Tale: Hva må den nye meldingen om landbruks- og matpolitikken inneholde?

Kjære landsmøte!

Hvor ofte sier ikke bønder at de har verdens viktigste yrke: Å produsere mat? Og de har helt rett. I en verden som akkurat er blitt til sju milliarder sjeler og munner å mette, er alle matprodusenter viktige. Landbruk og matproduksjon er viktig i dag. Det blir enda viktigere i framtida. Og da snakker jeg om hele verdikjeden.

Matproduksjon er den største landbaserte verdikjeden i Norge med rundt 100.000 sysselsatte og en årsomsetning på rundt regnet 120 milliarder kroner. Og det er en komplett verdikjede fra primærprodusent, via industri og handelsledd til forbruker.

Jeg har det politiske ansvaret for denne verdikjeden og har satt i gang arbeid for å få en rimelig og rettferdig fordeling av verdiskapingen i bransjen. Det viktigste arbeidet er å utarbeide en melding til Stortinget om landbruks- og matpolitikken. Den andre store saken v ar å nedsette Matkjedeutvalget i 2010. Utvalget leverte sin innstilling i april. Høringsfrist er 1. desember. Her har ikke minst tidligere sentrale folk i Norsk Bonde- og Småbrukarlag gitt viktige bidrag inn i en debatt som angår alle.

Jeg vet at skogbruk opptar deg spesielt, Merete. Da den rød-grønne regjeringa overtok makten i 2005, hadde ikke Norge noen skogpolitikk. Denne regjeringa har gjeninnført skogpolitikken. Rammevilkårene for skognæringa er gradvis og målrettet blitt bedre for hvert statsbudsjett. Vi har også satset betydelige ressurser på å øke verdiskapingen med tre. I år er det satt av 18 millioner kroner. Neste år er det foreslått 28 millioner kroner til tresatsingstiltak. Norge har også spilt en viktig rolle internasjonalt – både gjennom FN-systemet og ikke minst ved å ha formannskapet i Forest Europe. Arbeidet med å utvikle en juridisk bindende skogavtale kom i gang under en ministerkonferanse i Oslo i juni.

Norske matspesialiteter er en suksesshistorie. Fra september i fjor til september i år ble det omsatt matspesialteter for over to og en halv milliard kroner. Salget økte med 13 prosent. Året før økte det med 7,3 prosent. Jeg skal ikke ta hele æren for denne suksessen. Allerede tidlig på 2000-tallet kom en arbeidsgruppe opp med et forslag om å utvikle et eget verdiskapingsprogram for mat. Nå heter det Lokalmatprogrammet. De siste årene har det ligget mellom 60 og 70 millioner kroner i potten. Norsk Bonde- og Småbrukarlag var en viktig medspiller for å legge premissene.

Investeringspolitikken er veldig viktig. Når den enkelte gårdbruker skal investere, er det mange valgmuligheter. Helt nytt, restaurering, utvidelse. Det som lenge har vært klart, er at nytt og stort ikke nødvendigvis er det mest økonomiske. Derfor opprettet min forgjenger, Terje Riis-Johansen, et eget prosjekt – Folkefjøset – for å sammenlikne kostnader ved å bygge helt nytt og eller å tilpasse og utvide eksisterende driftsbygninger. Vi får stadig vekk høre at vi legger opp en politikk for skyhøye investeringer.

Plansje 2

Tabellen viser fordeling av BU-tilsagn til melkeproduksjonsbruk fordelt på ulike størrelsesgrupper. Andelen som har mottatt støtte til fjøs under 15 melkekyr, er økende de siste årene.

Plansje 3

Mange mindre bruk benytter seg av investeringsvirkemidlene.

Folkefjøset viser at vi tenker annerledes enn det. Og det lønner seg. Resultatene viser at det fort kan bli dobbelt så dyrt å bygge nytt som å bygge om. Vi har også koblet dette arbeidet med tresatsingen. Landbruket kan ikke forvente at andre bygger i tre hvis ikke bøndene gjør det sjøl.

Det pågår en viktig debatt om landbruks- og matpolitikken, blant annet inspirert av at det snart kommer en melding til Stortinget. For meg framstår noe av denne debatten litt for enkel. Landbruks- og matpolitikken er viktig, men landbrukspolitikken legger ikke betingelsene for all annen politikk, tvert i mot. Derfor må vi gjøre en god og grundig analyse av de forutsetninger og rammebetingelser som ligger utenfor det vi kan kalle det landbrukspolitiske dekningsområdet. Og vi må erkjenne at noe hender på grunn av, men mye inntreffer på tross av landbruks- og matpolitikken.

Vi har en teknologisk utvikling. Så lenge melkeroboten er å få kjøpt, vil noen ta den i bruk.

Markedet ligger der. Forbrukerne finnes. Det er de som velger – kylling eller lam, norsk ost eller importert. Norske epler eller importerte appelsiner, for å sette det på spissen.

Import er noe vi må forholde oss til. Internasjonale avtaler som WTO og EØS lar seg ikke trylle bort. Og:

Norske bønder er og skal være selvstendig næringsdrivende. Det er grunnen til at jeg snakker om inntektsmuligheter – ikke lønn. Det er grunnen til at jeg sier vi må forholde oss til teknologisk utvikling. Ja vel, landbruket er en skjermet næring. Men markedet for jordbruksvarer er ikke lukket. Produsentene må forholde seg til og ta hensyn til forbrukernes, politikernes og konkurrentenes valg.

Den som bevisst eller ubevisst overser at disse forholdene også er med å påvirke utviklinga, står i betydelig fare for å gjøre analyser som gir gale konklusjoner. Det kan ikke jeg som landbruks- og matminister tillate meg.

Få ting er mer meningsfullt enn å produsere mat. Det mener regjeringa er så viktig at vi hele veien har prioritert å styrke økonomien i næringa. Fra 2006 til 2010 økte inntektsmulighetene med 90.000 kroner i gjennomsnitt. Og da snakker vi regnskapstall – reelle gårdsregnskaper

Plansje 4

Som dere ser:

Kurven for gjennomsnittlig inntektsutvikling i jordbruket gjør en markert knekk oppover i 2006, og den har gått oppover hele veien. Utviklingen er kronemessig lik det andre grupper har fått – og atskillig over målt i prosent. Dette er gjennomsnittsberegninger basert på reelle gårdsregnskaper – bearbeidet av Budsjettnemnda for jordbruket på den måten staten, Norsk Bonde- og Småbrukarlag og Norges Bondelag er enige om.

Vi kjenner oss ikke igjen i disse tallene, får jeg ofte høre når det blir snakk om inntekter i jordbruket.

Nei, svært få av oss er gjennomsnittlige – heldigvis vil noen si. Jeg har gjort et dypdykk i Driftsgranskingene for jordbruket. Der kommer det for eksempel fram at det for sauebruk med 100 vinterfôra dyr, varierer inntekt per time fra under 0 til nærmere 130 kroner. En forklaring på den store variasjonen finner vi i målingene av arbeidsforbruk. Det varierer fra under 10 til 35 timer per vinterfôra sau. Det er ikke rart at variasjonen er stor. Den som bruker 35 timer per vinterfôra sau har dårligere timebetaling enn den som bruker 8 timer.

Plansje 5

Som vi ser har nettopp saueprodusenter fått mer enn gjennomsnittlig utvikling fra 2006 til 2012.

Beregningene i Budsjettnemnda er gjort på så lik måte år etter år, at de gir et godt bilde av hvordan inntektene har utviklet seg. Hensikten er nettopp å beregne utviklingen i inntektsmulighetene. De er dermed ikke særlig godt egnet til å måle inntektsnivå. Og: I det lange løp er det små avvik mellom den beregnede inntektsutviklingen i jordbruksoppgjøret og det som blir dokumentert via regnskapstall i referansegruppen. Derfor er det heller ingen grunn til å tro at ikke inntektsmulighetene per årsverk er steget til 110.000 kroner fra 2006 til 2012 – som forutsatt i jordbruksoppgjøret i år.

Men så påstår enkelte at vi ikke snakker sant. For vi har ikke regnet noen avkastning av innsatt kapital. Noen har bestemt seg for at man skal beregne 5 prosent avkastning på innsatt kapital. Da blir vederlag til arbeid selvsagt tilsvarende lavere. Jeg kan ikke protestere på det.

Men hvorfor stoppe der? Hvorfor ikke kline til og kreve 10 prosent avkastning på innsatt kapital? Da blir det igjen enda mindre i vederlag til arbeid.

Og da blir selvsagt gjeldende landbrukspolitikk enda mer forkastelig.

Men argumentet blir ikke mer rett av den grunn. For uansett hvilken avkastning man måtte beregne, er utviklingen av inntektsmulighetene den samme.

Plansje 6

Som vi ser her med et forsiktig anslag på 2 prosent avkastning og den som vi benytter – der kapitalavkastning tilsvare prisstigningen.

Av den grunn har staten ikke sett noe behov for å stille godtgjøring til arbeid og egenkapital opp mot hverandre. Og det hele blir litt spesielt for meg. Jeg har arbeidet både innen bank- og fiskerinæringa. Der som i alle andre bransjer, beregner man alle andre kostnader først – inkludert arbeidskostnader og lånerenter. Og så blir det som er igjen, renteavkastning på egenkapital.

Jeg må også komme innom debatten om redusert jordbruksareal. Det registrerte arealet er gått ned med 2,77 prosent i femårsperioden 2006-2010. En vesentlig forklaring er at innføring av nye, digitale kart, har medført at arealet er redusert. Omdisponering av mellom 6-8-10.000 dekar dyrka jord til annen næring, infrastruktur eller bolig, lar seg heller ikke bortforklare. Spesielt i pressområdene er det stort press på å få omdisponere dyrket mark. Tre kommuner, Trondheim, Sola og Fredrikstad stod i fjor for 10 prosent av all omdisponering alene. Men tallet er betydelig redusert de siste seks årene. Jeg er ikke fornøyd. Målet er å halvere omdisponeringen fra nivå 2004. Da var det snakk om over 11.000 dekar.

Så vil jeg heller ikke legge skjul på at noe dyrket jord og beite ikke lenger blir benyttet. De gror igjen. Og da snakker jeg om det som kalles marginale områder. Jeg mener alvor med at jeg ønsker et levende landbruk i hele landet. Her vil jeg gjerne utfordre dere til å komme med nye ideer til hvordan denne utviklingen kan stanses.

Og så er det viktig å huske, samtidig som vi debatterer om redusert jordbruksareal, at det faktisk produseres mer mat i Norge enn noensinne, og stort sett på alle tilgjengelige arealer.

Og da er vi raskt over på sjølforsyning:

Plansje 7

Vi er så godt som sjølforsynte med kjøtt, melk, egg, ost og smør. Korn, grønnsaker, frukt og bær må vi importere i mye større grad.

Sjølforsyningen av mat er gått ned fordi produksjonsveksten er basert på importert kraftfôr, blir jeg møtt med. Vi ønsker oss en økt produksjon av matvarer basert på lokale norske ressurser. Da må jeg si følgende:

Norske kornbønder produserer i et normalår rundt 1,2 millioner tonn korn. Kronåret 2004 ga en avling på 1,44 millioner tonn. Ifølge Statistisk sentralbyrå lå det totale behovet for korn til menneskemat og dyrefôr på drøye 2 millioner tonn.

Selv i et kronår – der alt slår til og skurtreskerne går i evig medvind over åkrene – er det ikke mulig å bli sjølforsynte med korn til mel og kraftfôr. Vi har ikke nok kornarealer. I gode kornår er 70-80 prosent av matkornet norsk. Noe matkorn må importeres hvert år – i dårlige år nesten alt. Den sesongen vi er inne i har vi bare 13 prosent norsk matkort – takket være været i høst.

Norge er dessuten avhengig av å importere proteinråstoff til kraftfôret. Og så må vi ta innover oss at kornproduksjonen er sårbar overfor klimaendringer.

Plansje 8

Denne tabellen viser at sjølforsyningen er ganske bra også forkorn.

Hva om vi følger forslaget? Lager vi prioriteringsregler og kvoteordninger, sier vi at storfe- og saueprodusenter skal ha prioritet fordi disse dyreslaga også utnytter lokalprodusert grovfôr? Sier vi at de som har satset på produksjon av egg, svinekjøtt og kyllingkjøtt, bare får kjøpe kraftfôr og produsere hvis det er noe ledig norsk korn?

Selvsagt gjør vi ikke det. Norsk landbruk er avhengig av et godt forhold til forbrukerne. De vil ikke finne seg i at andre bestemmer hva de skal spise.

Forbrukerne avgjør i matbutikken hva de skal spise. Norsk landbruk har i oppdrag å levere det som blir etterspurt i markedet og som er mulig å produsere i Norge. Hvis ikke norsk landbruk leverer det norske forbrukere etterspør, hvordan tror dere det går med legitimiteten til norsk matproduksjon og ikke minst importvernet?

Etterspørselen etter kjøtt fra svin og fjørfe har økt betraktelig de siste årene.

På 20 år er salget av fjørfekjøtt nesten femdoblet, av svinekjøtt opp 30 prosent.

Storfekjøtt og sau og lam ligger rundt regnet stabilt.

Det er dessverre også et faktum at forbruket av kraftfôr – målt per kilo kjøtt – er nesten det samme for sau som det er for fjørfe.

Jeg er 100 prosent for å utnytte lokale ressurser som beite. Regjeringen har satset over 600 millioner kroner på å stimulere til økt beiting. Men når etterspørselen etter kraftfôrkrevende kjøttslag øker, ser jeg heller at dette kjøttet blir produsert innen trygge rammer i Norge på importert kraftfôr, enn å kjøpe kyllingen hel, etter at den har spist det samme kraftfôret og bidratt til verdiskaping og arbeidsplasser i et annet land.

Hva så med å sette opp kraftfôrprisen, for å endre det økonomiske styrkeforholdet mellom grasbaserte og kraftfôrbaserte kjøttslag? Igjen avgjør markedet. Dyrere kraftfôr betyr dyrere kjøtt av kylling og svin. Men også melk må bli dyrere å produsere. Og hvis ikke jordbruket skal bli enda mer avhengig av budsjettstøtte, må de kostnadene tas ut i markedet. Dyrere melk betyr ikke import av billigmelk. Men dere vet like godt som meg at melk konkurrerer med juice, brus og vann. Dyrere melk betyr med andre ord et mindre totalmarked for landbruksvarer.

Plansje 9

Dere ser at melkemarkedet er i endring

Slike avveininger hører naturlig hjemme i den nye meldinga til Stortinget om landbruks- og matpolitikken. Det har vært spekulert i at utsettelsene skyldes intern uenighet i regjeringa. Selvsagt har vi vært uenige. Men vi har arbeidet konstruktivt med å finne løsninger som legger grunnlaget for en slitesterk landbruks- og matpolitikk som legger forutsigbare rammer for lang tid framover.

Min oppgave er å arbeide innenfor det politiske mulighetsområdet for norsk landbruk, og jeg arbeider ikke minst for å gjøre mulighetsområdet størst mulig. Det har vi holdt på med siden den rød-grønne regjeringa ble etablert.

• De totale inntektene i landbruket er økt fra snaut 30 milliarder til drøyt 36 milliarder kroner.
• Målprisene er hevet med over 4 milliarder kroner.
• Budsjettstøtten er hevet med 2,7 milliarder kroner.
• Alt vi har skaffet til veie av friske budsjettmidler, er gått til å styrke det grasbaserte husdyrholdet, til å styrke distriktsprofilen og til å styrke strukturprofilen. Mest til de første enhetene.
• De to siste jordbruksoppgjørene betyr økte inntektsmuligheter i jordbruket minst på linje med inntektsutviklingen i andre grupper.
• Jordbruksoppgjøret 2010 innebar at tollen på flytende melk ble endret fra å være kronebasert til å være målt i prosent. Det innebar en bedre tollbeskyttelse for norske melkeprodusenter – og dermed muligheten til å ta ut en bedre pris.
• Fra 2011 til 2012 løftes nivået ytterligere 25.000 kroner – netto – etter en beregnet kostnadsvekst på 735 millioner kroner.
• Jordbruksoppgjøret 2011 ble blant annet gjort opp med at den særnorske matproduksjonsavgiften som matindustrien har betalt, blir fjernet fra neste år. Totalt er den på over 600 millioner kroner. Den landbruksbaserte matindustrien kan regne med et kostnadskutt på 280 millioner. Bare Tine alene kan bokføre en inntektsbesparelse på 94 millioner kroner. Nortura er sannsynligvis ikke langt unna den summen heller.
• Dette er kutt som kan bety økte priser til jordbruket uten at forbrukerprisene stiger. Sjekk jordbruksavtalen. Den åpner for økte målpriser fra 1. januar på et like stort beløp som avgiftskuttet.

Plansje 10

Jeg må også ta med skattepakka i neste års statsbudsjett som løfter inntektene i jordbruket med 300 millioner kroner fra første år

Avskrivingssatsene for driftsbygninger blir hevet

• Fra 4 til 6 prosent for husdyrbygg
• Fra 8 til 10 prosent for bygg med forventet levetid under 20 år.

BU-støtte blir tatt inn i avskrivingsgrunnlaget – og dermed skattefri

Det blir mulig å øke leiekjøring med gardsbrukets redskap

Dette er fakta. Dette er virkelighet som ikke lar seg avfeie som lettvint retorikk, og jeg vil si: Dette er virkelighet som ikke lar seg avfeie med lettvint retorikk.

Avslutningsvis må jeg få lov å si at jeg innimellom undrer meg over hvilken strategi Norsk Bonde- og Småbrukarlag har valgt når dette blir betegnet som puslete og altfor lite. Ser dere noen realistiske, politiske alternativer som har mer å by på, og som kan gjennomføre det? Tror dere at det styrker min stilling og mulighet til å få gjennomslag når dere snakker ned resultatene av dagens politikk nærmest til ”ingenting”? Tror dere det fremmer en positiv interesse for næringen?

For egen del vil jeg si at vi er ikke i mål. Jeg er fortsatt utålmodig. Men det lar seg ikke bortforklare at vi er på rett vei.

Mat går aldri av moten
Så lenge det finnes mennesker, finnes det et marked for mat. Dette er grunnlaget for den meldinga til stortinget om landbruks- og matpolitikken. Målet med landbrukspolitikken er å ha et levende og variert landbruk over hele landet. Jeg er sikker på at dere stiller dere bak et slikt mål. Jeg har også registrert at mange har høye forventninger til meldinga. Det er flott.

Norsk Bonde- og Småbrukarlag er en viktig organisasjon. Når meldinga til Stortinget kommer, er jeg sikker på at dere som sitter her blir aktive og kritiske i debatten. Det ser jeg fram til.