Kronikk: Samdrifter i melkeproduksjonen

Samdrift kan gi gode løsninger for mange, og vil utvilsomt være en viktig del av norsk melkeproduksjon i framtida. Men det må være opp til hver enkelt å velge den formen som best passer sin situasjon og produksjon. Derfor er det viktig at tilskuddsregelverket ikke favoriserer én bestemt måte å organisere driften på. Vi kan ikke gjøre forskjell på foretak som er like store, avhengig av hvor mange eiere foretaket har. 

Stordriftsfordeler
Mange melkebønder har de siste årene valgt å samarbeide. I 1995 var det 146. Toppen ble nådd i 2008. I oktober dette året ble det registrert 2068. Antallet gikk betydelig ned etter at det ble åpnet for å leie melkekvote. I dag finnes rundt 1.684. Dette er en interessant utvikling. Det er store skalafordeler i melkeproduksjonen, det vil si at kostnadene og arbeidsforbruket per produsert liter melk går ned ved økende driftsomfang. Dersom flere melkeprodusenter slår kvotene sammen og bygger et samdriftsfjøs, reduseres kostnader og arbeidsforbruk per produsert enhet.

Stor i fjøset og liten på søknadsskjemaet?
Tilskuddsordningene er utformet slik at de skal kompensere små enheter for skalaulemper, altså høyere kostnader per liter melk. Tilskuddsordningene skal dermed bidra til lønnsomhet ved ulikt driftsomfang.

Når flere slår seg sammen til én enhet, bortfaller selvsagt mye av grunnlaget for å kompensere for skalaulemper. Det er ikke noe grunnlag for at et enkeltbruk på for eksempel 300.000 liter, hvor familien gjør tyngden av arbeidet og kvote eventuelt leies inn, skal ha vesentlig mindre tilskudd enn en samdrift på samme størrelse. Det blir galt hvis samdriftsmedlemmene skal kunne motta tilskudd som om de fortsatt drev hver for seg. Det skal ikke være mulig å være stor i fjøset og liten på søknadsskjemaet. Dette handler om rettferdighet og like muligheter. Et gårdsbruk er et gårdsbruk. Det må være like rammevilkår for enkeltbønder som for samdrifter.

Like store kostnader
Det blir hevdet at samdriftene har handicap og særegenheter som det må tas spesielt hensyn til ved tilskuddsutmålingen. Det blir bl.a. vist til mer administrasjon, kostnader og eventuell gjeld på driftsutstyr og bygninger på den enkeltes eiendom, som er holdt utenom samdriften. Jeg mener det eneste logiske og riktige er at politikken og tilskuddsutmålingen retter seg mot selve foretaket, og kun det. - Uavhengig av om det er tale om samdrift eller enkeltbruk. Det blir helt galt å trekke inn slike utenforliggende faktorer. Hvor skulle grensene i tilfelle settes for hva som har relevans? Og hva med enkeltforetak som også kan ha svært ulike forutsetninger og kostnadsbilde? Skal de få ulike tilskudd i forhold til slike faktorer?

Et stort enkeltbruk og en samdrift med like store kvoter, vil trenge like mange dyr, lignende type utstyr i fjøset, likt antall timer i fjøset og begge vil også ha noen administrative kostnader. Ønsker de å investere i nytt fjøs, er det ingen forskjell på om det bygges et 500 m2 fjøs for én oppdragsgiver eller for et foretak eid av flere.  Kostnadene blir de samme. Fordelen ligger hos samdriftsmedlemmene, som vil kunne dele på gjeldsbyrden. Det gir derfor ikke mening at samdriftsmedlemmer til sammen skal kunne motta mer tilskudd enn et enkeltbruk på samme størrelse.

Mange samdrifter er organisert slik at det kun er fjøset som er i samdrift. Arealene eies og drives fortsatt av den enkelte, som selger fôr til samdriftfjøset.  Samdriftsdeltakerne vil dermed kunne søke arealtilskudd hver for seg.

Ikke like stor inntekt
Det kan ikke forventes at de som går sammen i en samdrift skal kunne ta ut like stor inntekt hver seg fra samdriften, som da de drev i hvert sitt fjøs. En av de største fordelene med samdriftsformen skal jo være nettopp frigjort arbeidstid som kan nyttes til annet inntektsgivende arbeid på eget bruk eller i arbeid utenfor bruket. I tillegg får samdriftsmedlemmene mer regulert arbeidstid, bedre mulighet for uttak av ferie og fridtid, bedre sikkerhet ved sykdom, den generelle nytten og gleden av å ha et arbeidsfellesskap og reduserte investeringskostnader og risiko.

Like store tilskudd
Siden 2004 har hovedideén vært at tilskuddsutmålingen til et foretak av en gitt størrelse skal harmoniseres, uavhengig av foretakstype. Fordi tilskuddsutmålingen til samdrifter har variert over tid, ble det etablert overgangsordninger for samdrifter etablert før 1. juli 2004. Samdrifter etablert etter den tid, behandles om ett foretak i tilskuddsutmålingen. Tilskuddsregelverket er nå fullt ut harmonisert mellom enkeltbruk og samdrifter. 

Grundig forarbeid
Samdrifter gir fordeler, men også klare utfordringer i forhold til å drive alene. Det er derfor av avgjørende betydning at det blir gjort et grundig forarbeid der interne forhold i den planlagte samdriften diskuteres og legges føringer for, og at investeringene kaster nok av seg. En undersøkelse gjort ved Norges handelshøyskole viser at flere av de spurte samdriftsmedlemmene mener de burde vært flinkere til å avklare slike forhold før de bestemte seg for å etablere samdriften sammen. Forhold som hva skjer ved generasjonsskifte, hvem som skal gjøre hva i fjøset når, er eksempel på andre forhold som må avklares forhånd.

For samdrifter som går dårlig eller har valgt å avvikle er årsaken i hovedsak for store investeringer, for liten inntjening og problemer knyttet til interne forhold i samdriften. 

Viktigst: Bedre økonomi i all melkeproduksjon
Enkelte framstiller det nærmest som om samdriftene er et være eller ikke være for norsk melkeproduksjon i framtida. Det er helt feil. Samdriftsformen har sitt særpreg, sine fordeler og ulemper. Den passer for en del, men ikke på langt nær for alle.

Det viktigste for framtida for melkeproduksjonen er å få bedret økonomien generelt, uansett foretaksform. Denne regjeringa har prioritert det grasbaserte husdyrholdet. Det er en ”rød-grønn knekk” i inntektskurven fra 2006 - en utvikling vi må tilbake til slutten av 1970-tallet for å finne maken til. Ser vi på inntektsendringer i referansebrukene for perioden 2006 til 2011 viser tallene en samlet økning på 85 500 kroner for melkeproduksjonsbruk. I totalkalkylen for jordbruket er inntektsøkningen i jordbruket anslått til 93 000 kroner per årsverk, mens den for andre grupper i samfunnet er 86 500. Min konklusjon er derfor at vi i de siste årene har oppnådd mye - vi har snudd en trend. Men jeg ser at vi fortsatt har utfordringer foran oss, og vi vil derfor fortsette med samme prioritering ved kommende jordbruksforhandlinger.