Tale: Økologisk matproduksjon og kompetansebygging

Kjære forsamling

Takk for invitasjonen - og anledningen til ”å skrive meg inn i historien” på Tingvoll.

Et lite tilbakeblikk fører oss tilbake til 1980 og opprettelsen av Midtnorsk fagseksjon i biologisk jordbruk som den aller første forsøksringen i økologisk landbruk. 

Det var med utgangspunkt i dette fagmiljøet en rekke private initiativtakere stiftet Norsk senter for økologisk landbruk i 1986. 

I starten var det et behov for løsning av meget konkrete og praktiske problemstillinger knyttet til omlegging av gardsbruk fra konvensjonell til økologisk drift, og dette gjaldt også Tingvoll gard. 

En naturlig videreføring av dette var Landbruksdepartementet tildeling av NORSØK rollen som et nasjonalt kompetansesenter i 1989.

Etter hvert som det økologiske landbruket har utviklets, har kunnskapsbehovet forandret seg fra demonstrasjon til et utviklings- og forskningsbehov for å kunne løse neste generasjons økologiske problemstillinger.

Samtidlig stiller storsamfunnet krav om dokumentasjon både innenfor tradisjonell primærproduksjon og en gradvis større omlegging til økologisk jordbruk. 

Dette krever de tradisjonelle vitenskapelige ferdighetene, bruk av vitenskapelig metode samt dyktige forskere. 

I 1997 fikk NORSØK nettopp status som et forskningsinstitutt med basisbevilgning fra Norges forskningsråd.

NORSØK overførte FoU-aktiviteten til Bioforsk Økologisk i sammenheng med etableringen av konsernet 1.1.2006, mens NORSØK fremdeles driver viktig formidlingsaktivitet og støtter opp om Bioforsk og sitt formål. 

Bioforsk Økologisk er i dag landets største faglige miljø innen økologisk landbruk og koordinerer forskningen for økologisk landbruk i Bioforsk. 

Det var historien - og nå skal vi se fremover.

Regjeringens ambisiøse mål for produksjon og forbruk av økologiske produkter er en viktig del av fremtidsrettingen av norsk landbruk.  

Vi ønsker at etterspørsel etter økologiske produkter som kan produseres i Norge, skal dekkes av økologiske produkter som produseres i Norge. 

I tilegg skal økologisk landbruk være en spydspiss i miljørettingen av landbruket.

De siste årene har økologisk mat for alvor blitt en trend av betydning, ikke bare internasjonalt, men også i Norge. 

Forbrukerne blir stadig mer bevisste forbrukere og stiller større krav til maten, både med tanke på kvalitet, presentasjon og hvordan den er produsert. 

Mange av de spørsmål som debatteres rundt matproduksjon, det være seg helse, miljø og klima eller matsikkerhet, er viktige signaler til landbruksnæringa. 

Det viser at god agronomi og forståelsen av hvilken innvirkning ulike agronomiske metoder er viktig kompetanse for landbruket. 

Dette aktualiseres også av de store utfordringer som er knyttet til matproduksjon i årene som kommer. 

Ved å satse på økologisk drift sikrer vi en fremtidig utvikling med oppmerksomhet om kompetanse som kan gi verdifulle bidrag til hele landbruket.

Nettopp agronomien er en av de faktorer mange dyktige bønder synes er spennende ved økologisk produksjon. 

Regjeringens politikk er derfor å legge vekt på å styrke rådgivning og kompetansebygging om økologiske driftsmetoder og miljø og klimaeffekter. 

Forskningen og forskningsformidling spiller en sentral rolle i dette. Derfor har økologisk matproduksjon og forbruk vært et prioritert satsningsområde for forskningsmidler avsatt fra jordbruksavtalen.

Målet om 15 % produksjon er landbrukspolitikkens kanskje mest konkrete mål. 

I januar i år la jeg fram LMD sin handlingsplan, ”Økonomisk, agronomisk - økologisk!”, for ytterligere å målrette utviklingsarbeidet med økologisk produksjon og forbruk. 

Den økologiske produksjonen øker og noen fylker og kommuner er kommet svært langt. 

I dag er litt over 5 % av jordbruksarealet i økologisk drift, men variasjonen er stor både mellom fylker og mellom kommuner. 

Mens vi har over 60 kommuner som har over 10 % økologisk areal og over 30 kommuner som har mer enn 15 %, er det fortsatt mange kommuner som knapt nok har et økologisk dekar. 

Når det er så store forskjeller fra bygd til bygd, forteller det oss at det ikke er rammevilkårene som er det viktigste hinderet for utvikling. 

For eksempel har Melhus nesten 12000 daa i økologisk drift, mens nabokommunen Klæbu ikke har ett økologisk dekar. 

Vi spør oss hva som er årsaken til dette. 

Vi har ikke alle svar, men jeg tror at naboeffekten er svært viktig. 

Mye tyder på at når den første, andre og tredje bonden i en bygd legger om til økologisk, så kommer også den fjerde, femte og sjette.

Et foreløpig resultat av finanskrisen, er at folk har blitt mer oppmerksom på pris når de kjøper mat. 

Dette fører nok til at vi ikke kan forvente like stor drahjelp fra markedet i utviklingsarbeidet for økologisk produksjon den nærmeste tida.  

Denne type svingninger i tilbud og etterspørsel av økologisk mat har vi opplevd før. 

I handlingsplanen er det lagt vekt på at svingninger i markedet ikke skal underminere de langsiktige målsetningene.

Vi skal øke den økologiske produksjonen. 

Da må vi jobbe med de som vil og kan. 

Det er snart 10 år siden målet om 10 % økologisk areal ble fastsatt i Stortingsmelding nummer 19. 

Siden den gang har vi brukt mye penger både gjennom direkte støtte til bønder og gjennom forskning og utvikling. 

Dette betyr at vi vet ganske mye om hvem som vil, og hvem som kan. 

Et enstemmig Storting vedtok ved behandlingen av årets jordbruksoppgjør, at utviklingsarbeidet knyttet til økologisk produksjon og forbruk, skal målrettes mot de som kan dokumentere resultater.  

Et sentralt tiltak er å opprette økologiske foregangsfylker. Foregangsfylkene skal ta utviklingsansvar for ett definert satsningsområde innen økologisk produksjon eller forbruk. 

Kunnskapen skal være overførbar, og foregangsfylkene har et ansvar for å formilde og dele sine erfaringer med resten av landet. De som får foregangsstatus vil bli belønnet. 

Fylker som ikke kan dokumentere resultater vil bli nedprioritert. 

Alle bønder med økologisk drift er fortsatt garantert de økologiske tilskuddene vi har fastsatt i jordbruksavtalen uansett hvor de holder til.

Men områder som ikke kan dokumenter vilje og evne til å øke omlegging til økologisk produksjon, vil bli nedprioritert når prosjektmidler og utviklingsmidler skal tildeles.

Møre og Romsdal ligger litt under landsgjennomsnittet med tanke på areal i økologisk drift, men også her er variasjonene store. 

Flere kommuner har lite eller ikke noe økologisk areal, mens andre kommuner har et oppgående økologisk produksjonsmiljø, som her på Tingvoll. 

Sykkylven har over 15 % økologisk areal. 

Dette viser at flere i Møre og Romsdal får til økologisk produksjon, og at naboeffekten kanskje er vel så viktig her som i andre fylker. 

Min utfordring til landbruket i Møre og Romsdal er å gripe tak i de gode eksemplene som finnes i fylket, og å bruke det unike kompetansemiljøet som finnes her på Bioforsk Økologisk til å styrke det økologiske utviklingsarbeidet.