Kronikk: I en egen verden

I Trønder-Avisa 26. mai fortsetter Svenn Arne Lie med sin elendighetsbeskrivelse av situasjonen i norsk jordbruk. Kortversjonen av innlegget er at han i starten hevder at landbrukspolitikken utvikles i blinde, mens han derimot mot slutten konkluderer med at det skjer en bevisst og styrt avvikling av landbruket. Logikken i innlegget for øvrig er ikke mer overbevisende.

Lie har utdanning i sammenlignende politikk fra Universitetet i Bergen i 2006. Med et slikt faglig ståsted kunne man forvente at sammenligning av politikk også var et godt utgangspunkt for analyse. Lies mange leserinnlegg mangler imidlertid en hver form for slik analyse.

En relevant sammenligning kunne for eksempel være utviklingen og situasjonen i norsk jordbruk og matindustri målt mot norsk konfeksjonsindustri. Vi produserer mer mat enn noen gang, mens omfanget av konfeksjonsindustri er kraftig redusert. Hvordan kan det henge sammen? En annen relevant sammenligning kunne være å se hen til Sverige. Med en helt annen politikk enn i Norge er svensk jordbruk i stor grad lokalisert på breddegrader sør for Oslo. Man må faktisk nesten være blind for å unngå å se at Norge i en helt annen grad enn Sverige har et livskraftig jordbruk over hele landet.

I Lies virkelighet er det også et stort antall andre faglige mangler. Hans analyse er basert på at det finnes hovedsakelig én påvirkningskraft – landbrukspolitikk – og at resultater og mangel på resultater skyldes denne politikken - alene. I Lies analyser finnes knapt nok bønder, familier og bygdesamfunn, økonomi og samfunnsutvikling, forbrukere, handel, import og internasjonale avtaler, verdikjeder, industri, konkurranse eller teknologisk utvikling.

Landbrukspolitikken legger viktige rammer for næringsutøvelse og industri. Men, de faktiske beslutningstakerne i landbruket er menneskene som forvalter om lag 180.000 landbrukseiendommer og nærmere 50.000 jordbruksforetak. Det er eierne, bøndene som private næringsdrivende, og familiene som treffer alle viktige valg. Det skjer ut fra en helhetlig vurdering av hvilke muligheter landbruket kan by på og hvilke andre muligheter som finnes og som synes attraktive for hver enkelt. Derfor blir utviklingen også forskjellig, fra gårdsbruk til gårdsbruk med ganske like muligheter, og fra det ene bygdesamfunnet til det andre.

Elendighetsbeskrivelse er den sikreste veien til avvikling av landbruk. Optimisme og innsatsvilje er forutsetning for all suksess, uansett virksomhet.

Norske bønder og norsk matindustri må til enhver tid produsere det som forbrukerne etterspør. Man kan, som Lie, mene mye om hva norske forbrukere burde ønske. Det har likevel liten mening, det er forbrukerne selv som avgjør. Norge er et skjermet marked gjennom tollvernet, men det er ikke lukket. Det skjer import av matvarer og den øker – til dels bekymringsfullt. Grensehandel er også et faktum som ikke kan overses. Derfor må landbrukspolitikken ta hensyn til kostnader og konkurransekraft, både for jordbruket og matindustrien. Alle ledd i verdikjeden er viktige for å få et godt samlet resultat.

Man kan som Lie, mene at Norge burde produsere mindre kylling og svinekjøtt. Alternativet er i så fall at dette kjøttet blir importert. Det ville også fjerne en betydelig del av grunnlaget for norsk kornproduksjon, noe som i neste omgang ville få omfattende negative konsekvenser for hele det norske landbruket.

Sysselsettingen i norsk jordbruk er kraftig redusert og den går fortsatt ned. Situasjonen er likeartet i alle rike land, selv om landbrukspolitikken er forskjellig. Hovedforklaringen er en rivende teknologisk utvikling. Den nye teknologien tas i bruk av den enkelte bonde fordi den framstår som fornuftig – for den enkelte. Som oftest er formålet å spare arbeid, eller å lette arbeidet. Slik har det vært til alle tider. Den viktigste forklaringen til framveksten av større samdrifter er nokså åpenbart melkeroboten. Den finnes – det har ingen hensikt å drøfte utviklingstrekk i landbruket ”som om” teknologien har stått på stedet hvil i flere tiår.

Vi har en rekke utfordringer i norsk landbruk og i landbrukspolitikken. Skal vi klare å videreutvikle en god landbrukspolitikk, må vi ta utgangspunkt i grundige og seriøse analyser av hva som faktisk er utfordringene til enhver tid. Norge driver og skal drive, aktiv motstrømspolitikk for å sikre høy norsk matproduksjon. I ett av verdens dyreste land er vår store og desentraliserte matproduksjonen ingen selvfølge.