Historisk arkiv

Genos 75 års jubileum - Internasjonalt fagseminar

Tale: Norsk landbruk i et internasjonalt perspektiv

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Landbruks- og matdepartementet

Av: Landbruks- og matminister Lars Peder Brekk

Genos 75 års jubileum - Internasjonalt fagseminar

Takk for invitasjonen til å komme her i dag.

Gratulerer med 75-jubileet!

Genos medlemmer – melkebøndene i Norge – kan med stolthet se tilbake på betydningen avlsarbeidet og organisasjonen har hatt for husdyrbruket og sikring av inntektsgrunnlaget i landbruksnæringen.

Utvikling av NRF-kua - et bærende element i norsk landbruk og distriktsutvikling - har foregått innenfor en organisasjon som kjennetegnes av sterkt medlemsengasjement og medlemsinnflytelse, kunnskapsoppbygging og innovative metoder. Det er medlemmene -bøndene – eierne/husdyrbrukerne – som styrer avlen i tett samarbeid med forskningsmiljøene. Etter å ha fokusert på størst mulig avdrått i form av antall liter og kilo kjøtt ble avlsmålet i 1970 årene utvidet til å vektlegge dyras helse og langsiktige funksjonelle mål. Alle medlemmene bidrar med data om sine dyr inn i avlsarbeidet og får lik rett til godt avlsmateriale – og til samme pris over hele landet. Dette har gitt medlemmene velfungerende produksjonsdyr med god helse og fruktbarhet og en av de best dokumenterte husdyrpopulasjoner i verden.

Internasjonalt vekker samvirkeavlen hvor bonden har hånd om hele verdikjeden – jeg hadde nær sagt fra gen til bord - og Genos brede avlsmål oppmerksomhet. 

For meg som norsk landbruksminister er det interessant og gledelig at FAO i rapporten om verdens husdyrgenetiske ressurser løfter fram NRF-modellen. Avlsmålet med balansering av produksjonsegenskaper og funksjonelle egenskaper framheves som et positivt eksempel på bærekraftig bruk av genetiske ressurser. I praktisk sammenheng viser Genos internasjonale eksportresultater verdien av dette genmaterialet – og verdien av medlemmenes forutseenhet og evne til langsiktig satsing i avlsarbeidet. 

Det er ingen hemmelighet at landbruksmyndighetene i 1935 ikke vurderte NRF like positivt. De mektige statskonsulentene som den gang styrte husdyravlen, så ikke med blide øyne på den avlsstrategien en gruppe handlekraftige og målrettede bønder la opp til da de dannet Avlsforeningen for Hedemarksfe.  Disse karene satte melkeytelse og tilvekstevne i sentrum og satset på krysningsavl, stikk i strid med rådende avlspolitikk. De importerte okser av Svensk rød och hvit boskap fra Sverige og hentet ned Rødt trøndefe-okser, og jamen klarte de ikke i 1938 å få departementet til å gi statsbidrag til arbeidet med tellinger, målinger og poengberegninger av disse røde kyrene under vingene til Hedmark landbruksselskap! Dette arbeidet ga fort positive resultater, og interessen for denne avlsretningen spredte seg, og NRF-rasen ble etter hvert innlemmet i det statlige avlsarbeidet.

I Landbruksdirektørens årsmelding for 1946 rapporterte statskonsulent Lalim.
- ”Ved statsfesjået for storfe og svin i Fåberg den 3. og 4. juni møtte for første gang her i landet en avdeling for Rautt og kvitt fe (NRF). Avdelingen var ikke stor i det det var innmeldt bare 19 dyr…”

Han forsatte: 
- … oksene var av god type, ikke særlig store, men ganske velforma og under mødre med god avdrått, kuene var sterkbygde og hadde meget god avdrått. Men typeegenskapene sto naturligvis ennå noe igjen, i det de var jo krysninger.”    
 
1930-årene var en krisetid og Hedemarksbøndenes svar på utfordringene i næringa var å gå sine egne veier, satse på nye prinsipper for avl og utvikle metodene, teknologien og organisasjonsrammene som dette krevde. Det kan stå som eksempel på den innovative tenkning vi trenger i dagens landbruk for å møte vår tids utfordringer.

Globale utfordringer og norsk landbruk: rammer for ny landbruksmelding

Matmangel, klimaendringer og miljøproblemer utgjør vår tids globale kriser. Dette medfører nye rammevilkår og utfordringer for landbruket.  Vi husker alle matkrisen for to år siden: Da steg prisene til uakseptable nivåer i land hvor befolkningen bruker over halvparten av inntekten på mat. Dette minner oss om hvor sårbar matsikkerheten er - og hvor viktig det er at vi satser på vårt eget landbruk og vedlikeholder produksjonsressursene.

De globale utfordringene - sammen med de store endringene som norsk landbruk har opplevd siden forrige landsbruksmelding for ti år siden, skaper behov for en gjennomgang av landbruks- og matpolitikken. Jeg har derfor startet arbeidet med en ny stortingsmelding som skal omfatte hele verdikjeden for mat. Meldingen kommer neste vår, og vil legge grunnlaget for en framtidsrettet landbruks- og matpolitikk.

Viktige premisser for arbeidet er:

  • verden har for lite mat til en voksende befolkning
  • klimaendringer endrer vilkårene for matproduksjon 
  • landbruk er en av drivkreftene bak klimaendringer – og samtidig en del av løsningen

Sikring av biologisk mangfold og tilgang til genetiske ressurser er en forutsetning for tilpasning til klimaendringene og en nødvendighet for matsikkerhet Hvordan er norsk landbruk posisjonert og rustet til å møte disse nye utfordringene? Det er noe av grunnlaget for ny stortingsmelding.

Arbeidet med meldingen er i startfasen, og jeg vil understreke at den vil følge opp regjeringens mål for landbrukspolitikken :

Landbruket i Norge skal: 

  • Produsere trygg mat og sikre matforsyningen 
  • Bidra til sysselsetting og bosetting over hele landet.
    • Levere fellesgoder knyttet til kulturlandskap, miljø og levende bygder.

Denne hovedkursen endres ikke. Denne langsiktige politikken er staket opp i Soria-Moria 1 og godt forankret i regjeringens politiske plattform for 2009-2013.  Distrikts- og strukturpolitiske hensyn skal forsterkes og videreutvikles på denne basis.

Den nye meldingen skal skape bred politisk aksept og legitimitet for landbrukspolitikken, gjøre landbrukssektorens samfunnsansvar tydeligere og videreutvikle dens positive samfunnsbidrag. Vi skal legge til rette for produksjon av trygg mat for forbrukerne – og gjøre det på en effektiv og bærekraftig måte. Norsk landbruk skal settes i stand til å møte globale og nasjonale utfordringer på en offensiv måte.

For å få til dette ønsker jeg en bred og åpen prosess med medvirkning fra berørte grupper og kunnskapsmiljøer og der organisasjoner, bedrifter og enkeltpersoner kan komme med innspill. Jeg startet opp med å invitere til seks åpne regionale møter før påske. Jeg inviterer nå Genos medlemmer til å delta videre i denne prosessen.
 
Siden Genos utfordring til meg i dag var å se norsk landbruk i et internasjonalt perspektiv, vil jeg gjerne gå litt nærmere inn på klimautfordringene:
Landbruket lever med og av klimaet, og er blant de sektorene som er mest sårbare for klimaendringer og temperaturøkninger. Forhåpningene til Klimamøtet i København ble ikke innfridd. For oss som er opptatt av landbruk, var det en ekstra skuffelse at henvisninger til landbruk og matsikkerhet i siste runde forsvant fra slutterklæringen.

Realitetene er fortsatt de samme: Jordkloden blir varmere og prognosene for framtida er dystre. Den gigantiske utfordringen verdens landbruk står overfor er - om FAO får rett - å produsere 70 prosent mer mat innen 2050. Samtidig som vi kjemper mot fattigdom og sult, effektiviserer bruken av knappe ressurser og tilpasser oss stadige klimaendringer må landbruket klare å redusere sine egne utslipp av klimagasser gjennom å finne fram til de mest klimavennlige produksjonsformene, vi er jo også medansvarlige for omfanget av utslipp.

Å kutte klimagassutslippene innen matproduksjonen er en stor utfordring. Å tilpasse oss klimaendringene kan bli en enda større utfordring. Samtidig øker verdens befolkning. Innen 2050 kan vi være ni milliarder mennesker på jorda, det vil si en tredjedel flere enn i dag. Dessuten vet vi at konsekvensene av klimaendringene ikke vil ramme de som slipper ut flest klimagasser hardest, og særlig vil fattige mennesker i fattige land bli rammet. Klimapolitikk må derfor også være kamp mot fattigdom, særlig i Afrika. Noen av de fattigste i verden er husdyrholdere i Afrika sør for Sahara.

Tap av biologisk mangfold er i dag en av de største utfordringene for miljø og bærekraftig utvikling. Den genetiske variasjonen landbruk og matproduksjon er avhengig av for å oppnå framgang og tilpasse seg endrede forhold, er allerede i dag under kontinuerlig press verden over. Klimaendringene vil stille jordbruk og husdyrhold overfor dramatiske utfordringer. Nye planter må til for å øke produksjon av mat og fôr under de klimaendringene FNs klimaeksperter forventer i løpet av dette århundret, uavhengig av hvor mange klimatiltak vi setter inn. Norge har en aktiv rolle i arbeidet med å bevare det biologiske mangfoldet blant annet gjennom Frøhvelvet på Svalbard og bidrag til et internasjonalt fond for bevaring av plantegenetiske ressurser blant bønder i sør.

Når det gjelder tilgangen til mat er forholdene i Norge - heldigvis for oss - svært forskjellig fra mange andre land. Samtidig er det knapt noe land i Europa der befolkningen vokser så raskt som hos oss. Allerede i 2030 kan vi være en million flere nordmenn. Med samme gjennomsnittsforbruk som i dag, vil dette kreve 20 prosent mer mat. Vi må ikke produsere all denne maten selv, men alle må bidra ved å utnytte sine produksjonsressurser på best mulig måte.

Jeg har tidligere brukt som eksempel at i en tenkt auksjon om verdens mat-ressurser, vil vi rike og velfødde nordmenn kunne by høyest. Vi kan – men vi må ikke - stille oss i en situasjon der vi kjøper maten ut av munnen på fattige mennesker. Derfor må vi husholdere med våre ressurser og styrke jordvernet, slik at den beste matjorda også i framtida brukes til matproduksjon. Ressursene våre må utnyttes slik at vi samtidig øker matproduksjonen og kutter klimagassutslippene. Ingen liten utfordring!

Noen har forsøkt å konstruere en konflikt der overføringer til norsk landbruk og effektiv skjerming av eget matmarked går ut over verdens fattige bønder. De som prøver å tegne et slikt verdensbilde tar feil. Norsk matproduksjon og norsk landbruk er ikke en trussel mot landbruket i sør - men en del av løsningen for verden. Norge har grunn til å være stolt av at vi har politisk bestemte rammevilkår som sikrer nasjonal matproduksjon. Vi bidrar ikke til reduserte klimautslipp ved å kjøpe enda mer av vår mat på det internasjonale marked.

Så noen ord om klimaregnskapet for norsk jordbruk

To tredeler av Norges jordbruksareal er grasmark, og mye av det kan ikke produsere noe annet. Mye grasland og rikelig med nedbør gir Norge gode naturgitte forut¬setninger for beite og slått. Vi mennesker kan ikke nyttiggjøre oss graset direkte, men det kan sau og storfe. I et globalt perspektiv er det derfor viktig og riktig å bruke grasarealet til produksjon av melk og kjøtt fra storfe og sau.

Sammenhengene mellom driftsformer og klimapåvirkning er svært komplekse. Men vi vet at noen tiltak kan øke produktiviteten og samtidig reduserer klimabelastningen, for eksempel et annet foringsregime.  I saueholdet kan effektiviteten økes uten at det går ut over sauehelsen. Det gir lavere utslipp. Men vi vet ennå for lite om det i et livsløpsperspektiv er best med en intensiv driftsform med høy ytelse eller en ekstensiv driftsform med lav ytelse. Her trengs mer forskning – og det raskt.

Miljøregnskapet for kunstgjødsel er et annet tema som krever mer kunnskap. Kunstgjødselsproduksjon er svært energikrevende, men bruken av slik gjødsel bidrar til å øke matproduksjonen, noe som er avgjørende for effektiv utnyttelse av de produksjonsarealene vi har. Samtidig har bruken negative virkninger for miljøet og økonomien i næringa. Hvis vi får utnyttet nitrogenet i husdyrgjødsla bedre, reduserer vi behovet for bruk av kunstgjødsel. Også på dette området er det behov for mer kunnskap, i tillegg til at virkemiddelbruken må gjennomgås.

Så må vi arbeide for å øke karbonopptaket i jord. FNs klimapanel holder dette fram som det tiltaket i jordbruket som har størst potensial globalt. I dag er det liten kunnskap om dette.  En forskningsrapport fra EU viser at opptaket i grasland er betydelig. Forskning på dette området er ferskvare. Jeg vil at vi skal skaffe oss mer kunnskap om dette slik at vi kan utrede tiltak for økt karbonlagring i jorda.

Norsk husdyrproduksjonsjon har rimelig godt utgangspunkt for å møte klimautfordringene. Til nå har samvirkemodellen sikret et sterkt avlsmiljø  som også har kontroll med dyrevelferden fordi avlsarbeidet foregår her til lands (unntaket her er fjørfeavl som er ”outsourcet”).

Det norske avlsarbeidet kjennetegnes ved å ha brede avlsmål på kombinasjonsraser  og god dokumentasjon på både innavlsgrad og genetisk framgang for flere viktige funksjonelle egenskaper. Resultatet er blitt relativt bærekraftige avlspopulasjoner med produksjonsdyr med god helse og lav kalvedødelighet. Dette gir et godt utgangspunkt for tilpasning av avlsarbeidet til endringene i dagens produksjonsmåter og nye produksjoner.

Med mildere klima og lengre beitesesong kan en forvente økt lønnsomhet ved ekstensiv kjøttproduksjon med storfe og småfe. Dette vil gi behov for ny kunnskap om samspillet mellom arv og miljø i avlsarbeidet; det kan gi mer fokus på hvordan dyr fungerer i lav intensive systemer og som pleiere av kulturlandskapet.

Kompetanse, utdanning, forskning og innovasjon samt samarbeid på tvers av sektorgrenser er viktige satsingsområder – for at vi skal få ny og effektiv kunnskap om sammenhenger og virkemidler. For kunnskapsutvikling på husdyrsektoren er samlingen av fagmiljøene på Ås et viktig grep. Her får vi et sterkt miljø med nasjonalt ansvar for fagområder av stor betydning.

Erfaringene har vist oss betydningen av europeisk samarbeid, og spesielt med våre nordiske naboer. Men det er viktig å sikre oss at vi har kompetanse til å forstå når vi må fatte vedtak og gjøre tiltak på vår egen måte. Internasjonalt samarbeid gir en mulighet til å se utover og tilegne seg verdifull erfaring.

Bærekraftig husdyravl en del av løsningen

Internasjonaliseringen og globaliseringen stiller oss overfor stadig nye utfordringer. Alle ledd i matkjeden må bidra til å møte klimaproblemene. Vi vet at landbruket ikke bare er en del av problemet, men også en del av løsningen, blant annet gjennom produksjon av bioenergi. Norsk husdyrproduksjon – der Geno spiller en avgjørende rolle– har et godt utgangspunkt for å møte utfordringene på kort og lengre sikt:

Produksjonen kjennetegnes av friske dyr, god dyrehelse, etisk produksjon, høyverdige produkter. Dette er internasjonalt dokumentert og akseptert. Videre er husdyravlen - der Geno spiller en avgjørende rolle som tjenesteyter for også for andre dyrearter og som samarbeidspartner for fiskeavl gjennom Biokapital AS -  basert på samvirkeavl med fokus på langsiktige robuste mål som gir en bedre sikkerhet for bevaring av genetisk variasjon.

Eksport av NRF-gener og norsk avlskompetanse kan bidra med økt bærekraft i andre husdyrraser og populasjoner. 

Dere  viser vilje til å satse offensivt. Dere deltar med imponerende resultater i en hard internasjonal konkurranse om salg av semin.La meg bruke Kina som eksempel. Gjennom tilstedeværelse lokalt og planmessig jobbing har Geno oppnådd mer på 2 år enn hva andre har gjort på 5-6 år. Første prøveimport av NRF-sæd fant sted i april 2009. Første kryssnings-kalven mellom NRF og renraset Holstein ble født i februar d.å. Dåpsseremoni for kalven, som heter FEI FEI, er nettopp avholdt. En slik seremoni med stort oppbud av viktige gjester samt radio og TV, har ikke skjedd før. Så mye som 25 millioner kan ha sett seremonien. Er det noe kineserne er opptatt av, så er det seremoni og feiring. Utprøving av kalvematerialet finner sted i samarbeid med kinesiske forskningsinstitusjoner og partnere i Shanghai, Guizhou og Indre Mongolia. Målet er å få en utvidet  eksporttillatelse. Jeg sender statssekretæren sammen med Geno til Kina i slutten av juni i et forsøk på å åpne denne døren ytterligere.

Dere satser stort på forskning og utvikling. Jeg har bl.a. merket meg arbeid på genomseleksjon for avlsmessig framgang. Her er utfordringen hensynet til bærekraftig bruk slik at en ikke snevrer inn avlsbasen. Jeg noterer at avlsmålene har stått seg godt de siste 25 årene og vil sannsynligvis fortsatt stå selv om man tar i bruk denne nye teknologien.

For 75 år siden ble grunnlaget for NRF lagt gjennom import av svenske SRB-okser. Nå minker kupopulasjonen  og det foregår en diskusjon om hvordan utveksling av avlsmateriale med de nordiske røde rasene skal foregå for å sikre avlsbasen og en stor nok effektiv avlpopulasjon. Dette blir en viktig utfordring for organisering av framtidig bærekraftig bruk.

Geno tar ansvar for bærekraftig bruk av NRF. I tillegg  har også tatt ansvar for bevaring av genetisk mangfold med  en genbank med sæd fra de gamle norske storferasene. Jeg gir Geno en stor takk for dette grunnleggende bidraget for å sikre vår kulturhistorie og biologiske mangfold!

Helt på tampen litt om jordbruksforhandlingene som vi nå står foran.

Dere har sikkert forståelse for at jeg på dette tidspunktet ikke kan si veldig mye om oppgjøret. Men jeg vil trekke fram at tallene fra Budsjettnemnda som kom like før helga slår fast at vi har holdt det vi lovet. Vi har klart å øke inntektene til bøndene med over 80 000 kroner i vår regjeringsperiode. Det er et bra utgangspunkt for årets forhandlinger. Men vi vil lenger. Vi vil oppfylle lovnadene fra regjeringsplattformen om å videreutvikle inntekts- og velferdspolitikken fra forrige periode. Og vi ønsker fortsatt å styrke grasbaserte produksjoner. Jeg tror ikke jeg kan si så mye mer om jordbruksoppgjøret akkurat nå. 

Så til slutt: Geno er ved 75 års jubileet et eksempel på mulighetene i norsk landbruk.

Geno’s eiere - norske mjølke-/kjøttprodusenter – har grunn til å være stolte over kvaliteten på norsk avlsmateriale, som de med rette også høster internasjonal anerkjennelse for. Anerkjennelsen kommer som følge av viktige beslutninger som ble tatt for lang tid tilbake, basert samvirkeprinsipper, kunnskap og kvalitet, til samfunnets beste.

Det er en stor utfordring for dagens ledere å foreta veivalgene som forhåpentlig om en generasjon viser seg var riktige for norsk storfeavl, og som bidrag til storfeholdet i en større nordisk og internasjonal sammenheng. Geno’s engasjement og aktualitet som samarbeidspartner internasjonalt er tegn på at organisasjonen blir trodd på at den ”avler for bedre liv” (Geno’s visjon).

Jeg ønsker Geno lykke til med valgene og med framtiden.