Tale: Samvirke - en bærebjelke for landbruket - muligheter på nye områder

Jeg vil gjerne takke for invitasjonen til dette fagseminaret om næringsutvikling organisert i samvirkeforetak. Jeg hadde selv ikke anledning til å delta på hovedmarkeringen av jubileet på Bygdøy den 29. august, og vil derfor nå benytte anledningen til å overbringe gratulasjoner fra Landbruks- og matdepartementet med de 200 år!

Jeg er full av respekt for det arbeidet Norges Vel har gjort i de 200 årene ! Norges Vel har hatt en stor betydning som samfunnsaktør, spesielt med satsing innen områder som næringsutvikling, kunnskapsformidling og organisering av samarbeidsløsninger. Selskapet har vært viktig for utviklingen av den moderne landbruksnæringen i Norge.

Norges Vel og Landbruks- og matdepartementet har hatt tett kontakt og godt samarbeid på mange områder opp gjennom årene.

Jeg vil spesielt trekke fram vår felles visjon om å arbeide for levende bygder over hele landet. Behovet for å utvikle nye næringer i og i tilknytning i landbruket er økende, og svært sentral for landets samlede verdiskaping og for å utvikle lokalsamfunn å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. Hele bredden av landbrukets ressurser må utnyttes for å skape lønnsom næringsutvikling og levende bygder.

Utviklingen av samvirkeformen
Landbrukssamvirket er et ektefødt barn av nasjonsbyggingen etter 1814, basert på ideene om demokratisering, folkeopplysning og et økende offentlig ansvar for samfunnsutviklingen. Det historiske resultatet ble den spesielle norske og skandinaviske samfunnsmodellen, hvor markedsliberalismen ikke fikk fritt spillerom, men ble tøylet i spennet mellom marked og stat.

Samarbeid mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet la allerede fra slutten av 1920 tallet grunnlag for Omsetningsloven, vedtatt av Stortinget i 1936. Det er liten tvil om at Omsetningsloven la et viktig grunnlag for utviklingen av norsk landbrukssamvirke, samtidig som Stortingsvedtaket ga landbrukssamvirket politisk legitimitet og forankring.

Det sentrale verdigrunnlaget i modellen om samarbeid, likhet, folkeopplysning og solidaritet ble videreført etter krigen. Og jeg synes det er viktig å understreke at samvirkeformens ideologiske basis om å utvikle kollektive goder og fellesskap i ei næring med mange, små og geografisk spredte utøvere, passet som hånd i hanske til denne utviklingen.

Utviklingen av de faglige og økonomiske organisasjonene i landbruket la grunnlaget for et historisk samarbeidsprosjekt mellom staten og bøndenes organisasjoner gjennom jordbruksforhandlingene. Først prisforhandlinger etablert i 1930-årene, og etter krigen et mer omfattende og forpliktende samarbeid mellom staten og organisasjonene i landbrukssektoren, basert på samvirkets aktivitet.

Ved å tilpasse egen produksjon til samvirkeorganisasjonens behov og overlate viktige oppgaver som innkjøp, foredling, markedsføring og distribusjon til selskapet, balanserte man fellesnytten med egennytten. Det er denne kollektive dimensjonen som skaper overbygningen til samvirkebevegelsen og som skiller samvirkeselskapet fra aksjeselskapet. Samvirket blir dermed heller det vi med et moderne uttrykk kan kalle for en ”strategisk allianse” mellom nærings- og samfunnsaktører, som bønder, fiskere og forbrukere.

Hovedprinsippene fra de tidlige samvirkeforetakene i Rochdale og Rausjødalen er fortsatt sentrale for samvirkebevegelsen. Samvirkeforetak eies og styres av de som samhandler med foretaket, og som dermed oppnår direkte nytte av foretakets virksomhet. Overskudd foredeles på medlemmene ut fra den enkeltes omsetning med foretaket. Jeg vil også vektlegge at samvirkeorganisasjonene er åpne og med demokratisk styring. 

Samvirke blir et alternativ for dem som vil bevare et lokalt eller nasjonalt eierskap til sitt foretak. I motsetning til aksjeselskaper er ikke samvirkeforetak etablert for å oppnå en høyest mulig avkastning på innsatt kapital, men de er etablert for å dekke behov på vegne av brukerne, som også er eierne. Jeg mener at prinsippene og grunnlaget for samvirke fortsatt er svært viktig i dagens samfunn. Dette vil jeg komme tilbake til i innlegget.

Landbrukssamvirket
Samvirkeforetak har stor betydning på mange områder. Jeg kan f.eks. nevne:

• Belgia, hvor apotek organisert som samvirkeforetak en markeds-andel på 19,5 %, 
• Frankrike, hvor Crédit Agricole er en av de største finansgruppene og hvor 21.000 samvirkeforetak sysselsetter ca. 700.000 personer, 
• USA, hvor store energiselskaper er organisert som samvirke

I Norge har vi de fire store samvirkeområdene innenfor landbruks- og fiskerisektorene og ved forbruker- og boligsamvirket.

Jeg vil gjerne understreke landbrukssamvirkets viktige rolle i Norge. Et hovedmål for regjeringens landbrukspolitikk er å sikre et landbruk med en variert bruksstruktur over hele landet gjennom en klar distriktsprofil. Skal vi lykkes med dette, er vi helt avhengig av at landbrukssamvirket lykkes i sitt arbeid.

Hver for seg har jordbruksforetakene liten innflytelse på markedet. Men gjennom organiseringen i samvirke har primærprodusentene oppnådd en posisjon i markedet, markedsmakt, som har vært viktig for å oppnå sikkerhet for avsetning av varer og dermed et sikkert inntektsgrunnlag.

Jeg er opptatt av maktforholdene i verdikjeden for mat.  Derfor har jeg nylig tatt initiativ til et offentlig utvalg som skal foreta en maktutredning om matvarekjeden i Norge. Gapet mellom hva matprodusentene får, og det kundene betaler i butikk, er for stort. Jeg ønsker bedre svar på hvor pengene blir av i matvarekjeden. Som en del av dette må dagligvarebransjen legge fakta på bordet og praktisere større åpenhet omkring konkurranseforholdene. Målet er å sikre norske forbrukere et mangfoldig tilbud av matvarer til riktig pris.

Når det gjelder landbrukssamvirkets store betydning, vil jeg også understreke at samvirket har gitt mulighet til å se hele matvarekjeden under ett. Det har gitt en nødvendig oversikt som er avgjørende for å kunne gjennomføre en effektiv produksjons- og markedsregulering. Samvirket har med det bidratt til at landbruket har oppnådd målprisene fastsatt ved jordbruksoppgjørene. Samvirkeorganisasjonene har bidratt til like priser til produsent uavhengig av driftsenhetens produksjonsomfang. Dette har vært vesentlig for at vi i dag har en variert bruksstruktur over hele landet, som er regjeringens målsetting for landbruket.

Landbrukssamvirkets store betydning er grunnlaget for at regjerings-partiene nå var enige om å videreføre følgende målsetting i den nye Soria Moria-plattformen for 2009-2013:
”Samvirkets rolle som markedsregulator og avtaker av norske råvarer fra hele landet skal sikres.”

En videreføring av landbrukssamvirkets ansvar gjennom mottaks- og forsyningsplikten, var også et utgangspunkt for arbeidsgruppa som skulle vurdere nye markedsordninger for kjøtt og egg. Ved årets jordbruksoppgjør ble det fastsatt at storfekjøtt skulle overføres fra 1. juli i år til den nye ”Volummodellen” til erstatning for den tidligere markedsordningen. Den nye modellen forutsetter at Nortura er markedsregulator med mottaksplikt, og viderefører forsynings- og informasjonsplikten overfor andre markedsaktører. 

Det er av stor betydning at det finnes andre markedsaktører enn samvirket innen omsetning og foredling for å oppnå konkurranse og mulighet for korrektiv på dette leddet i varekjeden. Men jeg vil samtidig understreke at det er viktig med stor oppslutning blant primærprodusentene om samvirket. Uten at landbrukssamvirket har en stor del av førstehåndsomsetningen, vil evnen til reguleringsansvar, og dermed muligheten til å bidra til å oppnå priser i samsvar med Stortingets forutsetninger, bli vesentlig svekket.

Turbulens, som nå i Nortura, kan friste til redusert oppslutning om nytten av å stå sammen i samvirkefellesskapet. Tapene ved en forvitring av solidariteten innen samvirket i landbruket vil imidlertid på sikt kunne gi tap av markedsmakt og forhandlingsstyrke overfor andre aktører i matvarekjeden. Jeg mener derfor at det er viktig at norske bønder slutter opp om landbrukssamvirket.

Jeg vil også vise til at Rema 1000 i august kjøpte seg inn i Hugaas Rugeri. Dette oppkjøpet og andre tiltak knyttet til etableringen av såkalte EMV, egne merkevarer, viser økt grad av vertikal integrering i matkjeden initiert fra dagligvarekjedene. Jeg vil vise til at denne utviklingen kan gi som resultat redusert markedsmakt for primærpro-dusentene. Jeg vil også peke på at landbrukssamvirket skal bidra til best mulig anvendelse av medlemmenes råvarer, mens andre foretak også må hensynta godtgjørelse til innsatt kapital i virksomheten.

Samvirkeloven
Den rødgrønne-regjeringen vektlegger samvirkets rolle generelt i samfunnet. Det var derfor viktig at vi i juni 2007 fikk vedtatt Lov om samvirkeforetak, også kalt Samvirkeloven. Det var på tide at samvirkeforetak, som andre selskapsformer fikk en ”egen” lov.

Samvirkeformen er med loven blitt synliggjort. Loven avklarer hvilke krav som påhviler et samvirkeforetak, slik at samvirke i økt grad blir et reelt alternativ til andre selskapsformer. Men det er fortsatt behov for mer informasjon om samvirkeorganisering rettet mot den politiske debatten, forskning og undervising.

Jeg vil gi honnør til Samvirkesenteret og organisasjonene som står bak Samvirkesenteret fra etableringen 1. januar 2008: Coop NKL BA, Norsk Landbrukssamvirke, Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL), Norges Råfisklag, Gjensidige, Landkreditt og Selskapet for Norges Vel. Dere bidrar til viktig kunnskap i samfunnet om samvirkeformen gjennom bl.a. informasjonsmateriale og kurs. 

Samvirke - muligheter på nye områder
Selv i land som USA, hvor vi kanskje i utgangspunktet ikke tror det er noen stor grad av samvirkeorganisering, ser vi utvikling og etablering av nye samvirkeforetak, de såkalte ”New Generation Cooperatives”. Dette er produsenteide bedrifter som satser på spesialprodukter, som krever helt særskilt råvarekvalitet og at produsentene investerer en betydelig andel kapital inn i bedriften. 

Slike ”ny-samvirker” etableres også i Norge. Det mest kjente eksemplet er Norsk Matraps som har vunnet flere priser for Odelia kaldpresset rapsolje.

Uavhengig av hvor god landbrukspolitikk vi fører, vil det hvert år være en viss avgang i årsverk fra primærjordbruket. Takten i reduksjonen har imidlertid blitt redusert de senere årene. Jeg legger vekt på at økt sysselsetting innen ny næringsvirksomhet knytta til jordbruksforetakene, motvirker nedgangen i årsverk i tradisjonelt landbruk. Landbruks- og matdepartementet har derfor satset på en rekke virkemidler for å utvikle oppstart av ulike typer av tilleggsnæringer. Tall fra NILF viser at over halvparten av alle enkeltbruk har en omsetning på tilleggsnæringer på over 20.000 kroner per år.

Satsingen på ny næringsvirksomhet med utgangspunkt i landbrukets ressurser, åpner for at flere produsenter kan opprette ulike typer av samarbeid. Dette også gjennom organisering av samarbeidet i form av samvirkeforetak.

Ett av hovedformålene med BU-midlene er å bidra til ny næringsvirk-somhet med utgangspunkt i landbrukets ressurser. Dette vil bidra til å sikre primærproduksjon og bosetting i distriktene. BU-midlene er vesentlige for utviklingen av nye næringer, og gir den enkelte produsent mulighet til å etablere ny næringsvirksomhet knytta til sin gårdsdrift.

Det er et stort potensial for større omsetning av norske matspesialiteter. Interessen for slike varer er økende hos norske forbrukere. Regionale produsentsammenslutninger, som f.eks. Hallingkost, Lofotmat og Røros¬mat, viser at små produsenter blir sterke når de går sammen. Volumproduksjonen og et aktivt produsentmiljø er utgangspunktet for at stadig flere satser på ulike former for matspesialiteter. Verdiskapingsprogrammet for matproduksjon er et viktig virkemiddel for å bidra til denne utviklingen.

Et annet vesentlig satsingsområde for Landbruks- og matdepartementet er ”Inn på tunet”, som omfatter et mangfold av tilrettelagte tilbud på gårdsbruk. Vi snakker om grønn omsorg, grønt arbeid og grønn læring. Gjenn¬om samvirke kan produsenter utnytte felles kompetanse og markedsføring.

Andre eksempler på satsinger fra Landbruks- og matdepartementet innen tilleggsnæringer er grønt reiseliv og bioenergi. Jeg vil også nevne utviklingen av bygdeserviceforetakene, som etableres med grunnlag i den kompetanse og redskap bøndene har lokalt. Samarbeid mellom flere aktører er viktig for å oppnå et godt resultat av satsingen. Jeg mener at samvirkeformen er et godt alternativ i mange av disse tilfellene.

Samvirkeorganisering gir imidlertid ikke bare muligheter på nye områder knytta til landbruksressurser. I 2007 da samvirkeloven ble vedtatt hadde samvirkeforetakene innen dagligvarehandelen, primærnæringene og boligsamvirket har til sammen over 1,8 millioner medlemmer. I tillegg finnes det mange virksomheter på andre område som er organiserte som samvirkeforetak, f.eks. taxisentraler, transportbedrifter, energiverk, forsamlingshus, assistenttjenester for funksjonshemma, bilkollektiv og golfklubber. Vi har så mange som nær 4.000 samvirkeforetak i Norge.

Dette viser at vi har et mangfold av aktivitet innen samvirkesektoren, og at samvirkeformen er et godt alternativ også i andre sektorer enn landbruket. Eksempelvis kan samvirkeformen være egnet organisering for arbeidsfellesskap som advokat- og arkitektfirmaer, hvor overskuddet fordeles med grunnlag i arbeidsinnsatsen fra den enkelte deltaker i foretaket.

Avslutning
Avslutningsvis vil jeg takke Selskapet for Norges Vel for dette arrange-mentet, og ønske lykke til med de neste 200-år! Jeg vil også understreke betydningen av landbrukssamvirket for at regjeringen skal kunne oppnå sine målsettinger i landbrukspolitikken. Til slutt vil jeg også legge vekt på samvirkeformen som en stadig viktigere organisering av både næringsvirksomhet og andre tiltak hvor en skal løse felles utfordringer!