Svar på spørsmål om the Norwegian Peace Support Initiative

Skriftlig spørsmål nr. 1566 (2011-2012)

Fra representanten Øyvind Håbrekke (KrF): 
Det vises til Norges engasjement og fredsinitiativet ”the Norwegian Peace Support Initiative”. I den forbindelse har Utenriksdepartementet nylig besøkt landet og demokratibevegelsen i eksil i Nord-Thailand. 

Initiativet har blitt kritisert for å være svakt forankret, lite inkluderende og for ikke å ivareta kvinners situasjon og rolle i fredsprosessen. Hva vil utenriksministeren gjøre for å sikre at prosjektet er bærekraftig og godt forankret? 

Utenriksminister Jonas Gahr Støres svar:
Selv om det er blitt kalt ”the Norwegian Peace Support Initiaitve”, er det viktig å understreke at vårt bidrag til å styrke fredsprosessen i Myanmar ikke er et ”norsk initiativ”. Det er et myanmarsk initiativ hvor Norge på anmodning fra Myanmars myndigheter har sagt ja til å koordinere en mekanisme for støtte til våpenhvileområdene. Det handler om raske tillitsbyggende tiltak som blir identifisert i konsultasjoner mellom partene i hvert område. Helt konkret er det i stor grad snakk om å bygge videre på tiltak som allerede pågår, blant annet i regi av norske organisasjoner som Norsk Folkehjelp og Flyktninghjelpen. 

Lokal forankring er noe av det viktigste i dette arbeidet. Alt vi gjør i forbindelse med mekanismen er etter grundige konsultasjoner med alle berørte parter. Det må være full enighet om et tiltak før det kan iverksettes. Hvis en av partene motsetter seg, kan vi heller ikke gjøre noe. Vi legger stor vekt på ikke å ekskludere noen. Også berørte parter i eksil konsulteres, inkludert KNUs Thailand-baserte lederskap. 

Det er viktig å fremheve at initiativet ikke er en erstatning for en politisk prosess. Snarere tvert i mot er den politiske prosessen en forutsetning for vårt bidrag. Humanitær bistand og minerydding følger således i ”fotsporene” til den politiske prosessen. Norge spiller ingen rolle i forhandlingene. Disse føres kun mellom myndighetene og gruppene. Norges bidrag går på å koordinere givere, implementerende organisasjoner, og sørge for at det er enighet blant partene om tiltakene disse leverer. Dersom det på denne måten lykkes å styrke våpenhvilene og freden i de etniske områdene, kan ”normal” bistand etter hvert nå også disse områdene. 

Statssekretær Torgeir Larsen var for et par uker siden selv til stede i et område i Bago-division (etnisk Karen). Dette var et område som tidligere ikke var tilgjengelig for utenverdenen og hvor det var væpnet konflikt for kort tid siden. Her møtte statssekretæren representanter for myndigheter og de militære sammen med representanter for opprørsgruppene og internt fordrevne. At disse møttes sammen ville vært utenkelig for kort tid siden. Dette er eksempel på en positiv utvikling som forhåpentligvis vil fortsette og som vi på norsk side ønsker å støtte opp under. 

Vi ønsker å gi god og oppdatert informasjon om hva vi gjør, og vi legger vekt på en åpen linje når det gjelder vårt engasjement i Myanmar. I tråd med dette møtte også statssekretær Larsen i Chiang Mai rundt 40 representanter for organisasjoner som arbeider fra Thailand-siden. Det var et nyttig møte med en åpen dialog om spørsmål knyttet til Norges rolle i landet. Man kan forstå at mange av disse organisasjonene er usikre på fremtiden for sin organisasjon og dets arbeid gitt den endrede situasjonen i Myanmar. Det er derfor viktig fra norsk side å understreke at vi ikke ønsker å gå for fort frem, og at det ikke er Norges holdning at flyktninger kan returnere. Tvert i mot er et av Norges viktigste bidrag å prøve å justere farten i forhold til den store iveren om å få raske resultater. Ikke fordi at raske resultater ikke er nødvendig, behovene er som kjent enorme, men fordi det er svært viktig at det er full enighet fra partene om de tiltakene som iverksettes. Hvis ikke risikerer vi at konfliktene blusser opp igjen. 

Men vi skal også være en pådriver for enighet og for at ting skjer, slik at tiltak som minerydding og humanitær bistand kommer befolkningen til gode i de tidligere konfliktområdene. Under møtet i Chiang Mai ble det også etterlyst fokus på kvinners rolle og deltakelse i prosjektdokumentet. Statssekretæren kunne forsikre de fremmøtte om at kvinners deltakelse er en selvsagt del av et hvert prosjekt Norge er involvert i. 

Det er nå i stadig større grad mulig å gjennomføre humanitære tiltak fra innsiden. Dette er tiltak som før måtte gjennomføres fra Thailand. Dette er en endring vi ønsker å benytte oss av, og i tråd med dette legger vi økende vekt på tiltak implementert fra innsiden. 

Samtidig har organisasjonene som har operert fra Thailand inn i Myanmar en kompetanse og kapasitet det er behov for inne i landet. Flere ser nå på muligheten for å etablere seg inne, og mange av disse vil derfor også i fremtiden ha en viktig rolle å spille. Og Norge ønsker at disse engasjerer seg i områdene som nå åpnes opp. Disse organisasjonene bør imidlertid også være del av en samlet, koordinert innsats i disse områdene i tråd med konsultasjonene mellom partene. 

De aller fleste givere har allerede stanset grenseoverskridende bistand. Norge støtter derimot fortsatt organisasjoner som operer i Thailand med tiltak inn i Myanmar. Vi mener det er viktig at de områdene som ikke nås fra innsiden får humanitærhjelp fra utsiden. De siste årene har dette vært på rundt 1 million kroner årlig. Norge har gjennom mange år vært en betydelig bidragsyter til flyktningleirene i Thailand gjennom TBBC (Thailand Burma Border Concortium). Den norske støtten til leirene har de siste par årene økt til rundt ni millioner kroner årlig. 

Ingen betviler at det er langt igjen før man kan si å ha varig fred i Myanmar. Vi er foreløpig kun i den aller første fasen av fredsprosessen. Signering av våpenvhileavtalene var det første skrittet, nå forsøker man blant annet med norsk hjelp, å støtte opp om dem ved å levere tillitsbyggende tiltak i de tidligere konfliktområdene. Tilbaketrekking av soldater er også et veldig viktig tillitsbyggende tiltak når en våpenhvilefase skal over i en varig fredsfase. 

Vi vil arbeide parallelt både med tiltak inne i Myanmar og med støtte til flyktningene i Thailand. Ved en forbedret situasjon vil støtten i Myanmar bygges opp mens støtten til eksilgruppene gradvis trappes ned. Dette vil skje i nær dialog med organisasjonene.