Christian Selmer

Statsminister 1880 - 1884

Statsråd 29. juli 1874-11. oktober 1880, sjef for Armédepartementet. Medlem av interimsregjeringen i Stockholm 26. mai-5. juni 1875, sjef for Armédepartementet juni 1875, medlem av interimsregjeringen i Stockholm 6.-21. juli 1875, sjef for Indredepartementet juli 1875, medlem av statsrådsavdelingen i Stockholm august 1876, sjef for Justisdepartementet august 1877, sjef for Indredepartementet august 1878, sjef også for Revisjonsdepartementet juni-august 1879, sjef for Revisjonsdepartementet august 1879, sjef også for Armédepartementet september-oktober 1879, sjef for Armédepartementet oktober 1879, uten portefølje september 1880, konstituert statsminister 4. oktober 1880.

Statsminister 11. oktober 1880-1. mars 1884.

 

 

Født på Frederikshald (Halden) 16. november 1816, sønn av grosserer Johan Christian Selmer (1783-1830) og Johanne Ditlevine Michea Vibe (1788-1879).
Gift  i Romedal 24. desember 1848 med Anna Sylvia Leganger (1825-1896), datter av sorenskriver Henrik Leganger (1788-1874) og Christiane Cathrine Dass (1794-1865).
Død på Bygdøy i Aker (Oslo) 1. september 1889. Gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Kristiania (Oslo).

Christian Selmer. Foto: Scanpix

Christian August Selmer var jurist og politiker.

Christian Selmer ble student i 1837, tok juridisk embetseksamen i 1842 og ble samme år fullmektig hos sorenskriveren i Sør-Hedmark. 1846-1848 var han kopist i Justisdepartementet og deretter i Finansdepartementet, før han i 1848 ble fullemktig hos prokurator P.A. Midelfart i Drammen. Da denne ble sorenskriver  i Stjør- og Verdal i 1849, fikk Selmer fullmakt til å prosedere hans saker i Drammen, før han i 1850 ble underrettssakfører og overtok Midelfarts praksis. Selmers utstrakte sakførervirksomhet i Drammen og omegn gjorde ham til en kjent og aktet mann. Han ble i 1862 byfogd og magistrat i Drammen.

1871-1873 var Selmer vararepresentant til Stortinget for Drammen, og 1874-1876 fast representant. Den siste perioden ble imidlertid av kort varighet, da han 29. juli 1874 kom med i Frederik Stangs regjering.

Da Selmer tiltrådte regjeringen var kong Oscar II tilfreds med valget, men han var bekymret for Selmers helse. Selmer hadde i flere år vært plaget av podagra og et hjerteonde. Dette svekket hans arbeidskraft, særlig i tiden som statsminister.

Allerede før Frederik Stang overraskende søkte avskjed som statsminister i september 1880, hadde kongen Selmer i tankene som ny statsminister, sammen med Georg Sibbern. Da forhandlingene med Sibbern strandet i begynnelsen av oktober, erklærte kongen overraskende at han ville utnevne Selmer. Kongen følte seg tiltrukket av Selmers åpne vesen, og håpet nok å skaffe seg en venn og et redskap i spissen for regjeringen i Kristiania.

Selmer ble statsminister på et svært lite gunstig tidspunkt, siden Stortinget i mars for tredje gang hadde vedtatt at regjeringsmedlemmene skulle møte i Stortinget. I juni hadde så venstreflertallet drevet gjennom at dette vedtaket var å betrakte som et stykke grunnlov, til tross for at kongen hadde nektet å sanksjonere det. De lå dermed an til riksrettstiltale mot regjeringen etter stortingsvalget høsten 1882, med tap av embetet for alle regjeringsmedlemmer som hadde vært med på å tilråde sanksjonsnektelsen. Spørsmålet var om kongen så ville bøye seg for en riksrettsdom.

Selmer så likevel ikke mørkt på fremtiden. Han var optimistisk av natur, og var dessuten overbevist om at han forsvarte en god sak. Han anså venstrekreftene som revolusjonære og onde: "Vi staar ligeoverfor en bande, jeg siger det rent ud, af oprørere", skrev han i et brev til kongen. Selmer var også oppmuntret av at det mange steder nå vokste fram en organisert konservativ bevegelse som en reaksjon på venstrebevegelsen.

Selmer så det som viktigt å sikre at kongen ikke godtok et kompromisstilbud fra venstresiden som ville føre til et politisk systemskifte. Det lyktes, men uten at opposisjonen lot seg skremme av det. I april 1883 besluttet Odelstinget å reise riksrettssak mot medlemmene av regjeringen Selmer, blant annet for dens veto mot å iverksette stortingsbeslutningen om statsrådenes møteplikt i Stortinget.

Fra Selmers synspunkt var dette en revolusjonær handling fra venstrefløyens side. Man ville bruke riksrett som et politisk våpen for å tvinge kongen til å avskjedige statsråder som han hadde full tillit til, og slik redusere grunnlovens ord om at det er kongen selv som velger sitt råd. Dermed ville parlamentarismen være innført, og den utøvende makts grunnlovsveto oppgitt.

Selmer vurderte det slik at konge og regjering kunne overse en riksrettsdom, og var beredt til – noe han ikke trodde ville bli nødvendig – å slå ned et venstreopprør med militære midler. Dette sørget han imidlertid ikke for å drøfte i samlet regjering.

Han kom derfor etter riksrettsdommen til å bli stående alene sammen  med kongen, mens resten av regjeringen tvang kongen til å ta riksrettens dom 27. februar 1884 til følge og avskjedige Selmer. Kong Oscar reserverte seg imidlertid imot at dommen kunne betraktes som autentisk grunnlovsfortolkning. Selmer fratrådte som statsminister 1. mars 1884.

Mens riksrettsdommen knekket flere av hans kolleger, tok Selmer den med ro. Han så det slik at han ofret seg for å opprettholde et maktfordelingssystem som hadde vært rammen om en god politisk og økonomisk utvikling siden 1814. Han mente mostanderne ville kaste landet inn i partikamper som ville true den personlige frihet, kongedømmet og unionen med Sverige.

På denne bakgrunn var Selmer villig til å stille seg i spissen for Høire da partiet i august 1884 ble samlet til en landsomfattende organisasjon med en felles ledelse. Valget ble imidlertid vunnet av Emil Stang, som fikk Høire til å akseptere det parlamentariske systemet som hadde felt Selmer.

8. april 1884 ble Selmer konstituert som generalauditør (revisor) for Arméen og Marinen, et embete han hadde til sin død 1. september 1889.

 

Kilde:
Norsk Biografisk Leksikon

Sist oppdatert: 09.04.2014