Ett år med vår

”Ett år med vår: hvor går den arabiske verden – og hvor går norsk Midtøstenpolitikk” var temaet da Polyteknisk forening i samarbeid med Refleksprosjektet inviterte til debatt i Håndverkeren 13. mars. Statssekretær Torgeir Larsen innledet sammen med generalsekretær Vidar Helgesen i IIDEA (International Institute for Democracy and Electoral Assistance). Helgesen er også tidligere statssekretær i UD (H).  Debatten ble ledet av seniorforsker Pinar Tank fra PRIO.

Hvordan skal vi forholde oss til politisk islam? Dette så statssekretærens som et av de viktigste spørsmålene vi står overfor i Midtøsten og Nord-Afrika. Islamske partier vil være en førende politisk kraft i regionen mange år framover. For oss blir det viktig å forstå mangfoldet i politisk islam og engasjere oss - uten å gå på akkord med våre egen grunnverdier. I et land som Egypt står det Muslimske Brorskap overfor enorme utfordringer når det gjelder å sikre stabilitet og økonomisk vekst. Dette opplever de også som et tyngende ansvar. Med utpreget pragmatisme vender de seg til alle som kan ha noe å bidra med.  Når de også etterspør norske erfaringer om forvaltning, arbeidsliv, og fordelingspolitikk skal vi dele disse med dem. Larsen viste til at norsk innsats har gitt oss troverdighet i Midtøsten: Det mangeårige arbeidet for en fredelig løsning på Israel/Palestina-konflikten, flere års kontakt med det Muslimske Brorskap, og det sterke engasjementet og den brede kunnskap som finnes i det norske samfunnet om Midtøsten.  

Vidar Helgesen trakk de lange linjer i den ”arabiske oppvåkningen”.  Han så for seg en stor grad av uforutsigbarhet i mange år, både innen og mellom landene. En generell utfordring for regionen var at endringene i utgangspunktet var motivert av ønsket om å ta del i økonomisk vekst, men at ustabiliteten som har fulgt disse samfunnsendringene hindret vekst å finne sted. Dette kunne potensielt forsterke eksisterende uro og ustabilitet. Viktig da for utenforstående å være åpen og justere analyse­apparatet. Religionen får større plass i politikken, og folkeviljen vil få større betydning for utenriks­politiske beslutninger. Kvinners og religiøse minoriteters situasjon kommer under press. Samtidig ser man mye pragmatisme. Tunisia ligger et hestehode foran andre land i regionen, og vil være et viktig eksempel for utviklingen andre steder. Vesten må engasjere seg, og bistå. Helgesen så da to hovedtilnærminger: En tilstandsfokusert menneskerettighetstilnærming - med ”måling” av tilstanden på MR-området, og en mer prosessorientert demokratitilnærming, der man vektlegger fremgang i demokratiske reformer. Som leder av IIDEA holdt han en knapp på den siste som mest fruktbar.

Salen engasjerte seg sterkt i den etterfølgende diskusjonen, med et bredt spekter av spørsmål og kommentarer om det som skjer i regionen. Norges rolle i Israel-Palestina-konflikten var et sentralt tema som ble tatt opp. Larsen understreket her at Norge ville stå ved vårt engasjement for fred mellom partene, bl.a. ved å fortsette med å ta ansvaret som ligger i rollen som leder av giverlandsgruppen for det palestinske området, AHLC. Helgesen støttet dette engasjementet, men understreket på sin side at en burde vurdere hvorvidt andre land heller burde overta denne rollen.