi må derfor basere oss på å bruke grasarealet vårt til produksjon av storfe og småfe. 

Grasdyrkning kan også bidra til å øke lageret av karbon i jord, og dermed kommer kanskje mørkt kjøtt bedre ut enn vi har regnet med til nå. Ja, i det europeiske GREENGRAS - prosjektet fant forskerne faktisk ut at dette kan ha en så betydelig effekt at kan veie opp for de andre utslippene i kjøttproduksjonen.

Jordbruket slipper videre ut lystgass gjennom forbruk av nitrogen i mineralgjødsel og ved spredning av husdyrgjødsel. Her har vi en kjempeutfordring for forskning og veiledningsapparat. Vi må bli mer effektive og redusere utslippet av lystgass per produsert enhet. Det innebærer blant annet bedre utnyttelse av husdyrgjødsel og økt presisjon i bruken av mineralgjødsel.

Reduksjon av utslipp av metan ved å utnytte gassen fra husdyrgjødsel til produksjon av energi, gir oss spesielle utfordringer. En av disse er å gjøre småskala biogassproduksjon lønnsom. Til forskningsmiljøene vil jeg si: Her trenger vi teknologiutvikling. Jeg vet at Bioforsk er tungt inne i dette allerede - og det er bra! 

For å oppsummere på klima, vil jeg poengtere at vi har behov for å gjøre ting bedre og klokere. Vi må bli mer effektive i hele verdikjeden. 

Vi må produsere mer og slippe ut mindre. Vi må redusere utslipp i alle ledd der det er mulig, og ikke minst må vi redusere mengden matavfall. 

Har det først blitt avfall, må jordbruket være med på å sørge for at det blir utnyttet som en ressurs som energi og gjødsel. Dette stiller også store krav til de som håndterer matavfall, slik at det er trygt for jordbruket å bruke. 

Jordbruket har altså store utfordringer knyttet til klimagassutslipp, men jordbruket er samtidig en viktig del av løsningen.

3. Landbruk må bli en viktigere del av utviklingspolitikken, herunder også i bistandsarbeidet overfor u-land
Utvikling av landbruket er en nøkkel til fattigdomsbekjempelse i mange land. Verdensbanken har estimert at økonomisk vekst i landbrukssektoren eliminerer dobbelt så mye fattigdom som vekst i andre sektorer. I tillegg til denne direkte effekten, er utvikling av landsbygdene på global basis en nøkkelfaktor for en bærekraftig utvikling og bevaring av naturressurser og miljø. 

Det er ingen bærekraftig løsning å øke matproduksjonen bare ved å ta nye arealer i bruk til jordbruksproduksjon. Den omfattende avskogingen med påfølgende oppdyrking, som skjer i utviklingsland, illustrerer konfliktene i forhold til både klimautfordringene og utfordringene knyttet til å bevare jordsmonn for fremtidig produksjon og redusere miljøbelastninger for øvrig. Avskogingen har også andre alvorlige konsekvenser for miljøet.    

Globalt må vi derfor også produsere mer pr arealenhet, enten ved mer effektiv utnyttelse av innsatsvarer som gjødsel og vann, og/eller ved å bedre produksjonsmetodene og plante- og dyrematerialet. 

Bistand som kan bidra til utvikling av landbruket i fattige land er viktig. Samtidig med å stille matbehovet, vil det kunne gi inntekter til bonden og også til nasjonen hvis overskuddet av produksjonen kan selges internasjonalt.

Kun fire prosent av den norske bistanden til utviklingsland går til landbruksaktivitet, samtidig som halvparten av befolkningen i disse landene bor på landsbygda og livnærer seg av jordbruket. Regjeringen ønsker å styrke landbrukets plass i bistandsarbeidet. 

Som et ledd i dette reiser jeg umiddelbart etter dette foredraget til India, hvor jeg bl.a. skal besøke et bistandsprosjekt som Norad deltar i, for å bedre kvalitet i grønnsaksproduksjonen.  

I tillegg skal jeg delta på en stor klimakonferanse i New Dehli med et innlegg om klimaendringer og matvareforsyning, hvor jeg vil legge stor vekt på landbruk i utviklingsarbeid.

Det er derfor viktig at forskningsmiljøer, som Bioforsk, fortsatt retter blikket ut over landets grenser og opparbeider og formidler kunnskap som kan bidra til økt matproduksjon og matsikkerhet i andre land.

Avslutningsvis vil jeg understreke at hvis vi skal løse de store, globale utfordringene vi står overfor, så trenger vi som er politikere hjelp og råd fra dere som har forskningsekspertise. Og jeg er overbevist om at løsningene på de store problemene finner vi hvis vi hele tiden husker på de grunnleggende oppgavene våre:

1. Opprettholde og styrke norsk produksjon av trygg og miljøvennlig mat av høy kvalitet, herunder:
   •  Videreutvikle tradisjonell kompetanse på dyrking av matvekster
   •  Utnytte vår gode vanntilgang til økt matproduksjon
   •  Utnytte næringsstoffer bedre og unngå at matjorda renner bort
   •  Utnytte de nye mulighetene som klimaendringene kan gi
2. Samtidig viser utviklingen at vi stadig må ha større fokus på naturens sårbarhet og ressursenes knapphet:
   •  Sterkere jordvern
   •  Produsere mer og slippe ut mindre uønskede stoffer i alle ledd i verdikjeden
   •  Øke jordbrukets positive bidrag i klimasammenheng
3. Og til slutt: Jordbruket må igjen inn i utviklingspolitikken. Med de store matkrisene vi nå opplever er det viktigere enn noen gang!

Måtte denne konferansen bli et bidrag til å løse disse oppgavene!

Takk for meg og lykke til med en meget viktig konferanse!