Tale: Allskog i 100 – i kjernen av norsk skogpolitikk

Takk for invitasjonen til å være med i denne skogpolitiske debatten, og samtidig feire Allskogs 100års jubileum. Som i ethvert langt liv kan dere se tilbake på både oppturer og nedturer. Minst like interessant er det å se framover. Da kan dere se det dere vil – og kanskje også bli det dere vil. For at Norges lengste skogeierandelslag har mål om å være levedyktig også i framtida, er åpenbart. Det har aldri stått mer skog i Allskogs område enn i dag.

Allskog arbeider for å bedre rammevilkåra for skogbruket og sikre skogeiernes interesser. Med virksomhet fra Møre- og Romsdal, via Trøndelagsfylkene, Nordland og helt opp til Troms er oppgavene og utfordringene svært varierte. Det har vist seg å være en tøff jobb, som Allskog har fått merke. Det kan virke urettferdig at det skogbruksmiljøet som stod mest sentralt da Nordenfieldske Treforedling ble dannet, også ble blant de sterkest rammede da Norske Skog mistet sin verdi på børsen.

Skogverdiene i Midt-Norge var med å legge grunnlaget for Norske Skog. Jeg er trygg på at de samme skogverdiene kommer til å bringe Allskog tilbake med full styrke – vel og merke om dere som samvirkeorganisasjon både forstår deres medlemmer og deres omgivelser.

Det er ingen overraskelse at det ikke er så vanskelig for meg å være glad i det midt-norske – men når det gjelder skogbruket i Midt-Norge har dere mye å være stolt av. Jeg har allerede nevnt Norske Skog. Det er også naturlig å peke på kystskogbruket og skognæringa i Trøndelag.

Dere har vært med å dra i gang bevegelser der mange aktører i skogsektoren står skulder ved skulder og på den måten blir sterkere.

Slik holder dere samvirketanken i hevd – eller som Hans Rotmo og Vømmøl Spellemannslag sa det ”Men sammen så veie vi fleire tonn – Med littegrann hjølp gjer det littegrann monn – Det e itjnå som kjem tå sæ sjøl”

Dette har dere vist i praktisk gjerning – og det er jeg stolt av og imponert over. 

Ta hele landet i bruk

Det er naturressursene og de menneskelige ressursene som har brakt oss dit vi er i dag. Skal vi ta hele landet i bruk er det de samme ressursene som skal bringe oss videre!

Utfordringen er bærekraftige og balanserte løsninger – både bruk og vern. Morgendagens løsninger er ikke alltid dem vi brukte i går. Skogen klarer seg godt uten oss. Men uten skogen tror jeg vi verken klarer å løse klimautfordringene eller behovet for verdiskaping over hele landet.

Det går en ”lang” linje gjennom denne Regjeringens politikk. Da vi kom til kontorene fant vi en skogpolitikk med mange ord og lite innhold. Dét var arven etter Per Kristian Foss og Lars Sponheim. Vi har vært opptatt av å ta hele landet i bruk – utnytte alle ressurser på en bærekraftig måte for å sikre fortsatt velferdsutvikling og verdiskaping.

Derfor har vi styrket bioenergisatsingen. Vi har videreført tresatsingen. Vi har sørget for at naturmangfoldloven ikke bare handler om vern, men også om bruk og verdiskaping. Og ikke minst: Vi har gitt skogen den plassen i klimapolitikken som samfunnet fortjener og trenger. 

Revidert nasjonalbudsjett

Men for at skogen skal bli den kilden til næringsutvikling vi mener er rett, trenger vi en framtidsrettet trebrukende industri. Treforedlingsindustrien har slitt med lav lønnsomhet gjennom flere år, og har opplevd flere nedleggelser og permitteringer i 2012. Blant annet har Peterson Paper Moss gått konkurs og Norske Skog har lagt ned sin virksomhet på Follum.

Dette påvirker selvsagt også lønnsomheten i skogbruket. I revidert nasjonalbudsjett har Regjeringen lagt fram forslag om en tiltakspakke for treforedlingsindustrien – en tilleggsbevilgning på 100 millioner kroner. Jeg registrerer at Allskog mener at denne pakka treffer godt. Det er bra.

En konkurransedyktig treforedlingsindustri er avgjørende for velfungerende verdikjeder fra skog til marked.

Halvparten av pakka, 50 millioner kroner, går til tiltak over Landbruks- og matdepartementets budsjett. Tiltakene skal forbedre tilgjengeligheten til skogressursene, redusere drifts- og transportkostnadene og dermed sikre industriens tilgang til råstoff.

De 50 millionene er fordelt slik: 

• 25 millioner kroner til tømmerkaier
• 10 millioner kroner går til taubanedrifter
• 10 millioner kroner til vedlikehold av eksisterende skogsbilveier
• Det settes av 5 millioner kroner til forskning og utvikling

Alle disse tiltakene er viktige for kystskogbruket, og vil også være med på å løse utfordringer som stormen Dagmar har gitt oss. 

Regjeringens tiltakspakke for trefordelingsindustrien er en anerkjennelse av skog­brukets betydning for en viktig verdikjede med stor verdiskaping og sysselsetting. Denne anerkjennelsen er kanskje det aller viktigste med tiltakspakka.

Landbruks- og matmeldinga

Jeg kommer ikke utenom Meld. St. 9 Velkommen til bords.

Dette er en melding dere vet vi arbeidet lenge med – resultatet ble bredde, høye ambisjoner – og ikke minst langsiktige ambisjoner. Det er nå og i årene framover at den skal virkeliggjøres.

Meldinga ønsker Velkommen til bords, men handler ikke bare om mat. Det handler om bordet også – som selvsagt er av tre. I meldinga understrekes det at skogens bidrag til verdiskaping i hele landet, og til å nå viktige energi-, klima- og miljømål skal styrkes. Den er krystallklar på at bærekraftig skogbruk med hogst, planting og stell er både god klimapolitikk, næringspolitikk og miljøpolitikk.

Dette innebærer at regjeringa vil legge til rette for økt bruk av tre, økt bruk av skogråstoff til bioenergi, og økt bærekraftig avvirkning og uttak av skogbiomasse ettersom etterspørselen etter råstoff fra skogen øker.

For å få til dette kreves både bedre atkomst til skogressursene og en styrket at oppbygging av skogressursene, slik at vi kan ta vare på og utvikle karbonlageret på norske landarealer videre.

Skogbruk og miljø

I alle de store sakene Regjeringa har jobbet med som omhandler skog, har forholdet mellom skogbruk og ulike miljøinteresser vært det mest krevende temaet. Dette har vært en overraskende opplevelse for meg. Når jeg treffer utenlandske kolleger, hører jeg flere ganger om Norge som Europas villmark, men i den hjemlige debatten kan vi nesten ikke tenke på skogbruk før noen kommer flyende og snakker om alle negative konsekvenser som vil inntreffe.

På den bakgrunn er jeg glad for at vi i Landbruks- og matmeldinga slår fast at tilstanden i norsk skognatur slett ikke er så verst, og at den på mange områder utvikler seg til det bedre for mangfoldet som lever i skogen. Dette understøttes også av Artsdatabankens Rødliste for 2010.

At vi ser positive utviklingstrekk gjør det ikke mindre viktig å sikre at økt aktivitet i skogbruket kombineres med bedre kunnskap om miljøverdiene i skog og styrkede miljøhensyn i skogbruket. Forholdet mellom skogbruk og miljøvern er en debatt som kommer til å følge skogbruket i all tid – og da kan næringa ikke hvile på gamle resultater. 

I landbruks- og matmeldinga slår Regjeringen fast at tilstanden og utviklingen til miljøverdiene i skog skal kunne dokumenteres og gjøres offentlig tilgjengelig – og vi vil publisere en årlig rapport om ”Bærekraftig skogbruk – næring og miljø”. Stortinget sluttet seg til dette, og vi har gitt oppdraget til Norsk institutt for skog og landskap. Den første rapporten skal omhandle 2012 og legges fram første halvår 2013. Dette gir både skogbruksmyndigheter og skognæringen anledning til å komme fram med god og dokumenterbar informasjon om hva som skjer og hvordan tilstanden utvikler seg.  Når jeg først snakker om tiltak som skaper tillit vil jeg berømme Allskog og de andre skogeierorganisasjonene for kontant handling i forbindelse med at det ble oppdaget uregelmessigheter i kartlagte livsmiljøer. Disse MiS-livsmiljøene skulle vært unntatt fra hogst, og er viktige elementer i skogbrukets miljøarbeid.

Jeg vil understreke at det ikke er bra for skogbrukets omdømme med slike saker – de skal ikke skje. Men når så først er skjedd er snarlig handling viktig, og her viser skogeierne at dette tas på alvor.

INON er et annet miljøstikkord i skogbruket. På den ene side tror jeg at vi alle er glade for områder som er helt fri for spor etter menneskelig aktivitet, men på den andre siden er INON-systemet lagt opp slik at man stiller rigide krav til avstand – og på den måten berøres svært store skogarealer av sonene rundt de inngrepsfrie områdene. I utformingen av praktisk politikk blir det en kamp om å holde disse store sonene fri for tekniske inngrep – og det er i mange tilfeller de områdene der vi trenger bedre veidekning for å kunne utnytte de fornybare og klimariktige skogressursene på en bedre måte.

Ifølge Direktoratet for naturforvaltning stod landbruket for 30 prosent av bortfallet av INON-områder i perioden 2003-2008. Om 30 prosent er lite eller mye er ikke lett å si. Vi får mer følelse av omfang ved å føye til at i denne perioden – fra 2003 til 2008 – ble arealene med inngrepsfri natur redusert fra 44,8 til 44,5 prosent. Det var altså 30 prosent av denne nedgangen på 0,3 prosent som kan tilskrives landbruket.

Det har vært mye debatt om INON – hvordan skal man forholde seg til dette begrepet? Hvilken betydning skal inngrepsfri natur få for beslutninger om arealdisponering – hvilken juridisk betydning har INON? Slike spørsmål har også Stortinget drøftet – og i den sammenheng har tidligere miljøvernminister Erik Solheim lovet å komme tilbake til Stortinget med en sak som peker på mulige løsninger. Jeg tror det vil ha stor betydning for håndtering av inngrepsfri natur framover. For min del er jeg innstilt på å legge fram høringsutkast til revidert forskrift for planlegging og bygging av landbruksveier før utgangen av 2012. I dette arbeidet må vi drøfte forholdet mellom skogbrukets veibehov og viktige miljøverdier, men vi må også ha klart for oss viktigheten av et godt skogsveinett som grunnlag for styrket bruk av skogen i klimasammenheng.

Naturmangfoldloven

Også her mener jeg denne regjeringa har fulgt en tydelig linje der både bruk og vern vektlegges.

Gjennom utformingen av loven tok vi tak i viktige områder for landbruket som blant annet erstatningsregler, bestemmelsene om de nye hensynsformene prioriterte arter og økologiske funksjonsområder og utvalgte naturtyper.

Vi fikk til betydelig bedre erstatningsregler – ikke minst for landskapsvernområder, enn det som var foreslått på forhånd. Vi fikk også avklart at selv om skog ser udrevet ut, pågår det virksomhet som skal danne grunnlag for erstatning dersom skogen vernes. Vi fikk også til klarere bestemmelser om prioriterte arter og utvalgte naturtyper og fikk blant annet slått fast at dersom disse hensynsformene velges er det ikke lov å pålegge restriksjoner som innebærer vesentlige rådighetsinnskrenkninger. Da loven ble lagt fram så vi på dette som viktig for landbruket, og på det tidspunktet undervurderte vi nok byråkratiseringsrisikoen som ligger i naturmangfoldlovens saksbehandlingsregler i kapittel II. Vi følte at vi vant viktige seire for bærekraftig bruk og vern – og vi måtte akseptere at naturmangfoldloven skulle regulere utenlandske treslag selv om vi ønsket det annerledes.

Utenlandske treslag er et tema som mange har vært opptatt av. I de aller siste ukene har vi også fått på plass en forskrift om utenlandske treslag som aksepterer disse treslagenes plass i norsk skogbruk, men som også er ment å sikre at naturmangfoldet ikke utsettes for unødige belastninger ved uklok bruk av utenlandske treslag. Søknader skal avgjøres av Fylkesmannen – ikke Direktoratet i Trondheim.

I forbindelse med fastsettelsen av loven fikk vi slått fast at gran er et norsk treslag overalt i Norge. Jeg er glad vi også fikk avklart at utenlandske provenienser av norsk gran er å regne som norsk gran.

Samarbeidet i Levende Skog ble brutt på grunn av uenighet om treslagsvalg og restriksjoner på treslagsvalg. Nå har myndighetene funnet en løsning – og over sommeren vil jeg innkalle partene i Levende Skog til et møte for å henstille om at samarbeidet kommer i gang igjen.

I år er det 100 år siden Namdal skogeiersamlag ble stifta i Grong kommune. Denne perioden kjennetegnes av en enorm utvikling på de fleste områder i samfunnet. Skogbruket har vært en viktig del av velstandsutviklinga. Pionerene i Grong var nok ikke på noen måte i stand til å forestille seg alle de utfordringer og oppgaver skogeiersamvirket har stått overfor og står overfor. Det var åpenbart en riktig innsats å stifte denne skogeierorganisasjonen, og dere har hatt stor betydning både lokalt, regionalt og nasjonalt i denne hundreårs perioden.

Målet framover er enkelt å formulere og krevende å realisere – men likefullt må vi kunne kreve at dere anstrenger dere for å sikre at Allskog blir viktig også i de neste 100 år.

Gratulerer med de første hundre og lykke til med de neste!