Tale: Verden endrer seg – nye løsninger for utviklingsland

Miljø og utvikling – fire pilarer
Takk for at dere setter disse globale utviklingstrekk og utviklingspolitikk til debatt. Dette er helt avgjørende spørsmål for hvordan verden vil utvikle seg. 

Innimellom en hverdag preget mye av nasjonale spørsmål, har jeg også deltatt på flere internasjonale arenaer både på jord- og skogområdet. Norge har mye å bidra med. 

Regjeringen bygger sin miljø- og utviklingspolitikk på fire pilarer som er definert i stortingsmeldingen ”Mot en grønnere utvikling” fra 2011: 

• Vi skal fortsatt være pådrivere for en grønnere utvikling og bygge bro mellom ulike grupper av land i internasjonale prosesser.
• Vi skal forsterke innsatsen for en grønnere utvikling med vekt på fornybar energi og bærekraftig forvaltning av naturressurser.
• Vi skal være pådrivere for globale systemer for å bevare økosystemtjenester.
• Vi skal fortsette arbeidet med å tilrettelegge for utviklingslands tilpassing til klimaendringene  

En god global utviklingspolitikk er nøkkelen til bærekraftig, grønn vekst som ikke setter framtidige generasjoner i fare, som bidrar til en rettferdig fordeling av veksten og som, på mitt ansvarsområde, bidrar til framtidig matsikkerhet. 

Kampen mot fattigdom og for velferd og vekst handler derfor mest om landenes egne veivalg: forsvar og fordeling, skoler og sykehus, forretning og forbruk. Hvordan kan vi bidra til at disse landene velger en retning som støtter opp om våre felles interesser og verdier?  For Norge ligger svaret i en FN-ledet verdensorden, demokratisk styring, respekt for menneskerettighetene, likestilling og rettferdig fordeling.  

Norske bistandsmidler kanaliseres gjennom flere kanaler. Det langsiktige stat-til-stat-samarbeidet med land i Afrika, Asia, Sør-Amerika og Europa forvaltes av Utenriksdepartementet gjennom norske ambassader.   

Også den multilaterale bistanden og den norske nødhjelpen forvaltes av Utenriksdepartementet. Her står FN og FNs organisasjoner sentralt. 

Frivillige organisasjoner er fortsatt en viktig kanal for norsk bistand. Slik er vi med å støtte konkrete bistandsprogrammer og -prosjekter. Vi ser det også som et virkemiddel for å skape større interesse for og oppslutning om bistand og utvikling i den norske befolkningen.  

Et levedyktig næringsliv er en sentral forutsetning for økonomisk og sosial utvikling. Næringslivet er derfor en sentral partner i norsk innsats for å skape bærekraftig økonomisk vekst i utviklingsland.  Privat sektor er en drivkraft for innovasjon, investering og vekst. Vi fremmer norske investeringer gjennom Norad, blant annet gjennom Norfunds finansieringsordninger. Støtten går både til risikoavlastende tiltak og grunnlagsinvesteringer.  Investeringsplanen for matsikkerhet som ble presentert på G8-møtet i helgen, er også et eksempel på offentlig-privat samspill i utviklingssamarbeid.   

Fattigdomsbekjempelse og matsikkerhet er helt sentrale mål for norsk utviklingspolitikk også i årene som kommer. Kampen mot sult er langt fra over. Tross gode intensjoner og løfter fra verdenssamfunnet gjennom lang tid, konstaterte FN for første gang i 2009 at over en milliard mennesker lider av underernæring og sult. Tallet er fortsatt like høyt.  

Som landbruks- og matminister vet jeg at en god satsing på landbruk for å endre produksjonsforholdene krever høy faglig kompetanse, basert på forskning og utvikling av nye klimatilpassete metoder og innsatsfaktorer. Norge har i mange år støttet landbruksutdanning i flere afrikanske land, som Tanzania, Malawi og Etiopia og nå også Sør-Sudan. Det er samtidig en hovedutfordring å få overført kompetanse fra de internasjonale institusjoner til utviklingslands nasjonale systemer for landbruks­forskning, og videre å styrke nasjonale og lokale systemer for veiledning av bønder.  

Jeg vil senere som et eksempel komme tilbake til Bioforsk som arbeider aktivt med klimatilpasset risdyrking i flere asiatiske land.

Endrede rammebetingelser 
Jordas klima er i endring. Befolkningen øker. Naturressursgrunnaget er ligger der som ganske fast og som en begrensning. 

Klimaendringer vil påføre oss mer og sterkere ekstremvær. Tørke og flom vil øke i de fleste regioner. Ofte rammes de fattigste spesielt hardt. Tilpasning til klimaendringer blir derfor sentralt for utvikling og fattigdomsbekjempelse.   

I 2050 er det er beregnet at jordas befolkning er 9 milliarder jordboere. Særlig øker folketallet i de fattigste landene, som også ofte er hardest rammet av klimaendringene. 

Begrensningene i naturressursgrunnlaget utgjør en stadig økende utfordring for utvikling. Matjord er gått tapt som følge av urbanisering og industrialisering, og som følge av lite bærekraftige dyrkingsmetoder. En fersk FN-rapport peker på at så mye som en firedel av globale landarealer er utarmet. Vannmangel og forurensning av grunnvann er også et økende problem i mange regioner i verden. 

Utvikling matpriser siste 10 år 
Det internasjonale matmarkedet har de siste årene vært preget av ustabilitet og rekordhøye priser. Plansjen viser at flere råvarepriser i første halvdel av 2008 var over det dobbelte av gjennomsnittet for perioden 2002- 2004. Plansjen viser at prisene siden har svingt, men samtidig stabilisert seg på et høyere nivå enn før matkrisa i 2008. 

Prisene drives blant annet opp av en økende etterspørsel, som følge av befolkningsvekst og bedret velstand med økt kjøttforbruk. Mer bruk av biodrivstoff  bidrar ytterligere til økt etterspørsel. Et mer ekstremt klima spiller også inn. Det er flere eksempler på at avlingssvikt i viktige produksjoner har fått umiddelbare konsekvenser for matprisene. Sommeren 2010 førte tørke og avlingssvikt i Russland og Sentral-Asia til høyere priser på hvete. Det sies at de høye kornprisene var en utløsende faktor for ”den arabiske våren” med opptøyer og regimeskifter i flere arabiske land.  

Kasting av mat og svinn i produksjonskjeden påvirker også matprisene. Det er et gigantisk problem. Ifølge FAO blir nesten en tredel av den produserte maten aldri spist. Det er snakk om 1,3 milliarder tonn svinn og avfall! 

Utviklingen med høye matvarepriser har store konsekvenser for fattige i utviklingsland som bruker en stor andel av sin inntekt på mat.  Dette gjør global mattilførsel til en av de sentrale utfordringene for utvikling. FN har anslått at matproduksjonen globalt må øke med 70 prosent frem mot 2050.    

Mot en grønnere utvikling – Rio +20
De store utfordringene knyttet til klima, befolkningsvekst og økt press på naturgrunnlaget danner et viktig utgangspunkt for norsk utviklingspolitikk. En ensidig satsing på økonomisk vekst som ikke tar hensyn til naturens rammer, svekker naturgrunnlaget og dermed også forutsetningene for framtidig utvikling. Regjeringen ser det derfor som sentralt at utviklingspolitikken skal bidra til en grønnere utvikling.  

I sommer inviterer FN til en ny utviklingskonferanse i Rio. Tjue år etter den første Rio-konferansen i 1992 skal en gjøre opp status for miljø og utvikling. I 1992-konferansen la grunnlaget for vår måte å tenke på utvikling som både sosialt, miljømessig og økonomisk bærekraftig. Denne gangen er dagsorden preget av behovet for en bedre forvaltning av naturressurser nettopp i lys av klimaendringer, befolkningsvekst og tap av grunnleggende ressurser som jord og vann. 

Norge er særlig opptatt av at sektorer må sees i sammenheng i en grønnere utvikling. For eksempel er behovet for jordbruksarealer den viktigste driveren for avskoging. Mål om redusert avskoging lar seg ikke nå uten også å se på årsakene. Tilgang til energi og tilgang til mat er også nært knyttet. Produksjon i landbrukssektoren står for 30 prosent av energibruket globalt. Dette krever integrerte tilnærminger til både energi- og matsikkerhet. 

Klimasmart landbruk – samarbeid Norge–India  
For å møte utfordringene knyttet til klima og utvikling, må vi finne nye samarbeidsformer internasjonalt. Forskningsinstituttet Bioforsk sine prosjekter i India innen klimatilpasset risdyrking mener jeg er et eksempel på dette.  Jeg har selv vært der og studert de gode resultatene av denne satsingen, i form av økt produksjon. Dette er et forskningssamarbeid som skiller seg fra det en kanskje forbinder med ”tradisjonell” bistand. Landbruk er fundamentet for økonomisk utvikling, også i India. Norske forskningsmiljøer kan bidra. 

Tre nøkkelord for Bioforsks India-satsing er kapasitetsbygging, kunnskap og dialog. 

Satsingen vektlegger kunnskapsbasert dialog med grunnplanet, og kobler forskning med utøvelse i praksis.   

Bioforsk er i dialog med bondeorganisasjonene på grunnplanet, landbruksmyndighetene på delstatsnivå og landbruksuniversitetene. Gjennom prosjektene bygges lokale rådgivningssystemer der lokale myndigheter tar ansvar. Metodene kombinerer nedarvet gammel visdom med ny kunnskap og ny teknologi.  

Genressurser – bevaring og bruk        
Et annet eksempel på utviklingsarbeid innen landbruk der Norge engasjerer seg, er bevaring og bruk av genetiske ressurser. 

Klimaendringene krever nye plantesorter. De nye sortene må hentes ut fra det genetiske materialet verden rår over i dag. Derfor er det avgjørende å bevare det genetiske mangfoldet for å kunne tilpasse planter til endret klima og dyrkingsforhold og kunne møte utfordringene knyttet til økt matproduksjon framover. 

Svalbard Globale frøhvelv er viktig for å sikre plantemangfoldet. Med sine nesten 750.000 frø fra 231 land, snakker vi om en av verdens største samlinger av frø – en frøhvelvenes svar på Fort Knox.   

Gjennom den internasjonale trakten for plantegenetiske ressurser er det etablert et system som sikrer fri tilgang til foredlingsmateriale innen våre viktigste matplanter. Traktaten forplikter landene til å gjennomføre tiltak for å bevare plantematerialet samt å sikre bøndene sine rettigheter. 

Det er etablert et fond for godedeling – Benefit Sharing Fondet – som skal bidra til at genetisk materiale kan utnyttes for produksjonsformål. Årlig innbetales 0,1 prosent av såvareomsetningen i Norge til fondet.

Nasjonal produksjon – del av matsikkerheten
Så tenker kanskje noen av dere: 

Er det ikke en motsetning mellom å beskytte nasjonalt landbruk som i Norge og være opptatt av å utvikle landbruket globalt?  Vil ikke global matproduksjon være mest tjent med friest mulig handel? 

Jeg ser ingen motsetning mellom å føre en nasjonal politikk som sikrer et fortsatt aktivt landbruk i Norge og å styrke landbruket globalt.  Norsk matproduksjon er et viktig bidrag til global matproduksjon. Gitt utfordringene framover må tilgjengelige ressurser for matproduksjon utnyttes, også i land med krevende produksjonsforhold – som Norge. 

Dette må vi ta inn over oss i utformingen av vår nasjonale landbrukspolitikk. Vi kan ikke basere oss bare på import av mat fra andre land. Noen hevder det vil være billigere for Norge å øke importen av matvarer framfor å satse på egen matproduksjon. Jeg mener det er usolidaridsk. Matproduksjon for egen befolkning er et nasjonalt ansvar. 

Behovet for nasjonal matproduksjon er også et sentralt budskap fra utviklingsland. Da jeg møtte Indias handelsminister Kamal Nath i WTO for et par år siden, sa han følgende: 

”Vi anerkjenner og respekterer de følsomme punktene i norsk landbrukspolitikk. På samme måte må Norge og industrialiserte land respektere og anerkjenne hvor viktig landbruket er for India og de 650 millioner indiske bønder.” 

I løpet av min tid som statsråd har jeg erfart at holdningene til matproduksjon har endret seg internasjonalt.  Mat-, klima- og finanskrisen ble et tidsskille.   

Bill Clinton sa det slik under matkrisa:  

”We all blew it on agriculture, including me when I was president”. 

Clinton mener mat må betraktes som en rettighet for verdens fattige, ikke som en ordinær handelsvare.  

Jeg har etter hvert møtt mange landbruksministre fra alle verdensdeler. Alle har ønsket å styrke og utvikle sin egen landbrukssektor. Noen tenker eksport av matvarer, andre tenker matsikkerhet for egen befolkning. 

Jeg har til gode å møte en minister som har som politisk mål å bygge ned  eget landbruk og egen industri. Ingen tør gamble med egen matproduksjon. 

Påstander om en særnorsk landbrukspolitikk og at vi må ”tilpasse oss verden” blir for enkle. Vi har en landbrukspolitikk som skal sikre en nasjonal matproduksjon under norske forhold, akkurat som Brasil og EU har sin politikk som sikrer sin produksjon under sine forhold. 

Dette har vært bakteppet for den nye stortingsmeldingen om landbruks- og matpolitikken som Stortinget nylig vedtok. En samlet næringskomite sluttet seg til at vi i Norge må utnytte våre ressurser og legge til rette for størst mulig produksjon av de landbruksvarene vi har forutsetning for å produsere. 

I 2030 vil vi være 6 millioner nordmenn, 20 prosent flere enn i dag. Det viktigste budskapet i meldinga er at vi skal øke matproduksjonen i Norge, i takt med etterspørselen til en økende befolkningen. Det vil være viktig for nasjonal matsikkerhet og også et bidrag fra Norge til global matsikkerhet. 

Takk for oppmerksomheten.