Tale: Allskog 100 år - Hilsen under jubileumsmiddag

Hilsen under jubileumsmiddag.

Kjære skogeiere

Den som er vant til å stelle med skog, vet at 100 år bare dreier seg om et drøyt omløp. Mye av den skogen som står i Allskogs område, stod også for 100 år siden. Men Allskog aldersstegen? Nei, det ville jeg aldri tenkt på.

Dette dreier seg verken om ett glass rødvin om dagen eller bare en ekstra gulrot til matpakka. Det dreier seg om å se framtidas utfordringer og gjennomføre endringer for å møte utfordringene. Ikke minst dreier det seg om at enkeltpersoner velger å trekke i lag.

Allskog er blitt til fordi skogeierne også i Midt- og Nord-Norge så seg tjent med å stå sammen om å tilby tømmeret sitt til industrien. I tillegg så de mulighetene for å øke skogens ressursgrunnlag. Det var mulig og fornuftig å reise skog i Norge. Fortsatt er det mulig – ikke minst i kystområdene.

Men hvem kan forvente av den enkelte skogeier å påta seg ansvaret for dette? Ingen kunne kreve av datidens grunneiere å bruke penger de for en stor del ikke hadde, til å gjøre investeringer barnebarna i beste fall skulle få glede av.

Også her så de framsynte betydningen av å stå sammen. Og de ideene som ble klekket ut, var oppfattet som så betydningsfulle at Forsvaret ble trukket inn i gjennomføringen. Som smågutt på Vikna tidlig på 60-tallet er ett av de sterke minnene en sommer hos mormor og morfar på Garstad. Skogene rundt ble fylt med soldater utkommandert for å plante skog. For meg betød det mye grønnkledt, hardbarka ungdom i grenda og gratis kino på ungdomshuset for alle. Det ble vist hardbarka filmer. Jeg sier ikke mer. For ungjentene betød det mer oppmerksomhet på lørdagsdansen.

Det hardbarka inntrykket følger skogbruket. Ikke så rart. Skogsarbeidet har vært preget av tunge dager, mye slit, mange farer. De færreste av oss har prøvd det sjøl, men vi har alle hørt om arbeid med tigersvans, kvisteøks og barkespade. Om hester som dro tunge lass i djup snø og streng kulde. Om enkelt kosthold og gistne koier. Det lukter kvae, stekt flesk og mannfolksvette av skogbrukshistorien. Men det lukter også samhold – både blant skogsarbeidere og skogeiere. Det har vi gode eksempler på her i Midt-Norge da skogeierne så behov for å bygge opp egen tømmerkjøpende industri. Dere trenger ingen lang forelesning om Nordenfjeldske Treforedling, Ivar Aavatsmark eller Reidar Due. Norske skogeiere kan takke blant andre dem for den lange oppturen de har fått være med på i norsk treforedlingsindustri. Dere fikk oppturen, men dere fikk sannelig også med dere nedturen.

Ingen kan likevel ta æren fra alle dem som så betydningen av å bygge opp en moderne og konkurransedyktig skogindustri. Nå er utfordringene der igjen om å finne nye anvendelser for tømmeret. En fornuftig utnyttelse av denne ressursen blir viktig for å møte klimautfordringene. Jeg ønsker skogeierne i Allskog lykke til med jakten på de nye mulighetene. Det er utrolig spennende å tenke på hva slags hverdag skogeierne har når Allskog feirer sine 200 år. Det eneste jeg er sikker på, er at skog og tømmer fortsatt er et ettertraktet råstoff til industriproduksjon og energi – og at det står enda mer skog i Allskogområdet enn i dag.