Tale/artikkel, 08.05.2012

Av: Tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støre

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Utenriksdepartementet

Status: Arkivert

Redegjørelse av utenriksministeren om viktige EU- og EØS-saker

Stortinget, 8. mai 2012

 

Debatten i Stortinget etter redegjørelsen om viktige EU- og EØS-saker i november i fjor viste at engasjementet knyttet til EØS-avtalen er sterkt i denne sal, og at EØS-avtalen har bred støtte i Stortinget. Fem stortingsflertall og seks regjeringer har lagt denne avtalen og andre sentrale avtaler med EU til grunn for norsk politikk.

I januar kom den omfattende forskningsbaserte gjennomgangen av erfaringene med EØS-avtalen og øvrige avtaler med EU i rapporten NOU 2012:2, Utenfor og innenfor – Norges avtaler med EU. Dette er et omfattende og grundig dokument og et viktig innspill ikke bare i vår samfunnsdebatt. Den møtes også med oppmerksomhet i en lang rekke europeiske land og i EU. Jeg vil uttrykke anerkjennelse til forskergruppen for det omfattende arbeidet og ikke minst for måten analyser og konklusjoner er gjort rede for i et godt og tilgjengelig språk.

Rapporten har to hovedbudskap: For det første peker den på positive effekter av EØS-avtalen for deler av norsk næringsliv, verdiskaping og samfunn, og for det andre på at avtaleverket knyttet til demokrati, deltakelse og medvirkning har svakheter.

Utenriksdepartementet er godt i gang med arbeidet med oppfølgingen av utvalgets vurderinger og anbefalinger i samarbeid med øvrige departementer. Den offentlige høringen av utvalgets rapport er nettopp ferdig. Det er kommet mange innspill, og arbeidet med å gjennomgå dem er startet. De synspunkter som framkommer i høringen, er viktige i den videre oppfølgingen av rapporten.

Like regler og sikkerhet for likebehandling er viktige prinsipper for EØS-samarbeidet. Det er et mål for den løpende politikken fra regjeringens side å sikre at norske interesser kan ivaretas gjennom sikkerhet for denne likebehandlingen. I økende grad vil det være viktig for denne politikken at vi blir oss avtaleverkets handlingsrom mer bevisst, både for å kunne påvirke og medvirke der vi ønsker, og også for å sette tydeligere grenser for hva som er EØS-relevant, og hva som ikke er det.

Nøkkelen til innflytelse og utnyttelse av handlingsrommet er god organisering og kompetanse på norsk side. Vi vil intensivere arbeidet med å sikre at vi politisk sett kommer tidlig nok på banen til å fremme norske interesser så effektivt som mulig. Vi vil styrke koordineringen i sektorovergripende saker, og vi vil se på hvordan vi utnytter handlingsrom i nasjonal implementering av regelverket, der det er i vår interesse. Vi ønsker et kompetanseløft i forvaltningen for å sikre en bedre utnyttelse av eksisterende EU- og EØS-kompetanse.

Regjeringen vil til høsten legge fram for Stortinget en melding med vekt på hvordan vi kan utnytte det handlingsrommet som ligger i vårt forhold til EU. Vi ser fram til at Stortinget på dette grunnlaget kan foreta en samlet gjennomgang av dette viktige politikkområdet. La meg i denne sammenheng også anerkjenne den såkalte Alternativrapporten, som ble lagt fram før påske. Den bidrar med viktige analyser og forslag, som vi tar med oss i arbeidet med meldingen til Stortinget.

Vi har bak oss, og vi står midt i, en vanskelig tid for Europa. Vi står fortsatt i den krisen som traff verdensøkonomien i 2008. Krisen går sakte og gjennom ulike faser som har store økonomiske, sosiale og politiske konsekvenser.

Vi har sett et eurosamarbeid satt på prøve. Vi har opplevd et EU hvor dagsordenen har vært dominert av krisepakker. Det er særlig to forhold som vekker uro: For det første, den økende arbeidsledigheten. For det andre, den belastningen som krisen og dens konsekvenser er for folks tillit til demokratiet, både i enkeltland og på europeisk nivå.

Vi står på mange måter ved noen avgjørende veiskiller i Europa som følge av den økonomiske, politiske og sosiale krisen. Spørsmålene er mange. Klarer vi å forsvare våre verdier? Klarer vi fortsatt å styrke integrasjonen i Europa? Klarer vi å gjenreise tilliten til politikken og politikere? Og klarer vi å unngå at minoritetene må ta støyten?

Norge er forskånet for de verste stormkastene ute i Europa. Likevel er det viktig at også vi bidrar til å dempe krisen, både som solidaritetshandling og fordi økonomisk og finansiell stabilitet i landene rundt oss også tjener norske interesser. Dette er bakgrunnen for at Norge yter omfattende bidrag til IMFs internasjonale innsats, både i Europa og andre steder. I desember ga Norge IMF tilbud om nær 55 mrd. kr i nye lån, gitt at dette ble en del av en bred internasjonal innsats, og gitt Stortingets samtykke. Enighet om en slik innsats er nå på plass, og regjeringen vil om kort tid legge fram en proposisjon til Stortinget om dette.

Har vi så sett bunnen? Peker utviklingen opp eller videre ned? Ingen vil kunne blåse «faren over» for Europas økonomi. Situasjonen virker nå litt mindre uoversiktlig og noe mer stabil enn før jul. Men den er likevel fortsatt skjør, og usikkerheten er fortsatt stor. EU-toppmøtet 1. og 2. mars var det første av sitt slag på lenge hvor dagsordenen ikke var dominert av krisen alene.

Men mye gjenstår. Tall som ble lagt fram i begynnelsen av mai, viste rekordhøy ledighet i eurosonen. I arbeidsstyrken er hver femte greker, hver sjuende portugiser og hver tiende italiener nå arbeidsledig. Men verst rammet er Spania, der hver fjerde person i arbeidsstyrken nå står uten arbeid. Sammen med en sårbar banksektor, store innstramningsbehov i offentlig sektor og en økonomi som krymper, gir dette grunnlag for bekymring og uro i markedene.

Situasjonen i Spania illustrerer at vi har å gjøre med problemer som er sammensatte og omfattende. Men det handler ikke bare om målbare størrelser som statsgjeld og rentenivå. Faktorer som tillit og forventninger er like viktige. De grunnleggende problemene EU og mange EU-land står overfor i dag, kan bare løses skritt for skritt, tiltak etter tiltak. Mot og tålmodighet må stå sentralt.

Av de mer langsiktige problemene som Europa står overfor som følge av den økonomiske krisen, er økningen i ungdomsledigheten den mest alvorlige. I mange europeiske land er arbeidsledigheten blant unge under 25 år doblet eller mer siden finanskrisen slo inn for fire år siden. I Spania er ungdomsledigheten over 50 pst. og i EU som helhet over 20 pst.

Vi ser nå også i Norge konsekvensene av den økende ungdomsledigheten ute i Europa. For første gang opplever vi en økt pågang av jobbsøkere fra Sør-Europa. Dette kommer i tillegg til den innvandringen vi allerede er blitt vant med fra land i Sentral-Europa.

Europa har ikke råd til en generasjon med unge uten jobb og svekket tro på fremtiden. Det danske EU-formannskapet har sysselsetting som ett av sine prioriterte områder. Det er ikke tilstrekkelig å rydde opp i statsfinansene for å skape nye arbeidsplasser. Det må også skapes ny økonomisk vekst. Dette krever en fin balansegang i utformingen av den økonomiske politikken, hvor de pengepolitiske og finanspolitiske virkemidlene EU og EU-land rår over, blir satt på prøve. Mange kriserammede land har også behov for å gjennomføre tiltak i arbeids- og produktmarkedene for å få økonomien til å fungere bedre.

Vi har denne helgen opplevd ikke mindre enn tre valg i Europa. I det franske presidentvalget vant sosialisten François Hollande, som har signalisert sterkere vektlegging av de unges situasjon og tiltak for vekst og sysselsetting – og ikke en ensidig vekt på innsparinger. I Hellas har vi fått et valgutfall som gjør det krevende å etablere en styringsdyktig regjering. Situasjonen er nokså uavklart, men det som er klart, er at et selverklært nynazistisk parti har kommet inn i parlamentet. Det er foruroligende. I Serbia er det også uklart hvem som vil vinne regjeringsmakten etter helgens parlamentsvalg. Også der har økonomiske problemer spilt en betydelig rolle for valgutfallet.

Jeg vil i dag også si noe om en del av Europa som har havnet litt i skyggen av nyhetene fra det kriserammede Sør-Europa, og det er de baltiske og sentraleuropeiske landene, som ble medlemmer av EU i 2004 og 2007. Som ennå forholdsvis unge demokratier og markedsøkonomier står de i en spesiell situasjon i et Europa preget av store utfordringer.

På Europas frigjøringsdag, som er i dag, er det på sin plass å minne om hvilket historisk løp disse statene har tilbakelagt, og hvor viktig dette har vært for Norge og for Europa. Utvidelsen av EU var en modig beslutning. Den hadde vidtrekkende konsekvenser for en del av Europa som ikke historisk har vært en del av det europeiske demokratiets kjerneområde.

Utsikten til EU-medlemskap og veien til selve medlemskapet virket stabiliserende og forankret prinsipper om rettsstat, demokrati og markedsøkonomi.

Utfordringene – økonomiske, sosiale og demokratiske – har imidlertid vært enorme. Og jobben er ennå ikke avsluttet. Selve utvidelsesprosessen pågår fortsatt. Siden forrige redegjørelse er det blitt klart at EU, og EØS, vil få et nytt medlem i Kroatia.

De baltiske og sentraleuropeiske landene står fortsatt midt i en krevende europeisk integrasjonsprosess. Den økonomiske krisen treffer mange av dem hardt, med omfattende nedskjæringer som resultat.

Poenget mitt er at Norge skal ta medansvar for å støtte disse landene, som er våre partnere og i mange tilfeller allierte. Vi er deltakere i det samme indre marked, og selv om de ti nye medlemslandene i Baltikum og Sentral-Europa fortsatt er et relativt begrenset eksportmarked for norsk økonomi, er eksporten mellom to- og tredoblet fra 2005 til 2011, med særlig sterk oppgang fra 2010. Veksten har faktisk vært raskere enn veksten i vår eksport til Asia. Det er verdt å merke seg. Vi selger i dag nesten dobbelt så mye til disse ti landene i Baltikum og Sentral-Europa som vi gjør til Kina. Alt tyder på at dette markedet vil fortsette å stige i betydning for norsk eksportøkonomi. I tillegg har EØS-midlene, om lag 1,28 mrd. euro for perioden 2004–2009 og om lag 1,79 mrd. euro for perioden 2009–2014, hatt betydning for våre bilaterale forbindelser med disse landene. Avtalene med alle mottakerlandene for denne programperioden er nå på plass, etter detaljert og inngående arbeid. Den siste rammeavtalen ble undertegnet med Portugal 28. mars i år.

EØS-midlene er både et tydelig og solidarisk bidrag til økonomisk og sosial utjevning i Europa. Vi bidrar også sterkt innen miljøsektoren. I tillegg er EØS-midlene et virkemiddel for å fremme kontakt mellom Norge og mottakerlandene. Regjeringen vil legge fram en melding til Stortinget, Meld. St. 20 for 2011–2012, om EØS-midlene i denne sesjonen. Det vil gi en anledning til å se EØS-midlenes betydning i et videre politisk perspektiv.

I morgen innledes statsbesøket til Polen. Norge har et nært og stadig tettere forhold til dette landet. Ja, Polen er vel det landet i Europa som er kommet Norge og nordmenn nærmest sidene endringene på det tidlige 1990-tallet. Vårt økonomiske samarbeid er i kraftig vekst. Eksporten til Polen var på 5,4 mrd. kr i 2005 mot 15,7 mrd. kr i 2011. Importen var på 6,2 mrd. kr i 2005 mot 13,4 mrd. kr i 2011. Polen er også det landet som mottar mest EØS-midler – 578 mill. euro i perioden 2009–2014, om lag 1 mrd. kr per år – noe som gir et omfattende samarbeid med landet. Det er vel det landet som mottar mest penger til utviklingsformål av samtlige av Norges partnere.

Polakker utgjør i dag den største innvandrergruppen i Norge. Dette har vi hatt stor nytte og glede av. Polakker i Norge bidrar til å styrke båndene til Polen, og rundt 1 500 norsk studenter i Polen bidrar på tilsvarende måte. Vi skal verdsette effektene av disse kontaktflatene.

Polen har så langt klart seg godt gjennom den økonomiske krisen. I 2011 gjennomførte landet et EU-formannskap som anses som meget vellykket. Polens tiltakende betydning som en tung aktør i Europa gjør også at vårt bilaterale forhold blir viktigere. Det har stor betydning for oss at en nærliggende stat vi har så mange sterke bånd til, vokser fram som et nytt kraftsentrum i europeisk politikk. Regjeringen vil derfor arbeide for å styrke og videreutvikle relasjonene med Polen.

Til de baltiske statene har Norge også et nært forhold. Det norske økonomiske engasjementet i regionen er betydelig. Norge er fjerde største utenlandske investor i Estland, sjette største i Latvia og åttende største i Litauen. Vårt politiske samarbeid er tettere enn med de fleste andre europeiske land, bl.a. også gjennom det nordisk-baltiske samarbeidet. Også på lokalt og regionalt nivå er båndene tette. Særlig Latvia og Litauen har opplevd en meget vanskelig tid under finanskrisen, med stekt fall i BNP og økning i arbeidsledigheten. Estland, som er blitt medlem av eurosonen, har klart seg bedre.

Det er slående i hvilken grad de baltiske landene har vist seg i stand til å håndtere store økonomiske utfordringer. Samtidig er de også eksempler på hvordan små og åpne overgangsøkonomier er ekstra sårbare for de sosiale konsekvensene av økonomiske kriser. Dette understreker betydningen av de bidrag EØS-midlene kan gi.

Gjennom disse midlene bidrar vi også til å styrke fundamentale europeiske verdier som demokrati, rettsstat og toleranse. Bekjempelse av rasisme og hatefulle ytringer er viktig, særlig blant ungdom. Romfolket og andre sårbare grupper har behov for særskilt oppmerksomhet. I Europa er det særlig Europarådet vi ser til for standarder for menneskerettigheter og rettsvesen. For å styrke innsatsen på disse områdene har vi derfor involvert nettopp Europarådet som en aktiv samarbeidspartner i flere EØS-programmer – som altså får nytte av EØS-midlene direkte og indirekte.

Mange, også her hjemme, ser på utviklingen i Ungarn med stor uro. Den økonomiske situasjonen er krisepreget. Regjeringens bruk av et konstitusjonelt flertall i parlamentet til bl.a. å omskrive grunnloven vekker bekymring fra mange hold. EU har innledet såkalt traktatbruddprosedyre og varslet mulige tiltak mot landet. Tunge stemmer i det sivile samfunn, både i og utenfor Ungarn, reagerer på politiseringen og ensrettingen av samfunnet. Ikke minst vekker det velbegrunnet bekymring at et ekstremt høyreparti – Jobbik – har opparbeidet seg betydelig støtte. Jobbik, som har en rasistisk, antisemittisk og demagogisk retorikk endog med tilknytning til uniformerte grupper, tillates å gjøre tilværelsen vanskeligere for minoriteter som romfolket og jøder.

Det trenger ikke nødvendigvis være et demokratisk problem at en regjering med et stort flertall bak seg i parlamentet utøver den makt den har vunnet gjennom åpne og frie valg, slik Fidesz-regjeringen har gjort. Men demokrati handler om mer enn frie valg. Det handler også om grunnleggende rettferdighet, rettigheter og respekt for mangfoldet i samfunnet. Dette fordrer at de som utøver politisk makt, ikke undergraver de plattformene et samfunn har, og skal ha, for å fremme andre synspunkter og interesser enn makthavernes. Norge er venn, partner og alliert med Ungarn. De historiske båndene er mange og sterke. Derfor skal vi påpeke at den utviklingen vi i dag ser i Ungarn, gir grunn til bekymring, og vi skal våge å ta disse bekymringene opp med våre ungarske motparter. Dette har jeg også fremholdt overfor min ungarske kollega.

Byggingen av velfungerende demokratier er et vedvarende og pågående prosjekt. Det gjelder ikke minst for de forholdsvis unge demokratiene i Baltikum og Sentral-Europa. Men økonomikrisen har vist at det også gjelder andre steder. Velfungerende demokratisk politikk må bale med tunge – og mange – trusler: styringsproblemer, korrupsjon og fremme av egne interesser på fellesskapets bekostning. Konsekvensene – der dette får råde – er klare: Vanstyre, sløsing med ressurser og tapt tillit.

Slike problemer har de beste livsvilkår der demokratiet er smalt, der få engasjerer seg, få har informasjon og få blir hørt. Derfor er et aktivt og sterkt sivilt samfunn en avgjørende komponent i den videre byggingen av demokratiet i Europa.

Gjennom EØS-midlene har vi nå ferdigforhandlet NGO-fond – altså med frivillige, ikke-statlige organisasjoner – med alle mottakerlandene. Disse fondene kommer til å utgjøre en meget stor andel av totalfinansieringen for den frivillige sektor i disse landene. Særlig gjelder dette på områder som demokratibygging og fremme av menneskerettigheter. Det betyr igjen at utviklingen av sivilt samfunn i en stor del av Europa over de neste årene vil påvirkes av norske midler. Vi skal være oss bevisst denne rollen. Den gir en unik mulighet for Norge til å gi et bidrag av varig verdi til den videre utviklingen av demokratiet i Europa.

Da Lisboa-traktaten trådte i kraft, var ett av målene å gjøre EU til en tydeligere utenrikspolitisk aktør. Høyrepresentanten Catherine Ashton har en krevende oppgave med å sette EUs preg på internasjonal politikk i en tid hvor EU-landenes oppmerksomhet først og fremst er rettet mot å løse den økonomiske krisen.

Å samle de 27 bak felles posisjoner er et møysommelig arbeid med mange motkrefter. Ashtons oppgave er å etablere grunnlaget for den nye utenrikstjenesten og arbeidsmetoden for en felles utenrikspolitikk. Den oppgaven har hun løst med stor tålmodighet og smidighet. Fra norsk side verdsetter vi at hun og hennes tjeneste har vist en åpen dør til Norge på mange områder. Sammen har vi vist at vi kan samarbeide nært og effektivt, som i Midtøsten, der Ashton var vert da Norge ledet det siste AHLC-møtet i Brussel i mars, i utviklingen av arktisk politikk markert gjennom Ashtons besøk til Svalbard i februar, og i forhold til Myanmar, der vi samordnet budskapet til reformkreftene i landet.

Verden trenger en sterk europeisk stemme som kan stå opp for verdier som menneskerettigheter, demokrati, rettsstat og likhet. Vi ser også at EU igjen har tatt lederskap i de internasjonale klimaforhandlingene. Det er i Norges interesse å ha et sterkt EU på den utenrikspolitiske arenaen, for det er med de europeiske landene vi har flest felles interesser. Vi har i stor grad sammenfallende verdier og vurderinger med EU, og vårt samarbeid på det utenrikspolitiske området er – og bør være – nært.

Kontaktflaten og samarbeidet mellom EU og Asia utvikler seg også raskt. Til sammen omfatter EU og Asia om lag 60 pst. av verdens befolkning og økonomi. Gjennom den såkalte Asia–Europe Meeting, ASEM, er det etablert en fast møteplass mellom regjeringene i Asia og Europa, med EU som det sentrale utgangspunktet i Europa. På norsk initiativ er det nå klarlagt at også andre europeiske land utenfor EU kan delta i dette samarbeidet. Norges formelle tilslutning vil finne sted på ASEM-møtet i Laos senere i år. Det vil gi oss mulighet til å ivareta våre interesser på en viktig internasjonal møteplass hvor spørsmål som klima og miljø, finans, energi, nordområdene og demokratiutvikling kan diskuteres.

Det utenrikspolitiske samarbeidet med EU har også en parlamentarisk side. Jeg vil i denne sammenheng berømme Stortinget for å ha sikret Norge fast observatørstatus med fire representanter i det forumet som skal utøve parlamentarisk tilsyn med EUs utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk. Dette er et vesentlig gjennombrudd og vil fra høsten av gi oss mer forutsigbarhet og et nyttig innblikk i hva som skjer på dette området i EU.

I noen sammenhenger er sterke, felles europeiske markeringer viktig, som i møte med utviklingen i Hviterussland, hvor utviklingen er bekymringsfull. EU har over tid innført sanksjoner mot Hviterussland som også Norge har sluttet seg til. EU og Norge – ikke minst ved stortingsrepresentantenes engasjement – arbeider også for å støtte opp om demokratibestrebelsene i Hviterussland gjennom kontakt med det sivile samfunn. Ett eksempel er European Humanities University i Vilnius, som tilbyr høyere utdanning til hviterussiske studenter utenfor landets grenser. Norge støtter dette universitetet gjennom Nordisk ministerråd.

EUs naboskapspolitikk strekker seg ikke bare mot sør og øst – som til den arabiske verden, der Europa har både ansvar og muligheter til å bidra positivt. Den strekker seg også mot nord, til våre nærområder. Det er i Norges interesse at EU engasjerer seg sterkere i nordområdene. Også i nordområdepolitikken har vi mange fellesinteresser med EU.

Det er ønskelig at EU tilegner seg økt kunnskap om nordområdene, noe høyrepresentant Ashtons besøk til Svalbard bidro til. EUs grenseoverskridende program i nord, som Interreg., er viktig både for Norge og for våre naboer i regionen. Gjennom bl.a. EUs nordlige dimensjon er Norge – sammen med Island og Russland – i tett dialog med EU om nordområdepolitikken. Fra norsk side ønsker vi at EU engasjerer seg enda sterkere i de regionale rådene. Vi støtter derfor opp om EUs ønske om status som fast observatør i Arktisk råd.

I EU er den felles fiskeripolitikken under revisjon. Norge har aktivt deltatt med våre syn på hvordan denne politikken bør utvikles. Dette er viktig fordi EU og Norge forvalter felles bestander, men også fordi Norge har en fiskeripolitikk som gir gode resultater. Europakommisjonen har foreslått flere tiltak som vil trekke den felles fiskeripolitikken nærmere den norske. Et godt eksempel på dette er forslaget om å innføre et utkastforbud i EU, dvs. forbud mot å kaste ut fisk som er fisket, men som ikke har kvote. Dette er et bærende prinsipp i norsk fiskeriforvaltning. Vi er derfor tilfreds med at dette prinsippet nå er foreslått innført i hele EU.

La meg til slutt på dette punktet om utenrikspolitisk samarbeid med Europa også nevne dialogen om utenriks- og sikkerhetspolitikk med våre nordiske naboer. Det nordiske samarbeidet på dette feltet er i utvikling til tross for tilhørighet til ulike organisasjoner som EU og NATO. Senest for noen dager siden var de nordiske utenriksministrene samlet i Stavanger, der vi bl.a. diskuterte hvordan Norden kan samordne og forene sin innsats overfor landene i Midtøsten og Nord-Afrika, som følge av den arabiske våren. Vi var også der i stand til å markere klare nordiske og europeiske posisjoner i forhold til bekymringsfull utvikling i land som Hviterussland og Ungarn, og dermed markere et politisk budskap som disse lederne får med seg.

EUs felles energipolitikk er blitt langt mer ambisiøs. Energiområdet er et viktig samspill mellom Norge og EU. Vi er EUs største energileverandør etter Russland. Nå, som tidligere, er sikker forsyning av energi en av de viktigste forutsetningene for økonomisk utvikling, både i vårt land og i EU. Dette gir også et positivt norsk bidrag inn mot et Europa i økonomisk krise – forutsigbarheten om at Norge leverer etter avtaler.

Samtidig ser vi at klimapolitikken legger nye føringer for energipolitikken. Det er naturlig, og det er ønskelig. I tillegg er store endringer undervis når den største økonomien i EU, Tyskland, har besluttet å fase ut kjernekraften. EU er i ferd med å utarbeide et veikart for energisektoren fram mot 2050. Utgangspunktet er et mål om å redusere klimagassutslippene med 80–95 pst. under 1990-nivå i 2050. Veikartet diskuteres nå i Rådet. Vi har spilt inn norske synspunkter på dette veikartet i flere omganger og vil fortsette å følge godt med i EUs prosesser fremover.

Veikartet inneholder fem forskjellige scenarioer for utviklingen fram mot 2050, som alle skal lede fram til dekarbonisering av energiproduksjonen. Alle scenarioene innebærer en økning i fornybar energi innen EU. Alle scenarioene plasserer også gass i en sentral rolle som det klart mest klimavennlige alternativet blant fossile energikilder. På lengre sikt vil utviklingen av fangst og lagring av CO2, såkalt CCS-teknologi, få større betydning. Derfor var det tydelige EU-nærværet gjennom energikommisjonær Oettinger ved åpningen av testsenteret på Mongstad i går, 7. mai, velkomment.

EU har også lagt fram forslag i det siste som berører forhold dels innenfor og dels utenfor det geografiske virkeområdet for EØS-avtalen. Jeg tenker her særlig på forslaget til forordning om offshore sikkerhet, som Europakommisjonen la fram i fjor høst. La meg gjøre det klart: Vi deler ønsket om høyest mulig sikkerhet i offshorenæringen, men det må skje på en måte som bidrar til å nå målene, og det må ikke skape uklarhet. Regulering av områder utenfor EØS-avtalens geografiske virkeområde vil etter vår vurdering ikke være EØS-relevant. Det foreslåtte regelverket for offshore sikkerhet har dessuten etter vårt syn marginal innvirkning på det indre marked. Med unntak av formålet om å beskytte mot forurensning ligger også formålet med forordningen utenfor EØS-avtalens saklige virkeområde. Vi legger derfor til grunn at det heller ikke vil være saklige hensyn som tilsier at denne forordningen – hvis EU skulle ende med å vedta den – må innlemmes i EØS-avtalen.

Dette betyr ikke at Norge vil stille seg utenfor arbeidet med å bedre sikkerheten for offshore petroleumsvirksomhet i Europa. Tvert imot – Norge har over årtier utviklet et anerkjent godt system for å ivareta sikkerheten i oljevirksomheten. Dette anerkjennes i EU og tjener i mange sammenhenger som et eksempel til etterfølgelse. Ja, kommisjonær Oettinger sa til og med til meg at det norske systemet her var gullstandarden. Norske myndigheter vil fortsatt samarbeide aktivt med våre partnere i EU for å bidra til fortsatt utvikling av EUs regelverk på dette området.

Som det fremgår av den såkalte Alternativrapporten, er det å komme tidlig på banen i utvikling av EUs nye forordninger og direktiver av stor viktighet. NOU-rapporten påviser også det. Vår dialog med EU om forordningen om offshore sikkerhet er et godt eksempel på hvordan regjeringen jobber for å komme i inngrep med nytt regelverk, avklare posisjoner og avklare EØS-relevans i en tidlig fase.

Å utnytte det handlingsrommet som EØS-avtalen gir, er noe vi arbeider med hver dag. Men vi kan bli bedre. Og vi kan bli mer bevisste på hvilke muligheter vi har, spesielt når det gjelder vurdering av EØS-relevans og gjennomføring av regelverk.

Vi har tilfeller hvor vi har brukt handlingsrommet godt, f.eks. når det gjelder hjemfallssaken, gassmarkedsdirektivet og differensiert arbeidsgiveravgift. Et nytt eksempel på utnyttelse av handlingsrommet er direktivet om audiovisuelle medietjenester – det såkalte AMT-direktivet. Jeg orienterte Stortinget i februar om at regjeringen vil ta det direktivet inn i EØS-avtalen, men med en klar strategi for hvordan vi ville praktisere det.

Dette direktivet setter rammene for fjernsynsvirksomhet og skal sikre uendret videresending av fjernsynssendinger innenfor EØS-området. Direktivet fastsetter minimumskrav til reklame for alkohol, men det hindrer ikke land i å ha strengere bestemmelser nasjonalt. Denne muligheten vil vi bruke. Det norske forbudet mot alkoholreklame i alle medier under norsk jurisdiksjon står fast. Ved innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen legger vi til grunn at også forbudet mot alkoholreklame i rettede sendinger fra utlandet kan bestå.

Et annet aspekt ved dette handlingsrommet er reservasjonsretten, som er nedfelt i EØS-avtalens artikkel 102. Politisk sett er reservasjonsretten av grunnleggende betydning. EFTA-landene har aldri tidligere tatt i bruk denne muligheten til å motsette seg innlemmelse av EØS-relevant regelverk. Som Stortinget er vel kjent med, har vi fra norsk side gjort det klart overfor EU at vi ikke ønsker å ta EUs tredje postdirektiv inn i EØS-avtalen. Regjeringen står ved dette standpunktet. Vi står likeledes fast ved at vi er rede til å følge EØS-avtalens prosedyrer også i fortsettelsen, og konstaterer at EU nå har saken til vurdering på sin side.

Som det er redegjort for ved tidligere anledninger, er det på viktige områder innenfor arbeidslivsområdet oppmerksomhet på forholdet mellom EØS-regelverket og norsk rett. Regjeringen legger vekt på at vi kan komme enda bedre i inngrep med saker som angår arbeidslivet spesielt på et så tidlig stadium som mulig.

Vikarbyrådirektivet, som er et sentralt direktiv på arbeidslivsområdet, har som formål å gi bedre rettigheter til innleide arbeidstakere. Samtidig er regjeringen opptatt av å sikre at man ikke undergraver målet om et arbeidsmarked som har hovedvekt på faste ansettelser. Ved å gjennomføre vikarbyrådirektivet innføres regulering som sikrer likebehandling mellom innleide og direkte ansatte på viktige områder, samtidig som normen i norsk arbeidsliv om faste, direkte ansettelser videreføres. Det legger til grunn at gjeldende norske regler som begrenser adgangen til å leie inn arbeidskraft, kan opprettholdes ved gjennomføring av direktivet.

Det er fortsatt uro knyttet til direktivet om utsendte arbeidstakere, det såkalte Posted Workers Directive. Et knippe dommer fra EU-domstolen de siste årene har skapt en viss usikkerhet i hele EU/EØS-området, knyttet til adgangen til å stille krav til lønns- og arbeidsvilkår for arbeidstakere som sendes på oppdrag til et annet EØS-land, og håndtering av slike krav samt adgangen til å bruke kollektive kampmidler, slik som streik.

Problemstillinger knyttet til utsendingsdirektivet er et sentralt saksfelt for regjeringen på arbeidslivsområdet. Arbeidsdepartementet er fortsatt i dialog med EFTAs overvåkingsorgan, ESA, når det gjelder forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter. Borgarting lagmannsrett har nylig behandlet forholdet mellom EØS-avtalen og sider ved den norske allmenngjøringsordningen. Dom i saken er på det nåværende tidspunkt ikke avsagt.

Europakommisjonen har nylig lagt fram forslag til to nye rettsakter knyttet til utsendingsdirektivet, henholdsvis utkast til et direktiv for å sikre håndheving av direktivet og en forordning om forholdet mellom de grunnleggende rettigheter på arbeidslivsområdet og EUs indre marked, det såkalte Monti II-direktivet. I forslaget til håndhevingsdirektiv foreslås tiltak for å sikre at utsendte arbeidstakere får de arbeidsvilkår de har krav på, f.eks. gjennom bedre kontrolltiltak. Videre foreslås det at retten til kollektive kampmidler skal sidestilles med de økonomiske frihetene. Disse forslagene er kontroversielle i EU. Partene i arbeidslivet står langt fra hverandre i synet på dem, og de fremmes i en tid med til dels stor uenighet om arbeidsmarkedspolitikken og om regulering i arbeidsmarkedene. Regjeringene i Spania og Italia arbeider f.eks. med forslag til å forenkle nyansettelser. Det vil derfor bli krevende for Europakommisjonen å oppnå enighet om sine forslag. Det er foreløpig ikke utformet noen norsk posisjon til de to forslagene. Vi vil i tiden fremover følge prosessen rundt disse forslagene tett.

Den vanskelige situasjonen på finansmarkedene gjenspeiles også i EØS-samarbeidet. EUs nye tilsynsorganer for finanssektoren har vært i arbeid siden 1. januar 2011. Fra norsk side er det interesse for å delta i disse organene. Finanstilsynet har foreløpig i praksis tilgang som observatør. Men tilsynsorganenes adgang til å fatte beslutninger med direkte gyldighet for enkeltselskaper reiser rettslige problemstillinger som må avklares for Norge, som ikke er medlem av EU.

Regjeringen har arbeidet både hardt og lenge med innskuddsgarantidirektivet. Som både finansministeren og jeg tidligere har redegjort for, forsøker vi å få inn en bestemmelse i selve direktivet som skal gjøre det mulig for Norge å videreføre dagens ordning med et garantibeløp på 2 mill. kr per innskyter per bank. Vi har ennå ikke fått gjennomslag for vårt syn. Arbeidet er krevende og retter seg i denne fasen særlig mot noen av EUs medlemsland. Europaparlamentet har i sin behandling av direktivet vedtatt en egen bestemmelse som i praksis bare vil ha virkning for Norge, og som sikrer – hvis den blir stående i det endelige direktivet – at Norge kan videreføre sin garantiordning. Dette mener jeg er resultatet av at både storting og regjering har arbeidet godt inn mot Europaparlamentets beslutningsprosess.

Miljø er en annen sentral del av EØS-samarbeidet. EUs kvotesystem er en hjørnestein i den europeiske innsatsen for å redusere utslipp av klimagasser. Det reviderte kvotedirektivet som gjelder i EU fra 1. januar 2013, skal også gjelde i Norge. Direktivet er ennå ikke innlemmet i EØS-avtalen. Dette er en svært kompleks sak, og det har tatt lang tid å bli enig om innholdet i EØS-komitébeslutningen. Et utkast til beslutning ble oversendt EU i slutten av mars i år, og EØS-komitébeslutningen forventes senest i september. Utfordringen er at EU-regelverket må være gjennomført i norsk rett i god tid før sommeren dersom Norge skal kunne inngå som en integrert del av EUs kvotesystem. For å rekke denne stramme tidsplanen har regjeringen fremmet et forslag om endringer i klimakvoteloven. I tillegg er Stortinget bedt om å gi et forhåndssamtykke til norsk deltakelse i EØS-komitébeslutningen.

Jeg har i min seneste redegjørelse vært inne på noen av de utfordringer som Schengen-landene sammen står overfor. Et felles reiseområde uten indre grensekontroll forutsetter at samtlige medlemsland gjennomfører kontrollen av sin yttergrense på en forsvarlig måte. Både den økonomiske krisen og den politiske utviklingen i Europas sørlige nærområder har satt denne forutsetningen under et press. Jeg tror at de som har fulgt valgkampen både i Frankrike og i Hellas, har sett hvor mye det kan komme på spissen.

For å styrke Schengen-samarbeidet og forebygge fremtidige problemer har EUs råd vedtatt å gjennomføre halvårlige debatter på ministernivå. Disse debattene skal bidra til politisk og strategisk styrking av Schengen-samarbeidet og finner sted i Fellesorganet, der Norge deltar. I disse debattene vil det fokuseres på områder der evalueringer har påvist svakheter eller mangler. For Norge er det positivt at debatten om styring av EØS-området styrkes, og finner sted i et organ hvor vi er med. Det styrker våre forutsetninger for å bruke handlingsrommet effektivt.

Europakommisjonen la i januar fram et forslag til en fullstendig revisjon av personvernlovgivningen i EU. Forslaget består av en forordning og et direktiv som begge vil være relevante for Norge gjennom henholdsvis EØS- og Schengen-avtalen. Hensikten med denne revisjonen er særlig å oppdatere regelverket til dagens digitale virkelighet. Europakommisjonens forslag innebærer økt vern for forbrukerne, bl.a. gjennom en styrket rett til både sletting og flytting av opplysninger. De nasjonale datatilsynenes rolle, både hver for seg og i samarbeid, utvides også. Vår foreløpige vurdering er at forslaget vil styrke personvernet både i Norge og i Europa.

Personvern var også et sentralt tema da Stortinget i fjor behandlet datalagringsdirektivet. Som Stortinget er kjent med, er datalagringsdirektivet ennå ikke innlemmet i EØS-avtalen fordi det fremdeles er til vurdering på Island. EU er i gang med å revidere direktivet. Arbeidet er fremdeles i en tidlig fase. Fra norsk side vil vi følge dette arbeidet nøye. Jeg kan også nevne at Sverige for sin del nå har implementert og iverksatt direktivet. Vi er opptatt av strenge regler for lagring og bruk av lagrede data, på linje med det vi har i vår nasjonale lovgivning.

Et viktig element i EØS-samarbeidet er vår mulighet til å delta i EUs programmer. Europakommisjonen har i løpet av høsten 2011 lagt fram forslag til en rekke nye programmer som skal gjelde for neste langtidsbudsjettperiode, dvs. fra 2014 til 2020. Det største av disse er Horizon 2020, om forskning og innovasjon. Det nest største er Erasmus for All, som bringer sammen alle nåværende programmer for utdanning, opplæring, ungdom og idrett. Begge programmene inkluderer samarbeid med tredje land og skal støtte opp om Europa 2020-strategien, der utdanning og forskning er to av de fem målene som skal bidra til vekst og sysselsetting.

Horizon 2020 integrerer forskning og innovasjon, prioriterer samfunnsmessige utfordringer, styrker grunnleggende forskning og er et viktig virkemiddel for utviklingen av det europeiske forskningsområdet. Det legges opp til omfattende administrative forenklinger, og Norge bruker både politiske og andre kanaler for å fremme norske synspunkter på dette forslaget.

Når vi berører forskning og innovasjon, er vi på mange måter tilbake der jeg begynte denne redegjørelsen: ved krisen i Europa. Alle er enige om at Europa ikke kan spare seg ut av denne krisen. Europa trenger også ny økonomisk vekst og nye arbeidsplasser. Ikke all den veksten vi har sett i Europa de siste tiårene, har vært bærekraftig og sunn. De høye nivåene på statsgjeld i mange europeiske land bærer vitne om det. En annen viktig utfordring er å unngå de skjevhetene vi nå ser i sysselsettingen, med massearbeidsledighet blant ungdom, og der det kan bli et vedvarende fenomen. Det er farlig for både politikk og sosial stabilitet.

Utfordringen blir å bygge en innovasjonskultur som kan generere den veksten Europa trenger, og kombinere denne med en ansvarlig budsjettpolitikk. Samtidig må veksten komme utsatte grupper til gode, det må være mekanismer for rettferdig fordeling. Vi kan ikke i lengden leve med den ungdomsledigheten vi ser i Europa i dag. Da risikerer vi at Europas viktigste kapital – den sosiale og menneskelige – rett og slett forvitrer. Dette krever helhetlige tilnærminger og langsiktige løsninger i en felles europeisk ramme. EUs 2020-strategi er en slik tilnærming, og den har store implikasjoner for et norsk næringsliv som sender omkring to tredjedeler av sine eksportvarer til det europeiske markedet.

Til slutt: Det som skjer i Europa – nå som før – påvirker Norge på både godt og vondt. Vi er en del av det europeiske verdigrunnlaget, det politiske systemet og det økonomiske markedet. Derfor bidrar Norge så konstruktivt vi kan, og så solidarisk vi evner, til å møte de økonomiske, politiske og sosiale utfordringene EU og mange europeiske land står overfor. Til syvende og sist er disse utfordringene også våre. Det krever en fortsatt aktiv europapolitikk fremover.