Et EU-regelverk blir til

Forordningen om matinformasjon skal standardisere hva du får vite om maten du kjøper i butikken. De nye reglene vil gjøre det obligatorisk for alle produsenter å opplyse om hvor maten kommer fra, energiinnhold, mengden fett og mettet fett, karbohydrater, sukker, protein og saltinnhold. Les mer om dette i rapporten fra helse- og mattrygghetsråd Heidi Langaas her. Matinformasjonsforordningen har vært en lang og vanskelig sak. Etter mer enn fem år i EU-systemet ble saken vedtatt av Europaparlamentet 6. juli i år. Rådet godkjente samme lovtekst 29. september.

- Alle har vært for merking i en eller annen form, men formen og omfanget har vært omstridt. Ett av de store stridstemaene i matinformasjonsforordningen har vært om man skal merke kjøtt som kommer fra dyr som er slaktet uten bedøvelse, forteller EU-delegasjonens matråd Steinar Svanemyr.

I denne saken har forbrukerkrefter, industrien og religiøse lobbygrupper stått mot hverandre. Andre spørsmål som har vært omstridt er merking av alkoholholdige drikker, skriftstørrelse og lesbarhet for merkingen og om man skulle inkludere retningslinjer for daglig kaloriinntak, blant annet.

Men hva skjedde på veien fra første forslag fra Kommisjonen til enighet mellom de tre institusjonene i EU, og hvorfor tok dette flere år?

Første steg: Kommisjonen foreslår
Lovgivningsprosedyren i EU er nøye beskrevet i EU-traktatene. Kort fortalt er det Kommisjonen som foreslår nye lover, mens Rådet og Europaparlamentet må være enige før loven blir vedtatt.

Europakommisjonen har enerett på å foreslå nye lover i EU. Det kan den gjøre enten på eget initiativ eller ved å følge en anmodning om dette, for eksempel fra Europaparlamentet eller Rådet. Ofte er det også angitt i tidligere lover at de skal revideres eller at det skal gis en ny lov etter et visst antall år.

Matinformasjonsforordningen ble foreslått av Kommisjonen på bakgrunn av tidligere regelverk som mange mente var utdatert. I forkant blir det normalt også gjort en konsekvensutredning som redegjør for konsekvensene av og behovet for reglene. 

Før Kommisjonen kom med dette forslaget ble det holdt en rekke møter med relevante aktører, høringer og konsultasjoner. Alt fra produsenter til nasjonale myndigheter ga sine innspill i denne prosessen. Kommisjonen fikk 247 innspill mens høringen pågikk våren 2006, og en oppsummering av disse kan lese her. Helse- og omsorgsdepartementet sendte inn høringssvar på vegne av Norge, og slike høringer er en av mulighetene for norsk påvirkning på lovforslag i EU. Norge har gjennom prosessen også deltatt i diskusjonene om utformingen av regelverket både under arbeidet i Kommisjonen, i Rådet og i EFTAs organer.

Neste steg: Forslaget gikk til Europaparlamentet og Rådet
- Etter Lisboa-traktaten trådte i kraft 1. desember 2009 har Europaparlamentet fått medbestemmelse i de aller fleste lovsaker og vedtar mesteparten av regelverket som utarbeides i EU-systemet sammen med Rådet, forklarer Svanemyr.

Prosedyren der Europaparlamentet har medbestemmelsesrett kalles ordinær lovgivningsprosedyre. Den består av enten én eller to såkalte lesninger, som er behandlinger av Rådet og Europaparlamentet.

Kommisjonen oversender sitt forslag til Europaparlamentet og Rådet. Samtidig sendes forslagene også til nasjonale parlament. Det er i denne fasen ingen tidsfrist, men saksgangen i Europaparlamentet i denne runden tar vanligvis 13-15 måneder.

Når Kommisjonen sender en sak til Parlamentet, oppnevnes vanligvis en ansvarlig fagkomité som behandler forslaget, men også andre relevante komiteer kan komme med innspill. 

Da matinformasjonsforordningen kom til Europaparlamentet, var det komiteen for miljø, helse og mattrygghet som fikk ansvaret og det ble oppnevnt en saksordfører (rapportør) fra komiteen. Saksordføreren har representert parlamentet i forhandlinger med Rådet og Kommisjonen gjennom hele prosessen.

I første lesning kan Europaparlamentet tilføye nye setninger til forslaget. Til forslaget til nytt regelverk for matinformasjon kom parlamentet kom med over 800 endringsforslag.  Når saksordføreren har laget sitt utkast, kan de andre medlemmene i komiteen komme med sine forslag for saken behandles i komiteen og det avholdes en avstemning. Til slutt sendes saken til plenumsvotering for vedtak av parlamentets endelige holdning.

Arbeidet i Rådet
I Rådets første lesning ble denne saken først behandlet i arbeidsgruppen bestående av mat- og helseråder fra medlemslandene. Etter at medlemslandene har forhandlet ferdig et tentativt utkast, møtes medlemslandene i De faste representanters komité (COREPER) for å godkjenne utkastet til felles posisjon. COREPER, som består av medlemslandenes ambassadører i Brussel, forbereder ministerrådsmøtene. Endelig posisjon blir bestemt i rådsmøte med de relevante fagministrene til stede. Rådet og Parlamentet behandler sakene parallelt, men Parlamentets uttalelse blir først oversendt Rådet som deretter blir enige om sin posisjon.

- Rådet kunne på dette stadiet ha godkjent Kommisjonens forslag med Parlamentets endringsforslag. Saken ville da vært ferdig. Det var ikke tilfellet med matinformasjonsforordningen. Rådet var uenig både med Kommisjonens opprinnelige utkast og Europaparlamentets tilleggsforslag, og kom med egne endringsforslag. Første lesning førte derfor ikke fram til et endelig vedtak, forklarer Svanemyr.

Rådet sender på dette stadiet forslaget tilbake til Europaparlamentet som da har tre måneder på seg til å behandle det for annen gang, såkalt andre lesning. Det er imidlertid vanligere at det blir enighet i første lesning. Statistikk for perioden 2004-2009 viser at 72 prosent av forslagene fikk en løsning i første lesning, mot 33 prosent i perioden 1999-2004.

Trilogforhandlinger
Et vanlig ledd i prosessen er at det foregår uformelle såkalte trilogforhandlinger mellom representanter for Europaparlamentet, Rådet og Kommisjonen. Hensikten med trilogforhandlingene er å komme til et kompromiss som kan aksepteres av alle de tre institusjonene. Slike politiske avtaler må senere godkjennes formelt i både Rådet og Europaparlamentet.

I arbeidet med matinformasjonsregelverket møttes representantene for institusjonene til flere trilogforhandlinger for å se om det var mulig å bli enige om et kompromiss, i mellomtiden ble den formelle saksgangen ble satt på vent. Resultatet av forhandlingene ble at Kommisjonen trakk noen av de mest kontroversielle delene av forslaget, som for eksempel merking av alkoholholdige drikker og merking av kjøtt fra dyr slaktet uten bedøvelse, men forpliktet seg samtidig til å komme tilbake til dette senere. Dette ble gjort for å ha en mulighet til å få det igjennom i det hele tatt.

Andre lesning
I andre lesning behandler Europaparlamentet Rådets forslag og vurderer om de kan slutte seg til Rådets innspill fra første lesning. I denne saken godkjente Europaparlamentet 6. juli 2011et nytt forslag basert på konklusjonene fra trilogforhandlingene.
- I dette tilfellet så vi altså at forhandlinger og drøftinger utenfor de formelle strukturer har hatt en meget stor betydning for det endelige utfallet, sier Svanemyr.

Forliksprosedyre
Hvis Rådet ikke godtar Europaparlamentets endringer i sin andre lesning, går saken videre til forliksprosedyre. Her opprettes en gruppe med like mange medlemmer fra Rådet og Europaparlamentet som møtes til formelle forhandlinger. De har seks uker på seg til å bli enige. Hvis de ikke klarer det, forkastes hele forslaget og det går tilbake til Kommisjonen. Forliksprosedyren er derimot sjelden, og enda sjeldnere er det at heller ikke denne lykkes.

Matinformasjonsforordningen er altså ved veis ende når Rådet sluttførte behandlingen av saken i andre lesning 29. september  Når lovteksten er ferdigbehandlet, publiseres den i den offisielle journalen til EU og oversettes til EUs 23 offisielle språk. I dette tilfellet får matvareprodusenter tre år til å tilpasse seg de fleste reglene, men fem år på å tilpasse seg næringsverdireglene.

Hvordan blir den behandlet videre? Og hvordan påvirker dette Norge?

Veien inn i norsk lov og norsk påvirkning
- Denne forordningen vil først ha noe å si for Norge hvis den viser seg å være EØS-relevant, og dessuten akseptabel, altså at vi er pliktet til å ta den med i norsk lovgivning i henhold til EØS-avtalens virkeområde, sier Svanemyr. Men han forteller også at Norge gjennom prosessen har deltatt i diskusjonene om utformingen av regelverket både under arbeidet i Kommisjonen, i Rådet og i EFTAs organer.

EFTA-sekretariatet i Brussel kommer til å sende ut en forespørsel til EFTA/EØS-landene om rettsakten er EØS-relevant og om den er akseptabel. Om EØS/EFTA-landene ønsker endringer og tilpasningstekster, må dette forhandles fram. Prosedyren der en EU-lov blir til norsk lov kan du lese om her.

Se video om matdeklarasjon og les om avstemningen som ble gjort under Europaparlamentets plenumssesjon i Strasbourg om forordningen her.