Poul Christian Holst

Konstituert statsminister 1827

Konstituert sjef for 1. Departement (finanssaker) 20. august-7. oktober 1814.

Statssekretær 2. desember 1814-9. juli 1822 (permittert 1817-1821).

Statsråd 9. juli 1822-19. september 1836, sjef for Kirke- og undervisningsdepartementet. Medlem av statsrådsavdelingen i Stockholm april 1823, sjef for Marinedepartementet august 1824, sjef også for Kirke- og undervisningsdepartementet juni 1825, sjef for Justisdepartementet september 1825, medlem av statsrådsavdelingen i Stockholm september 1826, også konstituert statsminister juni-september 1827, sjef for Justisdepartementet september 1827, medlem av statsrådsavdelingen i Stockholm august 1832, sjef for Justisdepartementet august 1833, medlem av statsrådsavdelingen i Stockholm juni 1836.

Statsråd 19. september 1836-8. mars 1844, medlem av statsrådsavdelingen i Stockholm. Sjef for Kirke- og undervisningsdepartementet juni 1837, sjef også for Justisdepartementet august 1837-januar 1838, medlem av statsrådsavdelingen i Stockholm september 1839, sjef for Kirke- og undervisningsdepartementet oktober 1840, medlem av statsrådsavdelingen i Stockholm september 1843.

Statsråd 8. mars 1844-19. april 1848, medlem av statsrådsavdelingen i Stockholm. Sjef for Kirke- og undervisningsdepartementet september 1844.

 

Født i Røyken i Buskerud 21. januar 1776, sønn av sogneprest Christian Holst (1743-1824) og Marthe Grønbech (1743-1886).
Gift i København 26. april 1804, med Bodil (Bothilde) Cecilie Klinck (1781-1856), datter av skolebestyrer Jens Peter Klinck (1742-1804) og Christiane Amalie Schmidt (1742-1802).
Far til senere statsministersekretær Christian Holst.
Død i Christiania (Oslo) 7. august 1863. Gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Christiania.

Poul Christian Holst var embetsmann og politiker.

 

Poul Christian Holst var sønn av ”Røykenpresten” og skolemannen Christian Holst, og ble som åtteåring elev ved J. L. Horns strenge skole på Strømsø. Selv mente Holst dette oppholdet gjorde ham forknytt og forlegen resten av livet. I 1797 kom han til den nye latinskolen på Kongsberg, og ble student i 1792. Han begynte med teologistudier, først hjemme og så ved Universitetet i København, men gikk over til jussen og tok embetseksamen med beste karakter i 1798.

Etter å ha arbeidet noen år ved Rentekammeret i København, ble Holst i 1806 slottsfogd på Akershus slott og fogd i Aker og Follo. Dette var en tung oppgave under krigs- og nødsårene under Napoleonskrigen, også fordi han fra mars 1813 var konstituert amtmann i Akershus.

16. februar 1814 deltok Holst på stormannsmøtet som prins Christian Frederik samlet på Eidsvold Værk, der prinsen ble rådet til å innkalle en riksforsamling. Selv mente Holst at han hadde spilt en beskjeden og nesten passiv rolle på møtet.

I mars 1814 ble Holst medlem av Overkriminalretten i Christiania, som inntil videre skulle fungere som øverste domstol i straffesaker. I mai valgte Riksforsamlingen ham til komitéen for finansvesenet og i august 1814 ble han konstituert som sjef for 1. Departement (finanssakene) da statsråd Frederik Haxthausen gikk av. Tidlig i oktober overtok Jørgen Vogt som konstituert departementssjef mens Holst representerte Akershus på den ekstraordinære stortingssesjonen som drøftet unionsinngåelsen med Sverige.

Sent i november 1814 ble Holst utnevnt til embetet som statssekretær (statsrådssekretær) for Norges første regjering etter unionsinngåelsen – det første Wedel-ministeriet. I 1817 fikk han permisjon fra statssekretærembetet, for å delta i forhandlingene med Danmark om gjeldsoppgjøret etter Kieltraktaten. Oppgjøret var ferdig i 1820.

Året etter ble Holst sendt til Stockholm for å forhandle med britene i den såkalte Bodøsaken. Britene truet her med å stanse trelastimporten fra Norge hvis ikke Norge utbetalte erstatning til britiske sjøfolk som var blitt tatt for smugling i Bodø. Holst maktet her ikke å stå imot stormaktens press, og måtte gå med på erstatningsutbetaling til de britiske smuglerne.

I juli 1822 ble Holst statsråd og sjef for Kirke- og undervisningsdepartementet i det første Wedel-ministeriet. Han innledet nå en regjeringskarriere som skulle vare de neste 26 årene, og strekke seg over også det andre Wedel-ministeriet og inn i Løvenskiold/Vogt-ministeriet. Avbrudt av de normale årsoppholdene ved den norske statsrådsavdelingen i Stockholm, var han sjef også for Marinedepartementet og Justisdepartementet.

Holst beskrev sin plass i livet som ”en Landsbypræsts beskedne Stilling” og trivdes ikke med den svenske hoffetiketten. I striden om 17. mai opptrådte han ofte som megler, og det var hans fortjeneste at demonstrasjonen mot feiringen av 4. november (unionsinngåelsesdagen i 1814) på et teater i Christiania i 1827, unngikk rettslig etterspill.

I 1833 tok Holst initiativ til en kongelig proposisjon om at statsrådene burde ha adgang til Stortingets møter. Han så dette som en betingelse for det konstitusjonelle styresett. Men Stortinget sa nei. Da saken kom opp igjen noen tiår senere, på Stortingets initiativ, skulle det vise seg at det nå var Kongen og hans råd som motsatte seg en slik ordning.

I 1835 oppnådde Holst at den norske statsministeren, som hadde sin base i Stockholm, skulle tilkalles hvis den svenske regjeringen tok opp saker som angikk Norge. I sin tid i Kirkedepartementet fikk Holst nedsatt skolekommisjonen av 1839. Og det skulle bli han som avslo Henrik Wergelands siste søknad om prestestilling.

Holst forvaltet sine embeter som en redelig byråkrat, og ble aldri noen politiker. Med sine pragmatiske løsninger tilhørte han den gamle tid, og i april 1848 tvang den økende profesjonaliseringen av statsstyret fram hans avskjed. Han ble etterfulgt i Kirkedepartementet av biskop Hans Riddervold.

De følgende par årene skrev Holst sine erindringer, som gir verdifull innsikt i norsk politisk historie. På St. Olavs-ordenens innstiftelsesdag i 1847 var han en av de tre første som ble æret med storkorset.

 

Kilde:
Norsk Biografisk Leksikon

Sist oppdatert: 24.05.2011