Gjenopprettelsen av en norsk stat i 1814

Perioden siden 1814 er ledd i den lengre historien om den norske statsdannelse. Gjenopprettelsen av et norsk statsapparat i 1814 knyttet bånd til Norges første periode som egen stat, fra den begynnende rikssamlingen på 800-tallet og fram til Norge kom i union med Danmark på 1500-tallet.

Da det norske riksrådet ble oppløst på herredagen i København i oktober 1536, ved at Norge ble underlagt den danske krone og reformasjonen ble innført, var landet for første gang på flere hundre år uten egne sentrale styringsorganer.

271 år senere, høsten 1807, gjorde krigen mellom Storbritannia og Danmark-Norge det nødvendig igjen å ha et minimum av nasjonale styringsorganer i Norge. En midlertidig regjeringskommisjon og en del andre offentlige instanser ble opprettet i Christiania. Kommisjonen var i arbeid fram til høsten 1810.

Fra Danmark til Sverige
Da det dansk-norske rike vel tre år senere, 14. januar 1814, ble oppløst ved fredsavtalen i Kiel, og Norge ble overført til Sverige, ble det igjen aktuelt med egne norske styringsorganer. En medvirkende årsak til dette var at den danske stattholderen i Norge, prins Christian Frederik, da allerede var i gang med å samle støtte til å gjenopprette en selvstendig norsk stat, og dermed motarbeide den svensk-norske union som de allierte makter under Napoleonskrigene - Preussen, Russland, Storbritannia og Østerrike - hadde diktert.

Regjeringsrådet
Det første, svært midlertidige, norske styringsorganet i 1814 var det møtet som Christian Frederik innkalte ledende menn til på Eidsvolds Værk 16. februar. Møtet rådet prinsen til å la folket velge en riksforsamling, som igjen skulle vedta grunnlov og velge konge.

Etter dette møtet erklærte prins Christian Frederik seg 19. februar som Norges regent, og 2. mars 1814 opprettet han det første permanente norske politiske organ siden 1536, Regjeringsrådet. Rådets medlemmer fikk tittelen regjeringsråd.

Christian Frederik Norges konge
Riksforsamlingen, som møttes på Eidsvolds Værk 11. april 1814, valgte 17. mai Christian Frederik til Norges konge, og vedtok grunnloven med dens bestemmelser om nasjonale styringsorganer. 19. mai aksepterte Christian Frederik kongevalget og avla ed på grunnloven. Fra samme dag endret Regjeringsrådet betegnelse til Statsrådet. Rådets medlemmer fikk sine titler endret fra regjeringsråd til statsråd. Tittelen er fortsatt i bruk, i praksis som synonym til minister.

Statsrådet - det sentrale organet
Siden - i månedene som selvstendig stat fram til 4. november 1814, i de 90 årene i union med Sverige og i de 90 årene siden - har Statsrådet vært det sentrale organet i den utøvende makt. Med unntak av tiden 10. oktober - 4. november 1814 og 7. juni - 18. november 1905, har Statsrådet møtt for kongen. Nest etter kongen (og i korte perioder før 1884 visekongen) har ulike representanter for den utøvende makt rangert: førstestatsråd i månedene før unionen med Sverige; stattholder, statsminister og førstestatsråd i årene 1814-1873, og statsminister siden da.

Det parlamentariske system
Statsminister Johan Sverdrups regjering i 1884 markerer første skritt i innføringen av det parlamentariske system i Norge. Fra og med dette tidspunktet er Statsrådets partipolitiske tilhørighet tatt med i oversikten; i flerpartiregjeringer også de enkelte statsråders partitilhørighet. 

Sist oppdatert: 05.07.2011