Kronikk: Varig vern av matjord

Vi må få et langt sterkere jordvern. I dag mottar jeg en utredning fra Statens landbruksforvaltning der mulighetene for å få en lovhjemmel for varig vern av matjord er vurdert.

Det er et stort paradoks at mens vi verner strandsonen og vi verner skog for å sikre biologisk mangfold og friluftsliv, mangler vi tilsvarende muligheter for å verne det viktigste av alt: Matjorda, selve livsgrunnlaget for oss mennesker.  Derfor har Statens landbruksforvaltning hatt i oppdrag å utrede forslag til en ny hjemmel i jordloven for varig vern av matjord. Rapporten vil bli sendt på høring, og vil sammen med innkomne uttalelser danne grunnlag for vårt videre arbeid med en slik verne-hjemmel.

Dette vil gi muligheter for varig sikring av arealer med viktige jordressurser i områder med stort press på arealene, hevet over gjentatte forsøk på omdisponering. Verneforskrifter vil kunne tilpasses utfordringene i ulike områder. Et aktivt vedtatt vern vil gi en sterkere sikring enn det jordarealene i dag har etter jordloven. Vernehjemmelen vil ha som formål å verne om jordas produksjonspotensiale for mat.  Kun  de viktigste og mest utsatte områdene  bør vurderes vernet . Andre virkemidler, med plan- og bygningsloven som den mest sentrale, skal benyttes på de øvrige arealene. 

Dagens nedbygging av matjorda kan få store konsekvenser for livsvilkårene for våre etterkommere. Klimautfordringene endrer forutsetningene for matproduksjon over hele kloden. De som i dag tillater at god matjord nedbygges, påtar seg et stort ansvar overfor framtidige generasjoner. Jeg ønsker å gjøre noe med dette.

Innen 2050 kan det være ni milliarder mennesker i verden. Matproduksjonen må fordobles. Bare de neste 20 årene må matproduksjonen økes med ca 50 % globalt, ifølge FN. Produksjons- og fordelingsutfordringene i et slikt scenario er enorme, og de blir forsterket av klimaendringene. Verden vil kunne gå fra en situasjon med nok mat som er urettferdig fordelt, til en situasjon der det ikke lenger er nok mat å fordele. Når det skapes usikkerhet om det er nok mat, blir alle andre spørsmål små. De som har nok mat, har mange problemer, mens de som sulter, har bare ett - sier et uttrykk.

Frihandel eller egen matproduksjon?
I 2030 kan vi være en million flere nordmenn. Forbruket av mat i Norge vil da øke med ca 20 prosent dersom vi forutsetter at vi har et gjennomsnittsforbruk som i dag. Vi må ikke nødvendigvis produsere denne maten selv. I en tenkt auksjon om verdens matressurser vil nordmenn fortsatt kunne by høyest. Og det er nok av dem som mener at matproduksjon er noe vi kan overlate til andre. Men jeg tror frihandels-tilhengerne blir færre etter hvert som folk tar innover seg den usikre tida vi lever i. Vi må derfor ta vare på produksjonsressursene innenlands. Usikkerheten som møter oss i form av klimaendringer og matvarekriser må ikke bli besvart med nedlegging av jordbruksarealer og forvitring av kunnskapen om hvordan vi dyrker jorda.

Også jorda binder karbon
FNs klimapanel peker på redusert tap av CO2 fra jord og økt lagring av karbon i jord som det tiltaket med størst potensial for reduksjon av utslipp fra jordbrukssektoren. Selv om skog og biomasse ofte blir trukket fram som effektive karbonlagre, har karbonfangsten i jordsmonnet minst like stor betydning i klimasammenheng. Nesten ikke noe sted blir det lagret mer karbon enn i jorda. Derfor vil jordas potensiale til å lagre klimagasser bli redusert for hvert mål med matjord som vi bygger ned. Opplagret karbon i jorda vil også kunne gå tapt på denne måten. At et sterkt jordvern reduserer behovet for nydyrking av bl.a. myr er dessuten positivt i klimasammenheng.

1 million dekar matjord tapt
I Norge har vi lite dyrka mark sammenliknet med de fleste andre land. Selv om Norge er stort, har vi bare 2,2 dekar dyrka mark pr innbygger, mens hver verdensborger har 2,7 dekar. Bare litt over en tredel av dette er egnet til å dyrke matkorn på. Og vi har nesten heller ikke nye arealer som kan dyrkes opp til matkornproduksjon. I denne situasjonen er det svært alvorlig at ca 15 000 - 20 000 dekar dyrka og dyrkbar mark omdisponeres hvert år, samtidig som vi blir stadig flere og med et stadig høyere forbruk pr innbygger. Siden krigen har mer enn 1 million dekar gått tapt og jordbruksarealet pr. innbygger gått ned.

Halvere nedbygginga
Regjeringens mål for jordvernet er å halvere den årlige omdisponeringen av de mest verdifulle jordressursene innen 2010. Både jeg og min forgjenger har satt i gang en rekke tiltak for å nå dette målet. Bl.a. har vi sendt brev til alle kommunene, der målsettingen er formidlet og budskapet om et styrket jordvern er gjort klart. Et annet tiltak har vært å gi Statens landbruksforvaltning innsigelsesmyndighet i kommunale plansaker. Om lag 4000 daa er hindret omdisponert gjennom disse sakene. Dette tilsvarer 600 fotballbaner! I tillegg har fylkesmennene og fylkeslandbruksstyrene stoppet flere tusen dekar med omdisponering og nedbygging. Miljøverndepartementet har nesten alltid fulgt opp innsigelsene som gjelder jordvern i denne regjeringsperioden. I hele 18 av 21 saker som gjaldt jordvern ble innsigelsen tatt til følge fullt ut.