Kronikk: Feil analyse

Jeg lurer på om Svenn Arne Lie og Johan Nygaard har lest samme melding som jeg nylig har oversendt til Stortinget om landbruks- og matpolitikken. Jeg kjenner meg overhodet ikke igjen i deres tolkning servert i debattinnlegg i ulike aviser.

Lie og Nygaard i det såkalte nettverket for ny landbrukspolitikk prøver i flere innlegg å få det til at Senterpartiets høyeste ønske er å radbrekke og bygge ned det norske jordbruket, blant annet gjennom skjulte agendaer og triksing med tall. Sannheten er det motsatte. 

I ”Velkommen til bords” legger regjeringen grunnlaget for et jordbruk som skal vokse og øke produksjonen, så langt som mulig basert på norske ressurser som grovfôr og beite. Vi skal forsterke virkemidlene for et aktivt og variert jordbruk over hele landet. I stor grad dreier dette seg allerede i dag om å motvirke stordrift og hindre sentrali-sering. La meg nevne noen punkter hvor analysen nettverket baserer seg på, er feil eller tendensiøs.

Nettverket hevder store bruk er mer avhengig av tilskudd
Men budsjettstøtten har strukturprofil – størst sats for de første enhetene. Et stort bruk henter en mindre andel av brutto inntekt fra produksjonstilskuddene enn et mindre bruk. I referansebrukene Budsjettnemnda for jordbruket beregner for som grunnlag for jordbruksforhandlingene, utgjør tilskuddene 125 prosent av nettoinntekten på bruket med 13 årskyr og 99 prosent på bruket med 30 kyr. Fordi det er skalafordeler.

Nettverket anser forekomsten av skalafordeler å være et trosspørsmål
Budsjettnemnda fastslår i årets referansebrukspublikasjon, etter å ha vist noen forutsetninger, slik man alltid må, at: ”Referansebruket med 13 årskyr har da en total kostnad som er 51 prosent høyere enn referansebruket med 47 kyr.” Det forklarer hvorfor tilskuddene har strukturprofil, for å legge til rette for lønnsomhet i ulik skala, på tross av skalafordelene. Strukturprofilen gjør bruttoinntekten per ku om lag 10.000 kroner lavere ved 47 kyr enn ved 13 kyr.

Nettverket påstår at råvareprisene skal holdes lave – og krever samtidig høyere priser
Meldingen sier vi skal utnytte handlingsrommet for å legge til rette for økte inntektsmuligheter – slik vi også har gjort – blant annet prisene. I prispolitikken må vi også ta hensyn til konkurransekraften fra omverdenen. Importen øker. Å miste markedet, betyr å miste produksjonsmuligheter. Tall fra OECD viser at norske produ-sentpriser, inkl pristilskudd, ligger høyest, og 91 prosent over verdensmarkedet. Jeg kan ikke lukke øynene for dette.

Jeg er selvsagt enig i at det må være lønnsomhet i alle ledd. Prisene bør opp så mye som konkurransen tillater. Men da bør nettverket være ærlige på at det kommer først og fremst de store til gode. De produserer vesentlig mer og har lavere kostnader per produsert enhet.

Ifølge nettverket er investeringstilskuddene dominerende på jordbruksavtalen og et onde for å lure folk inn i tapsbringende stordrift
I 2010 ble det inntektsført 432 millioner kroner i investeringstilskudd og rentestøtte i Totalkalkylen – 3,2 prosent av total støtte. Av 324 investeringstilskudd til tradisjonelt jordbruk er 277 på mindre enn 500.000 kroner, 11 på over en million. Av de 266 som har mottatt rentestøtte, er 110 lån på under 1 million, 130 på mellom 1 og 4 millioner, 26 saker til lån på mellom 4 og 7,65 millioner kroner.  Dette er ikke å stimulere til stordrift, men å bidra til nødvendig oppgradering av bruk i alminnelig størrelse. Investeringsstøtten er viktig for å rekruttere nye bønder.

Lie påstår at meldingen er innrettet for ”å late som om vi bruker gras i Norge når vi egentlig bruker importert kraftfôr”
Hovedtyngden av budsjettstøtten er direkte utbetalinger til grasbasert husdyrhold. Særlig har beitetilskuddene økt under denne regjeringen. På 65 prosent av jordbruksarealet dyrkes det gras.

Budsjettnemndas fôrregnskap viser at 58 prosent av fôrtilgangen er gras. Kraftfôr utgjør 42 prosent – vel 50 prosent til drøvtyggere. Andelen norskprodusert råvare i kraftfôr varierer med været, men lå selv i det dårlige avlingsåret 2010 på om lag 55 prosent. Det dreier seg om karbohydratkilden korn. Rundt 75 prosent av karbohydratråvarene i kraftfôret er norsk. Økt produksjon er mulig slik meldinga tar til orde for.

Samtidig øker proteininnholdet i kraftfôret. Importen av protein har økt siden det verken er anledning til å bruke kjøttbeinmel eller fiskemel til drøvtyggere lenger.

Økt bruk av kraftfôr henger sammen med økt etterspørsel etter kjøtt av kylling og svin
Alternativet til at dette produseres av norske bønder, er ikke å endre forbrukernes etterspørsel, men økt import av kjøtt. Norske bønder skal betjene dette markedet. Skulle kjøtt av svin og kylling heller importeres, får vi et stort overskudd av fôrkorn og sviktende grunnlag for å holde verdifulle arealer i drift. 

Kjøtt er ikke spesielt billig i Norge. Eurostats prisnivåindekser viser at av matvarene skiller Norge seg mest ut med høye priser for melk og kjøtt.

Om lag 85 prosent av den produsentrettede budsjettstøtten går til det grasbaserte husdyrholdet. Bare rundt 3 prosent går til det kraftfôrkrevende. Produksjonen må tilpasses forbruket, så langt det norske ressursgrunnlaget gjør det mulig.

Landbruks- og matmeldingen har mål om økt produksjon av trygg kvalitetsmat tilpasset forbrukernes etterspørsel, landbruk over hele landet, tydeligere distriktsprofil, variert bruksstruktur og bedre lønnsomhet, i ulik skala. Da må vi ta utgangspunkt i de eksternt gitte rammebetingelsene og tilpasse virkemidlene i landbrukspolitikken enda bedre, for at summen av tilpasningene hos de enkelte utøverne gir en god utvikling.