Historisk arkiv

Norge som fredsnasjon — myte eller virkelighet?

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Utenriksdepartementet

Utenriksminister Jonas Gahr Støres tale på Norges Fredssenter i regi av bl.a. Polyteknisk Forening om Norges rolle som fredsnasjon 24. april. (24.04.06)

Utenriksminister Jonas Gahr Støre

Norge som fredsnasjon – myte eller virkelighet?

Norges Fredssenter, Rådhusplassen,
mandag 24. april 2006

Møte i regi av Polyteknisk Forening Internasjonalisering, Norsk utenrikspolitisk institutt, Nobels Fredssenter og Telenor.

Sjekkes mot framføring

Deres kongelige høyhet kronprins Haakon, deres eksellencer, mine damer og herrer,

Takk for invitasjonen!

Er Norge en fredsnasjon? Er vi nordmenn spesielt fredelige?

Det er en kunst å skape fred. Det handler om verdier, om visjoner og det handler om personlig mot.

”Fred er ikke noe du inngår med dine venner, men med dine verste fiender”, sa Yitzak Rabin.

Den israelske statsministeren visste hva han snakket om. Replikken falt – som vi husker – i Washington D.C. etter at han hadde tatt PLO-leder Yassir Arafat i hånden, under undertegningen av den første Oslo-avtalen i august 1993.

Bildene som gikk verden rundt fortalte med tydelighet hvor vanskelig det var for Rabin å gjøre fred med en fiende han så lenge hadde kjempet mot.

Det var for palestinerne ikke enklere.

*****

Norge er en nasjon som ønsker fred.

Nordmenn ønsker fred, for seg selv, og for andre.

Men det er et ønske vi deler med de fleste andre nasjoner og folk i verden. De aller fleste mennesker ønsker å leve i fred; å leve etter den eldgamle visjonen om å kunne etterlate seg til sine barn et bedre liv enn det de selv har levd.

Vi kan jo begynne med denne refleksjonen over Norge som fredsnasjon, ved å slå fast at vi er blant de privilegerte nasjoner som faktisk lever i fred.

Fred er mer enn fravær av krig.

Fred er også å kunne oppleve utvikling, ha adgang til utdanning, helse, velferd og verdiskaping.

Å kunne skape og dele.

Norge har alt dette.

Vi har opplevd ufred og generasjoner av nålevende nordmenn har opplevd krig og okkupasjon. Men det kapitlet ble avsluttet, og vi kunne gå videre, i fred, forsoning og til og med i allianse med det folket som okkuperte oss.

Så, ganske enkelt: Norge har alle forutsetninger for å være en fredsnasjon.

Med vårt utgangspunkt har vi intet annet enn et soleklart ansvar for å være en nasjon for fred.

Og la oss ikke glemme: Ingen norsk politisk leder i løpet av flere generasjoner har vært i nærheten av den situasjonen Rabin og Arafat, og dagens palestinske president Mahmoud Abbas, opplevde i 1993. Ei heller den desperate situasjonen som israelske og palestinske ledere står oppe i akkurat nå. En situasjon der det er misvisende å snakke om en fredsprosess, fordi det som springer i øynene er fravær av prosess, fravær av forhandlinger, og fravær av fred.

Da ser det dystert ut. Men det har det gjort før i Midtøsten. Israelere og palestinere må igjen ta de modige stegene mot fred. Og vi må igjen gjøre det vi kan for å bidra, som en nasjon som nærer sterke følelser for at folkene i Midtøsten kan leve i fred.

Jeg skal komme tilbake til det.

*****

Norge er et land som fører en systematisk fredspolitikk internasjonalt, på mange nivåer.

Men jeg mener at vi, i vår refleksjon i dag, skal være ydmyke overfor dette begrepet fred, og ydmyke overfor vår rolle.

Det er ikke slik at det er noe helt spesielt med den norske folkesjelen, det norske tenkesettet eller vår atferd, som leder oss til å være mer fredelige enn andre. Noen ytrer seg slik at man kan få inntrykk av at det er det. Men slik er det ikke.

Man skal ikke lenger enn til et hvilket som helst norsk nabolag, strandsone, fotballag, kommunestyre, eller politisk parti for den saks skyld, for å fastslå at vi også kan være konfliktorienterte.

Det var ikke akkurat fredsmeglere og bistandsarbeidere som satte seil den gangen vi hadde det våpenteknologiske overtaket i vikingtiden og virkelig gjorde oss gjeldende sør for Svinesund og vest av Stord.

Den gang var nordmenn ensbetydende med ufred.

Så det er neppe noe med nordmenn som gjør oss til en fredsnasjon. La oss rydde det til side. Å si det ville etter min mening vært en myte.

Det er noe med vårt utgangspunkt som land, beliggenhet, generasjoners arbeid for samfunnsbygging, internasjonal sikkerhet rundt oss, og må vi kunne legge til; et politisk system med stor grad av konsensus rundt de store samfunnsspørsmål og verdier.

I dag lever vi i fred, vi har ikke konflikter med andre land, og vi har en opplevelse av plikt og ansvar for å bidra til utvikling og fred for andre. Dette er en viktig ressurs vi må utnytte.

At det er et trykk i den norske opinionen for en aktiv norsk politikk for fred, er en politisk styrke. Den vil Regjeringen bruke, og gjøre Norge som fredsnasjon til en realitet.

*****

På fredsområdet er Norge et langt større land enn vårt befolkningstall skulle tilsi:

  • Vi er FNs syvende største finansielle bidragsyter i absolutte tall. Per capita er vi på topp i nesten alle relevante FN-sammenhenger.
  • Vi har hatt over 50.000 nordmenn i fredsbevarende styrker de siste 50 årene.
  • Vi er engasjert i en rekke freds- og forsoningsprosesser.
  • Og vi er det landet i verden som gir den høyeste andelen av vår bruttonasjonalinntekt i bistand.

Av disse tallene og av deler av vår politiske debatt så framkommer påstanden om at vi er en ”humanitær stormakt”. Ja, dette er langt på vei et honnørord.

Men jeg vil benytte anledningen i dag til å si meg grunnleggende skeptisk til dette begrepet.

For det første mener jeg at vi – minst av alle – skal smykke oss med begrepet ”stormakt”.

Hvorfor det?

Hva er det som assosieres med ”stormakt” i vår tid?

Det er land som tar seg til rette. Land som ikke legger avgjørende vekt på å følge internasjonale spilleregler om disse skulle være i strid med egne nasjonale interesser. Land som velger å mene at fordi vi mener noe er riktig, så bør også resten av verden mene at det er rett.

For det andre gir en slik vending et feilaktig bilde av realitetene. Norge gir mye i bistand, som andel av BNP og som andel per innbygger. Det er viktig og vi har lov til å være stolte av det.

Men der ute i en større verden blir ikke beløpene like dominerende når vi sidestiller dem med de totale tallene fra andre aktører som er langt større enn våre. Der er ikke begrepet per capita avgjørende.

Da kommer vi til den avgjørende realiteten: Norsk gjennomslag avhenger i alle internasjonale sammenhenger i vel så stor grad av vår evne til å påvirke andre, jobbe med andre, ta ansvar med andre. Det avhenger av den tilliten vi opparbeider oss. Det avhenger av det ansvaret vi er rede til å ta, ikke bare i gode dager, men også i harde.

Langsiktigheten i politikken vår. Gjenkjenneligheten.

Er det så verdimessige linjer i vår nyere historie som kan bygge opp om en nasjonal enighet om at vi bør engasjere oss for en aktiv fredspolitikk? Det er et viktig spørsmål.

Det finnes klare føringer, i tankesett, i det norske samfunn, i det politiske liv, som har ledet oss fram til en rolle som aktør for fred og utvikling.

For meg er det naturlig å starte med solidaritetstradisjonen i arbeiderbevegelsen.

Sosialdemokratiet er basert på idéen om felles ansvar for felles framtid. Den bygger en politisk tenkning på det, som for meg står som en idémessig genistrek; ingen får det dårligere ved at alle får det bedre.

Visjonen om at alle skulle trekkes med, alle skulle gis mulighet til å ta evner og interesser i bruk.

Dette er ikke bare til innenlands bruk. Dette er en holdning som bare gir mening om den hektes på en internasjonal visjon, en visjon om hvordan vi drømmer om at verden skal se ut.

Det er denne visjonen som har gjort meg til sosialdemokrat.

Thorbjørn Jagland har gått lengst i å formulere hvordan vi må streve etter å anvende de samme prinsipper for demokrati, omfordeling og sosial utvikling internasjonalt som vi har gjort nasjonalt. En slik dagsorden er en dagsorden for fred, og det er den dagsorden vi ønsker å fylle i vår utenrikspolitikk.

Om få dager markerer vi 1. mai. Det blir ofte framstilt som en dag for norske krav i Norge. Men det er jo selve dagen for internasjonal solidaritet og engasjement for undertrykte langt fra oss.

Koblet med sosialdemokratiets internasjonale orientering, springer det fram et naturlig engasjement for andre, for andre lands fred og velferd.

Og dette ble ikke bestemt i vår velferdstid. Det ble bestemt av arbeiderbevegelsens pionerer, som sto midt oppe i urettferdigheten hjemme og ute. Ikke det ene uten det andre.

Det er ikke tilfeldig at arbeiderbevegelsens kontaktnett var avgjørende for den prosessen som ledet fram til Oslo-avtalen. Sosialdemokratiet har i hele etterkrigstiden hatt en lederrolle i utviklingen av Norges humanitære profil, i Norges fredssøkende engasjement.

Så vil jeg trekke fram solidaritets- eller medmenneskelighetstradisjonen i de mange norske høy- og lavkirkelige organisasjonene.

Her er det mye internasjonal erfaring, oppofrende vilje, nestekjærlighet, grunnleggende tro og engasjement for andre. Det var folk som Elias Berge i Kirkens Nødhjelp som satte Biafra på kartet, det vil si på våre kart, på vår dagsorden, for 40 år siden.

Norsk utviklingspolitikk, viljen til bistand, bygger i stor grad på et sammenfallende syn mellom de politiske og sosiale bevegelsene som heter sosialdemokrati og kristendemokrati i Norge. Disse båndene må vi ta vare på.

For det finnes i dag også en tilbudsside i norsk politikk, som tilbyr velgerne dype kutt i norsk bistand:

Jeg ser for meg den norske representanten som skal banke på døren til regjeringen i Mozambique etter et norsk valg – som jeg håper aldri kommer – og si at; ”Godag, jeg er fra Norge, verdens rikeste land, lengst mot nord, jeg er kommet for å si at vi har vedtatt å avslutte all stat-til-stat-bistand og samarbeid. Vi trenger pengene selv. Lykke til videre!”

Den kampen mot dette synet er det verdt å ta, og det kommer til å bli en viktig dagsorden for utenriksministeren i årene framover.

Og som et tredje moment, og spesielt til dere her i salen, vil jeg framheve betydningen av det brede engasjementet både nasjonalt og internasjonalt som finnes i de mange andre frivillige organisasjonene i Norge, og som med årene har spredt seg til hele det sivile samfunn. Her – hos dere – er det kompetanse, nettverk, erfaringer, engasjement, vilje. Rita Westvik viste oss et eksempel på det nå innledningsvis. Dette er også Nansen – tradisjonen, som vi skal være stolte av.

Derfor er noe av styrken bak det norske engasjementet for fred og forsoning at det er et felleseie.

Jeg pleier ofte å bruke fredsprosessen på Sri Lanka som et eksempel:

Der det norske engasjementet startet under en sentrumsregjering med en tidligere SV-leder som sentral aktør, ble videreført under en arbeiderpartiregjering, en sentrum/høyre-regjering, og nå en sentrum/venstre-regjering, og uten at det norske anslaget og engasjementet i selve fredsprosessen er blitt endret. [ – Regjeringer kommer og går; Erik Solheim består!]

Den norske politikken er til å kjenne igjen fordi det er bred enighet om den.

Så utgangspunktet er dermed godt, det er historisk forankret.

Men når vi skal omsette dette utgangspunktet i praktisk politikk, så mener jeg at det er to sider ved det norske lynne vi skal vokte oss for.

Det ene er at vi kan bli for store på det, at vi ser på oss selv som mer enn vi er, at vi her i vårt fredelige hjørne vet best hvordan andre løser sine vanskeligste kriser.

Slikt overmot blir ikke forstått, det vekker reaksjoner og inngir ikke tillit. Det bærer ingen vei.

Det andre er den motsatte ytterligheten – som også ligger i det norske – nemlig at vi er for små, at vi knapt kan gjøre noen forskjell.

Det er også et feilaktig utgangspunkt. For Norge har i mange situasjoner en reell mulighet til å gjøre en forskjell. Om vi greier å posisjonere oss, om vi greier å bygge tillit, om vi kan levere resultater over tid.

Det er bare sammen med andre vi skaper en fredelig verden.

Dette kommer jeg tilbake til.

Og la meg avslutte denne innledende refleksjonen med et tredje forhold, som jeg mener vi må ha med oss. I vårt ønske om fred må vi ikke ende opp i en forestilling om at vår oppgave, vår norske oppgave er reservert til å ville det gode, mens andre får ta ansvaret for det som til tider kan smerte.

Å ha et sterkt og relevant nasjonalt, moderne forsvar, er en del av norsk politikk for fred.

At vi ikke har måttet bruke det aktivt, for å sikre fred på egen grunn gjennom mer enn et halvt århundre, er ikke et argument mot et sterkt forsvar.

Tvert i mot. Vårt norske forsvar – koplet nært sammen med våre allianseforpliktelser og allianserettigheter – har sikret oss fred. Og det har bidratt til fred på vårt kontinent.

Noen vil framstille det, og jeg hører debatten, at det er en kontrast at Norge som fredsnasjon har 500 militære i Afghanistan, ja, at vi til og med har jagerfly der.

Jeg er ikke enig. Vi er der som svar på en appell fra en folkevalgt afghansk president og en folkevalgt afghansk nasjonalforsamling.

Vi er der ikke for å føre krig, men for å bistå en fattig stat, nedbrutt, utpint av kriger og overgrep, på en krevende vei mot fred og utvikling. Vi skal bidra til å gi den sikkerheten som dette folket trenger for å bygge denne veien og så gå den. Vi vet ikke om vi vil lykkes. Men vi vet at om vi ikke stiller opp, så vil de mislykkes – og også vi.

Dessuten, dette angår oss på flere enn én måte: I overordnet forstand så er det viktig for oss at det kan bli fred i Afghanistan, i denne regionen med så mye ufred.

Men videre: De som sprengte bombene på undergrunnen i London, en by der en halv million nordmenn reiser i året – det var et under at ingen norske liv gikk tapt – de som sprengte hadde fått trening fra fjellene i Afghanistan. Vår sikkerhet er ikke uberørt av at det ryddes opp der.

Og den heroinen som omsettes på gata i Oslo, og som vi så inderlig håper at ungene våre aldri skal komme nær, den kommer fra Afghanistan. Bonden som dyrker valmuen vil ikke velge en annen plante om han ikke får jobbe i fred, om han ikke får støtte til nye vanningsanlegg, om han ikke får anledning til å selge produktene sine.

Derfor trengs vi der, også for vår egen skyld.

Uten å gå inn i et langt historisk resonnement, er det verdt å minne om at historien har mange og tragiske eksempler på at de som bare ville fred, kunne ende opp med krig.

Menneskeheten vil alltid ha kimen i seg til konflikt, til vold og til ødeleggelse. Vår grunnleggende visjon er at vi må fokusere på uretten og konfliktens årsaker.

Men vi også kunne møte dens konsekvenser. Ikke det ene uten det andre.

Det må gjelde om Norge som fredsnasjon skal være en realitet og ikke en myte.

******

Derfor vil vi oppleve at norsk politikk for fred ikke bare er en rad med engasjementer i ulike fredsprosesser, men at dette engasjementet gradvis veves sammen som en del av sikkerhetspolitikken.

Sikkerhetspolitikk for det 21. århundre.

Sikkerhetspolitikk for globaliseringens tidsalder.

Globaliseringen gjør verden til et bedre sted. Mange mennesker løftes ut av fattigdom. Men mange, altfor mange, blir hengende etter, får ikke del i velferden, veksten, rammes av sykdom, økonomisk nedgang og konflikt.

I de siste femten årene har vi vært vitne til hundre konflikter, hvorav om lag tretti er fortsatt ”aktive”, for å bruke et mildt uttrykk. Nesten alle er interne.

Globaliseringen har ført til at virkningene av disse konfliktene når oss. Lokale konflikter er et globalt problem, en global utfordring.

Mange av dagens største utfordringer; terrorisme, internasjonal kriminalitet, miljøødeleggelse, spredning av sykdom og frykt, oppstår i konfliktområder langt borte.

Det er bare det at det ikke finnes noe ”langt borte” lenger. Alt er nært.

  • For frykt spres ved videoopptak vist på TV.
  • Selvmordsbombere står på busstasjonen og de tar T-banen.
  • Et land i Afrika som bryter sammen under trykk fra fattigdom, sykdom og konflikt åpner et nytt sår av ustabilitet og utrygghet, og dette har stor spredningseffekt.
  • Trekkfugler bærer med seg sykdom.
  • Og som nevnt; tilgangen på heroin i Skippergata som tilbys våre barn og unge, avhenger av om myndighetene i Kabul klarer å kontrollere landsbygda i dette landet.

Vår innsats for fred, forsoning og utvikling springer derfor ikke bare ut fra solidaritet og respekt for menneskets verd.

Politikk for fred blir en del av vår egen sikkerhetspolitikk.

Dette er både det viktigste argumentet og et tilstrekkelig argument for norsk fredspolitikk.

Andre resonnement som vi noen gang hører og som blir løftet fram er for eksempel at vi kan bruke fredsarbeidet til å profilere Norge.

Etter min mening er dette en sti, en instrumentell begrunnelse, som skal håndteres svært forsiktig. Vi bør ikke, vi skal ikke, bruke fredsengasjementet vårt til å selge norsk laks. Hurtigruta går godt nok, med tusenvis av utenlandske gjester, uten at man lokker dem til fjordnasjonen og fredsnasjonen Norge.

Samtidig har naturligvis den rollen Norge spiller i fredsprosesser en viss betydning for vårt omdømme internasjonalt. Og fredsprosessene gir oss oppmerksomhet om andre saker som er viktige for Norge. Norske regjeringer opplever – ja, jeg opplever det selv – at vårt engasjement i fredsprosesser kan være billetten til politisk oppmerksomhet om andre saker. Den muligheten skal vi ikke la gå fra oss.

*****

Fredspolitikk som en del av sikkerhetspolitikken – og dermed utenrikspolitikken. I Jens Stoltenbergs regjering har vi ønsket å meisle ut en retning for utenrikspolitikken som integrerer noen overordnede prinsipper for hva vårt land vil og kan oppnå.

Siden vi nå er i en gammel toghall, så er det fristende å bruke bildet at norsk utenrikspolitikk følger tre spor:

Det første sporet er vår ambisjon om å styrke den internasjonale rettsorden, og vi vil samarbeide med andre, for å finne felles løsninger på vår tids største utfordringer.

Det finnes ingen nasjonale løsninger på terrorisme, forurensning, menneskehandel, hiv og aids, eller fugleinfluensa.

Norge er – kanskje mer enn alle andre land – tjent med at det er regler og ikke makta som råder.

At de store ikke tar seg til rette. At bruk av makt er regulert. At handel er ordnet av regler som gir oss like og forutsigbare spilleregler. At vi kan bekjempe overfiske gjennom bedre regelverk, fra hav til havn. At vi kan styrke kampen mot menneskehandel gjennom sterkere internasjonalt regelverk.

Det andre sporet er bygget på vår erkjennelse av hvor vi er og hva vi trenger: Vi vil være våre venners venn. Vi vil utvikle våre partnerskap med nære venner og allierte, i Norden, i NATO og i det europeiske samarbeidet og over Atlanterhavet til USA og Canada.

Her får vi en god anledning til å illustrere det senere i uken, på NATOs utenriksministermøte i Sofia som forbereder NATOs toppmøte til høsten. Norge har et sikkerhetspolitisk anker i NATO og vil fortsette å ha det.

Våre venner og allierte må vite hvor de har oss, for at vi skal vite hvor vi har dem. I gode som i krevende dager.

Og for det tredje: Vi handler der det finnes muligheter som Norge kan gripe for å bidra til fred, forsoning og utvikling.

Vi vil være det som en aktiv deltaker i FN, med vilje til bistand og støtte til utvikling. Og vi skal søke etter de initiativene der vi kan gjøre en forskjell. Ikke alle steder, men der vi har en strategisk inngang.

Slik Erik Solheim gjorde det da han skapte rom inn for Norge på Sri Lanka. Slik Mona Juel og Terje Røed Larsen gjorde det i Midtøsten.

Eller slik Jens Stoltenberg gjorde da han tok ledelsen i å nå visjonen om vaksiner til alle verdens barn, som en del av den store internasjonale vaksinealliansen GAVI. Det var en mulighet som lå der og ventet på å bli tatt. Og Stoltenberg tok den.

*****

Hovedpoenget mitt er at norsk fredspolitikk følger alle disse sporene. De henger sammen. Mye av det Norge gjør på egen hånd er mulig på grunn av vår innsats innen internasjonalt samarbeid, våre partnerskap og allianser.

Norge har i flere konfliktområder spilt roller som til dels har vært forberedende, komplementære eller støttende til FNs arbeid. Guatemala er et eksempel. Midtøsten er et annet.

Vår innsats i FN har gitt oss troverdighet. Vårt freds- og forsoningsarbeid hviler på vår forankring i FN, NATO og det europeiske samarbeidet.

Selv om vi har hatt høyprofilerte roller i noen konflikter, er hovedreglen at vi jobber sammen med andre, i FN og andre steder.

Norsk fredsarbeid er ingen soloinnsats.

Den viktigste jobben Norge gjør for fred, er bidraget vi gir til en verdensorden som regulerer bruken av makt. For Norge er FN det viktigste forum for spørsmål om internasjonal sikkerhet. Jobb nummer én er derfor å styrke og reformere FN og andre multilaterale institusjoner.

Slik har det vært lenge. Støtte til FN vil alltid være en avgjørende komponent i norsk utenrikspolitikk.

Og vi mener at FN i årene framover blir viktigere enn noen gang i arbeidet med å håndtere globale utfordringer og sikre fredelig sameksistens. FNs største fortrinn som forum for å styrke verdensfreden, er bredden i virkemidlene.

FN kan spille en rolle på alle stadier i en konflikt: Fra før konflikt bryter ut, via fredsoperasjoner og bistand i overgangen etter en fredsavtale, til langsiktig utvikling og institusjonsbygging på veien mot varig fred.

Vi støtter FN, men vi er våre venners venn også der. Og venner sier i fra når ting ikke er i orden. En god venn er ingen blind, ukritisk støttespiller. Derfor arbeider vi for nødvendige reformer av FN.

Det gjør også vårt naboland Sverige. De fikk i dag en ny utenriksminister [som jeg møtte i Stockholm i dag] som samtidig er president i FNs generalforsamling og har ansvaret for å innføre reformene fram til september. Det er en stor og krevende rolle som vi skal støtte ham i.

Det må ikke bli slik at den som vil minst for FN skal få sette dagsorden for hvordan FN skal utvikles.

Vi som vil mest for FN må ta den rollen.

Tre områder som er under lupen akkurat nå er utvikling, miljø og nødhjelp:

Jens Stoltenberg er en av tre medformenn i et panel som skal levere sin rapport i september. Panelet gir en viktig mulighet til å se FN-innsatsen under ett; hva oppnår vi for innsatsen, er den fragmentert, trekker FN-organisasjonene i samme retning?

Etableringen av FNs nye menneskerettighetsråd, som skal erstatte menneskerettighetskommisjonen, er et viktig skritt etter toppmøtet i fjor høst. – Ikke så mye som mange hadde ønsket, men fortsatt et skritt i riktig retning.

Vi må gjenreise tilliten til FN som koordinator for felles handling, for å nå felles, globale mål. FN må effektiviseres. FN må utnytte sine fortrinn bedre. Og kjerneområdet vil være internasjonal fred og sikkerhet.

Så har vi Fredsbyggingskommisjonen. Her skal vi finne fram til en helhetlig fredsbyggingsstrategi. Vi skal mobilisere de ressursene som behøves for å følge opp freden, etter at avtalen er inngått. Alt for mange fredsavtaler bryter jo sammen rett etterpå, fordi det ikke er styrke til å løfte den. Norge skal med i kommisjonens styre fra starten.

Norges støtte er klar og tydelig. Vi vil bruke kommisjonen som et forum for samarbeid. Og vi vil bidra med 200 millioner kroner til fredsbyggingsfondet.

Men også vi vil møte utfordringer når FN tar en større plass i koordineringen av fredsbyggingen. Vi må også la oss koordinere. Det kan bety at vi i gitte situasjoner må sette egne, nasjonale ambisjoner til side. Dette er valg som vi må være villig til å ta.

Utfordringene det internasjonale samfunn ble stilt overfor på Balkan på 90-tallet var tydelige og synliggjorde behovet for styrking av samordningen av fredsarbeidet og samarbeidet mellom FN og NATO. De senere årene har derfor Norge og mange andre land deltatt i NATO-ledede operasjoner med FN-mandat.

Alliansen er i mange tilfeller best kvalifisert til å utføre kompliserte militære oppdrag. Politisk er det av stor betydning at NATO samler landene i det transatlantiske området om en felles tilnærming til slike utfordringer.

Norge skal fortsatt ha et klart fokus på NATO. Men vi ønsker samtidig å styrke deltakelsen i operasjoner under FN-kommando.

Vi vil prioritere innsatsen i Afrika, som er rammet av flest konflikter. Her har mediene ofte fokus på at FN-operasjoner ikke har lyktes, for de gangene man ikke lykkes er det spektakulært. Men realiteten er også at FN lykkes i veldig mange av sine engasjementer i Afrika – ja, at FN betyr forskjellen på fred og konflikt.

I Utenriksdepartementet arbeider vi nå med å utforme en ny og bred Afrika-strategi, hvor alle våre virkemidler ses i sammenheng. Vi har lenge hatt en god strategi for utviklingspolitikken. Nå må vi gjennomtenke selve utenrikspolitikken.

Den internasjonale innsatsen og oppmerksomheten på Afrika er for liten. Det er et drama.

Sudan står fram som spesielt alvorlig i vår tid. Selv om vi har en fredsavtale for Sør-Sudan, betyr det på ingen måte at freden i dette store området er sikret. Tvert i mot så går utviklingen igjen i gal retning.

De lengste skyggene over Sudan kastes akkurat nå fra Darfur. Sikkerhetssituasjonen de siste månedene har gått fra ille til verre. At Flyktninghjelpen – som driver flyktningleire – har måttet forlate Darfur, er beklagelig. Og vi er svært bekymret for menneskerettighetssituasjonen.

På norsk side gjør vi en innsats blant annet gjennom vår støtte til Den afrikanske unions – AUs – politimisjon, AMIS, og FNs overvåking av våpenhvilen, UNMIS. Men det er behov for ytterligere bidrag fra det internasjonale samfunn.

Forholdet mellom FN og Sudan har blitt tilspisset på grunn av Darfur. Vi må nå slå ring om FN og de prinsippene den global rettsorden er bygget på. Vi har en forpliktelse til å gripe inn, også når overgrep foregår inne i land.

Mange av de store utfordringene i vår tid bør spilles ut og håndteres innenfor en slik multilateral ramme. Om vi lykkes i Sudan er et åpent spørsmål, men vi må sette fokus på det.

Konflikten mellom Israel og palestinerne er et slikt eksempel. Iran og atomprogrammet er et annet. Jeg er også overbevist om at Irak på et eller annet punkt vil måtte løses av verdenssamfunnet i fellesskap, og da trolig i FN.

Da kan det godt hende at det ikke er tilstrekkelig å se på håndteringen av konflikt etter konflikt enkeltvis, men at vi må se større regionale sammenhenger. Her har Europa et interessant historisk eksempel fra sin nære historie. Det var kollektive sikkerhets- og utviklingsorganisasjoner som innførte en varig ordning med fred på vårt kontinent.

Det europeiske fellesskap – nå EU, NATO, KSSE – nå OSSE; varierte ordninger der min bestrebelse for sikkerhet ikke automatisk fører til din opplevelse av usikkerhet, slik vi ser det i den brede Midtøsten-regionen.

Slike lærdommer kan og må bli avgjørende også i det større Midtøsten.

*****

Så er det også mange konflikter der FN ikke kan, eller ikke får, spille en rolle. Og det er særlig her at land som Norge, med ressurser, politisk vilje og visjoner kan gjøre en forskjell.

Det er dette som mange oppfatter som kjennetegnet i det norske engasjementet for fred og forsoning: Vår deltakelse i freds- og forsoningsprosesser.

Vårt engasjement på Sri Lanka, Sudan og Midtøsten er velkjent. Mange her i kveld kjenner også til vår rolle på Filippinene og Haiti [der er det nyttig å kunne fransk!], og etter flere års stillstand er vi igjen engasjert som ledsagerland i en prosess mellom ELN og regjeringen i Colombia.

Så er det prosesser der vi er engasjert, men som ikke er i offentlighetens lys. Det følger av spørsmålenes sensitivitet at det må være slik.

Jeg skal ikke bruke mye tid til å gjennomgå status for disse engasjementene. De fleste i denne salen vil kjenne til dem og mange er direkte engasjert i dem.

Men jeg vil si noen ord knyttet til Midtøsten, og da ikke uttømmende om selve konflikten, men for å holde meg til dagens tekst; til Norges rolle som fredsnasjon.

I de siste ukene og dagene har det vært debatt om denne rollen, engasjert debatt, engasjert i synet på rollen, men like mye engasjert i forhold til menneskene som rammes av konflikten.

Norge – det offisielle Norge, og generasjoner av nordmenn – har vært engasjert fra begynnelsen. Med kontakter og nettverk, på begge sider. Nordmenn og grupper av nordmenn har hatt sterke meninger og sterk tilknytning til den ene og den andre parten, mange av oss har den følelsen i forhold til begge parter.

Men Norge som regjering har gjennom tidene lagt vekt på den kvaliteten som er at vi har kunnet holde kontakter med begge sider – eller snarere alle sidene – i konflikten og i regionen.

Det er ikke riktig å si at vi har vært en nøytral part, slik jeg har sett at noen aviser har etterlyst de siste dagene. Vi har aldri vært nøytrale i synet på konflikten mellom israelere og palestinere.

Grunnplanken vår har vært støtte til de sentrale FN-resolusjonene og vedtakene, helt fra opprettelsen av staten Israel i 1948.

Røde Kors er derimot nøytral. Røde Kors påpeker brudd på internasjonal humanitær rett, men er strengt nøytral i forhold til partene.

Vi tar stilling. Vi støtter visjonen om at to stater – Israel og en palestinsk stat – kan leve side om side innenfor internasjonalt anerkjente grenser. Vi tar avstand fra bruk av vold og fordømmer terror og anslag mot sivile.

Sammen med det internasjonale samfunn venter vi av palestinske selvstyremyndigheter at de tar avstand fra bruk av vold, anerkjenner Israels rett til å eksistere og respekterer inngåtte avtaler.

Og sammen med det internasjonale samfunn stiller vi klare krav til Israel. Som okkupasjonsmakt, og konfliktens sterke part, hviler det et særlig ansvar på Israel.

Vi forventer at Israel etterlever inngåtte avtaler, sentrale Sikkerhetsrådsresolusjoner og krav fra det internasjonale samfunn om å stanse annektering av palestinsk land, stoppe ulovlig bosettingsvirksomhet og bygging av den folkerettsstridige separasjonsmuren på okkupert, palestinsk område.

Å være okkupant og opptre på tvers av folkeretten, bringer ikke varig fred til Israels folk. Den erkjennelsen ledet til at Rabin valgte å satse på forhandlinger og veien til fred. Shimon Peres har stått på talerstoler i Oslo og lagt ut at det var det som måtte bringe dem på et annet spor. Nå har statsminister Ehud Olmert etter valget i Israel lagt vekt på at hans regjering ønsker en forhandlet løsning. Det er positivt, og vi – som regjering – må møte dette med forventning.

Men en framforhandlet løsning krever også en levekraftig palestinsk motpart.

Det er bare israelere og palestinere som kan skape varig fred. De må ville det.

Men det internasjonale samfunn – og Norge – har ansvar for å bistå, støtte og til å sette klare grenser. Og, når det kreves: Stille klare krav.

Norge må her søke den balansen som sikrer oss størst mulig innflytelse, en posisjon der vi kan gi det klareste bidraget til at det igjen kan bli en prosess for fred. En balanse mellom å opptre alene som Norge, og å opptre som en del av det internasjonale samfunn.

Vi taler med egen stemme, vi gjør oss opp en egen mening. Men det må ikke forveksles med at den står sterkest, som står alene.

En avgjørende del av det bidraget vi kan gi, kommer gjennom det påtrykk vi kan utøve på – og sammen med – andre. Det krever at vi er nært involvert med de ledende aktørene i det internasjonale samfunn, at de kjenner oss, vet hva vi står for, og stoler på oss.

Siden februar i år har Norge sluttet seg til de holdningene som den såkalte Kvartetten har inntatt. Kvartetten er FN, EU, USA og Russland. De har altså stilt krav om de grunnholdningene som palestinske selvstyremyndigheter må følge.

Ikke bare Kvartetten har ment dette. Det har også arabiske land og den palestinske folkevalgte presidenten, Mahmoud Abbas.

Vi har støttet disse holdningene før Hamas overtok regjeringsansvaret, og vi har de samme holdningene nå, etter at de har overtatt ansvaret. Det betyr at vi står ved vår forventning om at Hamas må bevege seg, og at dette får betydning for den økonomiske støtten vi betaler direkte til selvstyremyndighetene.

Vingler vi her, svekker vi det signalet vi har stått bak siden starten. Og vi mister grunnleggende tillit i forhold til det internasjonale samfunn som vi ønsker å påvirke og spille sammen med.

Samtidig fortsetter vi – og er rede til å øke – den økonomiske støtten til det palestinske samfunn. Dette vurderer vi nå nøye, blant annet sammen med president Abbas tirsdag og onsdag i denne uken når han besøker Oslo, byen der han var en av arkitektene for Oslo-avtalen. Det gir oss et godt utgangspunkt til å legge føringer når internasjonale givere møtes i London på torsdag.

Så her spiller vi sammen om fundamentale holdninger, og det er avgjørende.

Så kan vi ha andre syn, eller en annen posisjon, når det for eksempel gjelder kontakten med de palestinske selvstyremyndighetene. Noen land setter en absolutt bom for kontakt. Vi tror ikke det er klokt.

Vil du ha en part til å endre syn, kan det være hensiktsmessig å snakke med dem.

Vi møter dem på diplomatisk nivå i regionen. Og skulle det komme representanter på lovlig vis til Oslo, vil våre fagfolk lytte til dem, og bruke anledningen til å formidle våre syn. Ikke på politisk nivå – det er et signal – men i møte mellom fagfolk.

*****

Kjære venner,

Alle fredsprosesser er spesielle. Det er ingen symmetri i slike prosesser.

Vi gjør nå en innsats for å profesjonalisere arbeidet med fred og forsoningsprosesser.

Vi systematiserer nå arbeidet i Utenriksdepartementet. Målet er å samle norske og utenlandske erfaringer fra fredsprosesser og lære av det vi gjør riktig, slik at vi kan gjøre våre saker bedre.

Vi setter også i år av betydelige ressurser til forskning på fredsprosessrelaterte spørsmål. Og vi støtter og iverksetter en rekke aktiviteter der vi samler og deler erfaringer fra fredsprosesser.

Og så spør noen meg: Hva er kjennetegnet til Norges opptreden i slike prosesser?

Jeg har forsøkt å systematisere det i fem punkter:

For det første er det viktig at vi er gjenkjennelige, vi er tydelige i vårt engasjement – også når regjeringer skifter.

Vi konsentrerer våre ressurser rundt en håndfull prosesser. Målet er å gjennomføre disse oppdragene på en god måte.

For det andre er vi langsiktige i vårt fredsarbeid.

Som jeg sa, er det bred politiske enighet om fredspolitikken, og det er viktig. Når vi tar på oss ansvaret for å virke som tredjepart i konflikter, må vi også sørge for å være en stabil faktor i den prosessen, ikke hoppe av underveis.

Langsiktigheten preger også vårt forhold til landene der vi nå er engasjert. I Sudan har vi vært med i fredsprosessen siden 1998, og vi vil etter planen bidra til interimsperioden utløper i 2011. Men vårt engasjement i Sudan har selvsagt røtter mye lenger tilbake. Kirkens Nødhjelp og Universitetet i Bergen har vært der siden 60-tallet og Norsk Folkehjelp siden 80-tallet.

For det tredje er det et samspill mellom humanitær bistand, utviklingssamarbeid og fredsengasjement:

Den nødvendige kunnskap og kontakter for et engasjement i en fredsprosess har ofte kommet opp som resultat av vår humanitære tilstedeværelse i konfliktområder. Og når vi da handler, kan vi gjøre det med et bredt sett av virkemidler.

Et fjerde element jeg vil trekke fram, er samarbeidet med ikke-statlige aktører, det sivile samfunn.

Jeg har allerede nevnt Kirkens Nødhjelp (KN) og Norsk Folkehjelp når det gjelder Sudan. FAFO spilte en nøkkelrolle for Oslo-kanalen og er sammen med KN en viktig medspiller i det norske engasjementet på Haiti. At Norge fikk en rolle i fredsprosessen i Guatemala, var blant annet et resultat av at Redd Barna og KN engasjerte seg i landet etter jordskjelvkatastrofen i 1976, og Gunnar Stålsetts arbeid for Det Lutherske Verdensforbund.

Og de norske forskningsmiljøene, anført av PRIO, NUPI, CMI, FAFO og andre spiller også viktige roller, både som aktører, kunnskapsleverandører, nettverksbyggere.

Det som kanskje særtegner ”den norske modellen” på dette punkt, er ikke bare at de frivillige organisasjonene spiller en rolle, men også måten de gjør det på: I mange tilfeller arbeider vi på tvers, mellom statlig og privat sektor, på likestilt basis. På denne måten sikrer vi at så mange ressurser som mulig blir tatt i bruk.

Et femte element er betydningen av internasjonalt samarbeid. Vårt engasjement i FN og vårt gode forhold til mange av verdens mektige land har mye å si for Norges rolle i fredsarbeid. Dette handler om troverdighet og om motiver.

Så har det vært snakket noen ganger om at dette at Norge mangler en kolonihistorie er viktig. Jeg vil ikke overdrive dette poenget. Mange land med koloniherrebakgrunn har spilt – og spiller – en viktig rolle i fredsprosesser.

Viktigere er det kanskje at Norge har oversiktlige økonomiske og politiske interesser. Derfor er det lettere for oss å understreke at vi ikke har skjulte motiver eller andre agendaer for vårt fredsarbeid.

På grunn av vår bakgrunn og vårt internasjonale engasjement har vi i mange situasjoner blitt sett som upartiske. Dette har gjort det mulig for oss å fungere som tilrettelegger i mange sammenhenger.

*****

Som Bente Erichsen nevnte: For noen få dager siden ble den fantastiske Robert Capa – utstillingen tatt ned her i Toghallen, sett av 18.000 besøkende på seks uker. Capa var ved fronten, i Spania, i Normandie, i Korea, og skildret angsten, dødsøyeblikkene, krigens ansikter, ydmykelsen, hatet, overlevelsesevnen, barna. I neste uke åpner her i fredssenteret utstillingen ”Abrahams barn”, en utstilling ved den iranske dokumentarfotografen Abbas, fra Magnum - Paris. Han har gjort det til sitt prosjekt over en tiårsperiode å skildre islam, kristendom og jødedom – Abrahams barn. Den gleder jeg meg til å se.

Det er makt i de trykte bilder.

Karikatursaken viste tydelig at utenrikspolitikk og innenrikspolitikk vanskelig kan skilles. Skal norsk fredspolitikk ha troverdighet internasjonalt, må vi vise at vi kunne håndtere utfordrende spørsmål knyttet til blant annet religion og etnisitet. Og vi må gjøre det både hjemme og ute.

Karikatursaken viste nok en illustrasjon på hvordan innenrikspolitikk og utenrikspolitikk veves sammen.

Ytringsfriheten er en forutsetning for et levedyktig demokrati, og grunnlaget, selve beskyttelsen av andre rettigheter og verdier.

Skal Norge være en brobygger, krever dette at vi er lydhøre for ulike budskap. At vi kan skape, opprettholde og håndtere en dialog.

Men å begrense ytringsfriheten, dialogens forutsetning, er ikke noe svar på spenning mellom ulike verdier.

Og da vil jeg gjenta: Når Norge deltar i fredsprosesser, som tredje part, er vi upartiske, men vi er ikke nøytrale.

Vårt engasjement betyr ikke at vi setter våre verdier på hold, eller at de modereres, relativiseres.

Tvert i mot. En av grunnene til at mange har funnet det nyttig å engasjere norske aktører, er nettopp den høye profil vi har når det gjelder menneskerettigheter og internasjonal humanitær rett. Det har vi sett i mange typer konflikter.

Vi er altså ikke nøytrale. Verdier er en styrke, og gir styrke, slik Kronprinsen har formulert det i sine foredrag for skoleelever:

”Vi kan se på moral som en mulighet og ikke en stengsel. I disse store spørsmålene står verdigheten vår på spill, og når vi er forvirret trenger vi alle et kompass for å orientere oss gjennom etiske valg.”

Ja, våre verdier er vårt kompass, og det er godt sagt.

*****

Helt avslutningsvis om dialog. – For så ender de fleste fredsprosesser forhåpentligvis på det nivået at det er dialog.

Noen har hevdet i debatten at dialog er et mykt virkemiddel for dem som mangler vilje, mot, eller evne til å møte motstand med makt.

Dette er jeg helt uenig i. Det farlige i vår verden er fraværet av dialog.

I kampen mot terror, tenker jeg, at jeg som samfunnsborger ønsker å stole på politiet og relevante sikkerhets- og etterretningsavdelinger ivaretar min sikkerhet, på t-banen og i gatene. Men vi kan ikke løse innfløkte konflikter som bunner i sosiale, økonomiske og religiøse forhold bare med spesialstyrker.

Vilje til å gå i dialog er ikke et tegn på svakhet. Tvert i mot.

Dialog forankret i verdier og prinsipper er de modiges strategi.

Dialog åpner dører. Dialog bygger brohodene, ikke forsvarsverkene.

Vi har trukket mange lærdommer fra de norske engasjementene i freds- og forsoningsprosesser. Den viktigste er, at når alt kommer til alt, så må man finne en politisk, forhandlet løsning på konflikten.

Mennesker må møtes, ansikt til ansikt, rundt et bord.

De må ha denne utsikten, dette alternativet, et eller annet sted foran seg.

For meg er det klart – etter at jeg har lest historien om Nelson Mandelas liv – at da han kom ut av fengselet, så kunne han ha valgt voldens vei. Han ville ha fått en formidabel respons fra en undertrykt og rasende, svart befolkning. Men han ba folket om å ”snu ryggen til den grove fornærmelsen mot menneskelig verdighet”, som han selv kalte apartheid i sitt Nobelforedrag i 1993.

Mandela valgte dialogens vei, fredens vei, verdienes vei.

Og gjennom sine valg reddet han trolig Sør-Afrika fra det som ville ha blitt en fryktelig borgerkrig.

Han viste at den modige leder er den som velger en politisk løsning tidligere heller enn senere. Selv i en situasjon preget av mistillit, mistro og interne politiske stridigheter.

Det triste faktum er at de fleste konflikter ender opp i dialog og forhandlinger for sent. Og ”for sent” betyr flere døde mennesker, flere mennesker skadde og merket for livet ut. Mennesker som ikke kan etterlate til sine barn en bedre verden enn den de selv overtok.

Disse lærdommene må vi ta med oss, om vi vil at vår rolle som fredsnasjon skal være en realitet. Og ikke en myte.