Historisk arkiv

Landbrukssamvirkets temakonferanse 2012, Thon Hotell, Lillestrøm

Tale: "Velkommen til bords!"

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Landbruks- og matdepartementet

Av: Landbruks- og matminister Lars Peder Brekk

Landbrukssamvirkets temakonferanse 2012, Thon Hotell, Lillestrøm

Godt nytt landbruksår! Jeg er overbevist om at det blir det og at landbruk blir et politisk tema som også i 2012 blir løftet enda høyere opp på dagsorden. Føler jeg i all beskjedenhet har bidratt til det blant annet med Meldinga til Stortinget om landbruks- og matpolitikken – ”Velkommen til bords”.

Dette er første gang hele landbruks- og matsektoren – hele bredden og hele verdikjeden – er samlet i en felles melding. Dette er en stortingsmelding om mat, jordbruk, skog, reindrift, bygdenæringer, distriktspolitikk, kunnskap, innovasjon og eiendoms- og bosettingspolitikk.

Jeg vil gå igjennom mye av innholdet i meldinga generelt og fordype meg ekstra i samvirkets rolle i landbrukspolitikken.

Matsikkerhet
I 2050 er vi flere enn 9 milliarder her på jorda.

Alle har krav på nok, trygg og næringsriktig mat. Men vi vet at en milliard mennesker ikke er mette når de går til sengs.

Jeg vet jeg har mange i denne salen med meg på at  tryggheten for å få tak i nok mat er noe av det mest grunnleggende et samfunn må kjempe for. Nettopp derfor er matsikkerhet et viktig tema, både nasjonalt og internasjonalt. Vi vet at det blir enda mer krevende å skaffe nok mat i årene som kommer.

Verdens matvareorganisasjon, FAO, har slått fast at den globale matproduksjonen må opp med 70 prosent innen 2050. Alle stater har gjennom FN forpliktet seg til å sørge for matsikkerhet for sine innbyggere. Ressursknapphet og klimaendringer er nært knyttet sammen. Klimaendringene gjør det vanskeligere og dyrere å produsere mat. Økt matproduksjon øker klimagassutslippene.

Dette er en av de største utfordringene i vår tid og danner et viktig bakteppe for utviklingen av den nasjonale landbrukspolitikken og den framtidige matproduksjonen i Norge.

For at jordas befolkning skal få nok mat må produksjonsressurser utnyttes der de finnes og effektiviteten bedres verden over.

Derfor må vi i Norge utnytte alle de ressursene vi har, og vi må sørge for høyest mulig produksjon av de landbruksvarene vi kan produsere nasjonalt.

Befolkningsvekst i Norge
Dette fordi Norge også har stor befolkningsvekst. Vi blir 1 prosent flere hvert år, og er blant landene i Europa som vokser raskest.

I 2030 vil vi være 6 millioner nordmenn – 1 million flere som skal ha melk, smør…, brød, matpakke og middag…

Veksten i befolkningen kommer til å fortsette i årene etterpå også.

Vi trenger rett og slett mye mer mat!

Norsk landbruk skal vokse
Derfor er det viktigste målet og budskapet i denne meldinga, at vi skal øke matproduksjonen i Norge.

Meldinga legger opp til ett av de mest ambisiøse produksjonsmålsene vi har hatt i landbrukspolitikken.

Matproduksjonen skal øke med nær 1 prosent hvert eneste år. 20 prosent på 20 år. Dette er en stor oppgave både for norsk landbruk og matindustri, og det er en stor oppgave for forvaltning og regjering.

Den maten folk vil ha!
Landbrukets oppgave er å levere den maten folk vil ha.

Hvordan framtidens landbruksproduksjon skal se ut, og fordelingen mellom de ulike produksjonene, avhenger selvsagt av hva folk spiser.

Markedet bestemmer. Men, uansett hvordan kostholdet vårt ser ut om 20 år, så er regjeringens klare mål at:

  • Vi skal ta like stort ansvar for å produsere mat til egen befolkning. Sjøl med stor befolkningsvekst skal selvforsyningsgraden opprettholdes.
  • Og i denne matproduksjonen skal vi legge vekt på å bruke norske ressurser. Regjeringen peker spesielt på grovfôr og beite.
  • I dag forsyner vi oss selv med nesten alt det er naturlig å produsere i Norge. Melk, kjøtt, egg, ost, poteter og grove grønnsaker er de viktigste. Når vi blir flere folk må vi produsere mer av denne maten.
  • Det er også mulig å produsere mer korn, grønnsaker, frukt og bær i Norge. Vi skal produsere mer av disse for å mette en større befolkning.
  • Og for enkelte produkter som moreller og epler, er ambisjonen at den norske produksjonen skal utgjøre en større del av markedet enn tidligere.

Kort sagt: når en million flere nordmenn skal ha mat må vi øke matproduksjonen på alle områder: Mørkt kjøtt, lyst kjøtt, korn, frukt og grønnsaker. Vi skal produsere mer av alt!

Inntekt
For å nå disse målene trengs unge, kompetente, ressurssterke bønder i alle aldre.

Det mest avgjørende både for å rekruttere ungdom inn i næringa og å holde i gang produksjonen, er inntektsnivået.

Da den rød-grønne regjeringen overtok i 2005, var inntektsnivået i landbruket skremmende lavt. Avstanden til andre grupper i samfunnet hadde økt årene før vi overtok. Det var helt nødvendig med en snuoperasjon.

Derfor har den rød-grønne regjeringen hver eneste dag, arbeidet systematisk med å forbedre inntektsmulighetene i næringa.

Så langt har vi oppnådd å gi landbruket muligheten til den samme økningen som andre grupper har hatt, målt i kroner. Disse årene har inntektsnivået i Norge hevet seg mer enn i noen eller svært få land i Europa.

På grafen så ser dere utviklingen fra 2006 og fram til 2012, slik det er avtalt i jordbruksoppgjøret.

  • I denne perioden er de gjennomsnittlige inntektsmulighetene økt med om lag 110.000 kr/årsverk eller 70 prosent.

Dette er det vi har levert siden 2005. Det er denne veien regjeringen ønsker å gå videre på.

Investeringer
Det skal lønne seg å investere, og det er ingen tvil om at investeringsbehovet er stort på mange gårder.

Vi skal gjøre det lettere å foreta nødvendig oppgradering – eller kanskje mer presist – naturlig oppgradering.

Derfor foreslo regjeringen flere skattegrep i årets statsbudsjett – som gjelder allerede for skatteåret 2011. Høyere avskrivingssatser på husdyrbygg og bygg med kort levetid,  skattefri BU-støtte i det distriktspolitiske virkeområdet og utvidet mulighet for leiekjøring med gårdens redskap er alle grep som virker.

Til sammen er inntektseffekten av disse skattegrepene 300 millioner kroner, bare det første året. Og verdien av tiltakene kommer til å øke i årene som kommer.

Jordvern - kornproduksjon
Matjorda er en sårbar ressurs. Det tar tusenvis av år å bygge opp noen centimeter med matjord. Vedtak om å bygge den ned, kan gjøres på minutter.

Regjeringen har styrket jordvernet. Virkemiddelbruken skal forsterkes ytterligere.

I tillegg til å hegne om matjorda, må vi systematisk og nitidig arbeide for å utnytte de knappe kornarealene i Norge.

Kornproduksjonen må økes gjennom god agronomi, utvikling av bedre sorter, økt produktivitet og bedre utnyttelse av kornarealene.

Det er den mest effektive måten å sikre en fortsatt høy andel norskprodusert korn til både mennesker og dyr.

Trygg mat, god dyrevelferd og topp dyrehelse
All mat i Norge skal være trygg.

Det krever systematisk arbeid.

Plantehelse, god dyrehelse og dyrevelferd er grunnlaget for både mattrygghet og en kostnadseffektiv og bærekraftig matproduksjon.

I Norge har vi foreløpig klart oss uten de store utbruddene av dyresykdommer. Vi vektlegger forebygging framfor behandling og det gir resultater.  

Landbruk over hele landet
Jordbruksjorda kan ikke flyttes, den må utnyttes der den er.

Vi kan ikke nå de målene vi har satt oss med mindre vi legger til rette for landbruk over hele landet. Og vi må utnytte hele bredden av landbrukets ressurser.

Meldinga slår ikke minst fast at vi skal ha et mangfold av gårdsbruk i Norge.

Noen steder passer det best å tenke stort, andre steder er det mest hensiktsmessig med mindre gårder og kombinasjoner av ulike typer produksjon, for å få best mulig utnyttelse av et mer begrenset ressursgrunnlag.

Landbrukspolitikk som treffer
Vi foreslår tre grep for å få en mer regionalt tilpasset landbruks- og matpolitikk. Distriktsprofilen skal bli tydeligere i de nasjonale ordningene, en forsterket regionalisering av utviklings- og investeringsvirkemidlene og en mer områderettet innsats.

Tydeligere distriktsprofil i nasjonale ordninger
For i enda større grad å sikre en variert bruksstruktur over hele landet og styrke det grasbaserte husdyrholdet, skal distriktsprofilen i nasjonale ordninger gjøres tydeligere. Uviklingen i deler av Agder/Telemark, kyst- og fjordstrøkene på Vestlandet, Nord-Norge og fjellområdene er særlig bekymringsfull. Deler av disse områdene har få bruk igjen i drift, avstanden mellom brukene øker, og jordbruksarealet i drift blir mindre.

For å imøtekomme dette skal det legges mer vekt på innretningen ut fra distriktspolitiske hensyn slik dette er målrettet gjennom de distriktspolitiske virkeområdene. I den sammenheng vil sonene for de landbrukspolitiske virkemidlene bli vurdert.

Forsterket regionalisering
Det skal gis økt handlingsrom til regionalt nivå, og overføres mer midler fra nasjonalt til regionalt nivå. Vi oppretter Regionale bygdeutviklingsprogram som skal bestå av midler til næringsutvikling, regionale miljøtiltak og skogtiltak.

Områderettet innsats
Områder av landet der landbruket spiller en sentral rolle og med befolkningsnedgang, skal gis økt oppmerksomhet i prioritering av virkemidler og innsats. Dette gjelder særlig deler av fjellområdene i Sør-Norge, Nord-Norge og deler av Nord-Trøndelag og Vestlandet. Som et ledd i en områderetta innsats skal satsingen på fjellandbruk og arktisk landbruk styrkes. Her vil vi sikre videreutvikling av regioner med solide tradisjoner og identitet knyttet til landbruket, og bidra til økt utnytting av potensialene for verdiskaping med utgangspunkt i bredden av landbrukets ressurser. Vi legger også til rette for bruk av lokal forvaltning av BU-midler.

Matnasjonen Norge
Naturressursene, råvarene, det nordiske klimaet og de store sesongvariasjoner er utgangspunktet for den norske matkulturen og det nordiske kjøkkenet.

Endringene i det norske samfunnet speiles i matkulturen vår. Vi er blitt mer kvalitetsbevisste og opptatt av matens historie og opprinnelse. Vi har også fått et økt matmangfold.

Norsk matkultur er et utgangspunkt for innovasjon i næringen. Dette vil jeg bygge videre på. Vi skal utvikle matnasjonen Norge. For å finne ut hvordan, vil regjeringen etablere et råd med representanter fra næringa, forskningen og andre utviklingsmiljøer.

Vi er den fremste matnasjonen i Norden. Nå er målet å etablere våre matopplevelser i verdenstoppen.

Vi skal dyrke matnasjonen Norge – også fordi det ligger store markedsmuligheter her.

Den norske forbrukeren er villig til å betale for god kvalitet og unike smaksopplevelser. Dette betyr muligheter for enda flere matprodusenter til å utvide sitt ressursgrunnlag og øke verdiskapingen.

Markedet vokser raskt. Fra i fjor til i år, økte omsetningen av lokalmat med 13 prosent.

En viktig sak i denne sammenheng er arbeidet med maktforholdene i matkjedene.  I løpet av det siste året har det blitt lagt fram en omfattende utredning om saken, høringsfristen gikk ut 1. desember. Regjeringen vil følge opp dette arbeidet og komme tilbake med en egen sak til Stortinget.

Vi vil slippe til de som vil satse
For å utnytte de mange mulighetene i landbruksnæringa trenger vi enda flere kloke hoder. Vi trenger enda flere dyktige matprodusenter som investerer sine personlige ressurser og involverer familie og nærmiljø for å bygge opp norsk matproduksjon.
Vi skal sikre at utøverne i primærproduksjonen, mat foredlingen og forvaltningen, har god nok kompetanse til stadig å utvikle seg og bli bedre.

For å få til dette vil vi fortsatt satse stort på forskning og utvikling. Vi trenger ny kunnskap om alt fra hvordan vi tilpasser oss klimaendringene til nye oppdagelser som gir grunnlag for innovasjon og nye produkter.

Vi vil bidra til at flere ungdommer velger landbruksutdanning, og vi vil satse på tiltak som bidrar til rekruttering til næringa.

Her vil jeg lytte til dem som vet best hva som må til. Jeg vil opprette et ungdomsråd. De som satser og viser at de lykkes, har erfaringer om hva som trengs og hvordan landbruksnæringa og politikken bør utvikle seg. Deres kunnskap kan bidra til å gjøre norsk matproduksjon klar for framtidens muligheter.  

Matindustrien skal vokse
Primærproduksjon og videreforedling henger tett sammen. Bonden er avhengig av å få solgt maten han produserer.

Industrien og industriarbeideren er avhengig av norske råvarer for å ha virksomhet i Norge.

Avhengigheten er gjensidig.

Og hele denne viktige verdikjeden er avhengig av et sterkt importvern.

Samtidig må den norske matindustrien hele tiden leve med konkurransen fra utlandet.

For å styrke næringsmiddelindustrien har regjeringen avviklet matproduksjonsavgifta. Dette er en innsparing på 280 millioner kroner årlig for den landbaserte næringsmiddelindustrien som i stor grad gir grunnlag for økte priser til bonden. Regjeringen har med dette grepet innfridd industriens viktigste krav gjennom en årrekke. Det gir muligheter for nyskaping og innovasjon.

Landbrukssamvirket i Norge tar imot og foredler en stor andel av råvarene fra vårt primærlandbruk. Jeg forventer at landbrukssamvirket fortsatt skal være konkurransedyktige i matmarkedet og evne å øke både omsatt volum og sin produktutvikling!

Det er viktig at vi ivaretar god kvalitet i hele verdikjeden fra bonde til forbruker.

Merkeordningen Nyt Norge er viktig for å markedsføre norsk mat med god kvalitet. I dag har vi til sammen 1040 Nyt Norge-produkter, ifølge Matmerk. Jeg leste nylig at Nortura er største bruker av merkeordningen med over 300 Nyt Norge – produkter. Det er en gledelig satsing fra Norturas side! Jeg forutsetter at hele landbrukssamvirket bidrar til at Nyt Norge-merkeordningen blir en suksess!

Sikre og utvikle den norske matmodellen
I 80 år har norske bønder samarbeidet gjennom samvirket for å sikre avsetning av sine produkter. Samvirkene tar ansvar og gjør det mulig for bønder over hele landet å få levert produktene sine til rette priser.

Den norske matmodellen er basert på et sterkt importvern, samarbeid mellom myndigheter og næring og et samvirke som tar ansvar. Dette er et viktig grunnlag for hele meldinga.

Den norske matmodellen skal videreføres. Uten landbrukssamvirket med på laget, vil vi ikke lykkes med å nå de målene vi har satt oss i landbruks- og matmeldinga.

Importvernet
For å opprettholde et tilstrekkelig sterkt importvern, skal vi utnytte det handlingsrommet vi har i den gjeldende WTO-avtalen.

Og, dersom forhandlingene resulterer i en ny WTO-avtale, vil regjeringen ta i bruk alle virkemidler for å sikre landbruket og matindustrien. Og vi vil kompensere for tap av inntekt. 

WTO hadde et ministermøte rett før jul. Her var utenriksministeren til stede. Jeg var ikke der fordi dette ministermøtet ikke skulle dreie seg om Doha-forhandlingene. Det viktigste som skjedde på møtet var at medlemslandene understreket av det er viktig å bevare WTO som en sterk organisasjon, selv om en ikke har fremgang i Doha-forhandlingene. Rettigheter og plikter er viktig for både små og større land. Russland ble også ønsket velkommen som medlem. Dette kan gjøre det lettere å eksportere norske fiskeprodukter og jordbruksprodukter til Russland.

I det norske jordbruksmiljøet vakte det en viss oppmerksomhet at Norge under ministermøtet støttet en erklæring mot proteksjonisme. Norge støttet erklæringen sammen med 48 andre land. Denne erklæringen reduserer imidlertid ikke det norske handlingsrommet innenfor dagens WTO-avtale. Vi kan på alle områder bruke våre rettigheter, inkludert tollvernet og for eksempel legge om fra en kronetoll til prosenttoll dersom Regjeringen skulle ønske det.

Jordbruksavtalen
Norsk matproduksjon er et samarbeidsprosjekt mellom næringa og staten. I mer enn 60 år er de økonomiske rammene blitt lagt på plass gjennom jordbruksoppgjøret.

Dette har bidratt til forutsigbar matforsyning til stabile priser for det norske folk, og en trygghet og økonomisk stabilitet som ingen andre bønder i verden kjenner maken til. Regjeringen vil holde fram med å inngå årlige jordbruksavtaler med landbruket.

Samvirket og markedsregulering
I landbrukspolitikken fastsatt av Stortinget er landbrukssamvirket tildelt en viktig rolle. Samvirket har mottaksplikt for å sikre at alle norske bønder har avsetning for sine råvarer. Samvirket har også for-syningsplikt for å sikre forsyninger av varer i alle forbruksområder i landet. Videre er samvirket gitt adgang til å gjennomføre tiltak for å bidra til balanse mellom innenlandsk produksjon og etterspørsel – det vi på stammespråket kaller markedsregulering.

I meldingen har vi lagt vekt på at denne rollen samvirket har, - som markedsregulator og avtaker av norske råvarer fra hele landet, skal sikres.

Det finnes ikke noe bedre alternativ enn den norske modellen hvor landbrukssamvirket har ansvaret for markedsreguleringen. Vi har sett at EUs system med garanterte minstepriser ga enorme lagre og svært store kostnader. Den norske modellen hvor jordbruket bærer kostnadene med markedsregulering og pristap ved overproduksjon, gjør at næringa tar grep for å oppnå markedsbalanse.

Vi trenger et importvern for å opprettholde et aktivt og variert landbruk spredt over hele landet. Men innenfor rammen av importvernet er vi avhengig av at landbrukssamvirket klarer å håndtere sin mottaks- og forsyningsplikt og sitt markedsreguleringsansvar.

Smørkrisa
Smørmangelen vi har hatt i siste del av 2011 og nå i starten av 2012 er godt kjent av alle. Jeg vil understreke at norske forbrukere må få de produktene de etterspør. Hele den norske matmodellen er avhengig av forbrukerne har og kan ha tillit til at de får kjøpt det de etterspør. Når leveransene av melk blir mindre og salget øker i forhold til prognosene, må Tine klare å ta konsekvensene av dette. Hvis markedsregulator ser at markedet ikke kan dekkes med norsk produksjon, må det tas initiativ til nødvendig import – i tide. Tine nølte mer enn godt er før det ble reagert og Statens landbruksforvaltning (SLF) ble kontaktet for å legge til rette for supplerende import.

I situasjonen som oppstod, benyttet motstanderne av den norske modellen sin sjanse. Medier, markedsliberalere og de som er politiske motstandere til den norske matmodellen, boltret seg i analyser om hvor bra alt hadde vært om vi hadde løsnet grepet permanent.

Du trenger ikke være omdømmeekspert for å forstå at høstens smørhistorie – som folk har fått anledning til å le av verden over – er uheldig for den norske landbrukspolitikkens omdømme. Vi tåler ikke flere slike – vi som er overbevist om at den norske matmodellen er et nasjonalt gode.

Fokuset på smørmangelen har vært svært stort og mange spør etter endringer i landbrukspolitikken. Jeg ser ingen grunn til det. Smørkrisa er ikke et resultat av systemfeil, men av dårlig håndverk.

I etterkant av ”smørkrisen” har media og andre hevdet at vi også har en ”kjøttkrise” pga. importen av storfe, ribbe og pinnekjøtt. Dette er en helt feil forståelse av situasjonen i kjøttsektoren.

Fordi Nortura så at vi ikke kunne dekke innenlandsk etterspørsel med norsk vare, tok de som markedsregulator kontakt med SLF for å sørge for nødvendig suppleringsimport, slik at forbrukerne får de varer de ønsker. Jeg vil også legge til at vi bl.a. gjennom jordbruksoppgjørene har gjort mye for å bedre rammevilkårene for norsk husdyrhold, og med det bidra til økt norsk produksjon og bedre markedsdekning med norsk vare.

Tollvernet på melk og ost
Ved jordbruksoppgjøret i 2010 ble importvernet for melk endret. Det var en vanskelig sak som ga grunnlag for å ta ut en høyere pris på melk fra markedet, og dermed bedre rammevilkår for norske melkebønder.

Endringen av tollvernet var også en fordel for meierisamvirket – og oppfølging av ønsker fra Tine.

Til fjorårets jordbruksoppgjør ba Tine om økt tollvern på ost.

Tollkvotene for ost er store nok til at hver nordmann og -kvinne har tilgang på store mengder fransk ost. Men dette ble likevel et tema som fikk mye negativ omtale i media.

Hvor var TINE da? Hvorfor gikk ikke de selv gikk ut med mer informasjon om hvorfor kravet om toll på ost ble stilt?

Landbrukssamvirket må stå opp for sine eiere – ikke bli organisasjoner som bare krever, uten selv å bidra i tilstrekkelig grad.

Her kunne jeg godt tenke meg et klarere budskap fra næringa. Hva slags strategi har landbruket for å sikre og styrke sin egen framtid? Den valgte strategien må også bæres fram av næringa selv i media.

Primærprodusentene og markedsmakt
De siste årene har vi erfart økt konkurranse mellom landbrukssamvirket og andre markedsaktører på pris og øvrige leveringsvilkår til norske bønder. Samtidig har vi hatt en utvikling med etablering av egne merkevarer i dagligvarekjedene. I tillegg har dagligvarekjedene i økende grad gått bakover i verdikjeden og inn i industrivirksomhet. Dette kalles vertikal integrering og er en utvikling som har utfordret landbrukssamvirkets markedsposisjon og deres inntjeningsevne.

Problemene kan friste til redusert oppslutning om samvirkefellesskapet. Hvis solidariteten og samvirkeånden innen landbruket forvitrer, er jeg redd landbruket på sikt er med å svekke sin markedsmakt og forhandlingsstyrken overfor andre aktører i matvarekjeden.

Og uten at landbrukssamvirket har en stor del av førstehåndsomsetningen, vil evnen til markedsregulering, og dermed muligheten til å oppfylle sitt prisansvar for næringa, bli vesentlig svekket.

Jeg synes melk- og kjøttprodusent Sigmund Rangen fra Hå i Rogaland sier det glimrende i Bondebladet 15. desember i fjor. Han er i ferd med å gå tilbake til Nortura fra et ikke-samvirkebasert alternativ: ”Jeg kom fram til at jeg må tenke mer langsiktig. Men man må ikke tape på det kortsiktig heller”.

Og det interessante er at han tok beslutningen etter at Matkjedeutvalget la fram sin innstilling i fjor.

Detaljistkjedene har vist til at de kan bidra til gode prisbetingelser for norske bønder – eller mer presist: utvalgte norske bønder. Gårdsbruk som ligger uegnet til i forhold til mottaksanlegg eller bønder med lite driftsomfang kan falle utenfor, dersom den vertikale integrasjonen går helt tilbake til primærprodusenten og vi får kontraktproduksjon i regi av detaljistkjedene.

Landbrukssamvirket er nødvendig for å nå målene vi har for norsk landbruk. Og det er viktig at norske bønder fortsatt slutter opp om samvirkeformen og landbrukssamvirket.

Anleggsstruktur og lokal verdiskaping
Landbrukssamvirket har også i 2011 gjennomført eller vedtatt å iverksette store endringer i sin anleggsstruktur. Dette gjelder både Tine og Nortura. Som landbruks- og matminister har jeg fått mange spørsmål om endringene.

Regjeringens landbrukspolitikk skal ivareta et aktivt og variert jordbruk over hele landet. Virkemidlene i politikken er i hovedsak rettet inn mot primærjordbruket, og vi har ingen reguleringer i landbrukspolitikken når det gjelder lokalisering av næringsmiddelindustrien som landbrukssamvirket er en del av. Jeg vil imidlertid peke på at importvernet og generelle økonomiske virkemidler som differensiert arbeidsgiveravgift, er viktige bidrag for at næringsmiddelindustrien skal ha grunnlag for anlegg i distriktene.

For at landbrukssamvirket skal kunne levere et tilfredsstillende resultat til sine eiere og leverandører i norsk jordbruk må samvirket være konkurransedyktig i markedet. Det innebærer at også landbruks-samvirket må kunne gjennomføre effektivisering og rasjonalisering på linje med andre foretak i næringsmiddelindustrien.

Det er landbrukssamvirket som eier som har den beste informasjon om lønnsomheten ved eventuelle endringer i anleggsstrukturen. Samvirkeforetakene er privateide selskap og myndighetene har ikke grunnlag for å overstyre foretakenes beslutninger. Det er viktig at bøndene som medlemmer i og eiere av landbrukssamvirket er aktive i beslutningsprosessene knyttet til utviklingen av samvirkeforetakene.

Norturas anleggsstruktur på slakterisiden vil uansett være regulert gjennom kravene til dyrevelferd. Markedsregulators mottaksplikt og kravene knyttet til maksimal transporttid for innfrakt av dyr til anleggene, setter begrensninger på strukturen.

Landbrukssamvirket bør vise samfunnsansvar i områder hvor anlegg blir nedlagt, og bidra til etablering av småskalavirksomhet for å medvirke til bosetting og sysselsetting i distriktene.

Det er viktig at regionene utvikler sine særegne kvaliteter for å etablere blant annet spesielle mat- og reiselivsopplevelser. Vi ønsker at landbrukssamvirket skal bidra til denne utviklingen. Samvirket har kapitalgrunnlag og kompetanse som er av stor betydning for å bidra til utvikling av lokale / regionale matspesialiteter.

Utgangspunktet må selvsagt være at småskala-bedriftene på sikt kan oppnå et forsvarlig inntektsgrunnlag. Men samvirkets kompetanse, kapital og for eksempel distribusjonskapasitet vil være viktig for å bidra til dette, og på denne måten kan samvirket avhjelpe problemene som oppstår når større mottaks- og foredlingsanlegg helt eller delvis legges ned. Ostecompagniet til Tine er et godt eksempel.

Mitt inntrykk er at landbrukssamvirket er blitt flinkere til å hjelpe små matbedrifter opp å stå. Tine har eksempelvis bidratt i prosessen som har gitt etablering av Rørosmat BA, som er en sterk produsentsammenslutning for å ivareta felles distribusjon, markedsføring og salg av mat fra regionen.

Vi ser også mange andre eksempler på at samvirkeformen er godt egnet for å etablere nye foretak og ikke minst for å få til nødvendig samarbeid mellom småforetak. Jeg var i 2011 på besøk hos Edel Design på Nes i Ringsaker som produserer designklær i låven på et småbruk. Edel Design er med i ”Midt i Mjøsa BA” som produserer matspesialiteter og opplevelsesbaserte tilbud på Nes og Helgøya. Gjennom sitt samarbeid har disse bedriftene i fellesskap blitt mer synlige over et større område. Alle føler de tjener på dette samarbeidet. Og de er rause med å henvise til hverandre når det er forespørsler de ikke greier å etterkomme.

Dette er et godt eksempel på hvordan produsenter kan utnytte hverandres kompetanse gjennom samvirke og bygge opp bl.a. felles markedsføring. Samarbeid gjennom samvirkeforetak vil være et viktig bidrag til å utvikle ”Matnasjonen Norge” og gi et løft for bygdenæringene.

Landbruk er framtida
Klimaendringene og mangel på mat er to av de største utfordringene verden står overfor. Disse problemene må løses samtidig. Det forutsetter at naturen er i balanse. Landbruket skal bidra ved å kutte sine utslipp og gjennom langsiktig ressursforvaltning, produksjon av fellesgoder og ivaretakelse av naturmangfoldet. Eller for å si det kort – landbruk skal være en del av løsningen!

Befolkningen øker. Behovet for norsk matproduksjon er større enn på lang tid. Dette forutsetter langsiktighet. Dette forutsetter en ambisiøs og fast politikk.

Derfor legger vi med denne landbruks- og matmeldingen opp til:

  • En stor økning i norsk matproduksjon. Vi skal legge vekt på bruk av norske ressurser. 
  • For å få det til skal vi ha et variert landbruk over hele landet.

Med dette er regjeringens nye stortingsmelding om landbruks- og matpolitikken servert.

Velbekomme!