Kjernefysisk nedrustning – et humanitært perspektiv

Sjekkes mot fremføringen

Kjære venner,

Takk for invitasjonen. På vegne av Utenriksdepartementet vil jeg gratulere Norske Leger mot Atomvåpen med jubileet – 30 års målrettet, idealistisk arbeid. Tålmodige bidrag til å sette fokus – og holde fokus – mot en av vår tids aller største utfordringer: Bekjempelsen av atomvåpen. Har lyst til å gjenta dette: at dere kombinerer idealisme (et uttrykk som ikke alltid får den rette klangen hos alle, dessverre) med målrettet, handlingsrettet arbeid. Profesjonelt, kunnskapsbasert arbeid. For et meget viktig formål. Mange av dere, ser jeg, har vært med i disse 30 årene.

For meg har dette vært en uke med fokus på dette spørsmålet: Sist mandag en interpellasjonsdebatt om atomvåpen i Stortinget, så Natos utenriks- og forsvarsministermøte i Brussel onsdag-torsdag, hvor vi fra norsk side arbeider for å forminske avhengigheten av atomvåpen. (Og forrige lørdag: Debattprogram i NRKs Verdibørsen med Ican om atomvåpen).

Det har blitt sagt at etter den kalde krigens slutt kom et ”tapt tiår” i arbeidet mot kjernevåpen. Temaet ”glapp” liksom – og andre spørsmål kom øverst på agendaen for samfunnsengasjerte – miljøvern, klima, menneskerettigheter, m.v. Atomvåpen og nedrustning forsvant litt ut av bevisstheten, for mange. 

Men vi ser nå at kampen mot atomvåpen igjen er satt på den internasjonale dagsorden, og det skyldes blant annet forhold som:

Flere kjernevåpen i flere stater, ofte ustabile regimer, og stadige trusler om bruk av disse våpnene (f.eks. Nord-Korea). Og ikke minst et økende engasjement for kjernevåpenspørsmålet blant stater og sentrale aktører i det sivile samfunn. Mer kunnskap.

La meg understreke: Vi vil ikke nå målet om en kjernevåpenfri verden uten en fortsatt betydelig mobilisering – engasjement, kunnskap, erfaring – hos aktører i det sivile samfunn. – Som her hos dere.

Vi kjenner diktet ”Regn i Hiroshima” av Tarjei Vesaas: ”Idet ho lyfte handa / for å ta tekanna / kom eit blindande ljos – ”. Vesaas skrev disse linjene i 1947, da opplevelsen av atombombene i Japan fortsatt var umiddelbar og veldig nær, for veldig mange. Mennesket som rammes ved total tilintetgjørelse: å leve i ”ein skjerm av damp over ei pint jord”.

Mens stormaktene gled inn i en kald krig og kjernevåpen ble omtalt som stabiliserende og til og med fredsbevarende, ja så mistet man på den storpolitiske arenaen øye for det som virkelig er av betydning: De menneskelige, humanitære og katastrofale konsekvensene ved bruk av atomvåpen.  At atomvåpnene var stabiliserende, gled på et vis inn som et ”faktum” å leve med.

For Norske Leger mot Atomvåpen (NLA) og deres internasjonale søsterorganisasjon (International Physicians for the Prevention of Nuclear War, IPPNW) har nettopp det menneskelige – mennesket – alltid stått i sentrum. Det vil også være mitt fokus i dag. 

NLAs formålsparagraf sier som kjent at dere skal "spre opplysning om medisinske konsekvenser av atomkrig og arbeide for kjernefysisk nedrustning og redusert fare for atomkrig”, og ”... at forskning, utvikling og utplassering av atomvåpen har sammenheng med de alvorlige problemer verden står overfor når det gjelder miljø og økonomisk utvikling”. Den store sammenhengen.

Oppgaven er med andre ord å sette humanitære, miljømessige og økonomiske konsekvenser ved bruk av atomvåpen på dagsordenen. Og kunnskapen om dette. Ikke bare militær-strategiske vuderinger – men det humanitære bildet. Og dette er jo egentlig ikke noe nytt – tenk bare på Vesaas’ dikt.

Så vil jeg legge til: Vi har i dag fått ordet ”humanitær nedrustning”, som kan lyde rart. Vi skal jo ikke ruste ned humanitært, men vi skal bringe den humanitære dimensjonen inn i nedrustningsarbeidet, inn i diskusjonene om nedrustningspolitikken, inn i de store sammenhengene.

Arbeidet deres har (som vi jo alle vet) fått stor internasjonal anerkjennelse. Nobels Fredspris ble i 1985 tildelt IPPNW for opplysningsarbeidet om de medisinske virkningene av atomkrig.

***

Den kalde krigen er for lengst over, men det eksisterer forsatt 20.000 atomvåpen i verden.

Da Ikke-spredningsavtalen trådte i kraft i 1970, hadde fem stater atomvåpen (USA, Russland, Storbritannia, Frankrike og Kina). I dag har ni stater slike våpen. Tankevekkende: Antallet har økt.

Blant de ni er dermed også land som har ustabile politiske forhold, udemokratiske styresett, eksempelvis Nord-Korea. Det er selvsagt også stor grunn til bekymring over utviklingen vi ser i Iran.

Trusselen fra en kjernefysisk eksplosjon er – om enn med en noe annen strategisk argumentasjon – like aktuell i dag som under den kalde krigen. Men i dag snakker vi ikke bare om ”intendert bruk”, fra stater, men også om terrorisme og om ulykkestilfeller – ja, det er faktisk relevant. Faren for en atomvåpenkrig mellom stormaktene er langt fra mindre enn før, men faren for bruk av atomvåpen – en ”utløsning” – er sannsynligvis større enn noensinne.

***

Det er udiskutabelt at en kjernefysisk eksplosjon ville få katastrofale humanitære konsekvenser, både for helse, miljø og økonomisk utvikling. Dette er selvsagt og jeg behøver ikke gå i dybden overfor et publikum som dere.

Statsledere fra over femti land møttes nylig i Seoul for å drøfte hvordan man forhindrer kjernefysisk terrorisme. De møttes ut fra en voksende erkjennelse av at hvor liten man enn vurderer muligheten, så er konsekvensen av en slik hendelse så stor at man må gjøre alt man kan for å unngå den.

Toppmøter er nyttige for å gi ny politisk oppmerksomhet til et vanskelig tema. Det synes likevel som om kjernevåpen så til de grader har vært innkapslet i ”storpolitikk” at mange politiske ledere har mistet av syne selve våpnene – og de konkrete virkningene av disse. Det er slående at kjernevåpenspørsmålet fortsatt synes omspunnet av mange gamle forestillinger som har stått uprøvd i mange år. Våpnene er blitt tall på et papir.

Derfor: Vi må få flere fakta på bordet. Kunnskap. Vi må også minne om NPTs tre viktige pilarer (”triangelet”). Og vi må holde fast ved president Obamas visjon i Praha-talen i 2009.

Forskning viser at selv en såkalt begrenset kjernefysisk konflikt ville gjøre store områder ubeboelige. Klima– og miljømessige effekter ville være globale, med uoverskuelige økonomiske konsekvenser, og med alvorlige følger f.eks. for verdens matproduksjon.

Det vil være svært vanskelig å forberede seg på de sivile tap og lidelser som ville følge av en kjernefysisk eksplosjon: Brannskader, skader fra trykkbølger og radioaktiv stråling, med sykdommer og livsvarige skader selv for rammede langt unna eksplosjonsstedet. Dette vet dere alt om.

Når det gjelder en umiddelbar nødssituasjon, har Det internasjonale Røde Kors (ICRC) konkludert med at det verken finnes eller vil kunne etableres troverdig og effektiv beredskap for å håndtere en kjernevåpendetonasjon.

I tillegg til de enorme ødeleggelser som selv en såkalt begrenset kjernefysisk eksplosjon ville forårsake, gjør atomvåpen det nærmest umulig for hjelpemannskaper å komme til de områdene som er rammet. Strålingen setter medisinsk personell som ønsker å hjelpe i stor fare. Ja, det holder å vise til Japan etter jordskjelvet i fjor, som tross alt var en veldig beskjeden hendelse i sammenligning.

Klima– og miljøkonsekvensene ved en kjernefysisk eksplosjon ville også være katastrofale, noe vi alle er enige om og noe vi vet mer om nå enn før.

Nyere klimaforskning viser at studiene av de såkalte ”atomvintre” på 1980-tallet undervurderte de klimatiske og miljømessige følgene av en atomkrig.

Følgene av selv ”begrenset bruk” av kjernevåpen, ville være enda mer ødeleggende enn tidligere antatt. Røyk fra branner ville føre til et askelag i atmosfæren som ville hindre sollyset å nå jordens overflate. Endringer i globale værmønstre og i temperaturer ville bli langvarige. Dette ville selvsagt skape alvorlige konsekvenser for matvareproduksjon, føre til sult, epidemier. Noe som spesielt – ja, det er alltid ”regelen” – ville ramme fattige land, land som allerede i utgangspunktet er sårbare – med f.eks. svakt utbygde helsesystemer.

Jeg kan her nevne at en ny studie – ny kunnskap – av spørsmålene knyttet til klima og matproduksjon vil bli presentert av Ira Helfand fra IPPNW, med støtte av Sveits og Norge, under NPTs (Ikke-spredningsavtalens) forberedende konferanse i Wien i mai i år.  

Kjære leger,

Kjernefysisk nedrustning har de senere årene på nytt kommet høyere opp på den internasjonale dagsordenen.

President Obamas visjon i sin Praha-tale i 2009. Gjeninnsatte en dagsorden.

USA og Russland har inngått en ny START-avtale, som forhåpentligvis får en oppfølgning som etter hvert vil involvere alle atomvåpen og alle atomvåpenstater.

Vi ser at tidligere ”hauker” i amerikansk politikk (Kissinger, Schultz, Perry, Nunn) har i avisinnlegg og debatter tatt til orde for nullvisjonen. Det er uventet og inspirerende, og det sier mye om selve saken. ”Sistemann ut” var Helmut Schmidt, som sammen med senator Sam Nunn nettopp har skrevet en ny artikkel om dette spørsmålet. (Jeg møtte Schmidt i Hamburg i februar).

Dette er bra – og nødvendig. Og i tråd med vårt syn om at kjernefysisk nedrustning er god sikkerhetspolitikk og god utenrikspolitikk.

Likevel – til tross for oppmerksomhet rundt faren for kjernefysisk terrorisme og spredning av kjernevåpen til nye land, og til tross for de konkrete skritt jeg har nevnt – så står vi overfor store utfordringer. Dette er et krevende arbeidsfelt.

Ikkespredningsavtalen (NPT) har lenge vært under press, og det er store utfordringer knyttet til det internasjonale systemets mangel på effektivitet og målstyring. Mange sterke interesser lever godt med det, for å si det slik.

At veien mot en atomvåpenfri verden fortsatt synes lang og kronglete – at ting synes å stå stille – har ført til frustrasjon hos mange, en mer passiv holdning til kjernevåpenutfordringene, og det kan ha ført til kynisme overfor – ja, undergrave – det multilaterale systemet.

En slik holdning er alvorlig. Vil derfor gjenta: Den undergraver den politiske forståelsen Ikke-spredningsavtalen er tuftet på, nemlig at kjernevåpenlandene forplikter seg til nedrustning, mens land uten kjernevåpen forplikter seg til ikke å skaffe seg slike våpen.

Negative holdninger truer også ikke-spredningsregimets legitimitet og integritet og bidrar til å svekke arbeidet med å hindre at vi får flere kjernevåpenstater i verden.

For å motvirke dette, er det viktig at vi hele tiden ser etter nye muligheter – og at vi også applauderer selv de små fremskritt.

La meg nevne noen områder:

Tilsynskonferansen i 2010 var avgjørende for avtalens troverdighet. Resultatet var langt fra perfekt. Vår vurdering i ettertid av konferansen må måles opp mot det faktum at det verste som kunne skje ville vært et sammenbrudd i forhandlingene. Men vi fikk et sluttdokument og det fastslår utvetydig målet om en atomvåpenfri verden. Norge arbeidet aktivt for det.

Vi ble enige om en 64-punkts handlingsplan til oppfølgning som omfatter alle avtalens hoveddeler, nemlig: Nedrustning, ikke-spredning og fredelig bruk av kjernekraft.

I tillegg ble vi enige om å følge opp resolusjonen fra 1995 om en atomvåpenfri sone i Midtøsten, som er en dagsorden det arbeides med.

Sluttdokumentet ga et godt grunnlag for det videre arbeidet – ikke minst ved å pålegge kjernevåpenstatene klare rapporteringsforpliktelser.

Sett fra et humanitært ståsted, tar dette sluttdokumentet flere skritt i riktig retning:

For det første henviser det til FNs generalsekretærs fempunktsplan for kjernefysisk nedrustning. Den omfatter blant annet forhandlinger om en kjernevåpenkonvensjon. Dette var et historisk fremskritt i arbeidet med Ikkespredningsavtalen.

For det andre viser sluttdokumentet også – og det for første gang i NPT-sammenheng – til de katastrofale humanitære konsekvensene ved bruk av kjernevåpen. Det viser til alle lands forpliktelse til å etterleve internasjonal humanitærrett.

Og det er nettopp de humanitære konsekvensene, og forpliktelsen til å etterleve internasjonal humanitærrett, som er den inngangen vi må ta for å få reell bevegelse i arbeidet. 

Det er med andre ord behov for et nytt spor i arbeidet med kjernefysisk nedrustning; tiden er kommet for å ta de humanitære problemstillingene omkring bruk av kjernevåpen opp til bred drøfting. Som en form for ny ”motor” i arbeidet, en ny metode. 

De rettslige sidene, dette humanitærrettslige perspektivet på krigføring har blitt betydelig styrket de siste årene. Vi ser en utvikling mot større tilslutning om humanitærrettens grunnprinsipper, samtidig som det folkerettslige rammeverket er utvidet.

Vi så – og ser – dette ved mine- og klasevåpenkonvensjonene, der nettopp ofrenes stilling står i fokus. Erfaringene med militære versus sivile mål. Dette er et godt og viktig utgangspunkt i arbeidet med kjernefysisk nedrustning. Sammen med organisasjoner som Røde Kors (ICRC). Vi kan bruke dette aktivt og strategisk i arbeidet for en atomvåpenfri verden. Folkerettens forbud mot bruk av ikke-diskriminerende våpen og disproporsjonal bruk av makt gjelder alle våpen, også atomvåpen. Det er knapt mulig å se for seg at det er mulig å skille mellom sivile og militære mål ved bruk av atomvåpen. Like vanskelig er det å se for seg bruk av atomvåpen der ikke følgene for sivilbefolkningen vil være mye, mye større enn for militære mål.

Men – som vi vet – atomvåpen er ikke forbudt å ha, som andre masseødeleggelsesvåpen. Ikkespredningsavtalen skiller mellom på den ene siden de land som hadde atomvåpen da avtalen ble inngått i 1968, og som ble pålagt å ruste ned, og på den andre siden de land som ikke hadde atomvåpen og som ble pålagt å ikke skaffe seg dem. I tillegg har vi (som nevnt) de land som valgte å stå utenfor NPT-regimet (altså India, Pakistan og Israel).

At atomvåpen ikke er forbudt å ha, kan forklares historisk og ut fra det faktum at en rekke land mener at dette berører deres grunnleggende sikkerhetsinteresser. Men det betyr ikke at atomvåpen er unntatt menneskelig kontroll, eller at det ikke er mulig å arbeide for et forbud.

Noe av det viktigste vi kan gjøre er derfor å gi ny oppmerksomhet om kjernevåpnenes virkninger. Da kan vi sette i forgrunnen selve motivet for NPTs kobling mellom ikke-spredning og nedrustning, mer enn de storpolitiske hensyn og prosesser som kjernevåpenspørsmålet i dag inngår i. Det er med på å ”vekte opp”. Det er nødvendig for å skape et bredt engasjement og få til en reell bevegelse i saken.

Å ta utgangspunkt i den humanitære dimensjonen ved bruk av atomvåpen, handler altså om å fremme kjerneverdier. Norge har med en tydelig stemme bidratt til å styrke det humanitære perspektivet i internasjonal politikk, ikke minst når det gjelder utviklingen av humanitærretten og beskyttelse av sivile. Vi har et godt utgangspunkt.

Norges brede engasjement for nedrustning, ikke-spredning og kjernefysisk sikkerhet har troverdighet, tror jeg. Det er all grunn til å tro at Norge blir lyttet til når vi nå åpner en ny innfallsport til nedrustningsarbeidet ved å ta opp det humanitære aspektet.

***

Regjeringens mål – som dere kjenner – er en verden uten atomvåpen. Soria Moria II fastslår at vi vil ”arbeide for en verden fri for kjernevåpen og andre masseødeleggelsesvåpen gjennom forpliktende avtaler som omfatter alle land”.

Dette følger Regjeringen opp ved å arbeide internasjonalt - med myndigheter i andre land og i samarbeid med andre institusjoner og organisasjoner, inklusive med det sivile samfunn:

Vi er engasjert i NPT-prosessen.

Vi arbeider i FN for å skape praktiske muligheter for fremgang for kjernefysisk nedrustning.

Vi arbeider i NATO for å redusere kjernevåpnenes betydning i alliansen. Vi er opptatt av å diskusjonen om å såkalte negative sikkerhetsgarantier.

Vi arbeider for kjernefysisk sikkerhet i samarbeid med enkeltland, først og fremst Russland, om bl.a. tiltak ved vår felles grense i nord.

Vi har et interessant samarbeid med Storbritannia om verifikasjon av kjernefysisk nedrustning.

Vi arbeider dessuten systematisk med ikke-spredningsagendaen i Det internasjonale atomenergibyråets (IAEAs) organer – der Norge snart går inn i styret på nytt – og ved samarbeid gjennom våre egne sterke fagmiljøer på dette området, som vi også er med på å støtte økonomisk.

***

Men vi må videre. Regjeringens – og NPTs – mål er en verden helt uten atomvåpen. Det er vanskelig å se for seg at vi kan komme dit uten et folkerettslig bindende instrument som regulerer vilkårene. Men langt viktigere enn nøyaktig hvordan dette juridiske instrumentet skal være, er prosessen fremover: hvordan vi kan mobilisere sterkt nok, politisk, til å overvinne motstanden vi vet vil komme.

Her er dere av spesiell betydning. Uten et sterkt engasjement fra frivillige organisasjoner, det sivile samfunn, er det ikke lett å komme videre. Skal vi lykkes i å nærme oss målet om en atomvåpenfri verden, er det behov for et bredt, robust press – nasjonalt som internasjonalt – på de politiske prosessene som pågår mellom stater. Slik sett må vi spille på lag.

Det er ikke tilfeldig at jeg ser en rolle for sivilsamfunnet. Vi kan trekke på erfaringene fra de mest vellykkede nedrustningsprosessene de siste årene; de som ledet frem til konvensjonene mot antipersonellminer og klasevåpen. Organisasjonenes bidrag her – både forut for og under prosessen, inne i konferansesalene og forhandlingsrommene – var viktig for engasjementet, for kunnskapen, forankringen og – igjen – for å ivareta det humanitære perspektivet.

Vi husker den rollen frivillige organisasjoner spilte i kampen mot kjernefysiske prøvesprengninger på 1980- og 90-tallet.

Ingen av disse prosessene var enkle eller raske. Det er heller ikke kampen mot kjernevåpen. Men den er ikke umulig å ta.

(Jeg kan også nevne at under besøket til Indonesias utenriksminister i Oslo de siste dagene fortalte han om arbeidet i sitt land med å få ratifisert klasevåpenkonvensjonen).

***

Vi planlegger en konferanse i Oslo våren 2013 for å belyse ulike aspekter ved kjernevåpen som humanitært problem, inkludert helse og beredskap, med utgangspunkt i humanitærretten. Vi vil invitere stater, FN-organisasjoner, Den internasjonale Røde Kors-komitéen (ICRC) og mange aktører fra det sivile samfunn. Jeg tror mange vil verdsette en slik anledning til å se kjernefysisk nedrustning fra et nytt ståsted, dele erfaringer og inspirere til handling.

Et godt eksempel er Røde Kors – bevegelsen, som jeg selv kjenner godt til, og jeg ser at Mollekleiv skal holde et innlegg senere i dag. De vedtok enstemmig i fjor en resolusjon som forplikter hele 187 nasjonale Røde Kors - og Røde Halvmåne - foreninger til å arbeide overfor sine myndigheter for å oppnå et forbud mot atomvåpen. Dette gir bevegelsen et langt sterkere mandat enn tidligere på dette området. Det vil utvilsomt bli brukt og det bidrar – som en god kraft – til å inspirere andre.

Som profesjonelle innen medisin har dere et godt utgangspunkt for å bringe kjernevåpenspørsmålet ut i det offentlige rom. Mye av den kunnskap vi har fra tidligere om medisinske konsekvenser - fra Japan, fra øyene i Stillehavet, fra Kasakhstan – kunne gis ny oppmerksomhet, nye forskerblikk og gjøres relevant i dag. Kunnskapen kunne få en ny og oppdatert analytisk ramme – uavhengig av sin opprinnelige historiske kontekst – ja, kanskje også med direkte relevans til vårt eget land. En ny ”pakking”.

Like viktig er de konsekvensanalysene vi kan gjøre om medisinsk beredskap. ICRCs studie om egen evne til å møte en slik utfordring, står helt sentralt. Burde vi ikke også gjøre dette med utgangspunkt i norske forhold? (Tilsvarende alle analysene av en sykdomsepidemis virkninger).

Dette er bare noen forslag som tar utgangspunkt i kjernevåpnenes virkninger, snarere enn politikken som omgir dem. På den måten kan vi bringe frem problemstillinger som gjør saken aktuell for enda flere enn dem som i dag har engasjert seg. Dette vil jeg derfor i all beskjedenhet utfordre dere til, som samfunnsengasjerte og kompetente fagpersoner og som viktige samarbeidspartnere.

En verden uten atomvåpen vil være et kollektivt, felles gode. Ved å fjerne en av de aller største truslene mot menneskehetens overlevelse, kan vi frigjøre ressurser – for utvikling – og for bevaring av jordens livsgrunnlag. Dette store spørsmålet må ikke overlates til dem som ønsker verden slik den er. Det må ikke være slik at de som vil minst i en slik prosess, bestemmer mest (slik det ofte synes å være i internasjonale politiske prosesser). Kjernevåpen angår alle – og stater, organisasjoner og andre aktører må bidra ut fra sin synsvinkel, sin kunnskap.

I sum: Felles mobiliseringen for å komme videre i arbeidet mot kjernevåpen.

Med den oppfordringen vil jeg takke for et langvarig og godt samarbeid om et felles mål og ønske dere, Norske Leger mot Atomvåpen, til lykke med 30-årsjubileet og med jubileumskonferansen i dag.