Kjell Magne Bondevik

Statsminister 1997-2000 og 2001-2005

Statssekretær 23. oktober 1972-6. august 1973, Statsministerens kontor.

Statsråd 8. juni 1983-9. mai 1986, sjef for Kirke- og undervisningsdepartementet. Også statsministerens stedfortreder 4. oktober 1985-9. mai 1986.

Utenriksminister 16. oktober 1989-3. november 1990.

Statsminister 17. oktober 1997-17. mars 2000.

Statsminister 19. oktober 2001-17. oktober 2005.

Født i Molde 3. september 1947, sønn av rektor Johannes Bondevik (1905-2007) og Margit Hæreid (1905-1976).
Nevø av senere statsråd Kjell Bondevik.
Gift i Molde 11. juli 1970 med Bjørg Rasmussen (1946-), datter av salgsrepresentant Harald Rasmussen (1916-1995) og Magnhild Åse (1909-2004).

Kjel Magne Bondevik. Foto: Scanpix

Kjell Magne Bondevik er prest og tidligere politiker.

Kjell Magne Bondevik vokste opp på Rauma kristelige ungdomsskole i Molde, et miljø som gav ham sterkt tilknytning til den kristne legmannsbevegelsen. Via onkelen Kjell Bondevik, en sentral person i Kristelig Folkeparti (KrF) fra 1950- til 1970-årene, fikk han politiske impulser. Dette førte til at unge Bondevik meldte seg inn i KrF i 1965, og ble nestformann i partiets ungdomsorganisasjon KrFU i 1968.

I gymnastiden i Molde var det imidlertid prest Bondevik hadde bestemt seg for å bli. Han begynte på Det teologiske menighetsfakultet (MF) i Oslo, og tok embetseksamen i 1975. Han ble ordinert til prest i Den norske kirke i 1979. Han har imidlertid ikke hatt fast prestestilling, siden han fra 1973 til 2005 var stortingsrepresentant for KrF i Møre og Romsdal. Han ble vararepresentant allerede fra 1969.

Det var avgjørende for Bondevik at statsminister Lars Korvald i oktober 1972 hentet ham til Statsministerens kontor som statssekretær. Erfaringene fra disse månedene gjorde at han bestemte seg for å satse på politikken.

I slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-årene ble Bondeviks politiske tenkning preget av den såkalte sosial-etiske vekkelsen i kirkelig sammenheng. Denne internasjonale strømningen ville at kirken skulle engasjere seg for de undertrykte og underprivilegerte i verden, og ikke bare for den enkeltes frelse og moralske vandel.

På dette grunnlaget definerte unge i KrF en ny ideologisk plattform som de mente var verken borgerlig eller sosialistisk, men et selvstendig tredje alternativ. De stilte spørsmålstegn ved at KrF siden 1963 hadde definert seg som et borgerlig parti.

Denne nyorienteringen lå bak en langvarig ideologisk og politisk kamp i KrF, med Bondevik som leder for den yngre generasjonen og partiformann Kåre Kristiansen som leder for den eldre. Da Bondevik i 1975 ble valgt til nestformann, nådde konflikten partiledelsen.

Spørsmålet om selvbestemt abort preget i siste halvdel av 1970-årene norsk politisk debatt. Da Høyre gikk inn for dette, fikk KrF problemer med sin holdning til samarbeid med Høyre.

På landsmøtet i 1981 satte KrF bom for direkte regjeringssamarbeid med Høyre, noe Bondevik var enig i. Etter den borgerlige valgseieren samme høst, dannet Kåre Willoch en ren høyreregjering med støtte fra KrF og Senterpartiet.

To år senere, i april 1983 overtok Bondevik formannsvervet i KrF etter Kristiansen, samtidig som landsmøtet myket opp KrFs holdning til regjeringssamarbeid med Høyre. 8. juni 1983 ble Willochs regjering utvidet med KrF og Senterpartiet, og Bondevik ble kirke- og undervisningsminister. Fra høsten 1985 til regjeringen gikk av i mai 1986, var han også statsministerens stedfortreder.

Etter Willoch-regjeringens avgang 9. mai 1986 var Bondevik både KrFs leder og parlamentariske leder. Foran valget i 1989 var han sentral i arbeidet med å danne en ny borgerlig koalisjonsregjering, og ble 16. oktober 1989 utenriksminister i Jan P. Syses regjering. Bondevik knyttet i denne tiden mange internasjonale kontakter, og engasjerte seg internasjonalt for menneskerettighetene.

3. november 1990 måtte Syses regjering overlate makten til Gro Harlem Brundtlands tredje regjering, fordi den gikk i oppløsning på grunn av uenighet om Norges forhold til Den europeiske union. Bondevik hadde markert seg som tilhenger av en avtale som sikret Norges og andre EFTA-lands adgang til EUs marked, og bidro avgjørende til at EØS-avtalen gikk gjennom i Stortinget i 1992.

EØS-saken førte til sterke spenninger mellom KrF og Senterpartiet, men etter at de to partiene fram mot folkeavstemningen høsten 1994 hadde stått sammen i motstanden mot norsk medlemskap i EU, ble forholdet bedre. Bondevik orienterte nå seg og partiet tilbake til den sentrumsplattformen han hadde stått for i 1970-årene.

Bondevik hadde vært med på å omforme KrF fra et protestparti med noen få hjertesaker til et kristendemokratisk parti med et samlet program og vilje til regjeringsmakt. På 1990-tallet arbeidet han for å gjøre partiet akseptabelt i bredere kretser enn bedehusbevegelsen. Som ledd i denne strategien trakk han seg i 1995 som partileder til fordel for en yngre kvinne, Valgerd Svarstad Haugland.

Ved valget i 1997 fikk KrF 13 prosent av stemmene. Det var en seier for Bondeviks linje i KrF og for sentrumslinjen i norsk politikk, at Bondeviks koalisjonsregjering av KrF, Senterpartiet og Venstre 17. oktober 1997 overtok makten etter Thorbjørn Jaglands regjering.

Bondeviks regjering hadde i begynnelsen gode meningsmålinger, men kom sommeren 1998 opp i vanskeligheter da presset mot kronen og indre uenighet i budsjettpolitikken, preget nyhetsbildet. 31. august meldte Statsministerens kontor at Bondevik var sykmeldt på grunn av en depressiv reaksjon. Senterpartiets leder Anne Enger Lahnstein, som var kulturminister, overtok som fungerende statsminister inntil Bondevik var tilbake igjen etter tre og en halv uke.

17. mars 2000 overlot Bondeviks regjering makten til Jens Stoltenbergs arbeiderpartiregjering, etter å ha fått stortingsflertallet mot seg i spørsmålet om bygging av gasskraftverk. Halvannet år senere førte Arbeiderpartiets valgnederlag til at Stoltenberg og Bondevik igjen byttet plass, Bondevik nå som sjef for en koalisjonsregjering av Høyre, KrF og Venstre.

Bondeviks siste regjeringsperiode ble av lengre varighet enn den første; hele stortingsperioden 2001-2005. Valget i 2005 ga et knepent flertall for koalisjonsalternativet Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, og 17. oktober 2005 overlot Bondeviks andre regjering makten til Stoltenbergs andre regjering.

Bondevik hadde før valget i 2005 takket nei til ny nominasjon til Stortinget, og var ved regjeringsskiftet ute av det politiske liv.

I 2006 tok Bondevik initiativ til Oslosenteret for fred og menneskerettigheter, som han selv ble leder for. Samtidig ble han av FNs generalsekretær utnevnt til spesialutsending for den humanitære situasjonen på Afrikas Horn. I 2007 ble han valgt til leder for Kirkenes Verdensråds kommisjon for internasjonale saker, som representant for Den norske kirke.

 

Kilde:
Norsk Biografisk Leksikon

Sist oppdatert: 25.06.2014