Tale: ”Ved inngangen til ny mat- og landbrukspolitikk: Norsk landbruk fram mot 2030 i et nasjonalt og internasjonalt perspektiv”

Kontrolleres mot fremføring.

Hvordan vil norsk landbruk se ut i 2030? Eller hvordan bør det se ut?

Vi vil snakke om landbruket som en del av den kunnskapsbaserte bioøkonomien. 

Vi må ha fått på plass et handelssystem som  større grad vektlegger nasjonal matproduksjon. 

Vi vil ha økt avkastningen fra landbruksressursene som følge av forskning og utvikling.

I de nærmeste 20 minuttene vil jeg snakke om kunnskapsbasert bioøkonomi, matsikkerhet og forskningsbasert kunnskap fordi dette setter rammene for norsk landbruk frem mot 2030.

Bioøkonomien – Fra fossil olje- og gassøkonomi til kunnskapsbasert bioøkonomi

Jeg er politiker og jeg er enig med Kåre Valebrokk om at det er politikernes rolle er å ta de store makrovalgene – rammene for norsk landbruk. 

Forskningens, forvaltningens og næringslivets rolle er å skape verdier og en fremtid innenfor disse rammevilkårene.

Norge nådde i 2000 maksimum i oljeproduksjonen. Den har deretter kontinuerlig avtatt.

Når også den globale oljeproduksjonen begynner å synke, vil dette kunne få betydende konsekvenser.

For å gjøre dette synlig, ber jeg dere om å reflektere over at det går med 10 kalorier i form av petroleum i produksjon og transport for hver eneste kalori som blir spist i USA! Og da er ikke oppvarming og nedkjøling tatt med.

Hva har så utviklingen av det norske landbruk frem mot 2030 med den synkende olje- og gassøkonomien å gjøre?

I tillegg til at vi må finne nye energikilder for å løse behov som produksjon og transport av mat i 2030, vil vi også være flere i Norge og i verden, og forbruket vil være høyere, ikke minst i store deler av Asia og Afrika.

Når vi skal løse disse to utfordringene parallelt er det ett svar som er mer åpenbart enn de fleste: landbruket, jordbruket og skogbruket, sammen med havbruket – dvs. kultiveringen av de biologiske produksjonene – må ta over som motoren i det nye samfunnet som skal sikre velferden når inntektene fra olje og gass reduseres.

Flere kaller denne utviklingen en overgang til den kunnskapsbaserte bioøkonomien.

Bioøkonomi er når vi tar i bruk den kunnskapen vi har om biologiske råmaterialer og prosesser i alle andre sektorer. Nøkkelfaktoren for fremtidig bærekraftig vekst er å la naturens tålegrenser og muligheter legge rammene for utviklingen av hele samfunnet vårt.

Mennersket har i alle tider høstet av naturen. Vi har etter hvert lært oss å temme naturkreftene og effektivisert ressursutnyttingen – både på godt og vondt. Men de utfordringene vi i dag står overfor på mange viktige miljøområder er det avgjørende å finne nye løsninger som i større grad spiller på lag med naturen og de biologiske prosessene. Jordbruket, skogbruk, fiskeri og industrier som baserer seg på disse har allerede i dag dette som utgangspunkt og vil derfor innta en tydeligere rolle i den nasjonale verdiskapingen.

Jeg har fått forelagt en artikkel fra tidsskriftet PlantBreeding (2010) der forfattere fra UMB og Graminor beskriver avlingsutviklingen av bygg i Trøndelag gjennom de siste hundre år. 

Dette enkle eksempelet viser hvor vi har behov for kunnskapsutvikling i dag . Når det i den første fasen av byggdyrkingen var mekanisering som stod for økning i avlingene, var det i den andre fasen økt bruk av kunstgjødsel som var avgjørende. I den siste perioden er det derimot sortsutvikling og genetikk som er det helt vesentlige for avlingsframgangen.

Jeg kjenner også til at en forskergruppe ved UMB har presentert spennende resultater i Science i fjor som viser at viser at vi kan bruke det spesielt enzym for å bryte ned cellulosafibrene og omdanner disse til sukker. 

Hvis vi lykkes med dette kan vi i fremtiden raskere og mer effektivt kunne ta i bruk halm, hogstavfall og biprodukter fra matproduksjon for produksjon av biodrivstoff og dermed redusere den potensielle konflikten mellom matproduksjon og biodrivstoff. 

Dette er viktig forskning og det er når vi kjenner og forstår våre råmaterialer – som planter, sjøgress og biprodukter – vi kan utvikle prossesser – for eksempel gjennom bruk av enzymer og kjemiske stoffer – for å optimalisere vår biobaserte produksjon.

Jeg synes det er spennende når vi finner nye løsninger og muligheter. Og jeg håper det er en inspirasjon for alle dere som driver med forskning og kunnskapsoppbygging rettet mot landbruk og biobaserte næringer til å fortsette deres viktige arbeid. Det er dere som bygger grunnmuren i fremtidens kunnskapsbaserte bioøkonomi! Og vi har store oppgaver vi må løse!

FAO har beregnet at i løpet av 40 år vil verdens befolkning har passert ni milliarder. For at vi alle skal ha en sikker tilgang på mat må produksjonen økes med 70 prosent. Behovet for energi antas å øke enda mer i samme periode.

Dette er utfordringer vi må løse på flere områder og med mange typer virkemiddel.

En viktig brikke er arbeidet knyttet til bevaring av det plantegenetiske materialet. 

Vi må dessverre kunne sikre oss mot en hel rekke katastrofer. Derfor har Norge ved LMD etablert et globalt frølager på Svalbard. Bildet viser den første transporten som ankommer til det såkalte dommedagshvelvet i Longyearbyen.

Under åpningen av frølageret på Svalbard i 2008 tok daværemde Landbruks- og matminister (Terje Riis-Johansen) initiativ til å starte et internasjonalt skippertak for at landene skal bidra med midler til et fond for å bevare og videreutvikle plantemangfoldet lokalt i utviklingslandene. Dette har jeg siden fulgt opp og fra den første norske bevilgningen på 0,6 mill kr vil jeg i mars i Bali delta i tildelingen av 60 mill kr fra dette fondet. Midlene skal sikre at plantemangfoldet i utviklingsland ikke går tapt og at små bønder får tilgang til klimatilpasset såfrø.

Tilgangen til plantemangfoldet er en forutsetning for lokal matsikkerhet og muligheten til å tilpasse jordbruket til nytt klima.

Forventa klimaendringer stiller oss også over nye utfordringer når det gjelder sortsutvikling, dyrkingsteknikk og plantevern. 

Klimaendringene kan for eksempel føre til at vi i Norge får nye skadegjørere og gi økt utbredelse av eksisterende skadegjørere. 

FAO estimerer at så mye som 50 prosent av avlinger på verdensbasis går tapt på grunn av planteskadegjørere. Dette er enorme mengder av mat som verden går glipp av hvert år! 

På den positive siden vil klimaendringene kunne føre til at områder hvor det i dag ikke drives landbruk, kan benyttes til produksjon av mat i framtida. Det er vi her oppe i nord som har kunnskapen om hvordan landbruksproduksjon i kalde klima drives. Kunnskap om sorter og dyrkingsteknikk er viktig for vår produksjon, og kan også komme til å bli en eksportartikkel i framtida.

Matsikkerhet

Et annet avgjørende område for å produsere nok mat globalt er at hvert land må sikre sin nasjonale matproduksjon. 

Og i motsetning til hva enkelte stemmer i den norske debatten predikerer opplever jeg at mine kollegaer rundt i verden nå viser en stadig større forståelse for betydningen av nasjonal matproduksjon. Jeg tror forenklede liberalistiske holdninger er ferd med å svekkes og jeg håper det gir muligheter for at vi framover kan utvikle effektive handelssystemer som også ivaretar de politiske grepene som må tas for å sikre egen matproduksjon. I Norges tilfelle gjelder dette særlig behovet for beskyttelse av de varegruppene vi produserer innenlands. 

Kjetil Wiedswang foreslår en annen politikk. Jeg valgt ut noen sitater fra din artikkel i Dagens Næringsliv den 7. januar i år 

Jeg starter der vi er elt enige. Mat er et vanskelig område i WTOforhandlingene, fordi mat er ikke som andre handelsvarer. Maten er livsviktig og det er derfor ingen land vil forhandle bort sitt landbruk. Alle land vil ha en avtale som gir grunnlag for fortsatt landbruk. Akkurat som Norge.

Under det tredje landbrukspolitiske toppmøtet i Berlin i januar meldte 48 land at alle regjeringer har et ansvar for å sikre og øke nasjonal matproduksjon i tråd med nasjonale strategier!

Årsaken til at vi finner så brede enigheter er jo at maten er grunnlaget for alle samfunn. Og det blir stadig tydeligere hvor krevende det er når det er knapphet på mat og høye verdensmarkedspriser, som det er i dag. 

Frankrikes landbruksminister (Bruno Le Maire) har advart for at rekordhøye priser på matvarer verden over øker risikoen for «sultopprør». 

FAO meldte 3. februar at prisene på matvarer i januar har vært høyere enn noen gang siden FN begynte med prismålinger i 1990. 

Med forventninger om en betydelig befolkningsvekst, kan se verre ut om noen tiår, mye verre, dersom ikke den globale matproduksjonen øker.

Så kommer vi til det punktet hvor mine og Kjetils veier skiller lag. 

Jeg mener at det er viktig med et veltilpasset handelssystem. Handel er en forutsetning for matsikkerhet. Men et helt åpent verdensmarked vil føre til at vi ikke får utnyttet alle produksjonsmulighetene.

I praksis vil det bety at vi i rike Norge, som har muligheten til å produsere all melka og nesten alt kjøttet vi trenger heller ville latt våre beitmarker gro igjen, fordi vi kunne kjøpt oss fri. 

Vi ville fått mat, men i en situasjon der matproduksjonen i verden  må økes dramatisk og verdens ressurser allerede er hardt presset ville det vært direkte umoralsk å la våre produksjonsressurser vært ubrukte, mens andre land må gjøre jobben for oss. 

Dessuten kan ikke engang Norge stole på at matvarer alltid vil være tilgjengelig i et marked. Matproduksjonens avhengighet av naturlige variasjoner og det at Russland for andre gang, sommeren 2010, innførte restriksjoner på eksporten av hvete, er en tankevekker.

Åpne markeder er heller ikke uten videre en fordel for u-landene. Flertallet av verdens fattiste land er nettoimportører av mat. De får svi når verdensprisene er høye. De får svi når overskuddsvarer dumpes og ødelegger lokale markeder. Mange u-land ønsker importvern for å kunne utvikle sitt landbruk i ly av tollmurer. Dette krever de også i WTO-forhandlingene.

Norge tar også ansvar gjennom å satse på landbruksutvikling som en del av utviklingspolitikken. 

Det er altså et sett av politiske grep som gjøres for å sikre at Norge bidrar til å møte verdens store matutfordringer: 

• Vi jobber for å sikre selve grunnlaget, det plantegenetiske materialet. 
• Vi arbeider iherdig for å få på plass et handelssystem som sikrer en gor ressursutnyttelse, men som samtidig beskytter grunnsteinen i hele systemet, den nasjonale matproduksjonen. 
• For å gi flest mulig land muligheten til å sikre mat til sine innbyggere øker Norge landbruksbistanden.

Når vi skal stake ut veien videre, både for å sikre framtid fremtidig verdiskapning og fattigdomsbekjempelse har vi i Norge et velfungerende forsknings- og innovasjonssystem på landbruks- og matområdet som er helt avgjørende. Det er ikke minst på kunnskapsområdet at lille Norge kan bidra med de store forskjellene på globalt nivå, som blant annet Bioforsk sin aktivitet i India.

I februar i fjor besøkte jeg India, som før øvrig har samme syn som Norge i WTO-forhandlingene.

Bioforsk driver syv ulike prosjekt i sørasiatiske land.

En viktig bakgrunn for prosjektene i India er at dette verdens mest sultne nasjon, fordi det er hjemmet til nesten halvparten av verdens sultne. Ris står for nesten 30 prosent av indernes daglige kaloriinntak.

Bioforsk koordinerer blant annet prosjektet ClimaRice som fokuserer på mer effektiv risproduksjon, hvor vann er minimumsfaktoren. Det er hittil oppnådd betydelige produksjonsøkninger på enkelte forsøksfelt.

I forrige uke ble det gjennomført et verksted om norsk-indisk forskningssamarbeid i New Dehli.

Bildet viser fredsprisvinner (2007) og leder av FNs klimapanel Dr. Pachauri. Han sa at han er imponert over arbeidet så langt. Jeg er fornøyd med at forventningene er i orden.

Prosjektene i India er et eksempel på et samarbeid med et avansert demokrati som satser på landbruksfaglig forskning, hvor utbyttet er gjensidig og Norge har en egeninteresse av å være til stede.

Jeg har hørt enkelte si at i Norge drives landbruksforskning med støvlene på – som kontrast til indisk akademisk tradisjon. 

Det er mulig at Norsk landbruksrådgivning og ringmodellen der forskere, utviklere og bønder jobber sammen om prosjekt ute i bondens åker er en styrke ved det norske systemet. 

Forskningen gjøres relevant. Resultatene tas raskt i bruk.

Samtidig er det behov for at vi blir enda bedre på å utnytte fordelen av å være et lite land – flere må snakke sammen!

Det vil dere ha anledning til på denne konferansen.

Vi vil få en sterk konsentrasjon av forskningsinfrastruktur og menneskelige ressurser på Ås i løpet av noen år. Da er det viktig at dere fortsetter å snakke sammen, for dette har potensial til å bli den nye kunnskapsbaserte bioøkonomiens Mekka (for Norge). Og det er viktig at vi jobber internasjonalt, fordi verden er i endring, og det produseres mer ny kunnskap enn noen gang i verdenshistorien.

Til sammen stilles det til rådighet ca. 600 millioner kroner i år fra Landbruks- og matdepartementets forskningsbudsjett og fra forskningsmidler i fond- og næringsavtaler.

Disse midlene bidrar til at landbrukssektoren ivaretar sitt ansvar for hele matkjeden – fra jord til bord.

Jeg er optimist på vegne av landbruket i 2030 – fordi etterspørselen etter landbruksbaserte produkter vil øke. 

Vi må fortsette å drive matproduksjon for egen befolking – frem til 2030 – og deretter. Det er vår rett og vår plikt. Verden er usikker. Vi lever i uvitenhet om hva fremtiden bærer med seg. Derfor må vi trygge det vi allerede har, blant annet gjennom et strekt importverk.

Og vi må skape noe nytt! Den fossile råvareøkonomien er i ferd med å tømmes for ressurser. Vi må slå våre kloke hoder i hop.

Vi må investere i grunnleggende kunnskap biologiske råmaterialer og ressurser og ta et skippertak for at denne kunnskapen blir tatt i bruk på alle tenkelige og ennå ikke tenkte måter i samfunnet i Norge frem mot 2030 og deretter. For jeg tror at det er her vi vil finne nøkkelen til fremtidig bærekraftig vekst.

Lykke til med Bioforsk-konferansen 2011. Lykke til med det viktige arbeidet dere utfører!