Francis Hagerup

Statsminister 1895-1898 og 1903-1905

Statsråd 2. mai 1893-14. oktober 1895, sjef for Justisdepartementet.  Medlem av statsrådsavdelingen i Stockholm juli 1894,  sjef for Finansdepartementet august 1895.

Statsminister 14. oktober 1895-17. februar 1898, også sjef for Justisdepartementet. Også sjef for Revisjonsdepartementet august 1897.

Statsminister 22. oktober 1903-11. mars 1905, også sjef for Justisdepartementet.

Født i Horten 22. januar 1853, sønn av kontreadmiral, stortingsrepresentant og senere statsråd Henrik Steffens Hagerup (1806-1859) og Nicoline Christine Jenssen (1808-1862).
Gift  i Fet 21. mai 1880 med Frederikke Dorothea Bødtker (1853-1919), datter av sorenskriver Job Dischington Bødtker (1818-1889) og Fredrikke Sophie Sejersted (1825-1892).
Død i Kristiania (Oslo) 8. februar 1921. Gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Kristiania.

Francis Hagerup. Foto: Scanpix

George Francis Hagerup var jurist, politiker og diplomat.

Francis Hagerup vokste opp i Trondhjem. Etter examen artium ved Trondhjem Katedralskole i 1870, studerte han først medisin og så rettsvitenskap. Han ble cand. jur. ved Universitetet i Kristiania i 1876. Med stipendium studerte han så romerrett og moderne formuerett ved universitetene i Müchen, Leipzig og Paris. Deretter ble han sorenskriverfullmektig i Nedre Romerike.

I 1879 ble Hagerup universitetsstipendiat i jus Kristiania. Han var konstituert professor i 1884 og 1885, før han selv ble utnevnt til professor i rettsvitenskap i 1887. Da hadde han i 1885 tatt den juridiske doktorgrad på en avhandling om eiendomsrett.

Hagerup, som var medlem av Høire, ble etterhvert – og noe motstrebende – politisk aktiv. I 1892 ble han valgt inn i Høires sentralstyre, og samme år deltok han i forhandlingene om en mulig ny regjering under Emil Stangs ledelse. Den kom imidlertid ikke i stand.

2. mai 1893 ble Hagerup justisminister i Emil Stangs andre regjering, en mindretallsregjering som så det som en hovedoppgave å forhindre at spørsmålet om eget norsk konsulatvesen ble drevet fram til en alvorlig konflikt med Sverige. Regjeringen var hardt presset, men valgene i 1894 styrket dens grunnlag i Stortinget. Regjeringen søkte likevel avskjed da Stortinget trådte sammen i januar 1895, siden den ikke hadde flertall i nasjonalforsamlingen. Det var imildertid ikke mulig å danne noen ny regjering umiddelbart, så Stangs regjering ble sittende på sin avskjedssøknad.

Da Stortinget 7. juni 1895 valgte en ny vei i konsulatsaken, forhandlinger med Sverige på fritt grunnlag, var veien åpnet for en koalisjonsregjering. 14. oktober 1895 ble Hagerup sjef for en regjering utgått fra Høire, Moderate Venstre og Venstre. Regjeringen var i en vanskelig situasjon, siden kompromisset de tre partiene imellom bare gjaldt unionssakene. I alle øvrige saker rommet regjeringen de forskjelligste politiske oppfatninger.

Det var i Hagerups tid som regjeringssjef, i 1896, at statsministerboligen i Stifsgården i Rådhusgaten 13 ble solgt og eiendommen Parkveien 45 - siden 1961 Regjeringens representasjonsbolig - ble anskaffet.

Valgene i 1897 gikk ikke regjeringens vei. Da Stortinget trådte sammen i januar 1898, søkte Hagerup avskjed. Han gikk nå tilbake til sitt arbeid ved Universitetet. Imidlertid kom han igjen med i Høires sentralstyre, et verv han hadde trådt ut av da han ble statsminister.

Etter motvillig å ha latt seg nominere til Stortinget ved valgene i 1900, ble Hagerup innvalgt som representant for Kristiania. Valget ga imidlertid Venstre flertall, så Hagerups rolle ble mindretallslederens. Ved valgene i 1903 viste det seg at stemningen hadde snudd, og Høire og Samlingspartiet kom i flertall. Otto Blehrs venstreregjering søkte avskjed og Hagerups andre regjering ble utnevnt 22. oktober det året, utgått av Høire, Samlingspartiet og Venstre.

Hovedoppgaven for Hagerups andre regjering var å videreføre forhandlingene om konsulatsaken med Sverige. Imidlertid ble en endring i den svenske holdningen møtt med avvisning fra norsk side. Under et besøk i Stockholm vinteren 1905 gjorde Hagerup et siste forsøk på å få forhandlingene i gang igjen, men uten å lykkes. 8. februar informerte Hagerup Stortinget om at forhandlingene var strandet, og oppfordret til samlet innsats for å finne fram til en løsning som sikret Norges suverenitet. Om nødvendig ville regjeringen være beredt til å gå av.

Både i storting og regjering økte nå tilsutningen til en linje der man ønsket å presse fram en rask avklaring. 28. februar 1905 søkte statsrådene Christian Michelsen og Jacob Schøning avskjed, og neste dag de øvrige regjeringsmedlemmene. 11. mars ble Christian Michelsens samlingsregjering utnevnt.

Hagerup valgte nå en linje som skulle føre ham ut av norsk politikk ved valgene i 1906, ved å fastholde at Norge burde ha søkt å løse konsulatsaken uten å bryte unionen. Da linjevalget var avgjort, støttet han imidlertid i hovedsak opp om Michelsen-regjeringens linje.

I 1906 ble Hagerup utnevnt til Norges sendemann (ambassadør) i København, med sideakkreditering til Haag og senere også til Brussel, og i 1916 ble han Norges ambassadør i Stockholm. Selv om han trådte inn i diplomatiet nokså sent i livet, gjorde hans bakgrunn og erfaring ham raskt til en av landets ledende ambassadører. I sine år som diplomat ledet Hagerup også norske delegasjoner til internasjonale konferanser, og deltok i deler av forberedelsene til de nordiske lands tilslutning til det senere Folkeforbundet.

I 1906 kom Hagerup med i Stortingets Nobelkomite, der han kom til å være medlem til sin død.

Francis Hagerup døde under et opphold i Kristiania vinteren 1921.

 

Kilde:
Norsk Biografisk Leksikon

Sist oppdatert: 27.12.2013