Historisk arkiv

Nye faktafeil i Harde Fakta

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Miljøverndepartementet

I andre program av Harde fakta på TV2 onsdag 5. september fremsetter programleder Jon Hustad flere feilaktige påstander om gevinstene av resirkulering samtidig som fremstillingen av regjeringens politikk på feltet er sterkt misvisende, sier statssekretær Ketil Raknes i Miljøverndepartementet.

I andre program av Harde fakta på TV2 onsdag 5. september fremsetter programleder Jon Hustad flere feilaktige påstander om gevinstene av resirkulering samtidig som fremstillingen av regjeringens politikk på feltet er sterkt misvisende, sier statssekretær Ketil Raknes i Miljøverndepartementet.

I programmet intervjuer Hustad statssekretær Ketil Raknes om kildesortering og resirkulering. I løpet av intervjuet presenterer Hustad flere feilaktige og unyanserte påstander. I reportasjen skapes det et misvisende inntrykk av at avfallspolitikken er en sentral del av regjeringens klimapolitikk. Dagens avfallspolitikk er begrunnet i både klimahensyn og andre miljøhensyn, men utslippsreduksjon knyttet til resirkulering er ikke en sentral del av regjeringens klimapolitikk. Potensialet for reduksjon av C02-utslipp er størst innenfor transportsektoren, petroleumssektoren og industrien.Det er disse sektorene som er hovedfokuset i Regjeringens klimamelding, mens avfallspolitikken bare er kort omtalt i meldingen.

Hustad påsto at staten ved å satse på resirkulering ikke tar hensyn til at fjernvarmesystemene taper varme fra forbrenningsanlegg fordi det kommer mindre avfall til forbrenning. Dette er feil. Ved beregninger av miljønytte av resirkulering kontra forbrenning av avfallet legger man til grunn såkalte livssyklusanalyser. Dette er fullstendige analyser som også tar hensyn til tapt energi inn i fjernvarmesystemer fordi avfallet resirkuleres i stedet for å brennes. Selv om vi tar hensyn til dette viser altså forskning en klar positiv miljønytte av å resirkulere for eksempel plastavfall i stedet for å brenne det og bruke energien fra forbrenningsprosessen. Miljønytten ligger i at resirkulert plast erstatter uttak av råvarer til produksjon av ny plast, med de utslipp dette medfører, og at man unngår utslippene ved forbrenning. Resirkulert plast vil til syvende og sist bli brent og energien gjenvunnet i form av varme, men denne prosessen utsettes og man bruker råstoffet flere ganger først.

Hustad påsto at staten har et mål om å øke materialgjenvinning av plast med 1/3. Dette tallet har Hustad hentet fra Klimakur. Det Hustad glemmer er at Klimakur ikke anga noen mål, bare mulige veier til å oppnå et gitt mål. Regjeringen har ikke mål om å øke materialgjenvinningen av plast, men derimot et mål om å gjenvinne 80 % av alt avfall. Målet omfatter både materialgjenvinning og energigjenvinning ved forbrenning. Det er opp til kommunene i hvilken grad de vil legge opp til kildesortering av avfallet, og mange kommuner gjør dette.

Hustad påsto også at staten har som mål at halvparten av fjernvarmen skal komme fra avfall. Noe slikt mål har vi ikke. Ut fra klimahensyn er det gunstig om mest mulig av fjernvarmen blir produsert fra fornybare energikilder eller spillvarme, det vil si overskuddsvarme fra for eksempel industri eller avfallsforbrenning.

Hustad baserer mye av sin argumentasjon på intervjuet med forsker Annegrete Bruvoll. Det Hustad imidlertid ikke får frem, er at det finnes andre fagmiljøer med mye kompetanse på forskning rundt avfallsbehandling, og som kommer til helt andre konklusjoner enn Annegrete Bruvoll. Østfoldforskning og Mepex er to av de miljøene i Norge som har gjort mest arbeid når det gjelder å vurdere miljøregnskapet ved materialgjenvinning.