Tale: Hva er visjonen med landbruks- og matpolitikken i Norge

Småbruker- verdiskaper og produsent av livsnødvendige goder. Kjære tilhører.

• Det hjelper ikke å ha rett- når du ikke får rett
• Det hjelper ikke å kjempe for småbruket, selvforsyning, jordvern, og kulturlandskap…. hvis omgivelsene aldri oppfatter din viktige betydning:
• Den norske småbrukerens, den norske bondens, det norske landbrukets verdi.
• Men noe er i ferd med å skje.
• Jeg er overbevist om at de som hevder landbrukets viktige betydning også får rett. Jeg er sikker på  at landbrukets rolle, landbrukets legitimitet, vil bli vesentlig styrket i årene som kommer.
• For virkeligheten er i ferd med  å gå opp for stadig flere (av  oss). Også for dem som politisk sett er noe seine i oppfattelsen.

Jeg kommer rett fra Haag-konferansen  der over 60 ministre fra ulike land, fagfolk, reprtesentanter fra næringslivet, organisasjoner og enkeltpersoner har diskutert jordbruk, klimaendringer og matsikkerhet.

Uansett hva slags grep de ønsker å ty til:  De hadde alle det til felles at det i fremtiden MÅ SATSES PÅ økt matproduksjon, VI MÅ finne frem til et klima-smart landbruk, og VI MÅ også satse på småbrukene.

Mitt klare budskap var der, og kommer til å være det ved en hver anledning fremover: Skal vi klare å redusere verdens fattigdom, skal vi klare å møte den eksplosive befolkningsveksten, må hvert land ha rett til å produsere sin egen mat og g vi må ha en plikt til hjelpe andre til å klare det samme.  Vi må øke landbruksbistanden, vesentlig, også fra norsk side.

Vi har heller ikke noe valg. Vi må.

Verden trenger mer mat. Mye mer. I dag er det i underkant av en milliard mennesker som sulter. Samtidig blir vi flere folk. Om alle skal kunne spise seg mette i 2050 må matproduksjonen øke med 70 %. Samtidig må vi sikre disse naturressursene for framtidige generasjoner, og ressursene må fordeles langt mer rettferdig enn det som er tilfellet i dag.

Global matsikkerhet
Det gir store utfordringer for utformingen av nasjonal og internasjonale politikk. Klima- og matkrisen forsterker hverandre, og først vil jeg særlig peke på tre utfordringer for landbruket globalt:  

1. Vi trenger en type matproduksjon som reduserer fattigdom og bedrer levekår til de aller fattigste. 
2. Landbruket må bidra til reduksjon av klimagassutslipp, og en bærekraftig forvaltning av naturressursene.     
3. Ikke minst skal landbruket produsere nok, trygg og næringsrik mat for en raskt økende befolkning.

Som landbruks- og matminister er jeg også opptatt av hvilke forpliktelser dette gir oss ved utformingen av både nasjonal landbrukspolitikk.

Først og fremst er norsk matproduksjon ikke stor sett i et globalt perspektiv, men like fullt et viktig bidrag til global matproduksjon. Vi kan ikke kun basere oss på import av mat fra andre land – vi må utnytte våre naturgitte ressurser gjennom et aktivt landbruk i hele landet. Dette er bærebjelken i norsk landbrukspolitikk, som jeg vil komme nærmere inn på senere. 

Samtidig med nasjonale tiltak for matsikkerhet, er regjeringen en pådriver for å fremme matsikkerhet som en del av landbrukspolitiske målsetninger internasjonalt. Spesielt opplevde jeg at vi fikk gjennomslag for dette under siste ministermøte i OECD. Matsikkerhet er nå en mer sentral del av målsetninger for utformingen av staters landbrukspolitikk. Dette er en ny situasjon og et viktig skritt i riktig retning.

Jeg mener også at Norge, som foregangsland i mange miljøspørsmål, må være en pådriver i å kombinere klimaarbeid og matsikkerhet internasjonalt. Derfor har jeg lagt stor vekt på at matsikkerhet må være en del av klimaforhandlingene.

Uavhengig av prosessen knyttet til klimaforhandlingene, må alle land  uansett tilpasse seg klimaendringene, for de er i gang. Det var derfor Norge, i samarbeid med FAO, Verdensbanken, Nederland, Etiopia og flere andre land, arrangerte  en konferanse om matsikkerhet og klimaendringer i Haag denne uka. Et viktig formål med konferansen var utveksling av kunnskap om temaet.  Den store deltagelsen viser  at alle land nå tar denne utfordringen på ramme alvor.  

Bistandspolitikken er, som jeg var inne på,  et sentralt område for arbeidet med matsikkerhet. Landbruket må bli en sentral del av utviklingsagendaen, og  igjen – landbruksbistanden må økes! Investering i et småskala og klimarobust landbruk, er mest egnet for fattigdomsbekjempelse, og må være sentralt for norsk satsing. Kofi Annan deltok på konferansen i Haag. I sin tale viste han til at en dollar investert i landbruksbistand utrydder 2-3 ganger mer fattigdom enn en dollar investert i noen annen sektor.

I forslaget til statsbudsjett for 2011 øker Regjeringen støtten til klimatilpasset landbruk, matsikkerhet og forebygging av naturkatastrofer med 335 millioner kroner.  Dette inkluderer blant annet 85 millioner kroner i økt støtte til klimatilpasset landbruk i Afrika. Denne støtten vil styrke den norske satsingen på bærekraftig naturressursforvalting og matsikkerhet, og hvor det er oppnådd gode resultater i land som for eksempel Zambia og Malawi.  Det øremerkes også 100 millioner kroner til tiltak rettet mot kvinner og klimatilpasning, herunder matsikkerhet.

En viktig kanal for Norges arbeid med matsikkerhet er ikke minst det multilaterale arbeidet i FN. Norge har jobbet aktivt for at FN skal få en mer santral rolle i den internasjonale arkitekturen på matsikkerhet. FAO er en hjørnestein i dette arbeidet. Organisasjonen har et unikt mandat blant annet i å bistå mottakerlandene i landenes egne planer for matsikkerhet. Denne tilnærmingen mener jeg er riktig og viktig.

Matsikkerhet avhenger av bedret tilgang til mat for de fattigste, og tilgang til ressurser for matproduksjon som jord og vann. Norge har derfor vært en forkjemper for å styrke rettighetsperspektivet på matsikkerhets- området.

Deltakelse i den internasjonale debatten har vært nedprioritert, ja etter mitt syn undervurdert,,  hos tidligere landbruksministre. En organisasjon som jar etterslyst et sterkere internasjonalt engasjement er dere i Norsk Bonde- og Småbrukarlag. Dere har lenge arbeidet for å sette disse viktige sakene på dagsorden og bidratt til at vi nå er nærmere en mer helhetlig forståelse av klimakrisen og matkrisen enn på lang lang tid. 

Nasjonal matsikkerhet
Befolkningsveksten i Norge framover tilsier økt norsk produksjon dersom vi skal kunne opprettholde vår grad av selvforsyning. Norsk landbruk må derfor ekspandere i årene som kommer. Betydelig.  Og det på flere fronter.

Vi må skape en forståelse, blant folk flest, for at vi trenger et sterkt nasjonalt landbruk. Både sett i lys av det globale perspektivet jeg akkurat har vært inne på, men også det nasjonale. Vi må stå opp, på hver vår kant, og vise til de mange verdiene landbruket skaper - i tillegg til å sikre den norske befolkningen med nok trygg mat.  Når folk står der med kassalappen sin så overskygger selve prisen på det enkelte produktet det mangfoldet av merverdi som denne næringen skaper: industriarbeids¬plasser, kulturlandskap, turistinntekter i milliardklassen, tradisjoner og identitet som er lim i et hvert lokalmiljø. På baksiden av en hver kassalapp burde det stå  hva vi FAKTISK betaler for.

Slik jeg ser det, både i et globalt og nasjonalt perspektiv, vil jeg derfor si: Kjære bonde, du gjør en svært viktig jobb! Du skal være stolt av det du gjør!

Jeg er i hvert fall  stolt av landbruket vårt, store som små,  og jeg tror næringen har langt flere venner blant folk flest enn mange vil ha det til. Derfor lurer jeg på: Hvorfor ikke  sjekke det ut? Hvorfor går ikke Småbrukarlaget og Bondelaget sammen om en vennekampanje, ”Landbrukets venner”, gjerne på facebook og andre sosiale medier, der samtlige tilhengere av norske landbruk får anledning til å møtes og vise sin støtte. Jeg tror dere ville ha fått en bred oppslutning og et synlig bevis på at nordmenn virkelig verdsetter den jobben dere gjør og det dere skaper. Jeg er overbevist om at  tilhengerne vil ligge langt over krittstreken, eller vesentlig over det som for oss politikkere kalles ……sperregrensen.        

Og det ville kanskje gi  populistene noe å tenke på, de som kun snakker om  en overbeskyttet og subsidiert næring og der maten aldri kan bli billig nok.  Det vitner i beste fall om manglende kunnskap og forståelse for de utfordringene vi står overfor.  Det heter ikke  SUBSIDIER. De midlene det norske samfunnet bruker på matproduksjonen er en SATSING og INVESTERING som skal gi oss alle en tryggere fremtid. Ja sikre oss alle den maten vi trenger og det mangfoldet vi ønsker.

Det er tross alt den største vareproduserende næringen i fastlands-Norge det er snakk om. Og det er viktig å minne alle om at den dagen vi ikke lengre henter opp så mye olje utenfor kysten vår, vil landbruket fortsatt være en viktig næring.

Det er en utfordring å øke vår matproduksjon i samsvar med forventet økning i antall innbyggere her i landet. Befolkningen vår vokser med 1 % i året. Det høres kanskje ikke mye ut. Men det betyr at om 20 år er vi en million flere nordmenn som skal ha mat. Vi kan ikke gjøre oss mer avhengige av at andre skal produsere denne maten for oss.

Og som vi trøndere sier: Det er ittnå som kjæm tå sæ sjøl.  Utviklingen er avhengig av politiske grep.

Politikken skal gi dere bønder inntektsmuligheter, samtidig som dere også har et betydelig ansvar for egen inntekt. Det er avgjørende at hvert jordbruksforetak har en god styring på både inntekts- og kostnadssida i drifta. Dette er vurderinger som hver enkelt bonde, hver enkelt selvstendige næringsdrivende må gjøre for å finne ut hva som er riktig for seg. God drift og fornuftige økonomiske disposisjoner må til for å oppnå et tilfredsstillende økonomisk resultat. Begge deler av avhengig av bondens dyktighet.

Det skal lønne seg å være god! Og det er bevist at dere kan være dyktige selvstendig næringsdrivende, innen for rammene politikken gir. Dere ser mulighetene. Både innenfor det tradisjonelle landbruket og mulighetene som er tilknyttet landbruket.

I en eksempelliste vi har jobbet med i departementet har vi ramset opp ikke mindre enn 33 ”nye” landbruksbaserte (bygde)næringer, og kreativiteten kommer til å gjøre denne listen enda lenger. Vi skal forstsette å utnytte alle ressursene i hele landet. Det gir muligheter for vekst. Mer produksjon av mat og nye inntektsmuligheter gjennom næringer som gir den norske befolkningen et bredere tilbud av varer, tjenester og opplevelser. Det vil være viktig økonomisk og det er viktig for kontakten mellom næringa og forbrukerne.

Den legitimiteten som norsk landbruk har er vi som sagt nødt til å forsvare og styrke hver eneste dag. (Vi møter ikke behovet for mer mat i verden og i Norge med å avfolke bygde-Norge, redusere dyrkamarka og gjøre det lettere for svenske og danske storprodusenter å få solgt varene sine til Norge.)

Vi skal ta hele landet i bruk!
Det er mange og store ressurser landbruket rår over, og jeg kunne ha snakket om mange.Jordvernet fortjener en egen tale. Vi har ikke råd til å fortsette nedbyggingen og forringelsen av matjorda. Men jeg rekker ikke å gå dypt inn i alle viktige områder her i dag. Jeg vil nemlig også fokusere spesielt på er de store mulighetene for å utmarksbeite som finnes i hele Norge.  Her kan vi ekspandere og øke produksjonen. Det finnes ikke mer miljøvennlig fôr enn den dyra sanker selv på beite. Grove anslag fra Skog og landskap tilsier at kun halvparten av praktisk nyttbart utmarksbeite ble nytta i 2009. Sau er den beste avtakeren av denne ressursen. Det har vi og vil fortsatt framover stimulere denne produksjonen.

Men som dere alle vet, det er ikke så enkelt at vi bare kan øke antall sau og så er vi ferdige med den saken. Rovvilt legger i mange områder en sterk begrensning på muligheten til å utnytte utmarksbeiteressursene. Og situasjonen er utfordrene.
De eksisterende bestandsmålene for jerv og gaupe er overoppfylt, og det er ”positiv” utvikling for bjørn og ulv. Målet om beitebruk er ikke nådd, tapene av sau og rein er uforsvarlig høye og det er ikke tatt nok hensyn til behov for nødvendig forutsigbarhet for levedyktig næringsdrift. Derfor ble dette et viktig tema som ble omtalt med 16 punkter i Soria Moria II Regjeringen nå er i gang med å iverksette den nye politikken.

Ny beregning av bjørnebestanden økte estimatene for antall ynglinger. Miljøverndepartementet arbeider med melding til Stortinget om bestandsmål for ulv og bjørn. Staten har tatt større ansvar for at skadefelling skal lykkes gjennom økt bruk av SNO og godtgjøring til fellingslag fra dag èn. Overvåkingen av bestandene er vesentlig styrket med årlig DNA-registrering av jerv og bjørn i hele landet fra 2009. Et ekspertutvalg blir nå satt, med mandat å foreslå endring i erstatnings-ordningen med sikte på større samsvar mellom erstatning og faktisk rovvilttap. Det arbeides også med innlemmelse av hund i nødvergebestemmelsen.

For 2011 er avsetningen til Forebyggende og konfliktdempende tiltak redusert til 68 millioner kroner, etter at 7 millioner er overført til forsterka ordning med lokal bestandsovervåking. Regjeringen legger med dette vekt på å redusere konflikten og gi jordbruksfaglig holdbare betingelser for levedyktig næringsdrift basert på utmarksbeite.

Dagens og fremtidens forbrukere stiller og vil stille større krav til husdyrproduksjonen som skjer på utmarksbeite. Næringen må være budd på å svare med åpenhet og dokumentasjon av sin virksomhet (dyrevelferd, miljøvennlig produksjon, mm.). I andre områder skaper økt tap pga sjukdom og parasitter alvorlige begrensninger for saueholdet. Dette må møtes med forskning og utvikling av tilpassa driftsopplegg.

Beiteprosjektet, som får midler over jordbruksoppgjøret, -har som mål å bidra til utvikling av bedre sauehold med mindre tap på beite.

Vi må finne løsninger som virker. Vi trenger utmarka som basis for en miljøvennlig matproduksjon i Norge.

Jeg er opptatt av at vi i stå stor grad som mulig skal bruke norske ressurser og norske innsatsfaktorer i matproduksjonen. Og en  annen sektor med potensial for økt produksjon er fôrkornproduksjonen. Etterspørselen etter kylling, egg og svin har økt betraktelig de siste årene. Det er derfor et mulighetsrom for å i takt med etterspørselsøkningen og en økende befolkning, å øke andelen av norsk korn i kraftfôret. Jeg vet at enkelte av dere mener at vi ikke burde produsere så mye kylling og gris som vi gjør i Norge. Men her må vi forholde oss til det som er virkeligheten. For det første så er etterspørselen etter diss kjøttslagene økende. For det andre er det en svært liten andel av midlene som brukes til å stimulere disse produksjonene.  Og for det tredje er alternativet til å produsere denne kyllingen i Norge at den blir produsert i våre naboland og importert rund. Jeg mener at vi heller skal jobbe for å sikre at produksjonen i størst mulig grad baseres på norske innsatsvarer, så må vi heller belage oss på importert kraftfôr i år med dårlige avlinger. Det er fortsatt bedre å kunne importere kraftfôret, enn å importere selve kyllingen. Det vil derfor være viktig å stimulere til økt kornproduksjon.  

Veien videre for norsk landbruk
Jeg vil opprettholde et sterkt importvern. Det er en forutsetning for at vi i  framtida fortsatt skal ha et levende landbruk over hele landet. Regjeringen arbeider aktivt og konstruktivt for avtaler under EØS og WTO som sikrer dette.

For å sikre rekruttering til jordbruket og ta vår del av ansvaret for global matsikkerhet, må det bli attraktivt å være bonde - bondeyrket må bli mer konkurransedyktig! Og da må bondens inntektsmuligheter øke. Den rød-grønne regjeringen har videreutviklet inntekts- og velferdspolitikken i landbruket. Det viktigste landbrukspolitiske målet for den rødgrønne-regjeringen har vært å bedre inntektsmulighetene til norske matprodusenter. Og fra første dag i regjeringskontorene har vi levert.

Fra vårt første jordbruksoppgjør i 2006 og fram til i dag er det lagt til rette for en inntektsutvikling som er høyere enn gjennomsnittet for andre grupper regnet i kroner. Til sammen over 90 000 kroner pr årsverk. Vi ser klar en ”rødgrønn knekk” i inntektskurven fra 2006, en utvikling vi må tilbake på begynnelsen av 1970-tallet for å finne maken til.

Jeg møter deres søsterorganisasjoner når jeg er på møter i utlandet. Via Campsina ville gitt høyrearmen sin for å ha muligheten til den politiske rollen dere har. Jeg vil hevde at ingen bondeorganisasjoner i verden.har så tett kontakt og formalisert samarbeid med sine myndigheter som næringsorganisasjonene i Norge. Derfor synes jeg det var merkelig at Småbrukarlaget brøt forhandlingene i år. Akkurat da vi skulle sette oss ned og diskutere innretningen, måten pengene skulle fordeles og brukes på.

I Senterpartiet vet vi at det koster å ta ansvar. I Senterpartiet ville vi selvfølgelig gått lengre i forhandlingene. Men samtdig vet vi at vi oppnår mer, mye mer, ved å gå inn og ta ansvar. Hvordan tror dere jordbruksoppgjørene med denne regjeringen ville vært uten Senterpartiet? Hvordan tror dere oppgjørene ville vært om dere forhandla med de blå-blå?

Som jeg snakket om innledningsvis så er vi i ferd med å få rett. Jobben vi har gjort sammen for å løfte fram sammenhengen mellom matsikkerhet og klima. Det globale perspektivet som utgangspunkt for den nasjonale politikken er iferd med å vinne støtte i mange leirer. Momentumet er der!

Den som har definert virkeligheten har de beste sjansene til å lykkes. Sammen har vi definert virkeligheten, vi får rett! Nå må vi brette opp armene og gå ut og levere.

Småbruker-  verdiskaper og produsent av livsnødvendige goder. Du gjør en særdeles viktig jobb som samfunnet rundt har all grunn til å takke deg for. - hver dag.

Nå er tiden inne for at vi sammen kan vi gjøre en enda større jobb. Vi skal vinne debatten, matproduksjonen skal ekspandere og vi må ut og levere varene!

Kjør debatt!

Takk for meg!