Historisk arkiv

Rundskriv til regelverket om bruk av vannscooter og lignende

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Miljøverndepartementet

Bakgrunnen for dette rundskrivet er å gi veiledning om forskrift 22. juni 2012 nr. 567 om bruk av vannscooter og lignende (forskrift om bruk av vannscooter) og lov om fritids- og småbåter av 26. juni 1998 nr. 47 (småbåtloven) § 40 og § 40a , og å vise sammenhengen mellom disse.

Rundskrivet gjelder ikke lengre. Se Forskrift om bruk av vannscooter og lignende.

  

1. Bakgrunn

Bakgrunnen for dette rundskrivet er å gi veiledning om forskrift 22. juni 2012 nr. 567 om bruk av vannscooter og lignende (forskrift om bruk av vannscooter) og lov om fritids- og småbåter av 26. juni 1998 nr. 47 (småbåtloven) § 40 og § 40a , og å vise sammenhengen mellom disse. Rundskrivet inneholder først en gjennomgang av småbåtloven § 40, deretter omtale av forskrift om bruk av vannscooter og hvordan denne er å forstå. Rundskrivet redegjør også for prinsipper i naturmangfoldloven som får betydning for lovtolkningen og skjønnsutøvelsen.

I forskrift om bruk av vannscooter, som trådte i kraft 1. juli 2012, opprettholdes det generelle forbudet mot bruk av vannscooter, kombinert med en dispensasjonsadgang for kommunen. Forskriften pålegger kommunen å vurdere alle anmodninger om åpning av område for bruk av vannscooter. Kommunen plikter å åpne anmodet område for bruk av vannscooter dersom ikke miljø- og sikkerhetsgrunner tilsier at området ikke bør åpnes.  I forskriften er det et kart over skraverte områder der det foreligger miljø- og sikkerhetshensyn som medfører at kommunen ikke har hjemmel til å åpne for bruk av vannscooter. Kartet vil gjøre det enklere og mindre tidkrevende for kommunen å praktisere regelverket ettersom kommunen uten videre skal avslå anmodninger innenfor de skraverte områdene. Samtidig bidrar kartet til større forutsigbarhet for de som søker om å få åpnet områder for vannscooterkjøring.

2. Nærmere om småbåtlovens bestemmelser om bruk av vannscooter

2.1 Til § 40 første ledd

Denne bestemmelsen gjelder vannscooter og liknende motordrevne mindre fartøy som er konstruert for å føre personer, og som etter alminnelig språkbruk ikke kan betegnes som båter.

Her defineres hvilke fartøy som faller innunder småbåtloven § 40. Det er bare mindre fartøy som er konstruert for å føre personer, og som etter alminnelig språkbruk ikke kan betegnes som båter, som faller innenfor bestemmelsens virkeområde.

I Forskrift om produksjon og omsetning av fritidsfartøy mv. 20.12.2004 nr. 1820 § 4 bokstav q defineres en vannscooter som ”[e]n farkost med skroglengde mindre enn 4 meter, utstyrt med innenbords forbrenningsmotor som driver et vannjetaggregat som hovedfremkomstmiddel, og som er konstruert for å bli betjent av en eller flere personer som sitter, står eller kneler på, fremfor i, skroget.”

Følgende kriterier legges til grunn når en skal avgjøre om andre farkoster enn rene vannscootere også skal omfattes av det samme forbudet:

  • Hvorvidt fartøyet har en form og støynivå på linje med vannscootere
  • Hvorvidt fartøyet har fotgass eller vrigass montert på styreanretningen (i motsetning til en spak). Rene fritidsbåter som manøvreres med fjernkontroll kjennetegnes gjerne ved å ha en motorkontrollboks med en spak som gjør at en må slippe rattet med hånden for å operere
  • Hvorvidt fartøyet har styre (i motsetning til ratt)
  • Hvorvidt manøveregenskapene (brukerpotensialet) er tilsvarende som for vannscootere

Kilde: Sjøfartsdirektoratet, brev av 19.4.2002 og 22.11 2005.

I tillegg til vannscootere omfattes for øvrig alle vannscooterliknende motordrevne mindre fartøy som kan karakteriseres og betegnes som jetski, vannmotorsykler, vannmopeder, motorisert surfebrett, undervannsscootere eller liknende, jf. Ot.prp. nr 38 (1998-1999) kapittel 7.2.

Formuleringen i § 40 første ledd er imidlertid såpass vid at også nye typer lignende motoriserte fartøy kan falle inn under definisjonen. Bestemmelsen vil også omfatte fartøy med tilsvarende brukerpotensial, uansett motorteknisk fremdriftssystem eller lignende (f.eks. luftputefartøy). Normalt vil den type fartøy som omfattes av definisjonen mangle reling.

Fartøy som kommer inn under kategorien vannscooter eller vannscooterlignende farkoster omfattes av forskrift om bruk av vannscooter selv om farkostene er registrert som fritidsbåt i Småbåtregisteret. Hva fartøyet er registrert som i Småbåtregisteret har derfor ingen betydning.

2.2 Til § 40 annet ledd

Sjøfartsdirektoratet avgjør i tvilstilfeller om fartøy av en viss type omfattes av første ledd.

Definisjonen som er gitt i § 40 første ledd kan skape avgrensningsproblemer i praksis. Det er derfor tatt inn en bestemmelse i annet ledd om at Sjøfartsdirektoratet i tvilstilfeller skal kunne avgjøre om en type fartøy skal anses som vannscooter eller lignende motordrevne mindre fartøy i denne forbindelse. Sjøfartsdirektoratet vil kunne ta stilling til dette både på eget initiativ og etter en eventuell konkret anmodning. Sjøfartsdirektoratets avgjørelse av om et fartøy må regnes som vannscooter eller lignende er ikke et enkeltvedtak, og kan dermed ikke påklages til overordnet myndighet.

2.3 Til § 40 tredje ledd

Bruk av fartøy som nevnt i første ledd er ikke tillatt.

Bestemmelsen fastsetter at bruk av vannscootere ikke er tillatt, jf. Ot.prp. nr 38 (1998-1999) kapittel 7.1 og 11. Bestemmelsen gjelder for bruk av vannscootere både på sjø og i vassdrag (innsjøer og elver). Begrunnelsen for forbudet er hensynet til miljø og sikkerhet. Kommunen er gitt hjemmel til å åpne for slik bruk, se kapittel 2.4 og 3. Kommunen har imidlertid ikke hjemmel til å åpne for slik bruk i områder som følger av kartet i forskrift om bruk av vannscooter. 

2.4 Til § 40 fjerde ledd

Kommunen kan ved forskrift gjøre helt eller delvis unntak fra forbudet for nærmere avgrensede områder, der bruken ikke medfører fare for ferdselen eller allmennheten eller ulempe i form av støy eller andre forstyrrelser, og heller ikke medfører fare for nevneverdig skade på dyre- og/eller plantelivet.

Bestemmelsen gir kommunen juridisk kompetanse til å åpne for bruk av vannscootere i gitte tilfeller. Bestemmelsen må leses i sammenheng med forskrift om bruk av vannscooter § 2, hvor det følger at kommunene skal åpne opp anmodede områder for bruk av vannscootere såfremt det ikke foreligger risiko for skade på miljø eller fare for sikkerhet. Kommunenes kompetanse etter § 40 fjerde ledd må utøves innenfor EØS-avtalens rammer.

For mer om forskrift om bruk av vannscooter, se kapittel 3. 

2.5 Til § 40 femte ledd

Uten hinder av forbudet etter første ledd er bruk av fartøy som nenvt i § 38 tillatt i forbindelse med:

  1. politi-, rednings- og ambulansetjeneste, samt oppsyns- og tilsynstjeneste etablert med hjemmel i lov,
  2. Forsvarets øvelser, forflytninger og transporter, og
  3. marinarkeologiske og andre vitenskapelige undersøkelser.

Paragraf 40 femte ledd punkt a til c gir enkelte generelle unntak fra forbudet mot bruk av vannscootere.  Bruk av vannscootere i forbindelse med politi-, rednings- og ambulansetjeneste er unntatt fra det generelle forbudet. Det samme er oppsyns- og tilsynstjeneste etablert med hjemmel i lov. Videre er også forsvarets øvelser, forflytninger og transporter unntatt fra det generelle forbudet. Også Kystvaktens virksomhet vil inngå i unntaksformuleringene her. Punkt c gjør unntak for bruk knyttet til marinarkeologiske og andre vitenskapelige undersøkelser.

Unntaket fra forbudet gjelder oppdrag/utrykning. Når det gjelder øvelseskjøring vises det til kommunens hjemmel i småbåtloven § 40 fjerde ledd og forskrift om bruk av vannscooter § 2. Kommunen bør ved åpning av områder for bruk av vannscooter stille vilkår som gjør at politi-, rednings- og ambulansetjenesten faktisk kan benytte området til øvelseskjøring. Kommunen kan for eksempel på grunn av sikkerhetshensyn angi at området forbeholdes øvelseskjøring helt eller delvis, eksempelvis ved å angi egne tidspunkter for øvelseskjøring og annen kjøring, jf. § 2 fjerde ledd. 

2.6 Til § 40 sjette ledd

Kongen kan ved forskrift gjøre unntak fra forbudet etter første ledd for bruk av fartøy som nevnt i [ § 38 ] til andre transportformål.

§ 40 sjette ledd inneholder en generell bestemmelse om at Kongen ved forskrift kan unnta fra forbudet bruk av vannscootere også til andre transportformål. Denne bestemmelsen er innarbeidet for å ha en mulighet til senere å fange opp også andre samfunnsmessig nyttige transportformål som ikke bør omfattes av det generelle forbudet.

3. Nærmere om Forskrift om bruk av vannscooter 

3.1 § 1 Virkeområde

Forskrift om bruk av vannscooter § 1 angir forskriftens saklige virkeområde. Dette tilsvarer anvendelsesområdet til småbåtloven § 40 første ledd, se kapittel 2.1. 

3.2 § 2 Kommunens adgang til å tillate bruk av vannscooter

Forskrift om bruk av vannscooter § 2 angir hvilken adgang og plikt kommunen har til å åpne områder for bruk av vannscooter.

Utgangspunktet for denne bestemmelsen er at kommunen plikter å åpne for vannscooterbruk i alle anmodede områder der bruken ikke kommer i konflikt med miljø- og/eller sikkerhetshensyn.  Åpning av områder for vannscooterbruk skjer ved kommunens vurdering av anmodninger om å få kjøre vannscooter og ved kommunens eget initiativ. I områder der kommunen finner at det ikke foreligger aktuelle mothensyn knyttet til miljø og/eller sikkerhet skal det åpnes for vannscooterbruk.

Kommunens vedtak om å åpne for bruk av vannscooter i medhold av småbåtloven § 40 tredje ledd må gjøres i forskrifts form. Det vises i den forbindelse til forvaltningsloven, spesielt kapittel VII Om forskrifter. Om saksbehandlingsreglene etter naturmangfoldloven, se nedenfor.

Kommunen plikter å vurdere alle anmodninger om unntak. Dette følger allerede av forvaltningsloven § 11a første ledd, men er tatt med i forskriften av informasjonshensyn. Det stilles ingen formelle krav til anmodningen. For å sikre en effektiv og hensiktsmessig behandling av anmodningene, bør søknaden inneholde opplysninger om hvor man ønsker å kjøre og innenfor hvilket tidsrom man ønsker å kjøre. Dersom det anmodes om lov til å kjøre hele året, eller dersom anmodningen ikke angir tidsrom, plikter kommunen å vurdere å åpne opp for kjøring hele året. Kommunen kan også på eget initiativ gi slik forskrift.

Kommunen plikter som hovedregel å åpne for bruk av vannscooter dersom det anmodede området ikke omfattes av § 3. Dersom anmodningen omfatter kjøring innenfor et av områdene som beskrevet i § 3, har ikke kommunen hjemmel til å åpne for bruk av vannscooter.

I forskriften § 2 annet ledd fremgår det at kommunen i sin vurdering skal legge til grunn forenklingsprinsippet og føre-var-prinsippet i naturmangfoldloven § 9.

I kapittel 5.3 er det redegjort nærmere for hvordan kommunen skal vurdere føre-var-prinsippet etter naturmangfoldloven. Kommunen skal forberede og vurdere saken i tråd med naturmangfoldlovens øvrige bestemmelser om bærekraftig bruk (§§ 7 – 12, jf. §§ 4 og 5). Departementet viser til kapittel 6 her og til veilederen Naturmangfoldloven kapittel II (T-1514) for en nærmere beskrivelse av disse reglene.

Forenklingsprinsippet innebærer at dersom kommunen etter sin vurdering av de angitte kriteriene skulle komme til at området som er anmodet for bruk av vannscooter blir vanskelig å orientere seg i for brukerne eller er uegnet med hensyn til håndhevingen av regelverket, kan kommunen trekke enklere grenser for området. Det kan eksempelvis trekkes rette grenser for vannscooterområdet mellom kjente eller lett forståelige punkter som kan avmerkes på et kart på en enkel måte. Det presiseres at forenklingshensynet bare må brukes slik at det ikke hindrer at større områder der kommunen plikter å tillate bruk av vannscooter faktisk åpnes.

Etter forskriften § 2 fjerde ledd kan kommunen stille vilkår for bruk av vannscooter og avgrense tidsrom for bruken. Kommunens anledning til å stille vilkår gjelder ikke for områder etter § 3 første ledd eller § 3 annet ledd annet punktum, ettersom kommunen plikter å avslå anmodninger i disse områdene. Vilkår er aktuelt kun for områder etter § 3 annet ledd første punktum.

Alle vilkår kommunen stiller må begrunnes i hensyn til miljø og/eller sikkerhet. Vilkårssetting vil derfor brukes for å åpne områder som ellers ikke kan åpnes. Forutsetningen er at vilkårene sikrer at det ikke blir konflikt med miljø- og/eller sikkerhetshensyn ut over det småbåtloven aksepterer.  Av dette følger at bruken av vannscooter ikke må utgjøre en fare for nevneverdig skade eller ulempe for miljø eller sikkerhet. Kommunens vilkårssetting vil bidra til at flere områder kan åpnes for bruk av vannscooter.

Dersom det av hensyn til miljø- og/eller sikkerhet er mulig å åpne for bruk av vannscooter bare deler av året, må kommunen avgrense tidsrommet til de aktuelle delene av året. Bruk kan også begrenses til bare å gjelde for bestemte typer arrangementer. 

3.3 § 3 Områder som ikke kan åpnes for bruk av vannscooter

Forskrift om bruk av vannscooter § 3 angir i hvilke områder det ikke kan åpnes for bruk av vannscooter.

Kommunen kan ikke tillate bruk av vannscooter i de skraverte områdene som følger av kartvedlegg til forskriften, jf. § 3 første ledd. De skraverte områdene er områder som allerede er vurdert å ha så store verdier, eller områder der bruk av vannscooter er vurdert å utgjøre en slik risiko for miljø eller sikkerhet, at åpning av området for bruk av vannscooter ikke er aktuelt.  Områdene består av verneområder, viktige friluftsområder, herunder kommunale og statlig sikrede friluftsområder, hytteområder, boligområder, rekreasjonsområder, badeområder, farleder, områder som har prioriterte, truete eller nær truete arter, områder som har utvalgte, truete eller nær truete naturtyper, naturtyper som er viktig for naturmangfold, områder som er inntil 1 km fra inngrepsfrie naturområder (INON-område) og områder med yrkesfiske, akvakulturvirksomhet eller annen næring, herunder samiske næringsinteresser. Ny kunnskap og informasjon kan medføre behov for justering av disse områdene. Slik justering gjennom et oppdatert kart fastsettes av Miljøverndepartementet, og utgjør en endring av denne forskriften. Departementet viser til Prosedyrer for konsultasjoner mellom statlige myndigheter og Sametinget (11. mai 2005) om plikten til å konsultere i saker som berører samiske interesser direkte.

Når det søkes om bruk av vannscooter innenfor de skraverte områdene, skal kommunen uten videre avslå anmodningen. Her har ikke kommunen noe skjønnsrom. Kommunens begrunnelsesplikt er begrenset til å vise til at det anmodede området ligger innenfor de skraverte områdene. I tillegg til å sikre særlig viktige områder, bidrar bestemmelsen følgelig til å forenkle saksbehandlingen hos kommunene.

Kommunen kan heller ikke tillate bruk i områder som angitt i § 3 annet ledd bokstav a til h. Heller ikke her har kommunen noe skjønnsrom. Dette er i mange tilfeller samme type områder som omfattes av de skraverte områdene. Opplistingen av disse typene områder i forskriften er dels begrunnet i at de skraverte områdene ennå ikke omfatter innsjøer og vassdrag. Dels kan det være områder innenfor disse kategoriene som ikke har kommet med i de skraverte områdene, og det kan være områder det ikke var kunnskap om da de skraverte områdene ble fastlagt.  Det kan også bli etablert for eksempel nye verneområder, prioriterte arter og utvalgte naturtyper i ettertid. Derfor må kommunen alltid gjøre sin egen vurdering av de områdene (utenfor de skraverte områdene) som er anmodet åpnet for bruk av vannscooter.

Når det gjelder områder utenfor de skraverte områdene i kartet og områder som angitt i § 3 annet ledd bokstav a til h, følger det uttrykkelig av forskriften § 3 annet ledd første punktum at bare fare for nevneverdig skade eller ulempe for miljø eller sikkerhet utelukker bruk av vannscooter. Forskrift om bruk av vannscooter § 3 er basert på de vilkår som er oppstilt i småbåtloven § 40 fjerde ledd. Det er adgang til å åpne et område for bruk av vannscootere kun dersom dette ikke medfører:

  • fare for ferdselen,
  • fare for allmennheten,
  • ulempe i form av støy eller andre forstyrrelser, eller
  • fare for nevneverdig skade på dyre- og/eller plantelivet.

Dette må kommunen se hen til i sine vurderinger etter forskriften § 3 annet ledd første punktum. Dette innebærer at det skal åpnes for bruk av vannscooter i områder hvor det vil kunne bli en skade eller ulempe, men der den eventuelle skaden eller ulempen er så liten i størrelse eller av en slik art at den ikke er nevneverdig. Hva som utgjør en nevneverdig skade eller ulempe må vurderes av kommunen i hvert enkelt tilfelle. Her har kommunen skjønnsrom. Se mer om dette i kapittel 3.3.1 og 3.3.2.

3.3.1 Nærmere om fare for nevneverdig skade eller ulempe for miljø

Dyre- og plantelivet

Hva som kan utgjøre en fare for nevneverdig skade eller ulempe for miljø er for eksempel viktige funksjonsområder for pattedyr, fugl og fisk, som spill- eller parringsområder, hekke- og yngleområder, beiteområder, oppvekstområder, vandrings- og trekkruter og gyteområder.[1] Viktig informasjon kan innhentes fra Naturbase og Artskart.

[1] Se naturmangfoldloven § 3 bokstav r.

Støy

Europaparlaments- og rådsdirektiv 94/25/EF om tilnærming av medlemsstatenes lover og forskrifter om lystfartøyer (fritidsfartøydirektivet)og endringsdirektivet 2003/44/EF er del av EØS-avtalen og dermed bindende for Norge. Vannscootere som ikke tilfredsstiller kravene til CE-merking bør derfor ikke gis tillatelse til å kjøre i norske farvann. Dette betyr at kommunene bør stille vilkår i eventuelle forskrifter som åpner for bruk av vannscooter om at vannscooterne som brukes må være CE-merkede. Fritidsfartøydirektivet har regler om støy og eksosutslipp.

Støy fra vannscootere oppleves ofte annerledes enn støy fra småbåter. Dette skyldes først og fremst måten vannscootere kjøres på – i høy fart, med hurtig akselerasjon, krappe vendinger og hopp. Slik kjøring gir en inntrengende og sjenerende lyd fordi intensiteten i lyden varierer ofte. Bruk av vannscooter medfører høye maksimale støynivåer. Når kommunen vurderer åpning av områder for bruk av vannscooter bør den ta i betraktning at støynivået øker når vannscooteren er i luften fordi lyden blir luftoverført og støyen ikke lenger dempes av vannet, og i tillegg at støynivået øker når vannscooteren treffer vannflaten igjen etter et hopp. Denne økningen i støynivå for vannscootere tas det ikke høyde for i støykravene.

Ved anmodning om bruk av vannscooter må kommunen vurdere fare for nevneverdig skade eller ulempe for støy, jf. forskrift om bruk av vannscooter § 3 annet ledd første punktum. Ved kommunens vurdering av støy må kommunen se hen til det nasjonale miljømålet om å redusere støyplager med 10 % innen 2020 i forhold til 1999. Indikatoren for dette er de samlede støyplager fra alle kartlagte kilder. I følge Retningslinje for behandling av støy i arealplanlegging (T-1521) er det en støygrense på LAFmax 60 dB for motorsport ved friluftsområder, rekreasjonsområder og stille områder, det vil si at man trenger en avstand på 500 meter til vannscooterområdet for å ikke overstige LAFmax 60 dB. Stillhet er en verdifull miljøkvalitet. Kommunen bør unngå å lokalisere nye støykilder slik at rekreasjonsområder og stille områder forsvinner eller reduseres i omfang. Hvilke lydnivåer som oppleves som sjenerende, avhenger av hvilken type område man befinner seg i, og hvilken bruk av området som er ønskelig. I større upåvirkede naturområder, som for eksempel nasjonalparker, naturområder i fjellet og kjerneområder i bymarker er all hørbar fremmed lyd i prinsippet uønsket. Kommunen bes om å ta hensyn til dette i sine vurderinger av åpning av områder for kjøring, ettersom 500-metersgrensen i kartet ikke ivaretar dette. 

3.3.2 Nærmere om nevneverdig fare for skade eller ulempe for sikkerhet

Vannscootere har som oftest relativt stor motorkraft og en høy akselerasjonshastighet. Det er begrensende muligheter for å styre en vannscooter uten samtidig å gi gass. Kombinasjonen av stor fart sammen med begrensede styringsmuligheter innebærer at bruk av vannscooter utgjør en stor ulykkesrisiko sammenlignet med båter. Risikoen for alvorlige ulykker og dødsfall ved bruk av vannscooter er både som følge av kollisjon med andre fartøy og badende, og som følge av fall fra vannscooteren. Hva som kan utgjøre en fare for nevneverdig skade eller ulempe for sikkerhet er for eksempel dersom et område har stor aktivitet av kajakker, seilbrett, seilforeninger eller lignende, eller er et havneområde eller et område med mye nyttetrafikk eller næringsaktivitet.

I tillegg skal kommunens vurderinger baseres på generelle prinsipper for miljø- og arealforvaltning, herunder kunnskapsgrunnlaget, føre-var-prinsippet, prinsippet om samlet belastning, prinsippet om at kostnadene ved miljøforringelse skal bæres av tiltakshaver og prinsippet om miljøforsvarlige teknikker, driftsmetoder og lokalisering. Disse prinsippene er lovfestet i naturmangfoldloven §§ 8 - 12. Se mer om disse prinsippene i kapittel 5.

3.3.3 Farleden

Det er forbudt å kjøre vannscooter i farleden, jf. forskrift om bruk av vannscooter § 3 første ledd og § 3 annet ledd bokstav g. Kartet i forskrift om bruk av vannscooter angir med stiplet linje hvor midtlinjen i hovedleden er, men ikke hovedleden i sin fulle bredde. Dette kartet angir ikke hvor bileden går og heller ikke de delene av havneområdene, fiskerihavner og stamveinettet, som også inngår i hovedleden. Derfor må kommunen, når de vurderer åpning av område for bruk av vannscooter, innhente informasjon om hvor hovedleden og bileden går i sin fulle bredde i farledsforskriftens kart. 

Farleden er definert som særskilte trafikkveier på sjøen fastsatt i medhold av lov om havner og farvann 17.4.2009 nr. 19 (havne- og farvannsloven) § 16. Slike trafikkveier er fastsatt ved forskrift om farleder 30.11.2009 nr. 1477 (farledsforskriften), og angir hovedleders og bileders arealmessige utstrekning med lednummer og hvor ledene stopper/opphører.  Farledsforskriften består av en tekstdel og en kartdel. Kartdelen er en del av forskriften og finnes på Kystverkets karttjeneste ”Kystinfo” som ligger på http://www.kystverket.no/, eller man kan søke opp forskriften på lovdata.no og klikke inn på kartet der.

Av hensyn til sikkerhet bør kommunen også vurdere seilingsleder, aktsomhetssoner angitt i sjøkart, andre havneområder med mer når de vurderer å åpne område for bruk av vannscooter. Kartet i forskrift om bruk av vannscooter skal revideres slik at farleden i sin fulle bredde på sikt vil fremgå av kartet. 

3.3.4 Korridor

Dersom kommunen åpner for bruk av vannscooter helt inntil land, er det vanligvis ikke behov for korridor ut til området. Men er tilgangen til åpnet område via land ikke til stede, for eksempel at området er uten vei, vil det være behov for en korridor.

Dersom kommunen åpner for bruk av vannscooter et stykke fra land, må det lages korridor for å komme ut til området. Kommunen må da fastsette i forskriften hvor korridoren skal gå. Dette følger av § 3 tredje ledd, og gjelder både skraverte områder, områder etter § 3 annet ledd bokstav a til h og områder der man av hensyn til miljø- og/eller sikkerhet ikke kan åpne for bruk av vannscooter. Kommunen må legge korridoren der den medfører minst mulig skade eller ulempe for miljø og sikkerhet, og bør stille nødvendige vilkår som ivaretar hensynet til miljø og sikkerhet. 

3.4 Forholdet til annet regelverk

Det kan ikke åpnes for bruk av vannscooter i strid med annet regelverk, herunder motorferdselregelverket og verneforskrifter. Kommunen må også se hen til eksisterende fartsbegrensninger. Det kan ikke åpnes for bruk av vannscooter nærmere enn 20 meter fra akvakulturanlegg, jf. forskrift 17. juni 2008 nr. 822 om drift av akvakulturanlegg (akvakulturdriftsforskriften) § 18.

Motorferdselregelverket gjelder side om side med vannscooterregelverket. Det betyr at en lokal forskrift etter motorferdselloven kan være selvstendig grunnlag for avslag på anmodning om bruk av vannscooter. I slike tilfeller kan kommunen se bort fra plikten til å åpne område for bruk av vannscooter som ellers følger av forskrift om bruk av vannscooter. Dette vil si at dersom kommunen har en lokal forskrift etter motorferdselloven som forbyr motorferdsel, går denne foran kommunens plikt etter forskrift om bruk av vannscooter til å åpne for slik bruk. I slike tilfelle kan kommunen avslå anmodning om bruk av vannscooter med dette som begrunnelse. 

3.5 Prosess

Dersom kommunen vurderer å fastsette forskrift for bruk av vannscootere, må de påse at saken er så godt opplyst som mulig, jf. forvaltningsloven § 37. Saken må sendes på høring slik at de berørte og andre med interesse for saken kan uttale seg. Kommunen må selv vurdere hvem som skal høres, men det antas at forskriftsutkastet må forelegges politiet, lokale havnemyndigheter, Kystdirektoratet, Kystvakten, Statens naturoppsyn, lokale helsemyndigheter, Fylkesmannen, fylkeskommunen, kommuner, ideelle organisasjoner og private parter som bolig- eller hytteeiere, lokale idrettslag- og foreninger samt andre som kan antas å ha interesse i saken eller som kan være med på å opplyse saken.

I tillegg til forvaltningsloven kapittel VII om forskrifter, gjelder også de øvrige generelle saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven kapittel I, II og III for kommunen på vanlig måte. Dette innebærer at kommunen ved sin saksbehandling i følge forvaltningsloven § 11a skal forberede og avgjøre saker uten ugrunnet opphold. Dersom det må ventes at det vil ta uforholdsmessig lang tid før en henvendelse kan besvares, skal kommunen snarest mulig gi et foreløpig svar. I svaret skal det gjøres rede for grunnen til at henvendelsen ikke kan behandles tidligere, og hvis mulig angis når svar kan ventes. Foreløpig svar kan unnlates dersom det må anses som åpenbart unødvendig. En forskrift er et vedtak som gjelder rettigheter eller plikter til et ubestemt antall eller en ubestemt krets av personer, og kan ikke påklages. Derimot kan det reises sak for domstolene mot kommunen om gyldigheten av en kommunal forskrift. De alminnelige søksmålsbetingelser må være oppfylt, og det må foreligge tilstrekkelig behov for avklaring, jf. tvisteloven § 1-3.

Forskriften skal videre oppfylle de formkrav som følger av forvaltningsloven § 38.  Etter § 38 første ledd bokstav c plikter kommunen å kunngjøre forskriften i Norsk Lovtidend. Virkningen av manglende kunngjøring framgår av forvaltningsloven § 39. På nettsiden lovdata.no finnes mer informasjon om hvordan kunngjøring skal skje.

Ved åpning av område for bruk av vannscooter må kommunen vurdere om en slik arealbruk er i samsvar med gjeldende planer etter plan- og bygningsloven. Plan- og bygningsloven av 2008 gir nye muligheter for en mer detaljert planlegging i sjø og vassdrag, blant annet ved bruk av hensynssoner. Ved revisjon av kommuneplanen bør kommunen foreta en avveining mellom ulike bruksinteresser og miljøhensyn, herunder bruk av vannscooter og hensynet til allmennheten og naturen. Det kan ikke fastsettes forskrift for bruk av vannscooter i strid med arealdisponering fastsatt i arealdelen til kommuneplanen eller i reguleringsplan etter plan- og bygningsloven. Områder kan heller ikke legges ut til slik bruk i strid med bestemmelser i eller i medhold av andre lover, eksempelvis havne- og farvannsloven.

Når kommunen har åpnet for bruk av vannscooter, bør den i tillegg sørge for å gi tilstrekkelig informasjon om dette lokalt, for eksempel i lokalaviser og på kommunenes internettsider. Det må fremgå tydelig hvor det er tillatt å bruke vannscooter og på hvilke vilkår, og eventuelt informasjon om kjøring i korridor. Områder som åpnes for bruk av vannscooter bør vises på kart. 

3.6 § 4 Tilsyn og straff

3.6.1 Straff

Overtredelse av småbåtloven og av bestemmelser i kommunale forskrifter som åpner for bruk av vannscooter straffes med bøter. Både forsettelig og uaktsom overtredelse rammes, samt medvirkning. Straffebestemmelsene finnes i småbåtloven § 40a og forskrift om bruk av vannscooter § 4.

Inndragning i medhold av straffeloven § 35 annet ledd kan være aktuelt såfremt det finnes påkrevet av hensyn til formålet med den bestemmelse som setter straff for handlingen. 

3.6.2 Statens naturoppsyn

Statens naturoppsyn skal føre kontroll med at bestemmelsene gitt i eller i medhold av loven, forskriften her og kommunens forskrift, blir overholdt. Det skal føres kontroll med at bruk av vannscooter skjer innenfor de områder kommunen har angitt, og at det ikke forekommer bruk i områder hvor det er forbudt. Særlig i de skraverte områdene som følger av kartvedlegg til forskriften er det viktig å kontrollere at det ikke brukes vannscooter. Innenfor områder som er åpnet for bruk av vannscooter skal det føres kontroll med om eventuelle vilkår kommunen har stilt overholdes. Dette gjelder også vilkårene for kjøring i korridor.

Tilsynet kan skje i form av overvåking eller kontroll med etterlevelse av reglene. Statens naturoppsyn skal melde fra om klare overtredelser til politiet, som kan etterforske sakene og gi bøter.

Tilsyn skal utføres i et slikt omfang at det kan avdekkes regelbrudd. Tilsyn skal utføres hvert år for hvert område som er åpnet for bruk av vannscooter, på tidspunkter og årstider da det er sannsynlig at det foregår kjøring der. I tillegg skal det utføres jevnlig tilsyn med områder hvor det er viktig at kjøreforbudet overholdes, særlig av hensynet til miljø.

De sentrale myndighetene ønsker en streng håndheving og kontroll av praktiseringen av bruk av vannscooter. Dette er begrunnet i den store risikoen bruk av vannscooter utgjør og de store skadene slik bruk kan medføre. 

3.7 § 5 Revidering og evaluering

Forskrift om bruk av vannscooter § 5 første ledd pålegger kommunen å endre eller oppheve forskriften dersom ny kunnskap viser at bruk av vannscooter utgjør en fare for nevneverdig skade eller ulempe for miljøet. Se mer om dette i kapittel 3.3.1.

Etter § 5 annet ledd skal kommunen evaluere sine forskrifter om bruk av vannscooter minst hvert fjerde år. Ved første evaluering skal det gjennomføres et miljøoppfølgningsprogram for å undersøke hvilke virkninger bruk av vannscooter har på miljøet. Dersom miljøoppfølgingsprogrammet fremskaffer informasjon om at bruk av vannscooter ikke utgjør en fare for nevneverdig skade eller ulempe for miljø skal forskriften opprettholdes. Dersom miljøoppfølgingsprogrammet fremskaffer informasjon om negative miljøvirkninger, skal kommunen vurdere om forskriften skal endres eller oppheves. Dersom miljøoppfølgingsprogrammet fremskaffer informasjon om at bruk av vannscooter utgjør en fare for nevneverdig skade eller ulempe for miljø, skal forskriften endres eller oppheves. 

3.8 § 6 Ikrafttredelse

Forskriften trådte i kraft 1. juli 2012.

4. Fylkesmannens oppgaver

Fylkesmannen skal bistå kommunene i arbeidet med å gjennomgå sine forskrifter hjemlet i småbåtloven, med tanke på å oppheve de som måtte være i strid med det nye regelverket. Fylkesmannen kan utøve lovlighetskontroll.

Fylkesmannen bør videre i forbindelse med høringen av forslaget særlig ta i betraktning påvirkninger på tvers av kommunegrenser, eksempelvis gyteområder for fisk og migrasjonsruter for trekkfugl. Her kan det være behov for god koordinering samt en vurdering av samlet belastning.

Fylkesmannen bes kontakte Direktoratet for Naturforvaltning dersom de har ytterligere kunnskap om miljøverdier som bør legges inn i kartet. 

5. Naturmangfoldloven og vedtak etter Forskrift om bruk av vannscooter § 2, jf. småbåtloven § 40 fjerde ledd

5.1 Bakgrunn

Naturmangfoldloven trådte i kraft 1. juli 2009[2] . Departementet gjør oppmerksom på at naturmangfoldloven § 1 og kapittel II Alminnelige bestemmelser om bærekraftig bruk, særlig prinsippene i §§ 8 til 12, jf. § 7, har betydning for kommunens avgjørelser. Prinsippene gjelder som retningslinjer ved utøving av offentlig myndighet, og får således direkte betydning for kommunens saksforberedelse og skjønnsutøving ved anmodninger om dispensasjon for bruk av vannscooter.

[2] Med unntak av kapittel IV, som trådte i kraft 1. juli 2012.

Ved utøving av offentlig myndighet skal det fremgå av beslutningen hvordan prinsippene er vurdert, jf. naturmangfoldloven § 7. For unntak fra forbudet i småbåtloven § 40 innebærer dette et krav til skriftlig begrunnelse for vedtakelsen av forskriften. Det må fremgå av vedtaket hvordan naturmangfoldloven §§ 8 til 12 er vurdert og vektlagt ved den konkrete skjønnsutøvelsen

De miljørettslige prinsipper i naturmangfoldloven er:

  • Kunnskapsgrunnlaget
  • Føre-var-prinsippet
  • Økosystemtilnærming og samlet belastning
  • Kostnadene ved miljøforringelse skal bæres av tiltakshaver
  • Miljøforsvarlige teknikker og driftsmetode og lokalisering

5.2 Kunnskapsgrunnlaget – naturmangfoldloven § 8

Kunnskapskravet innebærer at offentlige beslutninger som berører naturmangfoldet så langt det er rimelig skal være kunnskapsbasert. Med kunnskap menes både vitenskapelig og erfaringsbasert kunnskap. Kunnskapen som skal brukes, er kunnskap om arters bestandssituasjon, naturtypers utbredelse og økologiske tilstand, samt effekten av påvirkninger fra bruk av vannscootere. 

Søkes det for eksempel om bruk av vannscooter i et område som kan tenkes å ha viktige naturmangfoldverdier, jf. forskriften § 3, skjerpes kravet til kunnskap om virkningene av bruken. Dette følger av rimelighetsvurderingen i naturmangfoldloven § 8. 

5.3 Føre-var-prinsippet – naturmangfoldloven § 9

Selv om forskriften utredes i tråd med forvaltningsloven § 17 og kravet til kunnskapsgrunnlaget, vil det ofte være situasjoner hvor opplysningene i saken ikke gir tilstrekkelig svar på hva slags naturmangfold som er i det aktuelle området og hvilke virkninger tiltaket kan ha for dette mangfoldet. Da skal føre-var-prinsippet i utgangspunktet tillegges stor vekt. I praksis medfører dette at kommunen gjennom sin beslutning plikter å unngå mulig vesentlig skade på naturmangfoldet.

Dette kan innebære, dersom man ikke har tilstrekkelig kunnskap, at det anmodede området ikke kan legges ut for bruk av vannscooter, at man stiller vilkår til tillatelsen eller at kommunen gir forhåndsvarsel om avslag dersom ikke enkelte konsekvenser av tiltaket utredes nærmere av tiltakshaver. Dersom det er et tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag tillegges føre-var-prinsippet mindre vekt. 

5.4 Økosystemtilnærming og samlet belastning – naturmangfoldloven § 10

Prinsippet i naturmangfoldloven § 10 skal sikre at alle påvirkninger, herunder bruk av vannscooter, skal underlegges en helhetsvurdering av hvilke samlede belastninger som landskap, geologi, økosystemet, naturtyper og arter som påvirkes av vannscooter totalt sett er eller vil bli utsatt for. Det innebærer at naturmangfoldet ikke skal vurderes isolert for påvirkning av bruk av vannscooter alene, men vurderes i sammenheng med nåværende og forventet miljøbelastning også av annen art. Spørsmålet er dermed ikke bare hva naturmangfoldet i det aktuelle området kan tåle av bruk av vannscooter sammen med andre aktiviteter, men også hvordan bestandssituasjonen for arter og naturtyper på fylkes- og landsbasis påvirkes av området som vurderes åpnet for bruk av vannscooter, jf. forvaltningsmålene naturmangfoldloven §§ 4 og 5. Når det gjelder slike vurderinger bør fylkesmannen bistå kommunen.

5.5 Kostnadene ved miljøforringelse skal bæres av tiltakshaver – naturmangfoldloven § 11

Naturmangfoldloven § 11 slår fast at tiltakshaver ”skal dekke kostnadene ved å hindre eller begrense skade på naturmangfoldet som tiltaket volder, dersom dette ikke er urimelig ut fra tiltakets og skadens karakter”. Bestemmelsen forutsetter at åpning for bruk av vannscooter vil medføre skade på naturmangfoldet. Er det ikke skade, er prinsippet mindre aktuelt. Bestemmelsen innebærer at når kommunen åpner opp et område for bruk av vannscooter, trenger den for eksempel ikke å velge den økonomisk beste løsningen hvis det er klare miljøgevinster med en noe dyrere løsning. I slike tilfelle kan kommunen stille vilkår om at ferdsel skal skje på en spesielt angitt måte selv om dette fører til økte kostnader for den som kjører. Prinsippet kan også lede til at det kan stilles vilkår om avbøtende tiltak for at tillatelse kan gis. Eksempelvis kan det være behov for å avgrense området med bøyer av hensyn til sikkerhet, eller av hensyn til miljøet å markere korridoren hvor vannscooterne må kjøre fra land for å komme ut til det angitte området. Slike tiltak kan komme samtidig med eller i etterkant av vedtak av forskriften, enten som vilkår i forskriften eller som enkeltvedtak i ettertid. Dersom det er behov for ny kunnskap for at kommunen skal kunne åpne opp et område for bruk av vannscooter, er det i søkers interesse å fremskaffe og bekoste slik kunnskap. Dette må ses i sammenheng med at dersom det ikke forligger tilstrekkelig kunnskap, er det ikke forsvarlig å gi dispensasjon.

5.6 Miljøforsvarlige teknikker, driftsmetoder og lokalisering – naturmangfoldloven § 12

Bestemmelsen gjelder valg av driftsmetode, teknikk eller lokalisering ”for å unngå eller begrense skader” på naturmangfoldet, jf. § 12. Det skal tas utgangspunkt i slike driftsmetoder og slik teknikk og lokalisering som, ut fra en samlet vurdering av tidligere, nåværende og fremtidig bruk av mangfoldet og økonomiske forhold, gir de beste samfunnsmessige resultater. For myndighetene innebærer dette at det må vurderes hvilken løsning som medfører lavest risiko og minst skade, og som etter en samlet vurdering gir de beste samfunnsmessige resultatene. Dette kan gjelde forhold som f.eks. tidspunkt for bruken, valg av lokalisering osv. Det er imidlertid uansett ikke anledning til å utpeke områder for bruk av vannscootere som medfører slike farer og ulemper som er nevnt i småbåtloven § 40 fjerde ledd eller forskrift om bruk av vannscooter § 3, omtalt ovenfor.

Se også departementets veileder T-1514 Naturmangfoldloven kapittel II