Tale: Melding til Stortinget om norsk landbruks- og matpolitikk

Velkommen til bords! Velkommen til Regjeringas treretters landbruks- og matmelding. Den serverer jeg med glede.
Slike meldinger kommer omtrent en gang i tiåret.
Og når jeg sier treretters, er det fordi det er første gang hele landbruks- og matsektoren, hele bredden og hele verdikjeden er samlet i en felles melding. Dette er en stortingsmelding om mat, jordbruk, skog, reindrift, bygdenæringer, kunnskap, innovasjon og distriktspolitikk.

Vi lever i krevende tider.
De siste årene har vi flere ganger registrert nye rekordpriser på verdens matvaremarkeder.
Aldri før har så mange mennesker sultet.
Denne situasjonen rører ved noe av det aller mest grunnleggende i et samfunn. Nemlig tryggheten om at man får tak i nok mat.
Derfor er matsikkerhet et viktig tema, både nasjonalt og internasjonalt.

Matsikkerhet
30. oktober i fjor ble denne skjønne, lille jenta født på Filippinene. FN utpekte akkurat henne til å være verdensborger nummer 7 milliarder.
I 2050 vil vi være flere enn 9 milliarder her på jorda.
Alle har krav på nok, trygg og næringsriktig mat. Men vi vet at en milliard mennesker ikke er mette når de går til sengs.
Nettopp derfor er matsikkerhet et viktig tema, både nasjonalt og internasjonalt. Vi vet at det blir enda mer krevende å skaffe nok mat i årene som kommer.
Verdens matvareorganisasjon, FAO har slått fast at den globale matproduksjonen må opp med 70 prosent innen 2050.
Alle stater har gjennom FN forpliktet seg til å sørge for matsikkerhet for sine innbyggere. Samtidig vet vi at ressursknapphet og klimaendringer er nært knyttet sammen. Klimaendringene gjør det vanskeligere og dyrere å produsere mat, og økt matproduksjon øker klimagassutslippene.
Dette er en av de største utfordringene i vår tid og danner et viktig bakteppe for utviklingen av den nasjonale landbrukspolitikken og den framtidige matproduksjonen i Norge.
For at jordas befolkning skal få nok mat må produksjonsressurser utnyttes der de finnes og effektiviteten bedres verden over.
Derfor må vi i Norge utnytte alle de ressursene vi har, og vi må sørge for høyest mulig produksjon av de landbruksvarene vi kan produsere nasjonalt.

Befolkningsvekst i Norge
Dette fordi Norge også har stor befolkningsvekst. Vi blir 1 prosent flere hvert år, og er blant landene i Europa som vokser raskest.
I 2030 vil vi være 6 millioner nordmenn – 1 million flere som skal ha melk, smør…, brød, matpakke og middag…
Veksten i befolkningen kommer til å fortsette i årene etterpå også.
Vi trenger rett og slett mye mer mat!

Norsk landbruk skal vokse
Derfor er det viktigste målet og budskapet i denne meldinga, at vi skal øke matproduksjonen i Norge.
Meldinga legger opp til en av de mest ambisiøse produksjonsmålsettingene vi har hatt i landbrukspolitikken.
Matproduksjonen skal øke med nær 1 % hvert eneste år.
20 % på 20 år.
Dette er en stor oppgave både for norsk landbruk og matindustri, og det er en stor oppgave for Regjeringen.
I en verden med press på naturressurser, mer klimaendringer og mindre stabilitet, må også vi gjøre vår del av jobben.
Bruke naturressursene der de finnes.

Den maten folk vil ha!
Landbrukets oppgave er å levere den maten folk vil ha.
Hvordan framtidas landbruksproduksjon skal se ut, og fordelingen mellom de ulike produksjonene, avhenger selvsagt av hva folk spiser.
Markedet bestemmer. Men, uansett hvordan kostholdet vårt ser ut om 20 år, så er regjeringens klare mål at:
Vi skal ta like stort ansvar for å produsere mat til egen befolkning. Sjøl med stor befolkningsvekst skal sjølforsyningsgraden opprettholdes.
Og i denne matproduksjonen skal vi legge vekt på å bruke norske ressurser. Regjeringen peker spesielt på grovfôr og beite.

I dag forsyner vi oss selv med nesten alt det er naturlig å produsere i Norge. Melk, kjøtt, egg, ost, poteter og grove grønnsaker er de viktigste. Når vi blir flere folk må vi produsere mer av denne maten.
Det er også mulig å produsere mer korn, grønnsaker, frukt og bær i Norge. Vi skal produsere mer av disse for å mette en større befolkning.
Og for enkelte produkter som moreller og epler, er ambisjonen at den norske produksjonen skal utgjøre en større del av markedet enn tidligere.
Kort sagt: når en million flere nordmenn skal ha mat må vi øke matproduksjonen på alle områder: Mørkt kjøtt, lyst kjøtt, korn, frukt og grønnsaker.
Vi skal produsere mer av alt! Og vi skal gjøre det i størst mulig grad basert på norske ressurser.
 
Korn og kraftfôr
Det gjelder også kraftfôr. Etterspørselen etter kjøtt og egg øker. Da øker også behovet for kraftfôr.
Kraftfôret blir rikere på protein, men andelen norskprodusert råvare synker for fett og protein – hovedsakelig på grunn av forbudet mot kjøttbeinmel fra 2003 og mot fiskemel fra 2010.
Mer protein i kraftfôret bidrar til at andelen norsk korn i kraftfôr faller. Korn er en karbohydratråvare, og norsk korn ligger stabilt på rundt tre fjerdedeler av behovet. Der har det ligget gjennom de siste 10-15 årene.
Jeg ønsker å bevare mest mulig av de kraftfôrkrevende produksjonene i Norge. Det gir arbeidsplasser og kontroll med kvaliteten både på fôret og kjøttet. Alternativet er ikke å endre forbrukernes etterspørsel. Alternativet er import. Er det noen som tror det blir mindre import av soya om vi velger bort soya som kraftfôrråvare i Norge?
Og dessuten: Skal kjøtt av svin og kylling importeres, får vi plutselig et stort overskudd av fôrkorn og sviktende grunnlag for å holde verdifulle arealer i drift.
Jeg er heller ikke med på at vi kan løse dette med pris alene. Er det noen her i salen som synes høyere kraftfôrpris er noen god løsning for å redusere importen av kraftfôr? Og blir det mindre svin og kylling på norske middagsbord av den grunn?
Mitt svar er nei på begge spørsmål. Målet må være å kunne produsere mest mulig kraftfôrråvare og ha god kontroll på kvaliteten på importråvarene. De skal bl.a. være GMO-fri. Kornhøsten i fjor forteller meg at det blir umulig for norske produsenter av svin og slaktekylling å basere sin virksomhet på norsk råvare. Skal de risikere å måtte redusere eller kutte ut produksjon i dårlige kornår?

Et norsk kjøttslag
Kylling er brukt som eksempel på å være det mest ”importerte” dyret i norsk landbruk. I virkeligheten er det omvendt. Økt norsk hveteproduksjon gjør kyllingen til det norskeste kjøttet av noen, fordi den går best på hvete. I gode avlingsår blir det levert mer mathvete enn forbrukerne etterspør. Derfor blir noe skrevet ned til fôr – kyllingfôr. I år som 2011, når andelen mathvete er lav, er også tilgangen på fôrhvete rikelig for norsk kylling. 
Norsk andel korn i mat og fôr vil alltid variere mye pga. været.
 
Selvforsyningsgrad og dekningsgrad
Vårt mål er så stor andel som mulig av norsk råvare både til menneskemat og til dyrefôr.
Og da kommer vi rett inn på debatten om selvforsyningsgrad. Dette begrepet tar ikke hensyn til råvarene eller innsatsfaktorenes opprinnelse og er per definisjon ikke noe mål for beredskap. Da snakker vi om selvforsyningsevne.
Selvforsyningsgraden for Norge angir hvor mye av det vi spiser som er produsert i Norge. Det dreier seg om andel av matvareforbruket på engrosnivå, regnet på energibasis, som kommer fra norsk produksjon (jordbruksprodukter eller fisk).
Selvforsyningsgraden er gjennomgående høy for viktige jordbruksvarer, og den har økt over tid med økt norsk matkornproduksjon. Den ligger på rundt 50 % fordi en del energirike produkter som sukker, ris, tropiske frukter og noe matkorn importeres.
Vi kan aldri bli selvforsynt i den forstand at alle innsatsvarer har sitt opphav i Norge. Det gir ingen mening i vår globale verden og vil aldri være et mål for regjeringen.
Hjemmemarkedsandelen kan måles i energi, tonn og verdi.
Det er selvsagt også klokt å tenke beredskap. Men det må måles på flere parametre som, eksport og evnen til å opprettholde produksjonen i en gitt krise. Dessuten muligheten for å kunne legge om både forbruk og produksjon avgjørende med tanke på beredskap. Er det mulig å produsere mer matkorn, og er det mulig å legge om til mer planteføde i en krisetid?
Dekningsgraden regnes på energibasis og tar hensyn til eksport. Den har de siste årene ligget på om lag 75 prosent. Det er hovedsakelig fisk, ost, smør, kjøttbiprodukter, margarin og egg som har vært eksportert de siste årene.
Hjemmarkedsandel for industrien målt i verdi (kroner) av det som produseres
- Var 89 % i 1995, 80 % i 2011
- Illustrerer at
- Markedsandel målt i verdi er høyere enn når den måles i energi fordi vi importerer mye av de vekstene som krever mest varme i veksten og er mest energirike.
- Hjemmemarkedsandelen går ned pga. at importen øker

Regjeringen har startet arbeidet med å få til en beredskapsordning for såkorn. Været i fjor høst forteller meg at det er nødvendig. Jeg er også åpen for å vurdere beredskapen for korn til mat og kraftfôr.

Matindustrien skal vokse
Når norsk matproduksjon vokser, må også norsk matindustri vokse.
Primærproduksjon og videreforedling henger tett sammen.
Bonden er avhengig av å få solgt maten han produserer.
Industrien og industriarbeideren er avhengig av norske råvarer for å ha virksomhet i Norge.
Avhengigheten er gjensidig.

Og hele denne viktige verdikjeden er avhengig av et sterkt importvern.
Samtidig må den norske matindustrien hele tiden leve med konkurransen fra utlandet.
For å styrke næringsmiddelindustrien har regjeringen avviklet matproduksjonsavgifta. Dette utgjør 280 millioner kroner årlig for den landbaserte næringsmiddelindustrien. Totalt snakker vi om en innsparing på over 600 millioner kroner. Nortura sparer nærmere 8 millioner kroner årlig bare på sitt anlegg her på Hå, og over 10 millioner på Forus. Q-meieriene sparer over 3,5 millioner kroner på Jæren Gårdsmeieri på Klepp, for å nevne noen eksempler.
Ved å fjerne matproduksjonsavgifta har regjeringen innfridd industriens viktigste krav gjennom en årrekke. Det gir muligheter for nyskaping og innovasjon. Vi har store forventninger til resultatene.

Inntekt
Det mest avgjørende for å rekruttere ungdom inn i næringa og holde i gang produksjonen, er inntektsnivået.
Da den rød-grønne regjeringen overtok i 2005, var inntektsnivået i landbruket skremmende lavt. Avstanden til andre grupper i samfunnet hadde økt årene før vi overtok. En snuoperasjon var helt nødvendig.
Derfor har den rød-grønne regjeringen arbeidet systematisk med å forbedre inntektsmulighetene i næringa.
Så langt har vi oppnådd å gi landbruket muligheten til den samme økningen som andre grupper har hatt, målt i kroner.
På grafen så ser dere utviklingen fra 2006 og fram til 2012, slik det er avtalt i jordbruksoppgjøret.

• I denne perioden har det vært en gjennomsnittlig netto inntektsvekst på om lag 110.000 kr/årsverk eller 70 prosent – ifølge prognosene.

Siden den rød-grønne regjeringen overtok, har produksjonstilskuddet til melkeprodusenter i Rogaland økt med 267 millioner kroner på årsbasis. Og basert på 2010-produsert mengde, er det kommet over 50 millioner kroner mer til Rogalands melkeprodusenter årlig som følge av at målprisen er økt med 91 øre siden vi overtok. Vi snakker godt over 300 millioner kroner i året – bare for melkeproduksjonen.
Jeg sier ikke at jeg er fornøyd. Jeg sier ikke at vi er i mål. Men dette er en reell inntektsoppgang beregnet av Budsjettnemnda – etter en metodikk partene i jordbruksoppgjøret er enige om. Metoden er skreddersydd for å måle inntektsutvikling, og den tar hensyn til at det finnes ei kostnadsside i bondens regnskaper som endrer seg.
Dette er det vi har levert siden 2005.
Denne politikken vil Regjeringen videreutvikle.

Investeringer
Det skal lønne seg å investere, og det er ingen tvil om at investeringsbehovet er stort på mange gårder.
Vi skal gjøre det lettere å foreta nødvendig oppgradering.
Derfor har regjeringen allerede i årets budsjettforslag presentert flere skattegrep.
Vi har gitt landbruket høyere avskrivingssatser på husdyrbygg og bygg med kort levetid,
vi innfører skattefri BU-støtte i det distriktspolitiske virkeområdet og
forbedrer muligheten for leiekjøring med gårdens redskap

Til sammen er inntektseffekten av disse skattegrepene 300 millioner kroner, bare det første året.
Og verdien av tiltakene kommer til å øke i årene som kommer.
Også må jeg få lov å nevne prosjekt Folkefjøset. Dette prosjektet har vist at det er store summer å spare på å ikke bygge helt nytt, men benytte eksisterende fjøsbygg som utgangspunkt for å utvide drifta. En slik løsning svarer på to utfordringer: For det første er det en effektiv måte å holde investeringene og derved kostnadene nede. For det andre slipper man å vedlikeholde, oppgradere og finne utnyttelse for den gamle fjøskroppen.
Jeg sier ikke at dette er mulig bestandig. Men jeg er overbevist om at flere vil være tjent med å vurdere en slik løsning heller enn å bygge helt nytt.
 
Sikre og utvikle den norske matmodellen
Den norske matmodellen er basert på et sterkt importvern, samarbeid mellom myndigheter og næring og et samvirke som tar ansvar.

Norsk matproduksjon kan ikke skje uten et fortsatt sterkt importvern.
Derfor skal vi utnytte det handlingsrommet vi har i den gjeldende WTO-avtalen.
Og, dersom forhandlingene resulterer i en ny WTO-avtale, så vil regjeringen ta i bruk alle virkemidler for å sikre landbruket og matindustrien. Og vi vil kompensere for tap av inntekt. 
Norsk matproduksjon er et samarbeidsprosjekt mellom næringa og staten. I mer enn 60 år har man de økonomiske rammene blitt lagt på plass gjennom jordbruksoppgjøret.
Dette har bidratt til forutsigbar matforsyning for det norske folk, og en trygghet og økonomisk stabilitet som ingen andre bønder i verden kjenner maken til.
Regjeringen vil holde fram med å inngå årlige jordbruksavtaler med landbruket.
I 80 år har norske bønder samarbeidet gjennom samvirket for å sikre avsetning av sine produkter. Samvirkene tar ansvar og gjør det mulig for bønder over hele landet å få levert produktene sine til rette priser.
Den norske mat-modellen skal videreføres.
Jeg synes melk- og kjøttprodusent Sigmund Rangen fra Hå sier det glimrende i Bondebladet 15. desember i fjor. Han er i ferd med å gå tilbake til Nortura fra et ikke-samvirkebasert alternativ: ”Jeg kom fram til at jeg må tenke mer langsiktig. Men man må ikke tape på det kortsiktig heller”.
Og det interessante er at han tok beslutningen etter at Matkjedeutvalget la fram sin innstilling i fjor. 
Plansje 13  Jordvern, kunnskap og beredskap
Matjorda er en sårbar ressurs. Det tar tusenvis av år å bygge opp noen centimeter med matjord. Vedtak om å bygge den ned, kan gjøres på minutter. Det skal ikke stikkes under en stol at nettopp her i Rogaland er sulten stor etter matjord til utbyggingsformål.
Regjeringen har styrket jordvernet. Virkemiddelbruken skal forsterkes ytterligere.
I tillegg til å hegne om matjorda, må vi systematisk og nitidig arbeide for å utnytte de knappe kornarealene i Norge.
Kornproduksjonen må økes gjennom god agronomi, utvikling av bedre sorter, økt produktivitet og bedre utnyttelse av kornarealene.
Det er den mest effektive måten å sikre en fortsatt høy andel norskprodusert korn til både mennesker og dyr.

Beredskap
Denne høsten har vist at det var naivt og kortsiktig å avvikle beredskapslagrene for korn i Norge.
Med mer ekstremvær og større ressursknapphet så må vi ta beredskapssituasjonen mer alvorlig.
Vi har allerede satt i gang arbeidet med å etablere et beredskapslager for såkorn.
Vi vil utrede behovet for et beredskapslager for matkorn.

Trygg mat, god dyrevelferd og topp dyrehelse
All mat i Norge skal være trygg.
Det kommer ikke av seg selv, men krever systematisk arbeid.
Plantehelse, god dyrehelse og dyrevelferd er grunnlaget for både mattrygghet og en kostnadseffektiv og bærekraftig matproduksjon.
I Norge har vi foreløpig klart oss uten de store utbruddene av dyresykdommer. Vi vektlegger forebygging framfor behandling og det gir resultater.
Så er det en konkret sak, som det har vært oppmerksomhet rundt, nemlig pelsdyrnæringens framtid. I denne meldingen varsler vi at Regjeringen vil kommet tilbake til Stortinget med en egen sak om pelsdyrnæringa.

Landbruk over hele landet
Jordbruksjorda kan ikke flyttes, den må utnyttes der den er.
Vi kan ikke nå de målene vi har satt oss med mindre vi legger til rette for landbruk over hele landet. Og vi må utnytte hele bredden av landbrukets ressurser.
Denne meldingen slår ikke minst fast at vi skal ha et mangfold av gårdsbruk i Norge.
Noen steder passer det best å tenke stort, andre steder er det mest hensiktsmessig med mindre gårder og kombinasjoner av ulike typer produksjon, for å få best mulig utnyttelse av et mer begrenset ressursgrunnlag.
For å ta i bruk ressursene over hele landet, så trenger vi både de store og de små brukene.

Landbrukspolitikk som treffer
Vi foreslår tre grep for å få en mer regionalt tilpasset landbruks- og matpolitikk. Vi utvikler en tydeligere distriktsprofil i de nasjonale ordningene, en forsterket regionalisering av utviklings- og investeringsvirkemidlene og en mer områderettet innsats.
Tydeligere distriktsprofil i nasjonale ordninger
For i enda større grad å sikre en variert bruksstruktur over hele landet og styrke det grasbaserte husdyrholdet, skal distriktsprofilen i nasjonale ordninger gjøres tydeligere.
For å imøtekomme dette skal det legges mer vekt på innretningen ut fra distriktspolitiske hensyn slik dette er målrettet gjennom de distriktspolitiske virkeområdene. I den sammenheng vil sonene for de landbrukspolitiske virkemidlene bli vurdert.
Forsterket regionalisering
Det skal gis økt handlingsrom til regionalt nivå, og overføres mer midler fra nasjonalt til regionalt nivå. Vi oppretter Regionale bygdeutviklingsprogram som skal bestå av midler til næringsutvikling, regionale miljøtiltak og skogtiltak.
Områderettet innsats
Områder av landet der landbruket spiller en sentral rolle og med befolkningsnedgang, skal gis økt oppmerksomhet i prioritering av virkemidler og innsats. Dette gjelder særlig deler av fjellområdene i Sør-Norge, Nord-Norge og deler av Nord-Trøndelag og Vestlandet.
Som et ledd i en områderetta innsats skal satsingen på fjellandbruk og arktisk landbruk styrkes.
Her vil vi sikre videreutvikling av regioner med solide tradisjoner og identitet knyttet til landbruket, og bidra til økt utnytting av potensialene for verdiskaping med utgangspunkt i bredden av landbrukets ressurser.
Vi legger også til rette for bruk av lokal forvaltning av BU-midler. 
Plansje 17  Matnasjonen Norge
Naturressursene, råvarene, det nordiske klimaet og de store sesongvariasjoner er utgangspunktet for den norske matkulturen og det nordiske kjøkkenet.
Slik var det da vi var et fattig land med mangel på mat.
Og slik er det i dag når vi har nok mat og folk er opptatt av matkvalitet, mangfold, økologisk mat og sammenhengen mellom kosthold og helse.
Maten er et viktig kontaktpunkt i samfunnet og en del av vår felles kulturarv.
Endringene i det norske samfunnet speiles i matkulturen vår. Vi er blitt mer kvalitetsbevisste og opptatt av matens historie og opprinnelse.
Innvandring og utenlandsreiser har gitt nye impulser.
Det har skjedd gjennomgripende endringer de siste årene. Økt matmangfold er ett synlig resultat.
Og norsk matkultur er et utgangspunkt for innovasjon i næringen.
Vi er velsignet med mange dyktige kokker som sammen med flere løfter fram de norske matskattene.
Dette vil jeg bygge videre på. Vi skal utvikle matnasjonen Norge. For å finne ut hvordan, vil regjeringen etablere et råd med representanter fra næringa, forskningen og andre utviklingsmiljøer.
Vi er den fremste matnasjonen i Norden. Nå er målet å etablere våre matopplevelser i verdenstoppen.

Unike Smaksopplevelser
Vi skal dyrke matnasjonen Norge – også fordi det ligger store markedsmuligheter her.
Den norske forbrukeren er villig til å betale for god kvalitet og unike smaksopplevelser.
Dette betyr muligheter for enda flere matprodusenter til å utvide sitt ressursgrunnlag og øke verdiskapingen.
Markedet vokser raskt.
Siste år, økte omsetningen av lokalmat med 13 prosent.

En viktig sak i denne sammenheng er arbeidet med maktforholdene i matkjedene.  I løpet av det siste året har det blitt lagt fram en omfattende utredning om saken, høringsfristen gikk ut 1. desember. Regjeringen vil følge opp dette arbeidet og komme tilbake med en egen sak til stortinget.

Tettere forbrukerkontakt
Jeg har selv vært på Gladmatfestivalen og sett kjent på stemningen der.

Publiukumsoppslutningen på matfestivaler og på Bondens marked viser også at forbrukerne setter pris på direktekontakt med produsentene.
Jeg ønsker flere slike kontaktpunkter.
Produsentene får presentert sine spesialiteter for forbrukerne, forbrukerne får nyte godt av det store matmangfoldet.
Det er et mål at matpolitikken reduserer avstanden mellom matprodusentene og forbrukerne. 

Reintall tilpasset ressursgrunnlaget
Reinkjøtt er kvalitetsmat med særpreg og en unik historie.
I dag er det store utfordringer i deler av den samiske reindriften.
Reintallet er for høyt og presset på beiteressursene for stort.
Dette er en trussel mot beiteområdene. Det er en trussel mot reindriftsnæringa. Dermed er det også en trussel mot en viktig del av den samiske kulturen.
Denne situasjonen kan ikke fortsette. Det viktigste tiltaket er å få ned reintallet. Alle reinbeitedistrikter har fått godkjente reintall. Nå er det er viktig at næringen følger opp, ikke minst de som må redusere reintallet!

Om ikke næringen selv gjør de nødvendige grepene for å få reintallet ned, så vil myndighetene om nødvendig gripe inn med tiltak i de enkelte områdene. Samtidig skal myndighetene arbeide for en bedre sikring av reindriftens arealer.
I meldinga har vi foreslått omfattende endringer i den offentlige forvaltningen av reindriften. Dette skal bidra til en mer effektiv forvaltning og bedre kontroll.
Det er viktig å få på plass disse store – og kanskje for noen tøffe – grepene for å kunne utnytte de fantastiske mulighetene som ligger i den samiske reindriften. 

Lønnsomt og bærekraftig skogbruk
I dag har vi dobbelt så mye skog som for 100 år siden, takket være systematisk innsats fra kloke forgjengere. De siste årene og de kommende tiårene vil veksten i kystskogbruket være med å øke mengden biomasse ytterligere
Denne innsatsen legger grunnlaget for et lønnsomt skogbruk og en konkurransedyktig industri som gir bosetting, sysselsetting og næringsutvikling i store deler av landet.
Et aktivt skogbruk, med hogst, planting og skogpleie gjør skogen til ett av de viktigste verktøyene i klimaarbeidet. Jo mer skog som er i vekst, jo mer klimagasser blir tatt opp.
Skogen er en stor og betydningsfull naturtype vi har ansvar for å forvalte på vegne av kommende generasjoner.
Denne regjeringen har gjeninnført skogpolitikken. Og vi har presentert en egen stortingsmelding om landbrukets klimaansvar – landbruket en del av løsningen.
Vi skal bygge opp mer skog gjennom planting og ungskogpleie. Hele grunnlaget for skog som klimaløsning hviler på et krav om at den skogen som blir avvirket, også blir erstattet med ny.
Vi skal følge opp satsingen på planting og ungskogpleie.
Og det må plantes så tett at vekst og dermed binding av klimagasser er optimal. Regjeringen skal fortsette å legge til rette for at planting og ungskogpleie lønner seg. Men det er skogeierne som må gjøre jobben og bruke mulighetene som er der. 
Ved økt etterspørsel etter råstoff fra skogen skal det legges til rette for økt bærekraftig avvirkning og uttak av skogbiomasse. Jeg skjønner selvsagt at det ikke er økt etterspørsel dere skogeiere diskuterer mest akkurat i disse dager. Men dere er også vant til å tenke langsiktig. Det er vi nødt til å gjøre i skogsaken. Og tida arbeider for dere.

Løft for bygdenæringer
Vi ønsker å ta i bruk alle ressursene i landbruket.
Det er et økende marked for unike smaker og opplevelser.
Landbruket må gripe denne muligheten, for markedet er der,.
Dette kan være alt fra
produksjon av matspesialiteter,
naturbasert reiselivstilbud,
utleie av jakt og fiske,
vann- og vindkraftproduksjon
og tjenester innenfor utdannings-, oppvekst-, helse- og omsorgssektoren.
I meldinga kaller vi dette ”bygdenæringer”.
Bygdenæringene er en viktig del av det brede landbruksbegrepet og gir økt aktivitet over hele landet
Vi skal løfte bygdenæringene
Vi skal bidra til at de kan øke verdiskapingen basert på egne ressurser og på de muligheter som finnes i markedet.

Moderne eiendomspolitikk og attraktive boplasser
En nøkkelfaktor for å utnytte ressursene på norske landbrukseiendommer er eiendomspolitikken.
Regjeringen foreslår flere grep for å modernisere eiendomspolitikken. Vi vil gjøre det lettere å utnytte eiendommens verdier.
Og vi skal styrke eiendomsretten.
Vi vil gjøre det lettere å dele fra attraktive tomter for at flere skal få muligheten til å finne sin drømmeplass i Distrikts-Norge.
Vi vil gjøre det lettere for dem som vil satse på jordbruket, å få kjøpt de arealene de driver. Vi vil ha ned omfanget av leiejord.
Det skal bli lettere for ungdom å komme inn i næringa
Vi vil legge grunnlag for mer rasjonelle driftsenheter i skogen, slik at det blir mer attraktivt å drive effektivt.

Vi vil slippe til de som vil satse
For å utnytte de mange mulighetene i landbruksnæringa trenger vi enda flere kloke hoder. Vi trenger enda flere dyktige matprodusenter som investerer sine personlige ressurser og involverer familie og nærmiljø for å bygge opp norsk matproduksjon. Det fikk jeg da også klare meldinger om i Stjørdal i 2010. ”Vi har mista en generasjon med agronomer”, ble det sagt.
Vi skal sikre at utøverne i primærproduksjonen, mat foredlingen og forvaltningen, har god nok kompetanse til stadig å utvikle seg og bli bedre.
For å få til dette vil vi fortsatt satse stort på forskning og utvikling. Vi trenger ny kunnskap om alt fra hvordan vi tilpasser oss klimaendringene til nye oppdagelser som gir grunnlag for innovasjon og nye produkter.
Vi vil bidra til at flere ungdommer velger landbruksutdanning, og vi vil satse på tiltak som bidrar til rekruttering til næringa. Hele den grønne utdanningen skal evalueres.
Her vil jeg lytte til dem som vet best hva som må til. Jeg vil opprette et ungdomsråd. De som satser og viser at de lykkes, har erfaringer om hva som trengs og hvordan landbruksnæringa og politikken bør utvikle seg. Deres kunnskap kan bidra til å gjøre norsk matproduksjon klar for framtidens muligheter.
Jeg synes Høyskolen i Nord-Trøndelag arbeider godt med å utvikle studietilbud i tråd med samfunnets behov og etterspørsel fra næringslivet.  Bachelorstudiet i Grønn næringsutvikling dere tilbyd i samarbeid med Jämtlands läns institutt for landsbygdutveckling (JiLU) i Sverige, er en spennende nytenking som gir innsikt i hvordan miljø- og klimautfordringer kan gi grunnlag for ny næringsvirksomhet.  Her tenker dere stort; klima, matforsyning, energiutfordringer og verdiskaping. Samtidig er det relevant kompetanse etterspurt fra næringslivet. Dette er framtidsrettet kompetanse og som jeg vet vil gi konkrete og kreative løsninger.

Landbruk – en del av løsningen
Klimaendringene og mangel på mat er to av de største utfordringene verden står overfor. Disse problemene må løses samtidig. Det forutsetter at naturen er i balanse. Gode kalde vintre må være et mål også for framtida.
Landbruket skal bidra ved å kutte sine utslipp og gjennom langsiktig ressursforvaltning, produksjon av fellesgoder og ivaretakelse av naturmangfoldet. Eller for å si det kort – landbruk skal være en del av løsningen!

Befolkningen øker.
Behovet for norsk matproduksjon er større enn på lang tid.
Dette forutsetter langsiktighet. Dette forutsetter en ambisiøs og fast politikk.
Derfor legger vi med denne landbruks- og matmeldingen opp til:
- En stor økning i norsk matproduksjon. Vi skal legge vekt på bruk av norske ressurser.
- For å få det til skal vi ha et variert landbruk over hele landet.

Med dette er regjeringens nye stortingsmelding om landbruks- og matpolitikken servert.

Velbekomme!