Tale: Åpning av Rock City

Ærede rockere og matelskere!

Spør du noen tilfeldige hva slags mat de forbinder med rock, tror jeg mange vil svare blodige biffer og pommes frites eller bandbusser fulle av pølsepapir, ketsjupflekker og inntørka burgerbrød, og tomflasker – også brune og grønne. En skulle tro det meste var sagt av Fast Food Rockers med ”The Fast Food Song”, “Hot Dog & A Shake” med David Lee Roth eller ”TV Dinner” med motorsykkelgutta i ZZ Top.

Et lite dypdykk inn i den internasjonale pop- og rockhistorien kan likevel gjøre deg mett og utørst gjennom hele dagen på svært så stilig vis. Supertramp spanderer ”Breakfast in America”. Til lunsj girer vi opp med ”Ham ’N’ Eggs” fra hip hopperne A Tribe Called Quest.

ockabillydesserten ”Cherry Pie” serveres av Skip & Flip. Jeg støtter det amerikanske punkbandet Dead Kennedys: ”A Growing Boy Needs His Lunch”.  The Eagles byr på ettermiddagskaffe og melankoli på ”The Sad Café”. Eller du kan gå over gata og inn på ”The Italian Restaurant” til Billy Joel for et lite glass hvitt ved et småbord med rødrutete duk.

Middagen starter Carole King med ”Chicken Soup with Rice”. The Newbeats  stiller med “Bread & Butter”.  Steve Winwoods Traffic byr på ”Rock & Roll Stew”. Enda den er 40 år, har den ikke gått ut på dato. Desserten tar Beatles seg av med ”Honeypie”.

God appetitt!

Å dømme etter mattilbudet på noen av de større festivalene i Norge, er det god grunn til å legge alle myter og fordommer til side. Jeg blir glad når jeg hører om mattilbudet til ulike band – og ikke minst hva rockerne ber om.

På Øyafestivalen i Oslo er maten en viktig del av profileringen. Både artister og publikum blir budt på økologisk mat – og bare økologiske mat.

Hove-festivalen i Arendal har profilert seg på lokalmat. Råvarene er fra nærområdet. Til middag i artistrestauranten back stage serveres dagens kjøttrett, dagens vegetar og dagens vegan. Artistene takker entusiastisk ja – ikke minst til det vegetariske – mens crewet, de som sjauer tungt, foretrekker de blodige biffene.

Noen tar til og med entusiastisk imot tilbudet om å være med på sjøen og trekke sin egen makrell. Nytrukket, grillet makrell med nypoteter, rømme, graslauk og litt agurk, er et festmåltid.

Er dette standarden i bransjen, skjønner jeg at Rica-kjeden har valgt å samarbeide med Rock City. Jeg har flere ganger rost Ricas satsing på lokalmat. Interessen for lokalmat er økende her i landet. For ikke lenge siden presenterte Matmerk tall som viser at fra september i fjor til september i år økte salget med 13 prosent til 2,6 milliarder kroner. Rica er med å stimulere denne interessen med sin klare profilering.

Norge har råvarene, vi har kunnskapen til å utvikle de gode ferdigvarene. For vi har noen – jeg vil si mange – av verdens beste kokker. Når vi får se og smake hvilke matskatter som er i ferd med å dukke opp – både rundt Namsos, i Arendal og i hele resten av landet, skjønner jeg godt at artistene etterspør matspesialiteter. Det er atskillig mer enn majones og gåselever. Sjekk bare TV-serien ”Det norske måltid” som TV2 akkurat har startet opp.

Slik mat fortjener artister også. Artistyrket er hard jobbing. Turnéliv og politikerliv likner ikke så lite. Mye reising, lange dager, overhengende fare for uregelmessige måltider. Men kroppen fungerer best med skikkelig mat. Så ikke vet jeg om Turboneger var et unntak, men raideren deres bærer lite preg av det – altså skikkelig mat. For seks-sju år siden presenterteDagbladet raideren deres fra Ottamartnan i Gudbrandsdalen. Jeg må si at 50 liter alkohol og 15 pakker sigaretter mer befester enn river ned mytene rundt rock’n roll.

Litteraturen er opptatt av mat, både romaner, lyrikk og sangtekster. Internasjonalt som her i Norge. Mange av folkeeventyrene har tema mat. Askeladden løste mye med litt havrelefse og en doven øltår. Også flere av de mest aktede norske forfattere oppigjennom tidene har skrevet om mat. Petter Dass skriver lidenskapelig om langtidsmodnete spekeskinker og fisk butter, spann og tønner i ”Nordlands Trompet”. Danske Karen Blixen har brukt en hel roman på å beskrive ”Babettes gjestebud” som faktisk var lagt til Berlevåg i Finnmark. Og jeg har lyst til å ta med et lite sitat fra Nord-Trøndelags egen nasjonalskald, Olav Duun fra Jøa. I romanen ”Ragnhild” beskriver han hvor naturlig det er for bonden Periander nettopp å være det – i sin egen stue:

”Her kunde ein ta inn sleden ein vinterkveld og retterere han, og her kunde ein be prest eller skrivar sette seg.

Men ein gong i millom tok Periander etter velmakta, eller var det velmakta som tok etter han? Og reidde til einkvart storveges eller uventa, kalvesteik og rødvin til kvelds, finare ting og kanskje, eller som no: syltelabbar og dram blankaste sommars tid. Han vilde kjenne med seg sjøl at han var fri mann.”

For å vende tilbake til musikken: Jeg er glad i pølser, men stiller ikke samme ultimatum som Four Jets. Det skal mer til før jeg hopper i elva. Østlendingene er også opptatt av sin lokale festmat. Faktisk har både Vazelina Bilopphøggers og Hellbillies skrevet hver sin sang om rakfisk. Også Namsos sin stolthet, DDE, har betydelige interesser for nytelse på mat- og drikkefronten. Det er sikkert flere her i salen som har smakt konjakken deres, enn som har drukket vinen til Alex Rosén. Og kjenner godt igjen namdalsjula i ”Norn-sømn-sjur”.

”Vi har sursild og sylte, ribberull og fenalår
postei og ansjos, spekepøls og mår”

Og med all respekt for (deg?) Åge Aleksandersen, må jeg få lov å innrømme at det var bra at kjøkkensjefen her på Rica Rock City, Yngve Strøm Tingstad – også han fra Jøa – tok den litt tunge veien over til Sør-Trøndelag for å velge menyen. Fire pils og en pizza er bra til sitt bruk, men det er vel ikke det vi byr Kongen hvis han skulle melde sin ankomst. Det vi har fått her i kveld er mye mer til festmat.

Jeg ønsker at alle er med meg på en skål for det vi har vært med på starten av her i dag. Rock City gjør Namsos til et rikere sted. Lokalmaten gjør Rock City til et enda mer spennende sted å besøke. Gratulerer og lykke til ønsker jeg alle sammen. SKÅL!