Tale: Fagdag norsk mat

Kjære matelskere

Oktober 2011 er en god måned for norske matspesialiteter. ”Matmerk” har vist seg for folket i dag. Gratulerer med det nye navnet som også kan bidra til å klargjøre profilen deres.

Og tidligere i måneden kom Aftenposten med sitt første nummer av månedsmagasinet ”Mat fra Norge”. Dette siste er en klar og gledelig indikasjon på at interessen for norsk mat og ikke minst norske matspesialiteter er kraftig på vei oppover. Det første er et klart signal om at de interesserte skal få enda bedre veiledning når de jakter på de mest unike norske matopplevelsene.

I min kronikk i Mat fra Norge spådde jeg blant annet at det vil gå lenge før redaksjonen må begynne å koke spikersuppe for å fylle spaltene. Når vi ser hvilket mangfold som er samlet under Matmerks paraply i dag, er jeg enda mer overbevist om at det stemmer.

Jeg våger følgende påstand: Norge er Nordens mest spennende matnasjon. Målet er å nå toppskiktet i verden. Jeg mener vi ikke har langt igjen. En vesentlig årsak til dette er den rivende utviklingen vi ser innen lokalmat og matspesialiteter.

I dag har vi fått vite at omsetningen av norske matspesialiteter økte med 13 prosent siste år – mot 7 prosent i tilsvarende periode for ett år siden. Dette er en vesentlig høyere omsetningsvekst enn for mat generelt. Selv om tallene er beheftet med noe usikkerhet, sier det likevel mye om hvor stor interessen for mat med lokal identitet er i ferd med å bli.

Jeg mener det er gode grunner til at denne interessen øker. Og jeg er ubeskjeden nok til å hevde at vi i Landbruks- og matdepartementet har en betydelig finger med i det spillet. Gjennom de siste 15 åra har matpolitikken stimulert til å skape nye verdier gjennom å dyrke mangfoldet og få fram spennende produkter til norske forbrukere. Jeg tror mye av skepsisen denne satsingen ble møtt med i starten, er borte. I dag har denne politikken bidratt til en rette matfestivaler og viktige markedsplasser som Matstreif her i Oslo og ikke minst Bondens marked.

Denne satsingen har bidratt til at mange matinteresserte bønder, har våget å begi seg ut på den vanskelige og usikre veien ut i markedet med produkter de selv har tro på.

Vi har fått fram mange stolte produsenter. Vi har fått fram 19 matskatter som har oppnådd statusen ”beskyttet betegnelse”. Jeg skulle nevnt alle, men minner kun om Ringerikserter, Tørrfisk fra Lofoten, Fjellmandel fra Oppdal og sjølsagt den nord-trønderske spesialiteten skjenning fra Inderøy.

I Norge har vi skapt et godt grunnlag for å utvikle en offensiv lokalmatstrategi. Verdiskapingsprogrammet for mat, har hittil vært vårt viktigste instrument for å bidra til en slik utvikling.  Dette er nå avløst av et nytt nasjonalt matprogram: Lokalmatprogrammet.  Hele programmet hviler på tre pilarer som til sammen gir en helhetlig plattform: bedriftsstøtte, kompetanse og omdømmebygging.

Helt sentralt for alt vi gjør i Lokalmatprogrammet, er å legge til rette for samarbeid.

• mellom produsenter i produsentnettverk
• på tvers av fylkesgrenser og administrative grenser 
• på tvers av fag og bransjer - mellom landbruk og reiseliv er for eksempel

Jeg er overbevist om at de produsentene som greier å samarbeide regionalt, er de som lykkes best i markedet. Og det er rikelig med belegg fra andre land for en slik påstand – for eksempel fra området rundt Parma i Italia. Både parmesan-ost og parma-skinke kommer herfra. Gode ordninger for å beskytte matspesialiteter gjør at slik vil det også forbli.

Disse tunge varemerkene er skapt gjennom samarbeid – eller mer presist samvirke. For 48 år siden gikk 23 skinkeprodusenter sammen om å danne Consorzio del Prosciutto di Parma. (uttales: kånsårtsiå del pråsjuttå) Hensikten var å ta skjerme den tradisjonelle metoden å produsere skinke på i denne delen av Emilia Romagna. Grisen må fôres etter en spesiell fôrseddel, innenfor et bestemt geografisk område. Og skinkene skal være bearbeidet og henge i den helt spesielle luften i Parmadalføret.

I 2010 ble det solgt parmaskinke på fem kontinent for til sammen 1,5 milliarder euro.

Hvorfor skulle ikke Fjord-Norge, Fjell-Norge eller noe annet kunne bli en merkevare på lik linje med Parma?  Klart det er mulig. Men her i Norge, som i Italia, er det umulig å få til uten godt samarbeid.

En annen bunnplanke i dette byggverket er kvalitet i alle ledd. Det nytter ikke å ta noen snarveier. Til det er forbrukerne altfor bevisste, altfor opplyste og – heldigvis – altfor krevende. Den beste måten å gjøre disse krevende kundene til sine alliansepartnere, er å møte deres kvalitetskrav. Med de råvarene, den matkulturen og den matkompetansen vi sitter på dag, er det fullt mulig å møte de fleste kvalitetskrav.

Til sist noen ord til om Nyt Norge. Satsingen på Nyt Norge har skjedd i et spleiselag mellom avtalepartene i landbruket, omsetningsrådet, Matmerk og dagligvarehandelen. Alle har bidratt med økonomiske ressurser under den forutsetning at alle andre bidrar. Så langt har dette gått bra. Nyt Norge merket er halvveis i sin etableringsperiode. Jeg håper og tror at spleiselaget holder sammen fram til 2015 slik at vi nå bruker muligheten til å få befeste et norsk opprinnelsesmerke. Jeg ville også ønske det velkommen om merkeordningen ble tatt i bruk på fisk.

Vi har langt igjen, folkens, om vi skal komme oss igjennom hele lista over spesialiteter i løpet av kvelden. Jeg gleder meg allerede til neste rett.