Tale: Bioforsk-konferansen 2012

I forrige måned deltok jeg på Bærekraftkonferansen til Yara sammen med industrieier Jens Ulltveit-Moe. Han har kjøpt seg ”småbruk” i Brasil på over 400.000 mål for å produsere råstoff for bioenergi. Ulltveit-Moe hadde fått kompetansesjokk. Han forventet å komme inn i en lettere primitiv bransje og opplevde plutselig det motsatte. Landbruk er en høykompetansebransje som baserer seg på GPS, grunnleggende og solid biologisk kompetanse – både i Brasil og i Norge.

Dette er framtida for landbruket. I løpet av de nærmeste 40 åra må den globale matproduksjonen øke med 70 prosent for å sikre nok, trygg og næringsriktig mat til hele jordas befolkning som i denne perioden vil vokse fra 7 til over 9 milliarder. Dette må skje i et globalt klima som betyr vanskeligere vekstforhold i de mest intensive dyrkingsområdene og behov for nytt plantemateriale over hele kloden. Her hjemme er det snakk om en befolkningsvekst på rundt 50.000 mennesker i året slik at vi er en million flere i 2030. Stortingsmeldinga om landbruks- og matpolitikken, ”Velkommen til bords” legger opp til at norsk matproduksjon skal øke tilsvarende økt befolkningsetterspørsel.

Jeg lover dere: Landbruksforskere – i Norge og i resten av verden – går ikke tomme for oppgaver med det første.

FN har slått fast at alle land har ansvar for å sikre matforsyning for egne borgere. Meldinga følger opp dette. Hovedpilaren i samfunnsoppdraget for norsk landbruk er å levere markedet de jordbruksvarene det er naturgitt grunnlag for å produsere og som markedet etterspør.

Her er det bare å brette opp ermene. For er det noen som blir viktige for å nå de landbruks- og matpolitiske målene, så er det dere forskere. Jeg vil si det så sterkt som at dere som sitter i salen her i dag, er avgjørende for at vi skal nå de målene som meldinga trekker opp.

I dag forsyner vi oss selv med nesten alt det er naturlig å produsere i Norge. Melk, kjøtt, egg, ost, poteter og grove grønnsaker er de viktigste. Når vi blir flere folk må vi produsere mer av denne maten. Vi skal produsere mer av alt og med størst mulig bruk av norske ressurser. Men det er også nødvendig å ta i bruk utenlandske ressurser for å sikre god utnyttelse av de norske. Verken grovfôrressursene eller fôrkornet blir mulig å utnytte optimalt hvis vi ikke sørget for nødvendig tilførsel av proteiner i kraftfôret ved hjelp av import.

Den økte produksjonen må også skje i stadig skarpere konkurranse med importerte landbruksprodukter. Landbruks- og matproduksjonen er en beskyttet næring, men absolutt ikke skjermet. Nyere tall viser  at importen av landbruksvarer er økt betydelig det siste tiåret. Derfor er det helt nødvendig med stadig kunnskapsutvikling for å sikre smarte løsninger for høy og sikker kvalitet og samtidig effektiv produksjon.

Kunnskap og kompetanse

I tillegg til å være avgjørende for lønnsomheten i landbruket og matindustrien er kunnskap og kompetanse helt avgjørende faktorer for å styrke rekrutteringen til landbruket. Det er mye mer spennende å gå inn i en næring der kunnskap avgjør om du gjør suksess eller ikke. Matproduksjon er en kunnskapsintensiv næring som fordrer kompetente utøvere langs hele kjeden, fra råvarene tas opp av jorda til de ligger på tallerkenen hos forbrukerne.

Vi trenger forskning og forskningsbasert innovasjon på flere områder. Vi trenger et løft for den tradisjonelle agronomien. Kunnskapen om rett grøfting, kalking, jordarbeiding, gjødsling, sortsvalg og plantevern må bli sterkere og ikke minst sterkere forankret hos utøverne enn den er i dag. Nye driftsformer fordrer ny kunnskap. Det er behov for bedre oversikt over hvordan klimautfordringene påvirker norsk landbruks- og matproduksjon i framtida.

Nye og ukjente plante- og dyresykdommer vil nærme seg Norge og true den gode helse- og dyrevelferdstilstanden i norsk landbruk. Blåtunge på drøvtyggere er ett eksempel. Spredningen av Iberia-skogsnegl er ett annet. Det siste tiåret er vi blitt oppmerksomme på plantesjukdommer som almesjuke, askeskuddsjuke og det er ikke lenge siden Bioforsk omtalte den truende soppsjukdommen Phytophthora på sine nettsider. Den kan ta livet av store bøketrær på kort tid.

For å motstå dette sjukdomspresset utenfra, trenger vi ny kunnskap.

Mange norske landbruksbedrifter er store foretak som omsetter for flere millioner kroner i året og har investert for enda flere millioner. En bonde er en bedriftsleder som tar stilling til investeringsplaner, finansieringsløsninger, innkjøp, forholde seg til EØS-bestemmelser om dyrevelferd eller arbeidsvilkår for sesongarbeidere. Her finnes mange fallgruver, selv om du er aldri så flink med det praktiske gardsarbeidet. Kunnskap om bedriftsledelse er helt avgjørende. Nettopp dette gjør næringa enda mer spennende å drive innenfor, slik Jens Ulltveit-Moe erfarte.

Det er nok av forskningsoppgaver å ta tak i. Jeg mener norsk landbruks- og matforskning har en innholdsrik verktøykasse for å følge opp intensjonene som ligger i meldingen. Med et årlig forskningsbudsjett på over 400 millioner kroner er Landbruks- og matdepartementet blant de største departementer innen forskningsfinansiering.

I tillegg blir det satt av nærmere 50 millioner kroner til forskning på jordbruksavtalen og fondet for forskningsavgift på landbruksprodukter. Næringsaktørenes eget forskningsfond har et budsjett på 130 millioner kroner i år.

Vi har også et omfattende kunnskapssystem bestående av institutter, universiteter og høyskoler. Bare vår egen instituttsektor på rundt 1000 årsverk er til stede i 13 fylker, og en omsetning på ca 1 milliard kroner.

Vi er også helt avhengige av at unge utdanningssøkende ønsker å bli en del av landbruks- og matnæringa. Da må de finne spennende utdanningsmuligheter på videregående nivå. Meldinga varsler en full gjennomgang av landbruksutdanningen.

Landbruks- og matmeldinga prioriterer forskning innen to områder. Regjeringen ønsker mer forskning på hvordan oppnå en bærekraftig økning i matproduksjonen. Eller mer presist: En bærekraftig og klimatilpasset økning. Forskning for bedre agronomi er et viktig stikkord her. Som jeg nevnte innledningsvis; Jeg ønsker å legge til rette for et nasjonalt kompetanseløft for bedre agronomi.

Vi skal også ha mer forskning som fremmer innovasjon og konkurranseevne i næringsmiddelindustrien. Dette er nødvendig for å opprettholde avsetning av norske jordbruksvarer.

Norsk landbruks- og matforskning holder høyt nivå. Dette forhindrer ikke at det er mye å hente på å samarbeide med andre land. Jeg har selv fått studere samarbeidet Bioforsk har kommet i gang med i India. Og nå ligger det an til et omfattende miljø- og landbruksrelatert forskningssamarbeid i Kina. Vi har kunnskap å bidra med i slike samarbeidsprosjekter. Men det er like klart at Norge henter hjem mye kunnskap på denne måten. Jeg håper flere blir inspirert av det arbeidet Bioforsk er kommet i gang med.

Det er viktig at våre forskningsmiljøer holder høy internasjonal kvalitet og deltar i internasjonalt samarbeid. Dette er viktig for å løse kunnskapsutfordringene i det norske landbruket.

Men så har jeg en klar utfordring til dere forskere:

Vi vet at kvaliteten på mye av den dyrka jorda er på vei ned. Grøftetilstand, kalktilstand og jordpakking påvirker jordas produksjonsevne.  På samme måte finnes mye kunnskap om hvordan produsere de mest mulig næringsrike og næringsriktige produktene på en mest mulig effektiv måte.

Men er vi flinke nok til å få resultatene ut til brukerne?

Jeg vil understreke at dere har et stort ansvar for å formidle ny kunnskap. Et stort forskningsbudsjett er lite verdt, hvis forskningen ikke oppleves som relevant av dem som skal benytte seg av den nye kunnskapen, eller de ikke blir gjort kjent med den.  Her spiller rådgivningstjenesten en betydelig rolle. Jeg er glad for å høre at samarbeidet mellom forskere og rådgiverapparatet fungerer godt. Likevel: Når vi ser at den faglige tilstanden ute i norsk landbruk er på vikende front, mener jeg at dette er en oppgave som fortjener økt oppmerksomhet.

Jeg vil trekke frem prosjektet ”Agronomi i Nord” i regi av Bioforsk, Tine og Norsk landbruksrådgivning, som er godt eksempel på tett samarbeid mellom alle faginstanser for å dra veksler på hverandres kompetanse innenfor et prioritert område. Dette er arbeidsformer som jeg har stor tro på!

Norge er i ferd med å få et kraftsenter for landbrukskompetanse på Ås når UMB og Norges Veterinærhøgskole blir slått sammen til ett universitet. Veterinærinstituttet flyttes til Ås. Nye fellesbygg for universitetet skal stå klart til bruk i 2018. Jeg mener det vil være formålstjenelig å samlokalisere Bioforsk, Norsk institutt for skog og landskap og Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning på Ås – gjerne i felles lokaliteter. Det gjenstår fortsatt noen avklaringer om hvorvidt vi også skal gjøre noe med selve instituttstrukturen. Jeg håper å ha svarene i løpet av året.

Jeg er overbevist om at det vi er i ferd med å bygge opp på Ås, blir viktig for hele næringa. Omorganisering skaper bestandig uro – ikke minst hos dem som blir mest direkte berørt, nemlig medarbeiderne. I et demokrati er det riktig og viktig at alle sier hva de mener om en sak. Men når beslutningene er tatt, er det like viktig å slutte helhjertet opp om dem.

Vær aldri i tvil om at målet med alle endringene er å gjøre Campus Ås til en spennende arbeidsplass. Vi trenger å være godt organisert for å skaffe oss de beste mulighetene for å utvikle både norsk landbruk og matproduksjon og gjennom en best mulig landbruks- matforskning. Produksjonen er målet, forskning er ett av midlene.

Vi er avhengige av at gode hjerner søker seg til landbruks- og matsektoren – og blir der. Dette er avgjørende for å lykkes med å realisere mulighetene og øke konkurranseevnen i de biobaserte næringene.

Vi må raskt fange opp nye kunnskapsbehov i sektoren

Vi må være omstillingsdyktige

Og de som behøver kunnskapen, må få den raskt og effektivt.

Jeg ønsker dere lykke til med denne samlingen og det viktige arbeidet dere utfører for at norsk landbruk også i fremtiden skal være en kunnskapsbasert næring.