Kronikk: Landbruk i hele landet

Landbruk: Norge driver aktiv motstrømspolitikk for høy norsk matproduksjon. I ett av verdens vanskeligste og dyreste land å produsere mat i er den store og desentraliserte matproduksjonen ingen selvfølge, skriver landbruks- og matminister Lars Peder Brekk i en kronikk i Bergens Tidende 16. mai 2010.

Vi må selvsagt videre, men jeg mener norsk landbrukspolitikk på mange måter har nådd sine mål. 48 000 bønder og nær 50 000 ansatte i matindustrien spredt over hele landet gjør matbransjen til den største vareproduserende, fastlandsbaserte næringen i høykostlandet Norge.

Svenn Arne Lie spør i en kronikk i Bergens Tidende 3. mai om norsk landbrukspolitikk er gift eller medisin for jordbruket. Selv mener han åpenbart gift og belegger det med en lek med tall jeg ikke ønsker å gå inn i. Lie hevder dagens landbrukspolitikk er skreddersydd for å dreie produksjonen fra norsk gras til importert kraftfôr – fra melk og storfekjøtt til svin og fjørfe. Men hva slags landbruk gjør han seg til talsmann for at Norge skal ha?

For 84 prosent av pengene over jordbruksavtalen er støtte til å produsere gras og mørkt kjøtt. Bare to prosent går til lyst kjøtt. Tilskudd til beiting er økt med 400 millioner kroner. Fra 2006 til 2010 har regjeringen lagt til rette for en inntektsøkning på vel 80 000 kroner per bruk. I 2009 utgjør budsjettøkningen på 560 millioner kroner mer enn summen av samlede økninger i jordbruksavtaler siden 1990. Hvordan kan dette tolkes å være en villet politikk for økt strukturrasjonalisering og mer bruk av billig importert kraftfôr?

Jordbrukspolitikken er tung motstrømspolitikk, innrettet på å motvirke de tunge trendene som går i alle land. Formålet med de tunge virkemidlene er å bremse struktur­utvikling og sentralisering.

I landbruket som ellers utvikler teknologien seg. Når maskiner, planter og dyr blir mer produktive, synker behovet for arbeidskraft tilsvarende i et konstant marked. Traktoren, fôringsautomaten, melkeroboten og NRF-kua har forenklet hverdagen for mange bønder. Den moderne bonden vil også i framtida å ta i bruk ny teknologi. Som enhver annen næringsutøver søker bonden de hjelpemidler som finns for å arbeide smartere og mer effektivt. Slik skal det være.

Lie har rett i at jordbruket er en mer politisk styrt næring enn de fleste. Men bøndene er selvstendig næringsdrivende som gjør selvstendige valg ut fra sin totale virkelighet.

Det samme gjør forbrukerne. Når de vil spise kylling og svin, vil jeg heller by dem kylling produsert under kontrollerte forhold i Norge med norskbasert fôr med innslag av importerte råvarer når alternativet er importert kylling basert på utenlandsk kraftfôr i sin helhet. For vi er i stor grad sjølforsynt med kraftfôr også til dette. Andelen norsk i kraftfôret svinger med gode og dårlige avlingsår – mellom 70 og 90 prosent. Det blir importert en del proteiner og andre næringsstoffer – i stor grad fra planter som ikke kan dyrkes i Norge.

Denne regjeringen har vist at den ønsker å holde oppe en høy nasjonal matproduksjon, bruke jordbruksarealene landet rundt og å legge til rette for lønnsom drift på bruk av variert størrelse. Vi så en rask utvikling i feil retning fra tusenårsskiftet og framover. De siste fire årene har vi arbeidet aktivt for å bedre økonomien i hele næringen. I noen grad er dette et spørsmål om dosering. Motstrømspolitikken er dosert sterkere enn våre forgjengere var villige til. Regjeringsplattformen legger til rette for å følge opp dette arbeidet.