Tale: Hvordan vil bønder som har gjort store investeringer for volumproduksjon av norsk kvalitetsmat, bli fulgt opp framover ?

Kjære tilhørere: Norsk landbruk må ekspandere i årene som kommer. Betydelig.  Og det på flere fronter. Verden trenger mer mat. Mye mer. I dag er det en milliard mennesker som sulter. Samtidig blir vi flere folk. Om alle skal kunne spise seg mette i 2050 må matproduksjonen øke med 70 %. Samtidig må ressursene fordeles langt mer rettferdig enn det som er tilfellet i dag.

Dette er en stor utfordring. For det første må vi skape en forståelse for, blant folk flest, at vi trenger et sterkt nasjonalt landbruk. Vi må stå opp, hver på vår kant, og vise til de mange verdiene landbruket skaper.  Når folk står der med kassalappen sin så overskygger selve prisen på det enkelte produktet det mangfoldet av merverdi som denne næringen skaper: industriarbeidsplasser, kulturlandskap, turistinntekter i milliardklassen, tradisjoner og identitet som er lim i et hvert lokalmiljø. En hver kassalapp burde hatt et vedlegg der vi blir fortalt hva vi FAKTISK betaler for.

Kjære bonde, du gjør en svært viktig jobb. Du skal være stolt av det du gjør.

Og så står populistene i kø og snakker om en beskyttet og oversubsidiert næring.
Det er bare tull. Det heter ikke lenger SUBSIDIER. De midlene det norske samfunnet bruker på matproduksjonen er en SATSING og INVESTERING som skal gi oss alle en tryggere fremtid.

Det er tross alt den største vareproduserende næringen i fastlands-Norge det er snakk om. Til og med her - i oljefylket Rogaland - skaper landbruket og matindustrien nesten like mange arbeidsplasser som oljeindustrien. Dere har ikke bare en oljeklynge her, men også en svært oppegående matklynge i fylket. Og på lang sikt er dere de aller viktigste.
 
Og det er viktig å minne alle om, ikke minst de som ikke deltar på landbruksmesser, den dagen vi ikke lengre henter opp så mye olje utenfor kysten vår, vil landbruket fortsatt være en viktig næring her i Rogaland.
 
Det er fordi vi alltid kommer til å trenge mat. Som jeg allerede har vært inne på så er det alt for mange mennesker som i dag ikke får muligheten til å spise seg mette. Og vi blir stadig flere. Det er en viktig utfordring vi må forholde oss til globalt. Og løsningen på de globale utfordringene finner vi nasjonalt. Alle land må ta ansvar for mat til egen befolkning. Og vi i Norge må ta større ansvar for oss selv. Befolkningen vår vokser med 1 % i året. Det høres kanskje ikke mye ut. Men det betyr at om 20 år er vi en million flere nordmenn som skal ha mat. Vi kan ikke gjøre oss mer avhengige av at andre skal produsere denne maten for oss.

Det er en utfordring å øke vår matproduksjon i samsvar med forventet økning i antall innbyggere her i landet. Og som vi trøndere sier: det er ittnå som kjæm tå sæ sjøl.  Utviklingen er avhengig av politiske grep. Og her finnes det ulike måter å tilnærme seg utfordringen på.

Før det ble fastsatt at jeg skulle komme hit til Agrovisjon og holde tale, var det snakk om at Høyres leder Erna Solberg skulle holde et innlegg med samme tema. Jeg vil hevde at dere skal være glad for at det var jeg som kom. Mens hun er opptatt av dem som skal ut av landbruket, jobber jeg og denne regjeringen for dem som skal inn. Mens hun og Frp er opptatt av å foreta betydelige kutt i overføringene, er vi innstilt på å fortsette det arbeidet vi har begynt på: Å ytterligere øke bøndenes inntekstmuligheter.

Det er litt uklart for meg hvem Høyre mener det er som vil tjene på deres landbrukspolitikk, men det er i alle fall ikke matprodusentene.

Høyre og Erna vil at fellesskapet skal ta mindre ansvar for den nasjonale matproduksjonen. For 2010 ble det foreslått et kutt på jordbruksavtalen med 2,1 mrd. kroner. Det tilsvarer et redusert vederlag til arbeid og egenkapital på ca. 20 pst. på ett år eller en inntektsreduksjon på 36.000 kroner per årsverk.

På Høyres nettsider foreslås det også å svekke importvernet. Det vil si at matprodusentene i tillegg til å håndtere kutt i tilskuddene også vil få lavere priser på den maten de selger. Dette vil gi klare reduksjoner i inntekt for norske bønder, og med redusert inntjening blir det vanskeligere å gjennomføre investeringer.

Det beste man kan si om Høyre og Ernas landbrukspolitikk, er at den gjør det enkelt å synliggjøre at alternativet til dagens politikk er et risikospill på høyt nivå. Det kan være at Ernas ”frislipp” av bøndene kan gi økt produksjonsvolum for noen produsenter. Men dette må vurderes opp mot lavere tilskudd og priser. Og med en utvikling der noen få regioner satt igjen med volumproduksjon i norsk jordbruk. Da ville vi forlatt målet om et aktivt og variert landbruk i hele landet. Da ville det blitt mørkt og tomt mange steder i bygde-Norge.

Høyres politikk er en negativ spiral det kan være vanskelig å komme seg ut av, om Erna får lov til å sette karusellen i gang. Min strategi er det stikk motsatte. Det er i dag stor støtte til det norske landbruket blant folk flest. Den legitimiteten som norsk landbruk har er vi nødt til å forsvare og styrke hver eneste dag. Vi møter ikke behovet for mer mat i verden og i Norge med å avfolke bygde-Norge, redusere dyrkamarka og gjøre det lettere for svenske og danske storprodusenter å få solgt varene sine til Norge.

Jeg vil opprettholde et sterkt importvern. Det er en forutsetning for at vi framtida fortsatt skal ha et levende landbruk over hele landet. Regjeringen arbeider aktivt og konstruktivt for avtaler under EØS og WTO som sikrer dette.

Den rød-grønne regjeringen har videreutviklet inntekts- og velferdspolitikken i landbruket. Med basis i jordbruksforhandlingene, som Høyre vil avvikle.

Det viktigste landbrukspolitiske målet for den rødgrønne-regjeringen har vært å bedre inntektsmulighetene til norske matprodusenter. Og fra første dag i regjeringskontorene har vi levert.

Fra vårt første landbruksoppgjør i 2006 og fram til i dag er det lagt til rette for en inntektsutvikling som er høyere enn gjennomsnittet for andre grupper regnet i kroner. Til sammen over 90 000 kroner pr årsverk. Vi ser faktisk en ”rødgrønn knekk” i inntektskurven fra 2006, en utvikling vi må tilbake på begynnelsen av 1970-tallet for å finne maken til.

Det har vært viktig for å få troen tilbake i næringa. Det har vært viktig for å øke investeringsviljen - og muligheten i næringa. Og det har vært viktig for ungdom skal velge sin yrkesvei, lønnsomheten i landbruket blir målt mot inntektsnivået i andre næringer.

Min konklusjon på inntekt er at vi i de siste årene har oppnådd mye, vi har snudd en trend. Jeg vil samtidig understreke at vi ikke er fornøyd med status i økonomien i landbruket, vi vil fortsatt satse på å bedre lønnsomheten. Men jeg vil også minne om hva som kunne vært alternativet, det har jeg allerede snakket om.

Vi har også fokus på investeringer. Ved årets jordbruksoppgjør ble totalrammen for BU-midler økt. Fordi det er et investeringsbehov i næringa. Dette skyldes blant annet at en rekke av dagens driftsbygninger som ble oppført og renovert etter inntektsopptrappinga på 1970-tallet, nå må utbedres eller skiftes ut med nybygg. Nye regler for hold av husdyr er også en ”driver” som øker behovet for investeringer. Det er altså et behov for investeringer, men like viktig. Det er behov for at investeringene er i riktig størrelse.

Regnet per husdyrenhet er det klare skalafordeler ved oppføring av store driftsbyg¬ninger. Men det er ikke slik at størst mulig produksjonsenheter nødvendigvis gir den beste lønnsomheten. Størrelsen på husdyrbesetninger og -bygninger må selvsagt også tilpasses til variasjon i produksjonsgrunnlaget, som veksler mye mellom ulike deler av Norge og ulike deler av Rogaland.

Det er også viktig å tenke på hvor man står, før man bestemmer hvor man går. Fra Tyskland og Nederland ser vi at et viktig bidrag til positiv økonomi i melkeproduk¬sjon er bruk av enkle bygnings- og teknologiløsninger.

Det er avgjørende at hvert jordbruksforetak har en god styring på både inntekts- og kostnadssida i drifta. Dette er vurderinger som hver enkelt bonde, hver enkelt selvstendige næringsdrivende må gjøre for å finne ut hva som er riktig for seg. God drift og fornuftige økonomiske disposisjoner må til for å oppnå et tilfredsstillende økonomisk resultat Begge deler av avhengig av bondens dyktighet.
For at flere skal få bistand til å vurdere hva som er riktig i sin situasjon har landbruks- og matdepartementet bidratt med midler til prosjektet ”Folkefjøset på Jæren”, som ble startet i 2008 i regi av Hå kommune. Prosjektet går i perioden 1. juli 2008 til 30. juni 2011. Kommunen så det som viktig å etablere en uavhengig rådgivningstjeneste innenfor bygningsteknikk, der det særlig ble fokusert på fornying av driftsapparatet på mellomstore bruk. Dette skal være med på å styrke familiebrukene, som det fremdeles er mange av på Jæren. Oppstarten av prosjektet har grunnlag i det store behovet for å oppgradere bygningsmassen i landbruket, spesielt innen melkeproduksjonen på Jæren. Hovedfokus har vært på rimelige bygningstekniske løsninger som bønder flest har råd til å bygge. Det er hittil satt i gang 7 pilotprosjekter i ulike kommuner, og disse viser bl.a. at det for mange er mye å spare på å ta med eksisterende bygning i sin byggeplan.

Norsk landbruk forsyner Norge med det aller meste av den maten det er naturlig å produsere her i landet. Men, Norge er et av verdens vanskeligste og dyreste land å produsere mat i. Det er derfor ingen selvfølge at vi har en så stor matproduksjon i alle deler av landet og på så ulike gårdsbruk som det vi faktisk har. For at det skal være mulig også i framtiden må vi ta noen grep.

For det første må vi sikre produksjonsgrunnlaget. Norge har lite matjord. Bare 3 % av arealet vårt, det er mye mindre enn gjennomsnittet i verden. Vi har derfor ikke råd til at matjorda bygges ned, gror igjen eller forringes. Det hviler derfor et stort ansvar på oss når avgjør hvordan vi skal forvalte arealressursene våre. Det tar naturen tusen år å bygge opp ti cm med matjord. Det tar bare en kveld i kommunestyre-salen å bygge den ned.

Her i Stavanger-Sandnes-området har dere helt spesielle jordvernutfordringer. Mange av problemene settes på spissen her, fordi dere har noe av den mest verdifulle matjorda i Norge, samtidig som befolkningen vokser og byer og tettsteder brer om seg i rekordfart.

Jeg kan ikke gå i detalj når det gjelder noen utbyggingsplaner. Men jeg må si at jeg er bekymret for jordvernet her i området. Seines i dag har jeg blitt informert om utbyggingsplanene i Sandnes. Jeg kommer til å følge utviklingen i området nøye.

For det andre må vi løfte fram nye produksjoner og satsingsmuligheter. Et punkt på dagsorden her i dag, er ny giv i satsinga på lokal mat. Departementet har valgt å gjøre lokal mat til et satsingsområde, fordi lokal mat både er bra for den lokale produsenten, bra og spennende for forbrukeren og fordelaktig sett med et miljøperspektiv. Vi satser derfor på å utvikle matmangfoldet ved å satse på lokale og regionale konkurransefortrinn.

Det finnes også institusjoner som er etablert for å hjelpe nye satsinger fram. Det har de senere år vært en markant økning av gründere som ønsker å starte nye bedrifter med utgangspunkt i mat- og naturressurser. Derfor gjennomfører Selskapet for industrivekst - SIVA - sammen med Innovasjon Norge et inkubatorprogram for mat- og naturbaserte virksomheter.

Det finnes fem slike rundt om i landet. En av dem er lokalisert til Ipark her i Stavanger. I Stavanger-inkubatoren deltar ca. 15 bedrifter med stor variasjon i forretningsområder. Seks av gründerne er aktive bønder og flere av virksomhetene eies av kvinner. Begge deler gleder meg! Og det er et synlig uttrykk for den entreprenørskapskulturen som Rogaland er kjent for.

Her gis de nyetablerte vekstbedriftene individuell oppfølging i et innovasjonsmiljø med spisskompetanse på kommersialisering og tilgang til et bredt nettverk. Jeg har veldig stor tro på å innrette innovasjonsorientert arbeid i slike inkubatorer. Trolig vil erfaringer fra Stavanger-inkubatoren for mat- og naturbaserte næringer ha nasjonal overføringsverdi. Vi venter i spenning på å få se resultatene.

Inkubatorer er til for å løse utfordringer, finne nye veier.
En annen viktig utfordring som gjelder særlig landbruket i Jær-området er dyretettheten. For mange dyr på for lite areal gir problemer i håndteringen av husdyrgjødsla. Norsk landbruk skal være basert på de naturressursene som naturlig finnes i området og skal drives i samspill med sine omgivelser, det er en forutsetning for miljøvennlig landbruk.

Regelverk knyttet til organiske gjødselvarer, inkludert husdyrgjødsel, er nå til revisjon i departementet. Utfallet av denne vurderingen av regelverket er det alt for tidlig å gå inn på nå. Vi er foreløpig i en fase med innehenting av kunnskap, men det vi allerede vet at en stadig økning av antall husdyr i områder som i allerede i dag nærmer seg grensene for spredeareal vil ikke være mulig dersom man ikke finner nye løsninger. For å si det rett ut. Dersom vi ikke finner nye måter å håndtere dette på må hoveddelen av den framtidige veksten i norsk matproduksjon komme andre steder enn på Jæren.

Men jeg har hørt mye om dere Jær-bønder. Dere er ikke rådløse. Dere har vis at dere kan ser muligheter der andre gir opp. Jeg har derfor tro på at dere vil bidra til å finne løsninger denne gangen også.

Jeg mener faktisk at det ikke finnes noen utfordringer som er for store. Matproduksjonen er for viktig til at vi har lov til å gi opp. Å være matprodusent eller landbruksminister - det er ikke bare et yrke. Det er en forpliktelse. Det er en forpliktelse til å levere nok mat, trygg mat og mat av ypperste kvalitet. I dag og i framtiden. Det er en forpliktelse til å ta i bruk de ressursene som landbruket rår over for å skape mer mat, ny mat, nye tjenester og lønnsomme bedrifter. Det er en forpliktelse til å til å gjøre det beste - og det meste - ut av det, på naturens premisser. Jeg takker dere for innsatsen. Framtiden stoler på dere!