Støre i Samtiden-debatten: Utenrikspolitikk i forandringens tid

Er den norske utenrikspolitikken drevet av interesser eller idealer? Hva betyr globale endringer for politikkens spilleregler og norske utenrikspolitiske veivalg? Dette var temaer for utenriksminister Jonas Gahr Støres deltakelse under Samtiden-debatten på Litteraturhuset 17. november. 

Møtet kan ses i sin helhet på Nett-TV

Utenriksministeren deltok i debatten i anledning publiseringen av en lengre artikkel om norsk utenrikspolitikk i siste nummer av Samtiden. Temaet var norske interesser og utenrikspolitikk i en verden i endring.  

I sin innledning la Støre vekt på behovet for å prioritere og treffe valg i en kompleks verden preget av flere tyngdepunkter, sammensmeltninger, maktforskyvninger og nye aktører. Viktige verktøy er spørsmålene ”Er det i Norges interesse?” og ”Kan vi gjøre en forskjell?”. I dialog med direktør Jan Egeland, ved Norsk utenrikspolitisk institutt, ble dette ytterligere utdypet.  Egeland hevdet Norges ansvar for å være aktiv på steder der vi har muligheten til å gjøre en forskjell, men hvor vi ikke har særlige interesser. Utenriksministeren fremholdt på sin side at norske interesser, som sikkerhet, verdiskaping, velferd og klima, likevel må ligge til grunn for en prioritering for at det enkelte engasjementet skal være verdifullt.  

I den påfølgende dialogen med professor Janne Haaland Matlary ble interesseperspektivet igjen trukket frem. Norge trenger det etablerte internasjonale regelsettet for å sikre sine interesser, et regelsett som også fremhever verdier som er under press fra maktendringene i verden. 

Afghanistan
Afghanistan var et sentralt tema i utenriksministeres påfølgende samtale med den danske journalisten og forfatteren Carsten Jensen. Begge betraktet Afghanistans skjebne som en tragedie som neppe er over selv når opprøret er over. 

Jensen tegnet et svært pessimistisk bilde av situasjonen i Afghanistan, den afghanske hæren og den kompliserte etniske konflikten. Støre imøtegikk beskrivelsen av at alt var svart, selv om situasjonen er både komplisert og uoversiktelig. Men det er også lyspunkter selv om disse sjelden kommer frem i media. Tanken om en militær seier er fjern. Derfor har Norge lenge tatt til orde for en politisk løsning som er inkluderende og omfatter alle afghanske grupper som er villige til å legge ned våpnene og respektere konstitusjonen. ”Inkluderende” er her et nøkkelord. Hvis en avtale med Taliban bidrar til at andre etniske grupper føler seg fremmedgjort, så er man i realiteten like langt.