Beslutningen gjelder tolkning og presisering av hva som ligger i uttrykket ”som følge av inntektsgivende arbeid” i artikkel 76 og artikkel 79 nr. 3 i forordning (EØF) nr. 1408/71. Dette er av betydning i forhold til prioriteringsreglene for rett til familieytelser.

Dersom det foreligger overlappende rett til familieytelser for et familiemedlem ”som følge av inntektsgivende arbeid” i to stater, skal staten der dette medlemmet er bosatt, være primærland, og retten til ytelser etter lovgivningen i det andre landet skal i henhold til artikkel 76 suspenderes i samme utstrekning. Artikkel 79 nr. 3 i forordningen inneholder en tilsvarende bestemmelse om ytelser til pensjonister og til barn som har mistet en av eller begge sine foreldre.

Videre skulle, i henhold til beslutning nr. 119, også tidsrom med ytelser bl a ved sykdom, svangerskap/fødsel og arbeidsløshet, regnes som inntektsgivende arbeid etter de nevnte bestemmelsene. Det samme gjaldt under betalt ferie og fravær (permisjon), streik eller lockout.

Beslutning nr. 207 nr. 1 innebærer en presisering av at ikke kun betalt fravær (permisjon), men også ubetalt permisjon på grunnlag av barneomsorg skal være likestilt med tidsrom med inntektsgivende arbeid så lenge som dette permisjonsfraværet er ansett som likeverdig med slik yrkesaktivitet i samsvar med nasjonal lovgivning ( during unpaid leave for the purpose of child-raising, as long as this leave is deemed equivalent to such occupation or professional or trade activity in accordance with the relevant legislation ). Beslutningens nr. 2 innebærer en tilsvarende presisering i forhold til artikkel 10 nr. 1 i forordning (EØF) nr. 574/72 av 21. mars 1972. Presiseringene er en følge av rettspraksis, jf domstolens dom i sak C-543/03 Dodl/Oberhollenzer.

Merknader

Beslutningen er vedtatt i medhold av rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 artikkel 81 bokstav a). Rådsforordning nr. 1408/71 og Rådsforordning (EØF) nr. 574/72 er inkorporert i norsk rett ved forskrift av 1. desember 2000 nr. 1204 med hjemmel i en rekke lover, herunder lov om folketrygd §§ 1-3 og 25-15. Beslutningen krever ikke endringer i forhold til norsk rett.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert av relevante organer på departements- og direktoratsnivå uten at det har fremkommet merknader.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32004 R 0883 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 883/2004 av 29. april 2004 om koordinering av trygdeordninger (vedlegg IV AID)

Sammendrag av innhold

Forordningen opphever og erstatter rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 om anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer som flytter innenfor Fellesskapet. Formålet med den nye og moderniserte forordningen er å gjøre regelverket enklere, lettere tilgjengelig, mer brukervennlig, effektivt og moderne. Begreper, regler og prosedyrer er forenklet og rasjonalisert slik at de skal bli mer håndterlige for dem som skal administrere dem. Fremstillingen er gjort enklere for den vanlige bruker og teksten er redusert med nærmere to tredeler i forhold til forordning 1408/71. Prosjektet startet som en oppfølging av rådsresolusjon av 7. desember 1992 om den praktiske gjennomføring av det indre marked, hvor Kommisjonen og medlemsstatene ble oppfordret til å øke klarheten i regelverket bl.a. gjennom konsolidering av eksisterende regler. Det var dessuten også en del av SLIM-initiativet (Simpler Legislation for the Internal Market). Under dette initiativet har det vært nedsatt arbeidsgrupper for å vurdere forenkling av EFs regelverk på ulike områder, herunder trygdeområdet.

Det dreier seg altså ikke om en grunnleggende eller gjennomgripende substansiell omlegging av selve koordineringssystemet. Grunnprinsippene for koordineringen og de viktigste trekkene i systemet er i all hovedsak de samme som før.

Det generelle utgangspunktet for koordineringen vil fortsatt være at en person som har rett til trygdeytelser i en medlemsstat, ikke skal tape sin rett ved å flytte til en annen medlemsstat. Koordineringsreglene innebærer ikke harmonisering av medlemsstatenes trygdelovgivninger.

Regelverket får anvendelse på alle tradisjonelle trygdeytelser som er nevnt i ILO-konvensjon nr. 102, uavhengig av hvordan ordningene er utformet. Regelverket bestemmer også hvilken lovgivning en person skal være omfattet av. Vedkommende skal bare være omfattet av én stats lovgivning av gangen, i utgangspunktet lovgivningen i staten der vedkommende arbeider, mens personer som ikke er yrkesaktive skal være omfattet av lovgivningen i bostedslandet.

Koordineringsreglene skal bygge på fire hovedprinsipper:

- likebehandling i forhold til statsborgerskap,

- likestilling av faktiske hendelser inntruffet i medlemsstatene,

- sammenlegging av trygdetid og

- bevaring av opptjente rettigheter (eksport av ytelser).

På tre områder er det viktigere endringer som innebærer nye rettigheter og plikter:

1. Omfangsmessig utvidelse til personer som er trygdet i en medlemsstat, men som ikke har vært yrkesaktive.

2. Utvidelse til særskilte førtidspensjonsordninger som fra en bestemt alder gir ytelser til arbeidstakere som permitteres eller som etter eget valg frivillig forlater arbeidslivet.

3. Koordineringen av ytelser ved arbeidsløshet utvides til selvstendig næringsdrivende. Retten til ytelser under opphold i andre medlemsstater for å søke arbeid gjelder i utgangspunktet fortsatt for en periode på tre måneder regnet fra det tidspunkt vedkommende opphørte å stå til rådighet for arbeidsformidlingen i det opprinnelige land, men den kompetente institusjonen der kan forlenge perioden til seks måneder.

Når det gjelder det opprinnelige forslaget om likestilling av statsborgere fra tredjeland med lovlig opphold i området, er dette punktet i løpet av prosessen blitt tatt ut og behandlet for seg selv, jf rådsforordning nr. 859/2003 av 14. mai 2003, i kraft fra 1. juni 2003.

Den nye og moderniserte forordningen trådte i kraft i mai 2004, men vil først få virkning fra tidspunktet for den nye gjennomføringsforordningens ikrafttreden (artikkel 91). Dessuten må alle vedleggene på plass (vedlegg II, X og XI er ikke klare). Kommisjonen tar sikte på å ha et tekstutkast ferdig i slutten av november d.å. Etter intern høring i arbeidsgrupper og delegasjoner vil man forhåpentligvis være klar i løpet av desember slik at forslaget kan fremmes av kommisjonen i begynnelsen av 2006.

Merknader

Gjeldende koordineringsinstrumenter for trygdeordninger (forordning nr. 1408/71 og 574/72) er inkorporert i norsk rett ved forskrift av 1. desember 2000 nr. 1204 med hjemmel i en rekke lover, herunder lov om folketrygd §§ 1-3 og 25-15. Den nye forordningen vil kunne inkorporeres i norsk rett ved forskrift på samme hjemmelsgrunnlag og vil ikke medføre behov for andre endringer i forhold til norsk rett.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert av Arbeids- og sosialdepartementet og Rikstrygdeverket uten at det har fremkommet merknader. Arbeids- og sosialdepartementet finner den EØS-relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32005 R 0647 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 647/2005 av 13. april 2005 om endring av rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 om anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer som flytter innenfor Fellesskapet, og forordning (EØF) nr. 574/72 om regler for gjennomføringen av forordning nr. 1408/71 (vedlegg IV AID)

Sammendrag av innhold

Rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 og Rådsforordning (EØF) nr. 574/72 som senere endret, er en del av EØS-avtalen (avtalens vedlegg VI nr. 1 og 2, jf. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 100 (1991-92), bind 11, s. 25 og 132).

Forordning 1408/71 og forordning 574/72 inneholder bestemmelser som tar sikte på å koordinere medlemslandenes trygdeordninger. Med andre ord tar de sikte på å sørge for at personer som benytter seg av den frie bevegelighet og flytter fra et land til et annet, kan beholde de rettigheter som de har opptjent (pensjonsrettigheter m.v.) og gis adgang til trygdeordninger i tilflyttingslandet slik at man er sikret kontinuitet i opptjening og dekning for risiki. Enkelte særlige, ikke-avgiftsbaserte kontantytelser av blandet art er koordinert på en slik måte at de kun skal gis i bostedslandet. Det samme gjelder naturalytelser ved sykdom, graviditet og fødsel. Dessuten finnes det bestemmelser som gir rettigheter til medisinsk behandling under midlertidig opphold i andre medlemsland.

Forslaget ble fremlagt av Kommisjonen 31.07.2003 (KOM(2003)468 endelig utgave) med hjemmel i Traktaten om opprettelse av det Europeiske fellesskap artikkel 42 og 308. Det inneholdt de sedvanlige årlige justeringer for 2003 av mer praktisk og formell art som følge av endringer i medlemsstatenes nasjonale lovgivning og behov for presisering av enkelte bestemmelser. Det kreves kodesisjon og enstemmighet.

Det ble dessuten foreslått visse materielle endringer med sikte på å ta hensyn til nyere rettspraksis i EF-domstolen. Dette gjelder bl.a. forslaget om endring av rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 artikkel 4 nr. 2a som nå er vedtatt.

Endringen er begrunnet i nyere rettspraksis fra EF-domstolen (dom av 8. mars 2001 i sak C-215/99 Friedrich Jauch mot Pensionsversicherungsanstalt der Arbeiter (ECR 2001 I-1901) og 31. mai 2001 i sak C-43/99 Ghislain Leclere og Alina Deaconescu mot Caisse nationale des prestations familiales (ECR 2001 I-4265)) og behov for å presisere nærmere hva som menes med særlige ikke-avgiftsbaserte ytelser.

I Jauch-saken overprøvde EF-domstolen oppføringen av en østerriksk ytelse i vedlegg IIa, og tilkjennega at den aktuelle ytelsen (Pflegegeld) ikke kvalifiserte for eksportunntak i henhold til artikkel 10a da den ikke var å anse som en fullt ut særlig ikke-avgiftsbasert ytelse som nevnt i artikkel 4 nr. 2a. Etter domstolens mening dreier det seg i disse tilfellene om ordinære supplerende ytelser til syketrygden etter artikkel 4 nr. 1 litra a) og b) i forordning nr. 1408/71.

Det presiseres at det i bestemmelsen dreier seg om supplerende ytelser som skal ”garantere pågjeldende personer en minste stønad til livsopphold (eksistensgrunnlag) i relasjon til den økonomiske og sosiale situasjonen i vedkommende medlemsstat eller som utelukkende gjelder særlig beskyttelse av funksjonshemmede, nært knyttet opp mot vedkommendes sosiale miljø (omgivelser) i medlemsstaten”.

Endring av artikkel 9a i forordning nr. 1408/71 gjelder forlengelse av referanseperioden, dvs. utvidelse av det tidsrom innen hvilket opptjeningstiden for en ytelse skal være tilbakelagt. Når referanseperioden kan forlenges med perioder med løpende ytelser etter en medlemsstats lovgivning pga alder, uførhet, sykdom, arbeidsløshet og yrkesskade (unntatt pensjon) eller evt perioder med barneomsorg der, skal det samme gjelde tilsvarende perioder med ytelser eller omsorg i andre medlemsstater. Det er gjort unntak for tidsrom med pensjonsytelser på grunnlag av yrkesskade. Unntaket er ifølge domstolen ugyldig (dom av 18. april 2002 i sak C-290/00 Johann Franz Duchon mot Pensionsversicherungsanstalt der Angestellten), og artikkel 9a er endret i samsvar med dommen.

Endringen av artikkel 23 i forordning nr. 1408/71 innebærer en presisering av at kontantytelser ved sykdom og fødsel skal beregnes utelukkende på grunnlag av inntekten vedkommende har hatt i den kompetente stat. Dette gjelder både ved beregning på grunnlag av gjennomsnittlig inntekt og normert inntekt. Det foreslås også et nytt nr. 2a hvor det presiseres at dette også gjelder selv om hele eller deler av referanseperiode/opptjeningstiden er tilbakelagt etter lovgivningen i en eller flere andre medlemsstater.

Den opprinnelige foreslåtte endringen av artikkel 33 nr. 1 i forordning nr. 1408/71 er bestemt utsatt og vil bli behandlet i forbindelse med den nye gjennomføringsforordningen. Det befinner seg mao fortsatt på forslagsplanet. Formålet er å presisere at den kompetente institusjon kan trekke syketrygdavgift på grunnlag av alle pensjoner vedkommende får utbetalt, hvis den nasjonale lovgivning gir mulighet for det. Det vil si at man knesetter prinsippet om parallellisme mellom dekning av ytelser ved sykdom, graviditet og fødsel og adgangen til å kreve avgifter for dette. Det vil fremgå at pensjonister skal være sidestilt med aktive arbeidstakere, som i henhold til artikkel 14d skal anses å ha hele sin ervervsmessige beskjeftigelse på den kompetente medlemsstats territorium. Videre kan det kun foretas trekk i pensjon når vedkommende medlem får motytelser i form av utgiftsdekning fra vedkommende medlemsstat/institusjon. Etter forslaget skal det ved beregningen av avgiftene til syketrygden tas hensyn til de beløp som faktisk utbetales, dvs. netto utbetalt pensjon, etter at det evt. er trukket skatter og avgifter i det land som plikter å utrede ytelsene.

Forslaget er begrunnet i domstolens dom av 15. juni 2000 i sak C-302/98 Manfred Sehrer mot Bundesknappschaft og hensynet til å unngå at vedkommende samlet må betale mer enn om han eller hun utelukkende hadde pensjon fra en medlemsstat. Det fremholdes i motivene at det i koordineringssammenheng fremstår som rimelig og forholdsmessig (appropriate and proportionate) å legge nettopensjonene til grunn for avgiftsberegningen, for å forhindre problemer for den frie personbevegelighet i grenseoverskridende tilfeller, som følge av forskjellene mellom syketrygdordningene i medlemsstatene og hvordan de blir finansiert.

Andre endringer i forordning nr. 1408/71:

- Opphevelse av artikkel 35 nr. 2

- Bestemmelsen gjelder angivelsen av hvilken ordning en selvstendig næringsdrivende skal ha naturalytelser fra under midlertidig opphold når begge de berørte land har særordninger med dårligere dekning for denne gruppa enn for arbeidstakere når det gjelder helsetjenester. Anvendelsen av bestemmelsen bygger på en forutsetning om at minst to medlemsstater har slike ordninger. Det er ikke lenger tilfelle. Da det bare er Belgia som har hatt et slikt skille, er bestemmelsen overflødig og oppheves.

- Opphevelse av artikkel 69 nr. 4

- Bestemmelsen gjelder bare Belgia og oppheves bl a på bakgrunn av domstolens dom av 13. juni 1996 i sak C-170/95 Office national de l'emploi mot Calogero Spataro.

- Tilføyelse av en ny artikkel 95f

- Tilføyelsen gjelder en overgangsregel for Tyskland som følge av at visse særordninger for selvstendig næringsdrivende, som har vært unntatt fra forordningen iht artikkel 1 bokstav j) femte ledd, blir omfattet fra 1. januar 2004.

- Tilføyelse av en ny artikkel 95g

- Tilføyelsen gjelder en overgangsregel for Østerrike som følge av at EF-domstolen i dom av 8. mars 2001 i sak C-215/99 Friedrich Jauch mot Pensionsversicherungsanstalt der Arbeiter gjorde oppføringen av den østerrikske pleietrygdytelsen (Pflegegeld) i vedlegg IIa ugyldig, da den etter domstolens mening var en ordinær avgiftsbasert og eksportabel kontantytelse ved sykdom som nevnt i artikkel 4 nr. 1 bokstav a) og b) i forordning (EØF) nr. 1408/71. Formålet med overgangsregelen er å sikre at de som på grunnlag av artikkel 10a nr. 3 i forordning 1408/71 før 8. mars 2001 var tilstått eller hadde satt fram krav om pleieytelse i henhold til østerriksk lovgivning, beholder retten til denne ytelsen så lenge de fortsatt er bosatt i Østerrike.

Endringer av vedleggene til forordning nr. 1408/71:

Det er videre foretatt diverse endringer i vedleggene til rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 (vedlegg II, IIa, III, IV og VI). De viktigste endringene her gjelder vedlegg II, IIa og III.

Endringer i vedlegg II

Under ”W. Finland” er vedtatt å oppføre den nye finske engangsstønaden ved utenlandsadopsjon.

Endringer i vedlegg IIa

Vedlegget gjelder oppføring av særlige ikke-avgiftsbaserte ordninger som er unntatt fra eksport etter Rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 artikkel 10a, og som bare kommer til utbetaling i det land hvor vedkommende er bosatt. Det foretas en viss sanering/reduksjon av antallet slike ordninger (fra totalt 85 til 66) bl.a. på bakgrunn av de ovennevnte dommer i Jauch- og Leclere-sakene (C-215/99 og C-43/99) der oppføringen av henholdsvis den østerrikske pleietrygdordningen og en luxembourgsk fødselsstønad ble erklært ugyldig. Bildet er ikke entydig. For enkelte gamle medlemsland er det tale om en økning. Det vises til tabellen nedenfor. De nye ordningene som er oppført, gjelder minimumsordninger med stønad til livsopphold for personer som oppfyller visse av trygdens tradisjonelle kriterier (eks. alder, uførhet), men som har liten eller ingen opptjening i de ordinære trygde- og pensjonsordningene i vedkommende medlemsstat. Det omfatter bl.a. den svenske ordningen Äldreförsörjningsstød (lov 2001/835). Saneringen gjelder kun de gamle medlemsstatene. For de nye medlemsstatene er oppføringene identisk med Tiltredelsesakten av 2003. Vedlegget slik det er gjengitt i vedtaket side 5, er mao fullstendig.

Oppføringer i vedlegg IIa

Tidligere

Etter vedtaket

Belgia

Tsjekkiske republikk

Danmark

Tyskland

Estland

Hellas

Spania

Frankrike

Irland

Italia

Kypros

Latvia

Litauen

Luxembourg

Ungarn

Malta

Nederland

Østerrike

Polen

Portugal

Slovenia

Slovakia

Finland

Sverige

Slik situasjonen har utviklet seg, jf ny artikkel 4(2a), er det ifølge forordningen bare ordninger som oppfyller følgende to kriterier som kvalifiserer for opptak i vedlegget:

1. Ytelser av sosialhjelpsliknende art som sikrer et livsoppholdsminimum (subsistensminimum) for personer med liten eller ingen opptjening i de ordinære trygdeordningene, og som knytter seg nært til den økonomiske og sosiale kontekst (miljø) i bostedsstaten.

2. Ytelser som kun har til formål å sikre funksjonshemmede en særlig beskyttelse, og er relatert til behovet for sosial integrasjon i bostedsstaten/det nære miljø.

Saneringen av vedlegget bygger på dette. Det utelukker at følgende ytelser kan oppføres:

ytelser med sikte på å bevare eller forbedre ervervsevnen
ytelser med sikte på å kompensere for ekstrautgifter for funksjonshemmede barn
pleietrygdytelser av samme type som domstolen behandlet i Jauch-saken og anså være kontantytelser ved sykdom.

Det er videre et absolutt vilkår at ytelsene skal være ikke-avgiftsbasert, dvs. finansiert av rene skattemidler uten noen form for øremerking.

Endringer i vedlegg III

Vedlegget gjelder bestemmelser i andre avtaler som fortsatt skal gjelde til tross for suspensjonsbestemmelsen i artikkel 6 i Rådsforordning (EØF) nr. 1408/71. Også her er det en vesentlig sanering/reduksjon av antallet oppføringer. Bakgrunnen er avgjørelser i EF-domstolen, herunder spesielt sak C-55/00 Elide Gottardo mot INPS (jf. OJ C 122 29.04.2000), som antas å gjøre de fleste oppføringene enten overflødige (III A) eller i strid med fellesskapsretten (III B - unntak fra likebehandlingsprinsippet i artikkel 3 nr. 1, jf artikkel 3 nr. 3 og 7 nr. 2c, i avtaler mellom medlemsland). Oppføringer som er til fordel for alle medlemsstatenes borgere (som for eksempel artikkel 7 i den nordiske konvensjonen om dekning av merutgifter ved hjemreise pga sykdom) eller som er knyttet til bestemte historiske situasjoner (krig/grenseendringer av betydning for folk i visse områder), kan opprettholdes og da i III A.

Samtlige opptegnelser i vedlegg III B foreslås strøket da de anses som stridende mot det generelle likebehandlingsprinsippet i Traktatens artikkel 12 og 39. De oppføringer som gjelder eksport av ytelser til tredjeland kan utgå som unødvendige (enten ligger de utenfor forordningens anvendelsesområde og skal av den grunn ikke oppføres.

Saneringen henger sammen med at man i forhandlingene med de 10 kandidatlandene som blir medlemmer i EU fra 1. mai 2004, har lagt rettstilstanden som gjelder etter den senere rettspraksis til grunn, og da må også medlemslandene bringe sine Vedlegg III-oppføringer i samsvar med dette.

For øvrig foreslås visse endringer i vedlegg IV, del B (særordninger for selvstendig næringsdrivende) for Italia og Tyskland, og vedlegg VI (anvendelsen av visse medlemsstaters lovgivning) for Danmark, Tyskland, Frankrike, Irland og Det forente kongerike.

Endringer av rådsforordning (EØF) nr. 574/72

Artikkel 4 nr. 11 og artikkel 32a henviser til vedlegg 11 (særordning for naturalytelser til selvstendig næringsdrivende som skal ha dårligere dekning) og foreslås opphevet på samme måte som artikkel 35 nr. 2 i forordning 1408/71 og bilaget selv, jf ovenfor.

Tilføyelse av en ny artikkel 10b og endring av artikkel 12a gjelder formaliteter i forbindelse med lovvalgsregler og blanketter for tjenestemenn og arbeidstakere i internasjonal transport jf hhv artikkel 13 nr. 2 bokstav d) og artikkel 14 nr. 2 bokstav a) i forordning 1408/71. Av hensyn til rettssikkerheten bør institusjonen i den medlemsstat hvis lovgivning får anvendelse, for disse to kategorier av arbeidstakere sørge for å forsyne tjenestemannen eller arbeidstakeren med den dertil egnede attest på at vedkommende er omfattet av denne lovgivning (E 101).

Endringer av vedleggene til forordning nr. 574/72

Endring av vedlegg 2 gjelder endringer av svensk kompetent institusjon for arbeidsledighetstrygd.

Endringen i vedlegg 4 gjelder tilføyelse av tysk kontaktorgan for særordninger for selvstendig næringsdrivende som forvaltes av yrkestilknyttede pensjonsinstitusjoner.

Endring av vedlegg 10 gjelder endringer av danske og tyske institusjoner.

Opphevelse av vedlegg 11:
Vedlegget anga de ordninger det var vist til i artikkel 35 nr. 2 og som hadde dårligere dekning for gruppa selvstendig næringsdrivende når det gjaldt naturalytelser ved sykdom, graviditet og fødsel enn for arbeidstakere under midlertidig opphold når begge de berørte land har slike ordninger. Vedlegg 11 oppheves som en konsekvens av at artikkel 35 nr. 2 i forordning (EØF) nr. 1408/71 er opphevet, jf ovenfor.

Merknader

Endringene dreier seg vesentlig om justeringer av teknisk art som ikke vil medføre behov for endringer i forhold til norsk rett. Etter endringene i artikkel 4(2a) er det imidlertid nå bare sosialhjelpsliknende ordninger som sikrer livsoppholdsminimum eller gir funksjonshemmede en særlig beskyttelse, som kan unntas fra eksport (utbetaling i andre medlemsland). Antallet opptegnelser i vedlegg IIa er følgelig vesentlig redusert. De norske ytelsene grunnstønad og hjelpestønad og utdanningsstønad og stønad til barnetilsyn for etterlatte forsørgere oppfyller ikke de nye vilkårene i artikkel 4(2a) og oppføringene i vedlegget må derfor tas ut.

Det ble i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett vedtatt at de aktuelle ytelsene fra 1. juli 2007 skal utbetales i utlandet (andre EØS-land og Sveits) til personer som omfattes av EØS-avtalen. Saken ble omtalt i St.prp. nr. 69 (2006-2007) om tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet 2007, s. 85, som tok opp de budsjettmessige konsekvensene av omleggingen. Den aktuelle bevilgningsøkningen (5 mill. kroner over kap. 2661 post 70) ble vedtatt i Stortinget 15. juni 2007.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert av relevante organer på departements- og direktoratsnivå og i spesialutvalg for trygd og helse uten at det har fremkommet merknader.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.

32006 R 0629 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 629/2006 av 5. april 2006 om endring av forordning (EØF) nr. 1408/71 om anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer som flytter innenfor Fellesskapet og forordning (EØF) nr. 574/72 om regler for gjennomføringen av forordning (EØF) nr. 1408/71 (vedlegg IV AID)

Sammendrag av innhold

Rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 og rådsforordning (EØF) nr. 574/72 som senere endret, er en del av EØS-avtalen (avtalens vedlegg VI nr. 1 og 2, jf. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 100 (1991-92), bind 11, s. 25 og 132).

Rettsakten inneholder de sedvanlige årlige justeringer for 2004 av mer praktisk og formell art som følge av endringer i medlemsstatenes nasjonale lovgivning og behov for presisering av enkelte bestemmelser. Formålet er å oppdatere og ajourføre Rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 og (EØF) nr. 574/72 for å ta hensyn til de nevnte endringer og især endringer som har funnet sted i lovgivningen i de nye medlemsstatene etter at tiltredelsesforhandlingene ble avsluttet. Forslaget har ytterligere til formål å fullføre forenklingen av prosedyrene for tilståelse av sykehjelp i utlandet som ble innført ved forordning (EF) nr. 631/2004 ved å gjennomføre dem også i forbindelse med yrkesskade og yrkessykdommer.

Forslagets artikkel 1 - Endring av rådsforordning (EØF) nr. 1408/71:

Endringene av rådsforordning (EØF) nr. 1408/71gjelder kun vedleggene til forordningen, nærmere bestemt: Vedlegg I, II, IIa, III, IV og VI. De viktigste endringene her gjelder Vedlegg II, IIa og III.

Endringer i vedlegg I del II:

I vedlegg I del II er det gitt definisjoner av begrepet ”familiemedlem” når det nasjonalt ikke er mulig å skille ut slike fra andre trygdede. Under ”V. Slovakia” foreslås å oppføre ny definisjon som følge av ny nasjonal lovgivning.

Endringer i vedlegg II del I:

I vedlegg II del I er oppført særordninger for selvstendig næringsdrivende som i henhold til artikkel 1, litra j) fjerde ledd ikke skal være omfattet av forordningens anvendelsesområde. Unntakene oppført under ”H. Frankrike” foreslås strøket som følge av endringer i nasjonal lovgivning.

Endringer i vedlegg II del II:

Vedlegg II del II gjelder særlige ytelser ved fødsel og adopsjon som i henhold til artikkel 1, litra u) i) ikke skal være omfattet av forordningens anvendelsesområde. Opptegnelsene under ”E. Estland”,

”L. Latvia” og ”S. Polen” foreslås endret som følge av ny nasjonal lovgivning. Opptegnelsen under

”N. Luxembourg” foreslås strøket som følge av domstolens dom i sak C-43/99 Leclerc.

Endringer i vedlegg IIa:

Vedlegget gjelder oppføring av særlige ikke-avgiftsbaserte ordninger som er unntatt fra eksport etter rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 artikkel 10a, og som bare kommer til utbetaling i det land hvor vedkommende er bosatt.

Opptegnelsene under ”D. Tyskland”, ”L. Latvia”, ”S. Polen” og ”V. Slovakia” foreslås endret som følge av ny nasjonal lovgivning. Den tyske opptegnelsen gjelder innføring av en ny ”arbeidsløshetsytelse II” som er en ytelse av blandet art mellom trygd og sosialhjelp. Den er inntektsprøvd og uten avgiftsbetaling, og oppfyller etter Kommisjonens mening kriteriene for opptegnelse i vedlegget. Dette gjelder dog ikke det tidsbegrensede tillegget som ytes i en overgangsperiode på 2 år, og som tilsvarer en viss prosentandel av differansen mellom ytelsesbeløpet i henhold til den tidligere avgiftsbaserte ”arbeidsløshetsytelse I” og ”arbeidsløshetsytelse II”. Øvrige endringer er vesentlig presiseringer.

Endringer i vedlegg III:

Vedlegget gjelder bestemmelser i andre avtaler som fortsatt skal gjelde, til tross for suspensjonsbestemmelsen i artikkel 6 i Rådsforordning (EØF) nr. 1408/71.

Her foreslås en ytterligere sanering/reduksjon av antallet (unødvendige/foreldede) oppføringer i likhet med de som ble foretatt i forordning (EF) nr. 647/2005 av 13. april 2005 jf. KOM(2003)468. Bakgrunnen er avgjørelser i EF-domstolen, herunder spesielt sak C-55/00 Elide Gottardo mot INPS (jf. OJ C 122 29.04.2000), som antas å gjøre de fleste oppføringene enten overflødige (III A) eller i strid med fellesskapsretten (III B - unntak fra likebehandlingsprinsippet i artikkel 3 nr. 1, jf artikkel 3 nr. 3 og 7 nr. 2c, i avtaler mellom medlemsland). Oppføringer som er til fordel for alle medlemsstatenes borgere (som for eksempel artikkel 7 i den nordiske konvensjonen om dekning av merutgifter ved hjemreise pga sykdom) eller som er knyttet til bestemte historiske situasjoner (krig/grenseendringer av betydning for folk i visse områder), kan opprettholdes og da i vedlegg III A. En rekke opptegnelser i vedlegg III A og de fleste opptegnelser i vedlegg III B foreslås strøket. Gjenværende opptegnelser renummereres.

Det vil være et tilsvarende saneringsbehov også i forbindelse med EØS-avtalen, jf. i denne forbindelse også merknadene til Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 647/2005 av 13. april 2005 om de sedvanlige årlige justeringer for 2004. Dette tilsier følgende endringer: I samsvar med bl.a. betraktning 4 fjernes således i avtalens vedlegg VI nr. 1 tilpasning (n) (som gjelder Vedlegg III A til Rådsforordning (EØF) nr. 1408/71) på tilsvarende måte de opptegnelsene som ikke lenger oppfyller vilkårene (punktene 331, 337, 345, 359, 370, 371 og 373) samt alle punkter som indikerer at det mellom avtalelandene ikke foreligger noen avtale eller avtalebestemmelser som fortsatt skal gjelde. De gjenstående punkter blir renummerert. Dette gjelder bl.a. punktene som refererer til artikkel 10 i den nordiske konvensjon av 15. juni 1992, som (tentativt) blir nye punkter 32 til 38. Samtidig justeres ordlyden ubetydelig og bringes på linje med den nye formuleringen i forordning (EF) nr. 647/2005. Alle opptegnelser i tilpasning (o), punktene 318, 331, 337, 345, 370 og 371(som gjelder Vedlegg III B) strykes.

For øvrig foreslås visse endringer i vedlegg IV, del A (Type A-pensjoner) (B. Tsjekkia), del B (særordninger for selvstendig næringsdrivende) (B. Tsjekkia) og del C (ordninger hvor beregningen iht artikkel 46 nr. 1 alltid gir minst like mye som beregningen iht artikkel 46 nr. 2 (B. Tsjekkia og E. Estland) og del D (ytelser og avtaler som nevnt i artikkel 46b nr. 2) (V. Slovakia), og vedlegg VI (anvendelsen av visse medlemsstaters lovgivning) for så vidt gjelder sondringen mellom arbeidstaker og selvstendig næringsdrivende i Nederland.

Forslagets artikkel 2 - Endring av rådsforordning (EØF) nr. 574/72 gjelder:

Opphevelse av artikkel 60 nr. 5 og 6:

Bestemmelsene gjelder ytelser ved yrkesskade og yrkessykdom (naturalytelser) og er identisk med bestemmelsene i artikkel 17 nr. 6 og 7 om underretning til kompetent institusjon om sykehusinnleggelse og tilståelse av større naturalytelser som ble opphevet ved forordning (EF) nr. 631/2004. Av forenklingshensyn og hensyn til sammenheng i regelverket foreslås artikkel 60 nr. 5 og 6 likeledes opphevet.

Endring av artikkel 62:

Endringen innebærer utvidelse av de forenklede prosedyrer for oppnåelse av naturalytelser som følge av opphevelsen av artikkel 20 og endringen av artikkel 21 ved forordning (EF) nr. 631/2004. Vedkommende kan etter dette henvende seg direkte til tjenesteyter og oppnå behandling ved å legge frem Det europeiske helsetrygdkort for denne uten først å gå veien gjennom institusjonen på oppholdsstedet.

Endring av artikkel 63 nr. 2:

Endringen er en direkte følge av endringen av artikkel 60 (opphevelsen av nr. 5 og 6)

Endring av artikkel 66 nr. 1:

Endringen er en direkte følge av opphevelsen av artikkel 20 ved forordning (EF) nr. 631/2004.

Forslagets artikkel 3 – Ikrafttredelse:

Endringene trer i kraft dagen etter offentliggjørelsen i EF-tidende, dvs. 28. april 2006, med unntak av endringene i Vedlegg III (bilaterale avtaler) som omfatter nye medlemsstater. Sistnevnte får anvendelse med virkning fra 1. mai 2004.

Merknader

Endringene fremstår som lite kontroversielle, og vil ikke medføre behov for endringer i forhold til norsk rett. Det dreier seg vesentlig om justeringer av teknisk art som ikke er problematiske sett fra et norsk synspunkt. Som nevnt ovenfor, vil det være et tilsvarende saneringsbehov i forhold til EFTA-landenes opptegnelser bl.a. i vedlegg III til rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 i forbindelse med innlemmelsen av rettsakten i EØS-avtalen. Antallet opptegnelser reduseres som følge av at de enten er unødvendige og/eller ikke lenger fyller de nye kriteriene. Dette gjelder bilaterale avtaler hvor Island, Liechtenstein eller Norge er part og som gjelder utbetaling i tredjeland (utenfor EØS). Det gjelder videre alle de nåværende angivelser av at det ikke er avtaler eller bestemmelser som skal gjelde.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert av relevante organer på departements- og direktoratsnivå og i spesialutvalg for trygd og helse uten at det har fremkommet merknader.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.

-FINANSDEPARTEMENTET

Vedlegg IX Finansielle tjenester

Kapittel I Forsikring

32007 L 00044 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2007/44/EF av 5. september 2007 om endringer i direktivene 92/49/EØF (skadeforsikring), 2002/83/EF (livsforsikring), 2004/29/EF (verdipapir), 2005/68/EF (reassuranse) og 2006/48/EF (kredittinstitusjoner) når det gjelder prosedyrer og kriterier for vurdering av erverv og økning av eierandeler i finansiell sektor

Sammendrag av innhold

Kommisjonen la frem forslag til direktiv 12. september 2006. Europaparlamentet vedtok direktivforslaget 14. mars d.å. slik det var blitt endret av Rådet. Publisering i Den europeisk unions tidende fant sted 5. september 2007.

Direktivet skal bidra til å lette fusjoner mellom og oppkjøp i selskaper i finansiell sektor, herunder erverv av kvalifiserte eierandeler, over landegrensene. De nye reglene skal gjelde for områdene skade- og livsforsikring, reassuranse, verdipapirhandel og kredittinstitusjoner. Direktivet krever klare tidsfrister for å vurdere søknader om tillatelser til slike erverv (i utgangspunktet 60 arbeidsdager, og med klart definerte kriterier for forlengelse av fristen), og fastsetter uttømmende hvilke kriterier det kan legges vekt på ved vurderingen.

Direktivet krever full harmonisering.

Direktivet er gitt med hjemmel i traktaten om det Europeiske Fellesskap, jf. artikkel 47, 2 og artikkel 55

Merknader

I Norge reguleres kjøp av kvalifiserte eierandeler i og fusjoner mellom finansinstitusjoner av finansieringsvirksomhetsloven §§ 2-2 og 2-3 og verdipapirhandelloven § 7-4. I samsvar med gjeldene EØS-lovgivning er det i dag en saksbehandlingsfrist på 3 måneder. Lovreglene angir hvilke kriterier det skal legges vekt på ved vurderingen av om en erverver er egnet. Kriteriene det kan legges vekt på i vurderingen er i dag ikke uttømmende oppregnet.

Gjennomføring av EØS-regler som svarer til direktivet vil kreve endringer i det norske regelverket. Kompetansen til å gi tillatelse til erverv av kvalifisert eierandel tilligger etter loven Kongen, og er delegert til Finansdepartementet. Kredittilsynet har kompetanse til å avgjøre noen saker. I øvrige saker gir Kredittilsynet tilråding til Finansdepartementet.

Forslaget antas å ikke medføre særlige økonomiske konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader

Finansdepartementet og Kredittilsynet finner rettsakten EØS-relevant.

Status

Rettsakter er under vurdering i EØS EFTA-landene.

Kapittel II Banker og andre kredittinstitusjoner

32006 L 0048 og 32006 L 0049 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2006/48/EF og 2006/49/EF av 14. juni 2006 om endringer i kapitaldekningsregelverket (vedlegg IX kap II FIN)

Sammendrag av innhold

Det er vedtatt endringer i det konsoliderte bankdirektivet (2000/12/EF) og i CAD- direktivet (93/6/EØF) for å innføre et nytt rammeverk for beregning av kapitaldekningskrav for kredittinstitusjoner og verdipapirforetak. Endringsforslagene ble lagt frem av Kommisjonen 14. juli 2004. Endringsdirektivene ble vedtatt av Parlamentet 28.september 2005 og av Rådet 11. oktober 2005.

Direktivene omtales samlet på grunn av nær sammenheng mellom de to direktivene.

Hovedformålet med endringene er å modernisere det eksisterende regelverket for beregning av kapitaldekningskrav for å gjøre kravene mer risikosensitive. Kapitalkravet hver enkelt institusjon står overfor, skal samsvare bedre med den underliggende risiko i institusjonen.

De to nye direktivene (2006/48/EF og 2006/49/EF) bygger på Baselkomiteens nye retningslinjer for beregning av kapitaldekning (Basel II), men er tilpasset spesifikke forhold i EU-markedet. Direktivene bygger på tre såkalte pilarer:

· Minstekrav til ansvarlig kapital (pilar 1)

· Vurdering av samlet kapitalbehov og tilsynsmessig oppfølging (pilar 2)

· Opplysningskrav (pilar 3)

Institusjonene skal etter nye nasjonale regler som oppfyller direktivene kunne beregne minstekravet for kredittrisiko (pilar 1) etter to alternative metoder; standardmetoden eller internratingmetoder (IRB-metoden). IRB-metoden skiller igjen mellom en grunnleggende og en avansert metode. Standardmetoden bygger i stor grad på gjeldende kapitaldekningsregelverk, mens IRB-metoden i større grad legger institusjonenes egne vurderinger av kredittrisiko til grunn.

Utover det beregnede minimumskravet til ansvarlig kapital er alle institusjoner pålagt å ha en prosess for å vurdere sitt kapitalbehov i forhold til samlet risikoeksponering (pilar 2). Tilsynsmyndigheten skal vurdere disse prosessene, og myndighetenes mulighet til på individuell basis å stille kapitalkrav utover de kalkulerte kapitalkravene er utvidet i forhold til gjeldende regelverk. Det stilles videre krav til at institusjonene skal offentliggjøre informasjon (pilar 3) om blant annet kapitalforhold og risikoeksponering. Dette skal bidra til at markedet i større grad skal kunne vurdere risikoforhold og kapitalisering i institusjonene.

Merknader

I de nye kapitaldekningsreglene videreføres i hovedsak dagens definisjon av ansvarlig kapital og minstekravet om åtte prosent kapitaldekning, men beregningsgrunnlaget som den ansvarlige kapitalen skal stå i forhold til, endres. Nye bestemmelser om kredittrisiko skal i stor grad erstatte de eksisterende, og det er også en del endringer i beregningsgrunnlaget for markedsrisiko. I tillegg innføres et eksplisitt kapitalkrav for operasjonell risiko.

Direktivene inneholder en rekke valgmuligheter (unntak fra direktivets hovedregel) som gir rom for nasjonale tilpasninger.

Nye nasjonale regler som oppfyller direktivbestemmelsene stiller store krav til institusjonene som har til hensikt å benytte de mer avanserte metodene det åpnes for. Krav om godkjenning av institusjonenes interne risikostyringsmodeller og risikobasert tilsyn generelt, krever videre endringer i tilsynsmetodikk, og ny og spesialisert kompetanse i Kredittilsynet.

Norske banker har en relativt stor andel boliglån og andre lån til personmarkedet i sin portefølje. Slike lån vil få et lavere minstekrav til ansvarlig kapital etter de nye EU- reglene sammenlignet med vektingen etter gjeldende regler. Nivået på det samlede kravet til ansvarlig kapital for norske institusjoner vil imidlertid avhenge av de utfyllende forskriftene til lovbestemmelsene, og det vil uansett bli gitt overgangsregler som vil begrense reduksjonen i kapitalnivå de nærmeste årene.

Fristen for gjennomføring av direktivene i nasjonal rett var 1. januar 2007, mens de mest avanserte metodene for beregning av kapitaldekningskravet for kredittrisiko og operasjonell risiko kan benyttes fra 2008. Norske myndigheter har sett det som viktig at norske finansinstitusjoner skal ha de samme rammevilkår som finansinstitusjoner i andre EØS-land, og har på bakgrunn av dette gjennomført nødvendige lov- og forskriftsregler på grunnlag av forventede EØS-forpliktelser, selv om direktivene ennå ikke er innlemmet i EØS-avtalen.

Sakkyndige instansers merknader

Lovregler som gir hjemmel til å gjennomføre EØS-regler som svarer til EU- direktivene, ble vedtatt av Stortinget 30. juni 2006. Lovreglene inneholder generelle og overordnede bestemmelser om kapitaldekning. De mer detaljerte regler er fastsatt i forskrift.14. desember 2006 (kapitalkravforskriften) Forskriften inneholder i all hovedsak nærmere regler for å beregne kapitalkravene under pilar I. Forskriften og lov vedtatt 30. juni 2006 trådte i kraft 1. januar 2007.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 L 0018 Kommisjonsdirektiv 2007/18/EF av 27. mars 2007 om endring av europaparlaments- og rådsdirektiv 2006/48/EF med hensyn til utelukkelse og innlemmelse av visse institusjoner fra dets anvendelsesområde og behandlingen av eksponeringen mot multilaterale utviklingsbanker (vedlegg IX kap II FIN)

Sammendrag av innhold

Direktivet om endring av europaparlaments- og rådsdirektiv 2006/48/EF med hensyn til utelukkelse og innlemmelse av visse institusjoner fra dets anvendelsesområde og behandlingen av eksponeringen mot multilaterale utviklingsbanker ble vedtatt 27. mars 2007.

Direktivet medfører, etter anmodning fra danske myndigheter, utelukkelse av et dansk foretak fra anvendelsesområdet for multilaterale utviklingsbanker (Dansk Landbruks Realkreditfond).

Videre inkluderer direktivet to nye foretak under definisjonen av multilaterale utviklingsbanker, med risikovekting 0%. Dette gjelder International Finance Facility for Immunisation og Islamic Development Bank

Merknader

Begrepet ”Multilaterale Utviklingsbanker” benyttes i direktiv 2006/48/EF i forbindelse med reglene om risikovekting og begrensning av kredittinstitusjoners og verdipapirforetaks engasjementer ved beregningen av institusjonenes kapitaldekning. Direktivets regler om risikovekting er gjennomført i norsk lovgivning ved 14. desember 2006 nr.1506 om kapitalkrav for forretningsbanker, sparebanker, finansieringsforetak, holdingselskaper i finanskonsern, verdipapirforetak og forvaltningsselskaper for verdipapirfond mv. (kapitalkravsforskriften), kapittel 5.

Forskriftens § 5-4 regulerer risikovekting av multilaterale utviklingsbanker, der banker med risikovekting på 0 % er eksplisitt listet opp i forskriften. EØS-regler som svarer til direktiv 2007/18/EF vil medføre tillegg til denne listen, som forutsetter forskriftsendring.

Sakkyndige instansers merknader

Finansdepartementet og Kredittilsynet finner rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.

Kapittel III Børs og verdipapirer

32007 L 0014 Kommisjonsdirektiv 2007/14/EF av 8. mars 2007 med utfyllende regler til noen av bestemmelsene i direktiv 2004/109/EF om krav til åpenhet med hensyn til opplysninger om utstedere av verdipapirer (vedlegg IX kap III FIN)

Beskrivelse

Kommisjonsdirektiv 2007/14/EF gir utfyllende bestemmelser til direktiv 2004/109/EF om krav til åpenhet med hensyn til opplysninger om utstedere av verdipapirer (rapporteringsdirektivet).

Rapporteringsdirektivet tar sikte på å harmonisere kravene til hvilke opplysninger utstedere og innehavere av omsettelige verdipapirer som er notert på et regulert marked, må gi til markedet. Kommisjonsdirektivet gir utfyllende bestemmelser til krav i rapporteringsdirektivet om flaggeplikt (meldeplikt ved erverv av større aksjeposter), regnskapsrapportering og om hvordan opplysninger skal offentliggjøres. Videre er det fastsatt hvilke krav stater utenfor EØS skal oppfylle for at de skal kunne ansees for å ha regelverk som tilsvarer kravene i rapporteringsdirektivet. Kommisjonsdirektivet inneholder blant annet detaljerte bestemmelser om innholdet av flaggemeldinger og minimumskrav til innholdet i halvårlige selskapsregnskaper.

Merknader

Ved gjennomføring av EØS-regler tilsvarende direktiv 2007/14/EF i norsk rett, vil det være behov for endringer i norsk rett. I Ot.prp. nr. 34 (2006-2007) fremmet Finansdepartementet forslag til ny verdipapirhandellov. Stortinget sluttet seg til lovforslaget, og loven ble sanksjonert 29. juni 2007. Den nye verdipapirhandelloven gir departementet myndighet til å fastsette forskrifter til gjennomføring direktiv 2007/14/EF.

Rapporteringsdirektivet med dets utfyllende rettsakter innebærer endringer i reguleringen av hvordan myndighetene organiserer mottak, oppbevaring og utveksling av relevant informasjon. Dette vil påføre kostnader for offentlige myndigheter. For private aktører kan gjennomføringen av rapporteringsdirektivet medføre noe skjerpede rapporteringskrav. En harmonisering av rapporteringsforpliktelser i EØS-området og hjemstatstilsyn vil imidlertid kunne senke terskelen for å henvende seg til kapitalmarkedet i EØS-området, og således bidra til å lette kapitaltilgangen for næringslivet.

Sakkyndige instansers merknader

Finansdepartementet og Kredittilsynet finner rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS EFTA-landene.

Vedlegg XXI Statistikk

32007 D 0394 Kommisjonsbeslutning 2007/394/EF av 7. juni 2007 om endringer i rapporteringen av prisstatistikk i henhold til rådsdirektiv 90/377/EØF om innføring av en fremgangsmåte i Fellesskapet som sikrer åpenhet om prisene på gass og elektrisitet til sluttbrukere i industrien (vedlegg XXI FIN)

Sammendrag av innhold

Rådsdirektiv 90/377/EØF, inntatt i EØS-avtalens vedlegg XXI, omhandler nærmere bestemmelser om form, innhold og øvrige aspekter ved opplysninger som skal forelegges av selskaper som leverer gass og elektrisitet til sluttbrukere i industrien. Bakgrunnen for kommisjonsbeslutningen er behovet for å holde metoden som benyttes for å innsamle prisopplysninger à jour, for på den måten å sikre at statistikken avspeiler de faktiske forhold på det konkurransepregede og liberaliserte markedet for elektrisitet og gass. Endringene består blant annet i at det etter kommisjonsbeslutningen skal beregnes gjennomsnittspriser for ulike forbruksgrupper av næringskunder basert på årsforbruk. Tidligere var rapporteringen basert på mange standardkonsumenter. I tillegg kan nevnes at det skal rapporters nasjonale gjennomsnittspriser for siste halvår og ikke pr. dato som tidligere. Årlig skal det også rapporteres en fordeling mellom nettleie, kraftpriser og avgifter.

Merknader

Statistisk sentralbyrå har deltatt i drøftingene av forslaget, herunder i arbeidsgruppene der saken har vært forberedt. Det er ikke behov for lov- eller forskriftsendringer.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget har vært vurdert av Statistisk sentralbyrå, som finner det relevant og akseptabel. Det har vært regelmessig kontakt mellom aktuelle personer i Statistisk sentralbyrå og Olje- og energidirektoratet om saken. Datagrunnlaget for rapporteringen til Eurostat vil fortsatt være Statistisk sentralbyrås kvartalsvis prisstatistikk for elektrisitet supplert med innehenting av informasjon for de aktuelle forbruksgruppene. Beslutningen vil kun ha moderate konsekvenser for Statistisk sentralbyrå.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.

32007 R 0656 Kommisjonsforordning (EF) nr. 656/2007 av 14. juni 2007 om endring av rådsforordning (EF) nr. 586/2001 om gjennomføring av rådsforordning (EF) nr. 1165/1998 om konjunkturstatistikk med hensyn til definisjonen av industrihovedgrupper (MIGS) (vedlegg XXI FIN)

Sammendrag av innhold

Forordningen er en direkte oppfølging av europaparlaments- og rådsfordning (EF) nr. 1893/2006 om innføring av en standard for næringsgruppering NACE Revisjon 2, og om endring av rådsforordning (EØF) nr. 3037/90 og visse EF-forordninger innenfor særlige statistikkområder, som sier at konjunkturstatistikk i henhold til rådsforordning 1165/1998 skal produseres i samsvar med den nye klassifiseringen NACE Revisjon 2 fra 1. januar 2009.

Merknader

Statistisk sentralbyrå har deltatt i drøftingene av forslaget. Det er ikke behov for lov- eller forskriftsendringer.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget har vært vurdert av Statistisk sentralbyrå, som finner det relevant og akseptabel. Forslaget har ingen økonomiske og administrative konsekvenser utover det generelle arbeidet med å innføre NACE Revisjon 2 i Norge.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen. 32007 R 0716 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 716/2007 av 20. juni 2007 om Fellesskapets statistikk om struktur og aktivitet knyttet til foretak med utenlandske eierinteresser (vedlegg XXI FIN)

Sammendrag av innhold

Formålet med forordningen er å etablere et felles rammeverk for produksjon av statistikk vedrørende strukturen og aktiviteten til foretak med utenlandske eierinteresser. Med utenlandske eierinteresser menes enten et foretak i rapporteringslandet som er kontrollert av et foretak utenfor landets grenser, eller et foretak utenfor rapporteringslandet som er kontrollert av et foretak som ligger i rapporteringslandet. Kontroll vil være tilfelle dersom et foretak eier mer enn 50 % av aksjekapitalen eller stemmeberettiget kapital i et annet foretak.

Bakgrunnen for den nye forordningen er økt globalisering som påvirker internasjonal handel og struktur. Det er derfor nødvendig med statistikk for at EU skal kunne utforme sin politikk, både med hensyn på det indre markedet, men også utad bl.a. til hjelp i GATS-forhandlinger (General Agreement on Trade in Services).

Det er også tidligere samlet inn statistikk over foretak med utenlandske eierinteresser (FATS-statistikk) i regi av Eurostat og OECD, men disse er ikke ansett for å være egnet til det formålet EU har. Den nye forordningen vil nå samordne datainnsamlingen og gi et felles rammeverk for produksjon av statistikk over utenlandske kontrollerte foretak.

Forordningen er delt i to moduler:

1) Inngående eierinteresser, dvs. statistikk over foretak som ligger i det rapporterende landet, men som er kontrollert av et foretak utenfor det rapporterende lands grenser.

2) Utgående eierinteresser, dvs. statistikk over foretak som ligger i et annet land enn det rapporterende landet, men som er kontrollert av et foretak i det rapporterende landet.

1) Statistikk over inngående eierinteresser (inngående FATS-statistikk)

Det skal rapporteres om ulike økonomiske kjennetegn, dvs. antall foretak, omsetning, produksjonsverdi, bruttoprodukt, kjøp av varer og tjenester, kjøp av varer og tjenester for videresalg i uendret tilstand, personalkostnader, bruttoinvesteringer, antall sysselsatte eller subsidiært antall ansatte, kostnader til egenutført forskning og utvikling (for næringsområdene C, D, E og F, og kun annethvert år) og totalt antall forsknings- og utviklingspersonell (for næringsområdene C, D, E og F, og kun annethvert år). Disse variablene skal land - og næringsfordeles. Det skal rapporteres i hvilket land den ultimate eieren ligger i, dvs. eierskap kan gå over flere ledd og her er de ute etter det øverste leddet, dvs. den endelige eieren. Det har vært gjennomført pilotundersøkelser på frivillig basis over flere år. Norge deltar for tiden i to av i disse, om hhv. sysselsettingsfordeling av variablene og om konsernintern import og eksport av varer og tjenester.

2) Statistikk over utgående eierinteresser (utgående FATS-statistikk)

Det skal rapporteres ulike økonomiske kjennetegn, de obligatoriske er antall foretak, omsetning, antall sysselsatte eller subsidiært antall ansatte. Pilotvariable er bruttoprodukt, personalkostnader, eksport og import av varer og tjenester, samt bruttoinvesteringer. Disse variablene skal land- og næringsfordeles. Norge har ikke deltatt i pilotundersøkelser over utgående FATS.

Ordinære tall skal oversendes innen 20 måneder etter referanseåret, dvs. første rapportering skal skje innen 1. september 2009 for året 2007 (da forordningen ble vedtatt). Landene kan gis en overgangsperiode på inntil fire år i forhold til første referanseår for å kunne gjøre tilpasninger til nasjonal statistikk. Norge har i den første runden overfor Kommisjonen sagt at vi ser et mulig behov for inntil tre års utsettelse for statistikk over utgående FATS. Årsaken til dette er at vi nå er i ferd med å planlegge ny datainnhenting for norske direkteinvesteringer i utlandet (utgående direkteinvesteringer), og det vil være hensiktsmessig å samle inn data over utgående FATS sammen med data over utgående direkteinvesteringer. Hovedårsaken til at vi nå planlegger ny datainnhenting for utgående direkteinvesteringer er at Skatteetaten avslutter innhentingen av utenlandsoppgaven etter ligningsåret 2006. Utenlandsoppgaven er i dag vår hovedkilde ved utarbeidingen av statistikk over utgående direkteinvesteringene, og den nye internprisingsoppgaven som Skatteetaten innfører fra og med for året 2007 kan ikke benyttes til å utarbeide statistikk over utgående direkteinvesteringer.

Detaljer når det gjelder iverksettingen av forordningen blir både for inngående og utgående FATS-statistikk gjort gjennom en komitologiprosedyre, der statistikkprogramkomiteen vil fungere som en komité i forhold til Kommisjonen.

Merknader

Statistisk sentralbyrå har deltatt i drøftingene av forslaget. Det er ikke behov for lov - eller forskriftsendringer.

Statistisk sentralbyrå er i ferd med å bygge opp oversikten over multinasjonale selskap, og må bruke ressurser både på å få kartlagt populasjonen og på den løpende rapporteringen. Estimater tilsier at det må benyttes omtrent 1,5 - 2 årsverk for å få på plass statistikk over inngående eierinteresser (i utviklingsfasen). Datainnsamlingen knyttet til FATS-utgående statistikken vil i størst mulig grad bli samordnet med annen datainnsamling på området, som statistikk over utenrikstransaksjoner og direkteinvesteringsstatistikk, men det vil uansett bli behov for økt ressursforbruk, foreløpig anslått til ca. 0,75 årsverk per år

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget har vært vurdert av Statistisk sentralbyrå, som finner det EØS-relevant og akseptabelt.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.

32007 R 0847 Kommisjonsforordning (EF) nr. 847/2007 av 18. juli 2007 som implementerer europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 808/2004 om fellesskapsstatistikk over informasjonssamfunnet (vedlegg XXI FIN)

Sammendrag av innhold

Forordningen er av teknisk karakter og definerer de emner og variabler som skal innberettes for utarbeidelse av fellesskapsstatistikk over informasjonssamfunnet med hjemmel i europaparlaments- og rådsforordning nr 808/2004. Dataene skal leveres én gang for 2008.

Merknader

Statistisk sentralbyrå har deltatt i drøftingene av forslaget. Det er ikke behov for lov- eller forskriftsendringer. Arbeidet med forordningen vil i 2008 kreve rundt 3 000 timeverk og medføre direkte kostnader på om lag 350 000 kroner til intervjuing (inkludert planlegging og testing). Det tas sikte på å få dekket deler av dette gjennom tilskudd fra Eurostat.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget har vært vurdert av Statistisk sentralbyrå, som finner det EØS-relevant og akseptabelt.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 R 0862 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 862/2007 av 11. juli 2007 om Fellesskapets statistikk om migrasjon og internasjonalt vern (vedlegg XXI FIN)

Sammendrag av innhold

Formålet med forordningen er å etablere felles regler for innsamling og bearbeiding av statistikk om flyttinger til og fra landene, statsborgerskap og fødeland for personer som er bosatt i landene og administrative og formelle prosedyrer og prosesser i medlemslandene med hensyn til flyttinger, statsborgerskap, asylbehandling og andre former for kontroll av ulovlig innvandring.

Bakgrunnen for forslaget er behov for bedre og mer standardisert informasjon om internasjonale flyttinger og asylsøkere og behandlingen av disse, knyttet til etableringen av et felles område innen EU for bevegelser av personer og for frihet og sikkerhet. Kommisjonen vedtok i 2003 en aksjonsplan (KOM (2003) 179 endelig) som fastsatte mål for statistikk på dette området på kort og middelslang sikt. Foreliggende forslag følger opp denne aksjonsplanen for å sikre en formell basis for denne statistikken.

Forordningen har en artikkel om statistikk som skal samles inn knyttet til internasjonale flyttinger, bosatt befolkning og ervervelse av statsborgerskap. Videre er det en artikkel om statistikk knyttet til internasjonalt vern som omfatter bl.a. tall for personer som har søkt om beskyttelse og resultatet av behandlingen av slike saker. Det er også artikler om statistikk over personer stoppet ved grensen eller oppdaget som ulovlig immigrert, om bosettingstillatelser og om tilbakeflyttinger.

Det forutsettes at landene bruker ulike tilgjengelige kilder for å skaffe til veie disse tallene; administrative kilder, personregistre, tellinger og utvalgsundersøkelser.

Merknader

Statistisk sentralbyrå har deltatt i drøftingene av forslaget. Det er ikke behov for lov- eller forskriftsendringer. De økonomiske konsekvensene vil de være begrenset. En del av kravene som stilles kan enkelt løses gjennom eksisterende statistikk. Andre krav vil være mer krevende og vil medføre nye beregninger av ulike slag. I den forbindelse vil erfaringer fra Danmark bli vurdert. Videre er det behov for samarbeid og samordning med UDI som vil måtte levere deler av datagrunnlaget. Det er antatt at utviklingskostnadene er begrenset til ca 200 000 kr., og at driften vil kunne dekkes innenfor eksisterende rammer.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget har vært vurdert av Statistisk sentralbyrå, som finner det EØS-relevant og akseptabelt.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 R 0973 Kommisjonsforordning (EF) nr. 973/2007 av 20. august om endring av enkelte forordninger om bestemte statistiske områder for å innføre en standard for næringsgruppering, NACE revisjon 2 (vedlegg XXI FIN)

Sammendrag av innhold

Kommisjonsforordningen har sin bakgrunn i europaparlaments- og rådsforordning nr. 1893/2006 om innføring av en standard for næringsgruppering NACE revisjon 2 og om endring av rådsforordning (EØF) nr. 3037/90 og visse EF forordninger innenfor særlige statistikkområder som har til formål å revidere den statistiske standard for klassifisering av økonomiske aktiviteter (NACE Rev. 1). Gjennom kommisjonsforordningen gjøres de nødvendige tiltak for å gjennomføre forordning 1893/2007 på de enkelte statistiske områder ved at henvisninger til NACE revisjon 1 og 1.1. endres til NACE revisjon 2.

Merknader

Statistisk sentralbyrå har deltatt i drøftingene av forslaget. Det er ikke behov for lov- eller forskriftsendringer for å innføre den nye standarden i Norge.

Statistisk sentralbyrå er ansvarlig for de nasjonale tilpasninger som må gjøres i vår nasjonale næringsstandard. Standard for næringsgruppering (SN2007). Dette arbeidet pågår i kontakt med berørte departementer og andre offentlige og private interessenter. De administrative og økonomiske konsekvensene er særlig knyttet til omkoding av alle enhetene i Enhetsregisteret og til tilpasninger i bruken av opplysninger om næringskode. Omkodingsarbeidet blir meget omfattende. For ca halvparten av alle enheter må det benyttes informasjon utover dagens næringskode. Arbeid pågår for å utnytte tilgjengelig informasjon fra ulike kilder mest mulig effektivt. Separat innhenting av tilleggsinformasjon direkte fra en del enheter blir likevel nødvendig. I en viss periode (2008 og 2009) vil også dobbelkoding av enheter med gammel og ny kode være nødvendig. Konsekvensene vil også bli store for bruken av kodene. Det gjelder særlig for all næringsfordelt statistikk laget av Statistisk sentralbyrå. Det vises også til administrative kontrollrutiner og lignende og til støtteordninger eller avgiftsfritak basert på næringsstandarden. Innføringen av en ny standard for næringsgruppering er nødvendig for å gi et riktig bilde av den økonomiske virkeligheten som avspeiler

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget har vært vurdert av Statistisk sentralbyrå, som finner det EØS-relevant og akseptabelt.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

-FISKERI- OG KYSTDEPARTEMENTET

Vedlegg I Veterinære og plantesanitære forhold Kapittel I Veterinære forhold 32007 D 0570 Kommisjonsvedtak 2007/570/EF av 20. august 2007 om endring av vedtak 2003/634/EF som godkjenner programmer for å oppnå status som godkjent sone og godkjent anlegg i ikke-godkjent sone med hensyn til fiskesykdommene viral hemorrhagisk septikemi (VHS) og infeksiøs hematopoietisk nekrose (IHN) (vedlegg I kap I FKD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten endrer listene over soner og anlegg med godkjente programmer for å oppnå godkjent status for fiskesykdommene VHS og/eller IHN. Vedlegg I gir en liste over soner med godkjent program for å oppnå godkjent status for VHS og/eller IHN. Vedlegg II gir en liste over anlegg i ikke-godkjent sone med godkjent program for å oppnå godkjent status for VHS og/eller IHN.

Endringer i vedlegg I:

- I UK er det en ny sone som har godkjent program for å oppnå godkjent status mht VHS.

- I Finland er det en sone hvor program for VHS er sluttført og som skal fjernes fra listen.

- I Italia er det tre soner hvor program for VHS og/eller IHN er sluttført og som skal fjernes fra listen.

Endringer i vedlegg II:

- I Italia er det et nytt anlegg i ikke-godkjent sone som har fått godkjent program for å oppnå godkjent status mht VHS og IHN.

Merknader

Gjeldende norsk regelverk er forskrift 14. oktober 2003 nr. 1239 om dyrehelsemessige vilkår ved omsetning og import av akvakulturdyr og akvakulturprodukter (omsetningsforskriften). Status for soner i Norge som er godkjent fri for de aktuelle sykdommene fremgår av omsetningsforskriften § 24.

Rettsakten medfører ikke behov for endring i norsk regelverk. Oppdaterte lister må til enhver tid være tilgjengelige på Mattilsynet hjemmesider i tilknytning til omsetningsforskriften.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Rettsakten antas å være ukontroversiell. Den er derfor ikke sendt til bransjen for informasjon og uttalelse.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

-FORNYINGS- OG ADMINISTRASJONSDEPARTEMENTET

Vedlegg XIV Konkurranseregler

32004 R 0802 Kommisjonsforordning (EF) nr. 802/2004 av 7. april 2004 om gjennomføring av rådsforordning (EF) nr. 139/2004 om tilsyn med foretakssammenslutninger (vedlegg XIV FAD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonen vedtok 7. april 2004 forordning (EF) nr. 802/2004, som fastsetter nærmere regler for Kommisjonens saksbehandling ved håndhevingen av den nye forordningen om foretakssammenslutninger (fusjoner), rådsforordning (EF) nr. 139/2004. Gjennomføringsforordningen trådte i kraft i EU 1. mai 2004, samtidig med den nye fusjonsforordningen.

Forordningen fastsetter nærmere regler om hvem som kan melde en foretakssammenslutning til Kommisjonen, tidspunkt for melding og hvilken informasjon meldingen må inneholde. Forordningen fastsetter i denne forbindelse blanketter for melding av fusjoner. Det er fastsatt særskilte blanketter for fusjoner som antas å være av en slik art at fullstendig melding ikke vil være nødvendig samt for begrunnede anmodninger fra fusjonspartene om at en sak overføres til behandling enten fra Kommisjonen til medlemsstatene eller fra medlemsstatene til Kommisjonen. Det er gitt nærmere regler om slike overføringer i fusjonsforordningen. Gjennomføringsforordningen fastsetter også bl.a. nærmere regler for beregning av tidsfrister for behandlingen av fusjonssaker, regler for partenes og tredjemenns adgang til å bli hørt muntlig og skriftlig i saksbehandlingen, partenes rett til innsyn i Kommisjonens saksdokumenter og bestemmelser om taushetsplikt. Forordningen fastsetter også nærmere regler for behandlingen av eventuelle tiltak som partene fremlegger for å avhjelpe de konkurransemessige problemene Kommisjonen måtte ha påpekt i den opprinnelige fusjonsavtalen.

Merknader

Kommisjonsforordningen erstatter kommisjonsforordning (EF) nr. 3384/98. Innlemmelse av forordningen i EØS medfører at protokoll 21 til EØS-avtalen samt protokoll 4 til ODA-avtalen må endres. Forordningen er gjennomført i norsk rett ved forskrift 4. desember 1992 nr. 966 om prosessuelle konkurranseregler i EØS-avtalen m.v. kapittel XIV. Vedtagelsen av den nye forordningen innebærer at forskriftene må endres tilsvarende.

Kommisjonen har opplyst at den vil fremlegge utkast til endring av forordning (EF) nr. 802/2004 tidlig i 2008. Det legges til grunn at forordningen og endringsforordningen vil kunne innlemmes i EØS relativt kort tid etter vedtagelse.

Sakkyndige instansers merknader

Fornyings- og administrasjonsdepartementet ser forordningen som en hensiktsmessig presisering og utfylling av reglene i forordning (EF) nr. 139/2004.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

-HELSE- OG OMSORGSDEPARTEMENTET

Vedlegg II Tekniske forskrifter, standarder, prøving og sertifisering

Kapittel XII Næringsmidler

31997 X 0618 Kommisjonsrekommandasjon 97/618/EF av 29. juli 1997 om de vitenskapelige aspektene ved og de nødvendige opplysninger som skal vedlegges søknader om markedsføring av nye næringsmidler og nye næringsmiddelingredienser, og om utarbeiding av førstegangsvurderinger iht. europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 258/97 (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 258/1997 er under vurdering for innlemmelse i EØS-avtalen. Kommisjonsrekommandasjon 1997/618/EF gir retningslinjer for hvilke opplysninger som skal vedlegges en søknad om markedsføring og for utarbeiding av førstegangsvurdering av produkter.

Merknader

Rettsakten er i harmoni med norsk forvaltning på dette området.

Sakkyndige instansers merknader

Mattilsynet har vurdert rettsakten som EØS-relevant og akseptabel.

Spesialutvalget for næringsmidler, der Barne- og likestillingsdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet er representert, har gitt sin tilslutning.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.

32004 H 0787 Kommisjonsrekommandasjon 2004/787/EF av 4. oktober 2004 om tekniske retningslinjer for prøvetaking og påvisning av genmodifiserte organismer og materiale fremstilt av genmodifiserte organismer, som utgjør eller inngår i produkter, innenfor rammene av forordning (EF) nr. 1830/2004 (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonsrekommandasjonen gir råd om tekniske retningslinjer for prøvetaking og påvisning av genmodifiserte organismer og materiale fremstilt av genmodifiserte organismer som utgjør eller inngår i produkter, innenfor rammen av forordning (EF) nr. 1830/2003. Formålet er å få utført inspeksjoner og andre kontrolltiltak for å sikre overholdelse av reglene om sporbarhet og merking av GMO og genmodifisert mat og fôr.

Forordningen om sporbarhet og merking samt endringene i utsettingsdirektivet krever et system for overføring og oppbevaring av dokumentasjon hos de forskjellige aktører i alle ledd i produksjonskjeden fram til frambud, for produkter som består av eller inneholder GMO og mat- og fôrprodukter produsert fra GMO. Det kreves imidlertid ikke at operatørene selv foretar prøveuttak og tester på hvert ledd i kjeden for tilstedeværelse av GMO eller materiale produsert fra GMO.

Medlemsstatene må derfor selv (art. 9(1)) forsikre seg om at inspeksjoner og andre kontrollmålinger inkludert prøvetaking og kvalitativ/kvantitativ testing blir foretatt for etterlevelse av denne forordningen.

For å forenkle en koordinert tilnærmingsmåte for slike inspeksjoner og kontrollmålinger, krever forordningen (art. 9(2)) derfor at det lages tekniske veiledninger om prøvetaking og testing/analysering av GMO og materiale produsert fra GMO.

Prøvetaking og testing/analysering skal foretas med anerkjente vitenskapelige og statistiske protokoller for å oppnå et tilstrekkelig sikkerhetsnivå for påvisning av GMO eller materiale produsert fra GMO.

I utviklingen av disse retningslinjene har komitéen etablert etter 2001/18 (art. 30) vært konsultert og det er tatt i betraktning arbeidet til de nasjonale kompetente myndigheter, Standing Committee on the Food Chain and Animal Health og Kommisjonens referanselaboratorium (JRC med deltakere fra ENGL).Retningslinjene består av tre deler: generelle prinsipper (I), prinsipper for samplingsprotokoller (II) og analyseprotokoller (III).

Del I Generelle prinsipper. For å oppfylle kravene i forordningen, må medlemsstatene ta med i betraktningen forhistorien til aktørene med hensyn til overholdelse av relevant lovgivning, påliteligheten ved kontroller aktøren selv har foretatt, situasjoner hvor det er mistanke om lovbrudd samt virkemidler tilpasset hensikten med kontrollen, særlig sett i lys av risiko og erfaring. Offisielle kontroller skal uføres uten forhåndsvarsel, på et hvilket som helst sted i kjeden av produksjon, prosessering og oppbevaring og skal ikke skille mellom produkter ment for eksport utenfor EU og produkter ment for markedet innen EU. Aktører som får sine produkter kontrollert og analysert, kan anmode om en ny vurdering. De kompetente myndigheter skal fastsette hensiktsmessige prosedyrer som sikrer aktørens rett til anke.

Del II Prinsipper for prøvetakingsprotokoller. Denne delen er meget spesifikk og detaljert og består av 8 hovedpunkter. The Community Reference Laboratory (JRL) etablert under forordning (EF) nr. 1830/2003 og medlemmene av ENGL vil skaffe veiledning og gi assistanse medhensyn til metoder for prøvetaking, inkludert bl.a. statistisk analyse. Det vises videre under de enkelte punktene til forskjellig ISO-standarder og dokumenter/programmer laget av ENGL.

Del III Analyseprotokoller/metoder. Denne delen er også relativt detaljert, med stor vekt på henvisninger til ISO/CEN-standarder og utført og fremtidig arbeid av CRL/ENGL.

Merknader

Norge har deltatt på møter i komiteen og støttet retningslinjene på forslagsstadiet. De gjelder GMO som godkjennes etter direktiv 2001/18/EF, dvs. GMO som godkjennes etter genteknologiloven i Norge. De gjelder også materiale til mat og fôr som er fremstilt av GMO som reguleres under matloven i Norge. Rettsakten har følgelig relevans for Miljøverndepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Landbruks- og matdepartementet og Fiskeri- og kystdepartementet.

Rekommandasjonen utfyller forordning (EF) nr. 1830/2003, som er under vurdering for innlemmelse i EØS-avtalen.

Sakkyndige instansers merknader

Mattilsynet har vurdert rettsakten som EØS-relevant og akseptabel.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.

32007 H 0196 Kommisjonsrekommandasjon 2007/196/EF av 28. mars 2007 om overvåking av furan i mat (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten er en anbefaling til EUs medlemsland om å undersøke nivåene av furan i ulike typer næringsmidler som har gjennomgått varmebehandling. US Food and Drug Administration (FDA) publiserte i 2004 en rapport om funn av furan i denne typen produkter. Med bakgrunn i disse resultatene foretok Den europeiske myndighet for mattrygghet (EFSA) senere samme år en foreløpig risikovurdering av furan i mat. Stoffet er kreftframkallende i dyreforsøk og ble vurdert å kunne utgjøre en risiko også for mennesker. Hovedkonklusjonen var at det er nødvendig med flere data på eksponering og toksikologi før en fullverdig risikovurdering kan gjennomføres. Kommisjonen har derfor sett behovet for en systematisk innsamlig av data fra medlemslandene i EU. Grunnet usikkerhet rundt analysemetoder har ikke anbefalingen blitt ferdigstilt før nå. Medlemslandene anmodes om å sende inn data til EFSA i 2007 og 2008. Dataene skal rapporteres i et eget format og samles i en database utviklet av EFSA.

Merknader

Rettsakten medfører ikke behov for regelverksendring.

Rettsakten medfører heller ingen administrative eller økonomiske konsekvenser utover Mattilsynets planlagte oppfølging av anbefalingen gjennom et kartleggingsprogram. Det er satt av midler på Mattilsynets budsjett for 2007 til en nasjonal kartlegging av forekomst av furan i ulike typer næringsmidler.

Sakkyndige instansers merknader

Mattilsynet anser rettsakten som EØS-relevant og akseptabel. Spesialutvalget for næringsmidler, der Helse- og omsorgsdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert, har gitt sin tilslutning.

Rettsakten har vært sendt på tidlig høring til interessenter. Det har ikke kommet inn kommentarer.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 H 0225 Kommisjonsrekommandasjon 225/2007/EF av 3. april 2007 om et samordnet EU-overvåkningsprogram for å sikre overholdelse av grenseverdiene for rester av plantevernmidler i og på korn og visse andre vegetabilske produkter samt nasjonale overvåkningsprogrammer for 2008 (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten oppfordrer medlemslandene i løpet av 2007 til å ta prøver og analysere disse for rester av plantevernmidler. Stoff/næringsmiddelkombinasjonene framgår av vedlegg I og antall stikkprøver pr. kombinasjon av vedlegg II. Partiene det skal tas prøver av, skal være tilfeldig valgt og prøvetakingsprosedyren i samsvar med direktiv 2006/63/EF. Det oppfordres til at av det samlete antall prøver, bør hver medlemsstat ta ut og analysere 10 av babymat basert på frukt, grønnsaker eller korn og et visst antall (minst 1) prøver av økologiske produkter. Rettsakten er en videreføring av en eksisterende ordning.

Medlemsstatene skal rapportere resultatene innen 31.08.08.

Innen 31.08. 2007 skal medlemsstatene rapportere resultatene fra de nasjonale overvåkningsprogrammet for 2006, også til de andre medlemsslandene. Rapporten skal også inneholde opplysninger om laboratoriene. Arbeidet med rapporten er i rute.

Medlemslandene oppfordres til å sende inn sine nasjonale overvåkningsplaner for 2008 innen 30.09.07

Merknader

Rettsakten krever ikke endringer i norsk regelverk. Begrunnelsen er at alle impliserte er godt kjent med innholdet. Anbefalingene er allerede inkludert i det norske overvåkningsprogrammet og Bioforsk Lab utvikler og implementerer nødvendige analysemetoder.

Sakkyndige instansers merknader

Mattilsynet anser rettsakten som relevant og akseptabel. Spesialutvalget for næringsmidler, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Barne- og likestillingdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert, har gitt sin tilslutning.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 H 0331 Kommisjonsrekommandasjon 2007/331/EF av 3. mai 2007 om overvåking av akrylamid i mat (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten er en anbefaling til EUs medlemsland om å overvåke nivåene av akrylamid i bestemte kategorier vegetabilske næringsmidler som har gjennomgått varmebehandling. Den europeiske myndighet for næringsmiddeltrygghet (EFSA) ga 19. april 2005 sin tilslutning til en risikovurdering fra JECFA (Joint FAO/WHO Expert Committee on Food Additives) tidligere samme år. I denne risikovurderingen konkluderer JECFA med at sikkerhetsmarginene for eksponering hos både gjennomsnitts- og storkonsumenter er lave for et stoff som er kreftframkallende og gentoksisk. Akrylamid i mat kan derfor utgjøre en helsefare for mennesker, og arbeidet med å redusere nivåene bør fortsette. Siden 2002 har både forskningsinstitusjoner og næringsmiddelindustrien jobbet for å skaffe seg bedre kunnskap om hvordan akrylamid dannes i ulike prosesser. Industrien har også innført tiltak for å redusere mengden akrylamid i sine produkter. For å få et klarere bilde av akrylamidnivåene i næringsmidlene som inneholder mest og/eller bidrar betydelig til inntaket i befolkningen, ønsker Kommisjonen å samle data fra medlemslandene over en treårsperiode (til og med 2009). Resultatene vil gjøre det lettere å vurdere effekten av tiltakene som er iverksatt av industrien. Dataene skal rapporteres årlig til EFSA i et angitt format, og anbefalingen oppgir også et minimumsantall prøver i hver næringsmiddelkategori. Anbefalt antall analyser varierer med størrelsen på medlemslandet.

Merknader

Rettsakten medfører ikke behov for regelverksendring. Rettsakten medfører heller ingen administrative eller økonomiske konsekvenser utover Mattilsynets planlagte oppfølging av anbefalingen gjennom et kartleggingsprogram. Det er satt av midler til akrylamidanalyser på Mattilsynets budsjett for 2007. Som EØS-land står Norge ikke på listen med anbefalt antall prøver, men det virker rimelig å ta utgangspunkt i anbefalingen til de andre nordiske landene, dvs. at det totalt bør analyseres minst 44 produkter årlig.

Sakkyndige instansers merknader

Mattilsynet anser rettsakten som EØS-relevant og akseptabel. Rettsakten er til vurdering i Spesialutvalget for næringsmidler, der Helse- og omsorgsdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Rettsakten har vært sendt på tidlig høring til interessenter. Det har ikke kommet inn kommentarer.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

31997 R 0258 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 258/1997 av 27. januar 1997 om nye næringsmidler og nye næringsmiddelingredienser (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

Forordningen omhandler nye næringsmidler og nye næringsmiddelingredienser, dvs. næringsmidler som ikke har blitt brukt i betydelig grad innen fellesmarkedet inntil ikrafttredelsen av forordningen (15. mai 1997). Næringsmidlene eller næringsmiddelingrediensene må i tillegg falle inn under en av følgende kategorier:

· Næringsmidler og næringsmiddelingredienser med en ny eller tilsiktet modifisert struktur.

· Næringsmidler som består av eller er isolert fra mikroorganismer, fungi (sopp) eller alger.

· Næringsmidler og ingredienser som består av eller er isolert fra planter eller dyr med unntak av næringsmidler og næringsmiddelingredienser som er framstilt ved tradisjonell formering eller avlingspraksis, og som har vært trygt anvendt tidligere.

· Næringsmidler eller næringsmiddelingredienser som er blitt produsert ved en framstillingsprosess som hittil ikke har vært brukt og hvor prosessen medfører betydelig endring i sammensetning, struktur eller næringsmiddelingredienser som har betydning for næringsinnhold, metabolisme eller mengde uønskede stoffer.

Nye næringsmidler og næringsmiddelingredienser skal godkjennes før de kan omsettes på markedet (pre-market approval). Godkjenningsprosedyren innbefatter vurdering av helserisiko, og for næringsmidler som inneholder eller består av genmodifiserte organismer skal også miljørisiko bedømmes. Miljørisikovurderingen skal være i overensstemmelse med det sikkerhetsnivå som er gitt i 90/220-direktivet (endret ved 2001/18-direktivet, som er under gjennomføring i Norge). Produktet skal merkes dersom det nye næringsmiddelet eller den nye næringsmiddelingrediensen etter en vitenskapelig vurdering anses forskjellig fra et tilsvarende eksisterende produkt med hensyn til næringsinnhold, sammensetning eller tilsiktet bruk av produktet.

Merknader

Det er fastsatt et nasjonalt godkjenningskrav til nye næringsmidler og næringsmiddelingredienser i generell forskrift 8. juli 1983 nr. 1252 for produksjon og frambud m.v. av næringsmidler § 16 a. Bestemmelsen trådde i kraft 1. januar 1999.

Bestemmelsen innebærer at Mattilsynet skal gi særskilt samtykke før nye produkter kan markedsføres. Mattilsynet avgjør i tvilstilfelle hva som er å anse som et nytt næringsmiddel eller en ny næringsmiddelingrediens.

Det er godkjent ett produkt i henhold til det nasjonale godkjenningskravet (Quorn mykoprotein). Produktet er ikke definert som ny mat i EU siden det var på det europeiske markedet før ny mat-forordningen trådte i kraft.

Sakkyndige instansers merknader

Mattilsynet har vurdert rettsakten som EØS-relevant og akseptabel med tilpasningstekst.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.

32001 R 1852 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1852/2001 av 20. september 2001 om fastsettelse av regler for offentliggjøring av informasjon til forbruker og beskyttelse av informasjon gitt i henhold til europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 258/97 (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

Forordningen endrer forordning (EF) nr. 258/97 om nye næringsmidler og næringsmiddelingredienser (ny mat) med hensyn til offentliggjøring av informasjon ved vurdering av søknader om nye næringsmidler/næringsmiddelingredienser. Endringsforordningen gir bestemmelser som skal hindre Kommisjonen og medlemslandene i å kunngjøre informasjon om søknader som er vurdert som konfidensielle i henhold til artikkel 3 i forordning 258/97, samt gir bestemmelser som tillater offentliggjøring av deler av søknaden.

Merknader

Norge har pr dato ikke gjennomført forordning (EF) nr. 258/97 (ny mat-forordningen) som denne endringen er knyttet til, jf. omtale ovenfor.

Endringsforordningen vil bli gjeldende i Norge når forordning (EF) nr. 258/97 (ny mat-forordningen) blir gjennomført i norsk regelverk.

Sakkyndige instansers merknader

Mattilsynet har vurdert rettsakten som EØS-relevant bare hvis forordning (EF) 258/97 (ny mat-forordningen) blir gjennomført i norsk regelverk.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.

32003 R 1829 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1829/2003 av 22. september 2003 om genmodifiserte næringsmidler og fôrvarer (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten gir i all hovedsak regler for godkjenning og merking av genmodifiserte (GM) næringsmidler og fôrvarer. Rettsakten skal danne grunnlag for å sikre et høyt beskyttelsesnivå for menneskers liv og helse, dyrehelse, dyrevelferd, miljø og forbrukerinteresser i forhold til genmodifiserte næringsmidler og fôrvarer.

Rettsaktens virkeområde er næringsmidler/fôrvarer som inneholder, består av, eller er fremstilt fra genmodifiserte organismer (GMO). Prosesserte/avledete GM-fôrvarer har ikke hatt spesifikke godkjennings- og merkekrav i EU tidligere. Produkter som er ”fremstilt ved hjelp av GMO” er ikke omfattet. Sistnevnte kategori omfatter produkter som er fremstilt ved hjelp av GMO, men uten at noe av materialet fra GMOen er til stede i sluttproduktet. Dette blir eksemplifisert ved oster som er produsert ved hjelp av GM-enzymer hvor enzymet ikke er tilstede i sluttproduktet, ved produkter fra dyr som er fôret med GM-fôrvarer eller behandlet med GM-medisiner.

Forordningen legger opp til en sentralisert godkjenningsprosedyre hvor ”European Food Safety Authority” (EFSA) innstiller og Kommisjonen tar beslutninger, og hvor medlemslandene kan reise innvendinger og innlede en såkalt komitologiprosedyre. Forenklet prosedyre for godkjenning av genmodifiserte næringsmidler opphører. Det er lagt opp til større krav til søkere, da de må levere blant annet analyseverktøy og prøvemateriale.

Unntak fra godkjenningskravet vil gjelde for utilsiktet eller teknisk uunngåelig tilstedeværelse av GM-materiale opp til 1 % eller lavere terskel som blir fastsatt av medlemslandene på en sak til sak-basis. Dette gjelder forutsatt at aktørene kan vise at tilstedeværelsen virkelig er utilsiktet eller teknisk uunngåelig, og forutsatt at GM-materialet er vurdert av relevante vitenskapskomiteer eller EFSA og ikke innebærer noen risiko for helse og miljø.

Rettsakten omtaler GM-produkter som allerede finnes på markedet som godkjent under EUs vedtatte regelverk, blant annet forordning (EF) nr. 258/97 (ny mat-forordningen, se omtale ovenfor) og notifiseringer (forenklede godkjenninger) under ny mat-forordningen. Slike produkter kan fortsatt omsettes, forutsatt at EFSA innen 6 måneder etter at regelverket har trådt i kraft, skaffes informasjon vedrørende risikovurderingen av produktene, metoder for prøvetaking og analyser, prøver og kontrollprøver. Innen 9 år etter at produktene først kom på markedet, må søknadene fornyes.

Merkekravene omfatter alle genmodifiserte næringsmidler og fôrvarer, også der hvor DNA og protein ikke kan påvises (såkalt prosessmerking). Merkekravene omfatter ikke næringsmidler og fôrvarer som inneholder, består av eller er fremstilt fra GMO-er i en mengde som ikke er høyere enn terskler som er etablert i overensstemmelse med prosedyrer i artikkel 36 (2), forutsatt at tilstedeværelsen er utilsiktet eller teknisk uunngåelig, noe som frambyder må bevise. Det antydes ingen konkret maksimum terskelverdi. Produkter framstilt ved hjelp av GMO, men hvor GMO ikke er til stede i sluttproduktet, tilleggsmerkes med ”men inneholder ikke genmodifiserte organismer”.

Artikkel 35 omfatter muligheten til å bruke sikkerhetsklausul i forbindelse med genmodifiserte næringsmidler og fôrvarer.

Merknader

Rettsakten er i all hovedsak i harmoni med norsk regelverk på dette området.

Norge har utarbeidet kommentarer til rettsakten da denne var på forslagsstadiet, oversendt som EFTA-kommentarer i april 2002. En nasjonal høring er gjennomført i et samarbeid mellom landbruks-, fiskeri-, miljø- og helse/mat myndigheter.

Sakkyndige instansers merknader

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.

32003 R 1830 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1830/2003 av 22. september 2003 om sporbarhet og merking av genmodifiserte organismer (GMO) og sporbarhet av avledede genmodifiserte (GM) næringsmidler og GM-fôrvarer, og endring av direktiv 2001/18/EF (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

Formålet er å få enhetlige og klare regler for sporbarhet av levende GMO og avledede GM-produkter inkludert næringsmidler og fôrvarer, for derved å tilrettelegge for korrekt merking, miljømessig overvåkning, samt tilbakekalling av produkter.

Rettsakten vil gjelde for alle ledd i omsetning av produkter godkjent etter EU-regelverk. Dette gjelder produkter som består av eller inneholder GMO, inkludert GM-såvarer og andre GMO som er godkjent omsatt til dyrking eller annen utsetting i miljøet, næringsmidler og næringsmiddelingredienser, inkludert tilsetnings- og aromastoffer produsert fra GMO og fôrvarer og fôrvare-ingredienser inkludert tilsetningsstoffer produsert fra GMO.

Sporbarhet defineres som evnen til å spore GMO og produkter avledet fra GMO i alle ledd i produksjon og omsetning. Emballerte produkter som består av eller inneholder GMO, skal merkes ”Dette produktet inneholder genmodifiserte organismer” når de omsettes. Fra første ledd i omsetningskjeden skal frambyder overbringe til neste ledd informasjon om at produktet (både emballerte og i bulk) inneholder eller består av GMO, sammen med de(n) unike koden(e). Sporbarhet- og merkesystemet omfatter også GM-såvarer og andre GMO som er godkjent for omsetning til dyrking og utsetting i miljøet.

Angivelse av unik kode kan imidlertid erstattes med en erklæring fra frambyder om at produktet bare skal brukes til næringsmidler, fôrvarer eller til bearbeiding, i tillegg til de unike kodene for de GMO som produktet kan inneholde.

Krav til sporbarhet for avledede produkter er at frambydere av genmodifiserte næringsmidler eller fôrvarer skal videreformidle til neste ledd i kjeden informasjon om hver ingrediens som er produsert fra GMO, eller at produktet er produsert fra GMO dersom det ikke finnes noen ingrediensliste.

Det er også visse krav i rettsakten som gjelder både GMO og avledede produkter: Frambyder er forpliktet til å påse at denne informasjonen følger produktet til neste ledd i omsetningskjeden. Frambyder skal ha systemer og prosedyrer for å identifisere hvem produktene kommer fra og hvem de videresendes til. Denne informasjonen skal oppbevares i en periode på 5 år.

Kravene til merking og sporbarhet tilsidesetter ikke andre spesifikke krav i EF-regelverket for øvrig. Dette innebærer blant annet at rettsakter som regulerer GMO-produkter av ulike slag, kan fastsette ytterligere krav om merking, for eksempel hvor og hvordan produktene skal brukes. Kravene i rettsakten må ses i sammenheng med kravene til registrering av steder for dyrking av, og overvåkingsprogrammer for GMO som markedsføres iht. direktiv 2001/18/EF, og den tidsbegrensede godkjenningsperioden i dette direktivet (10 år). Dersom overvåkingen avdekker negative helse- eller miljøvirkninger skal overvåkingen og sporbarhetskravene til sammen gjøre det mulig å tilbakekalle produkter som består av eller inneholder den aktuelle GMO.

Blant annet produkter som inneholder eller består av inntil 1 % GMO, og som skal brukes direkte som næringsmidler, fôrvarer eller til videreforedling, unntas fra kravene om sporbarhet og merking. Forutsetningen er at frambyderne kan dokumentere at sporforurensningen er utilsiktet og teknisk uunngåelig og at GM-materialet er vurdert av en vitenskapelig komité eller ”European Food Safety Authority” (EFSA) og funnet å ikke representere noen helse- eller miljørisiko. Næringsmidler og fôrvarer produsert fra GMO er unntatt på samme vilkår som i forrige punkt fra kravet om sporbarhet dersom sporforurensningen av GM-materiale i ingrediensene ikke overstiger 1 %.

Merknader

Norge utarbeidet kommentarer til rettsakten da denne var på forslagsstadiet, oversendt som EFTA-kommentarer i november 2002, hvor EFTA/EØS-statene støttet rettsakten i hovedtrekk. En nasjonal høring er gjennomført i et samarbeid mellom landbruks-, fiskeri-, miljø- og helse/mat myndigheter. Rettsakten er i all hovedsak i harmoni med norsk regelverk på dette området.

Sakkyndige instansers merknader

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.

32004 R 0065 Kommisjonsforordning (EF) nr. 65/2004 av 14. januar 2004 om etablering av et system for utvikling og tildeling av unike koder for genmodifiserte organismer (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonsforordningen regulerer etableringen av et system for utvikling av og tildeling av unike koder for hver enkelt GMO. Formålet med de unike kodene er å kunne identifisere ulike GMOer og å finne frem til informasjon om dem fra ulike kilder. De unike kodene er et sentralt element i systemet for sporbarhet og merking som er regulert i forordning (EF) nr. 1830/2003 om sporbarhet og merking av genmodifiserte organismer og sporbarhet av næringsmidler og fôr produsert fra genmodifiserte organismer med mer (sporbarhets- og merkeforordningen). Etableringen av et system for unike koder er en forutsetning for at sporbarhets- og merkeforordningen kommer til anvendelse, jf. art. 13 jr. § 8 a.

Alle søknader i EU om godkjenning av en GMO, skal inneholde opplysninger om en unik kode for den omsøkte GMO. Den unike koden skal utvikles etter at OECDs database over bioteknologiske produkter (BioTrack) og Biosafety Clearing House (BCH) under Cartagenaprotokollen er konsultert for å hindre at det ikke blir nyttet en kode som allerede finnes. Alle unike koder skal bli registrert i et register drevet av Kommisjonen og informasjon skal også sendes BCH.

GMOer som allerede er godkjent skal også tildeles unike koder. Forordningen inneholder detaljerte regler om hvordan dette skal gjøres, som langt på vei tilsvarer de som gjelder for omsøkte GMOer.

I et vedlegg til forordningen går det fram hvordan de (alfanumeriske) unike kodene skal utformes.

Merknader

Rettsakten utfyller forordning (EF) nr. 1830/2003, som er under vurdering for innlemmelse i EØS-avtalen.

Sakkyndige instansers merknader

Mattilsynet har vurdert rettsakten som EØS-relevant og akseptabel.

Spesialutvalget for næringsmidler, der Barne- og likestillingsdepartementet, Fiskeridepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Helsedepartementet er representert, har gitt sin tilslutning.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.

32004 R 0641 Kommisjonsforordning (EF) nr. 641/2004 av 6. april 2004 om gjennomføringsbestemmelser til europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1829/2003 for så vidt gjelder tillatelse til nye genmodifiserte matvarer og fôrstoffer, meldinger om eksisterende produkter og utilsiktet eller teknisk uunngåelig forekomst av genmodifisert materiale der det er foretatt en gunstig risikovurdering (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

Formålet med forordningen er å veilede søkere og tilrettelegge for Den europeiske myndighet for mattrygghets (EFSAs) vurdering av søknader om genmodifisert mat og fôr. I tillegg til denne forordningen skal EFSA utarbeide en detaljert veiledning til søkere om hvordan søkerne skal utarbeide og presentere risikovurderingen av produktene.

Forordningen inneholder detaljerte regler om innholdet i bl.a. søknader og meldinger, og om innholdet i en liste over genmodifisert materiale hvor det allerede er foretatt en gunstig risikovurdering. Denne listen ble offentliggjort 18. april 2004 og skal ajourføres av Kommisjonen. Listen skal bl.a. skille mellom produkter hvor det finnes en offentlig tilgjengelig analysemetode og produkter hvor slik metode ikke finnes. Aksept av spormengder på en terskelverdi 0.5% gjelder kun for de produkter hvor det finnes analysemetode.

Merknader

Rettsakten utfyller forordning EF nr.1829/2003, som er under vurdering for innlemmelse i EØS-avtalen.

Sakkyndige instansers merknader

Mattilsynet har vurdert rettsakten som EØS-relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32006 R 1881 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1881/2006 av 19. desember 2006 som fastsetter grenseverdier for visse forurensende stoffer i næringsmidler (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten er en konsolidert versjon av kommisjonsforordning (EF) nr. 466/2001 som fastsetter grenseverdier for visse forurensende stoffer i næringsmidler, med alle etterfølgende endringer. Forordning (EF) nr. 466/2001 har blitt endret svært mange ganger siden den ble vedtatt. For å gjøre regelverket tilgjengelig og lettfattelig er alle endringsrettsakter inkludert i den nye forordningen. Det materielle innholdet er altså i all hovedsak lik den tidligere forordningen, men med noen unntak:
• Noen definisjoner er endret i henhold til det nye hygieneregelverket.

• Videre er henvisningene til risikovurderinger oppdatert.

• Rettsakten er også tydeligere på virksomhetenes ansvar for å vise at produkter er i samsvar med regelverket ved å understreke deres plikt til å gi opplysninger om relevante fortynnings- og/eller prosesseringsfaktorer for produkter som har grenseverdier kun for råvaren.

• Artikkel 1 pkt. 2 presiserer at grenseverdier, som er spesifisert i vedlegget, skal gjelde den spiselige del av varer dersom ikke annet er spesifisert.

• Artikkel 3, punkt 1 til 3 om forbud av bruk, miksing og detoksifisering, har fått et større virkeområde (artikkel 4.2 bokstavene a og b i forordning (EF) nr. 466/2001). Denne artikkelen omfattet tidligere kun aflatoksiner og okratoksin A.

• Artikkel 5 om bestemmelser vedrørende peanøtter, videreforedlet produkter av disse og cerealer, krever en sterkere tydeliggjøring, når det gjelder merking av produktenes bruksområde. For aflatoksiner er det bestemt at der hvor merkingen ikke er tydelig på om varen er til humant konsum, skal grenseverdiene gitt for direkte humant konsum gjelde (vedlegg, del 2, pkt 2.1.3 og 2.1.6).

• Artikkel 8 henviser til egne direktiver og forordninger for prøvetaking og analysemetoder for alle stoffer inkludert i vedlegget til denne forordningen. Artikkel 9 om overvåking og rapportering, bestemmer at det skal årlig informeres om funn av bestemte mykotoksiner til Kommisjonen (ESA). Norge har krevd rapportering for funn av mykotoksiner i næringsmidler to ganger i året siden 2004. Bakgrunnen for dette har vært at Kommisjonen har etterspurt denne type informasjon. Artikkel 9 poengterer også at det skal rapporteres hvert kvartal til Kommisjonen i henhold til vedtak 2006/504/EF. Det er positivt at dette er tatt med i denne rettsakten og at viktigheten av beskyttelsestiltakene blir fremhevet.Det kommer i denne forordningen noen nye grenseverdier som ikke var fastsatt i forordning (EF) nr. 466/2001. Dette gjelder:
• Grenseverdi for bly i fiskekjøtt. Det er nå kun én grenseverdi for alt fiskekjøtt på 0,3 mg/kg. Tidligere var det to grenseverdier for bly i fisk, en generell grenseverdi på 0,2 mg/kg og en grenseverdi på 0,4 mg/kg for noen arter som man vet har et høyere innhold enn andre arter. Den nye grenseverdien kom inn som følge av at den ble vedtatt i Codex Alimentarius (CCFAC, Codex Committee for Food Additives and Contaminants) 2006. Verken EU eller Norge gikk i mot et slikt forslag og det er derfor rimelig å ta det inn i vårt regelverk.

• Grenseverdi for kadmium i innmat hos hest. Det var tidligere ikke grenseverdi for innmaten, kun kjøttet. Nå er innmat fra hest inkludert i grenseverdiene for lever og nyre for storfe, sau, svin og fjørfe. Grenseverdiene er 0,5 mg/kg for lever og 1,0 mg/kg for nyre.

• Grenseverdien for kvikksølv i fiskerivarer er spesifisert noe mer detaljert. Det står nå at grenseverdien gjelder for krepsdyr, unntatt brunt krabbekjøtt og unntatt hode- og torakskjøtt fra hummer og andre lignende store krepsdyr.

• Grenseverdi for deoxynivalenol (DON), zearalenon (ZEN) og fumonisiner i mais vil tre i kraft i løpet av 2007. For DON og ZEN skal verdiene tre i kraft 1. juli 2007 og for fumonisiner 1. oktober 2007.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 27. september 2001 nr. 1028 om visse forurensende stoffer i næringsmidler. For de fleste stoffene som omfattes av regelverket vil dette ikke medføre noen administrative eller økonomiske konsekvenser, ettersom dette hovedsaklig er en konsolidering av allerede vedtatte rettsakter.

Sakkyndige instansers merknader

Mattilsynet har vurdert rettsakten som EØS-relevant og akseptabel. Spesialutvalget for næringsmidler, der Barne- og familiedepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet er representert, har gitt sin tilslutning.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32006 R 1882 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1882/2006 av 19. desember 2006 som fastsetter prøvetakingsmetoder og analysemetoder ved offisiell kontroll av nivåer av nitrat i visse næringsmidler (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten fastsetter prøvetakingsmetoder og angir kriterier for analysemetoder av nitrat i salat, spinat og barnemat. Hensikten er å ha best mulige retningslinjer for å sikre god håndtering og analyse for å kontrollere overholdelse av grenseverdiene for nitrat i salat, spinat og barnemat som er nedfelt i forordning (EF) nr. 1881/2006 (som setter grenseverdier for visse forurensende stoffer i næringsmidler). Hittil har man, i mangel av prøvetakingsregler for nitrat, vist til prøvetakingsdirektivet 2002/63/EF, som beskriver prøvetaking for plantevernmiddelrester i næringsmidler. Man mente imidlertid nå at det var hensiktsmessig å utarbeide en prøvetakingsforordning som er mindre omfattende og mer direkte relatert til nitrat og salat, spinat og barnemat.

Forordningen er i utgangspunktet relativt lik direktiv 2002/63/EF i oppbygging, dvs. med definisjoner av de forskjellige typer prøver (enkeltprøver, samleprøver, laboratorieprøver osv.) og angivelse av antall enkeltprøver, som skal inngå i en samleprøve avhengig av størrelsen på enkeltprøven. Det er imidlertid forskjeller i definisjonene, ettersom forordningen (EF) nr. 1882/2006 går spesifikt på salat/spinat/barnemat, mens direktiv 2002/63/EF inkluderer mange flere næringsmidler. Det er også mer detaljerte og spesifiserte retningslinjer i forhold til oppbevaring og forsendelse og merking av varene i forordning (EF) nr. 1882/2006, ettersom man beskriver nettopp de spesielle utfordringene som er knyttet til prøvetaking og kontroll av nitrat i salat og spinat (tap av væske er spesielt viktig, og merking av dyrkingsmetode påvirker også hvilken grenseverdi som gjelder).

I tillegg gir forordning (EF) nr. 1882/2006 retningslinjer i forhold til krav til analysemetode. Dette er ikke beskrevet i direktiv 2002/63/EF og det er derfor nytt i forhold til det man tidligere har hatt å forholde seg til. Kravene går på hvor nøyaktig, dvs. hvor stor gjenfinning man skal kunne forvente at analysemetoden har. Det er også krav til rapportering av resultater og beregning av analyseusikkerhet.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 27. september 2002 nr. 1028 om visse forurensende stoffer i næringsmidler.

Sakkyndige instansers merknader

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32006 R 1924 Europaparlaments- og rådsforordning(EF) nr. 1924/2006 av 20. desember 2006 om ernærings- og helsepåstander for næringsmidler (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten omhandler ernærings- og helsepåstander brukt i merking og kommersiell informasjon av matvarer. Området har ikke vært harmonisert tidligere i EØS. Merking skal ikke villede forbruker. Rettsakten inkluderer definisjoner, generelle kriterier for bruk av påstander og spesifikke kriterier for ernærings- og helsepåstander, dokumentasjonskrav og prosedyrer for godkjenningsordninger. I forordningens artikkel 2 defineres bl.a.
    •       påstand - ethvert budskap eller enhver fremstilling som ikke er pålagt i henhold til EUs regelverk eller nasjonalt regelverk, herunder bilder, grafikk eller symboler uansett form, som angir, indikerer eller antyder at en matvare har spesielle egenskaper
    •       ernæringspåstand - enhver påstand som angir, indikerer eller antyder at en matvare har særlige positive egenskaper på grunn av energi, næringsstoffer eller andre stoffer
    •       annet stoff - et annet stoff enn næringsstoff som har en ernæringsmessig eller fysiologisk effekt
    •       helsepåstand - enhver påstand som angir, indikerer eller antyder at det er sammenheng mellom en matvaregruppe, en matvare eller en av matvarens bestanddeler og helse
    •       påstand om redusert risiko for sykdom - enhver helsepåstand som antyder, indikerer eller antyder at inntak av en matvaregruppe, en matvare eller en av matvaregruppens bestnaddeler i betydelig grad reduserer en risikofaktor for utvikling av en sykdom hos mennesker.

European Food Safety Authority (EFSA) vil bli forespurt om å utarbeide ernæringsprofiler på matvarer eller matvaregrupper som kan merkes med ernærings- og helsepåstander (artikkel 4). Det skal utarbeides lister over helsepåstander som skal være tillatt å bruke uten søknadsprosedyre (artikkel 13). Påstander som angir "redusert risiko for sykdom" (reduction of disease risk claims) og påstander som refererer til barns utvikling og helse (artikkel 14) må oppfylle dokumnetasjonskravene og følge søknadsprosedyren som angitt i forordningen. Forordningens annex inneholder ernæringspåstander og kriterier for bruk av disse.

Hensikten med forslaget ifølge dokumentets innledende tekst er å

- sikre forbruker sann informasjon gjennom frivillig merking i tillegg til merking som er pålagt i gjeldende regelverk

- bedre fri flyt av varer i EØS-området

- øke den rettslige sikkerhet ved økonomisk investering

- sikre rettferdig konkurranse på matområdet

- fremme og beskytte nyskapning på matområdet

Merknader

Norge har tidligere ikke hatt spesifikt regelverk som har regulert bruk av helsepåstander på matvarer. Påstander har vært vurdert ved hjelp av merkeforskriftens bestemmelser (§ 5 - unngå villedning av forbruker og forbud mot medisinske påstander), samt Statens legemiddelverks retningslinjer for hva de anser som medisinske påstander. Høsten 2003 kom ”Syse”-utvalget med forslag til revisjon av Statens legemiddelverks (SLVs) liste. SLV har endret sin liste over medisinske påstander (påstander som er forbudt brukt på næringsmidler). Som en oppfølging av Syse-rapporten ble Mattilsynet bedt, i samarbeid med SLV, om å utarbeide dokumentet "Retnigslinjer for dokumentasjon ved bruk av ernærings- og helsepåstander på næringsmidler". Dette dokumentet kom i 2005. Norge har ikke praktisert forhåndsgodkjenning av helsepåstander.

Guidelines for Use of Health and Nutrition Claims som har vært diskutert i Codex merkekomite (CCFL) i flere år, ble vedtatt på Codex Kommisjonsmøte i juli 2004. Arbeidet med krav til dokumentasjon for helsepåstander er startet i Codex arbeidsgruppe for næringsmidler til bruk ved spesielle ernæringsmessige behov (CCNFSDU). Resultatet av dette arbeidet skal inkluderes i Codex´ Guidelines for Use of Health and Nutrition Claims.

Rettsakten vil kreve ny norsk forskrift.

Administrative og økonomiske konsekvenser knyttet til implementering av forordningen:

Det er søknadsplikt for bruk av visse påstander. Det er uklart om dokumentasjonen krever en førstevurdering nasjonalt, før videresending av en søknad. I så fall vil Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM) måtte involveres. Hvis dette må skje innen 14 dager som forordningen krever, må denne type søknader ha prioritet både hos Mattilsynet og VKM. Merarbeidet som dette vil medføre kan kompenseres ved at denne type søknader blir avgiftsbelagt.

Avhengig av hva som skal gjøres nasjonalt på forhånd, og hvor mye vi er nødt til å etablere på nytt i overgangsfasen, vil implementeringen medføre administrative og økonomiske konsekvenser både for myndighetene og private aktører (se vurderinger).

Sakkyndige instansers merknader

Forordningen er sendt på kort forhøring til elektronisk kontaktforum som ble opprettet 31.05.07. Kontaktforumet består av 22 medlemmer. Fire (NBL, TINE; Synnøve Finden og FHL) har svart på forhøringen. Alle kommentarene er spørsmål vedrørende tolkninger av forordningens innhold.

Rettsakten er til vurdering i Spesialutvalget for næringsmidler, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32006 R 1925 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1925/2006 av 20. desember 2006 om tilsetting av vitaminer, mineraler og visse andre stoffer til næringsmidler (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten regulerer tilsetting av vitaminer og mineraler og visse andre stoffer til næringsmidler. Andre stoffer defineres som "stoffer som ikke er vitaminer eller mineraler, og som har en ernæringsmessig eller fysiologisk virkning" (artikkel 2.2).

Formålet med forordningen er å harmonisere medlemslandenes regelverk og administrative bestemmelser vedrørende tilsetting av vitaminer og mineraler og visse andre stoffer til matvarer med henblikk på å sikre at det indre marked fungerer tilfredsstillende, samtidig som det sikres et høyt forbrukerbeskyttelsesnivå (artikkel 1.1). Forordningens bestemmelser om vitaminer og mineraler gjelder ikke kosttilskudd (artikkel 1.2), og skal gjelde uten å påvirke bestemmelsene (without prejudice) i spesifikke fellesskapsbestemmelser vedrørende næringsmidler til særlige behov, ny mat og nye næringsmiddelingredienser, genetisk modifisert mat, tilsetningsstoffer og aromaer og godkjente ønologiske framgangsmåter og behandlingsmetoder (artikkel 1.3). Det er kun de vitaminer og mineraler som er listet i et vedlegg 1 til forordningen, og da i de forbindelser som er listet i et vedlegg 2 som er tillatt å tilsette til matvarer (artikkel 3.1). Tilsetting kan skje enten stoffet finnes naturlig i matvaren eller ikke.

Det er (pr. i dag) ikke tillatt å tilsette vitaminer eller mineraler til friske, ikke-bearbeidede produkter, for eksempel frukt, grønnsaker, kjøtt eller fisk eller drikker med mer enn 1,2 volumprosent alkohol. Ytterligere matvarer eller matvarekategorier, til hvilke bestemte vitaminer og mineraler ikke kan tilsettes, kan senere fastlegges i henhold til prosedyren i artikkel 14, på grunnlag av vitenskapelig dokumentasjon og med hensyn til deres ernæringsmessige verdi (artikkel 4). Se nedenfor og "andre opplysninger" for forhold knyttet til artikkel 14 (komitologiprosedyre).

Den samlede mengde tilsatt vitamin eller mineral i den matvaren som frambys for salg, kan uansett formål ikke overstige de felles maksimumsgrenser som skal fastsettes på et senere tidspunkt. Kommisjonen har frist til 19. januar 2009 med å fremme forslag om maksimumsgrenser. Maksimumsgrensene (artikkel 6.1), og andre eventuelle betingelser som begrenser eller forbyr tilsetting av et bestemt vitamin eller mineral til en matvare eller matvarekategori (artikkel 6.2) skal fastsettes i henhold til komitologiprosedyren, jf. art. 14.

Ved etablering av maksimumsgrenser, og de betingelser som eventuelt vil gjelde for tilsetting av et bestemt vitamin eller mineral til en matvare eller matvarekategori, skal det tas hensyn til følgende:

• Øvre trygg grense for vitaminer og mineraler (UL), og om nødvendig med hensyn til forskjellige forbrukergruppers varierende grad av følsomhet

• Vitamin- og mineralinntak fra andre kostkilder

• Anbefalt inntak av vitaminer og mineraler i befolkningen

• For de vitaminer og mineraler som har liten margin mellom anbefalt daglig inntak (reference intake) og øvre trygg grense (upper safe level (UL)), skal det om nødvendig tas hensyn til a) enkeltprodukters bidrag til den samlede befolkningens eller bestemte befolkningsgruppers alminnelige kost, og b) produktets ernæringsprofil slik det er utarbeidet i forordning 1924/2006 om ernærings- og helsepåstander (artikkel 6.3, 6.4 og 6.5)

Ved tilsetting av et vitamin eller mineral skal det som et minimum tilsettes en "betydelig mengde" som angitt i vedlegget til næringsdeklarasjonsdirektivet 90/496/EØF (artikkel 6.6). Per i dag er det definert som 15 % av referanseverdien for anbefalt inntak.

Berikingsforordningens bestemmelser om merking sier at næringsdeklarasjon er obligatorisk, og at de samlede mengder av de tilsatte vitaminer og mineraler etter tilsetting til matvaren skal angis. Det gis for øvrig også bestemmelser for å hindre villedning av forbrukeren, og det sies også at merkingen av berikede produkter kan bære en påstand om denne berikingen forutsatt at den er i samsvar med betingelsene i forordning (EF) nr. 1924/2006 om ernærings- og helsepåstander (artikkel 7).

Hvilke vitamin- og mineralforbindelser som skal kunne brukes er listet i en uttømmende positivliste (vedlegg 2). Ut fra premissene til forordningen ser det ut til at denne listen er den samme som brukes i de rettsakter som regulerer barnemat, særnær-produkter og kosttilskudd. Eventuelle endringer i denne positivlisten skal gjøres ved komitologiprosedyre.

Det er foreslått en syv års overgangsordning for hvilke vitaminer og mineraler, samt vitamin- og mineralforbindelser som kan tilsettes (artikkel 17). Dette innebærer at inntil 19. januar 2014 kan medlemslandene tillate tilsetting av vitaminer og mineraler som ikke er ført i vedlegg 1, og i former som ikke er gitt i vedlegg 2, under følgende forutsetning: Det aktuelle stoffet brukes som tilsetting til matvarer som markedsføres i Fellesskapet den 19. januar 2007, og at EFSA ikke har gitt noen negativ uttalelse om bruk av dette stoffet på bakgrunn av dokumenter som må være Kommisjonen i hende senest 19. januar 2010.

Medlemslandene kan inntil 19. januar 2014 videreføre allerede eksisterende nasjonale restriksjoner på eller forbud mot handel med matvarer som er tilsatt vitaminer og mineraler som ikke er ført i vedlegg 1 eller i former som ikke er ført i vedlegg 2. Det er forutsatt at restriksjonene ligger innenfor de generelle bestemmelsene i EU-retten, herunder traktaten artikkel 28 og 30.

Gjeldende nasjonale bestemmelser vedrørende maksimums- og minimumsgrenser for vitaminer og mineraler i vedlegg 1, og eventuelle andre betingelser som er satt for denne tilsetningen, kan opprettholdes fram til tilsvarende fellesskapsbestemmelser fastsettes, eller gjennom andre spesifikke fellesskapsbestemmelser.

Også nasjonale bestemmelser om obligatorisk tilsetting av vitaminer og mineraler kan videreføres (artikkel 11), men må meldes til Kommisjonen senest 19. juli 2007. Dersom et medlemsland senere finner det nødvendig å vedta ny lovgivning om obligatorisk tilsetting eller om forbud mot eller begrensninger av anvendelse av visse stoffer (artikkel 11.2) skal dette meldes med en begrunnet orientering til Kommisjonen og øvrige medlemsland (artikkel 12). De påtenkte bestemmelsene behandles i Kommisjonen i henhold til Artikkel 14.

Hvilke andre stoffer enn vitaminer og mineraler som skal omfattes av forslaget er ikke spesifisert i forordningen per i dag, men det er etablert 3 lister i vedlegg 3 - A) Forbudte stoffer, B) Stoffer som kan tilsettes under bestemte begrensninger og C) Stoffer som er under granskning/overvåkning. Med ”visse andre stoffer” menes andre stoffer/ingredienser enn vitaminer og mineraler og som tilsettes eller brukes i framstillingen av matvarer slik at inntaket langt overskrider normalt inntak gjennom kostholdet, og/eller stoffer som på annen måte vil kunne utgjøre en potensiell risiko.

Kommisjonen kan på eget initiativ eller på grunnlag av opplysninger som den mottar fra medlemslandene, på grunnlag av risikovurdering i EFSA beslutte om det er nødvendig å føre opp stoffet eller ingrediensen i vedlegg 3 (artikkel 8). Næringsmiddelbedrifter eller andre berørte parter kan til en hver tid framlegge vitenskapelig dokumentasjon til vurdering i EFSA for å bevise at et stoff som er under granskning (dvs. plassert i kategori C i vedlegg 3), er helsemessig trygt ved de gitte bruksbetingelser. EFSA skal straks underrette medlemsstatene og Kommisjonen, og gjøre innsendt dokumentasjon tilgjengelig. Innen fire år etter at et stoff er ført i C-listen, skal det treffes en avgjørelse om stoffet generelt skal tillates, om det skal tillates med bruksbetingelser (B-listen) eller forbys (A-listen) (se for øvrig også "vurderinger"). Avgjørelsen skal tas på bakgrunn av EFSAs vurdering av all innsendt dokumentasjon. Kommisjonen skal etablere såkalte implementeringsregler for hvordan de beskrevne bestemmelsene for "andre stoffer" i artikkel 8 skal håndheves.

Det gis mulighet til å innføre nasjonal meldeplikt for omsetting av produkter som er tilsatt vitaminer, mineraler og andre stoffer. Dette skal i så fall skje gjennom at produsenten eller den som er ansvarlig for markedsføringen av matvarer som er tilsatt vitaminer og/eller mineraler, underretter myndighetene om markedsføringen ved å framlegge et eksemplar av den merkingen som brukes på produktet. Myndighetene kan også kreve opplysninger om eventuelle tilbaketrekkinger fra markedet (artikkel 15) (se "merknader" og "vurderinger").

Det er opprettet et offentlig EU-register i tilknytning til forordningen. Registeret inneholder lister over hvilke vitaminer og mineraler som kan tilsettes, tillatte vitamin- og mineralforbindelser, maksimums- og minimumsgrenser, informasjon om nasjonalt påbudt beriking, informasjon om restriksjoner for beriking (eg. forordningens artikkel 4), liste over "søknader" om bruk av stoffer som ikke er ført i forordningens vedlegg 1 og/eller 2, og informasjon om andre stoffer referert til i vedlegg 3.

Medlemslandene er gitt mulighet til å treffe nasjonale midlertidige beskyttelsestiltak som forbyr eller begrenser omsetning av produkter som er i overensstemmelse med bestemmelsene i forordningen, dersom de kan godtgjøre at de utgjør en helserisiko (artikkel 13). En forutsetning for dette er at det aktuelle medlemslandet straks gir en begrunnet melding om dette til Kommisjonen og de øvrige medlemsland. Kommisjonen treffer ved komitologi, og etter at det eventuelt er innhentet uttalelser fra EFSA, avgjørelse om tiltaket er berettiget. Dersom Kommisjonens konklusjon er at tiltaket ikke er berettiget, kan ikke medlemslandet opprettholde tiltaket.

Det framgår for øvrig av bestemmelsene om frie varebevegelser at visse nasjonale tiltak som har virkning som tekniske handelshindringer kan legitimeres med hjemmel i EF-traktaten, og da spesielt artikkel 28 og 30 (som tilsvarer EØS-avtalen artikkel 11 og 13) (artikkel 10).

Artikkel 14 om "Committee procedure" (komitologi) inneholder prosedyrebestemmelser for hvordan utfyllende/supplerende bestemmelser skal utarbeides, med henvisning til vedtak 99/468/EF som inneholder ytterligere bestemmelser vedrørende prosedyre. I henhold til prosedyrebeskrivelsene skal utfyllende bestemmelser til forordningen fastsettes av Kommisjonen. Den europeiske myndighet for næringsmiddeltrygghet (EFSA) skal konsulteres i beslutninger som kan ha helsemessige konsekvenser. (Se ”øvrige opplysninger” for foreslåtte endringer i denne bestemmelsen.)

Senest 19. juli 2013 skal Kommisjonen forelegge en rapport om effekten av denne forordningens gjennomføring for Europa-parlamentet og Rådet (artikkel 16). I den sammenheng må de enkelte medlemslandene innen 19. juli 2012 gi opplysninger til Kommisjonen om: utviklingen på markedet for matvarer tilsatt vitaminer og mineraler, forbruket av disse produktene, befolkningen inntak av næringsstoffer og endrede kostvaner samt tilsetting av visse andre stoffer. Kommisjonen skal i sin rapport i tillegg gi relevante forslag til endringer i forordningen.

Merknader

Rettsakten krever endring i Generell forskrift 8. juli 1983 nr. 1252 for produksjon og frambud av næringsmidler § 10, og forordningen bør implementeres i norsk rett i en egen forskrift.

Implementering av forordningen vil medføre behov for endringer i dagens norske håndtering av berikingssaker. Dette gjelder også i forhold til etablering av nasjonale bestemmelser om meldeplikt (jf. artikkel 15).

Sakkyndige instansers merknader

Et tidligere forslag til rettsakten (den gang direktiv) ble sendt på høring til et begrenset utvalg av industri og andre organisasjoner i 2000.

I 2003 ble forordningsutkastet sendt på ny høring. I korthet støttet industrien utkastene, mens Forbrukerrådet uttrykte en mer restriktiv holdning.

Rettsakten vurderes av Spesialutvalget for næringsmidler, der Helse- og omsorgsdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget er ikke ferdig med sin vurdering.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32006 R 1981 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1981/2006 av 22. desember 2006 om gjennomføringsbestemmelser til artikkel 32 i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1829/2003 for så vidt angår EF-referanselaboratoriet for genetisk modifiserte organismer (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten omhandler bestemmelser om at de som søker om å få godkjent produkter under forordning (EF) nr. 1829/2003 vedr genmodifiserte næringsmidler og fôrvarer, må betale visse gebyrer som bidrag til dekking av utgiftene til EUs referanselaboratorium og de nasjonale referanselaboratorier. Rettsakten omhandler i tillegg bestemmelser for etablering av nasjonale referanselaboratorier.

Mer detaljer om rettsakten

Rettsakten fastsetter gjennomføringsbestemmelser til artikkel 32 i forordning (EF) nr. 1829/2003 om EF-referanselaboratoriet for genetisk modifiserte organismer (GMO), heretter kalt CRL (Community Reference Laboratory). Det fremgår blant annet også av artikkel 32 i forordning (EF) nr. 1829/2003 at CRL på GM-området skal bistås av eventuelle nasjonale referanselaboratorier, heretter kalt NRL (National Reference Laboratory). Videre fremgår det av bestemmelsen at det er søkerne som skal betale kostnadene for oppgavene som utføres av CRL og Det europeiske nettverk av GMO-laboratorier (ENGL) i denne sammenheng og at dette gebyret ikke skal overstige kostnadene med validering av påvisningsmetodene. Bestemmelsene i forordning (EF) nr. 1981/2006 kan i følge rettsaktens artikkel 1 inndeles i to hovedkategorier. Den første hovedkategorien, artikkel 3 til 5, omfatter bestemmelser om gebyr som virksomheter må betale for å få en deteksjonsmetode validert og referansemateriale kontrollert av CRL. Den andre hovedkategorien, artikkel 6 til 8 og vedleggene til forordningen, omfatter bestemmelser om opprettelsen av NRLer og krav til disse. Artikkel 2 inneholder definisjoner.

Hovedinnholdet i kategori 1 - bestemmelser om gebyr som virksomheter må betale for å få en deteksjonsmetode validert og referansematerialet kontrollert av CRL

Det fremgår av artikkel 3 nr. 1 at det per søknad skal betales et fast gebyr på 30.000 euro. Dersom det er nødvendig med en komplett validering for en påvisnings- og identifikasjonsmetode for en bestemt GMO-event skal det etter artikkel 3 nr. 2 betales et supplerende gebyr på 60.000 euro som på nærmere fastsatte vilkår kan nedsettes. Etter artikkel 3 nr. 3 kan det også kreves supplerende gebyr dersom kostnadene ved validering overstiger beløpene i artikkel 3 nr. 1 og 2. Videre fremgår øvrige muligheter for nedsettelse av gebyr eller fritak fra gebyrplikt av artikkel 4, blant annet for små og mellomstore virksomheter eller dersom virksomheten har sitt hovedsete i et utviklingsland eller dersom søker allerede har fremlagt den aktuelle påvisnings- og identifikasjonsmetoden sammen med en tidligere søknad om godkjenning av produkter som er basert på den samme GMO og metoden er validert og offentliggjort av CRL. Artikkel 5 inneholder de nærmere prosedyrer for saksbehandlingen i forbindelse med gebyrinnbetalingen og valideringsprosessen.

Hovedinnholdet i kategori 2 - bestemmelser om opprettelsen av og krav til NRLer

Det fremgår av artikkel 6 nr. 1 at NRLer må tilfredsstille kravene i vedlegg 1 til forordningen. Kravene går blant annet ut på at laboratoriet må være akkreditert etter EN ISO/IEC 17025 eller en tilsvarende internasjonal standard som sikrer at laboratoriene har et tilstrekkelig antall kvalifiserte medarbeidere, råder over nødvendig utstyr, har en passende administrativ infrastruktur og råder over tilstrekkelig datakapasitet og behandler den informasjon de får tilgang til fortrolig. Laboratoriene som er listet opp i vedlegg 2 til forordningen er vurdert til å oppfylle disse kravene og utpekes dermed til NRLer på dette området. Det fremgår videre av artikkel 6 nr. 2 at det skal inngås en skriftlig avtale mellom CRL og NRLene om deres innbyrdes forhold, herunder om økonomi, ettersom CRL skal fordele en del av de midler det får inn ved gebyrinnkrevingen til NRLene. Videre fremgår det av artikkel 7 at CRL i samarbeid med NRLene skal utarbeide en årlig rapport om arbeidet under forordningen og at det skal avholdes et årlig møte mellom CRL og NRLene i denne sammenheng. Artikkel 8 slår fast at vedlegg 3 til forordningen endrer vedlegget til forordning (EF) nr. 1829/2003 punkt 2, 3 og 4. Det fremgår nå av punkt 2 at CRL for så vidt gjelder de oppgaver som er angitt i vedlegget skal bistås av NRLene og at NRLene automatisk skal betraktes som medlemmer i ENGL. De videre rettigheter og plikter og nærmere retningslinjer for oppgavefordelingen mellom CRL og NRLene, herunder forholdet til oppgaver etter forordning (EF) nr. 882/2004 (kontrollforordningen), og forholdet mellom CRL og medlemmene i ENGL fremgår av punkt 3 og 4 i vedlegget.

Merknader

Rettsakten må implementeres i norsk rett i forskrift. Det må vurderes nærmere om forordningen kan implementeres i en eksisterende forskrift, andre forskrifter som er under utarbeidelse på GM-området eller i en egen forskrift. Rettsakten antas å ha administrative og økonomiske konsekvenser for Veterinærinstituttet (VI) som er Norges nasjonale referanselaboratorium på GM-området. Videre fastsetter forordningen som nevnt ovenfor gebyrene for CRLs arbeid noe som vil ha økonomisk betydning for virksomheter som eventuelt leverer inn en søknad om godkjenning av et produkt etter forordning (EF) nr. 1829/2003 i Norge.

Sakkyndige instansers merknader

Mattilsynet anser rettsakten som EØS-relevant og akseptabel med tilpasningstekst, hvor VI blir listet opp som norsk referanselaboratorium. Rettsakten er under vurdering av Spesialutvalget for næringsmidler som har representanter fra Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 R 0333 Kommisjonsforordning (EF) nr. 333/2007 av 28. mars 2007 om metoder for prøvetaking og analyse ved offentlig kontroll av nivåer av bly, kadmium, kvikksølv, uorganisk tinn, 3-MCPD og benzo(a)pyren i næringsmidler (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten er en sammenslåing av tre rettsakter om prøvetaking og analyse som tidligere er gjennomført i norsk lovverk. Direktivene 2001/22/EF, 2004/16/EF og 2005/10/EF erstattes av forordning (EF) nr. 333/2007.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 27. september 2002 nr. 1028 om visse forurensende stoffer i næringsmidler.

Sakkyndige instansers merknader

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 R 0372 Kommisjonsforordning (EF) nr. 372/2007av 2. april 2007 om fastsettelse av midlertidige migrasjonsgrenser for myknere i pakninger til lokk i kontakt med næringsmidler (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

Forordningen gjennomfører midlertidige spesifikke migrasjonsgrenser for enkelte plastmyknere brukt i pakningen til skrulokk. Når overgangsperioden er utløpt trer direktiv 2007/19/EF i kraft (1. april 2008) og viderefører grenseverdiene.

EU-kommisjonen har vedtatt en midlertidig forordning fordi det har vært et ønske om rask gjennomføring i EU/EØS-området, dvs. raskere enn det som kunne oppnås ved det nevnte endringsdirektivet.

Merknader

Gjeldende regelverk for plastmaterialer i kontakt med næringsmidler er gjennomført i forskrift 21. desember 1993 nr. 1381 om materialer og gjenstander i kontakt med næringsmidler (matemballasjeforskriften). Forskriften er harmonisert med EUs regelverk på området. Rettsakten krever endringer i forskriften.

Leverandører av forseglingssystemer blir påført utviklingskostnader hvis nåværende produkter inneholder stoffer som migrerer til næringsmiddel i for høye konsentrasjoner. En vesentlig del av kostnadene består i å overvåke om de alternative produktene holder hermetisk tett over lang tid. Utover dette anses rettsakten ikke å ha store økonomiske konsekvenser verken for næringsliv eller tilsyn.

Sakkyndige instansers merknader

Mattilsynet har hatt kontakt med bransjen om forordningen. Bransjen er godt orientert, men har ikke kommet med særlige innspill i forhold til forordningen.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32006 L 0052 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2006/52/EF av 5. juli 2006 om endring av direktiv 95/2/EF om andre tilsetningsstoffer enn fargestoffer og søtstoffer og direktiv 94/35/EF om søtstoffer i næringsmidler (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

Det foreslås endring i to direktiver, det blir sjette endring av direktiv 95/2/EF om andre tilsetningsstoffer enn fargestoffer og søtstoffer, og tredje endring av direktiv 94/35/EF om søtstoffer til bruk i næringsmidler.

Alle tilsetningsstoffer som søkes godkjent vurderes av EUs vitenskapelige komité for næringsmidler. Fram til 2002 var dette Scientific Committe for Food (SCF), men som et resultat av EUs food law 178/2002 ble SCF lagt ned og erstattet av Den europeiske myndighet for næringsmiddeltrygghet (EFSA). I dette forslaget er noen risikovurderinger foretatt av SCF og noen av EFSA. Det vil derfor være forskjellige henvisninger avhengig av når stoffet ble vurdert.

Endring av direktiv 95/2/EF:

Revidering av dagens regulering

Nitritt/nitrat (E249-252) er godkjent for bruk i kjøttprodukter, ost og enkelte fiskeprodukter for konservering. I dag er mengdebegrensningen satt på restmengde i ferdig produkt. Etter dom i sak C-3/00 i EU-domstolen - Danmark mot Kommisjonen, der Norge var medsaksøker, ba Kommisjonen EFSA om å råd angående regulering av nitritt nitrat.

Med bakgrunn i rådet fra EFSA, fra november 2003, foreslår nå Kommisjonen å endre dagens godkjenning av nitritt/nitrat. Mengdebegrensningen er for inngående mengde, og med lavere nivåer enn tidligere. Samtidig åpner regelverket for at nitritt og nitrat kan tilsettes samtidig i ikke-varmebehandlete kjøttprodukter. For noen tradisjonelle produkter reguleres fremdeles restmengde. I COM(2004)650 var unntakene meget begrenset. I endelig direktiv er listen over unntak blitt meget omfattende. Unntakene er gitt som produktnavn i kursiv (eksempel jambon sec). I Tilsetningsstoffdirektivene brukes kursiv på produkter som typisk er av en bestemt geografisk opprinnelse, produktene oppgitt i kursiv kan ofte inneholde flere tilsetningsstoffer eller i større mengder enn de produkter som ellers er innen den næringsmiddelkategorien. Produktene kan produseres andre steder, men da skal de være i samsvar med geografisk opprinnelig produkt. Dette må ikke forveksles med produkter omfattet av direktiv 292/97/EF, som begrenser bruken av tilsetningsstoffer i en rekke nasjonale produkter. Produksjonsmetodene for unntakene er beskrevet og dersom noen mener at et av deres produkter er tilsvarende som det navngitte produkter kan dette inkluderes ved vedtak i EUs faste komité.

For "weaning foods" og "food supplements and foods for special medical purposes" endres terminologi slik at den samsvarer med gjeldende rettsakter på området.

Direktiv 2003/114/EF krevde at Kommisjonen og EFSA skulle gjennomgå betingelsene for parahydroksybenzoater (E214-219) før 1. juli 2004. I sin vurdering av 13. juni 2004 ga EFSA disse stoffene en gruppeverdi for Akseptabel Daglig Inntak (ADI) på 10 mg/kg kroppsvekt/dag. Imidlertid ble det konkludert med at propylparabenene (E216 og E217) ikke skulle være en del av denne gruppen da disse har effekt på kjønnshormoner og mannlige reproduktive organer i rotter. Uten en ADI-verdi har man ikke grunnlag for å sette mengdebegrensning og disse foreslås slettet fra direktiv 95/2/EF.

I april 2004 forbød Kommisjonen å importere og omsette "jelly minicups" som inneholder geldannende tilsetningsstoffer produsert av tang. EFSA har deretter risikovurdert kvelningsfaren som kan oppstå fra andre geldannende tilsetningsstoffer og har konkludert med at ethvert geldannende tilsetningsstoff, uavhengig om det er derivert fra tang eller annet, som benyttes i produksjon av sukkervarer av lignende størrelse og fysisk-kjemiske egenskaper og som skal inntas på den måten, medfører en kvelningsfare. Geldannende tilsetningsstoffer blir nå foreslått permanent forbudt i "jelly minicups".

Nye tilsetningsstoffer

Erytritol E968 er en sukkeralkohol som søter omtrent 60-80% av sukrose. Stoffet er risikovurdert av SCF og det er konkludert med at stoffet gis en ikke-numerisk verdi for ADI, på samme måte som de andre sukkeralkoholene (sorbitol, xylitol osv). Stoffet har en avførende virkning, men mindre enn de andre sukkeralkoholene. Det foreslås at erytritol godkjennes for bruk i næringsmidler med samme bruksbetingelser som de andre sukkeralkoholene.

Soyabønne-hemicellulose E426 er et vannløselig polysakkarid ekstrahert fra soyafiber. Stoffet som skal omsettes i EØS produseres fra tradisjonell soya. SCF har konkludert at stoffet er aktseptabelt for bruk i de mengder og i de næringsmidler som det er søkt om. Stoffet foreslås godkjent som emulgator i sauser, kosttilskudd, aroma, fortykker i bakervarer og i sukkervarer av gelétypen og som stabilisator i fryst mat og melkebaserte drikker og som antiklumpemiddel i ris og nudler. Av hensyn til allergikere kan ikke produktet tilsettes til produkter som er ubearbeidete. Stoffet må merkes som allergen i matvaren.

Etylcellulose E462 er en etylester av cellulose og er produsert av trepulp eller bomull. Stoffet brukes i dag i flere farmasøytiske produkter med funksjon som binde- og/eller fyllstoff. Stoffet har fått gruppe ADI sammen med andre modifisert celluloser og bruksbetingelsene blir de samme. Tilsetningsstoffet godkjennes uten tallfestet mengdebegrensning i de næringsmidler som generelt kan inneholde tilsetningsstoffer.

Tertiært butylhydroksykinon (TBHQ) E319 er en antioksidant som har fått ADI-verdien 0,7 mg/kg kroppsvekt. Tilsetningsstoffet brukes sammen med gallater og BHA/BHT i oljer, tørkede produkter og aroma.

Pullulan E1204 er vurdert av EFSA som har funnet stoffet akseptabelt for bruk som overflatebehandlingsmiddel i kosttilskudd i form av kapsler og tabletter samt frisk-pustprodukter i form av flak og tilsetningstoffet godkjennes til slik bruk.

4-heksylresorcinol E586 er et stoff som forhindrer enzymatisk dannelse av sorte flekker på skall av rå, kjølte og fryste skalldyr. SCF har konkludert med at stoffet er toksikologisk akseptabelt såfremt restmengden i skalldyrkjøtt ikke overstiger 2 mg/kg. Stoffet er et alternativ til sulfitter.

Godkjenning av ny bruk av godkjente tilsetningsstoffer

Natriumhydrogenkarbonat(E500ii) foreslås godkjent for bruk i surmelksost. Stoffet tilsettes surmelkskvark for å bufre melkesyren slik at startkultur kan vokse.

Sorbater (E200-203) og benzoater (E210-213) foreslås godkjent for bruk som konserveringsmidler i kokte skalldyr og bløtdyr.

Silsiumdioksid (E551) er godkjent for bruk som bærestoff for fargestoffer med maksimumsnivå 5 %. Det foreslås å tillate silisiumdioksid som bærer for titanioksid (E171) og jernoksider og -hydroksider (E172) opp til 90 % relativt til pigment. Dette muliggjør en del nye fargeeffekter.

En del ungarske spesialiteter kommer inn som kursivprodukter, det vil si produkter som har spesielle regler for bruk av tilsetningsstoffer (brød og paté).

Endring av 94/35/EF:

Erytritol (E968) foreslås godkjent som søtstoff. Stoffet er beskrevet under endring av 95/2/EF. Erytritol har samme egenskaper som andre sukkealkoholer; søthet, redusert energiverdi, og nonkarsinogenitet. Stoffet er mindre avførende enn de andre sukkeralkoholene og det er foreslått at erytritol ikke må merkes med å ha avførende virkning. Stoffet foreslås godkjent i de samme næringsmidler som de andre sukkeralkoholene.

Merknader

Forskrift 31. desember 1993 nr. 1378 om tilsetningsstoffer til næringsmidler vil måtte endres.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget vurderes av Spesialutvalget for næringsmidler, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32006 L 0141 Kommisjonsdirektiv 2006/141/EF av 22. desember 2006 om morsmelkerstatning og tilskuddsblandinger til spedbarn og småbarn og om endring av direktiv 1999/21/EF (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten bygger på en rapport utarbeidet og publisert av EUs vitenskapskomite i 2003 (Report of the SCF on the revision of Essential Requirements of Infant Formulae and Follow-on Formulae - adopted 4 April 2003). Rettsakten gir detaljerte krav til innhold, sammensetning, merking og markedsføring av morsmelkerstatning og tilskuddsblandinger beregnet til friske sped- og småbarn.

Definisjonen av morsmelkerstatning og tilskuddsblandinger er noe modifisert fra gjeldende forskrift om morsmelkerstatning og tilskuddsblandinger som implementerer direktiv 91/321/EØF med tilhørende endringer. Det spesifiseres ikke lenger at morsmelkerstatning alene skal dekke spedbarns ernæringsmessige behov i deres første fire til seks levemåneder, men at morsmelkerstatning alene skal dekke spedbarns ernæringsmessige behov i de første månedene i livet og frem til introduksjonen av fast føde. Definisjonen av tilskuddsblandinger er modifisert tilsvarende.

For morsmelkerstatning og tilskuddsblandinger er det gitt minimums- og maksimumsgrenser for innhold av de fleste næringsstoffene. Omregningsfaktoren for protein er endret til 6,25 for både kumelk- og soyaprotein. I stedet for å bruke kasein som referanseprotein, benyttes morsmelk.

Grenseverdiene for rester av plantevernmidler er ikke endret fra nåværende krav, men disse bestemmelsene vil nå måtte inkluderes i forskrift om morsmelkerstatning og tilskuddsblandinger. Tidligere var disse bestemmelsene inkludert i forskrift 21. desember 1993 nr. 1388 om rester av plantevernmidler mv. i næringsmidler. Det er innført en del begrensninger på markedsføring av morsmelkerstatning. Det er få endringer i disse bestemmelsene. Likevel vil dette innebære en endring fra gjeldende norsk regelverk. Da nåværende direktiv ble innlemmet i norsk regelverk var det ikke hjemmel i Næringsmiddelloven til å inkludere disse bestemmelsene. Matloven gir imidlertid mulighet til å inkludere de aktuelle bestemmelsene.

Det er innført meldeplikt på morsmelkerstatning. Meldeplikten er imidlertid allerede innført som en særnorsk regel i gjeldende forskrift og vil følgelig ikke innebære en endring i vårt regelverk.

Ernærings- og helsepåstander på morsmelkerstatning skal kun benyttes i samsvar med krav gitt i direktivet. Forordning (EF) nr. 1924/2006 om ernærings- og helsepåstander vil gjelde for tilskuddsblandinger.

Det er tatt inn et nytt vedlegg i direktivet som regulerer morsmelkerstatning basert på delvis hydrolysert protein med et proteininnhold under 0,56 g/100 kcal. Vedlegget er tatt inn på bakgrunn av en evaluering foretatt av EFSA. Dette vedlegget er i tillegg vedtatt som en forordning, jf. kommisjonsforordning (EF) nr. 1609/2006. Denne vil innlemmes i norsk rett på selvstendig grunnlag.

Rettsakten endrer også forskrift 8. nov. 2001 nr. 1279 om næringsmidler til spesielle medisinske formål hva gjelder innholdet av mangan. Øvre grense for innhold av mangan i produkter beregnet til spedbarn er senket fra 200 til 100 mikrogram/100 kcal. Samtidig er det gitt en utvidet overgangsperiode for morsmelkerstatning som er klassifisert som medisinske næringsmidler hva gjelder krav til innhold av protein.

Merknader

Gjeldende forskrifter på området er forskrift 11. okt. 2001 nr. 1163 om morsmelkerstatning og tilskuddsblandinger og forskrift 21. des. 1993 nr. 1388 om rester av plantevernmidler mv i næringsmidler. Ved gjennomføring av direktiv 2006/125/EF vil forskriftene måtte endres.

Sakkyndige instansers merknader

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 L 0019 Kommisjonsdirektiv 2007/19/EF av 2. april 2007 om endring av direktiv 2002/72/EF om plastmaterialer og -gjenstander i kontakt med næringsmidler og rådsdirektiv 85/572/EØF om simulanter brukt for analyser av migrasjon fra plastmaterialer og -gjenstander i kontakt med næringsmidler (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

Artikkel 1 i endringsdirektivet (direktiv 2007/19/EF) inneholder alle realitetsendringene:

Virkeområdet i artikkel 1 av direktiv 2002/72/EF utvides til å omfatte pakninger i skrulokk, selv om disse kan være en del av materialer som ikke utelukkende består av plast.

Det innføres i artikkel 2 bestemmelser som innebærer strengere grenser for konsentrasjoner i mat av stoffer som har migrert fra matkontaktmaterialer. Dette gjøres ved at totalmigrasjon for barnemat alltid skal måles som en konsentrasjon i næringsmiddelet og ikke som migrasjon pr. flateenhet.

Artikkel 4(2) endres slik at tidsfrister for når stoffer i vedlegg II skal testes i henhold til simulant D skyves til 1. mai 2008.

En ny artikkel 4c regulerer bruk av tilsetningsstoffer i pakningene til skrulokk. Bestemmelsen gir produsentene mulighet til å bruke andre tilstningsstoffer enn de som er listet i vedlegg III, inntil videre.

En ny artikkel 4d oppretter en egen liste for polymerisasjonshjelpemidler (PPA). Bestemmelsen gir produsentene mulighet til å bruke andre PPAstoffer enn de som er listet i vedlegg III, inntil videre.

Asodikarbonamid forbys jf. artikkel 4e. Stoffet har tidligere vært oppført som forbudt brukt i positivlistene, slik at denne artikkelen ikke innebærer noen realitetsendring.

Det innføres en bestemmelse i artikkel 7a som tillater bruk av stoffer som ikke er autorisert for bruk i plast utenfor funksjonelle barrierer. En slik barriere skal sikre at migrasjon i detekterbare nivåer forhindres og er nærmere definert i direktivteksten.

En ny paragraf 5 legges til i artikkel 8, om at ftalater kun skal analyseres i simulant, med mindre det kan dokumenteres at maten som pakkes ikke er kontaminert med ftalater før pakking.

En ny artikkel 9 stiller krav til at det skal utsedes samsvarserklæringer og at underliggende dokumentasjon skal kunne gjøres tilgjengelig for myndighetene på forespørsel.

Vedlegg I, II, III, V, VI i endringsdirektivet endrer de korresponederende vedlegg i basisrettsakten i medhold av nye risikovurderinger utført av EFSA. Stoffer settes inn, tas ut eller flyttes mellom lister basert på risikovurderingene.

Vedlegg IV etablerer en egen liste for stoffer hvor fettreduksjonsfaktor (FRF) kan benyttes.

Vedlegg VII gir detaljerte krav til samsvarserklæringer

Artikkel 2 i fjerde endring, jf. vedlegg VIII, endrer vedlegg til direktiv 85/572/EØF. Endringene innebærer at teksten tilpasses ny reduksjonsfaktor for Simulant D (DRF) og bruk av tilleggssimulant for melk.

Overgangsbestemmelsene er gitt i artikkel 3 av endringsdirektivet. Bestemmelsen sier at produkter omfattet av direktivet skal tillates omsatt og brukt pr 1. mai 2008. Produserte og importerte varer skal senest 1. mai 2009 samsvare med kravene i direktivet, med kortere tidsfrister for enkleste stoffer som har vært særlig aktuelle i forbindelse med migrasjon fra pakningen til skrulokk og som industrien har jobbet med utfasingen av i lengre tid.

Merknader

Flere av regelversendringene er innført etter ønske fra industrien, så som at PPA-stoffer er tatt ut av listen over plasttilsetningsstoffer og at en mulighet til å legge inn funksjonelle barrierer i materialene er innført. Begge disse endringene vil gi industrien flere valgmuligheter, noe som kan gi reduserte kostnader for industrien. Leverandører av forseglingssystemer blir påført utviklingskostnader hvis nåværende produkter inneholder stoffer som migrerer til næringsmiddel i for høye konsentrasjoner. En vesentlig del av kostnadene består i å overvåke om de alternative produktene holder hermetisk tett over lang tid. Kravene til en del nye stoffer til bruk i pakningen blir imidlertid gjennomført allerede ved 2007R0372, og det er substitusjonen av disse stoffene som påfører næringslivet i EU/EØS kostnader. Sammenslutningene av europeisk forseglingsindustri hevder at de allerede for flere år siden sluttet å bruke ftalater i pakningen på produkter produsert i EU, slik at forbudet mot og strenge reguleringer av denne stoffgruppen i dette direktivet sannsynligvis ikke har noen økonomiske konsekvenser for EU/EØS-produsentene.

Krav til samsvarserklæringer og dokumentasjon er noe Mattilsynet allerede har forutsatt at næringslivet besitter uten at dette hittil har vært detaljregulert. Ekstra utgifter knyttet til dette kravet er eventuelt knyttet til at det nå gis en mal for hvordan informasjonen skal gis.

Utover dette anses rettsakten ikke å ha negative økonomiske konsekvenser verken for næringsliv eller tilsyn.

Sakkyndige instansers merknader

Mattilsynet anser rettsakten som EØS-relevant og akseptabel.

Spesialutvalget for næringsmidler, der Helse- og omsorgsdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet er representert, har gitt sin tilslutning.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.

32007 L 0026 Kommisjonsdirektiv 2007/26/EF av 7. mai 2007 om endring av direktiv 2004/6/EF med forlengelse av overgangstid (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten gir forlenget overgangstid for midlertidig tillatte forbindelser av næringsstoffer i næringsmidler til bruk ved spesielle ernæringsmessige behov, fra 31. desember 2006 til 31.desember 2009.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 21. desember 1993 nr. 1382 om næringsmidler til bruk ved spesielle ernæringsmessige behov. Vedlegg 2, Midlertidige tillatte forbindelser av næringsmidler, må taes inn igjen i forskriften og § 14 tredje ledd som fastsetter overgangstiden må endres fra: "Vedlegg 2 trer i kraft 15. november 2004, og gjelder frem til 31. desember 2006" til å lyde: "Vedlegg 2 trer i kraft 15. november 2004, og gjelder fram til 31. desember 2009."

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er under vurdering av Spesialutvalget for næringsmidler der Helse- og omsorgsdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljødepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget er ikke ferdig med sin vurdering.

Rettsakten har ikke vært ute på høring, da endringen kun gjelder en forlengelse av en tidligere fastsatt overgangtid for enkelte midlertidige tillatte forbindelser av næringsstoffer i næringsmidler til bruk ved spesielle ernæringsmessige behov. En slik forlengelse av overgangstiden der disse forbindelsene tillattes brukt, vil ikke ha noen negative konsekvenser og for bransjen vil dette medfører en forlenget tilpassningsperiode på 3 år.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 L 0027 Kommisjonsdirektiv 2007/27/EF av 15. mai 2007 om endring av enkelte av vedleggene til rådsdirektivene 86/362/EØF, 86/363/EØF og 90/642/EØF når det gjelder grenseverdier for etoksazol, indoksakarb, mesosulfuron, 1-metylcyclopropen, MCPA og MCPB, tolylfluanid og tritikonazol (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten fastsetter grenseverdier for plantevernmidlene etoksazol, indoksakarb, mesosulfuron, 1-metylcyclopropen, MCPA og MCPB, tolylfluanid og tritikonazol. MCPA, MCPB og tritikonazol er eksisterende aktive stoffer som har blitt inkludert i anneks I til direktiv 91/414/EF mens de øvrige er nye. Grenseverdiene er fastsatt på bakgrunn av dokumentasjon som ble vurdert for inkludering i anneks I. Det ble fastsatt ADI (akseptabelt daglig inntak) og hvis nødvendig ARfD (akutt referansedose). Eksponering av forbrukerne via de næringsmidlene som blir behandlet med disse stoffene er vurdert i samsvar med gjeldende EU-prosedyrer. Det er konkludert med at de fastsatte grenseverdiene ikke vil føre til at ADI eller ARfD blir overskredet.

For å beskytte forbrukerne mot eksponering av rester som skyldes ikke godkjent bruk, er det satt midlertidige verdier på deteksjonsgrensen for en del plantevernmiddel/næringsmiddelkombinasjoner.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 21. desember 1993 nr 1388 om rester av plantevernmidler i næringsmidler og fôrvarer mv.

Sakkyndige instansers merknader

Mattilsynet anser rettsakten som EØS-relevant og akseptabel. Rettsakten har vært vurdert i Spesialutvalget for næringsmidler, der Helse- og omsorgsdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Utenriksdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.

32007 L 0042 Kommisjonsdirektiv 2007/42/EF av 29. juni 2007 om materialer og gjenstander av regenerert cellulose i kontakt med næringsmidler (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

Direktivet er en kodifisering av tidligere direktiver for regenerert cellulose:

· EU-kommisjonens direktiv 93/10/EØF (EFT L 93 af 17.4.1993, s. 27)

· EU-kommisjonens direktiv 93/111/EF (EFT L 310 af 14.12.1993, s. 41)

· EU-kommisjonens direktiv 2004/14/EF (EFT L 27 af 30.1.2004, s. 48)

Det opprinnelige direktiv 93/10/EØF har ved to anledninger blitt vesentlig endret. Bakgrunnen for kodifiseringen er at EU-kommisjonen mener det bidrar til et klarere og mer rasjonelt regelverk.

Merknader

Ved gjennomføring av ovennevnte direktiv vil forskrift 21. desember 1993 nr. 1381 om materialer og gjenstander i kontakt med næringsstoffer (matemballasjeforskriften) måtte endres.

Sakkyndige instansers merknader

Mattilsynet har vurdert rettsakten som EØS-relevant og akseptabel. Spesialutvalget for næringsmidler, der Barne- og familiedepartementet, Finansdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet er representert, har gitt sin tilslutning.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.

32007 L 0055 Kommisjonsdirektiv 2007/55/EF av 17. september 2007 om endring av enkelte av vedleggene til direktivene 76/895/EØF, 86/362/EØF, 86/363/EØF og 90/642/EØF når det gjelder maksimalgrenseverdier for azinfos-metyl (vedlegg XII HOD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten endrer grenseverdiene for plantevernmiddelet azinfos-metyl. Bakgrunnen er at Kommisjonen ble informert om at det var behov for å revurdere grenseverdiene i lys av ny informasjon om toksikologien og forbrukernes inntak. Livstids- og korttidseksponeringen for azinfos-metyl via næringsmidler som kan inneholde rester er vurdert i henhold til EUs prosedyrer og praksis. Vurderingene viste at det var nødvendig å endre grenseverdiene for å hindre uakseptabel eksponering av forbrukerne. For å sikre at forbrukerne er beskyttet mot rester pga ulovlig bruk, settes grenseverdiene for de relevante kultur/stoff kombinasjonene på deteksjonsgrensen.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 21. desember 1993 nr. 1388 om rester av plantevernmidler i næringsmidler.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er under vurdering i Spesialutvalget for næringsmidler, der Barne- og familiedepartementet, Finansdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget er ikke ferdig med sin vurdering.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 L 0056 Kommisjonsdirektiv 2007/56/EF av 17. september 2007 om endring av enkelte vedlegg til rådsdirektivene 86/362/EØF, 86/363/EØF og 90/642/EØF når det gjelder maksimalgrenseverdiene for azoksystrobin, klorotalonil, deltametrin, heksaklorobenzen, ioksynil, oksamyl og kvinoksyfen (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten endrer grenseverdiene for plantevernmidlene azoksystrobin, klorotalonil, deltametrin, heksaklorobenzen, ioksynil, oksamyl og kvinoksyfen. For azoksystrobin, klorotalonil, ioksynil og kvinoksyfen er bakgrunnen at Kommisjonen har mottatt informasjon om ny eller endret bruk av disse stoffene. Når det gjelder heksaklorobenzen er det informert om at dette stoffet kan forekomme i gresskarfrø som blir brukt som næringsmiddel i enkelte medlemsstater. Det er derfor nødvendig å sette grenseverdier for dette. For oksamyl har grenseverdiene vært midlertidige i påvente av forsøksdata. Disse foreligger nå og er vurdert og grenseverdiene kan derfor gjøres permanente. For deltametrin er grenseverdiene midlertidige i påvente av en grundig vurdering av bruken i medlemsstatene. Det har nå vist seg nødvendig med mer tid og den midlertidige statusen forlenges derfor.

Langtidseksponeringen for disse stoffene er vurdert i henhold til EUs prosedyrer og praksis. For klorotalonil og ioksynil foreligger det ARfD (akutt referansedose) og derfor har den akutte eksponeringen av forbrukerne via hvert enkelt næringsmiddel som kan inneholde rester av disse stoffen blitt vurdert. For de andre stoffene er det ikke nødvendig med ARfD.

Dersom bruken av plantevernmidler ikke fører til målbare rester, det ikke er noen godkjent bruk eller det ikke foreligger nødvendige data for å fastsette grenseverdier for en bestemt bruk, settes grenseverdiene på deteksjonsgrensen.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 21. desember 1993 nr. 1388 om rester av plantevernmidler i næringsmidler.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er under vurdering av Spesialutvalget for næringsmidler, der Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget er ikke ferdig med sin vurdering.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 L 0057 Kommisjonsdirektiv 2007/57/EF av 17. september 2007 om endring av enkelte av vedleggene til rådsdirektivene 76/895/EØF, 86/362/EØF, 86/363/EØF og 90/642/EØF når det maksimalgrenseverdiene for ditiokarbamater (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

Bakgrunnen er at det aktive stoffet ziram er inkludert i vedlegg I til direktiv 91/414/EF og at det i den sammenheng ble fastsatt enkelte grenseverdier. Det er også informert om ny eller endret bruk av maneb, mankozeb, metiram, propineb og tiram. Det finnes allerede fellesskapsgrenseverdier i direktivene for disse ditiokarbamatene og disse har blitt tatt hensyn til under fastsettelsen av grenseverdiene i dette direktivet. Særlig fordi at det ved rutineovervåkning av rester av disse stoffene ikke kan skilles mellom dem, har maksimalgrenseverdiene blitt satt for hele gruppen som kalles ditiokarbamater. Men for probineb, tiram og ziram finnes det "single methods" men ikke til rutinebruk. Disse skulle likevel bli brukt i enkelte tilfeller når det er behov for en spesikk kvantifisering. Det fastsettes derfor grenseverdier for hvert enkelt av disse stoffene.

Rapporten fra vurdering for inklusjon i anneks I til 91/414/EF fastsetter ADI (akseptabelt daglig inntak) og hvis nødvendig ARfD (akutt referansedose). Eksponeringen av forbrukerne av produkter som kan inneholde rester av disse stoffene er vurdert i henhold til EUs prosedyrer og praksis. Det er konkludert med at de foreslåtte grenseverdiene ikke vil føre til overskridelser av verken ADI eller ARfD.

Når godkjent bruk av plantevernmidler ikke fører til målbare rester i næringsmidler, det ikke er noen godkjent bruk eller det ikke foreligger nødvendige data for fastsettelse av grenseverdi for en kultur/stoff kombinasjon, settes grenseverdiene på deteksjonsgrensen.

Merknader

Rettsakten er krever endring i forskrift 21. desember 1993 nr. 1388 om rester av plantevernmidler i næringsmidler.

Sakkyndige instansers merknader

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 L 0061 Rådsdirektiv 2007/16/EF av 26. september 2007 om endring i direktiv 2001/114/EF om helt eller delvis inndampet, konservert melk og melkepulver (vedlegg II kap XII HOD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten endrer to definisjoner i vedlegg 1, endringen omfatter "kondensert melk" og "melkepulver". Det blir tillatt å standardisere proteininnholdet til minimum 34% vektprosent uttrykt i fettfritt tørrstoff. I den forbindelse defineres råvarene og sammensetningen av disse. Likeledes oppheves bestemmelsen som regulerer tilsetningen av vitaminer og mineraler til produkter som omfattes av direktivet. Dette gjøres med henvisning til europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 2006/1925/EF om tilsetning av vitaminer og mineraler samt visse andre stoffer til næringsmidler.

Merknader

    •       EF-hjemmel: Romatraktatens artikkel 37
    •       Rettsakten krever endring i forskrift 08. juli 2003 nr. 930 om kondensert melk og melkepulver, endringene er ikke særlig omfattende.
    •       Administrative konsekvenser og økonomiske konsekvenser: Endringen medfører ikke særlige konsekvenser verken for myndigheter eller bransjen. Norge har ikke stor produksjon av produkter som faller inn under direktivet og importerer heller ikke slike produkter i noe særlig omfang.

Sakkyndige instansers merknader

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

Kapittel XIII Legemidler

32004 R 0726 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 726/2004 av 31. mars 2004 om fastsettelse av framgangsmåter i Fellesskapet for godkjenning og overvåking av legemidler til mennesker og dyr og om opprettelse av et europeisk kontor for legemiddelvurdering (vedlegg II kap XIII HOD)

Sammendrag av innhold

Rådsforordning (EØF) nr. 2309/93 opprettet en sentral prosedyre for godkjenning av legemidler og etablerte et europeisk kontor for legemiddelvurdering. Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 726/2004 endrer rådsforordning (EØF) nr. 2309/93, men for å tydeliggjøre endringene har en funnet det nødvendig å erstatte forordningen med en ny.

Forordningen gjør visse endringer i sammensetningen av styret og de ulike vitenskapelige komiteene tilknyttet Det europeiske kontor for legemiddelvurdering. Hovedintensjonen med endringene er å gjøre kontoret effektivt også etter utvidelsen av EU, og innebærer at landenes deltakelse i de vitenskapelige komiteene reduseres fra 2 til 1 i hver komite. Også i kontorets styre begrenses deltakelsen fra 2 til 1 representant.

Forordningen utvider omfanget av legemidler der den sentrale godkjenningsprosedyren er obligatorisk. Legemidler som inneholder en ny aktiv substans til behandling innen sykdomsområdene aids, kreft, nevrodegenerativ disorder og diabetes, må etter 20. november 2005 søkes godkjent gjennom den sentrale prosedyren. Dette gjelder også legemidler til sjeldne sykdommer, og en ytterligere utvidelse med to sykdomsområder vil skje fra 20. mai 2008.

Det europeiske kontoret for legemiddelvurdering (EMEA) har fått et større ansvar for koordinering av blant annet bivirkningsovervåkning innen EU, samt den vitenskapelige rådgivning til søkere. Samtidig har en justert enkelte administrative frister for å gjøre saksflyten i den sentrale godkjenningsprosedyren mer effektiv.

Generiske versjoner av et legemiddel godkjent i den sentrale godkjenningsprosedyren kan under gjeldende regelverk først søkes godkjent etter 10 år etter at det legemidlet det henvises til fikk sin første markedsføringstillatelse. Denne perioden blir redusert med den nye forordningen, slik at en kan søke om godkjenning av et generisk legemiddel etter 8 år. Produktet kan likevel ikke markedsføres før det er gått 10 år.

Etter gjeldende rett er en markedsføringstillatelse gyldig i fem år, og deretter må den fornyes for nye fem år av gangen. Forordningen endrer imidlertid denne bestemmelsen, slik at en markedsføringstillatelse som er fornyet en gang i fremtiden vil ha ubegrenset gyldighet. I dette ligger det at innehaveren av markedsføringstillatelsen ikke trenger å søke om fornyelse når tillatelsen er fornyet en gang. Bestemmelsen hindrer imidlertid ikke at en markedsføringstillatelse kan trekkes tilbake. Innehaveren av markedsføringstillatelsen har en klar forpliktelse til å oppdatere legemiddelmyndighetene med nye opplysninger vedrørende legemidlet. Det kan eksempelvis være opplysninger om nye bivirkninger ved legemidlet som er avdekket i forbindelse med bruk. Basert på slike opplysninger kan myndighetene endre vilkårene for markedsføringen eller om nødvendig kalle tilbake markedsføringstillatelsen for legemidlet.

Merknader

Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 726/2004 vil kunne gjennomføres i norsk rett ved endring av forskrift om legemidler av 22. desember 1999 nr. 1559.

Bestemmelsen om at en markedsføringstillatelse som er fornyet en gang i fremtiden vil ha ubegrenset gyldighet, må gjennomføres ved endring i legemiddelloven.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet i Spesialutvalget for handelsforenkling, der Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Samferdselsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Post- og teletilsynet og Vegdirektoratet er representert.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.

32005 R 1277 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1277/2005 av 27. juli 2005 om gjennomførelsesbestemmelser til europaparlaments- og rådsforordning 2004/273/EF om narkotikaprekursorer og rådsforordning 200/111/EF om regler for overvåkning av handel med narkotikaprekursorer mellom fellesskapet og tredjeland (vedlegg II kap XIII HOD)

Sammendrag av innhold

Forordningen (EF) 1277/2005 inneholder gjennomføringsbestemmelser til Europaparlaments- og Rådsforordning (EF) 273/2004 om narkotikaprekursorer og Rådsforordning (EF) 111/2005 om regler for overvåkning av handel med narkotikaprekursorer mellom fellesskap og tredjeland.

Europaparlaments- og Rådsforordning (EF) 273/2004 om narkotikaprekursorer omfattes av EØS-avtalen. Forordningen harmoniserer bestemmelsene vedrørende markedsføring av stoffer som kan benyttes til ulovlig fremstilling av narkotika og psykotrope stoffer.

Rådsforordning (EF) 111/2005 om regler for overvåkning av handel med narkotikaprekursorer mellom fellesskap og tredjeland omfattes ikke av EØS-avtalen. Av den grunn er det bare forordningens gjennomføringsbestemmelser til Europaparlaments- og rådsforordning (EF) 273/2004, som gjelder for Norge.

Ut fra ønsket om i størst mulig grad å harmonisere landenes forvaltning av regelverket for intern handel samt ønsket om å harmonisere regelverkene for henholdsvis intern og ekstern handel med prekursorer, utdyper forordning 1277/2005 de mer generelle kravene som er fastsatt i henholdsvis forordning (EF) 273/2004 og forordning (EF) 111/2005. Forordningen (EF) 1277/2005 inneholder gjennomføringsbestemmelser vedrørende ansvarlig medarbeider, utstedelse av lisens, registrering av virksomhet, levering av opplysninger, forutgående eksportanmeldelser og tillatelse til import og eksport av narkotikaprekursorer.

Den videre oppsummeringen omfatter kun de artikler som implementerer forordning (EF) 273/2004. Implementeringsforordningen (EF) 1277/2005 spesifiserer hvilke opplysninger virksomhetene skal fremlegge i forbindelse med søknad om lisens. Det fastsettes tidsfrister for myndighetenes saksbehandling og det er utarbeidet et standardoppsett for en lisens. Forordningen fastslår at en lisens ikke kan overdras og det angis i hvilke tilfeller virksomheten må søke om ny lisens.

Forordningen spesifiserer i hvilke tilfeller myndighetene kan tilbakekalle eller suspendere en lisens. Forordningen innfører også et krav om at en lisens som ikke lenger gyldig, skal returneres til utstedende myndighet.

Artikler i forordning (EF) 1277/2005 som gjelder handel mellom fellesskapet og tredjeland, og som derfor ikke vil gjelde for Norge, er: Artikkel 3, 4, 5 nr. 2, 8 nr. 2, 9, 11 nr. 2, 13, 14, 16, 18, 20, 21, 22, 23, 24, 25, 26, 27, 31

Merknader

Vedrørende artikkel 29 om rapportering til Kommisjonen, må det vurderes en tilpasningstekst, da Norge ikke rappporterer til Kommisjonen.

I artikkel 5 nr.1 k) om krav til vandelsattest for aktører som omsetter narkotikaprekursorer, foreligger det ikke slik lovhjemmel i dagens regelverk. Legemiddelloven må derfor endres slik at politiet får tilstrekkelig hjemmel til å utferdige politiattest.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten behandles i EØS-spesialutvalget for handelsforenkling, der Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Barne- og likestillingspartementet, Finansdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Samferdselsdepartementet, Utenriksdepartementet, Post- og teletilsynet og Vegdirektoratet er representert.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.

32005 R 1905 Rådsforordning (EF) nr. 1905/2005 av 14. november 2005 om endring av forordning (EF) nr. 297/95 om fastsettelse av gebyrer til det europeiske kontor for legemiddelvurdering (vedlegg II kap XIII HOD)

Sammendrag av innhold

EMEAs inntekter stammer blant annet fra legemiddelfirmaenes innbetaling av gebyr i forbindelse med at de søker om markedsføringstillatelse for legemiddel.

Forordning 1905/2005 gjelder fastsettelse av gebyrer til Det europeiske legemiddelkontor for legemiddelvurdering (EMEA). Fastsettelse av gebyr har tidligere vært regulert av forordning 726/2004, og forordning 1905/2005 endrer forordning 726/2004.

De generelle prinsippene og også i all hovedsak de administrative bestemmelsene i forordning 297/95 om fastsettelse av gebyrer til EMEA, videreføres.

Bakgrunnen for forordning 1905/2005 er blant annet at EMEA med forordning 726/2004 og endringer i direktiv 2001/82/EF og direktiv 2001/83/EF har fått nye og endrede oppgaver.

Forordningen innebærer en økning av gebyrsatser og innføring av nye gebyrkategorier for nye, særlige oppgaver som EMEA nå utfører. Fastsettelsen av gebyret tar utgangspunkt i tjenestene som EMEA faktisk yter.

Merknader

Forslaget får ikke konsekvenser av betydning for Norge. Det er få, om ingen, norske legemiddelfirmaer som søker om markedsføringstillatelse i sentral prosedyre. Forordningen vil bli gjennomført i norsk rett ved en gjennomføringsforskrift. Forordningen vil imidlertid ikke kunne inntas i norsk rett før etter at forordning 726/2004 er vedtatt i EØS-komiteen, siden forordning 1905/2005 er en endring av denne.

Sakkyndige instansers merknader

Norge har deltatt i Pharmaceutical Committee der forordningen har vært behandlet.

Rettsakten ble behandlet i Spesialutvalget for handelsforenkling, der alle departementer, Post- og teletilsynet og Vegdirektoratet er representert.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.

32005 R 2049 Kommisjonsforordning (EF) nr. 2049/2005 av 15. desember 2005 om fastsettelse av regler om svært små, små og mellomstore virksomheters betaling av gebyrer til og mottak av administrativ bistand fra Det europeiske kontor for vurdering av legemidler (EMEA), i henhold til europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 726/2004 (vedlegg II kap XIII HOD)

Sammendrag av innhold

I henhold til forordning (EF) nr. 726/2004, som erstatter rådsforordning (EØF) nr. 2309/93, skal Det europeiske legemiddelkontorets (EMEA) inntekter bestå av bidrag fra Fellesskapet og gebyrer som virksomhetene betaler.

Rådsforordning (EF) nr. 297/95 inneholder nærmere bestemmelser om gebyrene som virksomhetene skal betale til EMEA.

For svært små, små og mellomstore virksomheter (SMV) kan gebyrene til EMEA være en betydelig finansiell belastning og noe som hindrer dem fra å få adgang til markedet.

I henhold til forordning 726/2004 skal situasjonen til SMVene tas hensyn til i forbindelse med betaling av gebyr til EMEA og det skal vedtas særlige bestemmelser som gir mulighet for å redusere gebyrene, utsette betalingen av gebyrene og å tilby virksomhetene administrativ bistand til disse virksomhetene.

Forordningens bestemmelser:

Forordningen inneholder bestemmelser om reduksjon av gebyr, utsettelse av betaling av gebyr og om administrativ bistand til SMVer i forbindelse med at disse sender inn søknad til EMEA i henhold til forordning EF nr. 726/2004.

Forordningen gjelder for SMVer slik disse er definert i anbefalingen i 2003/361/EF av 6. mai 2003. Forordningen gjelder både for SMVers søknader om humanmedisinske og veterinærmedisinske legemidler.

Forordningen har nærmere bestemmelser om

- utsettelse av betaling av gebyr

- betinget gebyrfritakelse

- reduksjon av gebyr

- reduksjon i gebyr i forbindelse med fastsettelse av grenseverdier for høyest tillatte restmengder for veterinærlegemidler

- aministrativ bistand og

- brukerveildning

Når det gjelder administrativ bistand går det frem av forordningen at det i EMEA skal opprettes et SMV-kontor. SMV-kontoret skal ha som oppgave

- å gi råd til søkerne om de de administrative og prosessuelle skritt som må tas slik at kravene i forordning EF nr. 726/2004 oppfylles

- å sørge for at henvendelser og søknader fra samme søker om et bestemt legemiddel behandles på hensiktsmessig måte

- å avvikle praktiske kurs og undervisning for søkerne, om de administrative og prosessuelle skritt som må tas slik at kravene i forordning EF nr. 726/2004 oppfylles.

Når det gjelder brukerveiledning går det frem av forordningen at EMEA etter avtale med Kommisjonen skal offentliggjøre en brukerveiledning om de administrative og prosessuelle aspekter av bestemmelsene i forordning EF nr. 726/2004 som er særlig relevante for SMVer. Brukerveiledningen skal også inneholde henvisninger til eksisterende nasjonale bestemmelser for SMVer.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.

32006 R 0507 Kommisjonsforordning (EF) nr. 507/2006 av 29. mars 2006 om markedsføringstillatelse gitt med særlige vilkår av humanmedisinske legemidler omfattet av europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 726/2004 (vedlegg II kap XIII HOD)

Sammendrag av innhold

Før et legemiddel til mennesker blir godkjent for salg i ett eller flere medlemsland i EU skal det normalt ha vært utført omfattende studier for å sikre at legemiddelet er sikkert, av høy kvalitet og effektivt for målgruppen. Reglene om prosedyrene for å oppnå markedsføringstillatelse er fastsatt i europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/83 og i forordning 726/2004.

Av hensyn til folkehelsen og for å kunne tilgodese udekkede medisinske behov hos pasienter kan det imidlertid være nødvendig å tillate salg av legemidler på grunnlag av mindre fullstendige data enn det som normalt kreves. Forordning 726/2004 artikkel 14.7 og forordning 507/2006 inneholder bestemmelser om slik markedsføringstillatelse, som gis med særlige vilkår.

Forholdet til forordning 726/2004 artikkel 14.8, markedsføringstillatelse utstedt under særlige omstendigheter:

Markedsføringstillatelse som beskrevet ovenfor, gitt med særlige vilkår jfr. forordning 507/2006 og 726/2004 artikkel 14.7, er noe annet enn markedsføringstillatelse som utstedes under særlige omstendigheter jfr. forordning 726/2004 artikkel 14.8.

Når det gjelder markedsføringstillatelse gitt med særlige vilkår gis tillatelse før alle data foreligger. Når de manglende data er på plass, skal markedsføringstillatelse gitt med særlige vilkår kunne erstattes med en markedsføringstillatelse uten slike vilkår.

For markedsføringstillatelser gitt i henhold til forordning 726/2004 artikkel 14.8 vil det derimot normalt ikke være mulig å skaffe komplette data.

Anvendelsesområde:

Forordningen kommer til anvendelse på legemidler til mennesker som omfattes av forodning 726/2004 artikkel 3 nr. 1 og nr. 2 og som gjelder:

- Legemidler beregnet til behandling, forbygging eller medisinsk diagnose av alvorlig invalidiserende eller livstruende sykdom.

- Legemidler som skal brukes i nødsituasjoner ved trusler mot folkehelsen.

- Legemidler til sjeldne sykdommer i henhold til forodning 141/2000 artikkel 3.

Vilkår:

Markedsføringstillatelse kan gis, til tross for at det ikke er fremlagt fullstendige kliniske data vedrørende legemiddelets sikkerhet og virkning, dersom følgende krav er oppfylt:

- Forholdet mellom nytte og risiko er positiv.

- Det er sannsynlig at søkeren vil være i stand til å fremskaffe fullstendige data.

- Udekkede medisinske behov vil bli oppfylt.

- Fordelen for folkehelsen veier opp for risikoen ved at dataene er mangelfulle.

Videre kan det i nødsituasjoner utstedes markedsføringstillatelse med særlige vilkår, når ovenfor nevnte krav er oppfylt, selv om det ikke er fremlagt fullstendige prekliniske eller farmasøytiske data.

Gyldighet:

Markedsføringstillatelse gitt med særlige vilkår kan etter gyldighetsperioden på ett år fornyes med ett år av gangen.

Informasjon:

Det er viktig at pasienter og helsepersonell er informert om at legemiddelet markedsføres på grunnlag av en markedsføringstillatelse gitt med særlige vilkår. Av pakningsvedlegget og preparatomtalen skal det derfor fremgå at tillatelsen er gitt med særlige vilkår. I preparatomtalen skal det også informeres om tidspunktet for når tillatelsen utløper.

EMEA (The European Medicines Agency):

Potensielle søkere om markedsføringstillatelse med særlige vilkår kan anmode EMEA om råd ved vurderingen av om et legemiddel hører inn under en av kategoriene i artikkel 2 (anvendelsesområder) og om betingelsen i artikkel 4 nr. 1 c) (udekket medisinske behov) er oppfylt.

EMEA skal utarbeide retningslinjer for den vitenskapelige anvendelsen og de praktiske forhold som er nødvendige for gjennomføring av denne forordningen.

Overvåkning:

Det er viktig med økt bivirkningsovervåkning av legemidler gitt markedsføringstillatelse med særlige vilkår, blant annet skal periodiske sikkerhetsrapporter foreligge minst hver 6. måned. Direktiv 2001/83 og forordning 726/2004 har nærmere bestemmelser om dette.

Merknader

Godkjenning av legemidler er regulert i legemiddelforskriften, og forordning 507/2006 vil bli foreslått inntatt i ny legemiddelforskrift. (Ny legemiddelforskrift er foreslått i forbindelse med gjennomføringen av den såkalte legemiddelpakken).<strong />

Sakkyndige instansers merknader

Forordningen har vært behandlet i komiteen for legemidler til humant bruk, der Norge deltar ved Statens legemiddelverk.

Forordningen kan ikke inntas i EØS-avtalen før forordning 726/2004 er vedtatt i EØS-komiteen, eventuelt samtidig med denne. Forordning 726/2004 forventes å bli innlemmet i EØS-avtalen i løpet av høsten 2006, eventuelt våren 2007 (del av legemiddelpakken).

Rettsakten skal behandles av Spesialutvalget for tekniske handelshindringer.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.

32006 R 1901 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1901/2006 av 12. desember 2006 om legemidler til barn og om endring av forordning (EØF) nr. 1768/92, direktiv 2001/20/EF, direktiv 2001/83/EF og forordning (EF) nr. 726/2004 (vedlegg II kap XIII HOD)

Sammendrag av innhold

Mer enn 50 % av de legemidler som brukes på barn, er ikke utprøvd på barn. Barn kan reagere annerledes på legemidler enn voksne. Utprøving på barn er derfor viktig for å bevare barns helse og livskvalitet.

Rettsakten fastsetter at det skal opprettes et pediatrisk utvalg som skal vurdere å godkjenne de aktuelle forskningsprogrammer. Utvalget skal være et ekspertorgan og derved kunne ivareta barnas interesser. Utvalget skal overveie de mulige betydelige terapeutiske fordeler av undersøkelser på barn, herunder behovet for å unngå unødvendige undersøkelser. Undersøkelser skal kun gjennomføres dersom de innebærer en potensiell terapeutisk fordel for barn, og kravene til utprøving på barn bør ikke forsinke godkjennelsen av legemidler til andre befolkningsgrupper.

Ved søknad om markedsføringstillatelse skal resultatene av utprøvingen fremlegges. Ikke alle legemidler som utvikles, er imidlertid egnet til bruk på barn eller nødvendig for å behandle barn. I slike tilfelle bør utprøving unngås. Det foreslås derfor at utvalget får kompetanse til å gi dispensasjon fra kravene om utprøving.

For å fremme viktig utprøving på barn, er det foreslått en rekke incentiver. Blant annet vil immaterialrettslige regler endres slik at innehaveren får et særlig vern mot generisk konkurranse. Dette innebærer at legemidlet, som legemiddel til barn, vil være beskyttet mot generisk konkurranse i et lengre tidsperspektiv enn det som følger av dagens regelverk.

Merknader

Forslaget vil medføre behov for endringer både i legemiddellovgivningen og i patentlovgivningen. Behovet for endringer i patentlovgivingen skyldes at det foreslås endringer i reglene om supplerende beskyttelsessertifikat for legemidler.

Det er videre nødvendig med en tilpasningstekst, både for å sikre at Norge får være representert i det pediatriske utvalget, og i forbindelse med artikkel 49. nr. 3 som gir Kommisjonen hjemmel til å fastsette bøter overfor produsenter som ikke overholder vilkårene for godkjenning av legemidler som går i sentral prosedyre. Til det sistnevnte må vi ha en tilpasning i tråd med den som blir fremforhandlet for forordning 726/2004.

Økonomiske kostnader vil være utgifter som staten kan ha i forbindelse med refusjon av legemidler. Legemidler til barn får patenttiden utvidet med 6 mnd. Det innebærer at det tar lengre tid før generika kommer på markedet, og vil derfor kunne føre til økte kostnader for staten. Disse økonomiske konsekvensene er imidlertid vanskelig å beregne, da en slik situasjon kan ligge 8-12 år frem i tid. Det er vanskelig å tenke seg administrative konsekvenser som følge av forordningen.

Sakkyndige instansers merknader

Det er en svært begrenset del av norsk legemiddelindustri som driver utvikling av nye legemidler. Det er for slike bedrifter de nye kravene vil ha betydning, og forslaget har derfor ikke vært hørt i bransjen. Kravene vil uansett måtte oppfylles før markedsføringstillatelse kan oppnås i resten av Europa, og innovativ legemiddelindustri vil derfor uansett forholde seg til forordningens innhold. Statens legemiddelverk har vurdert rettsakten som positiv fra et forbrukerperspektiv, og anser det som bra at det utvikles regelverk på området.

Rettsakten behandles i Spesialutvalget for helse, der Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Fornyings- og administrasjonsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Kunnskapsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Utenriksdepartementet er representert.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.

32006 R 1902 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1902/2006 om endring av forordning (EF) nr. 1901/2006 av 20. desember 2006 om legemidler til pediatrisk bruk (vedlegg II kap XIII HOD)

Sammendrag av innhold

Forordningen endrer to artikler i forordning 1901/2006 om legemidler til barn, og gir ved dette Kommisjonen en rett til å endre ikke-vesentlige bestemmelser i forordningen, herunder supplere, for henholdsvis utsettelser (artikkel 20 nr. 2) og bøter (artikkel 49 nr. 3).

For det første gir forordning om legemidler til barn Kommisjonen en hjemmel til å utdype forhold som kan begrunne en utsettelse av undersøkelsesplanen, artikkel 20 nr. 2. I endringsforordningen gis Kommisjonen hjemmel til å vedta bestemmelser om endringer av ikke-vesentlige bestemmelser i forordningen, herunder supplere den når det gjelder å utdype forhold som kan begrunne en utsettelse av undersøkelsesplanen.

For det andre gir forordning 1901/2006 Kommisjonen en hjemmel til å ilegge produsenter en økonomisk sanksjon (bot), jf. artikkel 49 nr. 3, for brudd på forordningen for legemidler godkjent i sentral prosedyre, jf. forordning 726/2004. Kommisjonen gis hjemmel til å utforme botens maksimale størrelse, betingelsene og de nærmere regler for inkassering. I endringsforordningen gis Kommisjonen hjemmel til å vedta bestemmelser om endringer av ikke-vesentlige bestemmelser i forordningen, herunder supplere den, når det gjelder å utforme botens maksimale størrelse, betingelsene og de nærmere regler for innkassering.

Merknader

Endringsforordningen vil medføre at EØS EFTA-landene må ha en tilpasningstekst for artikkel 49 nr. 3 om bøter, som samsvarer med den teksten vi forhandler oss frem til for forordning 726/2004 og bøtespørsmålet der, jf. behov også for tilpasningstekst til forordning 1901/2006. Kommisjonen kan ikke, ved brudd på vilkår for godkjenning av legemidler i sentral prosedyre, jf. forordning 726/2004, direkte pålegge en eventuell legemiddelprodusent i Norge en sanksjon. Denne retten bør gis til norske myndigheter, dvs. at istedet for Kommisjonen foreslås det at bøteleggingssanksjonen ivaretas av den enkelte EØS EFTA-stat, jf. utkast til tilpasningstekst for forordning 726/2004. Tilpasningsteksten vil kun rette seg mot det forhold at Kommisjonen gis rett til å ilegge bøter, og ikke retten til å fastsette maksimalstørrelse, betingelser og nærmere regler for innkassering.

Endringsforordningen medfører ingen økonomiske eller administrative konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.

32007 R 0658 Kommisjonsforordning (EF) nr. 658/2007 av 14. juni 2007 om økonomiske sanksjoner ved overtredelse av forpliktelser knyttet til markedsføringstillatelse gitt i henhold til forordning 726/2004 (vedlegg II kap XIII HOD)

Sammendrag av innhold

Forordning 658/2007 regulerer Kommisjonens adgang til å ilegge innehavere av markedsføringstillatelser for legemidler (legemiddelprodusenter) økonomiske sanksjoner, dersom disse overtrer forpliktelser knyttet til markedsføringstillatelsene.

I artikkel 1 defineres forordningens anvendelsesområde. Av denne bestemmelsen går det frem at det det er overtredelse av visse, bestemte forpliktelser knyttet til markedsføringstillatelsen, og hvor overtredelsen kan få konsekvenser for folkehelsen i EØS-området, som kan gi grunnlag for å ilegge legemiddelprodusentene gebyr. Det fremgår av artikkel 1 nr 1) - 17), hvilke forpliktelser som må være overtrådt.

Det er European Medicines Agency (EMEA) som kan innlede prosedyre om å ilegge gebyr (artikkel 5). EMEA kan innlede slik prosedyre:

- på eget initiativ

- etter anmodning fra Kommisjonen, eller

- etter anmodning fra en medlemsstat.

EMEA skal sørge for at både innehaveren av markedsføringstillatelsen, medlemsstatene og Kommisjonen informeres om at prosedyre for ileggelse av gebyr igangsettes (artikkel 7).

EMEA kan i forbindelse med utredning av saken, be innehaveren av markedsføringstillatelsen om forklaring, samarbeide med de nasjonale legemiddelmyndigheter og pålegge personer å gi informasjon om den påståtte overtredelsen (artikkel 8).

Når saken er ferdig utredet skal EMEA forelegge Kommisjonen en rapport og en anbefaling om eventuell økonomisk sanksjon. Rapporten skal være utferdiget innen 18 måneder etter at EMEA informerte om at prosedyre ble innledet (artikkel 10).

Dersom Kommisjonen beslutter å gå videre med prosedyren, skal innehaveren av markedsføringstillatelse informeres om det (artikkel 11). Kommisjonen har anledning til å sende saken tilbake til EMEA dersom Kommisjonen mener at ytterligere utredning av saken er nødvendig (artikkel 15).

Kommisjonen kan beslutte å ilegge legemiddelprodusenten gebyr dersom den mener at aktuelle forpliktelser er overtrådt på en uaktsomt eller forsettelig måte. Gebyret skal utgjøre maksimalt 5% av legemiddelprodusentens omsetning i EU i forrige regnskapsår (artikkel 16). Beslutninger om å ilegge gebyr, og størrelsen på dette, skal tas på grunnlag av at sanksjonen skal være effektiv, stå i rimelig forhold til overtredelsen og virke avskrekkende. Kommisjonen skal informere legemiddelprodusenten, EMEA og medlemslandene om sin avgjørelse.

Dersom innehaveren av markedsføringstillatelsen ikke bidrar til sakens opplysning kan Kommisjonen vedta å ilegge bøter på maksimalt 0,5 % av omsetning i EU i forrige regnskapsår.

Dersom legemiddelprodusenten fortsetter å overtre forpliktelsene, kan Kommisjonen ilegge tvangsgebyr i form av daggebyr på maksimalt 2,5% av gjennomsnittlig daglig omsetning i forrige regnskapsår.

Forordningen inneholder en rekke bestemmelser som skal sørge for at disse sakene blir tilstrekkelig godt nok utredet og at innehaveren av markedsføringstillatelsen får mulighet til å gi innspill og forklare seg under hele prosessen. Forordningen inneholder også bestemmelser om taushetsplikt og bestemmelser om de involverte parters rett til å få innsyn i saksdokumentene.

Det følger av artikkel 23 at en prosedyre etter dette regelverket skal gjennomføres i overensstemmelse med prinsippene om fortrolighet og taushetsplikt. Av forordningens fortale (15) fremgår at en beslutning om å ilegge gebyr skal håndheves i henhold til traktatens artikkel 256 og at beslutningen skal kunne overprøves av EU-domstolen.

Merknader

I forordningen er Kommisjonen gitt kompetanse til å fatte vedtak om slike gebyr. Kommisjonens vedtak kan, på grunn av suverenitetsprinsippet, ikke gjelde med direkte virkning overfor EØS/EFTA-landene. Norge har, med unntak for bl.a. konkurranserettens område, ikke overført slik myndighet til overnasjonale organer innenfor EØS-avtalen. Det vil si at Kommisjonen ikke har kompetanse til å treffe vedtak med bindende virkning for norske rettssubjekter. Dette er blant annet kommet til uttrykk i tilpasningsteksten til forordning (EØF) nr. 2309/1993 som etablerer et system for godkjenning av legemidler gjennom en beslutning på fellesskapsnivå, jf. forordning 726/2004. I tilpasningsteksten for førstnevnte forordning er det inntatt en tilpasningstekst som hindrer at godkjenninger på fellesskapsnivå uten videre blir bindende i Norge. I tilpasningsteksten heter det at EFTA-statene ”samtidig skal gjøre tilsvarende vedtak”.

For forordning (EF) nr. 726/2004 er følgende tilpasningstekst forhandlet fram mellom Kommisjonen og EØS/EFTA-landene: "The right to impose financial penalties on the holders of marketing authorisations in accordance with Article 84(3) shall in the cases where the marketing authorisation holder is established in an EFTA State be carried out by that EFTA State based on a proposal of the European Commission."

En tilsvarende tilpasningstekst vil være nødvendig også for forordning (EF) nr. 658/2007.

I Norge vil Legemiddelverket være den nasjonale instans som vil være ansvarlig for å utferdige gebyrer. Paragraf 28 i legemiddelloven angir Legemiddelverkets sanksjonsmuligheter overfor aktørene i det norske markedet. Enten her eller på et annet passende sted i legemiddelloven må det inntas en hjemmel til å følge opp forordningens mekanisme for økonomiske sanksjoner.

Forordningen legger opp til at Kommisjonen skal kunne be om og få informasjon om innehavere av markedsføringstillatelser (legemiddelprodusenter), fra det enkelte lands legemiddelmyndighet. Det kan i den forbindelse oppstå vanskelige situasjoner med tanke på at norske taushetspliktbestemmelser om blant annet forretningshemmeligheter og personlige opplysninger. Dette anses imidlertid ikke å være et stort problem.

Legemiddelverket anser at rettsakten kun vil få mindre økonomiske og administrative konsekvenser. Eventuelle økonomiske konsekvenser vil bli håndtert innenfor de ordinære budsjettprosessene.

Sakkyndige instansers merknader

Statens legemiddelverk har vurdert rettsakten, og anbefaler at den tas inn i EØS-avtalen. Det har ikke vært ansett nødvendig å drøfte forordningen med norsk legemiddelbransje siden den kun utfyller bestemmelsene i legemiddelpakken, som bransjen allerede er kjent med.

Rettsakten er behandlet i EØS-spesialutvalget for helse, der Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Fornyings- og administrasjonsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Kunnskapsdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Utenriksdepartementet er representert.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 R 1064 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1064/2007 av 17. september 2007 om endring av vedlegg I til rådsforordning (EØF) nr. 2377/90 om en felleskapsprosedyre for fastsettelse av grenseverdier for rester av veterinærpreparater i næringsmidler av animalsk opprinnelse for Avilamycin (vedlegg II kap XIII HOD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonsforordning (EF) nr. 1064/2007 omhandler: Avilamycin er et antibiotika i gruppen orthosomyciner. Avilamycin er etter anbefaling fra (Commitee for Medicinal Products for Veterinary Use (CVMP) blitt inkludert på vedlegg I til forordning (EØF) nr. 2377/90. Grenseverdier er fastsatt for svin og fjørfe (muskel, skinn+fett, lever og nyre), samt kanin (muskel, fett, lever og nyre). Grenseverdiene gjelder ikke for fjørfe som legger egg til humant konsum.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 10. oktober 1996 nr. 997 om grenseverdier for rester av veterinærpreparater i næringsmidler av animalsk opprinnelse.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært på høring hos Statens legemiddelverk, Den Norske veterinærforening, kjøttbransjens landsforening, landbrukssamvirkets felleskontor, fagsenteret for fjørfe, fiskeri og havbruksforeningens landsforening, Tine og Norges veterinærhøgskole. Mattilsynet har ikke mottatt noen merknader til rettsakten.

Rettsakten er under vurdering i Spesialutvalget for næringsmidler, der Helse- og omsorgsdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32004 L 0024 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/24/EF av 31. mars 2004 om endring av direktiv 2001/83/EF ved å innføre regler om en forenklet godkjenningsprosedyre for tradisjonelle plantelegemidler (vedlegg II kap XIII HOD)

Sammendrag av innhold

Industrifremstilte legemidler skal ha markedsføringstillatelse før de omsettes. Tillatelse gis på grunnlag av søknad som i henhold til regelverket skal vedlegges omfattende dokumentasjon vedrørende kvalitet, sikkerhet og effekt. For en rekke tradisjonelle plantelegemidler er det ikke praktisk å fremskaffe slik dokumentasjon. EU har derfor vedtatt en forenklet søknadsprosedyre for slike legemidler.

Merknader

Europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/24/EF vil i all hovedsak kunne gjennomføres i norsk rett ved endring av forskrift om legemidler.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet i Spesialutvalget for handelsforenkling, der Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Samferdselsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet, Sosialdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Post- og teletilsynet og Vegdirektoratet er representert.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.

32004 L 0027 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/27/EF av 31. mars 2004 om endring av direktiv 2001/83/EF om innføring av et fellesskapsregelverk til legemidler for mennesker (vedlegg II kap XIII HOD)

Sammendrag av innhold

Europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/27/EF endrer direktiv 2001/83/EØF som gir regler om godkjenning av legemidler til mennesker, og er en konsolidering av tidligere direktiver på legemiddelområdet.

Direktiv 2004/27/EF inneholder en rekke justeringer av mer teknisk art, i tillegg til noen bestemmelser som materielt endrer gjeldende regelverk. Definisjonen av et legemiddel er presisert, for å klargjøre direktivets virkeområde i forhold til tilgrensende regelverk. Endringen vil ikke medføre noen utvidelse av området for legemiddelregelverket, men er utelukkende ment å tydeliggjøre skillet mellom legemidler og tilgrensende produkter.

Vilkårene for å benytte en såkalt forenklet søknad for generiske kopier av originale legemidler endres, ved at perioden fra første godkjenning av det originale legemidlet og den generiske versjonen harmoniseres og forlenges noe.

For å kompensere for en forsinket markedsadgang for generiske legemidler, åpner direktivet for at generiske produsenter skal kunne utføre nødvendig tester som involverer patenterte legemidler uten at dette skal anses som et inngrep i patentinnehaverens rettigheter etter patentet (Bolar).

For å effektivisere bruken av den såkalte gjensidige annerkjennelsesprosedyren for godkjenning av legemidler, legges det til rette for en tettere dialog mellom de landene som er omfattet av den enkelte prosedyre. I tillegg formaliseres statusen til en til nå uformell samarbeidsgruppe mellom landene (Coordination Group) som jobber for å legge til rette en smidig håndtering av prosedyren, og gruppens arbeid er et viktig element i driften av prosedyren.

Fornyelser av matkedsføringstillatelser skal i det vesentlige kunne fornyes en gang i fremtiden med ubegrenset gyldighet.

Direktivet inneholder også enkelte endringer som er ment å styrke allmenhetens tillit til de beslutninger som tas i forhold til godkjenning av legemidler, spesielt større åpenhet rundt de evalueringer som gjøres i den enkelte legemiddelforvaltning.

Merknader

Europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/27/EF vil i all hovedsak kunne gjennomføres i norsk rett ved ny forskrift om legemidler samt ny forskrift om legemiddelklassifisering. Det vil i tillegg være behov for en endring i Patentloven for å gjennomføre den ovenfor omtalte Bolar-bestemmelsen. Videre må det foretas en endring i Legemiddelloven i forhold til fornyelser av markedsføringstillatelser samt at loven må endres fordi begrepet "farmasøytisk spesialpreparat" ikke lenger benyttes i det nye regelverket fra EU.

Sakkyndige instansers merknader

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.

32004 L 0028 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/28/EF av 31. mars 2004 om endring av direktiv 2001/82/EF om innføring av et fellesskapsregelverk for legemidler til dyr (vedlegg II kap XIII HOD)

Sammendrag av innhold

Direktiv 2001/82/EØF gir regler om godkjenning av legemidler til dyr, og er en konsolidering av tidligere direktiver på legemiddelområdet.

Europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/28/EF inneholder en rekke justeringer av direktiv 2001/83/EØF av mer teknisk art, i tillegg til noen bestemmelser som materielt endrer gjeldende regelverk. Definisjonen av et legemiddel er presisert, for å klargjøre direktivets virkeområde i forhold til tilgrensende regelverk. Endringen vil ikke medføre noen utvidelse av området for legemiddelregelverket, men er utelukkende ment å tydeliggjøre skillet mellom legemidler og tilgrensende produkter.

For å stimulere interessen for å utvikle legemidler til dyr til spesielle arter hvor det ikke er mange legemidler med markedsføringstillatelse, har man utvidet dokumentbeskyttelsesperioden til 13 år. Dette gjelder i første omgang legemidler til fisk og bier, men regelverket åpner for at flere arter kan inkluderes.

Fornyelser av markedsføringstillatelser skal i det vesentlige kunne fornyes en gang i fremtiden med ubegrenset gyldighet.

Merknader

Europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/28/EF vil i all hovedsak kunne gjennomføres i norsk rett ved ny forskrift om legemidler. Det vil i tillegg være behov for en endring i Patentloven for å gjennomføre den ovenfor omtalte Bolar-bestemmelsen. Legemiddelloven må endres når det gjelder fornyelse av markedsføringstillatelse, samt fordi begrepet "farmasøytisk spesialpreparat" ikke lenger benyttes av EU.

Sakkyndige instansers merknader

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.

32005 L 0028 Kommisjonsdirektiv 2005/28/EF av 8. april 2005 - retningslinjer for god klinisk praksis i forbindelse med utprøvingspreparater til bruk på mennesker og om krav i forbindelse med tillatelse til fremstilling eller import av slike legemidler (vedlegg II kap XIII HOD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten gir nærmere retningslinjer vedrørende god klinisk praksis i forbindelse med utprøvingspreparater til bruk på mennesker og om krav i forbindelse med tillatelse til fremstilling eller import av slike legemidler.

Direktivet gir retningslinjer med hensyn til god klinisk praksis i forbindelse med utformning, gjennomføring, registrering og melding av kliniske forsøk. Videre inneholder direktivet bestemmelser vedrørende tilvirkertillatelse og import av utprøvingspreparatet. Endelig gis det bestemmelser om forsøkets masterfile, arkivering av forskningsdata, krav til myndighetenes inspektører og nærmere regler knyttet til nasjonale inspeksjonsprosedyrer.

Merknader

Kommisjonsdirektivet er utarbeidet med hjemmel i direktiv 2001/20/EF, artikkel 1 nr. 3, artikkel 13 nr. 1 og artikkel 15 nr. 5. Direktiv 2001/20/EF er gjort til del av EØS-avtalen og gjennomført i norsk rett gjennom forskrift av 24. september 2003 om klinisk utprøving av legemidler til mennesker. Gjeldende norsk rettspraksis på området fremgår av forskrift av 24. september 2003 om klinisk utprøving av legemidler til mennesker. De retningslinjer som fremgår av direktivet er i det vesentligste sammenfallende med vår praksis på området. Det vil være behov for endringer i forskrift om kliniske utprøvninger.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet i spesialutvalget for handelsforenklinger, der Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Samferdselsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Post- og teletilsynet og Vegdirektoratet er representert.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32006 L 0130 Kommisjonsdirektiv 2006/130/EF om gjennomføring av direktiv 2001/82/EF vedrørende fastsettelse av vilkår for unntak fra reseptplikt for visse legemidler til næringsmiddelproduserene dyr (vedlegg II kap XIII HOD)

Sammendrag av innhold

Direktiv 2001/82/EF er grunndirektivet for legemidler til dyr. Direktivet inneholder blant annet regler om når veterinære legemidler kun skal utleveres etter resept fra veterinær. Direktiv 2001/82 er endret blant annet av direktiv 2004/28. Her bestemmes det at veterinære legemidler til næringsmiddelproduserende dyr alltid skal være reseptpliktige. Medlemsstatene skal imidlertid kunne gjøre unntak fra dette dersom visse vilkår er oppfylt. Kommisjonsdirektiv 2006/130/EF fastsetter hvilke vilkår som må være oppfylt. Direktivet er et minimumsdirektiv. Selv om alle vilkårene er oppfylt, er medlemsstetene likevel ikke forpliktet til å unnta legemidlet fra reseptplikt.

Merknader

Før et legemiddel godkjennes, skal Statens legemiddelverk fastsette reseptstatus. Gjennomføring av direktiv 2004/28/EF og Kommisjonsdirektiv 2006/130/EF vil medføre visse endringer i regelverket, men disse endringene vil ikke være til hinder for videreføring av dagens praksis med henysn til hvilke legemidler til næringsmiddelproduserende dyr som blir reseptpliktige i Norge.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten behandles via skriftlig prosedyre i Spesialutvalget for helse der Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Fornyings- og administrasjonsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Kunnskapsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Utenriksdepartementet er representert.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

Kapittel XXX Medisinsk utstyr

32007 L 0047 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2007/47/EF av 5. september 2007 om endring av direktiv 90/385/EØF om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om implanterbart medisinsk utstyr, rådsdirektiv 93/42/EØF om medisinsk utstyr og direktiv 98/8/EF om markedsføring av biocidprodukter (vedlegg II kap XXX HOD)

Sammendrag av innhold

Direktiv 2007/47/EF er en revidering av direktiv 93/42/EØF basert på utvikling og erfaringer som er høstet siden direktivet ble vedtatt i 1993. Direktivet tydeliggjør eksisterende krav og skaper rettsgrunnlag for planlagte initiativer, og det innebærer foreslår også en oppdatering av direktiv 90/385, slik at dette direktivet stemmer overens med direktiv 93/42/EØF om medisinsk utstyr, direktiv 98/79/EF om medisinsk utstyr til in vitro -diagnostikk og direktiv 2000/70/EF om medisinsk utstyr inneholdende derivater fra humant blod eller plasma.

Direktiv 93/42/EØF og direktiv 90/385/EØF er del av EØS-avtalen, og er i EØS-avtalen gjennomført i vedlegg II kapittel X og XXX.

De viktigste endringene i direktivet er:
    •       åpning for økt bruk av kommitologiprosedyren (i forbindelse med klassifiseringsspørsmål, elektronisk bruksanvisning, kliniske forsøk, markedsovervåkning mv.)
    •       strengere og klarere krav til kliniske data og samsvarsvurderinger, herunder krav til tekniske kontrollorganers vurdering av dokumentasjon
    •       klargjøring av samsvarsvurderingen - særlig med tanke på klare regler for tekniske kontrollorganer i forbindelse med konstruksjonsundersøkelser
    •       klarere krav til tilstrekkelige og utfyllende kliniske data for alle klasser av medisinsk utstyr
    •       klarere regler for grenseoppgangen mellom medisinsk utstyr og legemidler mv.
    •       klargjøring av at programvare/software kan være medisinsk utstyr både som del av et medisinsk utstyr og som sådan
    •       krav til EU-kommisjonen om å komme med et forslag til regulering av gjenbruk/resterilisering av engangs medisinsk utstyr
    •       markedsovervåkning etter utstyret er plassert på markedet - forslag til bedre koordinering av aktiviteter på dette området
    •       klargjøring av kompetansen til tekniske kontrollorgan
    •       individuelt tilpasset utstyr - innføring av eksplisitte krav om system for markedsovervåkning etter markedsføring og krav til forbedret pasientinformasjon
    •       presisering av viktigheten av design for pasientsikkerhet (eks. ergonomi, pasientens utdannelse mv.) i de grunnleggende krav
    •       krav til merking av at utstyret inneholder ftalater

Merknader

Direktivet har sin EF-rettslige hjemmel i EF-traktatens art. 95. Direktiv 93/42/EØF og direktiv 90/385/EØF er gjennomført i norsk rett i forskrift av 15. desember 2005 nr. 1690 om medisinsk utstyr. Endringsdirektiv 2007/47 av disse to direktivene vil føre til endringer i forskriften. Endringsdirektiv 2007/47 inneholder også en endring i direktiv 98/8/EF om markedsføringen av biocidholdige produkter. Dette medfører imidlertid ikke behov for endring i forskrift av 18. desember 2003 nr. 1848 om godkjenning av biocider og biocidprodukter (biocidforskriften), da denne allerede er i samsvar med den foreslåtte endringen.

Direktiv 2007/47 innebærer en tydeliggjøring fremfor en endring av reglene, og endringene forventes ikke å ha store økonomiske virkninger. For enkelte produsenter vil det være en skjerping av kravene. Dersom produsentene allerede i dag følger regelverket, antas det imidlertid at dette ikke vil føre til en større økonomisk byrde.

Sakkyndige instansers merknader

Sosial- og helsedirektoratet har fulgt hele prosessen i EU. Et konkret forslag fra Sosial- og helsedirektoratet ble tatt inn i EU-kommisjonens forslag, og dette inngår i det endelige vedtaket. Det nevnes ellers at det i tråd med synspunkter fra Norsk tannteknikerforbund er inntatt et forslag om at erklæringen som skal utarbeides for individuelt tilpasset utstyr skal overleveres til pasienten som mottar utstyret.

Saken behandles i EØS-spesialutvalget for helse, der Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Fornyings- og administrasjonsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Kunnskapsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Utenriksdepartementet er representert.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

Protokoll 31 om samarbeid på særlige områder utenfor de fire friheter 32007 D 1150 Europaparlaments- og rådsbeslutning nr. 2007/1150/EF om etablering i perioden 2007-2013 av et program for forebygging og informasjon på narkotikaområdet som del av det generelle programmet "Fundamentale rettigheter og rettferdighet" (prot 31 HOD)

Sammendrag av innhold

Programmet skal gi støtte til prosjekter i henhold til kunngjøring (calls for proposals). En programkomité med representanter for de deltakende landene skal utarbeide årlige arbeidsprogrammer. Beløpene det kan søkes om, vil bli spesifisert i de årlige arbeidsprogrammene. Kommisjonen skal sørge for kontinuerlig evaluering av programmet og overholdelse av retningslinjene.

Målet med programmet er å forebygge og å redusere avhengighet og skadevirkninger ved bruk av narkotiske stoffer.

A. Det tas sikte på at programmet, innenfor rammen av de midler som EU har til rådighet, skal bidra til å utvikle en politikk som i særdeleshet legger vekt på å beskytte folkehelsen. Det er lagt til grunn at det utvikles nettverk på tvers av faggrensene. Det skal settes søkelys på de helsemessige og sosiale problemer som narkotikabruk fører med seg. Det legges vekt på en åpen dialog for en bedre forståelse av hva narkotikaproblematikk dreier seg om.

B. Det legges opp til å engasjere frivillige organisasjoner i å utvikle og gjennomføre EUs narkotikastrategi og handlingsplaner. Kommisjonen ønsker å bedre dialogen med det sivile samfunn hva angår EUs narkotikapolitikk. Dette passer godt med norske holdninger. I den forbindelse har Kommisjonen utarbeidet en grønnbok for for å konsultere The Sivil Society in the Drugs Field". I grønnboken gis det uttrykk for at en videre positiv utvikling for EU er er avhengig en dialog med det sivile samfunnet.

C. Programmet skal bidra til å styre, gjennomføre og evaluere definerte tiltak i EUs strategiplaner frem til 2012 (Drugs Action Plan 2005 – 2008 og 2009 – 2012).

Programmet retter seg mot alle sammenslutninger/miljøer som direkte eller indirekte er engasjert i narkotikaproblematikken. Ungdom, utsatte og sårbare grupper, så vel som deres nærområder, er definert som risikogrupper. Av andre aktuelle målgrupper nevnes undervisningspersonell, sosialarbeidere, nasjonale og lokale myndigheter, helsepersonell, juridisk personell, frivillige organisasjoner, fagforeninger og religiøse samfunn.

Man vil etterstrebe synergieffekter med andre programmer som har relevans i forhold til narkotikaproblematikken, som for eksempel EUs 7. rammeprogram for forskning. Det vil bli sørget for sammenheng med arbeidet til EMCDDA (Europeisk overvåkningssenter for narkotika og narkotikamisbruk), særlig med tanke på tilgjengelig informasjon og statistikk.

Programmet vil gi støtte til innsamling, utvikling og spredning av data, statistikk og forskning, opinionsundersøkelser, utarbeidelse av indikatorer og felles metodevalg. Programmet skal støtte seminarer, konferanser og ekspertmøter, vedlikehold av web-sider og tiltak for å gjøre foreliggende informasjonsmateriell kjent for allmennheten. Programmet vil gi støtte til nettverk av nasjonale eksperter som analyserer, styrer og evaluerer tiltak.

Overnasjonale prosjekter av europeisk interesse med minst tre deltakende stater, vil få støtte etter retningslinjene i de årlige handlingsprogrammene. Programmet vil også støtte frivillige (ikke-statlige) organisasjoner og sammenslutninger som arbeider for felles europeiske interesser, og som har sammenfallende målsetninger med de årlige handlingsprogrammene.

Programmet "Drugs Prevention and Information" for perioden 1. januar 2007 - 31. desember 2013 er del av et større program, General Programme "Fundamentqal Rights and Justice". Programmet er forankret i Generaldirektoratet for justis, frihet og rettferdighet (JLS), og har et totalt budsjett på Euro 21 millioner . EFTA-landene er invitert til å delta i programmet, som har status som EØS-relevant. I Kommisjonens budsjett for 2007, ny post "180703", utgjør det samlede beløpet (en) 1 million Euro. For år 2013 er dette beløpet steget til 3.4 millioner Euro.

Norsk kontingent for årene etter 2007 er beregnet (kurs 8) til:

• kr 423.824 (Euro 52.978) for 2008,

• kr 493.016 (Euro 61.627) for 2009,

• kr 527.664 (Euro 65.952) for 2010 og 2011,

• kr 570.864 (Euro 71.358) for 2012

• kr 596.808 (Euro 74.601) for 2013.

Det har til nå ikke vært så mange muligheter for norsk deltakelse i den delen av EUs narkotikasamarbeid som ligger under Helse- og omsorgsdepartementet. Deltakelse i dette programmet vil derfor gi departementet og norske miljøer en ny og bedre anledning for inntak til denne delen av EUs narkotikasamarbeid, som har vært savnet.

Foruten EFTA-land som er knyttet til EØS-avtalen, er de aktuelle søkerlandene og landene på vest-Balkan med gjeldende protokoller med EU, invitert til å delta i programmet.

Sakkyndige instansers merknader

Helse- og omsorgsdepartementet har oversendt EUs beskrivelse av programmet til Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS) for merknader til det faglige innholdet i programmet. SIRUS er positiv til norsk deltakelse i programmet: "Norge kan ha utbytte både økonomisk, faglig og fagpolitisk idet norske tiltak kan inngå i europeiske prosjekter på alkohol/narkotikaområdet og få økonomisk støtte fra programmet. Norge kan også starte egne prosjekter og få finansiell hjelp til det."

Departementet anser i tillegg at deltagelse i programmet vil være nyttig også med tanke på å kunne ta del i det faglige nettverket programmet vil skape.

Saken behandles i Spesialutvalget for helse, der Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Fornyings- og administrasjonsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Kunnskapsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Utenriksdepartementet er representert.

Status

Programmet trådte i kraft i EU 1. oktober 2007. Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 D 1350 Europaparlaments- og rådsbeslutning 1350/2007/EF om etablering av EUs helseprogram 2008-2013 (prot 31 HOD)

Sammendrag av innhold

EU-programmet for helse (2008–2013) ble formelt vedtatt i EU ved parlaments- og rådsvedtak av 23. oktober 2007. Helseprogrammet (2008–2013) er en videreføring av EUs folkehelseprogram (2003–2008). Det totale budsjettet til det nye helseprogrammet ligger på 365,6 millioner euro. Deler av budsjettet er allerede brukt i 2007, slik at beløpet som gjenstår nå er 321,5 millioner euro over seks år. Det vil si om lag 53,5 millioner euro per år. Programmet har fokus på tre hovedområder: 1) helseberedskap, 2) helsefremmende arbeid, inkludert reduksjon av sosiale helseforskjeller og 3) helseopplysning.Under punkt 1 faller å beskytte borgerne mot helsetrusler og bedre borgernes sikkerhet. Under punkt 2 faller å bidra til sunn, aktiv aldring og å fremme en sunnere livsstil ved å bekjempe helsedeterminanter. Under punkt 3 faller utveksling av kunnskap og "best pracitice" og å samle, analysere og spre helseinformasjon.

Programmet skal gi støtte til prosjekter i henhold til kunngjøring (calls for proposals). Det er allerede under dagens program opprettet en programkomité med representanter for de deltakende landene, som skal utarbeide årlige arbeidsprogrammer. Den eksisterende programkomiteen vil videreføres. Norge deltar i programkomiteen som observatør.

Prioriterte mål vil årlig bli identifisert i arbeidsprogrammet for å bidra til at programmet bruker midlene på noen få prioriterte tiltak tilpasset politisk kontekst og behov som måtte oppstå. Den operasjonelle driften av programmet er lagt til et eget byrå; Public Health Executive Agency (PHEA).

Merknader

For deltakelsen i dagens folkehelseprogram (2003–2008) er Norges totale økonomiske forpliktelse på om lag 60 millioner kroner over seks år. Ved deltakelse i EUs nye helseprogram (2008–2013) vil de økonomiske utgiftene for Norge utgjøre om lag 65 millioner kroner fordelt på seks år. Dette vil gi en gjennomsnittlig kostnad på om lag 11 millioner kroner per år.

I 2007 var det totalt 63 prosjekter som ble godkjent for programstøtte. Norske organisasjoner og institusjoner deltar i 13 av disse. I 2006 var tallet på norske prosjektdeltakere 17.

Sakkyndige instansers merknader

Saken har vært behandlet i Spesialutvalget for helse, der Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Fornyings- og administrasjonsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Kunnskapsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Utenriksdepartementet er representert.

Status

Utkast til st.prp. om samtykke til deltakelse i en beslutning i EØS-komiteen om deltakelsen til EØS/EFTA-statene i EU-programmet for helse (2008-2013) er planlagt å fremmes for Stortinget før jul 2007.

-JUSTIS- OG POLITIDEPARTEMENTET

Vedlegg II Tekniske forskrifter, standarder, prøving og sertifisering

Kapittel XXIX Eksplosive varer til sivil bruk

32007 L 0023 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2007/23/EF av 23. mai 2007 om markedsføring av pyrotekniske artikler (vedlegg II kap XXIX JD)

Sammendrag av innhold

I direktiv 93/15/EØFs betraktninger (dirktivet om eksplosiver til sivilt bruk) tilkjennegis det behov for ytterligere regulering av området pyrotekniske artikler. EU Kommisjonen DG Entreprise har siden 2003 arbeidet aktivt med problemstillinger knyttet til markedsføring og bruk av pyrotekniske artikler, spesielt fyrverkeri. På bakgrunn av en undersøkelse innen EØS-området av omfanget av ulykker med pyrotekniske artikler, fremmet Kommisjonen i 2003 forslag til nærmere regulering av området, både for å få ned antall ulykker som har utgangspunkt i feil bruk av produktet, men også for å redusere antall ulykker som følge av at produktet har funksjonsfeil .

Det vedtatte direktivet om markedsføring av pyrotekniske artikler gir de grunnleggende sikkerhetskrav for hvordan pyrotekniske artikler skal utformes, framstilles og leveres slik at de utgjør minst mulig fare, og har som formål å sikre fri flyt i det indre marked samtidig som det skal sikre et høyt beskyttelsesnivå for helse, offentlig sikkerhet og forbrukerbeskyttelse. Dette skal også skje ved å ta hensyn til relevante miljøbeskyttelsesaspekter.

Direktivet definerer "pyrotekniske artikler" i artikkel 2 nr.1 som en artikkel som inneholder eksplosivstoffer eller en blanding av stoffer beregnet på å utvikle varme, lys. lyd, gass eller røyk, eller en kombinasjon av dette ved hjelp av eksoterme kjemiske reaksjoner som holder seg selv i gang.

Pyrotekniske artikler kan være fyrverkeri, teaterfyrverkeri og tekniske artikler til bruk i sikkerhetsforanstaltninger som gasspatroner i airbags og beltestrammere, og annen nødpyroteknikk i kjøretøy.

Produktene skal klassifiseres etter anvendelsesområde, formål og risiko (for eksempel mengde krutt i produktet). Det skal også tas hensyn til produktets støynivå. Fyrverkeri klassifiseres i fire fareklasser (1-4), mens teaterfyrverkeri og andre pyrotekniske artikler kategoriseres i to fareklasser. Det presiseres at visse artikler kun skal være tilgjengelige for profesjonelle brukere, slik som fyrverkeri i kategori 4 og kategori 2 for de andre artiklene.

Direktivet unntar i artikkel 1 nr.4 en rekke pyrotekniske artikler fra direktivets virkeområde:

- pyrotekniske artikler som er beregnet på Forsvaret, brannvesenet og politiet,

- ammunisjon som prosjektiler, drivladninger og løs ammunisjon i bruk i håndvåpen, artilleri og andre skytevåpen,

- sivile eksplosiver omfattet av direktiv 93/15/EØF,

- pyrotekniske artikler i luft- og romfartsindustri,

- pyrotekniske artikler som er omfattet av direktiv 96/98/EF om utstyr på skip og

- knallhetter og andre artikler som er omfattet av direktiv 88/378/EØF om sikkerhetskrav til leketøy.

Direktivet omtaler både fabrikantens, importørens og distributørens forpliktelser. Det presiseres at direktivet setter minimumssikkerhetskrav, og at myndighetene har rett til å fastsette strammere restriksjoner dersom de finner det nødvendig (nærhetsprinsippet og proporsjonalitetsprinsippet). Ut i fra hensyn til den offentlige sikkerhet (public security or safety), offentlig orden eller beskyttelse av miljøet, er det altså mulig å forby eller begrense besittelse, anvendelse og/eller markedsføring av fyrverkeri i kategori 2 og 3. Direktivet berører ikke landenes muligheter til å ha lovgivning om utstedelse av lisens til fabrikanter, importører og distributører.

For private er det satt minstealdersgrenser for kjøp og bruk av fyrverkerier knyttet opp til de ulike klassene: nærmere bestemt minst 12 år for klasse 1-varer, som er de minste artiklene, minst 16 år for klasse 2 og minst 18 år for klasse 3-artikler. For andre pyrotekniske artikler har direktivet en aldersgrense på 18 år.

Direktivet viser til at det skal utarbeides harmoniserte standarder for fyrverkeri. Det er allerede utviklet en Europeisk standardserie (EN) som i stor grad dekker klasse 1, 2 og 3. Det vil imidlertid bli gitt oppdrag om å utvikle standarder for kategori 4-artikler, samt at det må vurderes nærmere hvilke artikler som faller inn under kategori 1.

Direktivets artikkel 9 beskriver hvilken overenstemmelsesvurderingsprosedyre som produsenten må følge for å få første gangs tilgang til markedet i fellesskapet. Myndighetene skal utpeke et bemyndiget organ som skal foreta overenstemmelsesvurderingen i artikkel 9. I etterkant av denne vurderingen skal produsenten sette et CE-merke på den pyrotekniske artikkelen, og alt etter hvilken kategori artikkelen er klassifisert i, skal det påføres forskjellige standardiserte formuleringer om bruken. For merking av pyrotekniske artikler beregnet på kjøretøy, henvises det til artikkel 13. Teaterfyrverkeri må i tillegg til generell merking minst følge reglene for merking i artikkel 12 nr.4.

Direktivets artikkel 15 inneholder en beskyttelsesklausul for de tilfeller det avdekkes pyrotekniske artikler som ikke oppfyller direktivets minstesikkerhetskrav. 2.

Merknader

Forskrift av 26. juni 2002 nr. 922 om håndtering av eksplosjonsfarlig stoff, regulerer godkjenning og håndtering av eksplosive varer, herunder fyrverkeri. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) forvalter forskriften, og har inngått avtale med Sintef/NBL as om at de foretar testene som er knyttet til om produktet oppfyller dagens regelverk. Denne nasjonale godkjenningsordningen må opphøre ved implementeringen av direktivet.

Nødpyroteknikk i kjøretøyer anses per i dag godkjent iht. § 2-6 siste ledd i eksplosivforskriften, når kjøretøyet oppfyller de relevante tekniske krav i direktiv 70/156/EØF, som senest endret ved direktiv 2004/3/EF, eller et særdirektiv oppført på den fullstendige liste i vedlegg IV eller XI i nevnte direktiv.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

Vedlegg XIX Forbrukervern

32007 D 0231 Kommisjonsbeslutning 2007/231/EF av 12. april 2007 om forlengelse av krav til barnesikring av lightere og forbud mot lightere med forvekslingsfare (vedlegg XIX JD)

Sammendrag av innhold

Europaparlamentets og rådets direktiv 2001/95/EF av 3. desember 2001 om alminnelig produktsikkerhet (produktsikkerhetsdirektivet) er et horisontalt rammedirektiv, som regulerer sikkerheten ved forbrukerprodukter i EØS-området. Direktivet trådte i kraft 15. januar 2004. Direktivets målsetting er at forbrukerprodukter som er gjort tilgjengelig i EØS-markedet skal være sikre mot helseskadelige virkninger.

I direktivets artikkel 13.1 fremgår det at dersom Kommisjonen blir kjent med en alvorlig risiko som visse produkter representerer for forbrukernes helse og sikkerhet i ulike medlemsstater, kan den etter å ha rådspurt medlemsstatene fatte et vedtak på bakgrunn av resultatet av denne rådspørringen, dersom vilkårene i artikkel 13.1 bokstav a)-c) er oppfylt. I henhold til direktivets artikkel 13.2. fremgår det at vedtak det er vist til under artikkel 13.1 "skal gjelde for en periode på ikke mer enn ett år, og kan bekreftes, i henhold til samme fremgangsmåte, for tilleggsperioder på ikke mer enn ett år".

I medhold av artikkel 13.1 fattet Kommisjonen vedtak 2006/502/EF av 11. mai 2006 om å forby engangslightere som ikke er barnesikre og lightere med forvekslingsfare, såkalte "novelty" lightere. Kravet til barnesikring av lightere og forbudet mot lightere med forvekslingsfare gjaldt opprinnelig frem til 11. mai 2007. Under henvisning til kommisjonsbeslutning 2007/231/EC av 12. april 2007 ble kravet til barnesikring av lightere og forbudet mot lightere med forvekslingsfare forlenget med ett år, og gjelder nå frem til 11. mai 2008. Endringene er inntatt i kommisjonsbeslutning 2006/502/EF artikkel 2 og 6.

Bakgrunnen for forlengelsen av kravet til barnesikring av lightere og forbudet mot lightere med forvekslingsfare skyldes at beslutningens virkningstidspunkt ville gått ut før medlemslandene har implementert beslutningen. For at myndighetene skal kunne forebygge den risikoen lightere representerer når små barn leker med disse, måtte beslutningen derfor forlenges. Forlengelsen henger også sammen med at den europeiske standardiseringsorganisasjonen CEN ennå ikke har forbedret barnesikringsstandarden EN:13869. Kommisjonens intensjon er at kommisjonsbeslutningen er midlertidig i påvente av endringene i ovennevnte standard.

Merknader

Produktsikkerhetsdirektivet er gjennomført i norsk rett i lov av 11. juni 1976 nr. 79 om kontroll med produkter og forbrukertjenester (produktkontrolloven). I produktkontrolloven § 4, første ledd, bokstav e). fremgår det at "når det finnes påkrevet for å forebygge at et produkt medfører helseskade, kan det treffes vedtak om forbud mot produksjon, innførsel, omsetning og bruk av produkt". Denne bestemmelsen er benyttet som hjemmel til forskrift om krav til barnesikring av lightere og forbud mot lightere med forvekslingsfare. Forskriften har vært på høring og ble fastsatt 01.07.07. I forskriften er det ikke stilt opp noen tidsbegrensing, slik det er gjort i kommisjonsbeslutningen. Bakgrunnen er at forskriften i første omgang er tenkt opphevet den dagen det ikke lenger er behov for kommisjonbeslutningen. Det er derfor ikke behov for å gjøre andre endringer i regelverket enn det som er gjort på bakgrunn av kommisjonsbeslutningen 2006/502/EF.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

Vedlegg XXII Selskapsrett

32007 L 0036 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2007/36/EF av 11. juli 2007 om utøvelsen av visse aksjonærrettigheter i noterte selskaper (vedlegg XXII JD)

Sammendrag av innhold

Formålet med direktivet er å legge forholdene bedre til rette for at aksjonærer som befinner seg i et annet land enn der generalforsamlingen holdes, kan delta og avgi stemme. Direktivet inneholder derfor ulike bestemmelser som har til formål å fjerne hindre for slik grensekryssende stemmegivning. I tillegg tas det sikte på å etablere en viss minimumsstandard for aksjonærrettigheter på generalforsamlingen mer generelt.

Det fastsettes blant annet:

- krav om at innkalling av aksjonærene til generalforsamling skal skje med minst 21 dagers varsel, i visse tilfelle 14 dagers varsel, samt nærmere krav til innkallingen,

- regler om aksjonærenes rettigheter på generalforsamlingen når det gjelder å sette saker på dagsordenen, legge frem resolusjonsforslag og stille spørsmål,

- forbud mot såkalt "share blocking" (det vil si et krav om at aksjer "blokkeres" i en viss periode som et vilkår for at aksjeeieren gis rett til å avgi stemme på generalforsamlingen),

- regler om at nasjonal rett kan bestemme at det som et vilkår for å delta på generalforsamlingen skal kreves at personen innen en bestemt dato forut for generalforsamlingen er kvalifisert som aksjonær (en såkalt "record date"-ordning),

- regler om at de selskapene som ønsker det, skal kunne tillate aksjonærene å delta på generalforsamlingen ved elektroniske midler (uten fysisk å være til stede),

- regler som legger tilrette for at aksjeeiere kan avgi sin stemme ved fullmakt, på avstand (elektronisk eller pr. post el.l.), eller gjennom instruksjoner til en eventuell mellommann som sitter med aksjene i sitt eget navn, samt

- regler om fremgangsmåten ved telling av stemmene på generalforsamlingen samt krav om at resultatet av avstemningen skal publiseres på selskapets internettside.

Merknader

Langt på vei er direktivet i samsvar med reglene i allmennaksjeloven, men på noen punkter vil lovendringer bli nødvendig, blant annet som følger:

Fristen for innkalling til generalforsamling i allmennaksjeselskaper er i norsk rett minst to uker, jf. allmennaksjeloven § 5-10 annet ledd. Direktivets forslag vil derfor medføre at denne fristen må forlenges i visse tilfelle.

I direktivet foreslås en generell rett til å stille spørsmål muntlig på generalforsamlingen eller skriftlig forut for denne, og selskapet er forpliktet til å gi svar. Aksjonærene i norske allmennaksjeselskaper har rett til å få behandlet spørsmål på generalforsamlingen som er meldt til styret i tide til å tas med i innkallingen, eller innen to uker før generalforsamlingen skal holdes, jf. allmennaksjeloven § 5-11. Videre kan aksjonærene kreve at ledelsen (styret, bedriftsforsamling og daglig leder) gir tilgjengelige opplysninger om forhold som kan innvirke på bedømmelsen av årsregnskapet, årsberetningen, selskapets økonomiske stilling og saker som er forelagt generalforsamlingen til avgjørelse, jf. allmennaksjeloven § 5-15. Med dette oppfyller norsk rett allerede i hovedsak direktivets regler om retten til å stille spørsmål, men det kan nok bli aktuelt å vurdere enkelte presiseringer i lovteksten.

Norsk rett inneholder ikke regler om såkalt "shareblocking", og dette er derfor ikke relevant for Norge.

Etter allmennaksjeloven § 5-3 kan selskapet bestemme i vedtektene at aksjonærer som vil delta på generalforsamlingen, skal meddele dette til selskapet innen en bestemt frist, som ikke utløper tidligere enn fem dager før møtet. Dette er en tilsvarende ordning som en slik "record date" som direktivforslaget omhandler, men direktivet tillater ikke at selskapet selv skal kunne bestemme en slik ”record date” i sine vedtekter. Det må likevel vurderes nærmere i hvilken grad § 5-3 kan opprettholdes.

Den norske allmennaksjeloven krever fysisk deltakelse på generalforsamlingen. Direktivforslagets regler om at selskapene skal kunne tillate elektronisk deltakelse på generalforsamlingen vil derfor nødvendiggjøre en lovendring. Det samme gjelder direktivets regler om stemmegivning med post på forhånd.

I norsk rett har aksjeeierne rett til å møte på generalforsamlingen ved fullmektig. Vilkåret er at fullmektigen legger frem en skriftlig og datert fullmakt, jf. allmennaksjeloven § 5-2. Direktivforslagets regler om rett til å stemme ved fullmektig medfører intet behov for lovendringer.

Allmennaksjeloven tillater utenlandske aksjeeiere å la en forvalter føres inn i aksjeeierregisteret i stedet for eieren selv, jf. allmennaksjeloven § 4-10. En slik forvalter har etter norsk rett ikke stemmerett for aksjene. Direktivforslaget angir visse regler som begrenser statenes mulighet til å oppstille vilkår for at en forvalter skal ha rett til å stemme for aksjene. Det vil bli vurdert nærmere om dette vil kreve lovendring.

Direktivforslagets regler om telling av stemmer og kravet til publisering av avstemningsresultatet på internett vil også kreve visse tilpasninger i loven. Etter allmennaksjeloven skal resultatet av avstemningen være tilgjengelig for aksjonærene gjennom protokollen, jf. allmennasjeloven § 5-16.

Forslaget vil ikke få administrative eller økonomiske konsekvenser for det offentlige. For norske selskaper vil forslagene heller ikke få omfattende administrative eller økonomiske konsekvenser. Regelen om å tillate selskapene å legge til rette for elektronisk deltakelse på generalforsamling vil antakelig medføre at mange norske børsnoterte selskaper vil velge å åpne for dette. Den nødvendige elektronisk tilretteleggingen vil antakelig innebære enkelte administrative tilpasninger. Også andre regler vil kreve mindre administrative tilpasninger, for eksempel kravet om å legge resultatet av avstemningene på generalforsamlingen ut på selskapets hjemmeside på internett, men uten å medføre noen betydelig administrativ byrde for selskapene.

Et lovkrav om en såkalt "record date" vil kunne medføre administrative konsekvenser av en viss betydning for selskapene og for aksjonærene, som eventuelt vil måtte vurderes nærmere dersom en slik ordning skulle innføres i norsk rett. (Direktivet bare åpner for en slik ordning, og pålegger den ikke.)

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

-KOMMUNAL- OG REGIONALDEPARTEMENTET

Vedlegg II Tekniske forskrifter, standarder, prøving og sertifisering

Kapittel XXI Byggevarer

32006 D 0190 Kommisjonsvedtak 2006/190/EF av 1. mars 2006 om endring av vedtak 97/808/EF om prosedyrer for attestasjon av overensstemmelse med produktkrav etter direktiv 89/106/EØF for gulvbelegg (vedlegg II kap XXI KRD)

Sammendrag av innhold

Vedtaket er gjort som ledd i gjennomføringen av EØS-avtalens art. 23 (a), særlig vedlegg II, Rdir 89/106/EØF om byggevarer, direktivets art. 20(2) og 13 (3 og 4). Vedtakene gjelder valg av system for vurdering og erklæring av samsvar med tekniske spesifikasjoner for byggevarer, her for gulvbelegg. Bestemmelsene om valg av systemer for attestasjon av overensstemmelse vil bli nedfelt i de kommende harmoniserte standardene for den aktuelle varegruppen.

Merknader

Reglene om generell dokumentasjonsplikt for byggevarers egnethet, herunder krav om dokumentasjon av attestasjonssystemet, er inntatt i forskrift til plan- og bygningsloven om krav til byggverk og produkter til byggverk (tekniske forskrifter - TEK) kap V.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32006 D 0213 Kommisjonsvedtak 2006/213/EF av 6. mars 2006 som fastslår klasser for branntekniske egenskaper for visse byggevarer som omfatter tregulv, trepanel og trekledning (vedlegg II kap XXI KRD)

Sammendrag av innhold

Vedtaket er gjort som ledd i gjennomføringen av EØS-avtalens art. 23 (a), særlig vedlegg II, Rdir 89/106/EØF om byggevarer, direktivets art. 20(2) og 13 (3 og 4).

Vedtaket gjelder etablering av klasser for branntekniske egenskaper for visse byggevarer som omfatter tregulv, trepanel og trekledning.Bestemmelsene om valg av systemer for attestasjon av overensstemmelse vil bli nedfelt i de kommende harmoniserte standardene for den aktuelle varegruppen.

Merknader

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32006 D 0600 Kommisjonsvedtak 2006/600/EF av 4. september 2006 vedrørende klassifisering av produkter til byggverk for branntekniske egenskaper (vedlegg II kap XXI KRD)

Sammendrag av innhold

Vedtaket er fattet til gjennomføring av EØS-avtalens art. 23(a), særlig bilag II, Rdir 89/106/EØF om byggevarer, direktivets art. 20(2) og 13(3 og 4).

Vedtaket gjelder metallplatebelagte sandwichelementer til bruk i tak. Brannpåvirkningen på slike produkter kan foretas som en bedømmelse opp i mot brannteknisk klassifisering uten videre brannteknisk prøving.

Merknader

Denne bestemmelsen om brannteknisk bedømmelse for nevnte varegruppe vil bli tatt inn i anneks ZA i relevante norske standarder som utarbeides som tekniske spesifikasjoner til utdyping av teknisk forskrift til plan- og bygningsloven.

I Teknisk Forskrift til plan- og bygningsloven, kap. V gjennomføres en rekke angitte EU-direktiver og kommisjons-vedtak i norsk bygningslovgivning, bl.a. Byggevaredirektivet, Rdir 89/106/EØF og vedtak som gjelder gjennomføringen av dette direktivet, som det foreliggende vedtaket.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32006 D 0673 Kommisjonsvedtak 2006/673/EF av 5. oktober 2006 om endring av vedtak 2003/43/EF om klassifisering av produkter til byggverk mht. branntekniske egenskaper for gipsplater (vedlegg II kap XXI KRD)

Sammendrag av innhold

Vedtaket er fattet til gjennomføring av EØS-avtalens art. 23(a), særlig bilag II, Rdir 89/106/EØF om byggevarer, direktivets art. 20(2) og 13(3 og 4).

Vedtaket gjelder endring av tidligere kommisjonsvedtak (2003/43/EF) om brannklassifisering av gipsplater.

Merknader

Denne bestemmelsen om brannteknisk klassifisering for nevnte varegruppe vil bli tatt inn i relevante norske standarder som utarbeides som tekniske spesifikasjoner til utdyping av Teknisk forskrift til plan- og bygningsloven.

I Teknisk forskrift til plan- og bygningsloven, kap. V gjennomføres en rekke angitte EU-direktiver og kommisjons-vedtak i norsk bygningslovgivning, bl.a. Byggevaredirektivet, Rdir 89/106/EØF og vedtak som gjelder gjennomføringen av dette direktivet, som det foreliggende vedtaket.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32006 D 0751 Kommisjonsvedtak 2006/751/EF av 27. oktober 2006 om endring av vedtak 2000/147/EF om klassifisering av produkter til byggverk mht. branntekniske egenskaper (vedlegg II kap XXI KRD)

Sammendrag av innhold

Vedtaket er fattet til gjennomføring av EØS-avtalens art. 23(a), særlig bilag II, Rdir 89/106/EØF om byggevarer, direktivets art. 20(2) og 13(3 og 4).

Merknader

Vedtaket gjelder endring av tidligere kommisjonsvedtak (2000/147/EF) om brannklassifisering av EL-kabler. Denne bestemmelsen om brannteknisk klassifisering for nevnte varegruppe vil bli tatt inn i relevante norske standarder som utarbeides som tekniske spesifikasjoner til utdyping av teknisk forskrift til plan- og bygningsloven. I forskriftens kap. V gjennomføres en rekke angitte EU-direktiver og kommisjons-vedtak i norsk bygningslovgivning, bl.a. Byggevaredirektivet, Rdir 89/106/EØF og vedtak som gjelder gjennomføringen av dette direktivet, som det foreliggende vedtaket.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 D 0348 Kommisjonsvedtak 2007/348/EF av 15. mai 2007 om endring av beslutning 2003/43/EF om klassifisering av byggevarer mht. branntekniske egenskaper, herunder trefiberbaserte plater (vedlegg II kap XXI KRD)

Sammendrag av innhold

Vedtaket er fattet til gjennomføring av EØS-avtalens art. 23(a), særlig bilag II, Rdir 89/106/EØF om byggevarer, direktivets art. 20(2) og 13(3 og 4).

Vedtaket gjelder endring av tidligere kommisjonsvedtak (2003/43/EF) om brannklassifisering av trefiberbaserte plater til bruk i bygninger. For brannklassifisering av trefiberplater er det også tidligere foretatt endringer (jf. vedtak 2003/43/EF av 17.01.03).

Merknader

I Teknisk forskrift til plan- og bygningsloven, kap. V, gjennomføres en rekke angitte EU-direktiver og kommisjonsvedtak i norsk bygningslovgivning, bl.a. Byggevaredirektivet, Rdir 89/106/EØF og vedtak som gjelder gjennomføringen av dette direktivet, som det foreliggende vedtaket.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

-KUNNSKAPSDEPARTEMENTET

Protokoll 31 om samarbeid på særlige områder utenfor de fire friheter

32006 H 0961 Europaparlaments- og rådsrekommandasjon 2006/961/EF av 18. desember 2006 om transnasjonal mobilitet innen Fellesskapet for utdannings- og yrkesutdanningsformål (Europeisk kvalitetspakt om mobilitet) (prot 31 KD)

Sammendrag av innhold

Forslaget er utarbeidet i form av en pakt (charter), dvs. et ikke-juridisk bindende dokument. Hensikten er å knesette prinsipper for bedre effektivitet og måloppnåelse for all slags organisert mobilitet innen Fellesskapet for utdannings- og yrkesutdanningsformål, samt især å fastsette en kvalitetsreferanse for alle mobilitetsaktiviteter i EUs livslang læringsprogram for perioden 2007-2013 (KOM (2004) 474). Europakommisjonen mener pakten skal kunne anvendes på internasjonale mobilitetsopphold som del av all slags typer utdanning og opplæring: formell og uformell; av kort og lang varighet; ved skole, universitet/høgskole og i bedrift; for unge og voksne, osv. I tillegg skal den kunne anvendes for mobilitet i arbeidssammenheng. Pakten bygger på en rekke rekommandasjoner og handlingsplaner om mobilitet fra de siste årene, især Europaparlaments- og Rådsrekommandasjon 2001/613/EF om mobilitet for studenter, lærlinger, frivillige, lærere og instruktører. Mobilitetskvalitetscharteret fastsetter 10 prinsipper for god mobilitet:

1) Veiledning og informasjon;

2) Læringsplan/-avtale;

3) Individualisering (tilpasnings til den enkeltes planer for læring);

4) Generelle forberedelser;

5) Språkopplæring;

6) Praktisk og logistisk støtte;

7) Mentor-/fadderordning;

8) Godkjenning/innpassing;

9) Reintegrering og evaluering;

10) Klar ansvarsfordeling.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.

32006 H 0962 Europaparlaments- og rådsrekommandasjon 2006/962/EF av 18. desember 2006 om nøkkelkompetanser for livslang læring (prot 31 KD)

Sammendrag av innhold

Som en følge av at globaliseringen konfronterer EU med nye utfordringer, vil hver innbygger ha behov for et bredt spekter av nøkkelkompetanser for å fleksibelt tilpasse seg raske endringer i en nært sammenknyttet verden. Utdanning i sin tosidige form, både sosialt og økonomisk, spiller en nøkkelrolle i å sikre at Europas innbyggere tilegner seg de nøkkelkompetansene som er nødvendige for å fleksibelt tilpasse seg slike endringer. Særlig må grupper som har behov for spesiell assistanse for å oppfylle sitt utdanningspotensial sikres tilgang til disse nøkkelkompetansene.

Innenfor dette perspektivet vil hovedformålene med et referanserammeverk for nøkkelkompetanser være å:

1) identifisere og definere de nøkkelkompetanser som er nødvendige for personlig oppnåelse, aktivt medborgerskap, sosial utjevning og sysselsetting i kunnskapssamfunnet;

2) støtte medlemslandenes arbeid i å sikre at ved slutten av grunnutdanningen og yrkesopplæringen har unge mennesker utviklet nøkkelkompetanser på et nivå som utruster dem til det voksne livet og som sørger for et grunnlag for videre læring og for arbeidslivet, og at voksne har mulighet til å utvikle og oppdatere sine nøkkelkompetanser gjennom hele livet;

3) tilrettelegge for et referanseverktøy på europeisk nivå som politikkutformere, utdanningstilbydere, arbeidsgivere og de som lærer kan benytte til å fasilitere nasjonal og europeisk innsats rettet mot felles ønskede formål;

4) tilrettelegge for et rammeverk for ytterligere tiltak på Fellesskapsnivå både innen arbeidsprogrammet for Education and Training 2010 og innen Fellesskapets Utdannings- og yrkesopplæringsprogram.

Kompetanser er her definert som en kombinasjon av kunnskap, ferdigheter og holdninger hensiktsmessig for konteksten. Nøkkelkompetanser er de som alle individer trenger for personlig oppnåelse og utvikling, aktivt medborgerskap, sosial inkludering og sysselsetting.

Referanserammeverket peker ut åtte nøkkelkompetanser:

1) Kommunikativ kompetanse i morsmål;

2) Kommunikativ kompetanse i fremmedspråk;

3) Matematisk kompetanse og naturvitenskapelig og teknologisk basiskompetanse;

4) Digital kompetanse;

5) Læringskompetanse;

6) Interpersonlige og interkulturelle og sosiale kompetanser og medborgerkompetanse;

7) Iverksetterånd/entreprenørskap;

8) Kulturell uttrykksevne.

Alle nøkkelkompetansene er vurdert som like viktige.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.

-LANDBRUKS- OG MATDEPARTEMENTET

Vedlegg I Veterinære og plantesanitære forhold

Kapittel I Veterinære forhold

32004 D 0764 Kommisjonsvedtak 2004/764/EF av 22. oktober 2004 angående utvidelse av maksimumsperioden for merking av storfe i naturreservater i Nederland (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten gir Nederland tillatelse til å utvide den maksimumsperioden på 20 dager etter fødsel før øremerking av dyr skal være foretatt, som er gitt i artikkel 4(2) i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1760/2000. Utvidelsen gjelder kalver i naturreservater i Nederland, og maksimumsperioden er satt til 12 måneder. Rettsakten forutsetter at Nederland ivaretar alle de krav til sporbarhet som er satt i forordningen.

Merknader

Rettsakten får ingen praktiske konsekvenser for Norge og krever ikke endring i norsk regelverk.

Sakkyndige instansers merknader

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32005 D 0271 Kommisjonsvedtak 2005/271/EF av 30. mars 2005 om endring av tillegg B til vedlegg XII i tiltredelsestraktaten 2003 når det gjelder visse virksomheter innen fisk-, kjøtt- og melkesektoren i Polen (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten endrer tillegg B til vedlegg XII i tiltredelsestraktaten 2003 som gir overgangsbestemmelser for en rekke virksomheter. Ifølge erklæring fra polske myndigheter har flere virksomheter gjennomført en oppgradering og tilfredsstiller fullt ut kravene i lovgivningen. Disse virksomhetene tas derfor ut av listen over virksomheter med overgangsbestemmelser. Noen virksomheter har innstilt sin virksomhet og tas derfor også ut av listen.

Merknader

Rettsakten får ingen praktiske konsekvenser for Norge og krever ikke endring i norsk regelverk.

Sakkyndige instansers merknader

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32005 D 0415 Kommisjonsvedtak 2005/415/EF av 1. juni 2005 om tillatelse til at Malta bruker ordningen som er etablert i avdeling I i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1760/2000 i stedet for statistisk beregning av storfepopulasjonen (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten fastsetter at Malta kan bruke det godkjente systemet for registrering og identifisering av dyr fastsatt i kapittel I i forordning (EF) nr. 1760/2000 i stedet for de statistiske beregninger av storfepopulasjonen i henhold til direktiv 93/24/EØF.

Merknader

Rettsakten får ingen praktiske konsekvenser for Norge og krever ikke endring i norsk regelverk.

Sakkyndige instansers merknader

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32005 D 0422 Kommisjonsvedtak 2005/422/EF av 3. juni 2005 om tillatelse til at Frankrike bruker ordningen i avdeling I i forordning (EF) nr. 1760/2000 i stedet for den statistiske beregningen av storfepopulasjonen i mai måned (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten fastsetter at Frankrike kan bruke det godkjente systemet for registrering og identifisering av dyr fastsatt i avdeling I i forordning (EF) nr. 1760/200 i stedet for de statistiske beregninger av storfepopulasjonen i mai måned i henhold til direktiv 93/24/EØF.

Merknader

Rettsakten får ingen praktiske konsekvenser for Norge og krever ikke endring i norsk regelverk.

Sakkyndige instansers merknader

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32005 D 0591 Kommisjonsvedtak 2005/591/EF av 26. juli 2005 om endring i vedlegg B til vedlegg XII til tiltredelsestraktaten 2003 med henblikk på visse virksomheter innen fisk-, kjøtt- og melkesektoren i Polen (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten endrer vedlegg B til vedlegg XII i tiltredelsestraktaten 2003 som gir overgangsbestemmelser for en rekke virksomheter. Ifølge erklæring fra polske myndigheter har ytterligere fire virksomheter gjennomført en oppgradering og tilfredsstiller nå fullt ut kravene i fellesskapslovgivningen. Disse virksomhetene fjernes derfor fra listen over virksomheter med overgangsbestemmelser.

Merknader

Gjeldende norsk regelverk: Forskrift nr. 756 av 20. mai 2004 om tekniske tilpasninger og overgangsordninger på matområdet i forbindelse med EØS-utvidelsen.

Rettsakten krever ikke endring i norsk regelverk.

Rettsakten får ikke administrative eller økonomiske konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32005 D 0854 Kommisjonsvedtak 2005/854/EF av 30. november 2005 om endring av tillegg B til vedlegg XII i tiltredelsestraktaten 2003 når det gjelder visse virksomheter innen kjøtt-, melke- og fiskesektoren i Polen (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten gjelder overgangsordninger for nye medlemsstater i EU. De nye medlemsstatene ble gitt overgangsordninger og overgangsperioder for at virksomhetene skulle få tid til å tilpasse seg kravene i EUs hygienelovgivning.

Rettsakten gjelder virksomheter i Polen. I vedlegg til rettsakten endres listen over virksomheter som har en overgangsperiode; noen tas av listen fordi de har tilpasset seg kravene og er godkjent, noen har fått endret status til virksomhet med begrenset kapasitet, og noen virksomheter er tatt av listen fordi de ikke lenger er aktive.

Oppgradering til godkjent virksomhet innebærer at virksomhetene kan påføre produktene ovalt stempelmerke. Produkter med ovalt stempelmerke kan omsettes i hele EØS-området.

Merknader

Rettsakten får ingen praktiske konsekvenser for Norge og krever ikke endring i norsk regelverk..

Sakkyndige instansers merknader

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32006 D 0014 Kommisjonsvedtak 2006/14/EF av 11. januar 2006 om endring av tillegg B til vedlegg XII i tiltredelsestraktaten 2003 når det gjelder visse virksomheter innen kjøtt-, melke- og fiskesektoren i Polen (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten gjelder overgangsordninger for nye medlemsstater og endrer tillegg B til vedlegg XII i tiltredelsesakten fra 2003, som gir overgangsbestemmelser for en rekke virksomheter. Ifølge erklæring fra polske myndigheter har visse virksomheter innen kjøtt-, melke- og fiskesektoren gjennomført en oppgradering og tilfredsstiller fullt ut kravene i fellesskapslovgivningen. Disse virksomhetene fjernes derfor fra listen over virksomheter med overgangsbestemmelser.

Merknader

Rettsakten får ingen praktiske konsekvenser for Norge og krever ikke endring i norsk regelverk..

Sakkyndige instansers merknader

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32006 D 0028 Kommisjonsvedtak 2006/28/EF av 18. januar 2006 om forlengelse av tidsfristen for å sette øremerker på visse storfe (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten er gitt i medhold av forordning (EF) nr. 1760/2000 (merkeforordningen), som ennå ikke er innlemmet i EØS-avtalen.

Merkeforordningen gir en frist på 20 døgn etter fødsel for å sette øremerke på kalv. Dette er samme krav som i forordning (EF) nr. 820/97, som norske merkebestemmelser for storfe gjennomfører. Rettsakten gir allikevel medlemsstatene anledning til å gi enkelte dyrehold en forlenget frist (til 6 måneder etter fødsel) med å sette øremerker på kalver under ammekyr, og setter vilkår for å gi slik forlenget frist.

Tillatelse skal bare gis til ammedyr som holdes ute i ekstensiv drift. Videre skal området dyrene går på, være preget av at det er betydelig naturgitte begrensninger som medfører redusert fysisk kontakt med mennesker. Dyrene skal ikke være vant med regelmessig kontakt med mennesker og ha sterkt aggressiv oppførsel. På det tidspunktet øremerkene settes på, skal det være mulig å koble kalven til rett mordyr på en sikker måte.

Merknader

Rettsakten vil kreve gjennomføring i norsk rett samtidig med forordning (EF) nr. 1760/2000.

Det er ikke registrert vesentlige problemer for dyrehold i Norge med å forholde seg til fristen på 20 døgn for merking av nyfødte kalver. En kan likevel ikke se bort fra at enkelte dyrehold vil tilfredsstille de vilkårene som er satt for å kunne søke om forlenget frist for merking.

Administrative konsekvenser:

Dersom dyrehold blir gitt forlenget frist for merking av kalv vil det medføre behov for endringer i Husdyrregisteret for storfe og det vil medføre minst ett inspeksjonsbesøk fra Mattilsynet årlig i hvert dyrehold som gis slik tillatelse.

Økonomiske konsekvenser:

Dersom dyrehold blir gitt forlenget frist for merking av kalv vil det medføre økte kostnader for Mattilsynet gjennom endringer i Husdyrregisteret og et økt antall tilsynsbesøk. Dette vil kunne medføre reduserte kostnader for enkelte av de dyrehold som eventuelt gis forlenget frist.

Sakkyndige instansers merknader

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32006 D 0132 Kommisjonsvedtak 2006/132/EF av 13. februar 2006 om å betrakte den italienske databasen for storfe som fullt ut operativ (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten godkjenner den italienske storfedatabasen som fullt ut operativ fra 1. april 2006. De endringene som det var nødvendig å gjøre, skal være gjennomført innen 31. mars 2006. Rettsakten retter seg kun mot Italia og får ingen følger for Norge.

Merknader

Rettsakten får ingen praktiske konsekvenser for Norge og krever ikke endring i norsk regelverk.

Sakkyndige instansers merknader

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32006 D 0196 Kommisjonsvedtak 2006/196/EF av 3. mars 2006 om endring av tillegg B til vedlegg XII til tiltredelsestraktaten 2003 når det gjelder visse virksomheter på kjøtt- og melkesektoren i Polen (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten endrer tillegget til vedlegg XII i tiltredelsestraktaten 2003 når det gjelder enkelte virksomheter i Polen i kjøtt- og melkesektoren. Ifølge erklæring fra polske myndigheter har virksomhetene gjennomført en oppgradering og tilfredsstiller nå fullt ut kravene i fellesskapslovgivningen. Disse virksomhetene strykes derfor fra listen over virksomheter med overgangsbestemmelser.

Merknader

Rettsakten får ingen praktiske konsekvenser for Norge og krever ikke endring i norsk regelverk.

Sakkyndige instansers merknader

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32006 D 0206 Kommisjonsvedtak 2006/206/EF av 3. mars 2006 om endring av tillegg A til vedlegg X til tiltredelsestraktaten 2003 når det gjelder virksomheter i kjøttsektoren i Ungarn (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten gjelder overgangsordninger for nye medlemsstater i EU. De nye medlemsstatene ble gitt overgangsordninger for at landenes virksomheter skulle få tid til å tilpasse seg EUs hygienelovgivning. Virksomhetene oppført i vedlegg X oppfyller ikke EUs hygienelovgivning, men kan i et begrenset tidsrom produsere varer dersom disse kun omsettes på det nasjonale markedet. Ungarske myndigheter har meddelt at to virksomheter nå har gitt opp å få oppgradert anleggene sine. De har søkt om å bli nedgradert fra høykapasitets- til lavkapasitet virksomhet. Som lavkapasitetsvirksomheter oppfyller de hygienekravene. De to virksomhetene strykes fra listen over virksomheter med overgangsordning.

Merknader

Rettsakten får ingen praktiske konsekvenser for Norge og krever ikke endring i norsk regelverk.

Sakkyndige instansers merknader

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32006 D 0404 Kommisjonsvedtak 2006/404/EF av 31. mai 2006 om endring av tillegg B til vedlegg XII til tiltredelsestraktaten 2003 når det gjelder visse virksomheter innen kjøtt- og melkesektorene i Polen (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten gjelder overgangsordninger for nye medlemsstater i EU. De nye medlemsstatene ble gitt overgangsordninger for at landenes virksomheter skulle få tid til å tilpasse seg EUs hygienelovgivning. Virksomhetene oppført i vedlegg XII oppfyller ikke EUs hygienelovgivning, men kan i et begrenset tidsrom produsere varer dersom disse kun omsettes på det nasjonale markedet. Polske myndigheter har meddelt at visse virksomheter innen kjøtt- og melkesektoren har fullført oppgraderingen av anleggene. Disse virksomhetene kan derfor strykes fra listen over virksomheter med overgangsordning.

Merknader

Rettsakten får ingen praktiske konsekvenser for Norge og krever ikke endring i norsk regelverk.

Sakkyndige instansers merknader

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32006 D 0479 Kommisjonsvedtak 2006/479/EF av 10. juli 2006 om endring av tillegg A til vedlegg VIII til tiltredelsestraktaten 2003 når det gjelder visse virksomheter innen kjøttsektoren i Latvia (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten gjelder overgangsordninger for nye medlemsstater i EU. De nye medlemsstatene ble gitt overgangsordninger og overgangsperioder for at virksomhetene skulle ha tid til å tilpasse seg kravene i EUs hygienelovgivning.

Rettsakten gjelder visse virksomheter innen kjøttsektoren i Latvia. Latvia har erklært at ni virksomheter som har stått på listen enten er oppgradert slik at de er i samsvar med EU-lovgivningen eller har opphørt å eksistere. Dette innebærer at alle resterende virksomheter i Latvia nå er godkjente.

Merknader

Rettsakten får ingen praktiske konsekvenser for Norge og krever ikke endring i norsk regelverk.

Sakkyndige instansers merknader

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32006 D 0555 Kommisjonsvedtak 2006/555/EF av 3. august 2006 om endring av tillegg B til vedlegg XII i tiltredelsestraktaten 2003 når det gjelder visse virksomheter innen kjøtt-, melke- og fiskesektoren i Polen (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten gjelder virksomheter i Polen. I vedlegg til rettsakten strykes virksomheter som har blitt oppgradert og som nå er godkjent i samsvar med EU lovgivningen.

Merknader

Rettsakten får ingen praktiske konsekvenser for Norge og krever ikke endring i norsk regelverk.

Sakkyndige instansers merknader

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32006 D 0935 Kommisjonsvedtak 2006/935/EF av 14. desember 2006 om endring av tillegg B til vedlegg XII til tiltredelsestraktaten av 2003 angående visse virksomheter innen kjøtt-, fiske- og melksektoren i Polen (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten endrer tillegg B til vedlegg XII i tiltredelsestraktaten 2003 som gir overgangsbestemmelser for en rekke virksomheter innen kjøtt, fisk og melkeprodukter i Polen. Ifølge erklæring fra polske myndigheter har flere virksomheter gjennomført en oppgradering og tilfredsstiller fullt ut kravene i lovgivningen. Disse virksomhetene tas derfor ut av listen over virksomheter med overgangsbestemmelser. Noen virksomheter har innstilt sin virksomhet og tas derfor også ut av listen.

Merknader

Rettsakten får ingen praktiske konsekvenser for Norge og krever ikke endring i norsk regelverk.

Sakkyndige instansers merknader

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 D 0202 Kommisjonsvedtak 2007/202/EF av 27. mars om endring av tillegg B til vedlegg XII til tiltredelsestraktaten av 2003 når det gjelder visse virksomheter i kjøtt-, fiske-, og melk og melkeproduktsektoren i Polen (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten gjelder overgangsordninger for nye medlemsstater i EU. De nye medlemsstatene ble gitt overgangsordninger for at landenes virksomheter skulle få tid til å tilpasse seg EUs hygienelovgivning. Virksomhetene oppført i vedlegget oppfyller ikke kravene i EUs hygienelovgivning, men kan i et begrenset tidsrom produsere næringsmidler for det nasjonale markedet. Noen virksomheter er strøket fordi de nå oppfyller EUs hygienelovgivning, og kan dermed omsette sine produkter i EU. Andre virksomheter har opphørt med de aktivitetene som overgangsperioden gjaldt for, og er dermed strøket av listen.

Merknader

Rettsakten får ingen praktiske konsekvenser for Norge og krever ikke endring av norsk regelverk.

Sakkyndige instansers merknader

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 D 0363 Kommisjonsvedtak 2007/363/EF av 21. mai 2007 om retningslinjer til hjelp for medlemsstatene til å utarbeide en enkelt, integrert, flerårig, nasjonal kontrollplan i henhold til europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 882/2004 (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten er et kommisjonsvedtak med bakgrunn i artikkel 43.1 i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 882/2004 om offentlig kontroll for å sikre at fôrvare- og næringsmiddelregelverket samt bestemmelsene om dyrs helse og velferd overholdes (kontrollforordningen). Vedtaket fastsetter i artikkel 1 at veiledningsteksten er å finne i vedlegget. Artikkel 2 sier at vedtaket retter seg mot medlemsstatene.

Kontrollforordningen gir i artikkel 42 føringer om prinsipper som skal legges til grunn ved utarbeidelse av kontrollplanen og dens innhold. Artikkel 43 gir Kommisjonen myndighet til å utarbeide en veileder og gir videre føringer om veilederens innhold. Veilederen selv forklarer og utdyper kontrollforordningens bestemmelser om kontrollplanen.

Kontrollplanen skal gi oversikt over rammeverket for kontrollmyndigheten på fôrvare- og næringsmiddelregelverket samt dyrehelse- og dyrevelferdsbestemmelsene. Veilederen beskriver hvor detaljert og i hvilket format informasjonen om eksempelvis Mattilsynets organisasjon og struktur, forhold til andre myndigheter, overordnete strategiske mål, tilsynssystemer og -metodikker, opplæringssystemer, dokumentasjon, beredskapsplaner m.m. skal presenteres.

Merknader

Rettsakten er en veileder og er på tross av at den er gitt som et kommisjonsvedtak ikke bindende, kun veiledende. Dette presiseres også i vedtakets fortale punkt 8 ("The guidelines are not binding but serve to provide useful guidance to the Member States...") Rettsakten medfører ikke behov for endring av norsk regelverk. Rettsakten antas å ikke medføre økonomiske eller administrative forpliktelser.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon og Spesialutvalget for næringsmidler, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalgene fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.

32007 D 0371 Kommisjonsvedtak 2007/371/EF av 29. mai 2007 om endring av vedtak 84/247/EØF og 84/419/EØF med hensyn til stambøker for storfe (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten endrer ett av vilkårene for at storfe kan innføres i hovedavsnittet i sin rases stambok. Endringen gjelder kravet til identifikasjon av dyrene. Mens det tidligere har vært krav om at dyrene skal være identifisert i henhold til reglene i stamboken, vil det heretter være krav om at dyrene må være identifisert og registrert i overensstemmelse med forordning (EF) nr. 1760/2000 og gjennomføringsbestemmelsene som er fastsatt i medhold av denne.

Rettsakten gjør unntak fra regelen om at det kun er raserene dyr av den aktuelle rasen som kan føres inn i hovedavsnittet i en storferases stambok. Unntaket gjelder i forbindelse med etablering av nye storferaser. Unntaket går ut på at raserene dyr, eller etterkommere av raserene dyr av forskjellige raser, kan innføres direkte i hovedavsnittet i en ny stambok i etableringsperioden for en stambok for en ny storferase. Etableringsperioden for den nye rasen, og hvilke regler som skal gjelde for innkryssing av dyr skal være klart definert i avlsplanen. Den nye "rasen" skal ha et spesifikt egenartet navn som ikke lett forveksles med andre raser.

For gradvis å forbedre eksisterende raser, har det tidligere kun vært tillatt å innføre hunndyr av andre raser og ikke-raserene hunndyr i tileggsavsnitt i en storferases stambok. Disse hunndyrenes gener kan kun gå over i hovedavsnittet via etterkommere av hunnkjønn. Rettsakten åpner for at også hanndyr kan føres inn i tilleggsavsnittet. Dette for å gi avlsorganisasjonene større fleksibilitet. For å unngå ukontrollerte genetiske forandringer hos raser, vil disse hanndyrenes gener bare kunne gå over i hovedavsnittet via etterkommere av hunnkjønn.

Rettsakten medfører endringer i kravene til innholdet i de tekniske reglene avlsforeninger og -organisasjoner må ha for å kunne bli offentlig godkjent. For det første presiseres det at rasens navn må fremgå av rasebeskrivelsen. Videre stilles mer spesifikke krav mht. identifikasjon og registrering av dyrene. Mens det tidligere har vært krav om at instansens tekniske regler skal omfatte et identifikasjonssystem for dyrene, skal reglene heretter omfatte identifikasjon og registrering av dyrene i overensstemmelse med systemet og innholdet i databasen som kreves i henhold til forordning (EF) nr. 1760/2000 og gjennomføringsbestemmelsene som er fastsatt i medhold av denne. I tilfelle etablering av stambok for en ny rase, må instansens tekniske regler omfatte/beskrive de nærmere omstendigheter i forbindelse med etablering av den nye rasen, i tillegg til avlsmål.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 13. januar 1999 nr 68 om godkjente (reinavla) avlsdyr av storfe.

Rettsakten vil bli innlemmet i EØS-avtalen sammen med forordning (EF) nr. 1760/2000 og gjennomføringsrettsaktene som er fastsatt i medhold av denne ("merkepakken").

Det ingen nye storferaser under etablering i Norge per i dag. Sannsynligheten for at dette kommer til å bli aktuelt i framtiden antas også å være svært liten. Rettsaktens bestemmelser vedrørende etablering av nye storferaser vil derfor neppe få konsekvenser for noen her i landet.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Geno er tidligere forelagt saken og hadde ingen kommentarer.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 D 0399 Kommisjonsvedtak 2007/399/EF av 11. juni 2007 om endring av vedtak 93/52/EØF som gjelder erklæring om at Romania er offisielt fri for brucellose hos småfe (B. melitensis) og endring av vedtak 2003/467/EF som gjelder erklæring om at Slovenia er offisielt fri for storfebrucellose (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten endrer lister over medlemstater eller regioner i medlemsland som erklæres fri for småfebrucellose (B. melitensis) og storfebrucellose. Romania tilføyes på listen som gjelder småfebrucellose (vedlegg I i vedtak 93/52/EØF endres), og Slovenia tilføyes på listen som gjelder storfebrucellose (vedlegg II i vedtak 2003/467/EF endres).

Merknader

Rettsakten medfører ikke behov for regelverksendring. Listene, som gjelder EU-land, er ikke en del av de norske forskriftene for innførsel av storfe og småfe.

Sakkyndige instansers merknader

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 D 0407 Kommisjonsvedtak 2007/407/EF av 12. juni 2007 om harmonisering av overvåkning av antimikrobiell resistens hos salmonella i fjørfe og svin (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten er laget på bakgrunn av at Kommisjonen ønsker å harmonisere de data om zoonoser. Det har tidligere vist seg vanskelig å sammenligne data som produseres innen EØS-området.

Undersøkelser som gjøres på bakterieisolater av salmonella fra den pålagte overvåkning og kartlegging av salmonella, i de såkalte ”baselinestudier” trenger en harmonisering. Det har vært vanskelig å sammenligne resultatene som rapporteres inn fra ulike EØS-land.

Rettsakten gir derfor et krav til matmyndighetene om å følge opp harmoniseringen og påse at produserte data blir publisert på en tilfredsstillende måte. Rettsakten gjelder fra 1. januar 2008.

Den forventede harmoniseringen forutsetter detaljerte beskrivelser av undersøkelser som bakterieisolatene skal gjennomgå, i forhold til hvilke antibiotika som skal testes for, antall prøver som skal tas ut fra de enkelte dyrearter, mm. Dette fremgår derfor i vedlegget til rettsakten, som i tillegg lager en plan fram til 2012 for verpehøns, broiler, kalkun og svin.

Merknader

Rettsakten får ingen praktiske konsekvenser for Norge og krever ikke gjennomføring i norsk regelverk.

Under norske forhold, hvor salmonellastatusen er svært god og med få funn fra ”baselinestudiene”, vil antall isolater som må types være svært lavt og utløse små ekstra kostnader. Kravene i rettsakten er stort sett implementert av det norske NORM-vet programmet (overvåking av antibiotika-resistens på dyr) og rapporteringen som skjer ved den årlige Zoonose-rapporten som sendes EFSA/Kommisjonen via ESA.

Sakkyndige instansers merknader

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 D 0411 Kommisjonsvedtak 2007/411/EF av 14. juni 2007 som gjelder forbud mot markedsføring av produkter uavhengig av bruk fra storfe født og oppfostret innen Det forente kongerike før 1. august 1996 og som gjelder unntak fra visse kontroll- og utryddelsestiltak i forordning (EF) nr. 999/2001 (TSE-forordningen) og om oppheving av vedtak 2005/598/EF (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten er rettet mot Det forente kongerike (Storbritannia og Nord-Irland). Den viderefører et forbud mot markedsføring av produkter av storfe født og oppfostret/oppdrettet i Det forente kongerike før 1. august 1996. Det er gjort unntak for skinnet fra disse dyrene. Alle andre biprodukter fra dyrene skal klassifiseres som kategori 1 i følge forordning (EF) nr. 1774/2002.

Merknader

Rettsakten får ingen praktiske konsekvenser for Norge og krever ikke endring i norsk regelverk.

Sakkyndige instansers merknader

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 D 0443 Kommisjonsvedtak 2007/443/EF av 25. juni 2007 om endring av tillegg B til vedlegg XII til tiltredelsestraktaten av 2003 angående visse virksomheter innen kjøttsektoren i Polen (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten endrer tillegg B til vedlegg XII i tiltredelsestraktaten for 2003 som gir overgangsbestemmelser for visse kjøttvirksomheter i Polen. I henhold til en offisiell erklæring fra polske myndigheter har flere virksomheter gjennomført oppgraderinger av deres virksomhet og tilfredsstiller hygienekravene i EU-lovgivningen. Disse virksomhetene tas ut av listen over virksomheter med overgangsbestemmelser. Enkelte virksomheter har innstilt sin aktivitet og tas av denne grunn også ut av listen.

Merknader

Rettsakten får ingen praktiske konsekvenser for Norge og krever ikke endring i norsk regelverk.

Sakkyndige instansers merknader

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 D 0453 Kommisjonsvedtak 2007/453/EF 29. juni 2007 om etablering av BSE-status til medlemsland eller tredjeland eller regioner av slike i henhold til deres BSE-risiko (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten lister opp medlemsland i EU, EFTA-land og visse tredjeland iht til deres BSE-status. Det er tre kategoreier: neglisjerbar-, kontrollert- og ubestemt BSE-risiko. Kategorien ubestemt risiko består av land eller regioner som ikke står oppført under de andre kategoriene.

Hensikten med listen er at land eller regioner i de ulike kategoriene må følge ulike vilkår for handel, jf. TSE-forordningens bestemmelser.

Det er Verdens Dyrehelseorganisasjon (OIE) som avgjør kategoriseringen, og medlemslandene i EU og Norge har sendt inn søknad om å bli kategorisert. I påvente av OIEs behandling har Europakommisjonen bestemt at medlemslandene og EFTA-landene foreløpig skal kategoriseres som land med kontrollert risiko. Dette fordi en kategorisering måtte være ferdig innen 1. juli 2007 da overgangsordningene i TSE-forordningen gikk ut.

Merknader

Norge har søkt om å komme i kategorien neglisjerbar BSE-risiko. Vurderingene så langt går i riktig retning, og en forventer formell OIE - tilslutning i mai 2008

Sakkyndige instansers merknader

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 D 0522 Kommisjonsvedtak 2007/522/EF av 18. juli 2007 om endring av vedtak 2006/802/EF om svinekjøtt fra svin som er vaksinert med en levende, attenuert, konvensjonell vaksine i Romania (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten endrer den vedtatte planen for bekjempelse og utryddelse av klassisk svinepest i Romania (vedtak 2006/802/EF) når det gjelder 1) kjøtt fra svin som er vaksinert med en levende, attenuert, konvensjonell vaksine og 2) forflytning av dyr til slakteri.

I planen fastslås det at kjøtt fra slike dyr kun skal selges til private husholdninger eller til direkte levering av små mengder fra produsenten til endelig forbruker eller til det lokale marked i samme kommune. Kjøttet skal ikke sendes til andre medlemsstater. I tillegg skal svinekjøttet påføres et særlig stempel som sikrer full sporbarhet.

Den godkjente planen forbyr dessuten flytting av svin fra ikke-kommersielle besetninger, svinekjøtt, svinekjøttprodukter og biprodukter av slike svin, unntatt til privat forbruk i opprinnelsesbesetningen. Levende dyr skal kun kunne omsettes på det lokale marked.

Etter anmodning fra Romania er planen nå endret. Romania tillates nå å flytte svin fra små eller ikke-kommersielle besetninger direkte til slakteri, dersom dette ligger i samme distrikt som opprinnelsesbesetningen ligger i, eller til et slakteri i et tilstøtende distrikt hvis det ikke finnes noe slakteri i det aktuelle distriktet.

I tillegg har Romania ved dette vedtaket fått tillatelse til å markedsføre det svinekjøttet det her er snakk om på distriktsplan, mot tidligere kun på lokalplanet.

Fortsatt gjelder imidlertid kravet om at kjøtt fra svin som er vaksinert med levende, attenuert, konvensjonell vaksine skal ha et særlig stempel som sikrer full sporbarhet av kjøttet og at det ikke skal sendes til øvrige medlemsstater.

Merknader

Rettsakten krever ikke endring i norsk regelverk.

Sakkyndige instansers merknader

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 D 0555 Kommisjonsvedtak 2007/555/EF av 1. august 2007 om endring av tillegg B til vedlegg XII til tiltredelsestraktaten av 2003 når det gjelder visse virksomheter i kjøttsektoren i Polen (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten endrer tillegg B til vedlegg XII i tiltredelsestraktaten 2003 som gir overgangsbestemmelser for en rekke virksomheter innen kjøtt, fisk og melkeprodukter i Polen. Ifølge erklæring fra polske myndigheter har flere virksomheter gjennomført en oppgradering og tilfredsstiller nå kravene i EUs hygieneregelverk. Disse virksomhetene tas derfor ut av listen over virksomheter med overgangsbestemmelser.

Vedlegget til rettsakten lister opp virksomheter som fortsatt ikke er oppgradert og angir fristen for når den enkelte virksomhet skal tilfredsstille kravene hygieneregelverket. Kun virksomheter i kjøttsektoren er fortsatt på listen.

Merknader

Rettsakten får ingen praktiske konsekvenser for Norge og krever ikke endring i norsk regelverk.

Sakkyndige instansers merknader

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 D 0557 Kommisjonsvedtak 2007/557/EF av 2. august 2007 om endring av vedtak 2007/27/EF om endring av visse overgangsordninger vedrørende levering av rå melk til bearbeidingsvirksomheter og bearbeiding av denne rå melken i Romania, hva angår kravene i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 852/2004 og 853/2004 (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten er laget på bakgrunn av at Bulgaria og Romania tiltrer fellesskapet fra 1. januar 2007 og dermed får fri markedsadgang i EØS området, også for animalske produkter. I tiden før tiltredelse er det innført og produsert varer som ikke er konforme med bl.a forordningene (EF) 853/2004 og 852/2004. Vedtak 2007/27/EF har laget overgangsordninger for dette. Det er utarbeidet vedlegg til denne rettsakten over melkebearbeidingsvirksomheter som har tillatelse til å bearbeide melk og de som ikke har slik tillatelse, fordi de mangler visse strukturelle krav.

Denne rettsakten oppdaterer listen over virksomheter som tilfredsstilller og de som ikke tilfredsstiller de gitte krav i forordningene (EF) nr. 853/2004, 852/2004 og 27/2007.

Merknader

Rettsakten får ingen praktiske konsekvenser for Norge og krever ikke endring i norsk regelverk.

Sakkyndige instansers merknader

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 D 0559 Kommisjonsvedtak 2007/559/EF av 2. august 2007 om endring av vedtak 2003/467/EF når det gjelder erklæring om at visse regioner i Polen er offisielt fri for smittsom storfeleukose (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten endrer lister over regioner i Polen hvor besetninger er erklært fri for smittsom storfeleukose (EBL). Polen får tilføyd ytterligere regioner når det gjelder frihet for storfeleukose. Vedlegg III til vedtak 2003/467/EF blir endret i henhold til vedlegget i gjeldende rettsakt. Vedtak 2003/467/EF er en del av EØS-avtalen (jf EØS-komiteens beslutning nr. 93/2004 av 9. juli 2004).

Merknader

Rettsakten krever ikke endring i norsk regelverk. Land/regionlistene i EØS er, i tråd med den implementering som ble gjennomført og vedtatt i 1995, ikke tatt med i forskriftene. Dette prinsippet har vært gjennomgående for alle dyresykdommer i EØS som gir rett til fristatus eller tilleggsgarantier.

Sakkyndige instansers merknader

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 D 0584 Kommisjonsvedtak 2007/584/EF av 21. august 2007 om endring av vedtak 2004/558/EF som implementerer rådsdirektiv 64/342/EØF hva angår tilleggsgarantier for infeksiøs bovin rhinotracheitt relatert til samhandel med bovine dyr og til godkjenning av bekjempelseprogram presentert av medlemstater (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten endrer kommisjonsvedtak 2004/558/EF som omhandler godkjenning av bekjempelsesprogram og supplerende garantier vedrørende infeksiøs bovin rhinotracheititt (IBR). For tiden er alle regioner i Tyskland oppført i vedlegg I til vedtak 2004/558/EF, som inneholder en liste over regioner med godkjente bekjempelsesprogram. Tyskland har søkt Kommisjonen om at områdene Oberpfalz og Oberfranken i delstaten Bayern erklæres fri for infeksiøs bovin rhinotracheitt. For disse områdene er det innvilget tilleggsgarantier etter direktiv 64/432/EØF artikkel 10. Dette medfører en oppdatering av listen over regioner med tilleggsgarantier i henhold til kommisjonsvedtak 2004/558/EF vedlegg II.

Italia har forelagt Kommisjonen bekjempelsesprogram for utryddelse av IBR i regionen Friuli Venezia Giulia og provinsen Trento. Programmene er godkjent i henhold til direktiv 64/432/EØF artikkel 9. Dette medfører at listen over regioner med godkjente bekjempelsesprogram i henhold til kommisjonsvedtak 2004/558/EF vedlegg I oppdateres.

Rettsakten stiller også krav til prosedyrene for å kontrollere og opprettholde fristatus for IBR i besetninger og i land som ikke har tilsvarende tilleggsgarantier som Norge.

Merknader

Rettsakten krever ingen endring i norsk regelverk. Land/regionlistene i EØS er, i tråd med den implementering som ble gjennomført og vedtatt i 1995, ikke tatt med i forskriftene. Dette prinsippet har vært gjennomgående for alle dyresykdommer i EØS som gir rett til fristatus eller tilleggsgarantier.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 D 0586 Kommisjonsvedtak 2007/586/EF av 20. august 2007 om endring av vedtak 2007/31/EF når det gjelder overgangsordninger om forsendelse av visse produkter innen sektorene kjøtt og melk som gjelder kravene i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 853/2004 fra Bulgaria til andre medlemsstater (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten er laget på bakgrunn av at Bulgaria og Romania tiltrer fellesskapet fra 1. januar 2007 og dermed får fri markedsadgang til EØS området, også når det gjelder animalske produkter. I tiden før tiltredelse er det innført og produsert varer som ikke er konforme med rettsakten 853/2004 i begge land. Vedtak 2007/31/EF angir overgangsordninger for dette området. Det er utarbeidet vedlegg med lister til denne rettsakten over kjøttbearbeidingsvirksomheter, som har anledning til å sende varer til EØS området, fordi de oppfyller de angitte strukturelle krav.

Det nevnte vedlegget med lister over kjøttbearbeidingsvirksomheter som har anledning til sende varer fra Bulgaria, er nå endret i tråd med medlemslandets anbefaling.

Merknader

Rettsakten får ingen praktiske konsekvenser for Norge og krever ikke endring i norsk regelverk.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er under vurdering av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget er ikke ferdig med sin vurdering.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 D 0590 Kommisjonsvedtak 2007/590/EF av 27 august 2007 om forebyggende vaksinering mot høypatogen aviær influensa og tilhørende bestemmelser om forflytning i Nederland (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten retter seg mot Nederland og omhandler betingelser for godkjenning av deres vaksineringsplan, og beskriver detaljerte restriksjoner for flytting av fjørfe som er vaksinert mot høypatogen aviær influensa. Vaksineringen begrenser seg til hobbyfjørfe, organisk og frittgående fjørfe, som anses å være de gruppene av fjørfe som har høyest risiko for å smittes av aviær influensa.

Restriksjonene innebærer at vaksinerte dyr kun kan flyttes til utstillinger, og organisk/frittgående fjørfe kun kan transporteres til en annen besetning med vaksinerte dyr, eventuelt direkte til slakt. Ved flytting av fjørfe til andre medlemsland skal Nederland sørge for at et helsesertifikat som beskriver fuglenes vaksinasjonsstatus følger med.

Konsumegg fra vaksinerte besetninger kan kun transporteres til andre medlemsland hvis dyrene har blitt undersøkt og testet for aviær influensa regelmessig, og eggene må fraktes direkte til et eggpakkeri, eventuelt gå til industri. Tilsvarende kan kjøtt og kjøttprodukter fra vaksinerte flokker kun transporteres til medlemsland dersom flokken er underøkt og testet for aviær influensa. Flokken skal også ha blitt inspisert av en offentlig veterinær innen 48 timer før lasting, og flokken skal holdes atskilt fra flokker med ulik vaksinasjonsstatus.

Merknader

Rettsakten får ingen praktiske konsekvenser for Norge og krever ikke endring i norsk regelverk, da kravene i vedtaket kun retter seg mot Nederland.

Sakkyndige instansers merknader

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 D 0594 Kommisjonsvedtak 2007/594/EF om endring av rådsdirektiv 90/539/EØF angående modell for veterinærsertifikat for handel med fjørfe og rugeegg innenfor EØS-landene for å inkludere visse folkehelsemessige betingelser (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten omhandler endringer i sertifikatmodellen i vedlegg IV i direktiv 90/539/EØF, og innebærer at helsesertifikatet som skal følge fjørfe og rugeegg ved handel innenfor EØS landene også skal omfatte attestering av at flokken har blitt testet for salmonella i henhold til rådsforordning (EF) nr 2160/2003.

Endringene i sertifikatmodellen trer i kraft 1. september 2007 for handel med avlsdyr og rugeegg. For fjørfe som går inn i produksjonen av alle andre typer egg trer endringen i kraft fra 1. februar 2008, og for fjørfe som går inn i kjøttproduksjonen trer endringen i kraft fra 1. januar 2009.

Merknader

Sertifikatmodellen i direktiv 90/539/EØF er ikke direkte implementert i norsk regelverk. Direktivet forøvrig er implementert i forskrift av 28. desember 2001 nr 1616 om dyrehelsemessige betingelser for innførsel og utførsel av fjørfe og rugeegg, og de materielle kravene som inngår i sertifikatmodellen er tatt inn i forskriftens hovedtekst.

Forordningen som er bakgrunn for sertifikatendringen er implementert i forskrift av 8. juni 2007 nr. 603 om kontroll med Salmonella i fjørfe, fjørfefôr, fjørfekjøtt og egg § 4.

Rettsakten medfører ikke behov for endring i norsk regelverk.

Sakkyndige instansers merknader

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 D 0598 Kommisjonsvedtak 2007/598/EF av 28 august 2007 om tiltak for å forebygge spredning av høypatogen aviær influensa til andre fugler i fangenskap som holdes i dyreparker og andre godkjente institusjoner (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten fastsetter tiltak som skal redusere spredning av høypatogen aviær influensa fra villfugl til fugler i fangenskap i dyreparker og andre godkjente institusjoner. Vedtaket opphever kommisjonsvedtak 2006/474/EF av 6. juli 2006 om tiltak for å forebygge spredning av høypatogen aviær influensa forårsaket av influensa A-virus av subtype H5N1 til fugler som holdes i dyreparker og andre godkjente institusjoner. Vedtak 2006/474/EF opphevet vedtak 2005/744/EF.

Basert på en vurdering av den epidemiologiske situasjonen, skal medlemsland sette inn tiltak for å forhindre spredning av aviær influensa til fugler i fangenskap. Medlemslandene kan velge å vaksinere mot aviær influensa, forutsatt at deres vaksinasjonsplan har blitt godkjent av Kommisjonen, og at Kommisjonen informeres om eventuelle endringer i planen. En rapport med detaljert oversikt over eventuelt utført vaksinering skal leveres inn til Kommisjonen og de andre medlemslandene årlig, innen 30. mars. En mal for rapporteringen finnes i vedtakets vedlegg IV.

Merknader

Rettsakten er gjennomført ved forskrift 5. desember 2005 nr. 1417 om midlertidige forebyggende tiltak for å hindre smitte av høypatogen aviær influensa fra ville fugler til fjørfe og andre fugler holdt i fangenskap (relevant i forhold til artikkel 3)

Vaksinasjonsprogram 5. mai 2006, sendt til ESA 15. mai 2006 (relevant i forhold til artikkel 4 og 5)

Forskrift 5. desember 2005 nr. 1417 har som formål å hindre smitte fra villfugl til fugler holdt i fangenskap, dette inkluderer også fugler holdt i fangenskap i zoologisk hage. Vedtak 2007/598/EF inneholder ingen nye krav når det gjelder å forhindre spredning av aviær influensa fra villfugl, men medlemslandene må gjennomføre de tiltak som anses som nødvendige basert på en vurdering av den epidemiologiske situasjonen.

Når det gjelder utformingen av vaksinasjonsplanen inneholder rettsakten ingen nye krav til medlemslandene, men all vaksinering utført etter de godkjente vaksinasjonsplanene må nå rapporteres årlig til kommisjonen og de andre medlemslandene. Det er tillatt å flytte vaksinerte fugler til andre medlemsland under visse forutsetninger, noe som ikke er detaljert beskrevet i vår vaksinasjonsplan. Planen må også holdes oppdatert med hensyn til de institusjoner hvor vaksinering kan bli aktuelt.

Rettsakten medfører ikke behov for materielle regelverksendringer, men hjemmelsfeltet i forskrift 5.desember 2005 nr. 1417 må oppdateres.

Sakkyndige instansers merknader

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 D 0603 Kommisjonsvedtak 2007/603/EF av 7. september 2007 om endring av vedtak 2001/618/EF for å innlemme Slovakia på listen over land/regioner som er fri for Aujeszkys disease og for å innlemme visse regioner i Spania på listen over regioner som har iverksatt godkjente bekjempelsesprogram for Aujeszkys disease (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten lister opp endringer i vedlegg I og II til vedtak 2001/618/EF som omhandler tilleggsgarantier i forbindelse med Aujeszky`s disease (AD).

Vedlegg I i vedtak 2001/618/EF lister opp medlemsstater eller regioner av disse som er fri for AD og hvor vaksinasjon mot AD ikke er tillatt.

Vedlegg II lister opp medlemsstater eller regioner av disse som har godkjente bekjempelsesprogram i forhold til AD.

I denne rettsaktens vedlegg I tas hele Slovakia nå med i oversikten over de medlemsstater eller regioner av disse som er fri for AD. I vedlegg II listes det opp visse områder i Spania som er nye på listen over land/regioner som har godkjente bekjempelsesprogram i forhold til AD.

Merknader

Bestemmelser om tilleggsgarantier i forbindelse AD er i norsk regelverk tatt inn i forskrift nr. 304 om dyrehelsemessige betingelser for innførsel og utførsel av svin. Der henvises det til vedtak 2001/618/EF og til ESA`s vedtak om tilleggsgarantiene. Land/regionlistene i EØS er, i tråd med den implementering som ble gjennomført og vedtatt i 1995, ikke tatt med i forskriften. Dette prinsippet har vært gjennomgående for alle sykdommer i EØS som gir rett til fristatus eller tilleggsgarantier.

Sakkyndige instansers merknader

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 D 0616 Kommisjonsvedtak 2007/616/EF av 5. september 2007 om endring av vedtakene 2001/881/EF og 2002/459/EF med hensyn til listen over grensekontrollstasjoner (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten oppdaterer listen over grensekontrollstasjoner i EU. Ny grensekontrollstasjon i Italia føyd til listen og grensekontrollstasjoner i Tyskland og Storbritannia er fjernet fra listen. I tillegg er listen oppdatert med hensyn til hvilke produktkategorier de opplistede grensekontrollstasjonene for landene Belgia, Spania, Frankrike, Italia, Ungarn Nederland, Portugal, Romania og Storbritannia er godkjent for.

Traces-enhetsnummer er oppført for hver enkelt grensekontrollstasjon i fellesskapet.

Merknader

Rettsakten medfører ikke behov for regelverksendring. Det må sendes ut en orientering til de norske grensekontrollstasjonene med oppdatert liste over godkjente grensekontrollstasjoner og Traces-koder i EU.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er under vurdering av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Miljøverdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget er ikke ferdig med sin vurdering.

32007 D 0624 Kommisjonsvedtak 2007/624/EF av 27. september 2007 om endring av vedtak 2006/800/EF som gjelder forlengelse av gyldighetssperioden for planene for bekjempelse av klassisk svinepest hos villsvin og nødvaksinasjon av villsvin mot denne sykdommen i Bulgaria (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Vedtaket gjelder en forlengelse av gyldighetstiden for vedtak 2006/800/EF som godkjenner Bulgarias planer for å bekjempelse og nødvaksinering av villsvin i forhold til klassisk svinepest. På bakgrunn av den epidemiologiske situasjonen i Bulgaria, er det vedtatt at gyldighetstiden skal forlenges frem til den 31.12.2007.

Merknader

Rettsakten får ingen praktiske konsekvenser for Norge og krever ikke endring i norsk regelverk.

Sakkyndige instansers merknader

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 D 0625 Kommisjonsvedtak 2007/625/EF av 27. september 2007 om endring av vedtak 2006/802/EF som gjelder forlengelse av gyldighetssperioden for planene for bekjempelse av klassisk svinepest hos villsvin og nødvaksinasjon av villsvin og tamsvin mot sykdommen i Romania (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten gjelder en forlengelse av vedtak 2006/802/EF som godkjenner Romanias planer for bekjempelse av klassisk svinepest hos viltlevende svin og planene for nødvaksinering av villsvin og tamsvin. Opprinnelig skulle vedtaket gjelde til august 2007.

På bakgrunn av den epidemiologiske situasjonen i Romania, forlenges gyldighetstiden for planene frem til den 31.12.2007.

Merknader

Rettsakten får ingen praktiske konsekvenser for Norge og krever ikke gjennomføring i norsk regelverk.

Sakkyndige instansers merknader

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32000 R 1760 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1760/2000 av 17. juli 2000 om innføring av en ordning for identifikasjon og registrering av storfe og om merking av storfekjøtt og storfekjøttprodukter og om oppheving av rådsforordning (EF) nr. 820/97 (vedlegg I kap I LMD/HOD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten er delt i tre avdelinger. Avdeling I gjelder identifikasjon og registrering av storfe, avdeling II gjelder merking av storfekjøtt og ‑produkter, og avdeling III gir generelle bestemmelser.

Bak forordningen ligger betraktningen om at for å bevare og øke forbrukernes tillit til storfekjøtt, og for å unngå å villede forbrukerne, er det nødvendig med regler om merking med forbrukeropplysninger. Det er lagt vekt på å innføre en mer effektiv ordning for identifikasjon og registrering av storfe på produksjonsstadiet, og en ordning for merking av storfekjøtt basert på objektive kriterier. Det er vist til at dette har betydning for beskyttelse av folke- og dyrehelse, og at det vil øke forbrukernes tillit til kvaliteten av storfekjøtt, samt styrke stabiliteten på markedet.

Rådsforordning (EF) nr. 820/97, som er en del av EØS-avtalen (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 76/1999 av 25. juni 1999), innførte en ordning for identifikasjon og registrering av storfe, og regulerte merking av storfekjøtt og storfekjøttprodukter. Denne forordningen forutsatte at det skulle innføres en obligatorisk merkeordning fra 1. januar 2000. I rådsforordning (EF) nr. 2772/1999 ble det fastsatt generelle regler for en obligatorisk merkeordning som skulle gjelde fra 1. januar til 31. august 2000, og at reglene om frivillig merking i rådsforordning (EF) nr. 820/97 skulle anvendes i samme tidsrom. Europaparlaments- og rådsforordning 1760/2000 erstatter rådsforordning (EF) nr. 820/97.

Avdeling I setter de kravene til merking og registrering av storfe som legger grunnlag for at det er mulig å gjennomføre opprinnelsesmerking av storfekjøtt. Det er av største betydning for opprinnelsesmerkingen av kjøttet at dyrene har vært identifisert på fullgod måte. Dette innebærer:

- Det etableres en elektronisk database og dyrene utstyres med dyrepass

- Alle dyr skal identifiseres ved øremerke i hvert øre med kode som angir dyrets identitet og hvor det er født

- Dyret skal merkes innen 20 dager og uansett før det flyttes fra dyreholdet hvor det er født. Dyr importert fra tredjestater identifiseres senest 20 dager etter gjennomført veterinær grensekontroll, men det er ikke påkrevd hvis dyret går rett til slakt

- Dyr fra andre medlemsstater beholder de opprinnelige øremerkene

- Øremerker må ikke skiftes uten tillatelse fra myndighetene, som også bestemmer hvordan øremerkene skal festes

- Det skal utstedes pass for hvert enkelt dyr. Det skal følge dyret ved flytting og leveres inn når dyret dør

- Når Kommisjonen har vurdert den elektroniske databasen som fullt ut operasjonell, kan en medlemsstat bestemme at pass bare skal utstedes til dyr som det skal handles med innen Fellesskapet

- Dyreeier/-holder, bortsett fra transportører, skal føre liste over dyr i dyreholdet og melde fra til den myndighet som fører registeret i databasen om all flytting av dyr til og fra dyreholdet, fødsler og død med datoer

- Hvis det er relevant, skal dyreeier/-holder fylle ut passet ved hvert dyrs ankomst til dyreholdet

Avdeling II fastsetter krav til obligatorisk og frivillig merking av storfekjøtt. Storfekjøtt som faller inn under forordningen, er definert gjennom henvisning til nummer i EUs tolltariff, og omfatter ferskt storfekjøtt, kjølt eller frosset, herunder kvernet kjøtt, nyretapp og mellomgulv. Kjøttprodukter som for eksempel saltet, tørket, varmebehandlet eller konservert kjøtt, omfattes ikke. Ved siden av å merke kjøttstykker eller emballasje, omfatter definisjonen av merking skriftlig forbrukerinformasjon på salgsstedet.

Det gjøres obligatorisk å merke storfekjøtt med referansekode som kan fastslå sammenhengen mellom kjøttet og dyret eller dyrene, land og virksomhet for slakting og land og virksomhet for nedskjæring. Fra 1. januar 2002 skal kjøttet i tillegg merkes med hvilket land dyret er født i, og hvilket land det er oppdrettet i. Dersom dyret er født, oppdrettet og slaktet i samme land, kan opprinnelsen angis med landets navn.

Frem til 31. desember 2001 kunne en medlemsstat beslutte at kjøtt fra dyr født, oppdrettet og slaktet i medlemsstaten, skal merkes med ytterligere opplysninger, forutsatt at registreringsordningen gir tilstrekkelige opplysninger.

For kvernet eller hakket storfekjøtt er det gjort unntak, slik at den som fremstiller dette, skal merke det med navn på land for fremstilling, og navn på land for opprinnelse når dette ikke er fremstillingslandet. Korrekt merking vil omfatte referansenummer, slakteland og land hvor kjøttet er kvernet. Virksomhetsnummer er ikke obligatorisk å angi for denne varegruppen. Fra 1. januar 2002 skal kvernet kjøtt også merkes med land der dyret er født og oppdrettet.

Kjøtt importert fra tredjestater, hvor de nødvendige opplysninger ikke foreligger, skal merkes med "opprinnelse i tredjestater" og navn på slakteland.

Det er mulig å merke med andre opplysninger enn de obligatoriske, for eksempel om hvordan dyret er fôret, eller andre spesifikke opplysninger om kjøttet. Dette skal i så fall skje i henhold til en spesifikasjon som må være godkjent eller utarbeidet av medlemsstatens myndigheter. Spesifikasjonen skal angi hvilke opplysninger det skal merkes med, opplysninger om kontrollordningen og opplysninger om bruk av sanksjoner mot virksomheter som er tilknyttet en merkeordning. Både enkeltvirksomheter og sammenslutninger av aktører kan søke om godkjenning av spesifikasjon. Kontrolloppgavene kan utøves av et uavhengig organ med tilstrekkelig kvalifisert personell og tilstrekkelige ressurser, eller hvis medlemsstaten bestemmer det, av et myndighetsorgan.

Godkjenning av spesifikasjonen forutsetter at merkeordningen og kontrollen er pålitelig. Spesifikasjoner som ikke gjør det mulig å fastslå sammenhengen mellom kjøttet og det eller de enkelte dyr, eller som gir mulighet for merking med misvisende eller uklare opplysninger, skal avvises. Dersom produksjon og salg skjer i flere medlemsstater, skal de godkjennende myndigheter i berørte stater undersøke de elementer som angår tiltak innenfor de respektive territorier. Kommisjonen kan i særlige tilfelle fastsette en forenklet godkjenningsprosedyre.

Anvendelse av frivillig merking skal meldes.

For frivillig merking av storfekjøtt fra tredjestater må spesifikasjonene i tillegg godkjennes av tredjestatens myndigheter. Gyldigheten av godkjenninger utstedt av en myndighet i tredjestater forutsetter blant annet at tredjestaten har gitt Kommisjonen meddelelse om prosedyrer og kriterier for myndighetens undersøkelse av spesifikasjonen. Kommisjonen kan etter samråd med tredjestaten beslutte at landets godkjenninger ikke er gyldige.
Dersom en virksomhet eller sammenslutning av aktører ikke overholder en godkjent spesifikasjon, kan medlemsstaten trekke retten til å merke kjøttet med opplysningene, eller stille ytterligere krav for at godkjennelsen skal opprettholdes.

Avdeling III gir fellesbestemmelser, blant annet om medlemsstatenes tiltak for å sikre at forordningen overholdes.

Merknader

Gjennomføring av hoveddelene i forordningen (avd. II og III) ligger under Helse- og omsorgsdepartementet og Landbruks- og matdepartementet. Avdeling I hører under Landbruks- og matdepartementet.

Forordningens avd. I og deler av avd. III krever mindre endringer i forskrift 3. september 2002 nr. 970 om merking, registrering og rapportering av dyr, samt at de deler av forordningen som gjelder merking, registrering og rapportering av levende storfe, gjøres gjeldende som norsk forskrift.

Forordningens bestemmelser om merking av storfekjøtt kan gjennomføres i norsk rett med hjemmel i lov 23. desember 2003 nr. 124 om matproduksjon og mattrygghet mv. (matloven). Definisjonen av merking i forordningen er en annen enn i merkedirektivet (rådsdirektiv 79/112/EØF), og merkeforskriften påvirkes ikke. Storfekjøtt som omfattes av forordningen er definert ved henvisning til varenummer og posisjoner i EUs tolltariff. Disse er ikke identiske med varenummer og posisjoner i norsk tolltariff.

Forordningens avd. II om merking av storfekjøtt og -kjøttprodukter, med unntak av bestemmelsene om frivillig merking, og de relevante delene av avd. III er allerede inntatt på nasjonalt grunnlag i norsk rett gjennom forskrift 28. mars 2001 nr. 315 om opprinnelsesmerking av ferskt storfekjøtt m.v.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsaktens avd. I og III har vært vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Rettsaktens avd. II og III har vært vurdert av Spesialutvalget for næringsmidler der Barne- og likestillingsdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Finansdepartementet og Utenriksdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32000 R 1825 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1825/2000 av 25. august 2000 om gjennomføringsbestemmelser til europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1760/2000 for så vidt angår merking av storfekjøtt og storfekjøttprodukter (vedlegg I kap I LMD/HOD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten gir gjennomføringsbestemmelser til europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1760/2000 (se omtale ovenfor).

Rettsakten gir bestemmelser om en identifikasjonsordning og registreringsordning, godkjenningsprosedyrer, kontroll og sanksjoner, herunder om at medlemsstatene skal fastsette en sanksjonsordning for overtredelse av bestemmelsene i forordning (EF) nr. 1760/2000.

Det er videre bestemmelser om hvordan opprinnelsesmerking skal skje der slakteriet verken har autorisasjonsnummer eller nasjonalt registreringsnummer, og der opplysninger om fødested og oppdrettssted mangler.

Rettsakten opphever forordning (EF) nr. 1141/97 som gav gjennomføringsbestemmelser for forordning (EF) nr. 820/97. Forordning (EF) nr. 820/97 er en del av EØS-avtalen (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 76/1999 av 26. juni 1999), selv om den er opphevet, mens forordning (EF) nr. 1141/97/EF ikke ble innlemmet i EØS-avtalen.

Merknader

Rettsakten kan gjennomføres i norsk rett ved forskrift med med hjemmel i lov 23. desember 2003 nr. 124 om matproduksjon og mattrygghet mv. (matloven). Rettsakten er allerede tatt inn i norsk rett på nasjonalt grunnlag gjennom forskrift 28. mars 2001 nr. 315 om opprinnelsesmerking av ferskt storfekjøtt mv.

Sakkyndige instansers merknader

Mattilsynet har vurdert rettsakten som EØS-relevant og akseptabel.
Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for næringsmidler, der Barne- og likestillingsdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32003 R 1082 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1082/2003 av 23. juni 2003 om bestemmelser for gjennomføring av forordning (EF) nr. 1760/2000 angående minimumsnivå for kontroller som skal foretas i forbindelse med ordningen for identifikasjon og registrering av storfe (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten tar sikte på å klargjøre minimumskrav for de kontroller som skal foretas i forbindelse med ordningen for identifikasjon og registrering av storfe.

Rettsakten setter krav til hvor stor prosentandel besetninger som skal kontrolleres, på hvilket grunnlag besetninger skal utvelges til kontroll, varsling av kontroller, rapportering etter kontroll og årlig rapportering til Kommisjonen.

Rettsakten opphever forordning (EF) nr. 2630/97, som er en del av EØS-avtalen (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 76/1999 av 25. juni 1999).

Merknader

Rettsakten medfører ikke direkte behov for forskriftsendring, men må gjøres gjeldende som norsk forskrift. Når forordning (EF) nr. 1760/2000 blir innlemmet i EØS-avtalen, vil det kunne innebære behov for regelverksendring.

Sakkyndige instansers merknader

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32004 R 0499 Kommisjonsforordning (EF) nr. 499/2004 av 17. mars 2004 om endring av forordning (EF) nr. 1082/2003 når det gjelder tidsfrister og skjemamodell for rapportering innen storfesektoren (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten endrer forordning (EF) nr. 1082/2003 når det gjelder bestemmelser om minstekrav til kontroll i forbindelse med ordningen for identifikasjon og registrering av storfe i henhold til forordning (EF) nr. 1760/2000. Frist for den årlige rapporten over kontrollaktiviteter blir satt samtidig med fristen for innsending av rapporten fastsatt i forordning (EF) nr. 2419/2001 for å få støtte etter rådsforordning (EØF) nr. 3508/92.

Medlemsstatene skal sende Kommisjonen rapport om resultatene av tilsynsbesøk i storfebesetninger vedrørende overholdelse av bestemmelsene for identifisering og registrering. Fristen endres fra 1. juli til 31. august.

Merknader

Rettsakten medfører ikke direkte behov for regelverksendring, men må gjennomføres i norsk rett som forskrift.

Sakkyndige instansers merknader

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32004 R 0911 Kommisjonsforordning (EF) nr. 911/2004 av 29. april 2004 implementering av rådsforordning (EF) nr. 1760/2000 når det gjelder øremerker, pass og dyreholdsjournaler for storfe (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten inneholder utfyllende bestemmelser til merkeforordningen, forordning (EF) nr. 1760/2000. Den erstatter kommisjonsforordning (EF) nr. 2629/97, som inneholder tilsvarende utfyllende bestemmelser til den tidligere merkeforordningen i EU, rådsforordning (EF) nr. 820/97, som nå er opphevet. Både forordning (EF) nr. 2629/97 og (EF) nr. 820/97 er en del av EØS-avtalen (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 76/1999 av 25. juni 1999).

I tillegg til å gi tilsvarende utfyllende bestemmelser som forordning (EF) nr. 2629/97, tar rettsakten hensyn til de problemer som de 10 nye medlemsstatene fra 1. mai 2004 har med hensyn til pass for dyr som er født før 1. januar 2004.

Rettsakten inneholder detaljerte bestemmelser om øremerkene, opplysningene som skal gå fram av merkene, pass for dyrene og de forpliktelser som dyreholder har. Det er visse tilpasninger i forhold til når det skal rapporteres om dyrs fødsel.

Merknader

Rettsakten krever mindre endringer i forskrift 3. september 2002 nr. 970 om merking, registrering og rapportering av dyr, samt at den gjøres gjeldende som norsk forskrift.

Sakkyndige instansers merknader

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32005 R 0644 Kommisjonsforordning (EF) nr. 644/2005 av 27. april 2005 om godkjenning av et eget identifikasjonssystem for storfe som holdes for kulturelle eller historiske formål på godkjente lokaliteter i henhold til europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1760/2000 (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten omhandler alternative identifikasjonsmetoder for storfe som holdes for kulturelle eller historiske formål, krav om hvordan storfe skal identifiseres på lokaliteten, krav til identifisering av storfe som flyttes fra lokaliteten og at lokaliteten skal registreres med egen identitetskode i sentralt dyreholdsregister.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 3.september 2002 nr. 970 om merking, registrering og rapportering av dyr, samt gjennomføring som norsk forskrift.

Sakkyndige instansers merknader

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32006 R 0688 Kommisjonsforordning (EF) nr. 688/2006 av 4. mai 2006 om endring av vedleggene III og XI til europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 999/2001 når det gjelder overvåking av overførbare spongiforme encefalopatier og spesifisert risikomateriale av storfe i Sverige (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten opphever de unntakene/fordelene Sverige fikk iht. til bestemmelsene i forordning (EF) nr. 999/2001 pga. av landets gunstige BSE-status. Dette fordi det i mars 2006 ble diagnostiserte BSE i Sverige for første gang.

Sverige har til nå hatt lov til kun å teste 10 000 friske storfe eldre enn 30 måneder ved slakting. Andre land - unntatt Norge - må teste alle over 30 måneder. I tillegg har Sverige hatt muligheten til, på visse betingelser, å tillate bruk av noe av det som er definert som spesifisert risikomateriale (SRM) hos storfe, nemlig ryggrad og dorsalrotgangliene. Denne muligheten har de ikke benyttet seg av.

Merknader

Rettsakten medfører egentlig ikke behov for regelverksendring, men siden den er en forordning, må den gjennomføres som norsk forskrift. Det er derfor nødvendig med endring i forskrift 30. mars 2004 nr. 595 om forebygging av, kontroll med og utryddelse av overførbare spongiforme encefalopatier (TSE) for å ta inn henvisning til at rettsakten gjelder som norsk forskrift.

Sakkyndige instansers merknader

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32006 R 1041 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1041/2006 av 7. juli 2006 om endring av vedlegg III til europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 999/2001 når det gjelder testing av overførbare spongiforme encefalopatier hos sau (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten nedfeller krav om økt testing av sau mht BSE for å kartlegge eventuell forekomst av BSE hos sau. Bakgrunnen for dette de uklare prøvesvarene tre sauer (to fra Frankrike og en fra Kypros) tidlig i 2006 ga etter en rutinetesting for TSE, og som gjør at en ikke kan utelukke BSE hos sau. Både selvdøde og normalslakta sauer over 18 måneder skal testes. Resultatene skal revurderes etter seks måneder.

Merknader

Rettsakten krever endring i

- forskrift 30. mars 2004 nr. 595 om forebygging av, kontroll med og utryddelse av overførbare spongiforme encefalopatier (TSE),

- instruks om overvåkings- og kartleggingsprogrammer 2006 for dyr og animalsk mat, og

- instruks om 13. juli 2005 nr. 822 om prøvetaking, håndtering, bedømmelse og tiltak med hensyn til overførbare spongiforme encefalopatier (TSE) for storfe, småfe og hjortedyr.

For Norges del vil dette medføre en fordobling av antall selvdøde sauer som skal testes (før: 10 000 pr år, nå: 20 000 pr år) og en økning fra 10 000 pr år til 67 600 pr år av normalslakta sau. Prøvetaking av 33 800 normalslakta sauer på et halvt år utgjør 13,15 mill i ekstrakostnader.

Rettsakten legger opp til økning i antall testede dyr. I ettertid er rettsaktens innhold modifisert. Nyere rettsakter er tatt inn i EØS-avtalen slik at denne ikke får praktisk betydning for Norge.

Sakkyndige instansers merknader

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 R 0185 Kommisjonsforordning (EF) nr. 185/2007 av 20. februar 2007 om endring av forordningene (EF) nr. 809/2003 og (EF) nr. 810/2003 når det gjelder forlengelse av gyldigheten for overgangstiltak for kompostering- og biogassanlegg etter europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1774/2002 (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten endrer overgangsperioden for komposterings- og biogassanlegg, som er gitt i forordningene (EF) nr. 809/2003 og (EF) nr. 810/2003 med hensyn til de krav som stilles i vedlegg VI i forordning (EF) nr. 1774/2002. Kravene ble endret ved forordning (EF) nr. 208/2006. Overgangangsperioden som senest ble endret ved forordning (EF) nr. 209/2006 er nå satt til 30. juni 2008.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskriften som gjennomfører forordning (EF) nr. 1774/2002.

Sakkyndige instansers merknader

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 R 0275 Kommisjonsforordning (EF) nr. 275/2007 av 15. mars 2007 om endring av kommisjonsforordning (EF) nr. 1825/2000 om gjennomføringsbestemmelser til europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1760/2000 for så vidt angår merking av storfekjøtt og storfekjøttprodukter (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten endrer kommisjonsforordning (EF) nr. 1825/2000 om gjennomføringsbestemmelser til europaparlaments- og rådsfordordning (EF) nr. 1760/2000.

Rettsakten gir en klarere presisering og endring av enkelte bestemmelser gitt i kommisjonsforordning (EF) nr. 1825/2000. Bakgrunnen for dette er at EU har sett at enkelte bestemmelser har blitt tolket forskjellig. Det har også vist seg at små slakterier og nedskjæringsvirksomheter står i fare for å bli ekskludert fra enkelte markeder, fordi de har problemer med å lage store nok grupper (med antall dyr eller slakteskrotter) der sporbarhetskravene er ivaretatt. Rettsakten gir også et unntak for detaljister fra kravet om skriftlig merking av uemballert storfekjøtt i en ferskvaredisk.

Merknader

Rettsakten kan gjennomføres i norsk rett ved forskrift med hjemmel i lov 23. desember 2003 nr. 124 om matproduksjon og mattrygghet mv. (matloven). Kommisjonsforordning (EF) nr. 1825/2000 er allerede tatt inn i norsk rett på nasjonalt grunnlag gjennom forskrift 28. mars 2001 nr. 315 om opprinnelsesmerking av ferskt storfekjøtt mv.

Mattilsynet foreslår å ta denne endringen med i forbindelse med høringen av europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1760/2000 og tilhørende rettsakter.

Rettsakten antas ikke å medføre økte administrative oppgaver eller økonomiske konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er under vurdering av Spesialutvalget for matproduksjon og spesialutvalget for næringsmidler, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Utenrikdsdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget er ikke ferdig med sin vurdering.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 R 0646 Kommisjonsforordning (EF) nr. 646/2007 av 12. juni 2007 om gjennomføring av forordning (EF) nr. 2160/2003 angående Fellesskapets mål for reduksjon av forekomsten av Salmonella Enteritidis og Salmonella Typhimurium i slaktekylling og opphevelse av forordning (EF) nr. 1091/2005 (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten gjennomfører forordning (EF) nr. 2160/2003 om et Fellesskapsmål for reduksjon av forekomsten av Salmonella Enteritidis og Salmonella Typhimurium i slaktekylling. Samtidig opphever rettsakten forordning (EF) nr. 1091/2005 om krav vedrørende anvendelse av særlige bekjempelsesmetoder som ledd i de nasjonale salmonellakontrollprogrammer.

I rettsakten setter Kommisjonen mål for reduserende tiltak for Salmonella i slaktekyllinger i EU/EØS. Som utgangspunkt har Kommisjonen hatt resultatene fra en undersøkelse av forekomsten av Salmonella i slaktekyllinger av arten Gallus gallus som ble gjennomført i EUs medlemsstater og Norge i samsvar med Kommisjonsvedtak 2005/636/EF. Zoonoseforordningen (EF) 2160/2003 begrenser målet til kun å omfatte serotypene S . Enteritidis og S . Typhimurium i en overgangsperiode på tre år. Tiltakene, i form av nasjonale kontrollprogram som skal være godkjente av Kommisjonen, iverksettes innen 1. januar 2009. Senest 31. desember 2011 skal målet være nådd.

Rettsakten beskriver regime for prøvetakning som er nødvendig for å kontrollere framgangen underveis i programperioden og måloppnåelse.

Rettsakten opphever også forordning (EF) nr. 1091/2005 om krav vedrørende anvendelse av særlige bekjempelsesmetoder som ledd i de nasjonale salmonellakontrollprogrammer. Forordningen omhandler kontrollprogram for kun avlsfjørfe, og ble av den grunn 22. august 2006 erstattet av forordning (EF) nr. 1177/2006 som gjelder generelt for salmonellakontrollprogram for alle kategorier fjørfe som er omfattet av zoonoseforordningen. Dette skjedde uten at først nevnte forordning samtidig ble opphevet. Henvisninger til forordning (EF) nr. 1091/2005 skal heretter oppfattes som henvisninger til forordning (EF) nr. 1177/2006 av 1. august 2006 om krav vedrørende anvendelse av særlige bekjempelsesmetoder i nasjonale kontrollprogrammer for Salmonella hos fjørfe.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 8. juni 2007 nr. 603 om kontroll av Salmonella i fjørfe, fjørfefôr, fjørfekjøtt og egg hvor det i § 13 er henvist til forskrift 11. mai 2007 nr. 539 om gjennomføring av forordning (EF) nr. 1091/2005. Ny henvisning skal være henvisningsforskrift om gjennomføring av forordning (EF) nr. 1177/2006 som ennå ikke er fastsatt, men er under utarbeidelse.

Kravene i rettsakten angående salmonellakontroll av slaktekylling anses allerede å være oppfylte i og med at de er lagt til grunn i utformingen av nasjonalt salmonellakontrollprogram for fjørfe, fjørfefôr, fjørfekjøtt og egg som ble fastsatt i desember 2006 og oversendt ESA for godkjenning i februar 2007. Programmet er implementert ved forskrift 8. juni 2007 nr. 603 om kontroll med Salmonella i fjørfe, fjørfefôr, fjørfekjøtt og egg og instruks 29. juni 2007 om kontroll med Salmonella i fjørfe, fjørfefôr, fjørfekjøtt og egg.

Når det gjelder rettsaktens bestemmelse om oppheving av forordning (EF) nr. 1091/2005 og gjennomføring av forordning (EF) nr. 1177/2006 av 1. august 2006, så ble sistnevnte forordning innlemmet i EØS-avtalen 6. juni 2007. Henvisningsforskrift som implementerer forordning (EF) nr. 1177/2006 er under utarbeidelse. Dens krav er allerede tatt hensyn til i det norske salmonellakontrollprogrammet for fjørfe og implementeringen av det.

Sakkyndige instansers merknader

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 R 0722 Kommisjonsforordning (EF) nr. 722/2007 av 25. juni 2007 om endring av vedleggene II, V, VI, VIII, IX og XI i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 999/2001 angående forebygging, kontroll og bekjempelse av visse overførbare spongiforme encefalopatier (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten endrer vedleggene II, V, VI, IX og XI i forordning (EF) nr. 999/2001 med hensyn til BSE-status, SRM og kategorisering av land og import til fellesskapet av levende dyr og animalske produkter.

Endringene, som var gjeldene fra 1. juli 2007 da overgangsordningene utgikk, består blant annet i ny BSE-kategorisering med tre klasser; neglisjerbar, kontrollert og ukontrollert risiko, på lik linje med OIE sin kategorisering.

-Ad vedlegg II:
Kategorisering bygger på risikovurdering, overvåkingsdata, opplæringsprogrammer, meldesystem og laboratorieundersøkelser. Hva som kreves er nærmere beskrevet i vedlegget. Både tredjeland og medlemsland kategoriseres iht til dette. Norge vil antagelig i første omgang komme i klasse "kontrollert risiko".

-Ad vedlegg V:
SRM-bestemmelsene som stod i vedlegg XI er tatt inn. Det vil være lik SRM for alle kategorier i motsetning til OIE som har ulik definisjon av SRM avhengig av kategori. To punkter angående SRM er overflyttet til artiklene.

-Ad vedlegg VI:

Da det ikke foreligger en beslutning om BSE-kategorisering i henhold til artikkel 5, stk. 2 eller 4, i forordning (EF) nr. 999/2001, finner forordningens artikkel 9 og vedlegg VI ikke anvendelse. Ettersom det nye kategoriseringssystemet skal anvendes fra 1. juli 2007, blir vedlegg VI endret.

-Ad vedlegg VIII:

Forbudet mot å eksportere levende storfe født eller oppvokst i Storbritannia før 1. august 1996 til andre land, er flyttet fra vedlegg XI, kapittel D, pkt 5 a til vedlegg VIII, kapittel A, del II. Betingelsene vedr. markedsføring og eksport av levende dyr, sæd, embryoer, samt egg og produkter av animalske produkter og betingelsene vedr. samhandel med visse animalske produkter er endret i tråd med det nye kategoriseringssystemet.

-Ad vedlegg IX:
Vilkårene for import av dyr og produkter til EØS fra tredjeland for de ulike kategoriene er listet opp.

Importvilkårene for produkter av hjortedyr fra Canada og USA til EØS er flyttet fra vedlegg XI til vedlegg IX.

-Ad vedlegg XI:

Vedlegg XI er slettet. Vilkårene med overgangsbestemmelser er flyttet til henholdsvis vedlegg VIII og IX. SRM-bestemmelsene er flyttet til vedlegg V.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 30. mars 2004 nr. 595 om forebygging av, kontroll med og utryddelse av overførbare spongioforme encefalopatier (TSE).

Sakkyndige instansers merknader

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 R 0727 Kommisjonsforordning (EF) nr. 727/2007 av 26. juni 2007 om endring av vedleggene II, V, VI, VIII, IX og XI i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 999/2001 angående forebygging, kontroll og bekjempelse av visse overførbare spongiforme encefalopatier (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten endrer vedleggene I, III, VII og X i forordning (EF) nr. 999/2001 med hensyn til definisjoner, overvåking, bekjempelse av skrapesjuke, prøvetaking og analysemetoder.

Ad endringer i vedlegg I:

Tidligere har EU ikke sondret mellom ulike typer skrapesyke. Nå er ”TSE hos småfe”, ”skrapesyke hos småfe”, ”klassisk skrapesyke hos småfe” og ”atypiske skrapesyke hos småfe” definert, jf. vedlegg I, pkt 2. Grunnlaget for definisjonene er uttalelse gitt av European Food Safety Authority (EFSA).

Ad endringer i vedlegg III:

Storfe: Alle deler av et storfe som tester positivt på hurtigtest på slakteriet skal iht gjeldende regelverk destrueres. Det gjelder også slaktet før og to slakt etter på slaktelinjen. Dette blir nå utvidet til å gjelde også dersom resultatet er inkonklusivt. Det enkelte land kan velge å vente med å destruere slaktene før og etter til resultatet av konfirmatorisk test er positiv eller inkonklusiv. For Norge er dette en lite aktuell problemstilling. Dersom et land velger å avvente konfirmatorik test, må de sørge for at slaktene oppbevares slik at de fremdeles er egnet til tenkt bruk.

Småfe:I etterkant av funn av BSE hos en geit i 2005 og tre uvanlige prøvesvar fra sau i 2006 hvor BSE ikke kunne utelukkes, satte EU i gang økt overvåking av småfe mhp TSE i to år. Resultatene foreligger og ingen tilfeller av BSE hos småfe er avdekket. Overvåkingen av småfe reduseres derfor til et nivå som er mer i tråd med faglig kunnskap. For Norges del vil dette bety at vi ikke lenger trenger å teste normalslaktet geit. I dag tester vi 5000 dyr. Videre vil det bety en halvering fra 1000 til 500 geiter som selvdør eller blir avlivet uten å være ment til humant konsum (fallen stock) som skal testes. Når det gjelder sau opprettholdes dagens testing, dvs. 10 000 normalslakt og 10 000 fallen stock. Det innføres en bestemmelse om at landene skal forsøke å styre overvåkingen slik at store besetninger (>100 dyr) helst blir stikkprøvetestet hvert år. For Norges del vil dette være mest aktuelt ved normalslakt av sau, da vi uansett har forpliktet oss til å prøveta all fallen stock småfe i søknaden som var grunnlaget for Norges tilleggsgaranti mhp skrapesyke. Denne endringen i overvåkingen skal innføres 1. juli 2007, jf. artikkel 3 i SANCO/3622/2006rev8.

Genotyping småfe:Iht gjeldende regelverk skal det ved påvisning av TSE hos sau analyseres for prion protein genotyper. Nå står det listet opp hvilke kodoner dette gjelder:136, 154 og 171. Ved påvisning av atypisk skrapesyke skal det i tillegg omfatte kodon 141. I forbindelse med gjeldende overvåkingsprogram for genotyping av sau hvor minst 600 sauer genotypes, skal det her også omfatte for kodon 141. Norge oppfyller allerede i dag disse endringene.

Ad endringer i vedlegg VII:

Endringene gjelder både klassisk og atypisk skrapesyke. De tidligere strategiene er ikke fjernet, men det er lagt til noen alternative strategier som landene kan benytte seg av dersom de ønsker det. Det gås ikke detaljert inn på de ulike strategiene i dette notatet, da Mattilsynet ikke ønsker å endre gjeldende bekjempelsesstrategi for klassisk skrapesyke i denne omgang. En slik eventuell endring vil kreve en grundigere gjennomgang. I tillegg har Norge søkt og fått godkjent tilleggsgaranti for skrapesyke, noe som krever ytterligere dokumentasjon angående sykdommen ved innførsel av levende småfe til Norge. I søknaden som lå til grunn for godkjenningen ble blant annet vårt bekjempelsesprogram for klassisk skrapesyke beskrevet. Dersom vi endrer denne strategien nå, må vi notifisere dette og tilleggsgarantien vår bli vurdert på nytt. Det kan nevnes at det i dokumentet som høres åpnes opp for at dyr fra flokker med klassisk skrapesyke sendes til slakt med vilkår om at alle over 18 måneder testes for TSE. Det er trolig flere land i EU som vil benytte seg av dette alternativet. Det er ikke lov å eksportere levende dyr eller avlsprodukter fra slike besetninger. Det er opp til de enkelte land å velge strategi. Norge velger å følge den lempeligste strategien for atypisk skrapesyke, som er strategien Norge har jobbet for å få gjennomført i EU. Dette innebærer at følgende vil bli gjeldende strategi for atypisk skrapesyke Nor98:

- Positive flokker skal følges opp med økt prøvetaking i to år, dvs at i denne perioden skal alle dyr som selvdør eller blir avlivet uten å være ment til humant konsum (fallen stock) samt alle normalslaktede dyr testes for TSE. Dette gjelder dyr eldre enn 18 måneder.

- Det er ikke tillatt å eksportere dyr eller avlsprodukter av dyr fra besetningen i denne perioden.

- Det enkelte land avgjør om flokken skal genotypes, men dette skal ikke få forvaltningsmessige konsekvenser.

- Alt småfe i besetningen skal være identifisert.

Det er altså ikke krav om at noen dyr skal avlives i forbindelse med bekjempelse av Nor98. Angående genotyping anses denne informasjon som så viktig at det fortsatt vil bli tatt blodprøver av sauer fra positive besetninger uten at dette vil få forvaltningsmessige konsekvenser. Iht. dagens bekjempelsesstrategi erstattes disse analysekostnadene av Statens Landbruksforvaltning. Erstatningsordningen vil ikke dekke ny strategi siden genotypingen ikke lenger er nødvendig for å bekjempe sykdommen. Disse utgiftene vil nå dekkes av Mattilsynet Hovedkontoret og Veterinærinstituttet som begge har interesser for resultatene. Utgiftene vil imidlertid bli redusert i forhold til dagens regime, da det nå kun vil være genotyping av et visst antall dyr i kasus-besetningen og ingen oppfølgende genotyping ved rekruttering av nye dyr.

Ad endringer i vedlegg X

Det stilles strengere krav til uttak og analysering av prøvemateriale for å sikre at også atypiske varianter av TSE oppdages, jf. endringene i vedlegg, X, kapittel C, pkt. 1 og 3.2 (b). EU viser nå til Community Referance Laboratory sine retningslinjer som må følges. Dersom det oppdages flere positive småfe med TSE i en flokk, trenger nå kun de to første positive dyrene i flokken per år følges opp med diskriminerende testing. Dette har kommet inn pga at enkelte land har veldig mange positive dyr i hver flokk og nå bruker for mye resurser og penger på oppfølgende testing.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 30. mars 2004 nr. 595 om forebygging av, kontroll med og utryddelse av overførbare spongioforme encefalopatier (TSE). På grunn av positive konsekvenser for næringa ble rettsakten tatt inn i norsk regelverk ved endringsforskrift datert 28. juni 2007.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er under vurdering av Spesialutvalget for matproduksjon, som har representanter for Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet. Spesialutvalget er ikke ferdig med sin vurdering.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 R 0829 Kommisjonsforordning (EF) nr. 829/2007 av 28 juni 2007 om endring av vedleggene I, II, VII, VIII, X og XI til europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1774/2002 angående omsetning av visse animalske biprodukter (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten endrer importkrav for visse animalske biprodukter slik at kravene er konforme med de krav som gjelder for omsetning av slike produkter innen EØS. Dette gjelder spesielt for huder og skinn, fjær, serum fra hest, fôr til kjæledyr og tyggebein. For sistnevnte produkt åpnes det nå for at tyggebein fremstilt av biprodukter fra fisk ikke behøver å varmebehandles.

I henhold til endringer av forordning (EF) nr. 999/2001 kan nå blodprodukter fra andre dyrearter enn drøvtyggere benyttes som fôrmiddel til ikke drøvtyggende produksjonsdyr.Forordning (EF) nr. 829/2007 setter hygieniseringskrav til slike blodprodukter.

Helseattestene i forordning (EF) nr. 1774/2002 endres ved forordning (EF) nr. 829/2007 til TRACES format.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskriften som gjennomfører forordning (EF) nr. 1774/2002.

Rettsakten antas ikke å medføre administrative eller økonomiske konsekvenser for kompetent myndighet.

Sakkyndige instansers merknader

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 R 0832 Kommisjonsforordning (EF) nr. 832/2007 av 16. juli 2007 om endring av forordning (EF) nr. 197/2006 angående bruk av tidligere næringsmidler og forlengelsesperioden for overgangsordninger relaterte til slike næringsmidler (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettasakten endrer overgangsperioden, som fastsatt i forordning (EF) nr. 197/2006 for innsamling, transport, behandling, bruk og destruksjon av tidligere næringsmidler, fra 31. juli 2007 frem til 31. juli 2009.

Rettsakten endrer også artikkel 3 punkt (c), ved å presisere at når slike næringsmidler brukes som fôrmiddel, gjøres det unntak for bestemmelsen i artikkel 22 punkt 1(a) og (b) med hensyn til bruk av protein fra samme dyreslag.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskriften som gjennomfører forordning (EF) nr. 1774/2002. Denne forordningen er enda ikke tatt inn i EØS-avtalen på nåværende tidspunkt.

Rettsakten antas ikke å medføre administrative eller økonomiske konsekvenser for kompetent myndighet. Da rettsakten gir anledning til å bruke enkelte næringsmidler som fôrmiddel, kan dette eventuelt medføre reduserte kostnader for næringen i forhold til annen destruksjon.

Sakkyndige instansers merknader

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 R 1256 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1256/2007 av 25. oktober om endring av forordning (EF) nr. 829/2007 med hensyn til innvilget overgangstid for bruken av handelsdokument og helsesertifikater for animalske biprodukter (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten gir i en overgangsperiode anledning til å benytte de "gamle" handelsdokument og helsesertifikater som var gjeldende i forordning (EF) nr. 1774/2002 før forordning (EF) nr. 829/2007 trådte i kraft. Overgangsperioden er fastsatt til 30. juni 2008. Medlemsstatene skal akseptere vareforsendelser fra tredjestater med de nevnte dokumenter når de er utstedt før 1. mai 2008.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskriften som gjennomfører forordning (EF) nr. 1774/2002. Rettsakten antas ikke å medføre administrative eller økonomiske konsekvenser for kompetent myndighet.

Sakkyndige instansers merknader

32007 L 0043 Rådsdirektiv 2007/43/EF av 28. juni 2007 angående minimumsregler for beskyttelse av kyllinger som holdes for kjøttproduksjon (vedlegg I kap I LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten omhandler produksjon av slaktekylling. Den fastsetter minimumsstandarder, dvs. at medlemslandene kan lage mer vidtgående nasjonalt regelverk. Rettsakten omfatter ikke besetninger på mindre enn 500 dyr, avlsvirksomheter og rugerier. Rettsakten får imidlertid anvendelse på bedrifter som både har kyllinger til avl og oppdrett. "Bedrift" er i direktivet definert som [...et produksjonssted, hvor det holdes kyllinger]. Rettsakten skal være gjennomført i nasjonal rett senest 30. juni 2010.

Rettsakten gjelder ikke for ekstensivt drift og anlegg med frittgående kylling (definert i forordning (EØF) nr 1538/91). Den gjelder heller ikke for kylling i økologisk drift (definert i forordning (EØF) nr 2092/91).

Rettsakten innebærer en maksimal belegningsgrad på 33 kg levendevekt pr m2 friareal. I tillegg kan man på definerte vilkår tillate belegningsgrad på opp til 39 kg levendevekt pr m2 friareal eller til og med 42 kg levendevekt pr m2 friareal dersom spesielle vilkår, som henholdsvis fremgår av direktivets bilag II og V, er oppfylt.

Merknader

Rettsakten krever endring i:
    •       Forskrift 12. desember 2001 nr. 1494 om hold av høns og kalkun (holdforskriften)
    •       Forskrift 28. august 1995 nr. 775 om dyrevern i slakterier (slakteriforskriften)
    •       Forskrift 2. april 2001 nr. 384 om transport av levende dyr (transportforskriften

Økonomiske og administrative konsekvenser:

Rettsakten vil få økonomiske konsekvenser for næringen. Produsenter vil måtte gjennomføre utbedringer og legge opp til mer omfattende systemer for kontroll med og styring av produksjonen. Dette vil være ressurskrevende for næringen, men rettsakten gir også mulighet for økt inntjening som følge av økt belegningsgrad for de produsentene som gjennomfører dette. For den som ikke oppfyller tilleggskravene, vil rettsakten medføre redusert inntjening fordi produksjonen må drives med lavere belegningsgrad enn tilfellet er i dag. Rettsakten stiller særlig krav til økt internkontroll. Mye av dette vil i fjørfenæringen selv kunne løses gjennom KSL- systemet. Mye av utgiftene vil næringen kunne ”tjene inn” gjennom høyere belegningsgrad og derav følgende høyere produksjon. Næringen har selv gitt uttrykk for at det er nødvendig å legge seg på en dyretetthet på 39 kg/ m2 av konkurransehensyn. Rettsakten kan påvirke slakteristrukturen i Norge pga. kortere maksimal reisetid, som følge av maksimal tid uten fôr før slakting, strukturen i fjørfenæringen, herunder slakteriene. Forslag om rapport fra Rådet og Europa-parlamentet angående eventuell innføring av harmonisert merkeordning som skal angi at dyrevelferdsnormene er overholdt. Rapporten skal gis innen 31. desember 2009. Rettsakten stiller krav til både eier og kompetent myndighet (tilsynsapparatet) når det gjelder besetninger med belegningsgrad høyere enn 33 kg levendevekt pr m2 friareal. Kompetent myndighet (Mattilsynet) vil måtte gjennomføre økt tilsyn med produksjonen av slaktekylling for å oppfylle kravene i rettsakten.

Sakkyndige instansers merknader

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

Kapittel II Fôrvarer

32007 R 0757 Kommisjonsforordning (EF) nr. 757/2007 av 29. juni 2007 om permanent godkjenning av visse tilsetningsstoffer i fôr (vedlegg I kap II LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten gir permanent godkjenning for to konserveringsmidler. Dette gjelder konserveringsmiddel:

E700 (som er en blanding av natriumbenzoat 140 g/kg, propionsyre 370g/kg, natriumpropionat 100g/kg) for bruk til slaktedyr av storfe med innhold mellom 3 000 og 22 000 mg/kg korn med et vanninnhold over 15 %.

E-210 (benzoesyre) for bruk til slaktegris med innhold mellom 5 000 og 10 000 mg/kg fullfôr. Preparat må ikke gis i rent form til slaktegris. Vurderinger av preparater for begge dyrekategoriene viser at betingelsene for godkjenning er oppfylt, slik at bruken av preparater kan godkjennes, jf. artikkel 3a i direktiv 70/524/EØF. Vurderingen av søknaden viser at det bør kreves bestemte prosedyrer for å beskytte arbeidstakere som håndterer dette stoffet, jf. Rådets direktiv 89/391/EØF av 12. juni 1989.

Merknader

Rettsakten krever endring av forskrift 12. april 2005 nr. 319 om tilsetningsstoffer i fôrvarer. Rettsakten vil ikke medføre økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning. Saken vil bli forelagt bransjen i forbindelser med høring.

Sakkyndige instansers merknader

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 R 0785 Kommisjonsforordning (EF) nr. 785/2007 av 4. juli 2007 om godkjenning av 6-fytase EC 3.1.3.26 (Phyzyme XP 5000G/Phyzyme XP 5000L) som fôrtilsetningsstoff (vedlegg I kap II LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten gir godkjenning av 6-fytase EC 3.1.3.26 produsert av Schizosaccharomyces pombe (ATCC 5233) (Phyzyme XP 5000G, Phyzyme XP 5000L) fra firma Danisco Animal Nutrition som tilsetningsstoff i fôr til slaktekylling, slaktekalkun, verpehøns, slakteand, smågris (avvent), slaktegris og sau.

EFSA konkluderte i uttalelse av 17. oktober 2006 at preparatet verken har skadelig virkning på dyrs eller menneskers helse eller på miljøet. Det anbefales at det treffes passende forholdsregler vedrørende brukers sikkerhet og at det settes krav til analysemetode og EU-referanselaboratorium. Vurdering av preparatet viser at betingelser for godkjenning er oppfylt, slik at bruken av preparatet kan godkjennes, jf. artikkel 5 i forordning (EF) nr. 1831/2003 av 22. september 2003 om fôrtilsetningsstoffer.

Godkjenningen er gitt fram til 25. juli 2017.

Produktet av 6-fytase EC 3.1.3.26 produsert av Schizosaccharomyces pombe (ATCC 5233) (Phyzyme XP 5000G, Phyzyme XP 5000L) har identifikasjonsnummer 4a1640, og er satt i kategorien ” Zootekniske tilsetningsstoffer” i den funksjonell gruppen ” Fordøyelsesfremmende stoffer”.

Merknader

Rettsakten krever endring av forskrift 12. april 2005 nr. 319 om tilsetningsstoffer i fôrvarer. Rettsakten vil ikke medføre økonomiske eller administrative konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader

Saken vil bli forelagt bransjen i forbindelser med høring.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 R 0786 Kommisjonsforordning (EF) nr. 786/2007 av 4. juli 2007 om godkjenning av endo-1,4-beta-mannanase EC 3.2.1.78 (Hemicell) som fôrtilsetningsstoff (vedlegg I kap II LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten gir godkjenning av endo-1,4-beta-mannanase EC 3.2.1.78 (Hemicell) fra firma ChemGen Corp., representert ved Disproquima S.L. som tilsetningsstoff i fôr til slaktekylling. Tilsetningsstoffet endo-1,4-beta-mannanase EC 3.2.1.78 produsert av Bacillus lentus (ATCC 55045) (Hemicell) er satt i tilsetningsstoffskategorien ” Zootekniske tilsetningsstoffer og i den funksjonelle gruppen ” Fordøyelsefremmende stoffer” med identifikasjonsnummer 4a3.

Godkjenning er gitt fram til 25. juli 2017.

EFSA konkluderte at preparatet Hemicell verken har skadelig virkning på dyrs eller menneskers helse, eller på miljøet. Vurderingen av preparatet viser at betingelsene for godkjenning er oppfylt slik at bruken av preparatet kan godkjennes, jf. artikkel 5 i forordning (EF) nr. 1831/2003. I henhold denne forordningen er det satt krav til produktet for så vidt gjelder oppbevaringstemperatur, holdbarhet, pelleteringsstabilitet, beskyttelse av arbeidstakere. Videre kreves det at produktet brukes i fôrblandinger med høy innhold av galactomannan-holdig hemicellulose (for eksempel soya og mais).

Merknader

Rettsakten krever endring av forskrift 12. april 2005 nr. 319 om tilsetningsstoffer i fôrvarer. Rettsakten vil ikke medføre økonomiske eller administrative konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 R 0828 Kommisjonsforordning (EF) nr. 828/2007 av 13. juli 2007 om varig og midlertidig godkjenning av visse tilsetningsstoffer til bruk i fôr (vedlegg I kap II LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten gir varig eller midlertidig godkjenning for tre tilsetningsstoffer. Det er sendt søknad om godkjenning innen de frister som går fram av forordning (EF) nr. 1831/2003. Dokumentasjon som er lagt fram, har vist at kravene i direktiv 70/524/EØF for godkjenning er oppfylt for samtlige.

Rettsakten gjelder:

- Enzymet endo-1,4-beta-xylanase (E 1641) for bruk i fôr i slaktekylling. Tilsetningsstoffet er tidligere midlertidig godkjent og gis nå varig godkjenning.

- Enzymet endo-1,4-beta-xylanase (E 1617) for bruk i fôr i slaktekalkun. Tilsetningsstoffet er tidligere midlertidig godkjent for slaktekalkun og varig godkjent for slaktekylling. Det blir nå varig godkjent også for slaktekalkun.

- Fargestoffet astaxanthinrik Pfaffia rhodozyma (ATCC SD-5340) for bruk i fôr i laks og ørret. Tilsetningsstoffet er ikke tidligere godkjent og gis nå en midlertidig godkjenning i fire år.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 12. april 2005 nr. 319 om tilsetningsstoffer til bruk i fôrvarer.

Rettsakten vil ikke medføre økonomiske eller administrative konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader

Saken vil bli forelagt bransjen i forbindelse med høring.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 R 0850 Kommisjonsforordning (EF) nr. 850/2007 av 19. juli 2007 om endring av forordning (EF) nr. 378/2005 om detaljerte regler for gjennomføring av europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1831/2003 når det gjelder oppgaver og plikter for Fellesskapets referanselaboratorium med hensyn til godkjenninger av tilsetningsstoffer i fôrvarer (vedlegg I kap II LMD/FKD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten er en ren endringsrettsakt til forordning (EF) nr. 378/2005. Det foretas to endringer. For det første endres art. 4 slik at avgiften en søker skal betale økes fra 3000 til 6000 Euro. For det andre erstattes vedlegg II av et nytt vedlegg II. Det nye vedlegg II er kun en oppdatering med små endringer av enkelte navn på nasjonale referanselaboratorier.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 12. april 2005 nr. 319 om tilsetningsstoffer til bruk i fôrvarer.

Det antas ikke å være noen administrative konsekvenser som følge av rettsakten.

Det foreligger en økonomisk konsekvens for søkeren ved at hver søknad om godkjennelse/ny anvendelse av et tilsetningsstoff økes fra 3000 til 6000 Euro.

Sakkyndige instansers merknader

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 R 1137 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1137/2007 av 1. oktober 2007 om godkjenning av Bacillus subtilis (O35) som fôrtilsetningsstoff (vedlegg I kap II LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten gir godkjenning av mikroorganismen Bacillus subtilis DSM 17299 (O35) som tilsetningsstoff i fôr til slaktekylling. Tilsetningsstoffet har identifikasjonsnummer 4b1821 og er klassifisert som zooteknisk tilsetningsstoff i funksjonell gruppe Tarmstabiliserende stoffer. Bacillus subtilis DSM 17299 (O35) kan benyttes i fôr som inneholder følgende koksidiostatika: Diclasuril, halofuginon og robendin, men ingen av disse er tillatt i Norge. Det er angitt analysemetode for stoffet, og det er godkjent fram til 22. oktober 2017.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 12. april 2005 nr 319 om tilsetningsstoff til bruk i fôrvarer, og forskriftens vedlegg 2 oppdateres. Rettsakten vil ikke medføre økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning for næringen eller tilsynet.

Sakkyndige instansers merknader

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 R 1138 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1138/2007 av 1. oktober 2007 om godkjenning av nytt bruksområde for bensoesyre (Vevo Vitall) som fôrtilsetningsstoff (vedlegg I kap II LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten gir godkjenning for bruk av bensoesyre (Vevo Vitall) som tilsetningsstoff i fôr til slaktegris. Tilsetningsstoffet har identifikasjonsnummer 4d210 og er klassifisert som zooteknisk tilsetningsstoff i funksjonell gruppe Andre zootekniske tilsetningsstoff (senke pH i urin). Bensoesyre er tidligere godkjent som tilsetingsstoff i fôr til avvent smågris, (EF) nr 1730/2006. Tilskuddsfôr som inneholder bensoesyre skal ikke gis til slaktegris direkte, men blandes grundig sammen med andre fôrmidler som inngår i grisens dagsrasjon. Ved produksjon av fôr som inneholder bensoesyre anbefales det å bruke verneutstyr for å unngå innånding av stoffet.

Det er angitt analysemetode for stoffet, og det er godkjent fram til 22. oktober 2017.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 12. april 2005 nr 319 om tilsetningsstoffer til bruk i fôrvarer, og forskriftens vedlegg 2 oppdateres. Rettsakten vil ikke medføre økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning for næringen eller tilsynet.

Sakkyndige instansers merknader

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 R 1139 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1139/2007 av 1. oktober 2007 om godkjenning av L-arginin som fôrtilsetningsstoff (vedlegg I kap II LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten gir godkjenning av aminosyren L-arginin som tilsetningsstoff i fôr til alle dyrearter. Det er ingen begrensninger i bruken hverken av mengde eller tidsrom. Hensikten med å bruke L-arginin er å bedre proteinkvaliteten i fôrblandinger. Godkjenningen er gitt fram til 22.10.2017.

Merknader

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse-og omsorgsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 R 1140 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1140/2007 av 1. oktober 2007 om foreløpig godkjenning av nytt bruksområde for et allerede godkjent fôrtilsetningsstoff (vedlegg I kap II LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten gir godkjenning av enzympreparatet endo-1,3(4)-beta-glukanase produsert av Aspergillus aculeatus (CBS 589.94), endo-1,4-beta-glukanase produsert av Tricoderma longibrachiatum (CBS 592.94), alfa-amylase produsert av Bacillus amyloliquefaciens (DSM 9553), bacilolysin produsert av Bacillus amyloliquefaciens (DSM 9554) og endo-1,4-beta-xylanase produsert av Tricoderma viride (NIBH FERM BP 4842) som tilsetningsstoff i fôr til verpehøner. Enzymet sørger for bedre utnyttelse av fôr som inneholder mye karbohydrater utenom stivelse, dvs. i dette tilfellet over 30% hvete.

Stoffet er godkjent etter Direktiv 70/524/EØF og har EFnr. 53 i gruppen Enzymer.

Det er angitt anbefalt innhold av de ulike enzymene i preparatet pr kg fullfôr til verpehøner, og det anbefales brukt i fôrblandinger som inneholder mer enn 30% hvete. Enzympreparatet er godkjent fram til 22. oktober 2011.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 12. april 2005 nr 319 om tilsetningsstoff til bruk i fôrvarer, og forskriftens vedlegg 1 oppdateres. Rettsakten vil ikke medføre økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning for næringen eller tilsynet.

Sakkyndige instansers merknader

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 R 1141 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1141/2007 av 1. oktober 2007 om godkjennng av 3-fytase (ROVABIO PHY AP og ROVABIO PHY LC) som fôrtilsetningsstoff (vedlegg I kap II LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten gir godkjenning av enzymet 3-fytase produsert av Penicillium funiculosum (CBS 111 433) (ROVABIO PHY AP og ROVABIO PHY LC) som tilsetningstoff i fôr til slaktekyling, verpehøner, avvent smågris og slaktegris. Tilsetningsstoffet har identifikasjonsnummer 4a1 og er klassifisert som zooteknisk tilsetningsstoff i funksjonell gruppe: Fordøyelsesfremmende stoff. Enzymet skal benyttes som tilsetningsstoff i fôrblandinger som inneholder over 0.23% fytinbundet fosfor, og hensikten er å forbedre tilgjengeligheten av fosfor i blandingen. Enzymet ROVABIO PHY AP og ROVABIO PHY LC skal bare benyttes i fôr til smågris opp til 35 kg levendevekt. Det er angitt anbefalt innhold av enzymet i fôrblandinger til de respektive dyrearter det er godkjent til.

Det anbefales å benytte verneutstyr ved produksjon av fôrblandinger der enzymet skal inngå.

Det er angitt analysemetode for stoffet, og det er godkjent fram til 22. oktober 2017.

Enzymet er fremstilt ved hjelp av organismen Penicillum funiculosum 4.05b som er genmodifisert. EFSA påpeker at produksjonsstammen inneholder ingen antibiotikamarkørgener eller toksiner, og det ferdige enzymproduktet inneholder ikke DNA fra produksjonsorganismen (inneholder ikke GMO).

Merknader

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse-og omsorgsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

32007 R 1142 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1142/2007 av 1. oktober 2007 om godkjenning av nytt bruksområde for 3-fytase (Natuphos) som fôrtilsetningsstoff (vedlegg I kap II LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten gir godkjenning av enzymet 3-fytase EC 3.1.3.8 (Natuphos 5 000, Natuphos 5 000 G, Natuphos 5 000 L, Natuphos 10 000 G, Natuphos 10 000 L) produsert av Aspergillus niger (CBS 101 672) som tilsetningsstoff i fôr til verpehøner og slaktekalkun. Tilsetningsstoffet har identifikasjonsnummer 4a1600 og er klassifisert som zooteknisk tilsetningsstoff i funksjonell gruppe: Fordøyelsesfremmende stoffer. Enzymet skal benyttes som tilsetningsstoff i fôrblandinger som inneholder over 0,23% fytinbundet fosfor, og hensikten er å bedre tilgjengeligheten av fosfor i blandingen. Det er angitt anbefalt dosering av enzymet i fôrblandinger til de respektive dyreartene det er godkjent til.

Det er angitt analysemetode for stoffet, og det er godkjent fram til 22. oktober 2017.

Godkjenningen omfatter bytte av produksjonsorganisme og enzymet er nå produsert ved hjelp av den genmodifiserte soppen Aspergillus Niger NPH54. EFSA påpeker at det ferdige enzymproduktet gir ingen mutagene eller toksiske effekter, og innholder ikke DNA fra produksjonsorganismen (inneholder ikke GMO).

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 12. april 2005 nr. 319 om tilsetningsstoff til bruk i fôrvarer, og forskriftens vedlegg 2 oppdateres. Rettsakten vil ikke medføre økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning for næringen eller tilsynet.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse-og omsorgsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 R 1143 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1143/2007 av 1. oktober 2007 om endring av forordning (EF) nr. 256/2002 om godkjenning av et tilsetningsstoff-preparat av Bacillus cereus var. toyoi, som tilhører gruppen mikroorganismer (vedlegg I kap II LMD)

Sammendrag av innhold

Preparatet Bacillus cereus var. toyoi (NCIMB 40112/CNCM I-1012), som tilhører gruppen mikroorganismer, fikk permanent godkjenning i samsvar med rådsdirektiv 70/524/EØF som tilsetningsstoff til bruk i fôrblandinger for smågris inntil 2 måneders alder og for purker fra ei uke før grising til avvenning ved forordning (EF) nr 256/2002. I samsvar med forordning (EF) 1831/2003, er det foretatt en endring av godkjenningen av bruk som tilsetningsstoff i fôr til purker. Bacillus cereus var. toyoi (NCIMB 40112/CNCM-I1012) er nå godkjent til bruk i fôrblandinger til purker fra inseminering (paring) til avvenning. Godkjenningen er permanent. Det er ingen endringer i godkjenningen av preparatet som tilsetningsstoff i fôr til smågris.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 12. april 2005 nr. 319 om tilsetningsstoffer til bruk i fôrvarer, og forskriftens vedlegg 1 oppdateres.

Rettsakten vil ikke medføre økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning for næringen eller tilsynet.

Sakkyndige instansers merknader

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

Kapittel III Plantesanitære forhold

32007 D 0321 Kommisjonsvedtak 2007/321/EF av 2. mai 2007 om fritak for Storbritannia for visse forpliktelser vedrørende omsetning av grønnsaksfrø i henhold til rådsdirektiv 2002/55/EF (vedlegg I kap III LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten fastsetter at Storbritannia gis anledning til å ikke gjennomføre alle bestemmelser i rådsdirektiv 2002/55/EF om omsetning av grønnsaksfrø når det gjelder enkelte løkarter og rabarabra. Unntatt er bestemmelsen om å tillate omsetning av slik vare uten andre restriksjoner enn det som framgår av direktivet. Rettsakten er fastsatt i henhold til en generell bestemmelse i 2002/55/EF om muligheten for slike unntak. Forutsetningen er at såvare av de aktuelle artene normalt ikke omsettes i medlemslandet, eller at dyrkingen er av ubetydelig økonomisk omfang.

Rettsakten retter seg bare mot Storbritannia.

Merknader

Aktuelt regelverk er forskrift 13. september 1999 nr. 1052 om såvarer.

Rettsakten får ingen praktiske konsekvenser for Norge, og krever ikke gjennomføring i norsk rett.

Sakkyndige instansers merknader

Høring hos næringen har vært ansett som overflødig da rettsakten ikke får betydning for norske forhold.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 D 0329 Kommisjonsvedtak 2007/329/EF av 2. mai 2007 om overgangsordninger vedrørende dispensasjon fra rådsdirektiv 2002/53/EF med hensyn til omsetning av frø av sorter av Helianthus annuus, som ikke er blitt undersøkt og vurdert til å være motstandsdyktige overfor Orobanche spp., på grunn av Bulgarias tiltredelse (vedlegg I kap III LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten fastsetter at Bulgaria inntil 31.12.2009, som unntak fra direktiv 2002/53/EF, gis anledning til på eget landområde å kreve at sorter som omsettes av såvare av solsikke (Helianthus annuus L.) skal være undersøkt og vurdert i forhold til motstandsdyktighet mot Orobanche spp. Denne plantesnylteren er av stor betydning for dyrking av solsikke i Bulgaria. Øvrige medlemsstater skal melde til kommisjonen hvilke sorter av solsikke som er undersøkt og vurdert.

På EUs felles sortsliste for plantesorter skal det anføres særskilt hvilke sorter av solsikke som er vurdert til å være motstandsdyktige mot Orobanche spp.

Merknader

Aktuelt regelverk på området er forskrift 13. september 1999 nr. 1052 om såvarer.

Rettsakten får ingen praktiske konsekvenser for Norge, og krever ikke gjennomføring i norsk rett.

Høring hos næringen har vært ansett som overflødig da rettsakten ikke får betydning for norske forhold.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

Vedlegg II Tekniske forskrifter, standarder, prøving og sertifisering

Kapittel XII Næringsmidler

32007 R 0834 Rådsforordning (EF) nr. 834/2007 av 28. juni 2007 om økologisk produksjon og merking av økologiske produkter og om opphevelse av forordning (EØF) nr. 2092/91 (vedlegg II kap XII LMD/FKD)

Sammendrag av innhold

Den europeiske handlingsplanen for økologisk mat og produksjon (European Action Plan for Organic Food and Farming (EAP)), som ble vedtatt i 2004, omfattet blant annet en revisjon av EUs økologiregelverk. Med bakgrunn i handlingsplanen, la Kommisjonen fram et forslag til ny hovedforordning 21. desember 2005. Forslaget har blitt diskutert i Rådet og Europaparlamentet, og ble endelig vedtatt 12. mai 2007.

Rettsakten er en rammeforordning, og vil danne grunnlaget for de detaljerte kravene til de enkelte produksjonstypene. Dagens produksjonsregler, inklusive unntak, vil trolig i stor grad bli videreført. Kommisjonen har også uttalt at listene over tillatt brukte innsatsmidler, tilsetningsstoffer og prosesshjelpemidler i dagens regelverk blir videreført. Arbeidet med å utarbeide vedlegg med detaljerte produksjonsregler vil bli lagt til arbeidsgrupper under Kommisjonen, og dette vil, evt. med enkelte unntak, være klar når forordningen trer i kraft.

Rettsakten trer i kraft i EU fra 1. januar 2009 og opphever forordning (EØF) nr. 2092/91 fra samme dato.

Hovedpunktene i rettsakten er:

- Forordningen fastsetter tydeligere mål og prinsipper for økologisk produksjon.

- Forordningen omfatter akvakultur, vinproduksjon og produksjon av sjøvekster og gjær, i tillegg til de områdene som omfattes av dagens regelverk. Forordningen inneholder generelle produksjonsregler for de produksjonstypene som omfattes, mens detaljerte produksjonsregler enda ikke er utarbeidet.

- Det åpnes opp for en viss regional fleksibilitet i regelverket, på bakgrunn av blant annet klimaforskjeller, ulikheter i utviklingsgraden til sektoren eller andre spesielle utfordringer.

- Det åpnes ikke opp for at nasjonale regelverk kan være strengere enn EU-regelverket på noe område. Det blir fremdeles mulig å ha private standarder som er strengere enn EUs regelverk.

- Forbudet mot å anvende GMO eller GM-materiale i økologisk produksjon opprettholdes. I motsetning til dagens forordning, tydeliggjør den nye forordningen hvordan utilsiktet og teknisk uunngåelig innblanding av GMO/GM-materiale i økologiske produkter skal håndteres: Den generelle merkegrensen på 0,9 % uttilsiktet innblanding av godkjent GMO/GM-materiale gjelder også for økologiske produkter. Produkter som merkes med innhold av GMO/GM-materiale kan ikke merkes eller omsettes som økologiske.

- Innsatsmidler, tilsetningsstoffer og prosesshjelpemidler som i dag er tillatt vil trolig fremdeles kunne brukes. Det har blitt utarbeidet kriterier som skal benyttes når nye stoffer skal vurderes.

- Kravet om at økologisk og konvensjonelt fôr skal produseres på forskjellige linjer faller bort, og slikt fôr kan produseres atskilt i tid.

- Det blir obligatorisk å merke økologiske produkter med EU-logoen for økologisk produksjon. Dagens EU-logo blir trolig endret. Nasjonale eller private logoer kan benyttes i tillegg. Det blir også obligatorisk å merke produkter med opprinnelsessted.

- Fremdeles kan bare produkter som inneholder minst 95 % økologiske ingredienser merkes som økologiske. Det kan imidlertid refereres til økologiske ingredienser i ingredienslista på et produkt uavhengig av hvor stor totalandel økologiske ingredienser utgjør (dvs. dagens krav om at produktet må bestå av minst 75 % økologiske ingredienser før økologiske ingredienser kan nevnes i ingredienslista utgår).

- Forordningen omfatter ikke storkjøkken, cateringvirksomheter, restauranter o.l. virksomheter. Medlemslandene kan utarbeide nasjonale bestemmelser for sektoren.

- Regelverket tilpasses EUs kontrollforordning (EF) nr. 882/2004. Det blir ikke lenger krav om en årlig fysisk inspeksjon hos alle virksomheter som er tilknyttet kontrollordningen, og risikobasert tilsyn vektlegges mer.

- Det blir innført en ny permanent importordning som gir tredjelandene tilgang til EU-markedet på samme eller tilsvarende vilkår som EU-produktene.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 28. oktober 2005 nr. 1103 om økologisk produksjon og merking av økologiske landbruksprodukter og næringsmidler. Spørsmålet om administrative og økonomiske konsekvenser av rettsakten er fremdeles under utredning.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget til rettsakt har tidligere vært til behandling i Spesialutvalget for matproduksjon,.

Mattilsynet arrangerte i februar 2007 et høringsmøte om den nye forordningen, og arrangerte samtidig et eget seminar om økologisk akvakultur sammen med Fiskeri- og kystdepartementet.

Rettsakten er til vurdering i Spesialutvalget for matproduksjon, der Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget er ikke ferdig med sin vurdering.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 R 0807 Kommisjonsforordning (EF) nr. 807/2007 av 10. juli 2007 om endring av vedlegg II, B til rådsforordning (EF) nr. 2092/91 om økologisk produksjon og merking av økologiske landbruksprodukter og næringsmidler (vedlegg II kap XII LMD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten gjeninnfører metaldehyd på listen over tillatt brukte plantevernmidler i økologisk landbruksproduksjon. Stoffet tillates brukt fram til 31. mars 2008.

Metaldehyd benyttes mot snegler, og tillates bare brukt i feller. Stoffet var oppført på listen over tillatt brukte plantevernmiddel (forordning (EØF) nr. 2092/91, vedlegg II, B, 1) fram til 31. mars 2006, men gikk da ut. Muligheten til å bruke metaldehyd var allerede forlenget en gang i 2002.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 4. oktober 2005 nr. 1103 om økologisk produksjon og merking av økologiske landbruksprodukter og næringsmidler (økologiforskriften). Rettsakten vil ikke få administrative eller økonomiske konsekvenser i Norge, da plantevernmiddelet metaldehyd ikke er godkjent i Norge.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget til ny rettsakt har blitt diskutert med fagfolk i Bioforsk og Debio, som var mot at metaldehyd igjen tillates brukt i økologisk produksjon. Rettsakten har ikke vært på en formell høring.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

-MILJØVERNDEPARTEMENTET

Vedlegg II Tekniske forskrifter, standarder, prøving og sertifisering

Kapittel XV Farlige stoffer

32005 D 0717 Kommisjonsvedtak 2005/717/EF av 13. oktober 2005 om endring i vedlegg til europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/95/EF om begrensninger i bruk av visse farlige stoffer i elektriske og elektroniske produkter (vedlegg II kap XV MD)

Sammendrag av innhold

Elektriske og elektroniske produkter (ee-produkter) inneholder store mengder farlige kjemikalier. Innholdet av kjemikalier i ee-produkter reguleres gjennom bestemmelser i direktiv 2002/95/EF – RoHS-direktivet – Restrictions on Hazardous Substances. Fra 1. juli 2006 trådte det i kraft en bestemmelse om at nye elektriske og elektroniske produkter som slippes på markedet ikke skal inneholde bly, kvikksølv, kadmium, seksverdig krom, polybromerte bifenyler (PBB) og polybromerte difenyletere (PBDE). Følgende produktkategorier er omfattet: hvitevarer og andre husholdningsapparater, IT- og teleutstyr, forbrukerutstyr (brunevarer), belysningsutstyr og lyskilder, elektrisk og elektronisk verktøy, leketøy og fritids- og sportsutstyr og salgs- og pengeautomater. RoHS-direktivet inneholder bestemmelser som muliggjør unntak for stoffer og bruksområder som er omfattet av direktiv 2002/95/EF. Gjennom vedtak 2005/717/EF unntas den bromerte flammehemmeren deka-BDE i polymere materialer og bly i visse spesifikke bruksområder fra forbudet.

Merknader

Bestemmelsene i direktiv 2002/95/EF er implementert i norsk regelverk gjennom forskrift 1. juni 2004 nr. 922 om begrensning i bruk av helse- og miljøfarlige kjemikalier og andre produkter (produktforskriften).

Det har vært stor diskusjon om gyldigheten av Kommisjonens vedtak om å unnta deka-BDE fra forbudet i RoHS-direktivet. På grunn av de sterkt uønskede miljø- og helsevirkningene forbundet med dette stoffet, har Norge, sammen med flere EU-land, jobbet aktivt mot denne beslutningen. Kommisjonsbeslutningen har en klar negativ miljømessig signaleffekt og innebærer et uheldig tilbakeskritt for reguleringen av farlige kjemikalier i produkter. Danmark og Europaparlamentet har anlagt sak mot Kommisjonen med sikte på å få annullert vedtaket, slik at deka-BDE igjen skal omfattes av det opprinnelige forbudet i RoHS-direktivet. Norge har anledning til å hjelpeintervenere for EF-domstolen i alle saker som berører EØS-avtalen, og er en av hjelpeintervenentene til støtte for Europaparlamentet og Danmark. Norge har besluttet å utsette vurderingen av om Norge skal akseptere dette kommisjonsvedtaket. Dette innebærer at Norge har forbud mot deka-BDE i elektriske og elektroniske produkter gjennom bestemmelser i produktforskriften.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært til behandling i Spesialutvalget for handelsforenkling der Arbeids- og sosialdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Finansdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Samferdselsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet, Helsedepartementet, Post- og teletilsynet og Vegdirektoratet er representert.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32006 D 0690 32006 D 0691 32006 D 0692 Kommisjonvedtak 2006/690/EF, 2006/691/EF og 2006/692/EF av 12. oktober 2006 om bly, kadmium og seksverdig krom (vedlegg II kap XV MD)

Sammendrag av innhold

Innhold av visse farlige stoffer i elektriske og elektroniske produkter (ee-produkter) reguleres i direktiv 2002/95/EF (RoHS). Bestemmelsene trådte i kraft 1. juli 2006.

Gjennom kommisjonsvedtak 2006/690/EF gis det tillatelse til å fortsatt benytte bly i krystallglass i elektrisk og elektronisk utstyr.

Gjennom kommisjonsvedtak 2006/691/EF kan bly og kadmium fortsatt benyttes i følgende spesifikke produkter/komponenter:
    •       Bly og kadmium i trykkfarger for påføring av emalje på borosilikatglass
    •       Bly som dotering i RIG (rare earth iron garnet - jerngranat med sjeldne jordarter) Faraday-rotatorer til bruk i fiberoptisk kommunikasjon
    •       Bly til overflatebelegging av små-feste komponenter med unntakelse av sammenkoblinger med et feste på høyst 0,65 mm med NiFe blyrammer og bly i overflatebelegging av små-feste komponenter, andre enn sammenkoblinger, med et feste på høyst 0,65 mm med kobber-blyrammer
    •       Bly i loddemateriale til lodding av gjennomplettede hull i skiveformede og plane keramiske flerlagskondensatorer
    •       Blyoksid i plasmaskjermer (PDP) og SED-skjermer (surface conductor electronic emitter displays), særskilt i de dielektriske lag i front- og bakglass, buselektroden, black stripe, adresseelektroden, avgrensningsribber, forseglingsribber samt i trykkpasta
    •       Blyoksid i glassinkapslinger i Black-Light Blue (BLB) lysstoffrør
    •       Blylegeringer som loddemateriale for drivsystem til bruk i høyeffekthøytalere, (konstruert til å kunne benyttes i flere timer ved akustisk lydtrykknivå på 125 dB SPL og høyere).

Gjennom kommisjonsvedtak 2006/692/EF kan seksverdig krom fortsatt benyttes i:
• Korrisjonsbeskyttende overflatebehandlinger av umalte metallplater og festeanordninger med henblikk på beskyttelse mot korrosjon og demping av radiostøy i utstyr, som hører inn under kategori 3 i direktiv 2002/96/EF (it- og teleutstyr). Unntaket gjelder frem til 1. juli 2007.

Merknader

Begrunnelsene for disse unntakene er at det foreløpig ikke foreligger tilfredsstillende alternativer og/ eller at alternativene har mer negative helse- og miljøeffekter.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært til behandling i Spesialutvalget for handelsforenklinger der Arbeids- og sosialdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Finansdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Samferdselsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet, Helsedepartementet, Post- og teletilsynet og vegdirektoratet er representert. Rettsaktene er funnet relevante og akseptable. Norske myndigheter deltar aktivt i arbeidsgruppen og er i kontakt med berørte parter.

Status

Rettsaktene er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 D 0565 Kommisjonsvedtak 2007/565/EF av 14. august 2007 om at noen stoffer som skal undersøkes gjennom det 10-årige arbeidsprogrammet ref. artikkel 16 i direktiv 98/8/EF biociddirektivet om markedsføring av biocidholdige produkter ikke tas opp i vedlegg I, IA eller IB i samme direktiv (vedlegg II kap XV MD)

Sammendrag av innhold

Biociddirektivet 1998/8/EF regulerer markedsadgangen for biocidholdige produkter og deres aktive stoffer. Direktivet innebærer at det kun er produkter som inneholder aktive stoffer som er oppført på direktivets vedlegg som kan godkjennes for markedsføring i EU/EØS-området. Aktive stoffer som fantes på markedet i biocidprodukter før 14. mai 2000 (omtales som eksisterende aktive stoffer) skal derfor i prioritert rekkefølge vurderes for eventuell oppføring på direktivets vedlegg over stoffer som kan benyttes i biocidprodukter. Utfyllende regler for gjennomføring av slike vurderinger vedtas gjennom kommisjonsforordning.

Gjennom Kommisjonsforordning (EF) nr. 2032/2003 om andre fase av av det 10-årige vurderingsprogrammet for biocidprodukter, og om endring av forordning (EF) nr. 1896/2000, etableres det en liste over aktive stoffer som skal vurderes i forhold til å bli inkludert i vedlegg til direktiv 1998/8/EF.

For et antall kombinasjoner av stoffer og produkttyper som inngår i denne listen har enten alle deltakerne trukket seg fra vurderingsprogrammet eller den utpekte rapportøren (medlemsland) har ikke mottatt fullstendig dossier innen gitt tidsfrist. Kommisjonen har informert medlemsstatene om dette. Ingen virksomhet eller medlemsstat har tilkjennegitt interesse for å overta oppgavene som deltaker for de angjeldene stoffene eller produkttyper. De aktuelle kombinasjonene stoff/produkttyper trekkes derfor fra vurderingsprogrammet og tas ikke opp i vedlegg til direktiv 1998/8/EF. Det vil i praksis si at 79 stoffer forbys brukt i produkttypene angitt i Annex I til beslutning 2007/565/EF 12 mnd etter publisering av denne beslutning, dvs 22. august 2008.

Merknader

Bestemmelsene i biociddirektivet - 1998/8/EF - er gjennomført i forskrift 18. desember 2003 nr. 1848 om godkjenning av biocider og biocidholdige produkter (biocidforskriften) som trådte i kraft 1. januar 2004.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er behandlet i spesialutvalget for handelsforenkling og anses som EØS-relevant og akseptabel.

Norske myndigheter deltar aktivt i arbeidsgruppen for biociddirektivet og er i kontakt med berørte parter.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 D 0597 Kommisjonsvedtak 2007/597/EF av 27. august 2007 om å ikke inkludere guazatintriacetat i vedlegg I, IA eller IB til Europaparlaments- og rådsdirektiv 98/8/EF om markedsføring av biocidprodukter (vedlegg II kap XV MD)

Sammendrag av innhold

Biocidprodukter benyttes til å bekjempe uønskede organismer. Biociddirektivet 98/8/EF innførte harmoniserte regler for godkjenning av aktive stoffer (biocider) og biocidprodukter i EØS-markedet. Dette regelverket er gjennomført i Norge forskrift om godkjenning av biocider og biocidprodukter (biocidforskriften). Bakgrunnen for regelverket er at mange biocider og biocidprodukter har svært betenkelige egenskaper i forhold til helse og miljø. Godkjenning av denne typen stoffer og produkter, basert på grundige vurderinger, bidrar derfor til bedre beskyttelse av menneskers helse og det ytre miljø.

Biociddirektivet har etablert overgangsordninger for aktive stoffer som ble markedsført på EØS-markedet før 14. mai 2000. Disse er omtalt som eksisterende aktive stoffer og de skal vurderes av EØS-landene i prioritert rekkefølge over en 10-års periode. Forordning (EF) nr. 1896/2000 gir frister for identifikasjon og notifikasjon av eksisterende aktive stoffer. For å kunne inngå i vurderingsprogrammet for eksisterende aktive stoffer, måtte stoffene være meldt (notifisert) til Kommisjonen innen 28. mars 2002, denne fristen ble forlenget til 30. januar 2003 gjennom forordning (EF) nr. 1687/2002.

På bakgrunn av dokumentasjon om stoffenes egenskaper er det satt opp prioritetslister. Disse listene finnes i vedleggene til forordning (EF) nr. 2032/2003 som også gir detaljerte regler for gjennomføring av andre fase av det 10-årige vurderingsprogrammet for biocidprodukter mht. dokumentasjonskrav, tidsfrister, godkjenning av data, evaluering, samarbeid osv. Det er besluttet at stoffer som inngår i rottemidler og treimpregneringsmidler skal vurderes først. Frist for fullstendig søknad for disse stoffene var senest 28. mars 2004. Etter endt vurdering skal det besluttes om hvorvidt det aktive stoffet skal godkjennes for bruk i gitte typer biocidprodukter, og stoffet inkluderes ev i Annex I i direktiv 98/8/EF biociddirektivet.

Stoffet guazatintriacetat er vurdert i forhold til anvendelse i produkttype 8 - trebeskyttelsesmidler. Storbritannia var utpekt som rapportør for stoffet og forela for Kommisjonen den kompetente myndighets rapport og sammen med anbefaling.

Siden det mangler data om utvasking fra behandlede overflater, om guazatinets reproduksjonseffekter i Daphnia magna (vannloppe) og om nedbrytningshastigheter i vann-sediment-systemer og jorden, kan guazatintriacetat ikke inkluderes i Annex I, IA eller IB til direktiv 98/8/EF til bruk i produkttype 8 - trebeskyttelsesmidler. I tillegg har Storbritannias kompetente myndighet gjennomført en miljørisikovurdering ut i fra et worst-case tilnærming, og den viste uakseptabel miljørisiko. Beslutning 2007/597/EF betyr i praksis at guazatintriacetat forbys brukt i trebeskyttelsesmidler 12 mnd etter at beslutningen er publisert, dvs 1. september 2008.

Merknader

Beslutning 2007/597/EF medfører behov for endringer i biocidforskriften.

Norske myndigheter deltar aktivt i arbeidsgruppen for biociddirektivet og er i kontakt med berørte parter.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er behandlet i Spesialutvalget for handelsforenkling og ansett som EØS-relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 D 0639 Kommisjonsbeslutning 2007/639/EF av 2. oktober 2007 om innføring av et felles format for rapportering av data og opplysninger i henhold til europaparlaments- og rådsfordning (EF) nr. 850/2004 om persistente organiske forbindelser (POPs) (vedlegg II kap XV MD)

Sammendrag av innhold

Forordning (EF) nr. 850/2004 om persistente organiske forbindelser (POPs) inneholder bestemmelser om produksjon, omsetning, bruk, utslipp og avfallsbehandling som omfattes av krav i den globale Stockholm-konvensjonen om persistente organiske forbindelser og ECE POPs-protokollen under konvensjonen om langtransporterte grensekryssende luftforurensning. Forordningen har også bestemmelser om bl.a. overvåkning, informasjonsutveksling og teknisk bistand.

Kommisjonsbeslutning 2007/639/EF innfører et felles format for rapportering av data og opplysninger i henhold til forordning (EF) nr. 850/2004.

Merknader

Kommisjonsbeslutningen vil bli gjennomført i norsk rett sammen med de andre forordningene i fht POPs.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten skal behandles i spesialutvalget for handelsforenkling, og det anbefales at den anses som EØS-relevant og akseptabel.

Myndighetene deltar i arbeidet med POPs og er i kontakt med berørte parter.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32006 R 1907 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1907/2006 av 18. desember 2006 om registrering, evaluering, autorisering og restriksjoner av kjemikalier(REACH), etablering av et europeisk kjemikaliebyrå (Agency) og direktiv 2006/121/EF (vedlegg II kap XV MD)

Sammendrag av innhold

EU-parlamentet og Rådet vedtok i desember 2006 et nytt kjemikalieregelverk - omtalt som REACH (Registration, Evaluation, Authorisation of CHemicals). Et av hovedformålene er å oppnå bedre beskyttelse av helse og miljø ved å få bedre kontroll med produksjon, import, bruk og utslipp av kjemikalier. Dette skal oppnås ved en systematisk registrering av kjemikalier som er på markedet, der det stilles krav til opplysninger om kjemikaliers helse- og miljøeffekter. Bruken av de farligste kjemikaliene skal underlegges strenge krav om godkjenning. Industrien får hovedansvar for å vurdere sine kjemikalier, foreslå og sette i verk sikkerhetstiltak ved bruk og sørge for informasjon gjennom alle leddene i forsyningskjeden (produsenter, importører, distributører og nedstrømsbrukere.)

Det er også målsetting med REACH å opprettholde og forbedre konkurranseevnen til den europeiske industrien og sikre fri bevegelse av stoffer i det indre marked. Hensyn til dyrebeskyttelse er også sentralt i REACH ved at dyreforsøk skal begrenses og unngås hvis mulig.

REACH erstatter mye av det nåværende EU/EØS-regelverket på kjemikalieområdet. REACH opphever skillet mellom såkalt eksisterende stoffer og nye stoffer, hhv forordning (EØF) nr. 793/93 og direktiv 93/76/EØF som oppheves 1. juni og 1. august 2008. Direktiv 91/155/EØF om HMS-databld oppheves ved ikrafttredelse av REACH (inkluderes i REACH del IV). Begrensningsdirektivet 76/769/EØF oppheves 1. juni 2009, dette går inn som vedlegg XVII i REACH. REACH berører ikke arbeidsmiljødirektivet 89/391/EØF, heller ikke IPPC-direktivet (96/61/EF) eller rammedirektivet for vann (2006/60/EF). Det følger av artikkel 15 i REACH at stoffer som er tillatt etter plantevernmiddeldirektivet (91/414/EØF) eller biociddirektivet (98/8/EF) anses å være registrert i henhold til REACH, såfremt stoffene ikke også benyttes til andre formål enn i plantevernmidler eller biocider.

Regelverket består av følgende fem hovedelementer:

Registrering:

REACH medfører krav om registrering av alle stoffer som produseres eller importeres i mengder over 1 tonn pr år pr produsent eller importør. Kravene til dokumentasjon er avhengig av hvor farlige stoffene er, og i hvor stor mengde de produseres og importeres. Registreringskravene gjelder ikke for stoffer under grensen på 1 tonn, men alle stoffene omfattes av autorisasjonskravene.

Evaluering :

Det er to former for evaluering:

Dossier-evaluering: Ved registreringen skal det fremlegges forslag til ytterligere testing. For å unngå unødvendige dyretester skal industriens forslag til testing evalueres av kjemikaliebyrået når det gjelder stoffer som har, eller hvor det mistenkes PBT/vPvB-egenskaper (persistente, bioakkumulerbare, giftige), CMR-egenskaper (kreft, mutagene, reproduksjonsskadelige) eller allergifremkallende egenskaper.

Stoff-evaluering: Kjemikaliebyrået skal i samarbeid med nasjonale myndigheter utvikle kriterier for å prioritere stoffer som skal gjennomgå videre evaluering. Disse stoffene skal publiseres på en liste og med en fordeling av hvilke nasjonale myndigheter som får ansvaret for å evaluere de prioriterte stoffene.

Autorisasjon:

De farligste kjemikaliene (PBT/vPvB-stoffer, CMR-stoffer eller med tilsvarende alvorlige egenskaper) underlegges en autorisasjonsordning (godkjenning). For disse typer farlige kjemikalier gjelder krav om autorisasjon uansett mengdegrense. Autorisasjon foregår i to trinn. For det første avgjøres det hvilke stoffer som skal inkluderes i autorisasjonsprosedyren. Når stoffet er inkludert i systemet, og er ført opp på vedlegg XIV i REACH, starter andre trinn. De som ønsker å bruke eller markedsføre et slikt stoff, må søke om autorisasjon for hvert bruksområde innen en gitt tidsfrist. En slik søknad skal bl.a. inneholde en analyse av mulige alternativer. Foreligger det alternativer skal det også leveres en substitusjonsplan. Hvis det ikke er alternativer må det leveres informasjon om relevante forsknings- og utviklingsalternativer som finnes. En autorisasjon gis med gitte betingelser hvis det kan dokumenteres at risikoen ved bruk av stoffet er tilstrekkelig under kontroll. For miljøgifter og CMR-stoffer uten sikre terskelverdier skal det normalt ikke gis autorisasjon om det finnes tekniske og økonomisk mulige alternativer.

Restriksjoner:

Denne delen av regelverket består av forbud og bruksbegrensninger knyttet til enkeltstoffer. Hensikten er å ha et sikkerhetsnett for å fange opp uønskede konsekvenser som følge av autorisasjonsordningen. Det kan ikke gis autorisasjoner som er i strid med restriksjonene. Alle reguleringer gjennom begrensningsdirektivet (direktiv 76/769/EØF med senere endringer) tas inn i restriksjonsdelen (vedlegg XVII) fra 1. juni 2009.

Nytt kjemikaliebyrå - European Chemical Agency (ECHA):

Det er opprettet et nytt kjemikaliebyrå i tilknytning til REACH som er lagt til Helsinki.

Direktiv 2006/121/EF innfører endringer i direktiv 67/548/EØF (om klassifisering og merking av farlige kjemiske stoffer) for å tilpasse, og å sørge for at bestemmelser i regelverket om klassifisering og merking av farlige stoffer oppdateres i forhold til de aktuelle bestemmelsene i REACH-forordningen.

Merknader

Kjemikalieområdet er en del av EØS-avtalen, og en overveiende andel av dagens kjemikalieregelverk i Norge er en gjennomføring av EØS-regelverk. REACH erstatter store deler av dette regelverket som er gjennomført i norske forskrifter. Nærmere bestemt innebærer REACH at forskriftene om forhåndsmelding av nye kjemiske stoffer og vurdering og kontroll av risikoer ved eksisterende stoffer etter hvert vil oppheves. Det samme gjelder enkelte bestemmelser i produktforskriften som gjennomfører dagens begrensningsdirektiv, mens regelverket om klassifisering og merking av farlige kjemiske stoffer skal fortsatt bestå som eget regelverk. Bestemmelsene om utarbeidelse og distribusjon av HMS-data tas inn i REACH.

På oppdrag av Miljøverndepartementet har Statens forurensningstilsyn (SFT) foretatt en vurdering av konsekvensene av å innføre REACH i Norge. Denne konsekvensvurderingen ble oppdatert i mars i 2007. Hovedkonklusjonene fra denne vurderingen er at REACH er samfunnsøkonomisk lønnsomt, først og fremst fordi det vil øke tilgangen til informasjon om helse- og miljøeffektene av stoffene på markedet, og derigjennom gi grunnlag for bedre regulering av helse- og miljøfarlige stoffer.

Økt informasjon om stoffenes helse- og miljøeffekter vil gi bedre grunnlag for klassifisering og advarselsmerking av kjemikaliene og vil bidra til reduserte helse- og miljøskader. Autorisasjon (godkjenning) av de farligste kjemikaliene vil føre til begrensning i bruk og utslipp av disse stoffene, og dermed redusert skade på natur og økosystemer. Den økte informasjonen vil videre komme til nytte ved nasjonale oppgaver som for eksempel tillatelser til utslipp etter forurensningsloven, prioritering av stoffer til overvåkningsprogrammer, det nasjonale arbeidet med prioriterte miljøgifter og tiltak i forhold til grunnforurensning og avfallshåndtering. Dette vil redusere omfanget av skader på natur og økosystem, og redusere behovet for til dels meget kostbare opprydningsaksjoner i fremtiden. Arbeidet med å identifisere nye miljøgifter vil dessuten være et viktig grunnlag i arbeidet med globale konvensjoner, og bidra til å begrense og hindre at nye miljøgifter vil gjenfinnes i miljøet og bl.a. Arktis i fremtiden.

Pliktsubjektene i REACH er først og fremst produsent, importør og nedstrømsbruker ("downstream user"). De fleste virksomhetene i Norge som vil få plikter etter REACH vil være å anse som nedstrømsbrukere, enten fordi de fremstiller et nytt kjemisk produkt som selges videre eller fordi de selv tar stoffet (eller produktet i bruk). I det første tilfellet vil nedstrømsbrukerne både være produsent og arbeidsgiver i henhold til arbeidsmiljøloven (forutsatt at vedkommende har arbeidstakere), i det andre tilfellet kun arbeidsgiver. Nedstrømsbrukerne har en rekke plikter etter REACH-forordningen. Slik nedstrømbrukerbegrepet forstås kan det synes som om arbeidsgiver får plikter som ikke omfattet av arbeidsmiljøloven. I praksis, blant annet fordi det finnes en del unntak fra pliktene til nedstrømsbrukere, kan det imidlertid vise seg at dette bare vil gjelde svært få arbeidsgivere.

REACH skal ikke berøre arbeidsmiljølovgivningen. På noen områder oppretter imidlertid REACH systemer som grenser til arbeidsmiljølovgivningen. Blant annet gjelder dette for grenseverdier for farlige stoffer. På arbeidsmiljøområdet blir det utarbeidet såkalte yrkeshygieniske grenseverdier for farlige stoffer på arbeidsplassen. For stoffer som blir produsert/importert i 10 tonn/år eller mer skal ansvarlig firma blant annet utarbeide en kjemisk sikkerhetsrapport, som skal inneholde såkalte "Derived No Effect Level (DNEL-verdi; dvs. et beregnet nivå av det kjemiske stoffet som antas å ikke ha effekt) for forskjellige eksponeringsscenarier. Disse DNEL-verdiene bør ikke overskrides. De skal inngå i HMS-databladet punkt 8, dvs i samme punkt som de nasjonale yrkeshygieniske grenseverdiene.

Forholdet mellom DNEL-verdiene og grenseverdiene som fastsettes av Arbeidstilsynet er ikke avklart, for eksempel hvilke av disse verdiene arbeidsgiver skal forholde seg til ved risikovurdering og tilrettelegging i arbeidet. I følge opplysninger er spørsmålet fortsatt under diskusjon i EU også.

Direktivene på arbeidsmiljøområdet når det gjelder kjemisk helsefare er minimumsdirektiver (direktiv 98/24/EF om kjemisk agens og direktiv 2004/37/EF om kreftfremkallende og arvestoffskadelige kjemikalier). Norge har på enkelte områder, bl.a. når det gjelder grenseverdier og visse typer kreftfremkallende kjemikalier stilt strengere krav enn EU. Fordi det i REACH blir fastslått at arbeidsmiljølovgivningen ikke skal bli berørt av forordningen, legges det til grunn at disse strengere kravene forsatt kan bli stilt.

Industrien vil pålegges gebyr knyttet til registrering, søknader om unntak for forskning og utvikling og søknader om autorisasjon. Størrelsen på gebyrer er foreløpig ikke besluttet, men skal fastsettes gjennom en Kommisjonsforordning som skal vedtas innen 1. juni 2008.

For nærmere detaljer om vurdering av kostnader og nytte vises det til dokumentet "Vurdering av konsekvensene av å innføre EUs nye kjemikalieregelverk REACH i Norge" datert 30. mars 2007 som er utarbeidet av Statens forurensningstilsyn. Konsekvensvurderingen er oversendt Finansdepartementet.

Bestemmelser i REACH gir overgangsordninger som norske bedrifter kan benytte forutsatt at forordningen innlemmes i EØS-avtalen og gjennomføres i norsk regelverk. Det helt sentrale i denne sammenheng er at i perioden 1. juni 2008 til 1. desember 2008 må alle eksisterende stoffer preregistreres til kjemikaliebyrået for å få innvilget overgangsordninger for registrering på 3,5 år til 11 år som er gitt for disse stoffene. Hvis Norge ikke gjennomfører eller er vesentlig forsinket i gjennomføringen av REACH vil europeiske kunder av norske bedrifter risikere å få plikter som importører, og dette vil medføre direkte konkurransevridning for norsk industri som vil miste handelspartnere og markedsandeler.

I henhold til EØS-avtalen (art 99 og 100) har Norge og de andre EFTA-landene rett til å delta i Kommisjonens ekspertsamarbeid på linje med medlemslandene, og har også rett til å følge arbeidet i regulatoriske komiteer (komitologi-komiteer).

Det er derfor helt sentral for Norge å kunne delta i det nyopprettede kjemikaliebyrået i Helsinki. Det opprettes flere rådgivende komiteer hvor det vil bli oppnevnt eksperter fra medlemslandene (bl.a. for risikovurdering, samfunnsøkonomiske analyser og for medlemslandenes stoffvurderinger mv.). Kjemikaliebyrået vil ha et styre og et sekretariat som skal bistå komiteene, og dessuten ha det administrative ansvaret for bl.a. registrering, evaluering og opprettelse av kjemikaliedatabasen.

Kjemikaliebyrået skal finansieres delvis ved støtte fra Kommisjonen - og ev EØS/EFTA-landene - og delvis ved innkreving av gebyrer for bedrifter som ønsker å registrere stoffer. I de første årene vil inntektene komme hovedsakelig fra Kommisjonen, deretter vil gebyrene utgjøre hovedinntektene. For 2007 vil budsjettet være om lag 15,4 millioner euro. For 2008 har det blitt foreslått 66 millioner euro i støtte fra Kommisjonen. Dette skal imidlertid behandles av både Parlamentet og Rådet slik at det kan bli noen justeringer av denne summen.

Det er anslått at Norges andel for 2008 vil være om lag 1,4 millioner euro. Det skal derfor utarbeides proposisjon om Stortingets samtykke til om REACH kan innlemmes i EØS-avtalen, herunder deltakelse i kjemikaliebyrået og kostnader knyttet til oppfølging av regelverket.

REACH-regelverket har vært på nasjonal høring.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er behandlet i spesialutvalget for handelsforenkling, og funnet EØS-relevant og akseptabel. Det er imidlertid behov for tilpasningstekster i EØS-avtalen for blant annet å sikre EFTA-landenes innflytelse og deltakelse.

Rammenotat for forslag til REACH har tidligere vært oppe i spesialutvalget for handelsforenkling (og tidligere Spesialutvalget for tekniske handelshindringer) 2. februar 2005, 31. januar 2002 og 5. april 2001. I tillegg har det vært orientert om status på andre møter i spesialutvalget. REACH er også nærmere beskrevet i St.meld. nr. 14 (2006-2007) Sammen for et giftfritt miljø - forutsetninger for en tryggere fremtid som ble lagt frem i desember 2006.

Norge har gjennom hele prosessen og de ulike fasene i fht utviklingen av REACH vært aktiv og levert inn mange innspill og kommentarer. Norges synspunkter har blitt fremlagt i både brev og på møter med aktuelle personer i EU-systemet både på politisk nivå og embedsnivå.

Miljøvernmyndighetene deltar også i Competent Authority- og Commission Working Group møter i tillegg til deltakelse i RIP-grupper (REACH in Practice). Dette er møter der REACH har vært diskutert, særlig var Competent Authority-gruppen et viktig diskusjonsforum tidlig i prosessen.

Det har også vært jevnlig kontakt mellom myndigheter og berørte parter i forbindelse med REACH og behandlingen av forslaget. Norge har gjennom EFTA flere ganger levert kommentarer til EU-kommisjonen. Norge sendte inn mer detaljerte kommentarer til internetthøringen som Kommisjonen gjennomførte (juli 2003). I forkant av internetthøringen ble det bl.a. avholdt møte med sentrale organisasjoner innenfor industri, miljøvern, arbeidsgiver og arbeidstaker. MD sendte ut brev til alle departementer pluss en rekke organisasjoner hvor forslaget ble vedlagt for merknader.

Videre ble det blant annet i forbindelse med Kommisjonens forslag som ble fremlagt i oktober 2003 avholdt flere møter med berørte departementer og organisasjoner fra industri-/næringsliv, LO, forbrukersiden og miljøvernorganisasjoner. MD utarbeidet deretter, i samarbeid med NHD og AID (ASD), posisjonsnotat som ble distribuert til aktuelle mottakere.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.

32007 R 0506 Kommisjonsforordning (EF) nr. 506/2007 av 8. mai 2007 om test- og opplysningskrav for importører eller produsenter av visse prioriterte stoffer i medhold av rådsforordning (EØF) nr. 793/93 om vurdering og kontroll med risikoen ved eksisterende stoffer (vedlegg II kap XV MD)

Sammendrag av innhold

Forordning (EØF) nr. 793/93 om vurdering og kontroll av risikoer ved eksisterende stoffer (dvs. stoffer som var på markedet før 1981) fastsetter regler for vurdering av helse- og miljørisiko for eksisterende stoffer, og for å foreslå tiltak for å begrense helse- og miljørisiko. De endelige risikovurderingsrapportene og rapportene om risikoreduksjonstiltak blir benyttet som grunnlagsdokumenter i EUs gruppe for klassifisering og merking av farlige kjemikalier, i EUs arbeidsgruppe der EUs grenseverdier settes og som grunnlag for eventuelle tiltak gjennom annen lovgivning, f.eks. gjennom nye bestemmelser i begrensningsdirektivet (direktiv 76/769/EØF).

Stoffene som omfattes er oppført på fire prioritetslister, hvert land får ansvar for å være rapportør for et visst antall stoffer. Det kreves at produsenter og importører skal sende inn tilgjengelig dokumentasjon om helse- og miljøeffekter og eksponering for stoffene, og eventuelt foreta tester dersom det mangler dokumentasjon. Kravet faller på hver enkelt produsent/importør, men industrien samarbeider om å fremskaffe dokumentasjon/utføre tester og deler kostnadene ved dette.

Rapportørene (som er utpekt av medlemslandene) har vurdert de opplysningene som produsenter eller importører har fremlagt for en rekke prioriterte stoffer. Etter konsultering med produsenter, importører og andre medlemsland har rapportørene konkludert med at det er nødvendig å pålegge disse produsentene og importørene å fremskaffe/sende inn ytterligere informasjon og utføre flere tester.

De opplysninger som er nødvendig for vurdering av de aktuelle stoffene er ikke tilgjengelige fra tidligere produsenter eller importører. Produsenter og importører har undersøkt at dyreforsøk ikke kan erstattes eller begrenses ved hjelp av andre metoder.

I vedlegget til forordning (EF) nr. 506/2007 fremgår det hvilke stoffer som omfattes, hva slags ytterligere informasjons-/testkrav og hvilke tidsfrister som pålegges importører/produsenter. Norge er rapportør for et av de aktuelle stoffene - 4-tert-butylphenol - og hvor det kreves undersøkelser av endokrine virkninger (hormonforstyrrende effekter) på fisk.

Merknader

Forordning (EØF) nr. 793793 er gjennomført i norsk regelverk gjennom forskrift om vurdering og kontroll av risikoer ved eksisterende stoffer fastsatt 4. mai 1995.

Arbeidet som gjøres med risikovurderinger og risikoreduksjonsstrategier er positivt og endringene anses som en forbedring av regelverket.

Norge deltar i ekspertsamarbeidet under forordningen og er også i kontakt med berørte parter.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er behandlet i spesialutvalget for handelsforenkling hvor den ble ansett som EØS-relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32006 L 0122 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2006/122/EF av 21. desember 2006 om begrensninger på omsetning og bruk av perfluoroktanylsulfonat (PFOS) - endring av rådsdirektiv 76/769/EØF (vedlegg II kap XV MD)

Sammendrag av innhold

Rådsdirektiv 76/769/EØF gir regler om begrensinger på omsetning og bruk av visse farlige stoffer og produkter (begrensningsdirektivet). Direktiv 2006/122/EF er 30. endring av direktiv 76/769/EØF og innfører reguleringer av PFOS (perfluoroktanylsulfonat) og stoffer som kan brytes ned til PFOS. PFOS tilhører en stor gruppe kjemiske stoffer som med en fellesbetegnelse kalles perfluoralkylstoffer (PFAS). Totalt finnes det flere hundre enkeltstoffer av PFAS.

PFOS er ikke nedbrytbart i miljøet. Stoffet er reproduksjonsskadelig allerede ved lave doser i studier. Videre er PFOS giftig for vannlevende organismer. PFOS gjenfinnes nå i naturens næringskjeder i store deler av verden, også i Norge og i Arktis.

Direktivet innebærer at PFOS og stoffer som kan brytes ned til PFOS forbys i kjemiske produkter i konsentrasjoner lik eller høyere enn 0,005 vektprosent. Videre forbys PFOS i andre produkter eller i deler av disse i en konsentrasjon som er lik eller høyere enn 0,1 vektprosent.

Følgende er unntatt fra forbudet:
    •       fotoresister eller antirefleksbelegg til fotolitografiske prosesser,
    •       fotografisk belegg til film, papir eller trykksaker,
    •       midler for å forhindre skumdannelse til bruk ved forkromming,
    •       hydrauliske væsker til luftfartsindustrien,
    •       brannslukningsskum som er i bruk før 27. desember 2006 kan benyttes inntil 27. juni 2011.

Direktivet inneholder imidlertid to klausuler hvis målsetting er å se på muligheten til å avvikle de ikke-tidsbegrensede unntakene samt å se på muligheten til å begrense bruken av PFOA og stoffer som kan brytes ned til PFOA.

Merknader

Bestemmelsene i EUs begrensningsdirektiv er i all hovedsak gjennomført i forskrift 1. juni 2004 nr. 922 om begrensning i bruk av helse- og miljøfarlige kjemikalier og andre produkter (produktforskriften). En eventuell gjennomføring vil skje ved endringer i produktforskriften.

Norge deltar aktivt i EUs arbeidsgruppe for begrensningsdirektivet som dette direktivet faller inn under. Myndighetene er i kontakt med berørte parter.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten skal behandles i Spesialutvalget for handelsforenkling og det anbefales at den anses som EØS-relevant og akseptabel. Imidlertid kan det være behov for tilpasningstekst.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 L 0051 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2007/51/EF av 25. september 2007 om endring av rådsdirektiv 76/769/EØF vedrørende restriksjoner på visse måleinstrumenter som inneholder kvikksølv (vedlegg II kap XV MD)

Sammendrag av innhold

Rådsdirektiv 76/769/EØF (begrensningsdirektivet) gir regler om begrensninger i omsetning og bruk av enkelte skadelige stoffer og produkter. Europaparlaments- og rådsdirektiv 2007/51/EF innfører bestemmelser om restriksjoner på visse måleinstrumenter som inneholder kvikksølv.

1. Kvikksølv skal ikke slipper ut på markedet:

a) i febertermometre

b) i andre måleinstrumenter som er beregnet for salg til vanlige forbrukere (f.eks. manometre, barometre, blodtrykksmålere, andre termometre enn febertermometre).

2. Begrensningen i punkt 1 b) skal ikke gjelde for:

a) måleinstrumenter som er eldre enn 50 år den 3. oktober 2007 eller

b) barometre (utenom barometre som er omfattet av litra a)) inntil 3. oktober 2009.

3. Kommisjonen skal senest innen 3. oktober 2009 foreta en undersøkelse om det finnes pålitelige og sikre alternativer, som er teknisk og økonomisk gjennomførbare, til kvikksølvinnholdige blodtrykksmålere og andre måleinstrumenter i helsesektoren og til andre yrkesmessige og industriell bruk.

På grunnlag av denne undersøkelsen eller så snart det foreligger nye opplysninger om pålitelige og sikre alternativer til blodtrykksmålere og andre måleinstrumenter som inneholder kvikksølv, skal Kommisjonen hvis det er relevant, foreslå rettsakt som utvider restriksjonene i punkt 1 til også å omfatte blodtrykksmålere og andre måleinstrumenter i helsesektoren og for andre yrkesmessig eller industriell bruk, slik at kvikksølv i måleinstrumenter kan fases ut så snart dette er teknisk eller økonomisk mulig.

Direktiv 2007/51/EF ble vedtatt av Europaparlamentet og Rådet den 25. september 2007. Medlemsstatene skal innen 3. oktober 2008 ha vedtatt og offentliggjort nødvendige bestemmelser for å etterkomme direktivet. Bestemmelsene trer i kraft 3. april 2009.

Merknader

Norge deltar aktivt i EUs arbeidsgruppe for begrensningsdirektivet som dette direktivet faller inn under. Myndighetene er i kontakt med berørte parter.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten skal behandles i spesialutvalget for handelsforenkling, og det anbefales at den anses som EØS-relevant og akseptabel. Det kan imidlertid være behov for tilpasningstekster.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

Vedlegg XIII Transport

Kapittel V Sjøtransport

32005 L 0035 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2005/35/EF av 7. september 2005 om forurensning fra skip og introdusering av sanksjoner for overtredelser, og rådsbeslutning 2005/667/JHA om å styrke det strafferettslige rammeverket for håndhevelse av regelverket mot forurensning fra skip (vedlegg XX kap II MD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonens forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv COM(2003)92 final ble vedtatt av Kommisjonen den 5. mars 2003. Forslaget fra Kommisjonen er i løpet av behandlingen i EP og Rådet vesentlig endret på en enkelte punkter. [Det vises i den forbindelse til Rådets felles holdning vedtatt 7. oktober og Parlamentets første høring vedtatt 13. januar 2004 og annen gangs lesing i Parlamentet 23. februar 2005.] Direktivet ble endelig vedtatt 7. september 2005. [I forkant av vedtagelsen av direktivet hadde det vært gjennomført uformelle samtaler (trialog) som ga enighet mellom Parlamentet og Rådet om direktivteksten.] Direktivet er gitt med hjemmel i traktaten 80 (2) jf art. 251.

I direktivet art. 16 er gjennomføringsfristen satt til 1. mars 2007.

Kommisjonen la frem utkast til en rammebeslutning 2. mai 2003 (COM (2003)227 final) som var ment å utgjøre et supplement til direktivforslaget. Det er derfor valgt å behandle disse samlet i et felles rammenotat, til tross for at rammebeslutningen som sådan faller utenfor EØS-avtalen. Rammebeslutningen ble vedtatt av Rådet 12. juli 2005 (2005/667/JHA).

Innholdet i direktiv og rammebeslutning har under hele prosessen vært gjenstand for en kompetansestrid mellom kommisjonen og Parlamentet på den ene siden og Rådet på den andre, knyttet til om direktivet kunne inneholde bestemmelser om straff og straffereaksjoner.[1]Spørsmålet er aktualisert i en annen sak som ble avgjort ved EF-domstolens dom 13. september 2005 (sak C-176/03). I den saken kjente domstolen ugyldig en rammebeslutning Rådet vedtok i 2003. Vedtakelsen av rammebeslutningen bygget på et synspunkt om at kompetansegrunnlaget til å gi bestemmelser som harmoniserer medlemsstatenes interne strafferett på miljøområdet måtte ligge eksklusivt i "tredje søyle" (konsensus-avgjørelser i Rådet). I stedet kom domstolen til at kompetansen etter EF-traktaten artikkel 175 skal benyttes. Artikkel 175 henviser til den ordinære medbestemmelsesprosedyren (med avgjørelser etter kvalifisert flertall) i artikkel 251, hvor Kommisjonen på vanlig måte fremmer forslag til EP og Rådet.

Etter at dommen falt fremmet Kommisjonen en Communication av 24.11 2005 til Rådet og Parlamentet om konsekvensene av domstolens avgjørelse i sak C-176/03. Av denne fremgår det at kommisjonen den 23. november innenfor ordinære prosessuelle frister fremmet en appell til domstolen om annullering av rammebeslutning 2005/667/JHA med sikte på å etablere et korrekt rettslig grunnlag. Kommisjonen skisserer deretter selv to alternative fremgangsmåter for å løse den ekstraordinære situasjonen som har oppstått. Den ene innebærer å la kommisjonens forslag omfatte de bestemmelser som ligger i rammebeslutningen uten å legge opp til en ny substansdiskusjon. En slik løsning forutsetter at Rådet og Parlamentet på forhånd gir sin tilslutning. Dersom det ikke er mulig vil kommisjonen fremme et nytt forslag til direktiv på et fritt grunnlag som må antas å skulle gjennom ordinær behandling av Rådet og Parlamentet.

Situasjonen må på denne bakgrunn forstås slik at det vedtatte direktivet likevel står ved lag inntil det er endret, og at det derfor fortsatt vil være behov for å klarere norsk posisjon. Denne forståelsen ble bekreftet av Kommisjonen under et møte på ekspedisjonssjefsnivå mellom NHD og Kommisjonen 15. desember 2005.

Direktivet er en oppfølging av bla. Prestige-ulykken i november 2002, og har til hensikt å sørge for at medlemslandene har tilstrekkelige sanksjoner, inkludert straffesanksjoner i nasjonal rett i forhold til å kunne straffeforfølge både forsettlige og grovt uaktsomme utslipp fra skip. Kommisjonen ønsker gjennom direktivet å oppnå et mer harmonisert sanksjonssystem som gir større grad av likebehandling av lovbrudd, og som vil gjøre det lettere å samarbeide landene i mellom i oppfølgingen, bla. basert på overtredelsens grenseoverskridende karakter.

Kommisjonen legger til grunn at utslippsreglene slik de er i henhold til MARPOL-konvensjonen 73/78 om utslipp fra skip er tilstrekkelig strenge, men at det er den nasjonale gjennomføringen og den strafferettslige oppfølgingen av regelverket som må styrkes.

På denne bakgrunn foreslår direktivet å inkorporere deler av det internasjonale regelverket om utslipp fra skip (MARPOL 73/78 anneks I olje og anneks II skadelige flytende stoffer) i fellesskapsretten, og medlemslandene gis en plikt til å sørge for at ulovlige utslipp er belagt med sanksjoner når de er begått med forsett eller grov uaktsomhet. Medlemslandene skal sørge for inspeksjon og kontroll av skip i havn eller i gjennomfart, i tråd med reglene i Havrettstraktaten.

Videre skal landene samarbeide for å utarbeide et informasjonssystem for effektiv gjennomføring av direktivet, samt etablere retningslinjer for overvåking og identifisering av skip som foretar ulovlige utslipp, og finne felles metoder for å spore forurensningen tilbake til skipet. Medlemsstatene skal hvert tredje år rapportere til Kommisjonen om domstolenes anvendelse av direktivet, for videre rapportering fra Kommisjonen til EP og Rådet.

Nærmere om direktivets bestemmelser:

- Formålet med direktivet (art. 1) er å inkorporere internasjonale standarder for forurensning fra skip i felleskapsretten, og å sikre at personer ansvarlige for utslipp er subjekter for (effektive, proporsjonale og avskrekkende administrative eller strafferettslige) sanksjoner jf. art. 8, for å fremme sjøsikkerhet og beskytte det marine miljø mot forurensning fra skip.

- Definisjoner – følger av art. 2 utslipp (discharge) er definert iht. MARPOL art. 2.

- Virkeområde – iht. art. 3 vil direktivet å gjelde for ethvert utslipp i et medlemslands indre farvann, inkludert havn, territorialfarvann, økonomisk sone og et internasjonalt strede i den grad et medlemsland har jurisdiksjon over et slikt strede, og på det åpne hav. Videre vil direktivet få anvendelse overfor ulovlig utslipp fra alle typer skip, uavhengig av dets flagg bortsett fra krigsskip, militære hjelpeskip eller andre statlige skip i ikke-kommersiell virksomhet.

I den endelige direktivteksten er det lagt inn et tillegg om at direktivet skal gjelde i overensstemmelse med internasjonal rett (art 3.1). Det er også tatt inn en ny art. 9 om at medlemsstatene skal gjennomføre direktivet uten å diskriminere, og på en måte (in form or in fact) som er i overensstemmelse med folkeretten.

Videre følger det av direktivets art. 8 para 2 at sanksjoner som innføres skal kunne rette seg mot enhver (any person) som er funnet ansvarlig for en overtredelse iht. art. 4. Den tidligere oppramsingen som omfattet enhver fysisk eller juridisk person, inkludert rederi, klasseselskap, havnemyndighet, lasteeier eller ansatte om bord er således endret. Any person inkluderer imidlertid fortsatt både fysisk og juridisk person.

- Skyldkravet følger av art. 4 som sier at utslipp i område som nevnt i art. 3 skal betraktes som overtredelser (infringements) dersom de er begått med "intent, recklessly or by serious negligence" dvs. forsettlig, skjødesløst eller med grov uaktsomhet. I annet punktum henvises det til rammebeslutningens nærmere bestemmelser om når en infringement er å anse som en criminal offence. Utrykket "gross negligence" er endret til "serious negligence" med den begrunnelse at dette er en internasjonalt akseptert rettslig term og at det ved å benytte denne unngås å skape rettslig uklarhet.

- Ulovlige utslipp/unntak – Utslipp som nevnt i art. 3 er ikke å anse som ulovlige dersom de tilfredstiller kravene i MARPOL 73/78 Anneks I regulering 9 og 10 (utslippsreglene) eller faller inn under (nødrettsbestemmelsene) 11 (a) eller 11 (c) eller tilsv. Anneks II regulering 5 eller 6 (a) eller 6 (c) jf. art. 5 para 1.

Den endelige direktivteksten har et nytt tilegg i art. 5. 2. som sier at utslipp ikke skal sees på som overtredelser for eier, skipsfører eller ansatte om bord når de handler under skipsførers ansvar hvis vilkårene i Anneks I regulation 11 (b) eller i Anneks II regulation 6 (b).

Det innebærer at alle unntaksreglene i MARPOL for når utslippskravene i reg. 9 og 10 ikke kommer til anvendelse, er innarbeidet i den forstand at slike utslipp ikke er å anse som overtredelser (not be regarded as an infringement) etter art. 4.

- Straffesanksjoner – direktivet inneholder i art. 8 også krav til overtredelser etter art. 4 skal være belagt med sanksjoner, og at de kan være både administrative og av strafferettslig karakter forutsatt at de er effektive, proporsjonale og avskrekkende (effective, proportionate and dissuasive).

Art. 6 stiller krav om havnestatskontroll (iht. IMOs guidelines) der det er mistanke om ulovlige uslipp fra et skip i et område som omhandlet i art. 3.1, og skipet senere kommer frivillig til havn (UNCLOS art. 218). Bestemmelsen omhandler således også utslipp som har skjedd på åpent hav. Dersom undersøkelsen indikerer en overtredelse skal den berørte medlemsstat og flaggstat underrettes.

Art. 7 omhandler håndhevelse overfor skip in transit. Der en stat har mistanke om et ulovlig utslipp og skipet ikke ankommer havn skal neste havnestat hvis det er et medlemsland samarbeide nært med den berørte stat om havnestatskontrollen og den videre oppfølging. Dersom neste havnestat er et ikke-EU land skal dette landet informeres og det skal sendes en anmodning om å gjennomføre nødvendige tiltak. Art. 7.2 gjennomfører UNCLOS art. 220 om kyststaters håndhevelse av utslippsovertredelser overfor fremmede skip i gjennomfart i territorialfarvannet og økonomisk sone.

For øvrig inneholder direktivet i art. 10 bestemmelser om at landene skal samarbeide for å utarbeide et informasjonssystem for effektiv gjennomføring av direktivet, samt etablere felles retningslinjer for overvåking og identifisering av skip som foretar ulovlige utslipp, og finne felles metoder for å spore forurensningen tilbake til skipet. EMSA skal assistere medlemslandene i etterforskning av ulovlige utslipp gjennom å sørge for satellitt overvåking, og ved å gjennomføre revisjoner av medlemslandenes gjennomføring av direktivet.

Videre skal kommisjonen legge frem en vurdering til Rådet og EP om muligheten for å opprette en felles europeisk kystvakt, jf. art. 11.

Merknader

Rammebeslutningen er ment som et supplement til direktivet, og stiller flere konkrete krav en direktivet gjør. Beslutninger faller som nevnt utenfor EØS-avtalen. Det gis likevel en fremstilling av beslutningens innhold fordi mange av bestemmelsene som ligger i rammebeslutningen nå kan forventes å senere bli inkludert i et direktiv. Hensikten med beslutningen er å styrke og i større grad harmonisere de nasjonale strafferettsystemene på området ulovlig forurensing fra skip, for å effektivisere nasjonal gjennomføring og samarbeid landene i mellom, innenfor rammen av det internasjonale regelverket på dette området. Det ønskes å oppnå økt likebehandling av lovbrytere landene imellom, og å hindre såkalt ”forum-shopping” gjennom bl.a. å stille detaljerte krav til straffesanskjoner. Rammebeslutningen viser direkte til direktivet og legger definisjonene i det til grunn. Videre stiller det detaljerte krav til når det skal anvendes straff, straffens lengde og bøtestørrelse.

Rammebeslutningen (art.2) viser til direktivet mht. hva som er å anse som en straffbar overtredelse. Det følger av art. 2.2 at overtredelser (infringements) begått av ansatte om bord (crew members) i internasjonale streder, EEZer eller på åpent hav, og hvor betingelsene for at unntaksreglene i MARPOL kommer til anvendelse er oppfylt, ikke er å anse som en straffbar overtredelse i beslutningen (og direktivets) forstand.

Art. 4 og 5 viser til overtredelser begått med forsett eller grov uaktsomhet som omtalt i direktivets art. 2 og 3, og stiller krav om straff både for fysiske og juridiske personer. Straffene skal være effektive, proporsjonale og avskrekkende, og i de i de mest alvorlige tilfellene – ”the most serious cases” - være belagt med en øvre strafferamme på fengsel i minst ett til tre år.

Der det foreligger forsett og hvor overtredelsen har medført dødsfall eller alvorlig personskade, og betydelig og omfattende skade på vannkvaliteten, eller betydelig skade på dyre- eller planteliv skal straffen være på mellom fem og ti års fengsel. Der det foreligger forsett og betydelig og omfattende skade på vannkvaliteten, eller betydelig skade på dyre- eller planteliv eller ved organisert kriminalitet er strafferammen to til fem år.

Art. 4 i.f. viser til at bestemmelsene skal gjennomføres i tråd med UNCLOS art. 230 som begrenser bruk av fengselsstraff overfor fremmed skip.

Videre settes det i art. 6 1 (a) spesifiserte krav til bøtenivå for juridiske personer for forsettlige eller grovt uaktsomme overtredelser. Også her er det høyere straff for de mest alvorlige sakene. Alternativt kan landene benytte et mer skjønnspreget system for å fastsette bøtenivå basert på inntekt/finansiell situasjon og økonomiske fordeler av overtredelsen, forutsatt at dette gir et tilsvarende bøtenivå som etter første del av bestemmelsen. Landene kan også benytte andre sanksjoner som inndragning, utestenging midlertidig eller permanent fra forretningsvirksomhet, utelukkelse fra tilgang til offentlige støtte m.m.

Videre stilles det krav (art. 7) om at landene skal etablere tilstrekkelig jurisdiksjon for forurensningsovertredelser i sine havområder/skip og på åpent hav innenfor rammen av UNCLOS. Landene forplikter seg til å samarbeide der flere er berørt av fare for foruensing eller der flere lands jurisdiksjonsområder er involvert. De skal informere hverandre ved fare for forurensning, og de skal opprette kontaktpunkter for å utveksle informasjon, særlig med hensyn til utveksling av bevis. Også flaggstaten skal informeres om tiltak iht. beslutningen.

Et omstridt spørsmål i relasjon til rammebeslutningen har vært hvorvidt skip fra andre EU-stater skal anses som "fremmede skip" i henhold til UNCLOS art. 230. Det har vært foreslått, men ikke konkludert med, at skip fra en EU-stat ikke skal anses som et fremmed skip i en annen EU-stats økonomiske sone. Spørsmålet er nå utelatt fra teksten, og spørsmålet skal vurderes på nytt innen 5 år.

Gjeldende norsk rett på området:

Generalklausulen mot miljøkriminalitet i straffeloven § 152 b har en strafferamme på fengsel i inntil 10 år for den som forsettlig eller grovt uaktsomt begår bl.a. alvorlig forurensningskriminalitet. Bestemmelsen vil også kunne komme til anvendelse i sjøfartsforhold.

MARPOL 73/78 om utslipp fra skip er gjennomført i norsk rett, og ulovlige utslipp fra skip er belagt med straff i henhold til forskrift om hindring av forurensing fra skip m.m. § 6-10 jf. straffeloven § 427. Straffeloven § 427 gjelder den som fortsettelig eller uaktsomt overtrer forskrift eller enkeltvedtak fastsatt i medhold av sjødyktighetsloven kap. 11 om forurensning fra skip. Strafferammen er fengsel eller bøter inntil 4 måneder eller begge deler.

Forbud mot utslipp eller dumping kommer ikke til anvendelse ved utslipp av skadelige stoffer eller dumping som er nødvendig av hensyn til skips sikkerhet, de ombordværendes helse eller for å redde liv, eller som skyldes skade på skip, når alle rimelige forholdsregler er tatt både før og etter uhellet for å hindre eller minske utslippet (sdl. § 115 jf. forskriften § 1-5)

Forurensningsloven kommer i utgangspunktet ikke til anvendelse overfor skipsfarten, jf. § 5 annet ledd. I henhold til § 5 tredje ledd kommer loven likevel til anvendelse i begrenset utstrekning: ”Uansett bestemmelsen i annet ledd gjelder lovens § 7 annet og fjerde ledd, kap. 6 og §§ 74-77 tilsvarende dersom ikke forurensningen må anses for tillatt i medhold av annen lovgivning. For gjennomføring av og ved overtredelse av disse bestemmelsene gjelder reglene i kap. 7, § 74 og i kap. 10.”

Forurensningslovens regler kommer til anvendelse i situasjoner hvor det har inntrådt akutt forurensning eller det er fare for at dette skal inntre, f. eks. ved et skipsforlis med forurensningsskade eller fare for forurensning. Med akutt forurensning menes forurensning av betydning, som inntrer plutselig, og som ikke er tillatt etter bestemmelse i eller i medhold av denne lov, jf. § 38.

Straffebestemmelser står i § 78 og rammer skip som forsettlig eller uaktsomt unnlater å treffe tiltak som det er pliktig etter § 7, unnlater å varsle eller etterkomme pålegg fra forurensningsmyndigheten. Her er strafferammen for forsettlig eller uaktsom overtredelse bøter eller fengsel inntil 3 måneder eller begge deler. Har overtredelsen voldt fare for stor skade eller ulempe, eller det forøvrig foreligger skjerpende omstendigheter, kan fengsel inntil 2 år anvendes, men inntil 5 år dersom overtredelsen har voldt fare for menneskers liv eller helbred. Loven gjelder i territorialfarvannet (12 nautiske mil fra 1.1. 2004) og overfor norske skip jf. § 3 annet ledd.

Straffenivået i rammebeslutningen synes å ligge noe høyere enn i norsk rett, men omhandler bare forsettlige og grovt uaktsomme handlinger. Bøtenivået må vurderes nærmere i forhold til norsk praksis. Norge har innført foretaksstraff i straffelovens §§ 48 a og 48 b.

Norge har gjennomført jurisdiksjon i norsk økonomisk sone for forurensing fra skip, jf. sjødyktighetsloven § 121. Unntaket er muligheten til å rettsforfølge utslippsovertredelser som har skjedd i åpnet hav der skipet senere frivillig anløper norsk havn jf. Havrettstraktaten art. 218, nr. 1. Denne bestemmelsen er per i dag ikke gjennomført i norsk regelverk. Gjennomføring av direktivet krever lovendring på dette området. Det pågår for tiden en revisjon av sjødyktighetsloven som vil munne ut i et forslag til ny lov. Skipsikkerhetsutvalget har i den forbindelse foreslått i den nye skipssikkerhetsloven §1-3 (3) at loven, ved forskrift, kan gis anvendelse på åpent hav.

Direktivet anses som EØS-relevant, men vil kreve visse tilpasningstekster.

Sakkyndige instansers merknader

Direktivet ble sendt på offentlig høring 7. januar 2005. I høringen har Norges rederiforbund, Rederienes landsforening og Sjømannsorganisasjonenes fellessekretariat gitt uttrykk for bekymring for at direktivet vil medføre økt kriminalisering av sjøfolk i relasjon til ulykker til sjøs. Det vises til en økende tendens til at sjøfolk som er involvert i forurensingshendelser blir behandlet som kriminelle og holdes tilbake/fengsles uten rettergang, og at en slik behandling er i strid med MARPOL, UNCLOS og menneskerettighetene. Som eksempler nevnes behandlingen av mannskap/ kaptein på "Tasman Spirit", "Prestige" og "Erika". Næringen viser videre til at bekymringen i hele næringen internasjonalt er stor, og opplyser at 14 næringsorganisasjoner har samlet seg om et felles utspill.

Næringen både nasjonalt og internasjonalt har pekt på det uheldige i at direktivet opererer med en annen definisjon av ulovlige utslipp enn det som følger av MARPOL, og det fryktes at også hendelige uhell vil være straffbare. Det pekes på at uttrykket "gross negligence" større grad vil kunne knytte seg til en vurdering av skadefølgen enn alvorligheten av selve handlingen.

Kommisjonen er imidlertid uenig i dette, og i et notat fra et møte med næringen den 10. november 2004, fremgår det at Kommisjonen mener at direktivet tvert i mot gir økt beskyttelse av sjømenn fordi flere medlemsland straffesanksjonerer også handlinger begått med simpel uaktsomhet ("simple negligence"). Kommisjonens syn er derfor at uttrykket "gross eller serious negligence" (grov uaktsomhet) vil gi en bedre beskyttelse mot urettmessig straffeforfølgning.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

Vedlegg XX Miljø

Kapittel I Generelt

32003 L 0035 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/35/EF av 26. mai 2003 om tiltak for allmennhetens deltakelse i utarbeidelse av visse planer og programmer og om endringer i rådsdirektiv 85/337/EØF og 96/61/EF (vedlegg XX kap I MD)

Sammendrag av innhold

Direktivet skal sikre at allmennhetens deltakelse i utarbeidelsen av visse miljørelaterte planer og programmer, konsekvensutredninger og beslutninger om å tillate forurensende virksomhet er i samsvar med bestemmelsene i den såkalte ”andre pilar” i FN/ECE-konvensjonen om tilgang til miljøinformasjon, allmennhetens deltagelse i beslutningsprosesser og tilgang til rettsmidler i saker vedrørende miljø (Århuskonvensjonen).

Direktivet innebærer for det første at allmennheten skal gis rett til å delta i utarbeidelsen av planer som kreves utarbeidet etter en rekke direktiver på miljøområdet. Deltakelsen innebærer at informasjon om planlagte planer og programmer gjøres tilgjengelig, at det gis mulighet til å komme med innspill og at det fremgår i planen/ programmet hvordan innspillene er tatt hensyn til.

Direktivet innebærer videre at det foretas endringer i direktiv 96/61/EF om integrert forebygging og begrensning av forurensning (IPPC-direktivet). IPPC-direktivet samler regulering av alle forurensende utslipp til luft, vann og jord fra en og samme virksomhet i en tillatelse. Endringene skal sikre allmennhetens mulighet til å få informasjon om, og til å delta i miljøutredningene av tiltak som omfattes av direktivet. Dette innebærer bl.a. at definisjonen av allmennheten utvides, flere typer endringer skal anses så vesentlige at de omfattes av reglene om beslutningsdeltakelse og virksomheten gis en utvidet informasjonsplikt ved søknad om tillatelse. Videre skal offentlige myndigheter sikre den berørte allmennheten informasjon om nye tillatelser eller endring av eksisterende tillatelser før det fattes vedtak i saken slik at allmennheten kan komme med innspill, samt gjøre vedtakene tilgjengelige for allmennheten. Medlemslandene pålegges også plikter for å sikre den berørte allmennheten tilgang på rettsmidler til å bestride lovligheten av beslutninger som omfattes av direktivet. Endelig gis det regler om hvordan medlemsland skal informere andre berørte medlemsland om tiltak som kan ha konsekvenser for det berørte medlemslandet.

Direktivet legger til grunn at implementeringen skal skje på en måte som muliggjør effektiv deltakelse fra den berørte allmennheten, mens de mer detaljerte prosedyrene fastsettes av det enkelte medlemsland.

Endelig innebærer direktivet endringer i direktiv 85/337/EØF (om vurdering av miljøkonsekvensene av visse private og offentlige tiltak) for å sikre allmennhetens mulighet til å få informasjon om og til å delta i miljøutredningene av tiltak som omfattes av direktivet. Endringene innebærer i store trekk at allmennheten under dette direktivet får utvidet sine prosessuelle rettigheter i tråd med det som er nevnt ovenfor under omtalen av IPPC-direktivet,

Direktivet innebærer i tillegg en endring i Vedlegg II til direktiv 85/337/EØF slik at endringer av tiltak vil utløse utredningsplikt dersom endringen i seg selv er så stor at den vil fanges opp av direktivet, og at det generelle unntaket for forsvarstiltak endres, slik at forsvarstiltak nå kan unntas basert på en konkret vurdering i den enkelte sak dersom nasjonal lovgivning gir slik anledning.

Merknader

Direktivet er gitt med hjemmel i artikkel 175.

Lov av 9. mai 2003 om rett til miljøinformasjon og deltakelse i offentlige beslutningsprosesser av betydning for miljøet (miljøinformasjonsloven) trådte i kraft 1. januar 2004. Loven inneholder en generell bestemmelse om retten til å delta i utarbeidelse av regelverk, planer og programmer.

Direktiv 96/61/EF er implementert i norsk rett bl.a. gjennom endring av lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensning og avfall (forurensningsloven). For å tilfredsstille EØS-avtalens krav til klarhet og presisjon ved gjennomføringen av EØS-regelverk, ble det i 2002 vedtatt endringer i forskriftsverket som implementerer hovedprinsippene i IPPC-direktivet mer konkret og som også tok høyde for de endringer av IPPC-direktivet som nå er vedtatt gjennom direktiv 2003/35.

Direktiv 85/337/EØF, med tilhørende endringsdirektiv 97/11/EF, er implementert i norsk rett gjennom forskrift om konsekvensutredninger av 21. mai 1999 som nå er opphevet og erstattet med forskrift av 1. april 2005. Forskriften er en del av plan- og bygningslovens bestemmelser om konsekvensutredninger. Gjeldende norsk rett, herunder plan- og bygningsloven, er vurdert i lys av Århuskonvensjonens bestemmelser. Vurderingen konkluderte med at forskrift om konsekvensutredninger ivaretar den del av Århuskonvensjonens bestemmelser som angår ”Allmennhetens deltakelse i beslutninger vedrørende bestemte aktiviteter”, jf. konvensjonens artikkel 6. Det antas derfor at endringene i 85/337/EØF hovedsakelig er ivaretatt gjennom gjeldende regelverk om konsekvensutredninger.

Generelt er direktivet i samsvar med norsk rett og praksis og det vil derfor ikke ha vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader

Direktivet har vært til behandling i Spesialutvalget for miljø og funnet EØS-relevant og akseptabelt. Forøvrig var NOU 2001:2 Retten til miljøopplysninger, med forslag om en generell lovbestemmelse om rett til deltakelse på miljøområdet, på bred allmenn høring våren 2001.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32004 L 0035 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/35/EF av 21. april 2004 om ansvar for miljøskade (vedlegg XX kap I MD)

Sammendrag av innhold

Formålet med direktivet er å etablere et rammeverk for ansvar for miljøskade. Direktivet bygger på prinsippet om at forurenseren skal betale. En operatør som har forårsaket skade på miljøet eller forårsaker stor fare for at slik skade skal oppstå, skal både ha plikt til å gjennomføre forebyggende og gjenopprettende tiltak, og skal holdes økonomisk ansvarlig for slike tiltak. Begrepet ”miljøskade” er definert som skade på beskyttede dyrearter og naturtyper, forurensning av vann og forurensning av jordsmonnet.

Direktivet har i utgangspunktet et ”lukket” anvendelsesområde. Det objektive ansvaret for miljøskade gjelder bare for virksomheter angitt i direktivets vedlegg III. Dette er bl.a. alle virksomheter som omfattes av IPPC-direktivet (direktiv 96/61/EF). Når det gjelder skade på visse beskyttede dyrearter og naturtyper, gjelder direktivets bestemmelser uavhengig av hva slags virksomhet som har forårsaket skadene. Direktivet gjelder mao. ikke bare for skade forårsaket av forurensende virksomheter nevnt i vedlegg III. Anvendelsesområdet for denne regelen er knyttet til nærmere angitte arter og naturtyper som omfattes av direktiv 79/409/EØF om beskyttelse av ville fugler (fugledirektivet) og direktiv 92/43/EØF om bevaring av naturtyper og ville dyr og planter (habitatdirektivet). Ansvaret for skade som ikke skyldes aktiviteter i vedlegg III er begrenset til de tilfeller der operatøren har handlet uaktsomt.

Miljøskade som omfattes av direktivet er nærmere definert som:

a) Skade på beskyttede arter og naturtyper, dvs. enhver skade som har betydelig negativ effekt når det gjelder å nå eller oppnå en gunstig bevaringsstatus av slike arter eller naturtyper. Graden av negativ påvirkning skal bestemmes ut ifra en sammenlikning med ”bakgrunnsforholdene”, som vil si den miljøtilstanden som ville foreligget om skaden ikke hadde skjedd, i tråd med en prosedyre angitt i vedlegg I til direktivet. Det anses ikke som en miljøskade dersom skaden er forårsaket av en handling som er tillatt i henhold til fugle- eller habitatdirektivet. Det samme

gjelder dersom handlingen er tillatt etter en nasjonal regel på områder som ikke er dekket ev EU-retten.

b) Skade av vann, dvs. enhver forurensning som har betydelig negativ effekt på vannets økologiske status, økologiske potensial eller kjemiske sammensetning, slik dette er definert i EUs rammedirektiv for vann (dir. 2000/60/EF).

c) Skade på jordsmonnet, dvs. enhver skade som forårsaker en betydelig fare for helseskade som følge av forurensning av jordsmonnet (overflate og undergrunnen).

Direktivet omfatter derimot ikke tradisjonell skade, dvs. personskade og tingsskade, eller andre former for forurensningsskade som bl.a. dekkes av forurensningsloven. Definisjonen av miljøskade er viktig, fordi det er denne som utløser tiltaksplikten både i forhold til forebyggende og gjenopprettende tiltak.

Direktivet gjelder ikke private erstatningskrav som følge av miljøskade. Reglene har altså mer til felles med forurensningsloven § 7 om tiltaksplikt enn kapittel 8 om erstatning for forurensningsskade. Private kan imidlertid anmode myndighetene om å sette i verk tiltak, se nedenfor. Det er heller ikke noe i veien for å ha regler i nasjonal rett om private erstatningskrav ved forurensningsskade.

Det gjøres unntak for bl.a. miljøskade definert i visse IMO-konvensjoner om bl.a. ansvar for oljesøl og sjøtransport av farlige stoffer og for miljøskade forårsaket av kjernefysisk aktivitet. Direktivet skal videre bare anvendes ved diffuse utslipp i den grad det er mulig å etablere en årsakssammenheng mellom skaden som de diffuse utslippene forårsaker og den aktuelle virksomhet. Endelig skal direktivet ikke anvendes overfor virksomhet som har som sitt hovedformål å sikre det nasjonale forsvar eller internasjonal sikkerhet.

Forebyggende tiltak

Ved overhengende fare for at en miljøskade skal inntreffe, har virksomheten et selvstendig ansvar for å sette i verk forebyggende tiltak. Myndighetene kan kreve at virksomheten informerer dem om alle relevante aspekter ved situasjonen. Myndighetene kan også:

kreve at operatøren skaffer til veie informasjon om en eventuell overhengende fare for miljøskade;
kreve at vedkommende treffer nødvendige forebyggende tiltak;
diktere hvilke tiltak dette innebærer; eller
selv treffe de nødvendige tiltak

Myndighetene skal kreve at operatøren selv treffer forebyggende tiltak. Dersom operatøren ikke gjør dette, ikke er ansvarlig eller ikke kan identifiseres, kan myndighetene selv treffe forebyggende tiltak. De har imidlertid ingen plikt til å gjøre dette.

Gjenopprettende tiltak

Dersom det allerede har inntruffet miljøskade, skal operatøren informere myndighetene om dette, og umiddelbart treffe alle praktisk gjennomførbare tiltak for å kontrollere, holde tilbake, fjerne og på andre måter håndtere utslippene slik at ytterligere miljøskade unngås, jf. art. 6 nr. 1. Nødvendige gjenopprettende tiltak skal også treffes. Dette er et selvstendig ansvar som operatøren har plikt til å gjennomføre uavhengig av pålegg fra myndighetene.

Myndighetene kan også:

kreve at operatøren skaffer informasjon om skadene som har skjedd;
kreve at operatøren foretar visse umiddelbare tiltak for å begrense skadene;
kreve at operatøren foretar nødvendige gjenopprettende tiltak, og diktere hvilke tiltak det skal være; eller
selv treffe de nødvendige gjenopprettende tiltak

Myndighetene skal kreve at operatøren selv treffer gjenopprettende tiltak. Hvis operatøren ikke gjør dette, ikke kan identifiseres eller ikke har kostnadsansvaret, kan myndighetene selv gjennomføre slike tiltak, som en siste utvei (”means of last resort”). Formuleringen er valgt for å presisere at det er operatøren som skal ha det primære tiltaksansvaret. De enkelte lands myndigheter har heller ikke blitt pålagt subsidiært tiltaksansvar, men det er ikke noe i veien for at det gis regler om dette i nasjonal rett.

Ifølge art. 7 skal operatøren kun identifisere potensielle gjenopprettende tiltak og forelegge disse for myndighetene, som så avgjør hvilke tiltak som skal gjennomføres. Det er altså bare umiddelbare tiltak som operatøren skal gjennomføre på eget initiativ, mens de gjenopprettende tiltak som er nødvendig på litt lengre sikt skal bestemmes av myndighetene. De nærmere retningslinjene for gjennomføring av gjenopprettende tiltak følger av vedlegg II. Full gjenoppretting foreligger enkelt sagt når miljøet er tilbakeført til ”baseline condition” (”utgangstilstand”) og det er ytt erstatning for eventuelle tap som følge av at miljøet for en periode har vært skadet.

Gjenoppretting kan skje på flere måter, f.eks. ved rehabilitering av miljøet gjennom rensing og fjerning av forurensning, gjennom utsetting av planter og dyr til erstatning for de som gikk tapt, eller gjennom å skape en tilsvarende biotop et annet sted.

Kostnadsansvar

Hovedregelen er at operatøren av den forurensende virksomheten selv skal bære alle kostnader forbundet med forebyggende og gjenopprettende tiltak. Dersom myndighetene har gjennomført slike tiltak, skal de kreve kostnadene forbundet med dette tilbakeført fra den ansvarlige operatøren, med mindre dette ville være uforholdsmessig kostnadskrevende.

Det er gitt visse unntak også fra denne regelen. Operatøren skal ikke måtte betale kostnadene for tiltak dersom han kan bevise at skadene:

var forårsaket av en tredjepart og oppsto selv om tilstrekkelige sikkerhetstiltak var gjennomført; eller
var et resultat av gjennomføring av et pålegg eller instruks fra en offentlig myndighet. Dette gjelder selvsagt ikke instrukser gitt i forbindelse med den aktuelle fare for miljøskade.

Det kan også gjøres unntak fra kostnadsansvaret dersom operatøren godtgjør at han ikke har utvist uaktsomhet, og at miljøskaden var forårsaket av:

et utslipp eller hendelse som er i full overensstemmelse med en uttrykkelig tillatelse fra kompetent myndighet; eller
et utslipp, en aktivitet eller en måte å bruke et produkt på som ikke ble ansett for sannsynlig at kunne forårsake slik skade, ut ifra vitenskapelig og teknisk kunnskap om dette på tidspunktet for utslippet (”state of scientific and technical knowledge at the time”).

De to sistnevnte unntakene fra kostnadsansvaret er ikke obligatoriske, dvs. at det enkelte land kan bestemme at operatøren likevel skal pålegges kostnadsansvar i slike tilfeller.

Det er altså bare kostnadsansvaret operatøren slipper unna i de nevnte unntakstilfellene. Operatørens selvstendige ansvar for forebyggende og gjenopprettende tiltak gjelder selv om han kan vise til slike grunner. Dersom operatøren ikke gjennomfører slike tiltak, kan han imidlertid ikke kreves for kostnadene forbundet med at myndighetene selv gjennomfører dem.

Direktivet regulerer ikke ansvarsfordelingen i situasjoner der flere parter er ansvarlig for

miljøskade. I henhold til art. 9 er det opp til det enkelte medlemsland å gi regler om kanalisering eller fordeling av ansvar.

Foreldelse av kostnadsansvaret

Myndighetene kan kreve kostnadene ved gjennomføring av tiltak dekket av ansvarlig operatør inntil fem år etter at tiltakene er avsluttet, eller etter at den ansvarlige er identifisert. Denne regelen går lenger enn vår foreldelseslov, som setter den alminnelige foreldelsesfrist til tre år, jf. foreldelsesloven § 2. For erstatningskrav begynner fristen å løpe da skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige, jf. § 9. 20 år etter skaden er kravet uansett foreldet. Disse reglene er noe forskjellige og kan gi opphav til foreldelse til forskjellig tid etter direktivet og foreldelsesloven. Det kan derfor være nødvendig med særlig regulering av foreldelse av erstatningskrav ved miljøskade i foreldelsesloven.

Private personer og organisasjoners rett til å kreve tiltak

Naturlige og juridiske personer som:

a) er negativt berørt eller som står i fare for å bli negativt berørt av miljøskade;

b) som har tilstrekkelig interesse i saken; eller

c) som har fått en rettighet krenket,

har rett til å anmode om at myndighetene utviser aktivitet (benytter sin kompetanse) etter direktivet, jf. art. 12 nr. 1. Tilsvarende rett etter b) og c) er også gitt til ”any non-governmental organisation promoting environmental protection”, det vil i praksis si organisasjoner med rettslig interesse i miljøsaker. De nærmere regler for rettslig interesse og søksmålskompetanse skal imidlertid fastsettes i nasjonal rett. Private kan ikke kreve at myndighetene tar affære, men myndighetene plikter å foreta en vurdering av kravet. Den som har begjært myndighetenes aktivitet skal innen rimelig tid underrettes om myndighetenes beslutning, enten denne er negativ eller positiv, samt få en begrunnelse for beslutningen. Myndighetenes beslutning – også der denne er negativ – skal videre kunne bringes inn for domstolene for en overprøving av både saksbehandling og materiell kompetanse, jf. art. 13.

Direktivet vil ikke ha tilbakevirkende kraft. Direktivet får bare anvendelse på miljøskade som skyldes handlinger som finner sted etter utløp av fristen for gjennomføringen.

Direktivet pålegger ikke virksomheter som omfattes av regelverket å ha forsikring eller annen finansiell sikkerhet for mulig ansvar. Men myndighetene skal oppfordre utviklingen av instrumenter for finansiell sikkerhet som dekker ansvar for miljøskade etter direktivet.

Direktivet er et minimumsdirektiv. Statene får derfor adgang til å opprettholde og vedta strengere regler innenfor direktivets anvendelsesområde. Direktivet skal implementeres i nasjonal rett innen 30. april 2007.

Merknader

Direktivet er et viktig ledd i gjennomføringen av forurenser betaler-prinsippet. Det objektive ansvaret for miljøskade som virksomheten forårsaker er i tråd med reglene om tiltaksplikt i forurensningsloven § 7 og genteknologiloven § 21. De norske reglene har imidlertid et langt videre anvendelsesområde. Tiltaksplikten i forurensningsloven § 7 gjelder alt som etter § 6 forstås som ”forurensning”, og denne definisjonen er svært vid. I norsk rett gjelder det et uinnskrenket objektivt ansvar for gjennomføring av tiltak etter forurensningsloven § 7 og kostnader forbundet med dette. Ansvaret er ikke knyttet til at virksomheten driver bestemte aktiviteter slik som i direktivet.

Når det gjelder skade på artmangfoldet som ikke skyldes forurensning eller genmodifiserte organismer, har vi imidlertid ikke tilsvarende regler i norsk rett. I sitt forslag til ny naturmangfoldlov (NOU 2004:28) har imidlertid Biomangfoldlovutvalget foreslått ansvarsregler på dette området. Direktivets definisjon av slik skade er imidlertid knyttet opp til fugle- og habitatdirektivet som ikke er en del av EØS-avtalen. I lys av dette er det vurdert nødvendig med tilpasninger til direktivets definisjon.

Det er ikke gitt noe unntak i direktivet for skade som skyldes virksomhet som har tillatelse fra kompetent myndighet. Det betyr at en operatør kan ha både forebyggende og gjenopprettende tiltaksplikt selv om han har tillatelse til å forurense. Det er som nevnt bare kostnadsansvaret han kan slippe unna i slike tilfeller. Forurensningsloven § 7 gjelder bare forurensning ”i strid med loven, eller vedtak i medhold av loven”. Er det gitt tillatelse til forurensning, har derfor den ansvarlige i utgangspunktet ingen tiltaksplikt, så lenge forurensningen er dekket av tillatelsen. En utslippstillatelse vil imidlertid aldri omfatte akutte utslipp, som per definisjon er ulovlige. Videre inntrer tiltaksplikt etter § 7 tredje ledd dersom ”det er åpenbart at vedtaket kan omgjøres etter § 18 første ledd nummer 1 eller nummer 2”. Dette vil først og fremst få betydning der det er gitt tillatelse til forurensning, og dette fører til en skade på miljøet som er ”vesentlig større eller annerledes enn ventet da tillatelsen ble gitt”. Det er f.eks. kommet ny informasjon om virkningen av forurensningen, eller resipienten er langt mer sårbar enn ventet. Dersom forurensningen fører til miljøskade i det omfang som omfattes av direktivet (”significant”), vil det derfor i de fleste tilfeller også foreligge tiltaksplikt etter unntaksregelen i forurensningsloven § 7 tredje ledd. I lys av dette anses det ikke nødvendig med endringer i forurensningsloven.

Privates rett til å prøve myndighetenes avslag på en anmodning om å gripe inn mot miljøskader kan gå noe lenger enn gjeldende norsk rett. Det må vurderes nærmere i hvilken grad det vil være nødvendig med en utvidelse av adgangen til rettslig overprøving av forvaltningens beslutninger til også å gjelde myndighetenes unnlatelse av å bruke kompetanse i forbindelse med miljøskader. Det kan også bli nødvendig med lovendringer som sikrer at private har adgang til rettslig overprøving av forvaltningens beslutning om ikke å gjennomføre tiltak ved miljøskade.

Når det gjelder miljøvernmyndighetenes skjønnsmessige vurderinger av hvilke gjenopprettingstiltak som er nødvendige, antar Justisdepartementet at disse ikke er underlagt overprøvingsretten i direktivets art 13. Det er kun myndighetenes materielle "avgørelser", handlinger eller unnlatelse av å handle som kan kreves overprøvd i medhold av bestemmelsen.

Norsk rett skiller heller ikke mellom tiltaksplikt og kostnadsansvar. Dersom man har tiltaksplikt etter forurensningsloven § 7, har man også kostnadsansvaret for tiltakene. Dersom den ansvarlige etter § 7 ikke gjennomfører tiltak, kan forurensningsmyndigheten selv gjennomføre tiltakene og kreve kostnadene forbundet med dette dekket fullt ut, jf. § 76. Etter direktivet kan i visse tilfeller ikke myndighetene kreve kostnadene dekket av den operatøren som i utgangspunktet har tiltaksplikt. Men i og med at det er adgang til å ha strengere nasjonale regler vil dette ikke innebære behov for endringer i norsk rett.

Generelt er direktivet på enkelte punkter mer detaljert enn forurensningsloven og forskrifter i medhold av denne. Dette gjelder bl.a. kravene i vedlegg II om hvilke tiltak som skal iverksettes for å bidra til gjenoppretting av miljøskade. Endringer i forurensningsforskriften og endring i praksis vil derfor måtte vurderes nærmere.

Når det gjelder bestemmelsen om at myndighetene skal oppfordre til utvikling av instrumenter for finansiell sikkerhet må det vurderes nærmere hvordan dette skal følges opp. Per i dag foreligger det ikke noen slike generelle instrumenter i Norge. Det anses ikke nødvendig med endringer i regelverket som følge av denne bestemmelsen.

Direktivet overlater til nasjonal rett å regulere privates rett til erstatning for miljøskade. Dette er det regler om i forurensningsloven kapittel 8.

I henhold til norske foreldelsesregler regnes foreldelsesfristen fra det tidspunktet da skaden inntraff, eller da skadelidte skaffet seg eller burde ha skaffet seg kunnskap om skaden og den ansvarlige. Denne fristen er 3 år, og etter 20 år vil kravet uansett være foreldet. Direktivets bestemmelser om foreldelse gjør det nødvendig med visse endringer av foreldelsesloven på dette punkt. Beslutningen i EØS-komiteen vil følgelig måtte tas med forbehold om Stortingets samtykke etter EØS-avtalens artikkel 103.

På bakgrunn av ovenstående kan direktivet få enkelte økonomiske eller administrative konsekvenser i Norge.

Det anses for øvrig som viktig at direktivet er et minimumsdirektiv slik at vi kan opprettholde strengere regler gjennom forurensningsloven der direktivet regler ikke anses tilfredsstillende.

Sakkyndige instansers merknader

Kommisjonens opprinnelige forslag til direktiv ble sendt på høring 7. oktober 2002. Bare de kommentarer som har relevans for innholdet av direktivet slik det er endelig vedtatt, vil bli referert her.

Prosessindustriens landsforening (PIL, nå Norsk Industri) pekte på at direktivet legger tålegrensen relativt høyt når det bare er betydelig miljøskade som omfattes. Det ble anført at dette kan føre til at norsk industri må operere under strengere miljøkrav enn det som gjelder i andre deler av EØS-området. PIL mente videre at terskelen for miljøorganisasjoners søksmålskompetanse ikke må legges for lavt.

Finansnæringens hovedorganisasjon (FNH) pekte på flere forhold som kan gjøre det vanskelig for forsikringsbransjen å tilby forsikring av det ansvaret som følger av direktivet. Ingen miljøvernorganisasjoner kom med kommentarer i høringsrunden.

Saken er behandlet i EØS-spesialutvalget for miljøsaker en rekke ganger og rettsakten er funnet EØS-relevant og akseptabelt mht direktivets regler om skade på vann og grunn. Da skade på artsmangfoldet er knyttet opp til EUs fugle- og habitatdirektiv som ikke er en del av EØS-avtalen, er det imidlertid vurdert nødvendig med visse tilpasninger. Gjennomføringsfristen er 30. april 2007. Kommisjonen har arrangert flere ekspertmøter om gjennomføring av direktivet hvor også Norge har deltatt.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse I EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.

32007 L 0002 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2007/2/EF av 14. mars 2007 om etablering av en infrastruktur for geografisk informasjon i Det europeiske fellesskapet (Inspire) (vedlegg XX kap I MD)

Sammendrag av innhold

Inspire skal sikre tilgang til offentlig forvaltet geografisk informasjon, bl.a. om natur, samferdsel, bebyggelse, befolknings- og miljøforhold. Inspire fokuserer på behovene innenfor miljøpolitikken, men kan også utnyttes innenfor andre sektorer. Inspire skal gjennomføres i løpet av en 12-års periode.

Geodata fra ulike etater og forvaltningsnivå skal kunne sammenstilles og gjøres tilgjengelig på tvers av administrative grenser og organisatoriske skiller. Dette forutsetter at det blir etablert felles standarder og tjenester for elektronisk søk og uttak av geografiske data. Inspire skal bane vei for en gradvis harmonisering av geografisk informasjon mellom medlemsstatene, men er i seg selv ikke et program for innsamling av ny informasjon. Inspire skal bygge på de enkelte lands nasjonale geografiske infrastrukturer.

Kommisjonen begrunnet forslaget til direktiv med at Inspire vil gi både miljømessige og bredere samfunnsgevinster, inkludert gevinster for privat sektor. Kommisjonen tallfestet de rene miljøgevinstene til mellom 230 og 600 mill. kr pr. år per medlemsstat. Kommisjonen antok at kostnadene for offentlig virksomhet i gjennomsnitt vil beløpe seg til i gjennomsnitt 30-45 mill. kr pr. år per medlemsstat.

Direktivet krever at medlemsstatene etablerer og opererer følgende geodatatjenester:
    •       søketjenester, som gjør det mulig å søke etter geodata
    •       visningstjenester, som gjør det mulig å vise geodata
    •       nedlastningstjenester, som gjør det mulig å laste ned eller få direkte tilgang til geodata
    •       transformasjonstjenester, som gjør det mulig å transformere geodata over i en felles form slik at de kan sammenstilles med andre geodata
    •       tjenester som gjør det mulig å påkalle andre geodatatjenester

Søke- og visningstjenestene skal være gratis for allmennheten.

Medlemsstatene skal videre:
    •       Utarbeide metadata for alle aktuelle geodatasett og ?tjenester, dvs. beskrivende informasjon som gjør det mulig å finne fram til, sette opp oversikter og anvende de aktuelle geodatasettene og ?tjenestene.
    •       Gjøre alle aktuelle geodatasett tilgjengelige på harmonisert form.
    •       Samarbeide om grenseoverskridende geodatasett.
    •       Vedta nasjonale bestemmelser som sikrer at offentlige myndigheter som ivaretar miljøoppgaver, får gjensidig tilgang til alle aktuelle geodatasett og ?tjenester. Krav om betaling må være forenlig med det overordnede målet om å forenkle delingen av geodata myndighetene i mellom. Det skal ikke kreves betaling for geodata som leveres til fellesskapsinstitusjoner i forbindelse med miljørapportering. Ordningene skal på like vilkår også være åpne for organ etablert etter internasjonale miljøavtaler.
    •       Etablere et nasjonalt samordningsorgan.
    •       Rapportere gjennomføringen av direktivet til kommisjonen.

Kommisjonen skal operere en felles europeisk internettportal som skal gi tilgang til de nasjonale tjenestene. Kommisjonen skal fastsette mer detaljerte gjennomføringsbestemmelser. Inspire relaterer seg ikke til spesifikke internasjonale avtaler.

Tema som er omfattet av direktivet, er listet i tre vedlegg til direktivet, gruppert i 34 temagrupper. Eksempelvis: stedsnavn, adresser, transportnett, vernede områder (vedlegg I-tema), arealdekke, ortofoto, geologi (vedlegg II-tema), demografi, atmosfæriske og oseanografiske forhold, biotoper, artsfordeling, energiressurser (vedlegg III-tema).

Direktivet fastsetter følgende timeplan:

mai 2008 EU skal ha fastsatt gjennomføringsbestemmelser om metadata

mai 2009 EU skal ha fastsatt gjennomføringsbestemmelser om interoperabilitet for vedlegg I-tema

mai 2009 Statene skal ha fastsatt nasjonale lover og forskrifter som implementerer direktivet i nasjonal rett

mai 2010 Statene skal ha etablert metadata for vedlegg I- og II-data

mai 2011 Statene skal heretter gjøre nye vedlegg I-data tilgjengelig på harmonisert form

mai 2012 EU skal ha fastsatt gjennomføringsbestemmelser om interoperabilitet for vedlegg II og III-tema

mai 2013 Statene skal ha etablert metadata for vedlegg III-data

mai 2014 Statene skal heretter gjøre nye vedlegg II- og III-data tilgjengelig på harmonisert form

mai 2016 Statene skal ha alle eksisterende vedlegg I-data tilgjengelig på harmonisert form

mai 2019 Statene skal ha alle eksisterende vedlegg II- og III-data tilgjengelig på harmonisert form

Merknader

Hjemmelen for direktivet er EF-traktaten artikkel 175 nr. 1 som refererer seg til traktatens miljømål, jf. artikkel 174.

Inspire føyer seg i utgangspunktet til gjeldende norsk politikk, jf. St. meld. nr. 30 (2002-2003) "Norge digitalt" et felles fundament for verdiskaping . Direktivet antas å ikke medføre vesentlige administrative eller økonomiske konsekvenser for Norge.

Direktivet kan antakelig implementeres som forskrift med mindre endringer i miljøinformasjonsloven eller plan- og bygningsloven, eventuelt med basis i en ny geodatalov. De forholdene direktivet omfatter er i liten grad formelt regulert i gjeldende rett.

Inspire vil sette en forpliktende tempoplan for miljørelevante geodata og tilhørende internettjenester. Norge er antakelig relativt bedre forberedt enn de fleste EU-landene. Det gjelder både offentlige myndigheter, brukere og norsk industri.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet i spesialutvalget for miljø, og er funnet EØS-relevant og akseptabel for Norge.

Miljøverndepartementet sendte høsten 2004 ut en orientering om direktivforslaget på høring til departementene, miljøvernetatene og berørte fagmiljøer. Hovedinntrykket fra høringen var positivt. Inspire er et viktig tiltak for å gjøre geografisk informasjon tilgjengelig i samfunnet. Norge ligger godt an for å kunne følge opp direktivet forutsatt at "Norge digitalt" etableres som planlagt. Det er knyttet usikkerhet til hvordan deler av direktivet vil slå ut, bl.a. hvor langt direktivet vil gå i harmonisering av ulike datasett.

Statens kartverk har utarbeidet en forhåndsvurdering av Inspire (vedlagt). Forhåndsvurderingen er lagt fram for referansegruppen og temadatforum i Norge-digitalt.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

Kapittel II Vann

32006 L 0011 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2006/11/EF av 15. februar 2006 om forurensning fra visse farlige stoffer til vann (kodifisert versjon) (vedlegg XX kap II MD)

Sammendrag av innhold

Forslaget innebærer en strømlinjeforming og kodifisering av direktiv 76/464/EØF som har vært endret mange ganger, bl.a. gjennom innføring av vannrammedirektivet (2000/60/EF).

Merknader

Direktiv 76/464/EØF er gjort gjeldende som forskrift i Norge gjennom Forskrift om gjennomføring av direktivene i EØS-avtalens vedlegg XX om utslipp av farlige stoffer til vann. Kravene oppfylles gjennom SFTs arbeid med utslippstillatelser.

Forslaget ventes ikke å få konsekvenser i Norge utover at henvisningene i norsk regelverk oppdateres.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget har vært til behandling i spesialutvalget for miljø og funnet EØS-relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32006 L 0118 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2006/118/EF av 12. desember 2006 om beskyttelse av grunnvann mot forurensning og forringelse (vedlegg XX kap II MD)

Sammendrag av innhold

Bakgrunnen for nytt grunnvannsdirektiv er EUs rammedirektiv for vann (direktiv 2000/60/EF) artikkel 17 som forutsetter at det skal utarbeides et eget datterdirektiv for grunnvann. Grunnvannsdirektivet skal utfylle rammedirektivet for vann og andre relevante direktiver (som f.eks. Deponi-, Drikkevanns- og Nitratdirektivene). Direktivet gir kriterier for vurdering av "god kjemisk tilstand" for grunnvann, kriterier for identifikasjon og reversering av vesentlige og vedvarende stigende tendenser i konsentrasjonen av forurensende stoffer i grunnvann og kriterier for å definere utgangspunkter for å reversere trendene. Grunnvannsdirektivet skal også integrere kravene i kommisjonens eksisterende grunnvannsdirektiv (direktiv 80/68/EØF) som iht. rammedirektivet for vann faller bort i 2013.

Hovedmålet med grunnvannsdirektivet er å forhindre og kontrollere forurensning av grunnvann. Dette gjøres ved at det etableres felles EU-kvalitetsstandarder for nitrater og pesticider. Videre skal medlemsstatene innen 22. desember 2008 etablere terskelverdier for stoffer som bidrar til at grunnvannsforekomster blir karakterisert som "i faresonen", blant annet for syv naturlig forekommende og to syntetiske stoffer fastlagt av EU. Det stilles krav om at negative utviklingstrender i forurensningssituasjonen skal identifiseres og reverseres og om tiltak for å forhindre og begrense forurensning fra punktkilder og diffuse kilder.

Administrative ordninger, herunder unntaksmuligheter, rullering av tiltaksprogram og forvaltningsplaner, samt krav til overvåking, følger av rammedirektivet for vann.

Merknader

Direktivet er hjemlet i EF-traktaten artikkel 175 (1).

Gjeldende norsk regelverk og politikk på området:

Norge har gjennomført det eksisterende grunnvannsdirektivet (direktiv 80/68/EØF) ved en henvisningsforskrift hjemlet i forurensningsloven, jf. forskrift av 1. juni 2004 om begrensning av forurensning (forurensningsforskriften) kapittel 17 Utslipp av farlige stoffer til vann. I praksis forvaltes grunnvann i SFT på enkeltsaksnivå ved at SFT stiller vilkår i utslippstillatelser som regulerer/hindrer forurensning av grunnvann.

Det vil ikke være behov for lovendring til gjennomføring av direktivet. Forskrift til gjennomføring av direktivet kan hjemles i eksisterende lovgivning, herunder forurensningsloven.

Økonomiske og administrative konsekvenser:

Konsekvensene må vurderes i lys av kravene i rammedirektivet for vann, ettersom administrative ordninger, overordnede miljømål og krav til overvåking følger av dette direktivet.

Innføring av nytt grunnvannsdirektiv forventes sammen med kravene i rammedirektivet for vann å gi positive miljøeffekter i form av en mer helhetlig forvaltning av grunnvann både med hensyn til kvalitet og kvantitet. Direktivet kan bli en ny drivkraft til å rydde opp i forurensning som tilføres grunnvannsforekomstene fordi direktivet stiller krav om bedre oversikt over forurensningssituasjonen og sanering eller risikokontroll av både historiske og nye forurensningskilder.

Sakkyndige instansers merknader

SFT har hatt kommisjonens direktivforslag av 19. september 2003 på nasjonal høring.

SFT mottok kommentarer fra Folkehelseinstituttet, LO, Statsbygg, Sosial- og helsedirektoratet, Landbruksdepartementet, NORVAR, NVE, Forsvarsbygg, Jordforsk, NIVA og NGU. Generelt er alle instanser positive til forslaget til nytt grunnvannsdirektiv.

Flere uttalelser forutsetter samordning med implementeringen av rammedirektiv for vann. Dette understrekes av Landbruksdepartementet, NORVAR og NVE, som også eksplisitt sier at direktivet må knyttes til forurensningslovgivningen.

Sosial- og helsedirektoratet peker på problemet med avisingsvæske og grunnvann. De anser at tilsyn med slike forurensninger må inkluderes når det stilles opp kriterier for vurdering av grunnvannets kjemiske status. Folkehelseinstituttet påpeker at effekter av plantevernmidler i grunnvannet er for lite kjent.

Arbeidsgruppen (Working Group C on groundwater) under den felles implementeringsstrategien for rammedirektivet for vann har forberedt arbeidet knyttet til grunnvann ved å utarbeide dokumenter/veiledere bl.a. for kjemisk tilstand og trender; overvåking; og fastlegging av terskelverdier for forurensning. Avhengig av faglig tema har NGU, NVE, SFT m.fl. deltatt på møtene fra norsk side.

Forslaget har vært til behandling i spesialutvalget for miljø, og funnet EØS-relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

Kapittel III Luft

32004 D 0280 Kommisjonsvedtak 2004/280/EF av 11. februar 2004 om en overvåkningsmekanisme for Fellesskapets klimagassutslipp og implementeringen av Kyotoprotokollen (vedlegg XX kap III MD)

Sammendrag av innhold

Formålet med beslutningen er å skape regler som gjør det mulig for EU å leve opp til Kyotoprotokollens krav om føring og rapportering av regnskap for klimagassutslipp, samt om rapportering av framskritt som gjøres i arbeidet med å begrense disse utslippene. Beslutningen gir regler for medlemslandenes årlige rapportering av klimagassutslipp og –opptak, samt andre parametre som Kyotoprotokollen krever, til Kommisjonen. Beslutningen erstatter den tidligere overvåkningsmekanismen fra 1993 (93/389).

Den nye beslutningen pålegger medlemslandene å utarbeide nasjonale programmer for å begrense klimagassutslipp og fremme opptak av klimagasser. Annet hvert år skal medlemlandene rapportere om og gi en vurdering av hvilke framskritt som gjøres i arbeidet med å begrense klimagassutslipp og fremme opptak, samt lovgivningen på klimaområdet og prognoser for framtidige utslipp. Sammenliknet med dagens overvåkningsmekanisme reduserer den nye overvåkningsmekanismen rapporteringshyppigheten fra hvert år til annet hvert år, men samtidig blir rapporteringen mer omfattende enn i dag.

Den nye overvåkningsmekanismen gir også regler for Kommisjonens håndtering av data for klimagassutslipp. I likhet med hvert enkelt medlemsland, er også EU part under Kyotoprotokollen og Klimakonvensjonen, og EU må derfor oppfylle de samme rapporteringskravene fra protokollen som enhver annen part. Det gis også regler for registre for utslippsrettigheter med tanke på kvotehandel mellom bedrifter og stater i henhold til både Kyotoprotokollens bestemmelser (herunder bruk av de fleksible mekanismene) og det kommende europeiske kvotehandelssystemet. Disse registrene skal opprettes både på EU-nivå og for hvert medlemsland, men det åpnes for at medlemsland kan samarbeide om registrene. Videre gir beslutningen visse regler for fastsettelse av tildelt utslippsmengde (assigned amount) i henhold til Kyotoprotokollen.

Beslutningen skal ikke bare styrke EUs regelverk for overvåkning av klimagassutslipp, men også innebære ytterligere harmonisering av medlemslandenes utslippsprognoser.

Kommisjonen blir gitt hjemmel til senere å vedta en kommisjonsbeslutning om implementering av reglene i den herværende beslutningen. Kommisjonen vedtok 10. februar 2005 kommisjonsbeslutning 2005/166/EF som inneholder detaljerte regler om implementering av beslutning 2004/280/EF.

Merknader

EF-hjemmel: Artikkel 175 (1) i Romatraktaten.

Gjeldende norsk regelverk og politikk på området:

Norge har sitt eget opplegg for overvåking og rapportering av klimagassutslipp og tiltak for å overholde vår utslippsforpliktelse (jf. St.meld. nr. 54, 2000-2001, Klimameldingen, og St.meld. nr. 15, 2001-2002, Tilleggsmeldingen). EUs nåværende overvåkningsmekanisme for klimagasser (fra 1993) er ikke en del av EØS-avtalen, og Norge deltar ikke i mekanismen.

Beslutningen anses foreløpig ikke som EØS-relevant. Så lenge beslutningen ikke tas inn i EØS-avtalen, ventes den ikke å få rettslige, administrative eller økonomiske konsekvenser for Norge.

Sakkyndige instansers merknader

Spesialutvalget for miljø behandler saken sammen med kvotedirektivet.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32005 D 0381 Kommisjonsbeslutning 2005/381/EF av 4. mai 2005 om spørreskjema for rapportering i forbindelse med kvotedirektivet (vedlegg XX kap III MD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonsbeslutning 2005/381/EF av 4. mai 2005 oppretter et detaljert spørreskjema som medlemsstatene skal fylle ut og sende til Kommisjonen i henhold til artikkel 21 (1) i direktiv 2003/87/EF (kvotedirektivet). Første rapport skal leveres 30. juni 2005 og skal dekke perioden fra 1. januar 2005 til 30. april 2005. Senere skal det leveres årlige rapporter den 30. juni som dekker utslippene fra 1. januar til 31. desember foregående år, første gang for året 2005.

Merknader

Erfaring fra den første runden med rapporter viste at det var behov for klargjøring av en del spørsmål. Beslutningen er derfor erstattet av beslutning 2006/803/EF.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har ikke tidligere vært behandlet særskilt i spesialutvalget. Rettsakten er en del av kvotesystemet, og kvotedirektivet med tilhørende rettsakter har vært behandlet i spesialutvalget en rekke ganger.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32006 D 0803 Kommisjonsbeslutning 2006/803/EF av 23. november 2006 om spørreskjema for rapportering i forbindelse med kvotedirektivet (vedlegg XX kap III MD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonsbeslutning 2006/803/EF av 23. november 2006 er en oppdatering av beslutning 2005/381/EF av 4. mai 2005 som oppretter et detaljert spørreskjema som medlemsstatene skal fylle ut og sende til Kommisjonen i henhold til artikkel 21 (1) i direktiv 2003/87/EF (kvotedirektivet).

Merknader

Erfaring fra den første runden med rapporter (basert på spørreskjemaet som opprettes av beslutning 2005/381/EF) viste at det var behov for klargjøring av en del spørsmål. Denne beslutningen (2006/803/EF) erstatter derfor beslutning 2005/381/EF.

Sakkyndige instansers merknader

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 D 0205 Kommisjonsbeslutning 2007/205/EF av 22. mars 2007 om skjema for første rapportering fra medlemslandene om gjennomføringen av direktiv 2004/42/EF om begrensninger av utslippene av flyktige organiske forbindelser fra enkelte produkter (vedlegg XX kap III MD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonsbeslutningen omhandler et spørreskjema knyttet til medlemslandenes første rapportering om gjennomføring og oppfølging av direktiv 2004/42 om innholdet av VOC i enkelte maling- og lakkprodukter i perioden 1. januar til 31. desember 2007. Ifølge direktivets art. 7 skal de to første rapportene fra medlemslandene sendes til Kommisjonen senest 18 måneder etter 1.1.2007 og 1.1.2010. Deretter skal det rapporteres med 5 års mellomrom. Norge skal rapportere til ESA. I spørreskjemaet bes medlemslandene blant annet om å rapportere om ansvarlig myndighet, etablering og oppfølging av overvåkingsprogrammet, resultater fra overvåkingsprogrammet, hvordan unntaket i art. 3 nr. 2 for produkter til bruk i virksomheter som omfattes av direktiv 1999/13 om VOC håndteres, og om bruken av unntakstillatelser ved restaurering og vedlikehold av kulturminner.

Merknader

Kommisjonsbeslutningen er hjemlet i direktiv 2004/42/EF artikkel 7.

Gjeldende norsk regelverk og politikk på området:

Norge har gjennomført direktiv 2004/42/EF i forskrift om begrensning i bruk av helse- og miljøfarlige kjemikalier og andre produkter (produktforskriften) kapittel 3. SFT rapporterer til ESA.

Økonomiske og administrative konsekvenser:

Det antas at de administrative og økonomiske konsekvensene ved oppfylling av Kommisjonsbeslutningen vil bli begrensede. Beslutningen vil verken ha budsjettmessige eller rettslige konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er behandlet iht. skriftlig prosedyre i spesialutvalget for miljø.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 D 0531 Kommisjonsbeslutning 2007/531/EF av 26. juli 2007 om spørreskjema om gjennomføring av rådsdirektiv 1999/13/EF om begrensning av utslippene av flyktige organiske forbindelser som skyldes bruk av organiske løsemidler i visse virksomheter og anlegg for perioden 2008-2010 (vedlegg XX kap III MD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonsbeslutningen omhandler et spørreskjema/rapporteringsskjema knyttet til medlemslandenes gjennomføring av direktiv 1999/13/EF (VOC-direktivet) for perioden 2008-2010. Det er tidligere utarbeidet rapporteringsskjemaer både for perioden 2003-2004 og perioden 2005-2007. Ifølge direktivets artikkel 11(1), som baserer seg på direktiv 91/692 EF, skal medlemslandene hvert tredje år rapportere til Kommisjonen om gjennomføringen av direktivet. Rapporteringen skal oversendes Kommisjonen ni måneder etter utløpet av rapporteringsperioden, dvs. høsten 2011. Norge skal rapportere til ESA. I spørreskjemaet bes medlemslandene blant annet om å rapportere om endringer i den nasjonale lovgivningen på området i rapporteringsperioden, om antall anlegg omfattet av nærmere bestemte kategorier virksomheter, om overvåking og myndighetenes oppfølging av anlegg omfattet av direktivet, om antall brudd på regelverket, om utslippene av VOC fra virksomheter omfattet av direktivet og om myndighetenes kostnader ved oppfølging av direktivet.

Gjeldende norsk rettspraksis på området:

Norge gjennomførte direktiv 1999/13/EF i forskrift om begrensning av forurensning (forurensningsforskriften) kapittel 9. I henhold til forurensningsforskriften § 9-11 skal den driftsansvarlige rapportere til forurensningsmyndigheten (SFT) innen 1. mars om utslippene i det foregående kalenderåret. SFT rapporterer videre til ESA. Norge rapporterte i 2005 til ESA om gjennomføringen av VOC-direktivet for perioden 2003 til 2004 på bakgrunn av Kommisjonsbeslutning 2002/529/EF. Norge skal i 2008 rapportere til ESA for perioden 2005 – 2007 på bakgrunn av Kommisjonsbeslutning 2006/534. Kommisjonsbeslutning 2007/531 skiller seg ikke vesentlig fra rapporteringsskjemaene for periodene 2003-2004 og 2005-2007.

Norske interesser:

Nåværende rapporteringskrav i forurensningsforskriften anses dekkende for temaene i spørreskjemaet. Det er derfor ikke behov for endringer i norsk regelverk.

Administrative, økonomiske, budsjettmessige og rettslige konsekvenser:

Det antas at de administrative og økonomiske konsekvensene ved oppfylling av Kommisjonsbeslutningen vil bli svært begrensede. Beslutningen vil verken ha budsjettmessige eller rettslige konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader

Spørreskjemaet har ikke vært på høring.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32006 H 0339 Kommisjonsrekommendasjon 2006/339/EF av 8. mai 2006 om fremme av elektrisitet fra land til bruk på skip som ligger til kai i Fellesskapets havner (vedlegg XX kap III MD)

Sammendrag av innhold

Rekommandasjonen omhandler bruken av landbasert strøm av skip som ligger ved kai. Bakgrunnen for rekommandasjonen er at Kommisjonen mener at utviklingen av IMOs regler ikke er tilstrekkelig for å løse problemet med luftkvaliteten i fellesskapets havner.

Kommisjonen mener at medlemsstater bør vurdere bruken av landbasert strøm for skip som ligger ved kai, særlig i de havner hvor luftkvaliteten allerede er dårlig, i havner hvor støynivået er høyt og i havner i nærheten av boligstrøk. Effekten av landbasert strøm skal vurderes i hvert enkelt tilfelle og omfatte miljøeffekten og kostnadseffektiviteten.

Kommisjonen tar videre opp et antall punkter som medlemsstatene bør gjennomføre:

- fremme arbeidet med å utvikle et internasjonalt standardisert system for tilkobling til det landbaserte strømnettet,

- vurdere bruken av økonomiske incentiver til operatører for å bruke landbasert strøm,

- øke bevisstheten hos ansvarlige lokale myndigheter om landbasert strøm i havner, samt oppmuntre havnemyndigheter og næringen til å utbytte kunnskaper om forsyning av landbasert strøm og harmonisering av denne tjenesten,

- rapportere til kommisjonen om planlagte tiltak som reduserer skipenes luftutslipp i havner, særlig i områder hvor grenseverdier for luftkvalitet overskrides.

I et vedlegg til rekommandasjonen oppsummeres en rapport til kommisjonen om kostnadene og gevinstene ved landbasert strøm. Konklusjonen er at både kostnadene og gevinstene vil variere kraftig med hensyn til havnens, kaiens og fartøyets konfigurasjon/utforming og plassering. Kostnadseffektiviteten må derfor vurderes for hver havn. Det informeres også om at bruken av landbaser strøm vil minske utslippene til luft vesentlig mer enn hva bruken av drivstoff inneholdende 0,10 % svovel (slik som kreves fra 2010) vil medføre.

Merknader

Rekommandasjonen er gitt med hjemmel i Romatraktatens artikkel 211 som fastsetter Kommisjonens oppgaver.

Rekommandasjonen er ikke i strid med verken norsk regelverk eller norsk politikk på området. Den ventes ikke å ha rettslige, administrative eller økonomiske konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader

Rekommandasjonen har vært til behandling i Spesialutvalget for miljø og funnet EØS-relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32006 R 0842 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 842/2006 av 17. mai 2006 om visse fluorholdige klimagasser (vedlegg XX kap III MD)

Sammendrag av innhold

Formålet med forordningen er å redusere utslippene av de moderat til sterke klimagassene hydrofluorkarboner (HFK), perfluorkarboner (PFK) og svovelheksafluorid (SF6).

Forordningen supplerer allerede eksisterende regelverk (direktiv 96/61/EF om integrert forebygging og begrensning av forurensning som bl.a. har betydning for aluminiumsproduksjon) og frivillige avtaler (halvledere, elektriske brytere og skumproduksjon) innen EU. Det er videre lagt vekt på å sikre overensstemmelse med eksisterende lovgivning knyttet til ozonnedbrytende gasser (forordning (EF) nr. 2037/2000, ozonforordningen) og å hindre at tiltakene er kontraproduktive i forhold til utfasingen av klorfluorkarboner (KFK) og hydroklorfluorkarboner (HKFK).

Hovedfokus er minimalisering av lekkasjer og oppsamling av brukt gass fra typiske bruksområder. Det stilles krav til bokføring av gassforbruk og regelmessige lekkasjekontroller for stasjonære kjøleanlegg, luftkjølingsutstyr, varmepumper og brannvernsystemer med fyllingsmengder over 3 kg, jf. artikkel 3. Videre kreves det systemer for deteksjon av lekkasjer for store anlegg med fyllingsmengde over 300 kg, jf. artikkel 3 nr. 3. For de fleste typer produkter og utstyr stilles det også krav om oppsamling av brukt gass med tanke på gjenvinning eller destruksjon, jf. artikkel 4.

Medlemslandene må etablere programmer for opplæring og sertifisering av personell som utfører lekkasjeinspeksjoner og som behandler avtappet gass, jf. artikkel 5. Programmene må tilfredsstille minimumskrav som skal utarbeides av Kommisjonen. Kommisjonen skal orienteres om programmene. Det enkelte land plikter å anerkjenne sertifikater utstedt i et annet EU-land.

For produsenter, importører og eksportører som behandler mer enn ett tonn gass årlig, stilles særskilte krav til rapportering til Kommisjonen, jf. artikkel 6. Det stilles også krav om merking av produkter og utstyr som inneholder fluorerte gasser, jf. artikkel 7.

I forholdet til enkelte anvendelsesområder kreves det utfasing av fluorerte klimagasser, jf. artikkel 9 og Annex II.

Bruk av SF6 til magnesiumsstøping forbys f.o.m. 2008, men med unntak for støperier med forbruk på under 850 kg i året, jf. artikkel 8 nr. 1. Omsetning av nye produkter inneholdende enkomponent skum med HFK i forbys ett år etter ikrafttredelse av forordningen (med unntak som vedrører hensyn til nasjonale sikkerhetskrav), omsetning av nye vinduer med fluorerte klimagasser til husholdninger forbys f.o.m. ikrafttredelse av forordningen og forbudet utvides etter ett år til å gjelde alle vinduer. Det innføres også en del forbud og restriksjoner på områder der bruken allerede er sterkt synkende og hvor det generelt finnes gode alternativer.

Merknader

Gjeldende norsk regelverk og politikk på området:

Norge har allerede et omfattende virkemiddelregime for fluorerte klimagasser:
Import/produksjon av HFK og PFK har siden 1. januar 2003 vært avgiftsbelagt. Den 1. juli 2004 ble avgiften supplert med en refusjonsordning, som bl.a. stimulerer til at mest mulig brukt vare samles inn slik at utslipp unngås. Utslipp av PFK fra aluminiumsindustrien og bruk og produksjon av høyspentbrytere og lignende som inneholder SF6 er regulert gjennom bransjeavtaler. Bruk av SF6 i magnesiumsindustrien er underlagt forståelsen med Norsk Industri (tidligere PIL) fra 2004.

Eksisterende bransjeavtaler, praktisering av forurensningsloven, vedtak om avgift på HFK/PFK og refusjonsordningen for HFK/PFK gir trolig i de fleste henseender større incentiver til å redusere utslippene enn forordningen.

Rettslige, administrative og økonomiske konsekvenser:

Gjennomføring av forordningen forutsetter fastsettelse av en ny forskrift. Departementet tar sikte på å gjennomføre forordningen ved henvisning, det vil si at selve teksten i forordningen ikke gjentas i forskrifts form, men at det fastsettes en forskrift som henviser til det relevante vedlegget i EØS-avtalen: "EØS-avtalens vedlegg ... nr. ... (forordning (EF) nr. 842/2006 om visse fluorerte klimagasser) gjelder som forskrift med de tilpasninger som følger av vedlegg ..., protokoll 1 til avtalen og avtalen for øvrig."

Forordningen krever at det etableres programmer for opplæring og sertifisering av personell. Gjennomføring av forordningen antas ikke å få konsekvenser for avgifts- og refusjonsordningen.

Mange av tiltakene omtalt i forordningen omfatter anvendelsesområder som i praksis ikke forekommer i Norge i dag.

Sakkyndige instansers merknader

Miljøverndepartementet hadde forslaget til forordning på høring i 2003 og mottok svar fra 13 høringsinstanser. Et flertall av høringsinstansene så enten positivt på forslaget til forordning eller hadde ingen konkrete merknader. Flere høringsinstanser ønsket at forordningens bestemmelser om lekkasjekontroll og kompetansebyggende tiltak skal komme i stedet for og ikke i tillegg til avgiften på HFK/PFK.

Departementet tar sikte på å gjennomføre forordningen ved henvisning til vedlegget i EØS-avtalen hvor forordningen blir inntatt. Miljøverndepartementet anser at høring vil være åpenbart unødvendig, jf. utredningsinstruksens punkt 5.4. fordi det er for sent å endre forordningen, bransjen er godt kjent med regelverket og departementet skal i samarbeid med SFT ha et møte med bransjen. Utkast til forordning var dessuten på høring i 2003.

Forslaget er behandlet i Spesialutvalget for miljø, og funnet EØS-relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32001 L 0081 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/81/EF av 23. oktober 2001 om nasjonale utslippstak for visse forurensende stoffer til luft (vedlegg XX kap III MD)

Sammendrag av innhold

Direktivet trådte i kraft 27.11.2001. Det omfatter stoffene svoveldioksid (SO2), nitrogenoksider (NOX), ammoniakk (NH3) og flyktige organiske forbindelser (VOC), og setter tak for hver enkelt medlemsstats samlede utslipp fra og med 2010 av disse stoffene. Utslippsgrensene er satt ulikt for de enkelte land. Direktivet har til formål å redusere utslipp som bidrar til forsuring, bakkenært ozon og overgjødsling (eutrofiering). Det inngår som en del av EUs forsuringsstrategi og strategi for å motvirke bakkenært ozon. Det er i utgangspunktet opp til medlemsstatene å vurdere hvilke tiltak som er nødvendige og ønskelige for å overholde de nasjonale grensene for utslipp.

Utslippsforpliktelsen for det enkelte land er fremkommet gjennom forhandlinger med utgangspunkt i modellberegninger som viser hvordan utslippsreduksjoner kan fordeles mellom land og mellom de fire stoffene, slik at man på en kostnadseffektiv måte kan oppnå et gitt miljømessig ambisjonsnivå.

Bestemmelsene i direktivet har klare paralleller til protokollen om reduksjon av forsuring, overgjødsling og bakkenært ozon (Gøteborgprotokollen) som ble vedtatt 30.11.1999 under ECE-konvensjonen om langtransportert grenseoverskridende luftforurensning, og som trådte i kraft 17.05.2005. Kommisjonen har basert seg på det samme modellgrunnlaget og lagt seg på det samme miljømessige ambisjonsnivået som ble lagt til grunn for forhandlingene om Gøteborgprotokollen. Det er imidlertid i EUs modellberegninger ikke eksplisitt tatt hensyn til miljøsituasjonen i ikke-EU-land, som f.eks. forsuringssituasjonen i Norge. Direktivet inneholder ikke forpliktelser for andre enn EUs medlemsstater.

Flere av EUs medlemsstater har, for noen av stoffene som omfattes av direktivet, påtatt seg strengere forpliktelser i direktivet enn det de har gjort i Gøteborgprotokollen. Samlet sett har EU-landene påtatt seg noe strengere forpliktelser i direktivet enn i protokollen, særlig for utslipp av svovel.

Direktivet er hjemlet i EF-traktatens art. 175.

Merknader

Norge ratifiserte Gøteborgprotokollen 30.01.2002. Norges arbeid med å overholde utslippsforpliktelsene i protokollen er behandlet i bl.a. St.meld. nr. 21 (2004-2005) Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand og St.meld. nr. 26 (2006-2007) med samme tittel. Etter forslag fra regjeringen Stoltenberg II vedtok Stortinget høsten 2007 å innføre avgift på utslipp av NOx fra 1.1.2007. Avgiften omfatter drøyt 50 prosent av Norges samlede utslipp av NOx (2005). Hensikten med avgiften er at den, sammen med andre virkemidler, skal bidra til at Norge overholder utslippsforpliktelsen for NOx i Gøteborgprotokollen.

Dersom direktivet om nasjonale utslippstak tas inn i EØS-avtalen og Norge får forpliktelser i hht. direktivet på linje med forpliktelsene vi har påtatt oss i Gøteborgprotokollen, vil direktivet i hovedsak medføre de samme konsekvenser som protokollen på kort sikt. Direktivet inneholder imidlertid en revisjonsklausul og Kommisjonen arbeider nå med å forberede forslag til revidert direktiv. Innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen vil dermed kunne få større konsekvenser på lengre sikt, bl.a. i form av bedre beskyttelse av miljøet og nye utslippsforpliktelser.

Direktivet inneholder krav om at de lover, reguleringer og administrative ordninger som er nødvendige for å overholde utslippsforpliktelsene skal være iverksatt innen 27.11.2002. Norge har i dag lovverk som dekker samtlige av de utslippskilder det er aktuelt å regulere.

Sakkyndige instansers merknader

Direktivet ble 21.06.2002 sendt på offentlig høring til 130 instanser. 37 høringsinstanser besvarte henvendelsen. 23 av disse hadde synspunkter til saken.

Norges Rederiforbund, Statens forurensningstilsyn, Statens vegvesen, Folkehelseinstituttet og Landsorganisasjonen i Norge ser positivt på eller uttrykker at de ikke har innvendinger mot at direktivet tas inn i EØS-avtalen. Norsk institutt for vannforskning (NIVA) anbefaler at Norge inntar en aktiv holdning i samarbeidet med EU om direktivet og videre arbeid for fortsatte reduksjoner i utslipp av nitrogen og svovel.

Norsk Petroleumsinstitutt (NP) mener direktivet ikke bør innlemmes i EØS-avtalen og begrunner sitt syn med at slik innlemmelse vil kunne svekke avtaleverket under ECE-konvensjonen om langtransportert grenseoverskridende luftforurensning i forhold til EUs interne forhandlingsprosesser. NP mener videre at, dersom direktivet tas inn i EØS-avtalen, bør det sikres at Norge alltid vil kunne velge samme forpliktelse som i tilsvarende ECE-protokoll.

Flere av høringsinstansene hadde synspunkter vedrørende hvilke tiltak og virkemidler Norge bør gjennomføre nasjonalt for å overholde utslippsforpliktelsene i Gøteborgprotokollen og eventuelt EØS-avtalen.

Rettsakten behandles i EØS-spesialutvalget for miljø der Miljøverndepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Finansdepartementet, Olje- og energidepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Landbruks- og matdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet, Samferdselsdepartementet og Utenriksdepartementet er representert.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

Kapittel IV Kjemikalier, industrifare, bioteknologi

32003 D 0556 Kommisjonsanvedtak 2003/556/EF av 23. juli 2003 om retningslinjer for utvikling av nasjonale strategier og beste mulige praksis for å sikre sameksistens av genmodifiserte avlinger med konvensjonelt og økologisk jordbruk (vedl XX kap IV MD)

Sammendrag av innhold

Formålet med kommisjonsvedtaket er å gi retningslinjer for hvilke tiltak medlemslandene kan innføre for å motvirke innblanding av genmodifiserte organismer i konvensjonelle og økologiske avlinger. Tiltakene skal sikre at den enkelte bonde selv skal kunne velge mellom å dyrke genmodifiserte, konvensjonelle eller økologiske avlinger, uten at en bondes valg påvirker andre bønders valgmulighet. De skal også bidra til å sikre at forbrukerne skal kunne velge mellom genmodifiserte, konvensjonelle og økologiske produkter. Vedtaket angir generelle prinsipper og faktorer som medlemslandene bør ta i betraktning. Det anbefales blant annet at man bør ta utgangspunkt i eksisterende metoder for adskillelse av ulike typer landbruksplanter og at tiltakene bør være effektive, kosteffektive og proporsjonale. Ulike nivåer for sameksistens, kilder til utilsiktet GMO-innblanding, terskelverdier for merking og særtrekk ved ulike typer planter fremheves som faktorer som bør tas i betraktning. Det inneholder også en indikativ liste over tiltak. Blant disse er ulike kumulative tiltak, tiltak på den enkelte jordbruksenhet, samarbeid mellom nærliggende enheter, overvåkingssystemer, registre, utdanning, dokumentasjon, informasjonsutveksling og forliksprosedyrer.Rettsakten er ikke en oppfølgning av internasjonale avtaler.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

Kapittel V Avfall

32006 L 0021 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2006/21/EF av 15. mars 2006 om håndtering av avfall fra utvinningsindustrien og om endring av direktiv 2004/35/EF (vedlegg XX kap V MD)

Sammendrag av innhold

Bakgrunnen for EU-kommisjonens utarbeidelse av et regelverk om håndtering av avfall fra mineralindustrien er bl.a. to alvorlige hendelser for få år siden der dambrudd forårsaket spredning av store mengder forurensninger til omgivelsene med store miljøkonsekvenser. Hendelsene gjorde at det ble satt økt fokus på både miljømessige og sikkerhetsmessige aspekter ved gruvevirksomhet, og det ble fra flere hold etterlyst en gjennomgang og endring av regelverket.

Det har dessuten vist seg at enkelte av kravene i deponidirektivet (1999/31/EF) er lite egnet til å regulere avfall fra mineralindustrien, og det ble derfor i år 2000 besluttet å utarbeide et eget direktiv med krav som er skreddersydd for å håndtere avfall fra mineralindustrien. Det ble samtidig startet prosesser med sikte på å revidere det såkalte Seveso II-direktivet, slik at dette også skal omfatte ulykker ved gruvevirksomhet, og å utarbeide et referansedokument om beste tilgjengelige teknikker (BAT) for håndtering av avgang og steinavfall fra gruveindustrien, jf. IPPC-direktivet 1996/61/EF.

Formålet med det nye direktivet (heretter kalt ”mineralavfallsdirektivet”) er å forhindre eller redusere negative helse- og miljømessige effekter i forbindelse med håndtering av avfall fra mineralindustrien. Forslaget omfatter krav som skal ivareta både forurensningsmessige og sikkerhetsmessige hensyn. Direktivet omfatter håndtering av avfall fra prospektering, utvinning, bearbeiding og lagring av mineralressurser og fra drift av steinbrudd (heretter kalt ”utvinningsavfall”). Smelting regnes i denne sammenheng ikke som bearbeiding, og avfall fra metallurgisk industri er derfor ikke omfattet. Avfall som ikke er typisk for mineralindustrien (husholdningsavfall, spillolje, batterier, utrangerte kjøretøyer etc.) og avfall fra utvinning av mineralressurser offshore er også unntatt fra direktivet.

I direktivteksten sies det ellers eksplisitt at avfall som omfattes av mineralavfallsdirektivet ikke samtidig skal omfattes av deponidirektivet (1999/31/EF).

Et sentralt krav i mineralavfallsdirektivet er at det skal foreligge tillatelse fra ansvarlig myndighet før en ny ”waste facility” (heretter kalt ”avfallsfasilitet”) for utvinningsavfall kan anlegges og tas i bruk. Med avfallsfasiliteter menes her for eksempel sedimentasjonsbassenger for flotasjonsavfall og tipper for forskjellige typer fast utvinningsavfall.

Et annet sentralt krav i direktivet er at det skal utarbeides en avfallshåndteringsplan for hver avfallsfasilitet. Avfallshåndteringsplanen skal omfatte hele ”livsløpet” til avfallsfasiliteten, herunder konstruksjon, drift, avslutning og etterdrift, og skal inneholde nok informasjon til at myndighetene kan vurdere om kravene i direktivet overholdes. Det stilles også krav om at utvinningsavfall skal karakteriseres med hensyn til fysiske og kjemiske egenskaper.

Direktivet fokuserer ellers sterkt på sikkerhetsmessige forhold, og det stilles krav om at medlemslandene skal sørge for at alle avfallsfasiliteter som omfattes av direktivet klassifiseres i kategori A eller B. Kategori A skal omfatte avfallsfasiliteter som kan representere en betydelig potensiell fare for omgivelsene, for eksempel ved at dambrudd medfører ras og flom nedstrøms avfallsfasiliteten. Kategori B skal omfatte alle andre avfallsfasiliteter. Den ansvarlige for en kategori A-lokalitet skal utarbeide en beredskapsplan for eget område, mens ansvarlige myndigheter får ansvaret for å utarbeide tilsvarende beredskapsplaner for øvrige områder som kan bli berørt ved større ulykker.

Direktivet åpner for deponering av utvinningsavfall i sjø eller ferskvann, forutsatt at dette gjøres på en måte som ikke kommer i konflikt med kravene i EUs rammedirektiv for vann (2000/60/EF).

Det stilles videre krav om etablering av en finansiell garanti med sikte på å sikre forsvarlig avslutning og etterdrift av avfallsfasiliteter i henhold til direktivets krav. Garantien skal være etablert før en avfallsfasilitet tas i bruk. Garantibeløpet skal fastsettes av myndighetene på grunnlag av en stedsspesifikk behovsvurdering og skal justeres jevnlig i takt med endringer i forventet behov.

Avfallsfasiliteter for inert utvinningsavfall og ikke-forurenset jord er unntatt fra flere av kravene i direktivet, bl.a. kravet om tillatelse og finansiell garanti. Dette vil bl.a. innebære at for eksempel et stort antall steinbrudd vil kunne få forenklede krav. Krav om avfallshåndteringsplan vil imidlertid bli gjort gjeldende for alle avfallsfasiliteter som omfattes av direktivet.

Direktivet stiller ellers krav om at ansvarlig myndighet i medlemslandene skal inspisere avfallsfasiliteter før disse tas i bruk og deretter jevnlig i drifts- og etterdriftsfasen.

Videre kreves det at medlemslandene skal sørge for at nedlagte avfallslokaliteter som medfører eller kan medføre alvorlige negative helse- og miljøeffekter blir kartlagt og overvåket.

Direktivet skal implementeres i medlemslandene innen 2 år etter ikrafttredelse. For eksisterende avfallsfasiliteter gjøres det gjeldende et sett med overgangsbestemmelser.

Kommisjonen skal innen 2 år etter ikrafttredelse utarbeide tekniske retningslinjer for bl.a. etablering av finansielle garantiordninger, gjennomføring av inspeksjoner, klassifisering av avfallslokaliteter etc. Medlemslandene skal rapportere status for oppfølgingen av direktivets krav til kommisjonen hvert 3 år.

Merknader

Gjeldende norsk regelverk og politikk på område:

Forurensningsloven gir hjemmel for å stille krav til håndtering og disponering av avfall, inkludert avfall fra mineralindustrien, i forskrifter og enkeltvedtak.

Forskrift om gjenvinning og behandling av avfall (avfallsforskriften) kap. 9 om deponering av avfall av 01.06.04, fastsatt i medhold av forurensningsloven, regulerer deponering av avfall på land. Forskriften er først og fremst tilpasset deponering av ”kommunalt avfall”, men omfatter også deponering av for eksempel produksjonsavfall fra industribedrifter i bedriftsinterne deponier. Et sentralt krav i forskriften er at den ansvarlige for deponiet skal ha tillatelse fra forurensningsmyndigheten. Avfall fra mineralindustrien er i utgangspunktet omfattet av forskriften, men det er likevel gjort et spesifikt unntak for "ordinært inert gruve- og steinbruddsavfall". Kravene i det nye mineralavfallsdirektivet vil utfylle kravene i avfallsforskriftens kap. 9 og bidra til å klargjøre grenseoppgangen mellom utvinningsavfall og annet avfall.

Større virksomheter som driver utvinning av mineraler vil som en hovedregel ha en tillatelse etter forurensningsloven som er gitt av SFT. Disse tillatelsene vil normalt omfatte alle sider ved virksomheten som kan medføre forurensning, herunder avfallshåndtering/deponering. Andre virksomheter, som for eksempel pukkverk, kan ha tillatelse fra Fylkesmannen. Et betydelig antall mindre virksomheter, som for eksempel rene steinbrudd, drives også uten at det er stilt spesifikke miljøkrav etter forurensningsloven.

Plan- og bygningsloven gir kommunen hjemmel for å stille krav vedrørende bl.a. arealbruk og påvirkning av helse og miljø i forbindelse med etablering av for eksempel avfallsdeponier. Det antas at de aller fleste mindre virksomheter som nå vil bli omfattet av mineralavfallsdirektivet vil være regulert i henhold til plan- og bygningsloven og at det eventuelt i enkelte tilfeller også kan ha blitt stilt krav i henhold til kommunehelsetjenesteloven. Enkelte større virksomheter fungerer imidlertid som eget bygningsråd innenfor eget bedriftsområde.

Forskrift om konsekvensutredninger etter plan- og bygningsloven kommer til anvendelse ved etablering av større ny virksomhet som omfatter utvinning av mineraler. Forskriften krever at de miljømessige konsekvensene skal være tilfredsstillende utredet før utvinning starter.

Mineralindustrien reguleres for øvrig også gjennom regelverk fastsatt av Nærings- og handelsdepartementet og Bergvesenet med Bergmesteren for Svalbard.

Direktivet vil kreve endringer i norsk regelverk. Det legges opp til at direktivet gjennomføres ved at det fastsettes et nytt kapittel om mineralavfall i avfallsforskriften.

Direktivet vil sannsynligvis også i innebære at det må gjøres endringer i tillatelser etter forurensningsloven gitt til virksomheter som driver utvinning av mineralressurser og håndtering av utvinningsavfall.

Direktivet vil medføre noe merarbeid for berørte myndigheter i Norge i forbindelse med nødvendige endringer av forskrifter og tillatelser.

Direktivet stiller krav om at myndighetene skal utarbeide beredskapsplaner for områder som kan tenkes å bli rammet ved alvorlige ulykker i tilknytning til såkalte kategori A-fasiliteter. Det er ikke foretatt noen systematisk vurdering av avfallsfasiliteter mht. skadepotensial, men det synes likevel klart at ytterst få vil kunne bli klassifisert i kategori A. Kravet om beredskapsplaner i antas derfor ikke å ville få store konsekvenser, verken for myndighetene eller bransjen.

De økonomiske konsekvensene for de private aktørene i Norge antas å ville bli beskjedne, både for de relativt få som vil omfattes av direktivet i sin helhet, og for de mange mindre virksomhetene som vil få forenklede krav.

Kravet som stilles til avfallshåndteringsplan bør i stor grad være ivaretatt allerede gjennom generelle krav til internkontroll og eventuelle spesifikke krav fra kommunen og forurensningsmyndigheten i tillatelser. Kravene til karakterisering av avfall kan medføre visse kostnader til å få gjennomført nødvendige tester.

Innen pukk og grusbransjen ser man for seg at direktivet vil utvide avfallsbegrepet noe, ved at for eksempel lagrede hauger med finstoff inne på bedriftsområdet som virksomheten har problemer med å få solgt i utgangspunktet vil bli definert som avfall. For de dette gjelder, vil det måtte gjennomføres tester for å avklare om for eksempel massene er inerte.

Kravet om finansiell garanti for å sikre en miljømessig forsvarlig avslutning og etterdrift av lokaliteten vil kunne medføre økte kostnader for enkelte aktører. Kravet er i samsvar med prinsippet om at forurenser skal betale. Tilsvarende krav finnes allerede i deponidirektivet og i den norske avfallsforskriften kap. 9 om deponering. Erfaringene så langt tilsier at det vil kunne bli vanskelig å få etablert slike garantier som står seg i tilfelle konkurs. Kostnadene vil i stor grad avhenge av hvilke type ordninger som blir valgt.

For offentlige myndigheter vil direktivet heller ikke medføre store økonomiske konsekvenser, selv om arbeidet med å tilpasse regelverket og endre tillatelser vil kreve noe merarbeid for forurensningsmyndigheten.

Direktivets krav om kartlegging av nedlagte avfallslokaliteter som kan medføre alvorlig miljøpåvirkning antas ikke å innebære nevneverdige kostnader, siden alle slike lokaliteter av betydning antas å være relativt godt kartlagt allerede.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært til behandling i spesialutvalget for miljø, der Miljøverndepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Finansdepartementet, Olje- og energidepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Utenriksdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.

32006 R 1013 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1013/2006 om endring av rådsforordning (EF) nr. 259/93 om overvåking og kontroll av avfallstransport innen, inn i og ut av Det europeiske fellesskap (vedlegg XX kap V MD)

Sammendrag av innhold

Forordning (EF) nr. 1013/2006 om avfallseksport ble vedtatt 14. juni 2006, og skal fra 12. juli 2007 erstatte en tilsvarende eksisterende forordning. Denne er Rådsforordning 259/93 om overvåking og kontroll av avfallstransport innen, inn i og ut av Det europeiske fellesskap. Regelverket som er omfattet av EØS-avtalen, ble implementert i 1994, og inngår som vedlegg til avfallsforskriften kapittel 13. Revisjon skjedde i 2003.

Det nye regelverket vil som dagens regelverk fortsatt omfatte eksport og import av alle typer avfall som ikke i sin helhet dekkes av annet regelverk, og gi regler om hvilke prosedyrer som skal følges for diverse avfallstyper og eksportruter. Med nytt regelverk blir kortbetegnelsen endret fra transportforordningen til eksportforordningen, eller avfallseksportforordningen.

Nytt regelverk innebærer en omstrukturering av dagens transportforordning.

En hovedhensikt med revisjon av forordningen har vært å harmonisere EUs regelverk med likeartet regelverk på området. Tilpasningene i ny forordning er utført i forhold til Baselkonvensjonen (om grensekryssende transport av farlig avfall) og OECDs dokument C(2001)107, eller det såkalte OECD-vedtaket.

Større fokusering på tilsyn og kontroll er et annet viktig punkt i den nye forordningen. Andre vesentlige punkter er forenkling og klargjøring av utførselsprosedyrer, og strengere vilkår for utskiping av blandet kommunalt avfall.

Positive forventninger til nytt regelverk fra Kommisjonens side er bl.a. at nødvendig datautveksling i større grad skal skje elektronisk, at bedre samarbeid mellom myndighetene skal finne sted, og at det skal legges større vekt på inspeksjoner og stikkprøvekontroll. Veiledningsdokumenter vil bli laget etter hvert.

Hovedtrekk i eksportforordningen:

Teksten i forordningen er ganske kompleks og omfattende, men nye endringer er få. Diverse prosedyrerettede vilkår dominerer. I utdragene under er det stort sett bare tatt med tekst som kan forventes å påvirke norske aktører og myndigheter. Kontakten mellom Norge og tredjeland er liten hva gjelder notifisert avfallseksport, og regelverket mot tredjeland (del IV, V, VI) vil derfor ikke bli omtalt.

Forordningen består av en introduksjon, og artikler i sju deler (36 sider), med vedlegg:

- Del I: Virkeområde og definisjoner (artikkel 1 og 2)

- Del II: Eksport til et annet EU-land, evt. med transitt via tredjeland (artikler 3 – 32)

- Del III: Eksportregulering nasjonalt (artikkel 33)

- Del IV: Eksport fra EU til tredjeland (artikler 34 – 40)

- Del V: Import til EU fra tredjeland (artikler 41 – 46)

- Del VI: Transitt gjennom EU ved eksport mellom tredjeland (artikkel 47 og 48)

- Del VII: Andre bestemmelser (artikler 49 – 64)

- Vedlegg: 62 sider.

Introduksjon:

Viktige punkter er nr. 7 om tilsyn, nr. 8 om minimering av farlig avfall, og nr. 13 om nasjonale hensyn. Punkt nr. 20 handler om nærhetsprinsippet, og prinsipp for gjenvinningsprioritet og selvforsynt kapasitet. Det siste punktet nevner også et integrert nett av behandlingsanlegg, og IPPC.

Artikkel 1 - virkeområde:

Forordningen fastsetter prosedyrer og kontrollregler for avfallseksport, og tar hensyn til avfallets opprinnelse, bestemmelsessted, og transportrute. Andre forhold som virker inn er avfallstyper og behandlingsmåter.

Transportruter kan være disse: a) mellom medlemsland, innen EU eller med transitt gjennom tredjeland, b) import til EU fra tredjeland, c) eksport fra EU til tredjeland, og d) transitt gjennom EU, på vei til eller fra tredjeland.

Unntak fra forordningen er:

- driftsavfall fra skip og offshoreplattformer, om det er dekket av Marpol,

- avfall som oppstår på kjøretøyer, tog, fly og skip, til det er disponert,

- radioaktivt avfall, se direktiv 92/3/Euratom,

- forsendelser av animalske biprodukter, se forordning 1774/2002,

- visse typer avfall nevnt i avfallsdirektivet, 2006/12/EC,

- avfall fra Antarktis til EU, som harmoniserer med Antarktis-traktaten,

- avfall fra væpnede styrker eller hjelpeorganisasjoner, men melding skal gis,

- avfall fra Antarktis til andre land med transitt gjennom EU, se art. 36 og 49

- avfall i transport internt i et EU-land, men se artikkel 33.

Artikkel 3 – prosedyreramme:

Hovedregelen er at eksportavfall skal underlegges en prosedyre med skriftlig melding og søknad om myndighetssamtykke. Dette gjelder for:

- alt avfall til sluttbehandling,

- avfall til gjenvinning som er listet i vedlegg IV (bl.a. Basel) og IVA,

- avfall til gjenvinning ikke listet som enkeltpost i vedlegg III, IIIB, IV eller IVA,

- blandinger av avfall til gjenvinning ikke listet som enkeltpost i III, IIIB, IV eller IVA (men ikke om avfallet gjenfinnes som post i IIIA).

Informasjonskrav alene er imidlertid tilstrekkelig for avfall som skal til gjenvinning (artikkel 18) i en mengde som overskrider 20 kg, og dersom listing i vedlegg III forekommer. Det er ellers forutsatt at sammensetningen ikke hindrer miljøriktig gjenvinning, og at blandinger er i samsvar med artikkel 58.

Unntakstilfeller gjelder for avfall listet i vedlegg III, dersom avfallet har farlige egenskaper vist i vedlegg III i direktiv 91/689/EEC. I så fall gjelder artikkel 58, og prosedyre som for avfall i forordningens vedlegg IV. Analyseavfall til laboratorier er unntatt fra ordinær prosedyre, se artikkel 18. Maksimalvekt for avfallet er 25 kg. Blandet kommunalt avfall (20 03 01) innsamlet fra private husholdninger skal være gjenstand for vilkår som gjelder for sluttbehandling, uansett faktisk disponering.

Artikkel 4 - notifisering (melding):

Søknad om eksport skal sendes gjennom avsendermyndigheten, i samsvar med artikkel 13, og på anviste skjema i vedlegg. Er ikke melderen produsent, skal denne eller erstatter også signere meldingen. Dokumentasjon oppført i vedlegg II skal følge med. Avsendermyndighet godkjenner meldingen først, men andre myndigheter kan så kreve tilleggsdokumentasjon. Mottakermyndighet har det siste ordet i godkjenningen av en komplett melding. Det skal foreligge en kontrakt (art. 5) og en finansiell garanti (art. 6). Meldingens dekningsområde gjelder transport av avfallet fra opprinnelig avsendersted, og inkluderer interim og ikke-interim gjenvinning eller sluttbehandling. Dersom påfølgende interim behandling eller ikke-interim behandling foretas i et annet land enn først oppgitte destinasjonsland, skal ikke-interim behandling og navn på tilhørende behandlingsland oppgis i meldingen. Artikkel 15 gjelder. Bare en avfallskode skal dekkes av hver melding, med visse unntak.

Artikkel 6 - finansiell garanti:

Når notifikasjon skal skje, er eksporten underlagt et krav om at søkeren må framskaffe en finansiell garanti eller tilsvarende forsikring i tilfelle retur skulle bli aktuelt. Retur kan skje ved at behandlingen ikke blir komplett, eller ved illegal transport. Garantien skal dekke transportkostnader, kostnader ved full avfallsbehandling, og kostnader for lagring av avfallet i inntil 90 dager.

Dersom det skjer import inn til EU, kan også mottakermyndigheten avgjøre om det skal etableres en tilleggsgaranti.

Det skal utstedes bevis fra behandlingsbedrifter på at omsøkt behandling har funnet sted for å frigi garantibeløpet.

Merknader

Eksportforordningen er hjemlet i artikkel 175 om beskyttelse av miljø i Amsterdam-traktaten, en oppdatering av EF-traktaten (Romatraktaten artikkel 130).

Endringene som gjelder system for nasjonalt tilsyn med eksportavfall, og prosedyre for blandet kommunalt avfall, er antakelig de viktigste for ny norsk tilpasning, og er nærmere omtalt under.

1) System for nasjonalt tilsyn med eksportavfall

Det skal etableres et passende nasjonalt tilsyns- og kontrollsystem for eksportavfall. Dagens forordning har ingen tilsvarende artikkel om kontroll. System som velges kan legges tett opptil et felles system som gjelder for EU-landene, se artikkel 33 (sitat):

Artikkel 33 - anvendelse av forordningen på innenlandsk område:

1. Hvert medlemsland skal etablere et egnet system for tilsyn og kontroll av eksportavfall innen egen jurisdiksjon. Systemet skal ta hensyn til behovet for sammenheng med det allmenne systemet som er satt opp under del II og VII.

2. Hvert medlemsland skal informere Kommisjonen om sitt system for tilsyn og kontroll av avfallseksport. Kommisjonen skal informere alle medlemslandene om dette.

3. Hvert medlemsland kan om ønskelig anvende systemet som er presentert i del II og VII innen egen jurisdiksjon.

Med artikkel 49 om beskyttelse av miljøet blir generelle tilsynsplikter hos utnevnt myndighet (Norge: SFT) presentert. Tilsynet blir mer konkret beskrevet i artikkel 50. Der går det fram hvilke former for kontroll som bør utføres, men omfanget eller hyppigheten av kontrollen er det ikke stilt konkrete krav om. Artikkelen lyder i sin helhet:

Artikkel 50 - håndheving i medlemslandene:

1. Hvert medlemsland skal utarbeide regler om straff for brudd mot bestemmelser i forordningen, og skal treffe alle nødvendige tiltak for å sikre seg at disse blir gjennomført. Straffereaksjonene som velges må være slagkraftige, virke forholdsmessig inn, og ha preventiv virkning. Kommisjonen skal varsles om medlemslandenes nasjonale lovgivning for forebygging og påvisning av illegal eksport, og straffeutmåling for slik eksport.

2. Hvert medlemsland skal blant annet legge til rette for inspeksjon av anlegg i samsvar med artikkel 13 i direktiv 2006/12/EC og ved egne håndhevingstiltak. Det skal tas stikkprøver av eksportavfall, eller i forbindelse med gjenvinning eller sluttbehandling av dette.

Kontroll med utskipninger skal spesielt være knyttet til aktiviteter:

(a) på stedet der avfallet oppstår, utført sammen med avfallsprodusent, besitter eller søker;

(b) ved bestemmelsesstedet, utført sammen med mottaker eller behandlingsanlegget;

(d) mens utskiping pågår innen EU.

Kontroll med utskipninger skal inkludere inspeksjon av dokumenter, bekreftelse av identitet og (der det er velegnet) fysisk kontroll med avfallet.

Hvert medlemsland skal samarbeide med andre medlemsland, både bilateralt og multilateralt, for å lette forebygging og påvisning av illegal eksport.

Hvert medlemsland skal oppgi medlemmer i sin permanente stab som er ansvarlig for samarbeidet nevnt i punkt 5 og oppgi fokusmedlem(mer) for fysisk kontroll nevnt i punkt 4. Informasjonen skal bli sendt til Kommisjonen som skal distribuere en sammenstilt liste til korrespondentene nevnt i artikkel 54.

På anmodning fra et annet medlemsland kan et medlemsland gå til søksmål mot personer mistenkt for å være engasjert i ulovlig avfallseksport, og som er i landet.

2) Prosedyre for blandet kommunalt avfall

Artikkel 3 (5) omhandler eksport av blandet kommunalt avfall som husholdningsavfall og tilsvarende. Avfallet skal være underlagt samme prosedyreregler som om avfallet var eksportert til sluttbehandling, uavhengig av faktisk behandlingsmåte. Dette gjør at SFT får større adgang til å nekte enkelteksporter eller på generelt grunnlag, spesielt til andre nordiske land. Punktet lyder i sin helhet:

Artikkel 3, punkt 5 - blandet kommunalt avfall:

Eksport av blandet kommunalt avfall (listepost 20 03 01) innsamlet fra private husholdninger, og som skal til anlegg for gjenvinning eller sluttbehandling, skal i samsvar med denne forordningen underlegges samme bestemmelser som gjelder for eksport til sluttbehandling. Dette inkluderer også tilsvarende avfall fra andre produsenter, når innsamlingen dekker disse.

Om SFT velger å benytte dette vilkåret til å nekte slik transport, er ikke avgjort. Sorteringsgrader er så langt ikke definert i denne sammenhengen. Det vises ellers til artikkel 19 om forbud mot blanding underveis, og artikkel 30 om særskilte bilaterale avtaler for grenseområder.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten ble behandlet i spesialutvalget for miljø 11. oktober 2006 og ble da vurdert som foreløpig relevant og akseptabel. Rettsakten ble endelig behandlet ved skriftlig prosedyre i november 2006. Erstatningen av dagens transportforordning med eksportforordningen anses å være i samsvar med norsk politikk på området. Norge har ikke vært representert i Kommisjonens ekspertgruppe som har utarbeidet forslaget til eksportforordningen, og har heller ikke deltatt i noen debattgrupper underveis.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene

32007 R 0801 Kommisjonsforordning (EF) nr. 801/2007 av 6. juli 2007 vedrørende eksport til gjenvinning av visse typer avfall nevnt i vedlegg III eller IIIA til forordning (EF) nr. 1013/2006 til visse land der OECDs vedtak om kontroll med grensekryssende transport av avfall ikke får anvendelse (vedlegg XX kap V MD)

Sammendrag av innhold

Forordning (EF) 801/2007 er gitt med grunnlag i ny forordning om eksport av avfall (eksportforordningen), (EF) 1013/2006, som trådte i kraft i EU 12. juli 2007. Eksportforordningen er foreløpig ikke inntatt i EØS-avtalen, men ventes innlemmet i løpet av kort tid. Eksportforordningen har blant annet bestemmelser om eksport av avfall til land der OECDs vedtak om kontroll med grensekryssende transport av avfall ikke får anvendelse (heretter kalt ikke-OECD-land). Bestemmelsene er i all hovedsak en videreføring av bestemmelsene i den gamle eksportforordningen (EØF) 259/93, som nå er opphevet. I henhold til art. 37 skal Kommisjonen ta kontakt med alle ikke-OECD-land og be om tilbakemelding på om de godtar eksport til gjenvinning av ikke-farlig avfall fra EU til sitt land og hvilke kontrollprosedyre de eventuelt vil at skal benyttes i mottakerlandet. Bakgrunnen for bestemmelsene er ønsket om å respektere ikke-OECD-landenes ønsker på dette feltet. Flere land ønsker av ulike grunner slike begrensninger.

Forordning (EF) 801/2007 er en sammenstilling av tilbakemeldinger fra ikke-OECD-landene og oppstiller regler for hvilket avfall som kan eksporteres og hvilke kontrollprosdyrer som skal følges i det enkelte land. For land som ikke har svart gjelder hovedregelen om skriftlig samtykke før eksport kan skje, jf. hovedforordningen. Forordningen erstatter forordning (EF) 1547/1999.

Merknader

Forordningen antas ikke å ha konsekvenser av betydning for Norge.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten behandles i Spesialutvalget for miljø.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

-NÆRINGS- OG HANDELSDEPARTEMENTET

Vedlegg II Tekniske forskrifter, standarder, prøving og sertifisering

Kapittel IX Måleinstrumenter

32007 L 0013 Kommisjonsdirektiv 2007/13/EF av 7. mars 2007 om endring i vedlegg II til rådsdirektiv 71/316/EØF om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning med hensyn til felles bestemmelser om både måleinstrumenter og metoder for metrologisk kontroll (vedlegg II kap IX NHD)

Sammendrag av innhold

Direktiv 2007/13/EF endrer vedlegg II i direktiv 71/316/EØF. Det opprinnelige direktivet fra 1971 inneholder regler om gjensidig anerkjennelse av kontroll med måleredskaper som gjøres tilgjengelig på EØS-markedet. I den forbindelse fastsetter vedlegg II ulike bokstavkoder som måleredskapet skal merkes med ved kontroll. Hver medlemsstat har sin egen bokstavkode. Som følge av utvidelsen av EU, fastsetter endringsdirektivet fra 2007 bokstavkoder for de nye medlemsstatene.

Merknader

Direktiv 71/316/EØF er ikke implementert i norsk rett, men prinsippet om gjensidig anerkjennelse fremgår av lov 31. oktober 1946 nr. 2 om mål og vekt § 22. Det fremgår her at måleredskaper skal godkjennes av Justervesenet "eller et annet organ Norge har forpliktet seg til å godta gjennom internasjonale avtaler". Denne bestemmelsen ble tatt inn i lov om mål og vekt ved inngåelse av EØS-avtalen.

Siden bokstavkodene i vedlegg II til direktiv 71/316/EØF ikke er implementert i norsk rett, vil heller ikke endringen i dette vedlegget ha noen betydning for norske regler.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 L 0045 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2007/45/EF av 5. september 2007 om nominelle mengder for ferdigpakkede produkter, som opphever rådsdirektivene 75/106/EØF og 80/232/EØF og endrer rådsdirektiv 76/211/EØF (vedlegg II kap IX NHD)

Sammendrag av innhold

Direktiv 2007/45/EF om nominelle mengder for ferdigpakninger erstatter direktiv 75/106/EØF om nominelle mengder for væskeprodukter og direktiv 80/232/EØF om nominelle mengder for andre ferdigpakkede produkter. Begge disse direktivene oppheves ved 2007-direktivet.

Hovedendringen i direktiv 2007/45/EF er at det bare er krav til obligatoriske volumstørrelser for vin og sprit som videreføres. Det gjøres noen endringer i de obligatoriske størrelsene. F.eks. gjøres det følgende endringer for obligatoriske størrelser for sprit:

· Alle nominelle størrelser på mindre enn 10 cl avskaffes og erstattes med fri markedsføring av enhver størrelse mindre enn 10 cl.

· Alle nominelle størrelser på mer enn 2,0 liter avskaffes og det vil bli tillatt å markedsføre enhver størrelse større enn 2,0 liter.

· En ny nominell størrelse på 1,75 liter innføres.

For medlemsland som i dag har krav til obligatoriske størrelser for melk, smør, tørket pasta og kaffe, kan disse kravene videreføres inntil 11. oktober 2012. Obligatoriske størrelser for hvitt sukker kan videreføres til 11. oktober 2013. Norge har ikke obligatoriske størrelser for disse produktene, slik at denne overgangsordningen er ikke relevant for Norge.

Direktiv 2007/45/EF endrer også virkeområde for direktiv 76/211/EØF om e-merking, men denne endringen er ikke relevant for Norge.

Merknader

Direktivene fra 1975 og 1980 om nominelle mengder som gjelder i dag, er gjennomført i norsk forskrift 8. juni 1995 nr. 553 om obligatoriske vekt- og volumstørrelser for visse produkter. Denne forskriften må endres som følge av nytt direktiv 2007/45/EF. Direktiv 2007/45/EF er vedtatt i EU og har gjennomføringsfrist 11. oktober 2008 med felles ikrafttredelse 11. april 2009.

Direktiv 2007/45/EF er EØS-relevant og akseptabelt for Norge.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

Vedlegg VIII Etableringsrett

32006 L 0123 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2006/123/EF av 12. desember 2006 om tjenester i det indre marked (vedlegg VIII NHD)

Sammendrag av innhold

Prosessen i EU og Norge:

Europakommisjonen (Kommisjonen) la 13. januar 2004 fram et forslag til et rammedirektiv for tjenester i det indre marked, COM(2004) 2 Final (tjenestedirektivet). Direktivet er hjemlet i EF-traktaten artiklene 47 (2), 55, 71 og 80 (2). Det første forslaget ble 5. februar 2004 sendt på en bred og grundig høring blant departementene, underliggende etater og interesseorganisasjoner, med høringsfrist 19. mars 2004. Det har gjennom hele prosessen vært arrangert flere møter med partene i arbeidslivet. Norge sendte 29. november 2004 kommentarer til forslaget til det nederlandske EU-formannskapet. Kommisjonens forslag ble behandlet av fagkomiteen i Europaparlamentet (IMCO) 22. november 2005. Den 19. desember 2005 ble tjenestedirektivet drøftet i Spesialutvalget for handelsforenkling. Norge sendte nye kommentarer til EU 2. februar 2006. Parlamentet behandlet forslaget i plenum 14.–16. februar 2006. Kommisjonen la på grunnlag Parlamentets forslag frem et nytt utkast 4. april 2006. Det nye forslaget ble sendt på høring i Norge med frist for svar 9. mai 2006. Norge sendte kommentarer til Rådet og Parlamentet 24. mai 2006. Tjenestedirektivet ble behandlet av Rådet på det uformelle konkurranseevnerådsmøtet 29. og 30. mai 2006. Kun mindre tekniske endringer ble gjort i forhold til Kommisjonens forslag. Rådet kom til formell enighet om tjenestedirektivet 24. juli 2006. Tjenestedirektivet ble sendt til Parlamentet i september 2006. Avstemning i IMCO ble holdt 23. oktober 2006, 26 stemte for, 4 mot. Det ble ikke gjort noen endringer i direktivet i forhold til Rådets posisjon. Ingen av de 42 endringsforslagene fikk flertall i plenumsvoteringen i Parlamentet 15. november 2006. Den 12. desember 2006 ble tjenestedirektivet formelt vedtatt av Rådet. Det ble publisert 27. desember som direktiv 2006/123/EF. Implementeringsfristen er 3 år fra dagen etter publiseringsdatoen, det vil si 28. desember 2009. NHD sendte tjenestedirektivet på en ny åtte-ukers høring den 22. desember 2006, med høringsfrist 22. februar 2007. Det kom inn 109 høringssvar fra 65 forskjellige institusjoner.

Formål og virkeområde:

Formålet med det foreslåtte tjenestedirektivet er å bidra til at det indre marked for tjenester fungerer som forutsatt i EØS-avtalen, ved å fjerne uberettigede barrierer som hindrer fri bevegelse av tjenester og å sikre fri etablering for tjenesteytere. Direktivet gjelder i utgangspunktet alle tjenester som er omfattet av EF-traktaten, jf. direktivet artikkel 1 jf. artikkel 4 nr. 1 jf EF artikkel 50. Direktivet gjelder kun tjenester som er konkurranseutsatte, og pålegger ikke medlemsstatene å liberalisere tjenester. Det er opp til statene selv å definere hvilke tjenester som faller inn under begrepet tjenester av allmenn interesse, og som dermed faller utenfor direktivets virkeområde, og hvilke som defineres som tjenester av allmenn økonomisk interesse, som er unntatt fra deler av direktivet. Tjenestedirektivet påvirker ikke medlemslandenes arbeidsrett, verken i lov, kontrakt eller i tariffavtaler. Det omfatter ikke forhandling, inngåelse eller anvendelse av kollektive avtaler. Strafferett, skatterett og inndriving av skatt samt trygderett er ikke omfattet. I den grad tjenester er regulert av annen EF-rett omfattes de ikke av tjenestedirektivet. Finansielle tjenester, elektronisk kommunikasjon og transporttjenester er derfor ikke omfattet. Det er gjort unntak for helsetjenester, spilletjenester, audiovisuelle tjenester (bl.a. radio, tv og kino), vikarbyråtjenester, havnetjenester, juridiske tjenester som tilbys av notarius eller fogder og ikke er regulert av andre EF-regler, sosiale tjenester og private sikkerhetstjenester.

Rett til etablering:

Tjenestedirektivet inneholder regler om tjenesteyteres rett til etablering. Tjenesteytere må forholde seg til reglene i det landet de ønsker å etablere seg i. Tillatelser kan kreves dersom: Kravene ikke er diskriminerende, behovet for tillatelse kan begrunnes i ”…overriding reasons…” jf. definisjon i art. 4, mindre restriktive tiltak ikke er hensiktsmessig, tiltaket er proporsjonalt dvs. tiltaket skal ikke gå lenger enn nødvendig for å oppnå målet med tiltaket, kravene er klare, presise og objektive og offentliggjort, og sammenlignbare krav ikke allerede er oppfylt av tjenesteyteren i en annen EU/EØS-stat. Det kan ikke stilles krav om at man skal ha en viss nasjonalitet, eller være bosatt i det landet man ønsker å etablere seg i. Det kan heller ikke stilles krav om at man kun skal kunne være etablert i én medlemsstat. Medlemsstatene skal vurdere om nasjonalt regelverk er i tråd med direktivet, og endre regler som eventuelt ikke er det.

Midlertidig tjenesteyting:

Tjenestedirektivets artikkel 16 sier at medlemsstatene skal respektere tjenesteyteres rett til å yte tjenester på midlertidig basis på deres territorium. Vertslandet kan anvende sine regler så lenge de er rettferdiggjort ut fra hensynet til offentlig politikk, helse, miljø og sikkerhet. I tillegg må reglene være nødvendige, proporsjonale og ikke-diskriminerende. Vertslandet skal ikke kunne kreve at tjenesteyteren må etablere seg i vertslandet. Fra bestemmelsene om midlertidig tjenesteyting er det gjort unntak for tjenester av allmenn økonomisk interesse, samt spesifikke unntak blant annet for posttjenester, og tjenester knyttet til distribusjon av elektrisitet, gass og vann. Regler som følger av utsendingsdirektivet (96/71/EF) som er innlemmet i EØS-avtalen og medfører at det er lovregulerte/allmenngjorte lønns- og arbeidsvilkår i Norge som skal anvendes, er unntatt fra artikkel 16.

Administrativt samarbeid:

Medlemsstatene skal kartlegge og hvis mulig forenkle prosedyrer tjenesteytere må gjennomgå for å få tilgang til markedet og for å utøve tjenester. Der det er hensiktsmessig skal det benyttes standardiserte skjema som skal være likeverdige med sertifikater, attester og lignende som viser at krav i forbindelse med etablering i hjemstaten er oppfylt. Det skal opprettes kontaktpunkter i hver medlemsstat,der tjenesteytere skal få all informasjon som er nødvendig for å starte en virksomhet. Vertslandet fører tilsyn med at tjenesteytere på deres territorium overholder de krav som vertslandet kan stille overfor dem. Etableringslandet fører tilsyn med de bestemmelser de kan anvende overfor tjenesteytere som yter tjenester i andre land på midlertidig basis. Myndighetene i etableringslandet og vertslandet har plikt til å samarbeide om tilsynet

Merknader

Det er viktig å arbeide for å redusere handelsbarrierer. Dette må imidlertid kombineres med en god sosial modell. Hensynet til fri bevegelse av tjenester må balanseres med hensynet til helse, miljø, sikkerhet, forbrukerinteresser og lokaldemokrati. Dette har Regjeringen formidlet til de relevante aktørene i EU. Regjeringen har også formidlet at Norge er tilfreds med at prosessen med tjenestedirektivet har gått i riktig retning. Implementeringsfristen er 3 år fra dagen etter publiseringsdatoen, det vil si 28. desember 2009.

Sakkyndige instansers merknader

Etter at EU vedtok tjenestedirektivet 12. desember 2006, sendte Regjeringen direktivet på en ekstraordinær bred høring til alle interessenter med høringsfrist til 22. februar 2007. Nærings- og handelsdepartementet har fått inn ca. 100 høringssvar som nå gjennomgås.

Regjeringen er opptatt av et best mulig beslutningsgrunnlag. Den siste høringsrunden, som er den tredje, er en del av dette grunnlaget. Regjeringen går nå gjennom alle høringsuttalelsene, og vil vurdere de spørsmål tjenestedirektivet reiser punkt for punkt.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

Protokoll 31 om samarbeid på særlige områder utenfor de fire friheter

32006 R 0261 Rådsforordning (EF) nr. 261/2006 om endring av rådsforordning 1321/2004 om etablering av styringsstrukturer for de europeiske satellittbaserte radionavigasjonsprogrammene (prot. 31 NHD)

Sammendrag av innhold

Formålet med rådsforordning 261/2006 er å sikre at Galileo Supervisory Authority kan overta ansvaret for den resterende del av utviklingsfasen til satellittnavigasjonssystemet Galileo når Galileo Joint Undertaking slutter å operere pr. 31.12.2006. Rådsforordning 876/2002 som opprettet Galileo Joint Undertaking inneholder bestemmelser om at Galileo Joint Undertaking skal operere til utviklingsfasen av Galileo er over. På nåværende tidspunkt ligger det an til at det vil skje ved utgangen av 2008. Rådsforordning 1321/2004 opprettet Galileo Supervisory Authority som skulle være ansvarlig for utbyggings- og driftsfasen av Galileo. Ettersom Galieo Supervisory Authority allerede er opprettet og vil være operativt ved utgangen av 2006, foreslår Europakommisjonen at Galileo Joint Undertaking legges ved utgangen av 2006 og overfører sine oppgaver og eiendeler til Galileo Supervisory Authority. Dette vil hindre en duplisering av organisasjon og ressurser. Galileo Supervisory Authoritys mandat må som følge av dette endres til å kunne være ansvarlig for å fullføre utviklingsfasen av Galileo gjennom å overta Galileo Joint Undertakings oppgaver og eiendeler. Det er videre et behov for å endre forordningen, slik at den også åpner for at Galileo Supervisory Authority kan bedrive forskningsaktiviteter.

Merknader

En eventuell norsk deltakelse i utbyggings- og driftsfasen av Galileo vil bero på bilaterale forhandlinger som først vil være sluttført etter at denne forordningen trer i kraft. Dersom Norge ikke får en overgangsordning inntil de bilaterale forhandlingene er avsluttet, vil Norge kunne miste rettigheter i styringsorganene til Galileo i den resterende del av utviklingsfasen av Galileo, dvs ut 2008. Forordningen vil ikke innebære øvrige rettslige, administrative eller økonomiske konsekvenser for Norge.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet i spesialutvalget for transport der Samferdselsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Fiskeri- og Kystdepartementet, Justisdepartementet, Miljøverndepartementet, Utenriksdepartementet og Finansdepartementet er representert. Det avkom ingen merknader.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32006 R 1942 Rådsforordning (EF) nr. 1942/2006 av 12. desember 2006 om endring av rådsforordning (EF) nr. 1321/2004 om etablering av styringsstrukturer for de europeiske satellittbaserte radionavigasjonsprogrammene (prot 31 NHD)

Sammendrag av innhold

Formålet med rådsforordningen vedtatt 12.desember 2006 er å sikre at Galileo Supervisory Authority kan overta ansvaret for den resterende del av utviklingsfasen til satellittnavigasjonssystemet Galileo når Galileo Joint Undertaking slutter å operere pr. 31.12.2006.

Rådsforordning 876/2002 som opprettet Galileo Joint Undertaking inneholder bestemmelser om at Galileo Joint Undertaking skal operere til utviklingsfasen av Galileo er over. På nåværende tidspunkt ligger det an til at det vil skje ved utgangen av 2008. Rådsforordning 1321/2004 opprettet Galileo Supervisory Authority som skulle være ansvarlig for utbyggings- og driftsfasen av Galileo. Ettersom Galieo Supervisory Authority allerede er opprettet og vil være operativt ved utgangen av 2006, foreslår Europakommisjonen at Galileo Joint Undertaking legges ved utgangen av 2006 og overfører sine oppgaver og eiendeler til Galileo Supervisory Authority. Dette vil hindre en duplisering av organisasjon og ressurser.

Galileo Supervisory Authoritys mandat må som følge av dette endres til å kunne være ansvarlig for å fullføre utviklingsfasen av Galileo gjennom å overta Galileo Joint Undertakings oppgaver og eiendeler.

Det er videre et behov for å endre forordningen, slik at den også åpner for at Galileo Supervisory Authority kan bedrive forskningsaktiviteter.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget har vært behandlet i spesialutvalget for transport der Samferdselsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Justisdepartementet, Miljøverndepartementet, Utenriksdepartementet og Finansdepartementet er representert.

Status

Forordningen er under vurdering i EØS/EFTA landene.

32006 R 1943 Rådsforordning (EF) nr. 1943/2006 av 12. desember 2006 om endring av statuttene til Galileo Joint Undertaking - tillegg til rådsforordning (EF) nr. 876/2002 (prot 31 NHD)

Sammendrag av innhold

Rådsforordning 876/2002 som opprettet Galileo Joint Undertaking inneholder bestemmelser om at Galileo Joint Undertaking skal operere til utviklingsfasen av satellittnavigasjonssystemet Galileo er over. På nåværende tidspunkt ligger det an til at det vil skje ved utgangen av 2008. Ettersom et Galileo Supervisory Authority allerede er opprettet og vil være operativt ved utgangen av 2006, foreslår Europakommisjonen at Galileo Joint Undertaking kan legges ved utgangen av 2006 og overføre sine oppgaver til Galileo Supervisory Authority. Dette vil hindre en duplisering av organisasjon og ressurser.

Statuttene til Galileo Joint Undertaking inneholder samtidig en feil benevning gjennom bruk av ordet kapital, noe som tilsier at midlene kan tilbakebetales når Galileo Joint Undertaking opphører å eksistere. En mer korrekt betegnelse er ordene midler eller bidrag, som er i tråd med de faktiske forhold ved at Galileo Joint Undertakings eiendeler vil bli overført til Galileo Supervisory Authority, og at det derfor ikke er kapital som kan tilbakebetales når Galileo Joint Undertaking opphører.

Det er videre et behov for å endre statuttene slik at de åpner for ytterligere bidrag for å finansiere utviklingsfasen av Galileo. Til slutt er det også nødvendig å endre statuttene slik at de beskriver den korrekte prosedyren for å endre Galileo Joint Undertakings statutter.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget har vært behandlet i spesialutvalget for transport der Samferdselsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Fiskeri- og Kystdepartementet, Justisdepartementet, Miljøverndepartementet, Utenriksdepartementet og Finansdepartementet er representert.

Status

Forordningen er under vurdering i EØS/EFTA landene.

-OLJE- OG ENERGIDEPARTEMENTET

Vedlegg IV Energi

32006 D 0770 Kommisjonsvedtak 2006/770/EF av 9. november 2006 om endringer i vedlegget (om flaskehalshåndtering) til europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1228/2003 om adgang til nettet for utveksling av elektrisitet over landegrenser (vedlegg IV OED)

Sammendrag av innhold

Endring i retningslinjer for håndtering og allokering av tilgjengelig kapasitet i overføringsforbindelser mellom de nasjonale systemene, gitt i vedlegg til

europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1228/2003 av 26. juni 2003 om tilgang til nettet for utveksling av elektrisk kraft over landegrenser. Retningslinjene søker å legge til rette for ikke-diskriminerende og transparent adgang til overføringsforbindelser mellom landenes energimarkeder. Retningslinjene må sees i sammenheng med energimarkedspakken som ble vedtatt i 2003, som medfører full markedsåpning for elektrisitets- og gassmarkedene i EU fra 2007.

Retningslinjene adresserer i detalj håndteringen av kapasiteter i overføringsforbindelsene for elektrisk kraft mellom landene. Spesielt er det omtalt regler for håndtering av flaskehalser på disse forbindelsene.

Hovedbestemmelsene er:

• Generelle bestemmelser om at TSO-ene skal tilstrebe å tillate alle kommersielle transaksjoner, inkludert de som involverer handel over landegrensene. Nasjonale reguleringsmyndigheter skal regelmessig evaluere praktisering av metodene for flaskehalshåndtering. (Kapittel 1)

• Metoder for flaskehalshåndtering skal være markedsbaserte jfr. retningslinjen(Kapittel 2)

• Allokering av kapasitet i en overføringsforbindelse skal bli koordinert og utført etter felles allokeringsprosedyrer av de involverte TSO-er (Kapittel 3)

• Tidsskjema for markedsoperasjoner. Bestemmelsene slår fast at allokering av overføringskapasitet skal skje tilstrekkelig lenge før den aktuelle driftstimen. (Kapittel 4)

• TSO-ene skal publisere alle relevante data relatert til tilgjengelighet til, adgang til og bruk av overføringsnettet (Kapittel 5)

• Regler for opplysninger om og anvendelse av flaksehalsinntekter (Kapittel 6)

Merknader

Retningslinjene må anses som en ytterligere konkretisering og detaljering av europaparlamentets- og rådsforordningen (EF) nr. 1228/2003 av 26.juni 2003 om adgang til nettet for utveksling av elektrisitet over landegrenser. Retningslinjer vedtatt med hjemmel i forordningen, slik som denne, vil være bindende for medlemslandene.

Sakkyndige instansers merknader

Olje- og energidepartmentet har mottat høringssvar fra Nord Pool, EBL, NVE, KS Bedrift, ENOVA, Utenriksdepartmentet, Oljedirektoratetet, Miljøverndepartmentet og LO. Det er ikke fremkommet noen innvendinger mot at endringsvedtaket inkorporeres i norsk rett. Saken ble behandlet i spesialutvalget for energi april 2007.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32005 R 1775 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1775/2005 av 28. september 2005 om adgangsvilkår til gasstransmisjonsnettverk (vedlegg IV OED)

Sammendrag av innhold

Kommisjonen fremla 10. desember 2003 en pakke med nye forslag innenfor energiområdet når det gjelder infrastruktur og forsyningssikkerhet. Med denne pakken foreslo Kommisjonen nye skritt for å bidra til det indre energimarkeds funksjon, forsyningssikkerhet og for å oppnå målsettingene på miljøområdet. Pakken må sees i sammenheng med energimarkedspakken som ble vedtatt i 2003, som medfører full markedsåpning for el- og gassmarkedene fra 2007.

Manglende samkjøring når det gjelder tariffering, prosedyrer for å reservere kapasitet og operasjonell praksis har hindret at gassinfrastrukturens fysiske potensial utnyttes optimalt. Disse problemene ble ikke tilfredstillende adressert i gassdirektiv II. Kommisjonen anså derfor at det var behov ofor en forordning om adgangsvilkår for gasstransmisjonsnett. Bestemmelsene er basert på de frivillige retningslinjene om dette som er utviklet i Madrid-forum der Kommisjonen konsulterer medlemsland, nasjonale regulatorer, nettverksoperatører og brukere samt kunder, og der det arbeides konsensusbasert. Norge har også deltatt i Madrid-forum. Forordningen om adgangsvilkår til gasstransmisjonsnettverk ble vedtatt av Rådet og EP 28. september 2005 og ble publisert i Official Journal 3. november 2005. Forordningen er jemlet i artikkel 95 (indre marked).

Hovedbestemmelsene i forordningen er som følger:

- Formålet er å fastlegge ikke-diskriminerende regler om adgang til overføringsnettet (artikkel 1)

- Tariffene skal være transparente og avspeile de faktiske omkostningene. Tariffene og beregningsmetodene av disse skal anvendes på en ikke-diskriminerende måte (artikkel 3)

- Operatør av overføringsnett skal sikre at de tilbyr tjenester på et ikke-diskriminerende grunnlag til alle nettkunder (artikkel 4)

- Operatør av overføringsnett skal offentliggjøre detaljerte opplysninger om de tjenester de tilbyr, samt informere om tekniske opplysninger som er nødvendig for at brukerne av nettet skal få en effektiv nettadgang. Det skal også offentliggjøres ledig kapasitet i nettet.

(artikkel 6)

- Der det er relevant vil det vedtas retningslinjer for å oppnå det minimum av harmonisering som er nødvendig for å oppnå forordningens mål. Disse retningslinjene vil nærmere regulere adgangstjenester for tredjepart, kapasitetsfordeling samt nærmere bestemmelser om hvilke tekniske opplysninger som er nødvendig for at brukerne skal få en effektiv adgang til systemet (artikkel 9)

- Medlemsstatene skal innføre sanksjonsbestemmelser som skal anvendes ved overtredelse av forordningen (artikkel 13)

- Forordningen kommer ikke til anvendelse for medlemsstater som har fått unntak fra artikkel 28 i direktiv 2003/55/EF (Gassmarkedsdirektiv II) så lenge unntaket gjelder. Ved en søknad til Kommisjonen kan medlemsstatene også få en forlengelse av unntaket på inntil to år etter at dette unntaket utløper (artikkel 16)

Merknader

Forordningen er å anse som en videre detaljering av de regler og prinsipper som er fastsatt i gassmarkedsdirektiv I og II.

Kommisjonen bistås av en regulatorisk komité for gass, etablert av gassmarkedsdirektiv II (2003/55/EF) og bestående av representanter fra regulatormyndighetene i medlemslandene.

Oppstrømsreglene i gassmarkedsdirektivet I (er ikke endret i gassmarkedsdirektivet II) er gjennomført ved endringer i petroleumsloven (Ot.prp. nr. 81 (2001-2002)) og i petroleumsforskriften, nytt kapittel 9, og i ny forskrift 20. desember 2002 nr. 1724 om fastsettelse av tariffer mv. for bestemte innretninger for slike oppstrøms gassrørledningsnett. I Kommisjonens forslag er oppstrømsrørledninger unntatt og det antas ikke å være behov for endringer i oppstrømsreguleringen som følge av forordningen.

Naturgassloven har gjennomført en rekke av definisjonene i gassmarkedsdirektiv I. Olje- og energidepartementet utformet i 2003 forskrift til lov om felles regler for det indre marked for naturgass (naturgassforskriften) på nedstrømssektoren. Forskriften er utformet i medhold av lov 28. juni 2002, nr. 61 om felles regler for det indre marked for naturgass (naturgassloven) § 4.

Naturgassforskriften trådte i kraft 1. januar 2004. I lys av gassdirektiv II er det foreslått noen endringer i naturgassloven. Disse ble fremlagt av Regjeringen 7. april 2006.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget til forordning og endelig vedtak har vært sendt på høring til relevante aktører. (Olje- og energidepartementets kontaktutvalg for EØS-saker).

Olje- og energidepartementet har mottatt høringssvar fra EBL, Statoil, Norsk Gassforening, Dong Norge AS, Paladin, OER, Norske Shell AS, OD, OLF og Enova.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32006 L 0032 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2006/32/EF av 5. april 2006 om effektiv slutttbruk av energi og energitjenester (vedlegg IV OED)

Sammendrag av innhold

Direktiv om effektivt sluttbruk av energi og energitjenester ble først fremmet av Kommisjonen 10. desember 2003 som en del av Kommisjonens forsyningssikkerhetspakke. Direktivet var gjennom 2 lesninger i Råd og Parlament før det ble endelig vedtatt av Rådet og Europaparlament den 5.april 2006 og publisert i official Journal 27. april 2006. Direktivet er hjemlet i traktatens artikkel 175 (miljø) og er vurdert som EØS-relevant. Norge har gjennom EØS-avtalen et tett samarbeid med EU om energieffektivisering.

Bakgrunnen for direktivet er å bidra til reduserte utslipp av klimagasser og økt forsyningssikkerhet for energi. Direktivet blir omtalt som et nødvendig supplement til gjeldende lovgivning på energisiden som i hovedsak bidrar til effektivitetsgevinster på produksjonssiden. Formålet med direktivet er å bedre markedet for energieffektivitet i sluttbruk av energi. Dette skal i henhold til direktivet skje ved fjerning av barrierer for økt sluttbruker effektivitet hovedsakelig gjennom nedbygging av markedsimperfeksjoner. Direktivet bygger på studier som viser at investeringer i energisparing i mange medlemsland er mer økonomiske enn investeringer i ny produksjonskapasitet. Kommisjonen mener det er et stort ubrukt energieffektiviseringspotensial i EU. Bakgrunnen er at det i EU er et energiforbruk som er 20 prosent høyere enn det som kan forsvares ut fra økonomiske vurderinger. Dermed vil det kunne oppstå et stort voksende marked for salg av energitjenester som kan bidra til at energiforbruket går ned. Utvikling av harmoniserte rammer for å adressere denne situasjonen har vært en viktig del av det endelige direktivet.

Hovedbestemmelsene i den endelige vedtatte tekst er som følger;
    •       Hensikten med direktivet er å fjerne barrierer, bedre informasjonstilgangen, skape incentiver for selskaper til å tilby energitjenester, lage programmer for å øke energieffektiviteten samt gjennomføringen av andre virkemidler. Dette skal skje gjennom mål, mekanismer og rammeverk for energieffektivisering i sluttbruker markedet (artikkel 1).
    •       Direktivets virkeområde skal gjelde tilbydere ev energieffektiviseringstjenester og sluttbrukere av energi (artikkel 2).
    •       Landene må påta seg et generelt indikativt mål på 9 % i sluttbruker energisparing over 9 år i perioden fra 2008 til 2017. Dette skal oppnås gjennom forbedringer i energieffektviteten gjennom energieffektivitetstiltak. Dette skal beregnes på grunnlag av gjennomsnittlig energiforbruk de siste 5 årene. Det skal etableres et foreløpig mål for det 3. året som skal reflekteres i en handlingsplan for energieffektivisering ("Energy efficiency action plan") (artikkel 4).
    •       Direktivet legger opp til at offentlig sektor skal spille en eksemplarisk rolle hvor minst to tiltak skal gjennomføres fra vedlegg VI. Tiltak kan blant annet være økt anvendelse av innkjøpsreglene for å stimulere energieffektivisering. Det skal pålegges at det skjer en utveksling av informasjon mellom offentlige myndigheter av "best practice" (artikkel 5).
    •       Myndighetene kan velge ut fra en menyliste hvilke virkemidler som kan anvendes. Fondsmodellen er en opsjon (referanse til artikkel 11).
    •       Direktivet legger opp til at distributører og andre selgere av enøk-tjenester skal tilby energieffektiviseringstjenester, men det skal skje forenlig med rammene for det indre energimarked (art. 6). Fondsmodellen er en opsjon en kan anvende for å støtte tiltak (artikkel 11).
    •       Landene skal sikre tilgjengelighet av energigjennomsyn (artikkel 12). Direktivet krever at det skal foreligge informativ fakturering (artikkel 13).
    •       Det skal foreligge handlingsplaner for energieffektivisering (EEAPs) for landene i 2007, 2011 og 2014, men Kommisjonen vil utarbeide jevnlige vurderinger og rapporter i 2008, 2012 og 2015 (artikkel 14).
    •       Direktivet skal gjennomføres i nasjonal lov 2 år etter ikrafttredelse, dvs. medio 2008. Kommisjonen vi assisteres av en komite som blant annet skal vurdere metoder for beregning av energibesparelser(artikkel 15 og 16). Direktivet vil måtte iverksettes i nasjonal lovgivning ikke senere enn to år etter ikrafttredelse (artikkel 18). I et annex legges det opp til en harmonisert metode for å måle forbedringer i energieffektiviteten (vedlegg 1).

Merknader

Gjennom reglene for Energifondet og de allerede etablerte målsettingene for energiomlegging er det i dag virkemidler som skal bidra til effektiv energibruk. I vår modell skal i utgangspunktet investeringer i ny kapasitet og energisparing være likeverdige. Det gis imidlertid ikke støtte til prosjekter som i utgangspunktet er privatøkonomisk lønnsomme. Det er fremdeles uklart hvilke endringer eller nytt regelverk som kreves som følge av direktivutkastet. Hensikten med direktivet er å fjerne barrierer, bedre informasjonstilgangen, skape incentiver for selskaper til å tilby energitjenester, lage programmer for å øke energieffektiviteten samt gjennomføring av andre virkemidler. Dette skal skje gjennom mål, mekanismer og rammeverk for energieffektivisering i sluttbruker markedet. Direktivet vil kunne ha både administrative, økonomiske og rettslige konsekvenser. Olje og energidepartementet vil komme tilbake til dette.

Sakkyndige instansers merknader

Olje- og energidepartementet sendte det opprinnelige forslaget ut på høring til relevante interessenter og senere på nye høringer i ulike faser av vedtaksprosessen mot endelig vedtak i Europaparlamentet og rådet. Tidligere versjoner av direktivet er blant annet utsendt til kontaktutvalget for EØS/energispørsmål. Det har ikke kommet essensielle innsigelser mot direktivet, og det er generelt sett en positiv holdning til at Norge gjennom direktivet fortsetter det gode samarbeid med EU om disse spørsmålene. Departementet har også sendt endelige vedtaket fra Official Journal, med henblikk på EØS-komite vedtak, på høring. Det fremkom ingen vesentlige innsigelser mot det vedtatte direktivet.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

Vedlegg XX Miljø

Kapittel II Vann

32007 L 0060 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2007/60/EF av 23. oktober 2007 om vurdering og styring av risikoen for oversvømmelser (vedlegg XX kap II OED)

Sammendrag av innhold

Direktivet har som formål å redusere og håndtere risikoen flom representerer for mennesker, miljø, infrastruktur og eiendom. Gjennomføring av direktivet innebærer 3 trinn:

Foreløpig flomrisikoanalyse: Formålet er å avklare hvilke områder som trenger en flomrisikokartlegging/ forvaltningsplan for flomrisiko. Dette innebærer å vurdere flomfare basert på hydrologiske data; grovkartlegge konsekvens for mennesker, miljø og økonomi; og skille ut vassdrag (deler) med ubetydelig flomrisiko.

Flomrisikokartlegging: For områder som i den foreløpige flomrisikoanalysen er vurdert å ha en flomrisiko av betydning, skal det gjennomføres en kartlegging av flomrisiko. Denne skal omfatte flomkart og konsekvenskart.

Vassdragsvise forvaltningsplaner for flom: For områdene som skal flomrisikokartlegges skal det også utarbeides vassdragsvise forvaltningsplaner for flom. Formålet er å etablere et hensiktsmessig sikkerhetsnivå mot flomskade med sikte på å redusere flomfaren og konsekvensene av flommer for mennesker, miljø og økonomisk aktivitet. Forvaltningsplanen skal inneholde tiltak for å oppnå det planlagte sikkerhetsnivået.

Med utgangspunkt i de ulike forhold mht geografi, hydrologi og bosettingsmønster innenfor EU, er det overlatt til medlemslandene selv (subsidiaritetsprinsippet) å definere nødvendig sikkerhetsnivå, hvilke tiltak som skal gjøres for å oppnå denne sikkerheten og tempoet i gjennomføringen av tiltakene i forvaltningsplanene. Det slås fast at tiltak i medhold av direktivet må stå i forhold til den faktiske eller forventede flomrisikoen (proporsjonalitetsprinsippet). Den foreløpige flomrisikoanalysen reflekterer dette. Direktivet anses nært knyttet til rammedirektivet for vann (2000/60/EF). Det vil være nødvendig med en koordinering og synkronisering med rammedirektivet. Det skal sikres aktiv involvering av berørte interessenter og disse prosessene skal skje koordinert med tilsvarende i henhold til rammedirektivet.

Direktivet inngår i et arbeid med en handlingsplan mot flom (EU Flood Action Programme). Bakgrunnen for dette er de hyppige flommene i EUs vassdrag de siste årene. Handlingsplanen består av 3 hovedelementer: 1 - Kunnskapsbygging, informasjonsutveksling, 2- Koordinering av finansieringsordninger, 3 - Lovgivning – direktivsforslag. NVE har deltatt i arbeidet med handlingsplanen.

Merknader

Direktivet er hjemlet i artikkel 175(1) i EU-traktaten om miljøtiltak. Det vil sannsynligvis være behov for forskriftsendringer. Direktivet anses å være i tråd med dagens forvaltning av flomfare. Gjeldende politikk og virkemidler er basert på St.meld. nr. 42 (1996-97) OED ”Tiltak mot flom”. Ansvar for disse spørsmålene er tillagt OED/NVE. De viktigste elementene er:

Flomsonekartlegging - NVE startet i 1998 et flomsonekartprosjekt. Kartleggingen skal dekke de områdene i Norge som har størst skadepotensial, dvs. 130 områder innen 2007. Flomsonekart er detaljerte, digitale kart som viser oversvømte områder ved flommer med ulike gjentaksintervall. Arbeidet med flomsonekart videreføres, med et budsjett på om lag 7 mill kroner årlig.

Arealdisponering i flomutsatte områder - Kommunene har ansvaret for en forsvarlig arealdisponering langs vassdrag. Flomsonekartene er et viktig hjelpemiddel for kommunenes arealplanlegging. NVE har utarbeidet nye retningslinjer for planlegging og utbygging i fareområder langs vassdrag. NVE har innsigelsesmyndighet i fht arealplaner i flomutsatte områder.

Fysiske sikringstiltak mot flom - NVE forestår bygging av sikringsanlegg langs vassdrag, for å forebygge mot flomskader samt reparasjon av skader ved flom. For 2008 bevilger OED ca 80 mill kr til slike formål.

Flomvarslingstjeneste - NVE har en nasjonal, døgnkontinuerlig flomvarslingstjeneste. Tjenesten er bl.a. basert på NVEs landsdekkende stasjonsnett for vannføring, og NVEs hydrologiske beregningsmodeller. Varslingstjenesten er bl.a. viktig for beredskapsmyndighetene (fylkesmann, politi, kommunen).

Fra norsk side har det vært lagt vekt på at direktivet ikke fører til unødig ressursbruk i forhold til de intensjoner og mål skissert i direktivet (jf proporsjonalitetsprinsippet). Det faktum at betydelige deler av landet er ubebygd, må få konsekvenser for omfanget av kartlegging og planlegging i medhold av direktivet. Dette er materialisert i direktivet ved at det skal gjennomføres en foreløpig flomrisikoanalyse.

Det synes å være godt samsvar mellom målsetting og innhold i direktivet i forhold til St.meld. nr. 42 (1996-97). Et system med vassdragsvise forvaltningsplaner og påfølgende tiltak vil innebære en mer helhetlig forvaltning der hele nedbørfelt inngår i risikovurderingen. Direktivet vil også øke samordningen mellom sektorer, noe som forventes å bidra til redusert flomrisiko.

Direktivet anses å innebære en betydelig økt aktivitet mht. kartlegging av flomfare og -risiko. Den foreløpige flomrisikoanalysen som direktivet legger opp til, vil innebære at betydelige strekninger må bli gjenstand for en identifisering av potensielle fareområder. Utarbeidelsen av detaljerte flomrisikokart og flomforvaltningsplaner med påfølgende tiltak vil også være nye aktiviteter som vil kreve økt ressursbruk, men det er ukjent hvor mange områder som må detaljkartlegges. Arbeidet vil bygge på NVEs erfaringer med flomsonekart, og det kan forventes synergieffekter med utarbeidelsen av vannregionplaner og tiltak etter vanndirektivet. I tillegg vil det være behov for ressurser til metodeutvikling og europeisk samarbeid.

På statlig nivå er forvaltningsansvaret knyttet til flomhåndtering i hovedsak plassert i OED-NVE-systemet. Det gjelder både mht. hydrologi, flomvarsling, farekartlegging, sikringstiltak, damsikkerhet m.v. Det er forutsatt at NVE i stor grad er den aktør som må stå for de faglige bidrag knyttet til flomsikkerhet til forvaltningsplaner for flom. Det er enighet mellom OED og MD at OED vil være den ledende parten i arbeidet med flomdirektivet. Samarbeid med MD/DN, fylkesmennene og vannregionmyndighetene vil være sentralt for å utarbeide vassdragsvise forvaltningsplaner for flom og for å koordinere flomdirektivet og vannrammedirektivet. Det vil også være behov for tett samarbeid med andre berørte aktører som vegvesenet, jernbaneverket, kommuner, private utbyggere m.fl.

Direktivet er i tråd med dagens flomforvaltning i Norge. og samsvarer godt med hvordan arbeidet pågår i Norge allerede. Dersom direktivet blir gjennomført som EØS regelverk, vil det kreve en viss omlegging av norsk flomkartlegging og planlegging av tiltak. Direktivet til medføre mer helhetlig flomrisikovurdering på nedbørfeltnivå. Ved behandling i Europa har klimavirkninger, forurensing og hvilke typer flommer direktivet skal favne vært sentrale. Direktivet er bygd opp etter to viktige prinsipper: subsidiaritetsprinsippet som sier at hvert land bestemmer risikonivå selv og proporsjonalitetsprinsippet som gir en risikobasert tilnærming. Gitt disse prinsippene synes det ikke problematisk å innlemme direktivet i EØS avtalen.

Flomdirektivet vurderes å ville gi positive virkninger i Europa da det vil medføre at det arbeides mer enhetlig med flomforvaltning i Europa. Da det er mange store grensekryssende vassdrag i Europa er direktivet sentralt for å håndtere flom i grensekryssende vassdrag. I Norge er det ikke mange grensekryssende vassdrag, men flomdirektivet forventes å medføre økt kunnskap om den generelle flomfare i samfunnet ved at det skal kartlegges og planlegges for flom for alle vassdrag, samt helhetlig på nedbørfeltnivå. Gjennom koordineringen med vanndirektivet kan flomtiltak samordnes på en integrert måte med andre tiltak i samme vassdrag, som medfører en samfunnsmessig mer optimal ressursbruk. Bedret flomforvaltning i Norge vil medføre at man får et mer robust samfunn med hensyn til klimaendringer.

Direktivet vil kreve en ressursøkning til metodeutvikling, risikokartlegging av flomfare, planlegging og gjennomføring av tiltak mot flom. Kostnadene vil i hovedsak bæres av NVE; men vannregionmyndigheter og kommuner vil måtte bidra i arbeidet. I første fase av implementeringenvil utgifter påløpe til metodeutvikling og pilotprosjekter, i neste fase vil oversiktskartleggingen og den detaljerte flomrisikokartleggingen samt utarbeidelsen av de vassdragsvise forvaltningsplanene være hovedaktiviteten. Økningen vil måtte dekkes inn gjennom ordinære budsjettprosesser. Kostnader for evt. tiltak forventes å dekkes via sektorene.

Flomdirektivet bør synkroniseres og integreres med rammedirektivet for vann. Gitt dagens organisering er det enighet mellom departementene at energimyndighetene ved OED/NVE er den ledende part i arbeidet med vurdering og implementering av flomdirektivet. Dette vil skje i nært samarbeid med MD og andre berørte myndigheter.

Direktivet anses relevant og akseptabelt og det anbefales at direktivet innlemmes i EØS-avtalen. Det kan være behov for tilpasninger ift. tidsfrister i forbindelse med Norges implementering av vannrammedirektivet. Disse vil tas inn gjennom forskriftsendringer.

Sakkyndige instansers merknader

Det legges opp til at både spesialutvalget for miljø og spesialutvalget for energi vil sluttbehandle direktivet.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

-SAMFERDSELSDEPARTEMENTET

Vedlegg II Tekniske forskrifter, standarder, prøving og sertifisering

Kapittel I Kjøretøyer

32007 L 0046 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2007/46/EF av 5. september 2007 om fastleggelse av en ramme for godkjenning av motorvogner og tilhengere til disse, samt av systemer, komponenter og separate tekniske enheter til slike kjøretøy (vedlegg II kap I SD)

Sammendrag av innhold

Siden 1970 har typegodkjenningsdirektivet 70/156/EF vært grunnlaget for typegodkjenning av biler. Siden 70/156/EF ble vedtatt er det foretatt over 18 endringer av direktivet som følge av tilført ny teknologi. Dette nye typegodkjenningsdirektivet (2007/46) for EU-typegodkjenning av delvis oppbygde og ferdig oppbygde kjøretøyer som varebiler, lastebiler og busser samt tilhengere, erstatter dir. 70/156/EU.

Direktivet er basert på en full harmonisering, som innebærer at EF`s typegodkjenningsprosedyrer blir obligatoriske og skal erstatte de nasjonale forskrifter.

Inntil nå har det kun vært tvungen typegodkjenning av personbiler (M1), dette vil nå bli utvidet til å gjelde varebil/lastebiler, busser og tilhengere.

I direktivet er det som før inntatt en klausul som gjør det mulig å avvise kjøretøyene dersom disse ikke er i overensstemmelse med direktivene, og dermed kan utgjøre en fare for trafikksikkerheten. Dette er utvidet til å gjelde miljørelaterte mangler.

Direktivet åpner også for en ny typegodkjenningsmetode – etappevis godkjenning av kjøretøyet. Bakgrunnen er å lette typegodkjenning av nyttekjøretøy. Dette vil lette fabrikantens arbeid i forbindelse med typegodkjenning av kjøretøyer, ettersom det vil bli lettere å få typegodkjent flere kjøretøykategorier, f.eks busser som kan godkjennes i flere etapper (chassi, deler av karosseri, ferdig oppbygget kjøretøy).

Kjøretøy i små serier som tidligere ikke har vært underlagt felles typegodkjenning vil nå bli underlagt den samme fremgangsmåten som gjelder for typegodkjenning generelt, men det vil være med en noe forenklet fremgangsmåte. Medlemsstater som fortsatt ønsker å typegodkjenne i små serier vil kunne fortsette med dette for inntil et nærmere fastsatt antall kjøretøy.

32007 R 0715 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 715/2007 av 20. juni 2007 om typegodkjenning av motorkjøretøy med hensyn til avgassutslipp fra lette personbiler og lette næringskjøretøy (Euro 5 og Euro 6), og adgang til reparasjons- og vedlikeholdsinformasjon om kjøretøy (vedlegg II kap I SD)

Sammendrag av innhold

Forordningens bestemmelser innebærer at avgasskravene til personbiler og varebiler (N1) skjerpes fra oktober 2009 (Euro 5) og 2014 (Euro 6) for nye typegodkjeninger av biler, og ett år senere for all registrering av nye typegodkjente biler.

Fra 2009 skjerpes kravene til NOx for typegodkjenning av bensinpersonbiler til 60 mg/km, og for dieselpersonbiler til 180 mg/km. Partikkelkravet til dieselpersonbiler og bensinbiler med direkteinnsprøytningsmotorer skjerpes til 5 mg/km. Dette innebærer at dieselpersonbilene må ha partikkelfilter innstallert. For de tyngre varebilene introduseres kravene ett år senere i tid, og grenseverdiene er noe høyere pga kjøretøyenes økte vekt og motorstørrelse.

Fra 2014 skjerpes NOx kravene til typegodkjenning av dieselpersonbilene til 80 mg/km slik at de trolig må ha NOx-rense utstyr installert. Kravene til bensinbiler skjerpes ikke i 2014. For typegodkjenning av varebiler gjelder nye krav fra 2015, og grenseverdiene er noe høyere enn for personbilene.

Personbiler som ikke oppfyller kravene til Euro 5 skal nektes registrert fra 2011, og varebiler fra 2012. Når det gjelder Euro 6 skal kjøretøyene nektes registrert fra henholdsvis 2015 og 2016.

Utarbeidelse av Euro 5- og Euro 6-krav til kjøretøy følger den nye metoden for utvikling av forordninger og direktiver i EU. Denne forordningen inneholder de fundamentale (de mer overordnede) bestemmelsene som behandles politisk i Europaparlamentet. I tidlige stadier av prosessen har forslagene blitt diskutert i EUs arbeidsgruppe for miljøkrav til kjøretøy, MVEG (Motor vehicle emissions group). De tekniske tilleggsbestemmelsene vil bli utarbeidet i henhold til "comitology procedures" i et eget direktiv som utarbeides av EU-kommisjonen, og bestemmelsene vil utarbeides i MVEGs arbeidsgruppe for Euro 5 og 6. Fra Norge deltar Vegdirektoratet som observatør i denne arbeidsgruppen. Møtereferater og utkast til tekniske bestemmelser ligger på følgende nettside: http://ec.europa.eu/enterprise/automotive/mveg_meetings/subgroup_euro/meeting9/index.htm.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 R 0706 Kommisjonsforordning (EF) nr. 706/2007 av 21. juni 2007 om fastsettelse av administrative bestemmelser om typegodkjenning av kjøretøy og av en harmonisert utsivningsdeteksjonsmåling fra visse klimaanlegg, i henhold til direktiv 2006/40/EF (vedlegg II kap I SD)

Sammendrag av innhold

Forordning (EF) nr. 706/2007 må ses i sammenheng med direktiv 2006/40/EF. I henhold til direktiv 2006/40/EF skal kjøretøy med klimaanlegg som er konstruert for å benytte fluorholdige kjølemedier med en faktor på globalt oppvarmingspotensial (GWP-verdi) som overstiger 150, typegodkjennes med hensyn til utsivning/lekkasje fra slike klimaanlegg. Direktiv 2006/40/EF er et nytt særdirektiv under typegodkjenningsdirektiv 70/156/EØF. Direktivet gir også grenseverdier for utsivningsrater fra slike anlegg. Av den grunn er det nødvendig å fastsette en harmonisert utsivningsdeteksjonstest for å kunne måle utsivningsratene av slike fluorholdige drivhusgasser. HFC-134a er den eneste identifiserte fluorholdige drivhusgassen hvis GWP-verdi overstiger 150, og som brukes som kjølemedium i mobile klimaanlegg. Det bør derfor fastsettes en utsivningsdeteksjonsmåling for nettopp denne gassen.

Formålet med forordningen er å fastsette visse foranstaltninger for gjennomførelse av artikkel 4 og 5 i direktiv 2006/40/EF. Forordningen angir administrative bestemmelser for typegodkjenning av komponenter til klimaanlegg, og kjøretøy med slike klimaanlegg. Videre presenteres en harmonisert utsivningsdeteksjonsmåling.

Forordningen trer i kraft 5. januar 2008.

Merknader

Forskrift 4. oktober 1994 nr. 918 om tekniske krav og godkjenning av kjøretøy, deler og utstyr (kjøretøyforskriften) kap 20 omhandler oppvarming og ventilasjon. Forordningen vil bli sendt på høring med forslag om at den implementeres i dette kapitel. Direktiv 2006/40/EF er på høring med høringsfrist 15. september 2007 og er er foreslått implementert i dette kapitlet.

Implementeringen av forordningen antas ikke å medføre vesentlige økonomiske konsekvenser eller få store innvirkninger for forbruker eller offentlig administrasjon.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 L 0034 Kommisjonsdirektiv 2007/34/EF av 14. juni 2007 om endring av rådsdirektiv 70/157/EØF hva angår tillatt støynivå og avgassystem for motordrevne kjøretøy for å tilpasse direktivet til den tekniske utvikling (vedlegg II kap I SD)

Sammendrag av innhold

Direktiv 2007/34/EF endrer direktiv 70/157/EØF, og omhandler blant annet støy fra motordrevne kjøretøy. Siden direktiv 70/157/EØF trådte i kraft, har tillatte støygrenser blitt redusert flere ganger og senest i 1995. Den seneste endringen ga ikke de forventede virkningene og senere undersøkelser har vist at målemetoden ikke lenger avspeiler reell kjøreadferd. Av den grunn er det nødvendig å innføre en ny målemetode for å skape større overensstemmelse mellom kjørebetingelsene ved støytesten og faktisk kjøreadferd blant publikum. Ny støytest er beskrevet i ECE-regulativ nr. 51, endringsserie 02.

For en periode fra 6. juli 2008 til 6. juli 2010 skal kjøretøy som typegodkjennes, testes etter både ny og gammel støymålemetode, og resultatene innmeldes Kommisjonen. Slik vil Kommisjonen oppnå tilstrekkelig datamengde for å fastsette nye grenseverdier for støy etter den nye støytesten. Kjøretøyene typegodkjennes i denne overgangsperioden etter gammel støymålemetode mens den nye kun vil ha en overvåkende funksjon.

Hva angår denne overvåkningsprosedyren, blir ikke et kjøretøy betraktet som en ny type dersom det kun avviker med hensyn til punkt 2.2.1 og 2.2.2 i ECE-regulativ nr. 51.

Direktiv 70/157/EØF endres med direktiv 2007/34/EF på denne måten:

1) Bilag I erstattes med bilag I i dette direktiv

2) Bilag II erstattes med bilag II i dette direktiv

3) Bilag III erstattes med bilag III i dette direktiv

4) Bilag IV utgår.

Bestemmelsene i direktivet skal anvendes fra 6. juli 2008.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 L 0035 Kommisjonsdirektiv 2007/35/EF av 18. juni 2007 om endring av rådsdirektiv 76/756/EØF når det gjelder montering av belysning og lyssignalordninger på motorkjøretøy og tilhengere (vedlegg II kap I SD)

Sammendrag av innhold

På bakgrunn av den tekniske utviklingen, og for å øke trafikksikkerheten, stiller direktiv 2007/35/EF krav til reflekterende materiale på lastebiler. Endringene består i at det blir krav om reflekterende materialer på store lastebiler og tilhengere slik at de vil bli mere synlige i trafikken. Direktivet endrer bilag II til direktiv 76/756/EØF og tilpasses endringene i ECE-regulativ nr 48.

Direktiv 76/756/EØF er et av særdirektivene under EU-typegodkjenningsprosedyren som er fastlagt i direktiv 70/156/EØF. Bestemmelsene i direktiv 70/156/EØF om systemer, komponenter og separate tekniske enheter til kjøretøyer gjelder derfor for direktiv 76/756/EØF.

Bestemmelsene i direktivet skal anvendes fra 10. juli 2008.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 L 0037 Kommisjonsdirektiv 2007/37/EF av 21. juni 2007 om endring av vedlegg I og III til rådsdirektiv 70/156/EØF om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om godkjenning av motordrevne kjøretøy og deres tilhengere (vedlegg II kap I SD)

Sammendrag av innhold

Direktiv 2007/37/EF må ses i sammenheng med flere andre direktiver, særlig direktiv 2006/40/EF. Europaparlementet og Rådets direktiv 2006/40/EF av 17. mai 2006 omhandler utslipp fra klimaanlegg i motordrevne kjøretøy. Direktiv 2006/40/EF er et nytt særdirektiv under typegodkjenningsdirektiv 70/156/EØF. Direktivet krever at kjøretøy med klimaanlegg som er konstruert for å benytte fluorholdige kjølemedier hvis globalt oppvarmingspotensial (GWP-verdi) overstiger 150 skal typegodkjennes med hensyn til utsivning/lekkasje fra klimaanlegget.

Etter innførelsen av typegodkjenningsprosedyren og vedtakelsen av Kommisjonsforordning (EF) nr. 706/2007 av 21. juni 2007 er det nødvendig å tilføye en rekke nye elementer til listen over opplysninger i bilag I til direktiv 70/156/EØF og krav til opplysningsskjema med hensyn til typegodkjenning av kjøretøy i bilag III til samme direktiv. Disse endringene gjøres med herværende direktiv; 2007/37/EF. For å sikre samsvar i typegodkjenningsprosedyren bør kravene som innføres med dette direktiv anvendes fra samme dato som de foranstaltninger som vedtas i henhold til direktiv 2006/40/EF og forordning (EF) nr. 706/2007.

Direktivet anvendes således fra 5. januar 2008.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 L 0015 Kommisjonsdirektiv 2007/15/EF av 14. mars 2007 om endring, med hensyn til tilpasning til den tekniske utviklingen i bilag 1 til rådsdirektiv 74/483/EØF om ytre fremstående deler på motordrevne kjøretøyer (vedlegg II kap I SD)

Sammendrag av innhold

På bakgrunn av den tekniske utviklingen og for å gjøre de tekniske krav klarere, stiller direktiv 2007/15/EF krav til justering av støtfangere. Endringene gjelder minimumskrav for ytre mål på krumningsradius på støtfanger. Direktivet endrer pkt. 6.5.2 i bilag I til direktiv 74/483/EØF, og tilsvarende i FN/ECE regulativ 26.

Direktiv 74/483/EØF er et av særdirektivene under EU-typegodkjenningsprosedyren som er fastlagt i direktiv 70/156/EØF. Bestemmelsene i direktiv 70/156/EØF om systemer, komponenter og separate tekniske enheter til kjøretøyer gjelder derfor for direktiv 74/483/EØF.

Bestemmelsene i direktivet skal anvendes fra 5. april 2008.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 L 0038 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2007/38/EF av 11. juli 2007 om ettermontering av speil på tunge kjøretøy registrert i Fellesskapet (vedlegg II kap I SD)

Sammendrag av innhold

Europaparlamentet og Rådet vedtok 11. juli 2007 krav om ettermontering av dødvinkelspeil på tunge kjøretøy ved direktiv 2007/38/EF. Direktivet har til hensikt å forbedre sikkerheten til trafikanter, spesielt myke trafikanter som fotgjengere, syklister og motorsyklister. Disse gruppene er særlig utsatt for ulykker forårsaket av tunge kjøretøy, fordi førere av slike kjøretøy ofte ikke er klar over at andre trafikanter befinner seg meget tett på eller ved siden av deres kjøretøy. Ulykkene skjer som regel i forbindelse med svinging i veikryss eller i rundkjøringer på grunn av blindsonen langs kjøretøyets side på passasjersiden. Kommisjonen anslår at cirka 400 mennesker dør hvert år i ulykker med tunge kjøretøy fordi føreren ikke så dem i det han svingte til høyre.

Fra 2006/2007 ble det i henhold til direktiv 2003/97/EF obligatorisk med forbedrede typer speil som reduserer blindsonen på nye tunge kjøretøy.

Parlamentet og Rådet anser ikke dette for å være tilstrekkelig fordi eksisterende kjøretøy uten slike speil med dagens utskiftningstakt først vil være skiftet ut i 2023. Hvis det stilles krav om ettermontering av dødvinkelspeil i 2008, vil man kunne spare ca 1200 liv på europeiske veger til 2020.

Direktivet går ut på å gjøre kravene som gjelder for nye kjøretøy gjeldende også for eksisterende lastebiler med tillatt totalvekt over 3500 kg (kjøretøy i gruppe N2 og N3).

Direktivet skal ikke gjelde for:

- kjøretøy i klasse N2 og N3 som er registrert før 1. januar 2000.

- kjøretøy i klasse N2 med totalvekt som ikke overstiger 7500 kg hvor det fysisk ikke lar seg gjøre å montere speil i klasse V slik at de oppfyller kravene, og

- kjøretøy i klasse N2 og N3 som før ikrafttredelsen av direktiv 2003/97/EF på grunnlag av nasjonale pålegg er ustyrt med speil som gir indirekte sikt som dekker ikke mindre enn 95 % av synsfeltet på bakkenivå angitt for speil i klasse 4 og 5 i direktiv 2003/97/EF.

I tillegg er det tilpasninger for kjøretøy som har innretninger som gir synsfelt på minst 95% (speil klasse IV) og 85% (speil i klasse V) av kravene som angitt i direktiv 2003/97/EF.

Med virkning fra 6. august 2007 og senest 31. mars 2009 skal det sørges for at kjøretøyene som omfattes av direktivet er utstyrt med vidvinkel- og nærsonespeil som oppfyller kravene for henholdsvis klasse 4 og 5 i direktiv 2003/97/EF. Kjøretøy som på grunn av mangel på tilgjengelige tekniske løsninger ikke kan bli utstyrt med speil i samsvar med direktivet kan utstyres med alternative innretninger for indirekte sikt som gir tilsvarende synsfelt.

Innen 6. august 2008 skal medlemslandene vedta og offentliggjøre de nødvendig regelverksendringer for å etterkomme direktivet.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

Vedlegg XI Telekommunikasjonstjenester

32006 D 0804 Kommisjonsvedtak 2006/804/EF av 23. november 2006 om harmonisering av frekvensressurser i UHF-båndet til RFID-utstyr for trådløs identifikasjon (vedlegg XI SD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonsvedtaket om harmonisering av frekvensressurser i UHF-båndet til RFID-utstyr for trådløs kommunikasjon – heretter RFID-beslutningen – er gitt med rettsgrunnlag i EF-traktaten og frekvensvedtaket (Radio Spectrum Decision) 676/2002/EC, og da særlig art. 4 (3).

RFID-beslutningen har til formål å etablere en politisk og rettslig ramme for medlemsstatene for å sikre harmonisert bruk av frekvensressurser for RFID-utstyr. Dette er en forutsetning for at det kan utpekes produkter som kan utnytte denne teknologien for tjenester som bygger på RFID og som kan fungere overalt i Europa.

RFID-applikasjoner kan tenkes brukt på en rekke områder, for eksempel automatisk vareidentifikasjon, sporing av verdigjenstander, sikkerhets- og alarmsystemer, avfallshåndtering, avstandssensorer, tyverisikringssystemer, lokaliseringssystemer, dataoverførsel til håndholdte apparater og trådløse styringssystemer.

Denne beslutningen dreier seg kun om RFID-systemer hvor anordningene på de gjenstandene som skal kunne identifiseres ikke har noen autonom energikilde for å sende radiosignaler, men utelukkende sender ved å gjenbruke den energi de rammes av fra leseenhetene. Evnen til å skape interferens for andre frekvensbrukere er normalt begrenset. Det er grunnen til at denne type utstyr kan dele frekvensbånd med andre tjenester uavhengig av om de krever tillatelse for bruk eller ikke, uten å forårsake skadelig interferens og kan brukes samtidig med annet kortholdsutstyr.

Kommisjonen har anbefalt at frekvensressurser for slikt utstyr ikke bør gjøres til gjenstand for individuell godkjennelsesprosedyre i henhold til europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/20/EC (autorisasjonsdirektivet).

Radiokommunikasjonstjenester som definert i ITUs radioreglement har fortrinnsrett foran RFID-utstyr og skal ikke yte RFID-utstyr beskyttelse mot interferens, og RFID-utstyr skal ikke skape interferens for radiokommunikasjonstjenester. Det vil være opp til fabrikantene av RFID-utstyr å beskytte utstyret mot skadelig interferens både fra radiokommunikasjonstjenester og fra annet kortholdsutstyr som brukes i overensstemmelse med gjeldende fellesskapsregler eller nasjonale regler.

De frekvensbånd som CEPT har foreslått for harmonisering er avsatt til RFID i den harmoniserte standarden EN 302 208 som er vedtatt i henhold til direktiv 1999/5/EC.

De tekniske parameterne for RFID-utstyr er angitt i vedlegget til beslutningen.

Medlemsstatene skal nøye følge bruken av de berørte frekvensbånd og innberette resultatene til Kommisjonen med sikte på en rettidig nyvurdering av beslutningen.

Merknader

Gjeldende norsk rett på området fremgår av ekomloven § 6-2. Når det gjelder håndhevelse av bestemmelsene tas det også hensyn til forpliktelser etter internasjonale overenskomster som Norge har sluttet seg til, herunder forpliktelser etter EØS-avtalen. I den reviderte fribruksforskriften som ventes å tre i kraft 1. juli 2007, er det i § 24 tatt inn en bestemmelse om radiobasert identifikasjonsutstyr (RFID) hvor frekvensbåndet 865-868 MHz tillates brukt slik frekvensbruken er definert i EN 302 208. Ved implementeringen av RFID-beslutningen vil det ikke være behov for å gjøre tilpasninger i teksten i den nylig reviderte fribruksforskriften.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 D 0090 Kommisjonsvedtak 2007/90/EF av 12. februar 2007 om endring av vedtak 2005/513/EF om harmonisert bruk av radio spektrum i 5 GHz-båndet med sikte på innføring av tilgang til trådløse nett, herunder lokale radionettverk (WAS/RLANs) (vedlegg XI SD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonsvedtaket om endring av tidligere vedtak om harmonisert bruk av radio spektrum i 5 GHz-båndet med sikte på innføring av tilgang til trådløst nett, herunder lokale radio nettverk - heretter WAS/RLANs-beslutningen - er gitt med rettsgrunnlag i EU-traktaten og frekvensvedtaket (Radio Spectrum Decision) nr. 676/2002/EF, og da særlig art. 4 (3).

Formålet med WAS/RLANs-beslutningen er å endre ordlyden i artikkel 4 (1) i beslutning nr. 513/2005/EF slik at bruken av WAS/RLANs i frekvensbåndet 5150-5350 MHz begrenses til å gjelde innendørs bruk med en maksimal gjennomsnittelig e.i.r.p. på 200mW.

Både ETSI og CEPT har bekreftet at endringene i de tekniske parameterne ikke får noen innvirkning på beskyttelsen av andre tjenester som deler spektrum med WAS/RLANs. Den aggregerte interferens med RLAN i frekvensbåndet 5150-5350 MHz holdes på et så lavt nivå at interferens med satellittkommunikasjon unngås.

Merknader

Gjeldende norsk rett på området fremgår av ekomloven § 6-2. Når det gjelder håndhevelse av bestemmelsen tas det også hensyn til forpliktelser etter internasjonale overenskomster som Norge har sluttet seg til, herunder forpliktelser etter EØS-avtalen. Norge har i forskrift 20. april 2007 nr. 439 som gir generelle tillatelser til bruk av frekvenser § 7, fjerde og femte ledd avsatt frekvensbåndet 5150-5350 MHz til trådløs dataoverføring med maksimal tillatt utstrålt effekt på 200 mW e.i.r.p. Ved implementeringen av WAS/RLANs-beslutningen vil det ikke være behov for å gjøre tilpasninger i gjeldende rett.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 D 0116 Kommisjonsvedtak 2007/116/EF av 15. februar 2007 om reservasjon av nasjonal nummerserie som begynner med "116" for harmoniserte nummer for harmoniserte tjenester av samfunnsmessig betydning (vedlegg XI SD)

Sammendrag av innhold

Bakgrunnen for kommisjonsvedtaket er ønsket om at innbyggere i medlemsstatene, herunder funksjonshemmede, og også turister, skal ha tilgang til visse tjenester av samfunnsmessig betydning ved bruk av de samme gjenkjennelige telefonnumrene i alle medlemsstatene.

Harmonisering av nummerressurser er nødvendig for å kunne tilby disse tjenestene i alle medlemslandene, ved at sluttbrukerne bruker det samme nummeret for å få tilgang til den samme tjenesten overalt.

For å gjenspeile den sosiale funksjonen av tjenestene bør de harmoniserte numrene være gratis å benytte for sluttbrukerne. Beslutningen sier ikke noe om hvordan tjenestene skal finansieres, men det vises til at tilbyderne ikke skal være forpliktet til å bekoste fremføringen av samtaler til 116-nummer.

Det er nødvendig å knytte vilkår til bruksretten for de spesifikke harmoniserte numrene, f.eks. at tjenesten skal tilbys hele døgnet året rundt.

I henhold til rammedirektivet er den nasjonale myndigheten ansvarlig for de nasjonale nummerplanene (Post- og teletilsynet). Tillatelsesdirektivet gir hjemmel for å sette vilkår for bruken av nummer og sanksjoner kan anvendes ved brudd på disse vilkårene.

Listen over 116-nummer bør oppdateres regelmessig og medlemslandene bør gjøre numrene tilgjengelige for alle parter, f.eks. via en webside.

Kommisjonen vil vurdere revisjon eller videre tilpasninger av denne beslutningen i lys av erfaringer som gjøres, basert på rapportert til Kommisjonen fra medlemsstatene, spesielt hvorvidt en spesiell tjeneste det er reservert et nummer for har utviklet seg på pan-europeisk basis.

Nummerserien som begynner med ”116” skal reserveres i den nasjonale nummerplanen for harmoniserte nummer for harmoniserte tjenester av samfunnsmessig betydning. De spesifikke numrene innen denne serien og de tilknyttede tjenestene er listet i vedlegget. Så langt er bare nummer 116000, hotline for savnede barn, listet der.

Begrepet ”harmonisert tjeneste av samfunnsmessig betydning” er definert som en tjeneste som kan kontaktes via et gratisnummer, som er av potensiell verdi for besøkende fra andre land og som imøtekommer et spesielt sosialt behov, og spesielt bidrar til innbyggernes trygghet og sikkerhet, til spesielle grupper eller til hjelp for innbyggere i vanskeligheter.

Medlemsstatene skal sikre at numrene listet i vedlegget bare benyttes for de tjenestene de har blitt reservert for. Videre må nummer innen 116-serien som ikke er listet i vedlegget, ikke brukes. Nummer 116112 må ikke tildeles eller brukes av noen (112 er det internasjonale nødnummeret).

Medlemsstatene skal knytte følgende vilkår til bruksretten til å benytte nummer innen denne serien for å tilby harmoniserte tjenester av samfunnsmessig betydning:

· tjenesten skal tilby informasjon eller hjelp eller være et rapporteringssted eller en kombinasjon for innbyggerne

· tjenesten skal være åpen for alle uten krav om forhåndsregistrering

· tjenesten skal ikke være tidsbegrenset

· tjenesten skal være gratis for sluttbrukerne og det skal ikke knyttes krav om betaling som forutsetning for å bruke tjenesten

· følgende aktiviteter er utelukket under samtalen: Reklame, underholdning, markedsføring, salg eller bruk av samtalen som grunnlag for

fremtidig salg av kommersielle tjenester.

Medlemsstatene skal foreta det nødvendige for å sikre at den nasjonale reguleringsmyndigheten (Post- og teletilsynet) fra 31. august 2007 kan tildele nummer som er listet i vedlegget.

Opplistingen av nummer i vedlegget med dertil hørende tjenester forplikter ikke medlemsstatene til å sikre at den relevante tjenesten eksisterer innenfor deres territorium. Det medlemsstatene forplikter seg til er at de relevante numrene reserveres, slik at disse kan benyttes dersom noen ønsker å drifte de ulike tjenestene. Så snart et nummer er listet i vedlegget skal medlemsstatene bekjentgjøre på nasjonalt nivå at det spesifikke nummeret er tilgjengelig for en relevant tjeneste, og at søknader for å benytte nummeret kan innleveres.

Medlemsstatene skal sørge for at et register over alle harmoniserte nummer i deres område eksisterer og vedlikeholdes. Registeret skal være lett tilgjengelig for publikum. Medlemsstatene skal rapportere periodevis til Kommisjonen om bruken av numrene listet i vedlegget for sitt område.

Hva angår vedlegget, har Kommisjonen avholdt en høring som ble avsluttet i mai 2007. Nummer og tjenester er delt i tre kategorier, kategori 1 anbefales å bli inkludert i listen over telefonnummer/hjelpetelefoner, kategori 2 er iht. Kommisjonens vurdering i prinsippet mulig å inkludere på listen forutsatt at manglende informasjon blir fremlagt, kategori 3 har etter Kommisjonens mening behov for mer informasjon og overveielse før den kan inkluderes.

Tjenestene i kategori 1 beskrives nedenfor, jf. Vedlegget:

Kommisjonen ønsker å utvide virkeområdet for kategori 1. Det har til nå bare vært nr. 116000 med en "hotline" for savnede barn - hvor samtalene vil bli viderebragt/videreformidlet til politiet, tjenesten skal også tilby veiledning og støtte til de pårørende og den skal støtte etterforskningen. Tre nye tjenester er nå foreslått i tillegget - kategori 1 - alle med de samme vilkårene om fortrinnsvis døgnkontinuerlig tilgjengelighet, kunngjøring om tjenesten osv.

Hjelpelinje/kontakttelefon for barn:

Tjenesten skal stå til rådighet for barn med behov for hjelp og beskyttelse og sette dem i forbindelse med tjenester og ressurser, samt la barn få mulighet til å snakke med noen om forhold som angår dem.

Dette er en tjeneste som allerede finnes i en form i Norge, nemlig Barnas kontakttelefon, men nærmere tilgjengelighet osv. av tilbudet er ikke kjent.

Kortstopp-tjeneste:

Tjenesten gir brukeren adgang til å sperre elektroniske autorisasjonsmedier som kort, online-konti, elektroniske signaturer og andre elektroniske kvalifiseringsmedia. Brukeren blir satt i kontakt med en call-center-medarbeider eller med en automatisk portal/taletjeneste avhengig av hvilke mekanismer kortutstederen har for å sperre kort. Etter at alle aktuelle kort er verifisert som å tilhøre innringeren blir han automatisk rutet til sperretjenesten hos kortutstederne.

Slike tjenester er innført bl.a. for tapt bankkort, telefon, til forsikringsselskap ved ulykker osv, men da nødvendigvis til ulike (kort)nummer. Ett felles nummer som 116116 er nytt i denne sammenhengen.

Emotional support hotlines:

Tjenesten skal sette brukere i en psykisk/følelsmessig stressende situasjon i forbindelse med medmennesker.

Tjenester tilbys i Norge i dag bl.a.av Kirkens Nødhjelp og Røde Kors.

Når det gjelder kategori 2 er følgende tjenester listet opp:

Informasjon og råd for ofre for kjønnsrelatert vold:

Tjenesten skal gi informasjon, motta klager og besvare henvendelser i størst mulig grad vedr. offentlig administrasjon. Tjenesten er også særskilt tenkt å skulle gi borgerne informasjon om beskyttelse osv. ved værkatastrofer, epidemier eller større ulykker. En rekke politikamre har i dag egne tlf.nummer i tillegg til 112 for henvendelser som ikke er like presserende, men det finnes ikke et særskilt nasjonalt nummer som det her legges opp til.

Offentlig administrasjon – kontaktpunkt:

Tjenesten skal gi informasjon, motta klager og besvare henvendelser i størst mulig grad vedr. offentlig administrasjon. Tjenesten er også særskilt tenkt å skulle gi borgerne informasjon om beskyttelse osv. ved værkatastrofer, epidemier eller større ulykker. En rekke politikammer har i dag egne tlf.nummer i tillegg til 112 for henvendelser som ikke er like presserende, men det finnes ikke et særskilt nasjonalt nummer som det her legges opp til.

116117 Mobilt medisinsk kontaktpunkt:

Den som trenger medisinsk hjelp får her direkte tilgang til ambulerende medisinsk tjeneste.

Dette synes å være en tjeneste for dem som ikke trenger akutt hjelp av 113. I Norge finnes en informasjonstjeneste/nummer som kan brukes ved forgiftninger.

116175 Regnbuelinje:

Tjenesten tilbyr informasjon og råd til homofile, lesbiske og biseksuelle, deres foreldre, venner og det transkjønnede samfunnet vedr. seksuell og mental hjelp, AIDS-forebygging, tjenester og støtte i homofobi, overgrep og mobbingssaker. Listen er ikke uttømmende.

Ulike organisasjoner tilbyr slike tjenester i Norge i dag, men det eksisterer ikke ett felles telefonnummer for slike saker.

I kategori 3 er det listet opp 11 ulike tjenester:

· Hotline for alvorlige katastrofer

· Rapporteringstelefon for å bekjempe internettsvindel

· Hindre forbrytelser

· Forbrukerbeskyttelse

· Hotline for barn

· Informasjon og nødhjelpnummer for dyr

· Hotline for trafficking

· Hjelpelinje for ofre

· Utrygghet og avhengighetshjelpelinje

· Juridisk hjelp

· Informasjon og hjelp til handikappede

Merknader

Beslutningen er EØS-relevant og må vurderes for inkludering i EØS-avtalen. Post-og teletilsynet vil være aktuell myndighet mht. de oppgaver som gis de nasjonale myndighetene i følge beslutningen. Dette gjelder bl.a. offentliggjøring av informasjon om eksistensen av numrene, behandling av søknader om å drifte tjenester i 116-serien, tildeling av nummer, utarbeiding av register over hvilke harmoniserte nummer som finnes i Norge og rapportering til Kommisjonen. Det antas at informasjon om de harmoniserte 116-numrene og register kan fremgå av PTs hjemmeside på nettet.

Imidlertid er det problematisk at beslutningen ikke sier noe om finansiering. Det er uklart hvem som skal finansiere drift av tjenestene. Det fremgår kun at tjenestene skal være gratis for sluttbruker og at tilbyderne ikke er forpliktet til å bekoste fremføringen av samtaler til 116-nummer. De antas at spørsmålet om finansiering vil komme opp dersom en norsk organisasjon ønsker å drifte et av numrene som er listet i annekset.

Det står heller ikke noe i beslutningen om kvalitetssikring når de gjelder utvelgelse av organisasjoner som ønsker å drifte et 116-nummer. Selv om Post- og teletilsynet vil være den myndighet som skal stå for tildeling av nummer, er det ikke gitt at tilsynet har kompetanse til å vurdere hvorvidt en organisasjon er skikket til å drifte f.eks. en tjeneste med informasjon og råd verørende kjønnsrelatert vold.

Bestemmelsen om reservasjon av 116-numrene medfører forskriftsendring av nummerforskriften § 16 overordnet nummerplan.

SD er nå i dialog med Post- og teletilsynet hvordan de ovennevnte spørsmål kan løses, herunder at relevant informasjon om 116-nummer bør fremgå av tilsynets hjemmesider på nettet. SD og Post- og teletilsynet vurderer også hvorvidt spørsmålene knyttet til finansiering og kvalitetssikring kan inkorporeres i høringen i forbindelse med forskriftsendringen.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 D 0176 Kommisjonsvedtak 2007/176/EF av 11. desember 2006 om etablering av en liste over standarder og/eller spesifikasjoner for elektroniske kommunikasjonsnettverk, tjenester og tilhørende fasiliteter og tjenester som erstatter alle tidligere versjoner (vedlegg XI SD)

Sammendrag av innhold

Rettsakten består av en liste over standarder og/eller spesifikasjoner for elektroniske kommunikasjonsnettverk, tjenester og tilhørende fasiliteter. Listen er etablert i samsvar med art.17 i direktiv 2002/21/EF (Rammedirektivet for elektroniske kommunikasjonsnett og tjenester). Dokumentet erstatter tidligere utgaver av listen publisert 31.12-2002 og 23.03-2006.

Hensikten med listen er å oppfordre til bruk av harmoniserte standarder for å sikre samvirke av nett og tjenester, samt øke valgfriheten for brukere av elektroniske kommunikasjonstjenester. Listen inneholder primært standarder og /eller spesifikasjoner knyttet til grensesnitt for samtrafikk mellom, eller tilgang til, elektroniske kommunikasjonsnett og tjenester. Det er lagt vekt på at de aktuelle standardene er relevante for dagens marked og har potensiale for fremtidig utvikling og bruk. Uferdige standarder og eldre etablerte standarder er ikke inkludert. Det samme gjelder standarder hvor det antas at markedet selv vil sørge for interoperabilitet mellom nett og tjenester, samt sikre valgfrihet for brukerne.

Listen inneholder ingen obligatoriske standarder. Listen kommer i tillegg til standarder for minimumstilbud for overføringskapasitet (leide samband) publisert i Official Journal 25.07 – 2003 som er tatt inn i norsk regelverk i ekomforskriften § 2-3.

For standarder som ikke er eksplisitt nevnt i den aktuelle listen, oppfordres det i samsvar med art.17 i direktiv 2002/21/EF til bruk av standarder fra europeiske standardiseringsorganisasjoner, f.eks ETSI. Dersom slike ikke finnes oppfordres til bruk av internasjonale standarder og rekommandasjoner fra organisasjoner som ITU, ISO og IEC.

Merknader

Rettsakten vurderes som EØS-relevant. De aktuelle standardene og/eller spesifikasjonene som inngår i listen er ikke obligatoriske, men vil være retningsgivende for norske aktører som anlegger elektroniske kommunikasjonsnett og tilbyr elektroniske kommunikasjonstjenester.

Rettsakten vurderes ikke å medføre behov for endringer i gjeldene norsk regelverk for elektronisk kommunikasjon. Ekomloven § 2-3 og bestemmelser i ekomforskriften gir hjemmel for telemyndigheten til å pålegge bruk av standarder ved behov. I slike tilfeller vil det være naturlig å ta utgangspunkt i Kommisjonens liste over standarder.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 D 0344 Kommisjonsvedtak 2007/334/EF av 16. mai 2007 om harmonisert tilgjengeliggjøring av opplysninger om bruken av frekvenser i Fellesskapet (vedlegg XI SD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonsvedtaket om harmonisert tilgjengeliggjøring av opplysninger om bruken av frekvenser i felleskapet - heretter kalt spektruminformasjonsbeslutningen - er gitt med rettsgrunnlag i EF-traktaten og frekvensvedtaket (Radio Spectrum Decision) nr. 676/2002/EF, og da særlig art. 4 (3).

Formålet med spektruminformasjonsbeslutningen er å etablere et politisk og rettslig grunnlag for harmonisert tilgjengeliggjøring av opplysninger om bruken av frekvensressurser og tilhørende tekniske parametere.

Det er enighet blant medlemsstatene og deltakere fra næringslivet om å bruke systemet som er utarbeidet av European Radiocommunications Office (ERO). The ERO Frequency Information System (EFIS) er offentlig tilgjengelig over Internet og gir mulighet på europeisk plan for å søke og å sammenligne offisielle frekvensopplysninger som de nasjonale administrasjoner har overført til systemet. Det ligger en oppfordring i beslutningen til medlemsstatene om å benytte systemet.

Beslutningen angir på hvilken måte, samt hvilke opplysninger som skal gjøres tilgjengelig.

Beslutningen trer i kraft 1. januar 2008. Gjeldende norsk rett på området fremgår av ekomloven § 6-1 hvor myndigheten er pålagt å fastsette en nasjonal frekvensplan for bruk av det elektromagnetiske frekvensspekteret, og hvor det pålegges myndighetene å gjøre den nasjonale frekvensplan offentlig tilgjengelig.

Når det gjelder håndhevelsen av regelverket tas det også hensyn til forpliktelser etter internasjonale overenskomster som Norge har sluttet seg til, herunder forpliktelser etter EØS-avtalen.

Merknader

Spektruminformasjonsbeslutningen er i samsvar med norske interesser på området. Innholdet i beslutningen er i samsvar med innholdet i gjeldende ekomlov.

Beslutningen er sentral i oppfølgingen av EUs generelle frekvenspolitikk, jf. frekvensvedtaket. Det tilrådes at beslutningen tas inn i EØS-avtalens vedlegg XI uten at dette medfører behov for norsk tilpasningstekst.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32005 H 0698 Kommisjonsrekommandasjon 2005/698/EF om regnskapsmessig skille og kostnadsorientering i telereguleringen (vedlegg XI SD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonens anbefalinger om regnskapsmessig skille (produktregnskap) og kostnadsregnskap under det regulatoriske rammeverket for elektronisk kommunikasjon (2005/698/EC).

Anbefalingene er et resultat av nødvendige oppdateringer for å harmonisere anbefalingene gjort i 1998 og direktivet om elektronisk kommunikasjon fra 2003. Det ble åpenbart at enkelte reguleringsbestemmelser for elektronisk kommunikasjon krevde implementering av nødvendige og passende mekanismer for kostnadsregnskap.

Dersom det i en markedsanalyse er blitt fastslått at en tilbyder har sterk markedsstilling (SMP), kan det være nødvendig å pålegge aktøren forpliktelser om regnskapsmessig skille og/eller kostnadsregnskap. Formålet med slike forpliktelser er for det første å gjøre transaksjoner gjennomsiktige, og for det andre å avdekke tilbyderens faktiske kostnader. En SMP-tilbyder kan operere i flere markeder, også i markeder hvor den ikke har SMP. For at reguleringsmyndighetene skal få gjennomført den ønskede reguleringen, kan det være nødvendig å innhente informasjon om kostnadene til tilbyderen i markeder hvor den ikke har SMP. Dersom en tilbyder blir pålagt regnskapsmessig skille og/eller kostnadsregnskap, skal denne reguleringen fortsatt være i samsvar med artikkel 8 i direktiv 2002/21/EC, som stiller krav til at den både skal oppmuntre til effektiv investering og oppdage markedssvikt av ulike typer.

Kommisjonens anbefalinger:

• Kostnadene skal være oppsplittet og ha en aktivitetsbasert allokering. Videre skal bestemmelsene sikre transparens uten å skade kommersiell konfidensialitet.

• Overgang fra kostnadsregulering basert på historiske kostnader til inflasjonsjusterte kostnader må nøye planlegges og overveies siden resultatet kan være endrede priser.

• Bestemmelser om regnskapsmessig skille krever at tilbyderen redegjør for gevinst, tap og kapitalanvendelsen i regnskapet.

• USO-tilbyder plikter å identifisere kompensasjonen i regnskapet for å unngå konkurranseproblemer knyttet til kryss-subsidiering.

Anbefalingene skal oppmuntre medlemslandene til å implementere harmoniserte metoder og sammenlignbare regnskapssystemer. Det indre markedet vil dermed utvikles og konkurransen vil videre styrkes til glede for forbrukerne.

Merknader

Rekommandasjonen må sies å være i tråd med norske interesser og regelverk. Myndighetene i Norge kan i følge lov om elektronisk kommunikasjon (ekomloven) pålegge tilbyder med sterk markedsstilling å opprette regnskapsmessig skille og kostnadsregnskap.

Det anbefales at rekommandasjonen blir tatt inn i EØS-avtalen, som en ikke-bindende rettsakt.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32006 L 0024 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2006/24/EF av 15. mars 2006 om lagring av data som fremkommer ved bruk av offentlig elektronisk kommunikasjon, samt endring i europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/58/EF (vedlegg II kap XI SD)

Sammendrag av innhold

Formålet med direktivet er å harmonisere de enkelte EU-medlemslands lovgivning knyttet til lagring av nærmere definerte data fremkommet ved bruk av elektronisk kommunikasjon. Hensikten er å gi justismyndighetene et verktøy for å avdekke, etterforske og rettsforfølge alvorlige kriminelle handlinger. Hva som er alvorlig kriminalitet skal i henhold til direktivet defineres av medlemslandene.

I direktivet er ”data” definert som både trafikkdata, lokaliseringsdata og abonnements- og brukerdata i tilknytning til disse. Det presiseres hvilke kategorier data som skal lagres: data som er nødvendig for å spore og identifisere kilder til kommunikasjon, data nødvendig for å spore og identifisere destinasjon, data nødvendig for å identifisere dato, tid og varighet for kommunikasjonen, data nødvendig for å identifisere type kommunikasjon, data nødvendig for å identifisere brukers kommunikasjonsutstyr og data nødvendig for å identifisere lokalisering av mobilt utstyr. Også data knyttet til mislykket oppringning skal lagres (unsuccessful call attempt). Med bruker menes enhver privatperson eller virksomhet. Innholdet i den overførte kommunikasjonen er unntatt fra direktivets lagringsplikt.

Direktivet krever at medlemslandene må sikre at tilbydere av offentlige elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester må lagre de ovennevnte data i minimum seks måneder og maksimum to år. Medlemslandene må videre sikre at tilbyderne respekterer som et minimum de prinsipper for datasikkerhet som direktivforslaget fremmer. Hver medlemsstat skal utpeke en eller flere offentlige myndigheter som skal ha ansvaret for å overvåke sikkerheten knyttet til lagring av data. Medlemslandene videre sikre at bevarte data blir lagret på en slik måte at de kan bli overført til kompetente myndigheter uten unødvendige forsinkelser.

Direktivet krever videre at medlemslandene årlig skal sørge for statistikk til EU-kommisjonen om de saker hvor informasjon har blitt gitt til kompetente myndigheter. Det skal også føres statistikk over tidsforløpet mellom dato for datalagring og dato for etterspørsel etter de lagrede data fra kompetente myndigheter og saker der anmodninger om data ikke har kunnet bli møtt. Kommisjonen skal legge frem en evaluering av ordningen til Europaparlamentet og Rådet innen tre år fra iverksettelsestidspunktet.

Direktivet skal være implementert i medlemsstatene innen 15. september 2007. Direktivet åpner for å avgi en deklarasjon om utsatt implementering for tjenestene Internet aksess, bredbåndstelefoni og e-post frem til 15. mars 2009. 16 medlemsland har avgitt slik deklarasjon, herunder Sverige, Finland, Storbritannia og Nederland, som også ligger langt fremme når det gjelder tilgjengelighet og opptak av bredbåndstjenester.

Merknader

Direktivet er fremsatt under første søyle, med hjemmel i artikkel 95 i EU-traktaten og er følgelig i utgangspunktet EØS-relevant.

Det er ingen regel om lagringsplikt per i dag i norsk lovverk. Ekomloven § 2-7 oppstiller en rett for tilbyderne av elektronisk kommunikasjon til å lagre data inntil de ikke lenger er nødvendige for kommunikasjons- eller faktureringsformål. Når dataene ikke lenger er nødvendige for dette formålet, inntrer en sletteplikt. Paragrafen åpner for at ytterligere regler kan gis i forskrift. Ekomloven § 2-8 pålegger tilbyder å tilrettelegge for lovbestemt tilgang til informasjon. I paragrafens tredje ledd gis mulighet for at ytterligere krav til tilrettelegging, herunder innføring av plikt til å lagre trafikkdata i en bestemt periode, kan gis i forskrift.

Rettsakten forventes å få rettslige konsekvenser i Norge i den forstand at det må gjennomføres endringer i lovgivningen om elektronisk kommunikasjon. Rettsakten vil også få administrative konsekvenser i Norge. Post- og teletilsynet og Datatilsynet vil som følge av rettsakten kunne få utvidede tilsynsoppgaver. Rettsakten vil kunne få økonomiske konsekvenser for tilbydere som skal utføre pålegg i henhold til rettsakten, og myndigheter avhengig av nasjonal modell for kostnadsdekning.

Datalagring er et komplisert tema som krysser faglige grenser, og det er i hovedsak tre hensyn som bør ivaretas ved utarbeidelse av norsk holdning på området. Det første er hensynet til personvern. Det andre er hensynet til justissektorens behov for et bedre verktøy til kriminalitetsbekjempelse. Det tredje er hensynet til konkurransen på telemarkedet og til brukere og tilbydere av elektronisk kommunikasjon.

Direktivet legger føringer på hva som skal lagres og på hvordan lagringen skal skje, men overlater til nasjonale myndigheter å ta stilling til flere viktige spørsmål. Dette gjelder blant annet spørsmålet om når og under hvilke forutsetninger data skal utleveres til politiet. Det gjelder lagringstiden, som må være mellom 6 og 24 måneder, og spørsmålet om kostnader, dvs. hvem som skal betale for lagringen og uttak av data. Det er også overlatt til nasjonale myndigheter å bestemme hvem som skal føre tilsyn med ordningen og valg av teknologi for datalagring.

Sakkyndige instansers merknader

Regjeringen ga i regjeringskonferansen 9. februar 2006 sin tilslutning til at de nasjonale valgmulighetene som direktivet gir skal utredes nærmere før det blir tatt noen beslutning om norsk holdning til datalagring. En interdepartemental arbeidsgruppe bestående av SD (leder), JD, FAD og UD vurderer disse problemstillingene. Post- og teletilsynet, Datatilsynet og Kripos deltar også i arbeidet.

Det er avholdt høringsmøte med bransjen, som i utgangspunktet villig til å ta ansvar for lagring, men er blant annet bekymret for konkurransevridning i markedet, for lagringens betydning for tilbydernes omdømme blant egne kunder og for kostnadene.

Samferdselsdepartementet har dessuten satt ned en referansegruppe bestående av et representativt utvalg av tilbydere av elektronisk kommunikasjon for å få løpende råd i arbeidet. I tillegg er det satt ned en teknisk arbeidsgruppe som utreder de tekniske spørsmålene knyttet til selve overføringen av data fra tilbyder til politi.

Saken er kompleks og har tatt noe lengre tid å utrede enn man opprinnelig hadde tenkt. Det tas sikte på å fremme et høringsnotat om forslag til endringer i ekomloven og straffeprosessloven i løpet av våren 2008.

Rettsakten er under vurdering i spesialutvalget for kommunikasjoner der Samferdselsdepartementet, Finansdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Kultur- og kirkedepartementet, Barne- og familiedepartementet, Justisdepartementet, Fornyings- og administrasjonsdepartementet, Post- og teletilsynet og Utenriksdepartementet deltar.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

Vedlegg XIII Transport

Kapittel I Innenlandstransport

32007 R 1370 Forordning om kollektivtransport med jernbane og på vei

Sammendrag av innhold

Hovedformålet med forordningen er å regulere konkurransen slik at kontrakter om offentlig tjeneste i kollektiv transport på vei og med bane blir inngått og gjennomført på en gjennomsiktig måte. Forordningen fastsetter hvordan kompetente myndigheter, innenfor rammene av EØS-retten, kan gripe inn i kollektivtransporten for å sikre levering av tjenester av allmenn interesse, som er hyppigere, sikrere, bedre eller billigere, enn hva som kan oppnås gjennom markedskreftene alene. Med dette for øye slår forordningen fast på hvilken måte kompetente myndigheter kan tildele offentlig støtte/tilskudd og/eller eneretter til operatører innen buss- og banesektoren i forbindelse med oppfyllelse av forpliktelser til offentlig tjeneste, jf. artikkel 1.

Forordningen skal sikre effektive transporttjenester gjennom regulert konkurranse. Det vil si at det innføres plikt til konkurranse om markedet. Når slik konkurranse er gjennomført er det ikke ytterligere plikt til konkurranse i markedet.

Forordningen inneholder regler om når konkurranseutsetting kreves, og minimumsregler for hva kontrakt om plikt til offentlig tjeneste skal innholde. Videre er det regler om offentliggjøring, og overgangsregler i forhold til når forslaget skal gjelde fullt ut for alle kontrakter innen sektoren. Forordningen overlater til kompetente myndigheter å fastsette ønsket transportstandard, og inneholder ikke detaljerte regler om prosessen for tildeling av kontrakter.

Tildeling av støtte eller enerett skal etter forordningen skje ved inngåelse av kontrakt om offentlig tjeneste. Vilkår om maksimaltakster kan imidlertid fastsettes i generelle bestemmelser (for eksempel i vedtak med hjemmel i lov). EØS-statene kan unnta generelle regler om maksimumstakster fra å følge reglene i forordningen. Dette må notifiseres Kommisjonen, evt. ESA, jf. artikkel 3. Kontraktstiden er maksimalt 10 år for buss, og 15 år for jernbane. Perioden kan forlenges med opp til 50 prosent av tiden i tilfelle hvor operatøren stiller en vesentlig del av aktiva knyttet til utføring av transporten til rådighet, eller hvis det er berettiget ut fra omkostningene som følge av særlig perifer geografisk beliggenhet. I tilfelle hvor en ytterligere forlengelse av kontrakten kan begrunnes i nedbetaling av gjeld (amortisering) i forbindelse med infrastruktur eller kjørende/rullende materiell, er dette mulig såfremt det gjøres ved en åpen anbudsprosess og Kommisjonen/ESA meddeles om tildelingen, jf. artikkel 4 nr. 3 og 4.

Hovedregelen etter forordningen er kontrakt om offentlig tjenesteytelse skal tildeles etter konkurranseutsetting, jf. artikkel 5 nr. 3. Unntak fra dette gjelder (1) hvis oppdragsgiver selv eller en intern operatør driver transporttjenesten på den aktuelle strekningen, (2) hvis den årlige kontraktsverdien er på under 1 million euro, eller under 2 millioner euro for små og medium store bedrifter, (3) hvor operatøren utfører mindre enn 300 000 kilometer transporttjenester årlig, eller under 600 000 kilometer for små og medium store bedrifter, (4) i nødssituasjoner, og (5) for ordinær jernbane, jf. artikkel 5 nr. 2, 4, 5 og 6. I de nevnte tilfellene kan kompetente myndigheter velge å tildele kontrakt direkte uten forutgående konkurranse.

Minimumsregler for hva kontrakten skal inneholde følger av artikkel 4 (1) – (2). Det skal klart defineres hva som er innholdet i forpliktelsen til offentlig tjeneste, og oppdragsgiver skal på forhånd angi hvilke parametere tilskudd skal beregnes ut fra og omfanget av en enerett. Parametrene må fastlegges slik at tilskuddet ikke innebærer overkompensasjon. Videre skal det fastlegges hvordan omkostningene til utførelsen av forpliktelsen til offentlig tjeneste skal ivaretas og hvordan inntektsfordelingen mellom oppdragsgiver, og operatør skal være.

Oppdragsgiver kan i kontrakten bestemme at den operatøren som tildeles kontrakten må overta ansatte fra tidligere operatør på samme måte som om det hadde dreid seg om en virksomhetsovertakelse, jf. artikkel 4 (5). Forordningen viser også til reguleringer i nasjonal rett når det gjelder dette spørsmålet.

Videre skal alle kompetente myndigheter årlig offentliggjøre en detaljert oversikt over alle forpliktelser til offentlig transport som den myndigheten er ansvarlig for. Kompetent myndighet vil også bli forpliktet til å offentliggjøre informasjon om intensjonen om tildeling av kontrakt til offentlig tjeneste ett år forut for anbudsinvitasjonen eller den direkte tildelingen av kontrakten. Bestemmelsen gjelder ikke for kontrakter som omfatter mindre enn 50 000 vognkilometer årlig, eller kontrakter som inngås i nødssituasjoner. For jernbane er det egne regler om hvilken informasjon som skal offentliggjøres på forhånd, jf. artikkel 7

Forordningen har overgangsregler i artikkel 8. Reglene vil gradvis få full virkning i de sektorene som omfattes. For allerede inngåtte kontrakter er imidlertid overgangsordningene lange. Som regel kan kontraktene fortsette å gjelde til de utløper. Forordningen trer først i kraft 2 år etter publisering.

For kontrakter som faller inn under regelverket om offentlige anskaffelser gjelder ikke reglene i artikkel 5 om hvordan kontrakten skal inngås og artikkel 8 om overgangsregler. De øvrige reglene i forslaget, for eksempel reglene i artikkel 4 om obligatorisk innhold i kontraktene og reglene i artikkel 7 om offentliggjøring, er ment å gjelde også for kontrakter som faller inn under regelverket om offentlige anskaffelser. Utgangspunktet er at bruttokontrakter faller inn under regelverket om offentlige anskaffelser, mens nettokontrakter (tjenestekonsesjoner) fullt ut vil komme inn under forslaget til forordning. Det må imidlertid foretas en konkret risikovurdering i det enkelte tilfelle.

Reglene i forordningen om innhold i kontraktene, herunder varighet og arbeidstakerrettigheter, offentliggjøring og overgangsbestemmelser gjelder også for kontrakter som etter forslaget ikke kreves konkurranseutsatt. Når det gjelder tilskudd som tildeles i kontrakter som ikke konkurranseutsettes, skal tildelingen følge bestemmelsene i vedlegget til forordningen. Vedlegget oppstiller regler med tanke på å unngå at tilskudd innebærer en overkompensasjon, og skal sikre gjennomsiktighet i tildelingsprosessen.

Forordningen åpner for EØS-statene kan gi den virkning også for innenlands vannvei og nasjonal sjøtransport (maritim kabotasje).

Merknader

Forordningen er fremmet med henvisning til artikkel 71 og 89 i EF-traktaten.

Norsk rett på området:
Innen veitransportsektoren er det i Norge fylkeskommunenes kjøp av busstjenester og tildeling av eneretter som vil komme inn under reglene i forslaget. I 2006 var 26 prosent av den lokale ruteproduksjonen, målt i rutekm., konkurranseutsatt. Målt i antall passasjerer var imidlertid 40 prosent konkurranseutsatt. Det synes dermed som ruter med stort belegg har blitt konkurranseutsatt først. Fylkeskommunene synes dessuten i stor grad å benytte bruttokontrakter ved anbud.

Når det gjelder langdistansetransport med buss (ekspressbusser) er dette markedet åpnet for konkurranse. Disse rutene mottar ikke tilskudd eller eneretter, slik at dette markedet ikke vil bli berørt av forslaget. Det følger av yrkestransportloven av 21. juni 2002 nr. 45 (ytl.) § 18 at bruk av anbud er frivillig ved tildeling av løyve for persontransport med motorvogn i rute.

Innen skinnegående transport er kun enkelte persontransportstrekninger åpnet for konkurranse.

Særlig om EØS-retten på området:

Kollektivtransport på jernbane og vei kan karakteriseres som tjenester av allmenn økonomisk betydning. Operatørene mottar driftstilskudd for utførelse av disse tjenestene. Ved tildeling av tilskudd må det vurderes om tildelingen er i samsvar med EØS-reglene om statsstøtte.

EØS-avtalen del III kapittel 6 har egne regler om transport. EØS-avtalen artikkel 49 inneholder bestemmelser om støtte til transportsektoren (vei og bane). Denne bestemmelsen er uttømmende gjennomført ved rådsforordning nr. 1191/69 om medlemsstatenes forpliktelser i forbindelse med forpliktelser som har sammenheng med begrepet offentlig tjenesteytelse innen transport med jernbane, på vei og innenlands vannvei og rådsforordning nr. 1107/70 om støtte til transport med jernbane, vei og innenlands vannvei. Rådsforordning nr. 1191/69 og nr. 1107/70 er implementert i norsk rett ved forskrift av 11. august 1995 nr. 716 om gjennomføring av fellesregler om innenlands transport i EØS-avtalen § 1 nr. 4 og nr. 7. Forskriften er gitt med hjemmel i lov nr. 25 av 26. mai 1995 om gjennomføring av felles regler om innenlands transport i EØS-avtalen. EØS-avtalens generelle regler om statsstøtte, jf. del IV kapittel 2, kommer ikke til anvendelse for transport på vei og med jernbane. I utgangspunktet vil tilskudd være forenlig med EØS-avtalen hvis det er tildelt i tråd med bestemmelsene i rfo. 1191/69.

Rådsforordning 1191/69 har ikke bestemmelser om hvordan kontrakter om offentlig tjeneste skal inngås. Forordningen inneholder imidlertid generelle rammer for forpliktelse til offentlig persontransport og metoder for beregning av hva som er rimelig kompensasjon. Problemet med forordningen er at den ikke lenger er i tråd med de faktiske økonomiske forhold i sektoren. Det har utviklet seg ulik praksis i EØS-landene, og den rettslige situasjonen på området er uklar. En avklaring av rettssituasjonen er særlig viktig med tanke på å fjerne tvilen om at tilskudd til landtransportsektoren innebærer ulovlig statsstøtte.

For støtte til tjenester av allmenn økonomisk betydning innen andre sektorer har det utviklet seg regler gjennom rettspraksis, blant annet i sak C-280/00, Altmark-dommen. Disse reglene er siden blitt vedtatt gjennom retningslinjer fastsatt av Kommisjonen, og forventes å bli vedtatt av EFTAs overvåkningsorgan (ESA) etter at de er tatt inn i EØS-avtalen. De samme prinsippene som følger av rettspraksis og de nevnte retningslinjene gjelder også for transportsektoren i land som har valgt å unnta lokal- og regionaltransport fra reglene i rfo. 1191/69.

Forordningen tilpasser reglene i transportsektoren til de øvrige sektorene, med de modifikasjoner som er nødvendige.

Norsk politikk på området - konsekvenser:

I regjeringserklæringen står det at regjeringen vil vurdere å gå i dialog med fylkeskommunene om å avvente videre bruk av anbud til man har skaffet seg bedre kunnskap om effektene av anbud i kollektivtransporten. Videre står det at regjeringen ikke vil bruke anbud for flere strekninger for persontransport med jernbane. Arbeidstakere skal sikres de samme rettighetene som ved virksomhetsoverdragelse.

Når det gjelder veitransport vil plikten til å konkurranseutsette kollektivtransporten bli videre enn det som følger av dagens regler.

Når det gjelder skinnegående transport vil forslaget etter enigheten i Rådet og Parlamentet ikke føre til at myndighetene får plikt til å konkurranseutsette transport med ordinær jernbane. T-bane og sporvognstjeneste faller imidlertid inn under de alminnelige reglene i forordningen. Det kan imidlertid settes spørsmålstegn ved om t-bane- og trikketransporten, som hovedsakelig gjelder Oslo, kan unntas fra plikten til konkurranseutsetting fordi de selskap som ivaretar denne transporten (underselskap av AS Oslo Sporveier) kommer inn under unntaket for ’intern operatør’, jf. artikkel 5 (2) sammenholdt med artikkel 2 (j).

Når det gjelder sjøtransport (maritim kabotasje) er muligheten for å ta dette inn under virkeområdet til forordning ny etter enigheten mellom Rådet og Parlamentet. Dette vil kreve en grundig vurdering for Norges vedkommende.

Når det gjelder arbeidstakeres rettigheter gir forordningen kompetente myndigheter frihet til å vurdere hvorvidt det skal stilles krav om at ansatte sikres samme rettigheter som ved virksomhetsovertakelse. Dette er i samsvar med nærhetsprinsippet; prinsippet om at beslutninger skal tas på så lavt nivå som hensiktsmessig med tanke på at beslutningsprosessen skal være nær sluttbruker. I den endelige forordningsteksten er det imidlertid tatt inn en henvisning til nasjonal rett på området, som sammen med fortalen ser ut til å gi nasjonale myndigheter mulighet til å fastsette regler på området.

Behov for endringer i regelverk:

Forslaget vil kreve endringer i yrkestransportloven og jernbaneloven med tilhørende forskrifter, samt i forskrift om gjennomføring av fellesregler om innenlands transport i EØS-avtalen § 1 nr. 4 og nr. 7.

Økonomiske og administrative konsekvenser:

Forslaget vil få konsekvenser for kompetente myndigheters kjøp av tjenester innen kollektivtransport ved at konkurranseutsetting vil måtte brukes i større grad enn det som er praksis i dag. På sikt antas det at myndighetene vil spare penger og/eller styrke kollektivtilbudet ved å konkurranseutsette tjenester på områder med virksom konkurranse. I områder hvor det ikke er konkurranse i markedet kan det være mer tvilsomt hvilke økonomiske og kvalitative utslag plikten til konkurranseutsetting vil medføre.

Fylkeskommunene bruker allerede per i dag anbud i et visst omfang. Konkurranseutsetting vil derfor ikke være en ukjent arbeidsmåte for disse myndighetene. Direkte kjøp krever også en viss ressursbruk, blant annet i forbindelse med forhandlinger. De administrative konsekvensene av forslaget bør ikke overdrives.

Det bemerkes at kravet om å kunngjøre intensjonen om å inngå kontrakt om kollektivtjenester på forhånd, og kravet om årlig rapportering om kontrakter, vil medføre noe administrativt merarbeid.

Kommisjonsforslaget til forordning om kollektivtransport med jernbane og på vei ble lagt fram i juli 2005. Forslaget er en videreføring av tidligere forslag til forordning om krav til kollektivtransport på jernbane, veg og innenlands vannvei ved inngåelse av offentlige kontrakter, som ble lagt frem i 2000. Forslaget fra 2000, med de revideringene som ble gjort i 2002, hadde etter 5 år ennå ikke fått gjennomslag i EU-systemet. Det var på denne bakgrunn Kommisjonen fremmet et nytt, og noe forenklet forslag på området. Det bemerkes at forslaget er tilpasset utviklingen i EU-domstolens praksis, senest i sak C-280/00 av 24. juli 2003, Altmark-dommen.

Etter at forslaget ble drøftet i Rådet flere ganger første halvdel av 2006, ble man i Rådsmøtet 9. juni 2006 enige om tekst til et kompromissforslag som ble oversendt Parlamentet for andre gangs lesing. I desember 2006 ble Rådet og Parlamentet enig om en felles holdning (Common Position). Denne ble noe modifisert i løpet av 2007. Forslaget ble undertegnet 23. oktober 2007, og publisert i Official Journal 3. desember 2007. Ikrafttredelsesdatoen er 2 år etter publisering, 3. desember 2009.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget til forordning ble sendt på høring høsten 2005. Høringsfristen var 27. januar 2006.

Flere av høringsinstansene peker på viktigheten av at det kommer klare regler på området.

FAD og Konkurransetilsynet stiller seg positive til at forslaget som hovedregel legger opp til bruk av konkurranse. Konkurransetilsynet viser til at konkurranseutsetting av offentlige transportoppdrag er et sentralt virkemiddel for å styrke kollektivsektoren ved at den blir mer effektiv. Det pekes på at konkurranseutsetting vil gi økte gevinster i form av lavere kostnader, bedre tjenester, større andel av kollektivbrukere og positive miljøeffekter. Enkelte høringsinstanser mener valg av kontraktsform bør være frivillig, og at tvungne regler om dette er et brudd på nærhetsprinsippet. Det vises i denne sammenheng til EUs hvitebok om tjenester av allmenn økonomisk betydning som fastslår at nærhetsprinsippet skal respekteres, og at de enkelte medlemsland selv skal bestemme hvilke tjenester som er av allmenn økonomisk betydning.

Når det gjelder beløps- og produksjonsgrensene for når konkurranse skal benyttes er høringsuttalelsene sprikende, likevel med en overvekt som peker på at grensene burde vært høyere. Også når det gjelder krav til offentliggjøring av intensjon om kontraktsinngåelse og oversikt over kontrakter er høringsinstansene sprikende i synet på om dette vil medføre nevneverdig merarbeid. Flere høringsinstanser viser til at forslaget vil medføre mer administrativt arbeid, men at det samtidig vil føre til effektiviseringsgevinster.

Enkelte høringsinstanser har vist til at dokumentasjonskravet for kostnader i en kontrakt er for strenge. Det er nevnt at en slik oppdeling som kreves vil være naturlig ved direkte kjøp, men ikke ved bruk av anbud.

Når det gjelder skinnegående transport peker flere høringsinstanser på at de ikke mener det er nødvendig å unnta transport med regional- og langdistansetog fra konkurranseutsetting. NSB viser imidlertid til at de ikke mener at Norge har togstrekninger som vil falle inn under begrepet lokaltransport, og dermed være underlagt konkurranseutsetting etter forslaget. Oslo Sporveier mener transport med trikk og t-bane vil være unntatt konkurranseutsetting fordi dette drives ved intern operatør for Oslo kommune. Det vises også til at kravet i vedlegget for kontrakter som ikke konkurranseutsettes, om å sannsynliggjøre normalkostnadene i bransjen, vil være vanskelig å oppfylle for skinnegående transport fordi det ikke er sammenlignbar transport i markedet.

Spørsmålet om arbeidstakerrettigheter har engasjert mange høringsinstanser. AID bemerker at forslaget ved å åpne for at arbeidstakere kan gis samme rettigheter som ved virksomhetsoverdragelse, stiller arbeidstakerne i en bedre situasjon enn de ellers ville vært i. Med henvisning til regjeringserklæringen vurderes dette som positivt. AID mener imidlertid forslaget, med tanke på forutberegnelighet, burde gi nærmere retningslinjer for kompetente myndigheters skjønn.

Norsk transportarbeiderforbund er i mot bruk av anbud i kollektivtransporten, og viser til at bruk av anbud har vært en katastrofe for arbeidstakerne når det gjelder arbeidsforhold og arbeidsmiljø. Subsidiært er forbundet positiv til at den maksimale kontraktstiden er forlenget. Hvis forslaget går igjennom mener transportarbeiderforbundet at reglene som sikrer arbeidstakere samme rettigheter som ved virksomhetsoverdragelse må inn i yrkestransportloven for å sikre at de kommer til anvendelse på ethvert anbud og gir de ansatt lovfestet rett til ansettelse hos ny operatør. Yrkestrafikkforbundet uttaler seg i samme retning som transportarbeiderforbundet, men mener reglen om at anbud skal behandles som virksomhetsoverdragelse må slås fast som en tvingende regel i forslaget.

Landsorganisasjonen, Norsk Lokomotivmannsforbund, Norsk Jernbaneforbund og Fagforbundet ber om at forslaget avvises. Dette begrunnes med at forslaget ensidig fokuserer på konkurranseutsetting basert på laveste pris og ikke kvalitet i kollektivtilbudet. Forbundene mener det ikke er tilstrekkelig at beslutningen om hvorvidt reglene om virksomhetsoverdragelse skal følges overlates til kompetente myndigheter. Det kreves at de ansatte ved skifte av operatør som følge av anbud skal ha beskyttelse for lønn, pensjon, faglige kollektivavtaler og arbeidsforhold for øvrig.

Det bemerkes at den endelige forordningsteksten avhjelper noen av de betenkelighetene høringsinstansene viste til i høringsrunden. Dette gjelder blant annet beløps- og produksjonsgrensene, og innsigelsene mot å konkurranseutsette ordinær jernbane.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

Kapittel II Veitransport

32006 L 0126 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2006/126/EF av 20. desember 2006 om førerkort (vedlegg XIII kap II SD)

Sammendrag av innhold

Direktivets formål er å redusere muligheten for forfalskning av førerkort, forbedre trafikksikkerheten samt å fremme fri bevegelighet for EU-borgerne.

Direktivet har åtte vedlegg.

Vedleggene I, II og III omhandler krav til førerkortets innhold og utforming, minstekrav til førerprøven og minstekrav til førers fysiske og mentale helse.

Vedlegg IV fastsetter minstekrav for sensorer ved praktisk førerprøve.

Vedlegg V og VI inneholder minstekrav til kurs og til praktisk prøve for de som henholdsvis ønsker å føre vogntog med tillatt totalvekt 3501-4250 kg med førerkort for klasse B eller gjennomfører progressivt erverv av førerkort for motorsykkel.

Vedlegg VII viser datoene for kunngjøring og implementering av annet førerkortdirektiv med endringsdirektiver samt yrkessjåførdirektivet. Vedlegg VIII er en sammenligningstabell (lovspeil) over artiklene i annet og tredje førerkortdirektiv.

Direktivet fastsetter i hovedtrekk fire endringer i forhold til dagens situasjon:

• Fra 19. januar 2013 skal førerkort utstedes kun i plast i kredittkortstørrelse (art.1 nr.1 vedlegg I) Det norske førerkortet tilfredsstiller fullt ut de oppsatte krav og tilpasninger på dette punkt. (Norge har i flere år hatt førerkort av den aktuelle modellen).

Førerkortmodellen vil kunne redusere mulighetene for forfalskning, da slike førerkort kan utstyres med sikkerhetselementer som guilloche-trykk, mikrotekst, UV-trykk, hologram, relieffmønster, m.v. Medlemsstatene gis en valgfri mulighet til å utstyre førerkortet med en mikrochip (art 1 nr 2-4), forutsatt at dette skjer i tråd med regelverket for behandling av personopplysninger. Som utgangspunkt kan all informasjon som kan leses på førerkortblanketten lagres i chipen. Imidlertid kan en stat etter samråd med Kommisjonen, få adgang til å lagre tilleggsinformasjon hvis dataene gjelder plastkortets funksjon som førerkort og ikke krenker personvernet mv. Skulle chipen falle av eller bli ulesbar, har dette ingen betydning for førerkortets gyldighet (art. 7 nr 2). I tillegg til å være et sikkerhetselement, kan en mikrochip gi raskere og sikrere administrativ behandling av førerkortsaker.

Eldre førerkort skal utfases innen 2033. I Norge innebærer det at ca 100 000 grønne papirførerkort og ca 500 000 laminerte rosa papirførerkort skal erstattes med nye førerkort. Utfasingen vil medføre økt førerkortproduksjon men kan gjennomføres forholdsvis enkelt rent administrativt.

• Direktivet innfører administrativ gyldighet for de nye førerkortene (art 7).

Dette betyr at førerkortet må fornyes med visse mellomrom, for å registrere førerkortet med de nyeste sikkerhetselementer og oppdatere bilde av innehaveren. Er den administrative gyldighetsperioden for førerkortet utløpt, er ikke førerkortet lenger noe gyldig bevis for vedkommendes førerrettigheter. Vedkommende må anskaffe seg nytt førerkort for å kunne utøve sine førerrettigheter på en lovlig måte. Har søker fått dispensasjon fra helsekravene og førerrettigheter for en kortere periode, vil den administrative gyldighet og førerrettighetene utløpe samtidig.

For personbil, motorsykkel og moped er det fastsatt en administrativ gyldighetsperiode på 10 år (ev. inntil 15 år.).

For buss, lastebil og vogntog er gyldighetsperioden på 5 år samt obligatorisk helsesjekk.

Hvorvidt man ønsker obligatorisk helsesjekk, førerprøve eller kurs ellers, avgjøres av medlemsstatene - men slike tiltak må skje samtidig med fornyelse av førerkortene.

Det er i dag ca 3. millioner førerkortinnehavere i Norge. Endringene vil øke antallet produserte førerkort pr. år. Førerkort for tyngre klasser må fornyes hvert 5 år mot hvert 10 år i dag. Førerkort for personbil, motorsykkel og andre lette førerkortklasser må fornyes hvert 10/15 år frem til fylte 70 eller 75 år. Dagens ordning med supplerende legeattest etter fylte 70 år for personer med 100-års førerkort, må avvikles da førerkortets gyldighetsperiode må fremgå av selve førerkortblanketten. Løsningen antas å bli førerkort med gyldighet for 1,2,3,4 og 5 år alt etter legens vurdering av de eldres helsetilstand. Førerkortet skal klart vise hvilke vilkår og hvilke kjøretøyer innehaveren har tillatelse til å føre (art 5), dette vil kunne bidra til en forenkling av kontrollen av førerretten.

Førerkort utstedt i en medlemsstat, skal som tidligere anerkjennes gjensidig innen hele EU-området (se art 2). Man kan velge å beholde sitt nasjonale førerkort etter å ha tatt fast bopel i et annet EU-land. Alternativt kan man kreve direkte innbytte til førerkort utstedt av det nye vertslandet (se art 11 nr 1).

• Det innføres en egen førerkortklasse for moped (klasse AM), og nye regler for progressivt erverv av førerrett for motorsykkel. Bakgrunnen for endringene er en øking i antall mopedulykker og høye ulykkestall for motorsykkelførere under 24 år.

Minstealder for motorsykkel er satt til 18 år for klasse A2 (dagens mellomtung klasse). Kravet for progressivt erverv til klasse A (den tyngste klassen) er minimumsalder 20 år og minst 2 års kjøreerfaring med klasse A2 samt bestå en praktisk prøve og/eller gjennomføre et kurs (se vedlegg VI). Minstealderen for direkte erverv av klasse A heves fra 21 til 24 år.

• Vedlegg IV fastsetter nye felles krav til kompetanse og etterutdanning til sensorer som skal avholde praktisk førerprøver, som et tiltak for å øke trafikksikkerheten. I tillegg skal det føres tilsyn med disse. Siktemålet er å gjøre vurderingen av den praktiske førerprøven mest mulig ensartet i hele Europa.

Merknader

Førerkortdirektiv (Rdir 91/439/EØF og Rdir 2006/103/EF), er gjeldende rett i dag. Førerkortdirektivene er innarbeidet i norsk rett ved forskrift 19. januar 2004 nr. 298 om førerkort m.m. og forskrift 1. oktober 2004 nr. 1339 om trafikkopplæring og førerprøve m.m.

Kommisjonens forslag til tredje førerkortdirektiv (KOM (2003) 621) ble fremmet høsten 2003.

Tredje førerkortdirektiv er hjemlet i Romatraktatens artikkel 71 og ble vedtatt den 20. desember 2006 etter samarbeidsprosedyren i Romatraktaten artikkel 251.

Tredje førerkortdirektiv kan gjennomføres i norsk rett innenfor tildelte ressurser. Økonomisk vil implementeringen av direktivet bli lite merkbart for vegmyndighetene da gebyret for produksjon av førerkort bygger på selvkostprinsippet. For publikum vil utgiftene øke, men neppe særlig merkbart. Administrativt har vegmyndighetene tidligere vist at de kan takle betydelig øking av produksjonen av førerkort.

Innlemmelsen av direktivet i EØS-avtalen vil kreve lov- og forskriftsendring. Vegtrafikkloven må endres for bl.a. å innføre hjemmel for administrativ gyldighet for førerkort, minstekrav, vedlikehold og tilsyn av sensorer samt hjemmel for direkte virkning i Norge av utenlandske statusanmerkninger. I tillegg må førerkortforskriften og trafikkopplæringsforskriften endres og det må foretas en gjennomgang av øvrig forskriftsverk.

Sakkyndige instansers merknader

Saken har vært forelagt Vegdirektoratet.

Rettsakten er behandlet i Spesialutvalget for transport, der Samferdselsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Fiskeri- og Kystdepartementet, Miljøverndepartementet, Finansdepartementet, Justisdepartementet og Utenriksdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten EØS-relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32006 L 0038 Europaparlamentets- og rådsdirektiv 2006/38/EF av 17. mai 2006 om endring av direktiv 1999/62/EF (Eurovignette-direktivet) om avgifter på tunge lastebiler for bruk av visse typer infrastruktur (vedlegg XIII kap II SD)

Sammendrag av innhold

Direktiv 1999/62/EF om avgifter på tunge lastebiler for bruk av visse typer infrastruktur (Eurovignett-direktivet) ble vedtatt 17. juni 1999. Direktivet innebar ingen realitetsendringer for Norge, og ble implementert i norsk rett ved Forskrift om innkreving av bompenger i visse tilfeller – gjennomføring av direktiv 1999/62/EF av 11. januar 2002, med hjemmel i lov av 21. juni 1963 nr. 23, vegloven, § 62, jf. § 27. Europaparlamentet og Rådet for den Europeiske Union vedtok 17. mai 2006 en revisjon i form av Direktivet om endring av Eurovignettdirektivet.

Bakgrunnen for Kommisjonens forutgående forslag til endring av Eurovignettdirektivet var ønsket om å regulere utviklingen av vegavgiftspolitikken i Europa i tråd med prinsippene som er skissert i hviteboken. Medlemsstatenes innkreving av avgifter for bruk av infrastruktur skal harmoniseres for å sikre en enklere avvikling av den internasjonale transporten og like konkurranseforhold mellom operatører i fellesskapet.

Eurovignettdirektivet angir minstesatser for medlemslandenes kjøretøyavgifter (kapittel II), og maksimumssatser og vilkår for bompenger og vegbruksavgifter (kapittel III). Medlemsstatene har i dag ulik praksis for innkreving av avgifter og/eller bompenger. Hovedprinsippene i direktivet er som følger:

• Takstnivået for bompenger skal gjenspeile kostnadene transporten påfører samfunnet. Bompengene kan dekke kostnader til utvikling, bygging, drift, vedlikehold og miljøskader. Beregningen av disse kostnadene skal følge en felles metode, angitt i direktivet.

• Bompengetakstene kan differensieres, for eksempel etter den kjørte distansen, sted, type infrastruktur, hastighet, ulykkesrisiko, kjøretøykarakteristikker, tid på dagen og trafikktetthet.

• Direktivet gir mulighet for kryssubsidiering, dvs. at for eksempel bompenger brukes til å finansiere annen infrastrukturbygging på en konkurrerende strekning med et konkurrerende transportmiddel. Dette skal kun skje unntaksvis og i økologisk sårbare områder, f.eks. fjellområder.

• Fellesskapets regelverk for betaling for bruk av infrastruktur må være rettet mot virksomhet i fellesmarkedet i tråd med subsidiaritetsprinsippet. Derfor er direktivet bare rettet mot kjøretøyer med større tillatt totalvekt enn 3,5 tonn og har sitt virkeområde kun på hovedferdselsårene mellom og gjennom medlemslandene, det såkalte ”Trans-European Transport Network” (TEN-T), definert i avgjørelse 1692/96/EF, endret ved avgjørelse 1346/2001/EF. Bruk av mindre biler og veger uten betydelig internasjonal trafikk er ikke ment å rammes av direktivet. Det vil derfor være opp til medlemslandene selv å regulere betaling for denne bruken.

De viktigste endringene med revisjonen av 17. mai 2006 sett med norske interesser gjengis i korte trekk her:

• Det geografiske virkeområdet utvides. I utgangspunktet gjelder direktivet for det transeuropeiske vegnettet (TEN). Imidlertid kan medlemsstatene:

- velge å kreve inn bompenger kun på deler av dette nettet

- kreve inn bompenger på det øvrige vegnettet,

når dette skjer i tråd med Roma-traktaten, det vil si uten diskriminering (av internasjonal transport) eller annen konkurransevridning.

• Rabatter må ikke overstige 13 % av ordinær takst.

• Bompengeinnkreving i ett punkt (for transport mellom to punkter) tillates.

• Omfanget av kostnader som kan dekkes av avgiften (bompengene) er utvidet. Samtidig er man ikke nødt til å få dekket alle disse kostnadene.

• Det reviderte direktivet åpner for differensierte avgifter og legger opp til en obligatorisk differensiering etter utslippskategori senest fra 2010.

• Medlemsstatene blir forpliktet til å rapportere til KOM om alle nye eller endrede innkrevingsordninger.

Direktivet må sees i sammenheng med EU-direktivet som trådte i kraft 20. mai 2004 om felles automatiske bompengesystemer (EFC). EFC-direktivet omhandler innføring av kompatible elektroniske systemer for vegbruksavgift i EU, men gjelder kun de tekniske sidene ved innkrevingen.

Merknader

Eurovignettdirektivet har en hjemmel i artikkel 71 (1) i Romatraktaten. Det refereres også til traktatens artikkel 93.

Tilleggsavtalen til EØS-avtalen gjorde det nødvendig å gjennomføre rådsdirektiv 93/89/EF av 25. oktober 1993 i norsk rett. Dette direktivet inneholdt regler om fastsetting av årsavgifter (kjøretøyavgifter), bomavgifter og vegbruksavgifter for kjøretøyer opptil 12 tonn av hensyn til likeartede vilkår for godstransport på veg. Direktivet ble implementert for så vidt gjaldt bomavgiftene i Forskrift om innkreving av bompenger i visse tilfelle av 24. november 1995 nr. 893 med hjemmel i vegloven § 62, jf. § 27. Direktivets regler om vegbruksavgifter ble ikke implementert fordi Norge ikke anvender slike avgifter. Situasjonen er den samme i dag.

Direktivet gjelder for det transeuropeiske vegnettet (TEN-T). De norske vegstrekningene som i dag inngår i TEN-T er E6 Svinesund (grense Sverige) – Oslo, E6 Oslo – Trondheim, E6 Trondheim – Fauske, E6 Fauske – Nordkjosbotn, E6 Nordkjosbotn – Kirkenes, E14 Stjørdal (kryss E6) – Storlien (grense Sverige), E10 Nygård (kryss E6) – Bjørnfjell (grense Sverige), E75 Russeskaret – Utsjoki (grense Finland), E105 Bjørkheim – Storskog (grense Russland), E18 Oslo – Ørje (grense Sverige), E18 Oslo - Kristiansand, E39 Kristiansand - Bergen, E39 Bergen –

Ålesund, E39 Ålesund - Trondheim, E16 Sandvika - Bergen og Rv 23 Lier - Drøbak - Vassum.

Ved innlemmelsen av Eurovignettdirektivet i norsk rett ble det gjort enkelte tilpasninger for Norge, jf. EØS-komiteens beslutning nr. 5/2002. På grunn av vår spesielle vegstruktur åpnet en tilpasningstekst for å kreve inn bompenger på det norske sekundærvegnettet, ikke bare på hovedvegnettet. Artikkel 7.1 er nå endret med hensyn til anvendelsesområdet for direktivets regler om bompenger. TEN-T skal som utgangspunkt være gjenstand for direktivets krav, men avsnittet åpner for å unnta deler av TEN-T fra avgiftene. På den annen side angir direktivet at bruksområdet kan utvides til det øvrige primærvegnettet. Det blir videre slått fast at direktivet ikke påvirker medlemsstatenes rett til å bruke bompenger på andre deler av vegnettet så lenge EF-traktatens øvrige regler følges. Dette skulle medføre at man i Norge kan fortsette å innkreve bompenger på sekundærvegnettet som i dag.

I henhold til vegloven § 27, første ledd kan Samferdselsdepartementet med Stortingets samtykke bestemme at det kan ”krevjast bompengar på offentleg veg, fastsette storleiken på avgiftene, og sette vilkår om bestemt bruk av avgiftsmidlane. Bompengane kan nyttast til alle tiltak som denne lova gir heimel for.”

Bompenger etter norske begrep skal i utgangspunktet gå til finansiering av utgifter til planlegging, bygging og utbedring av veg. I henhold til rettspraksis setter ikke § 27 noen absolutt grense for hva man kan innkreve bompenger for, men det gjelder bare forholdet mellom innkrevingsstedet og prosjektet som skal finansieres. Kostnader til miljøutgifter dekkes av ordlyden i § 27 så lenge de er knyttet til det aktuelle vegprosjektet.

Det reviderte direktivet sier i artikkel 7 punkt 9 at innkrevde bompenger ikke skal overstige de infrastrukturkostnadene som påløper samfunnet ved bruk av vegnettet. Disse omfatter omkostninger i forbindelse med utvikling, bygging, drift, vedlikehold og miljøskader knyttet til det aktuelle vegnettet. Dette gir rom for å gå lenger enn dagens norske praksis. Riktignok dekkes drift- og vedlikeholdsutgifter av § 27, men det har vært en klar norsk politikk å ikke benytte bompenger til dette formålet.

Artikkel 7 punkt 10 i det reviderte direktivet angir at medlemsstatene kan differensiere bompengesatsene. Dersom differensiering ønskes, må retningslinjene i bestemmelsen følges. De vil etter direktivet omfatte kjøretøyets utslipp jf. nytt vedlegg 0, kjøretøyets skadeevne jf. nytt vedlegg IV, tidspunktet på dagen, trafikkmengde, samt vegens beliggenhet og beskaffenhet. Fra 2010 skal enhver medlemsstat differensiere avgiftene i forhold til utslipp med mindre den er unntatt fra dette kravet jf. tre opplistede forhold i litra b.. Norge har ingen slik differensiering i dag, og det foreligger ingen planer om å innføre dette, men en viss differensiering av bompengesatsene ville være i tråd med vegloven § 27. De ansvarlige myndighetene må konkret vurdere om direktivets krav oppfylles når de eventuelt skal differensiere bompengetakstene for den aktuelle vegstrekningen.

§ 1, 2. punktum i forskrift om innkreving av bompenger i visse tilfeller – gjennomføring av direktiv 1999/62/EF av 11. januar 2002 må tilpasses den nye vektgrensen (kjøretøy med tillatt maksimal vekt over 3,5t i stedet for 12t) med virkning senest fra 2012 i henhold til det reviderte Eurovignett-direktivet. Utkastet til ”Forskrift om bomavgift på offentlig veg”, som har vært ute på høring med frist 1. oktober 2006 behandler flere forhold fra Eurovignett-direktivet, som for eksempel takst og unntak fra betalingsplikt. Imidlertid har forslaget ifølge høringsbrevet fra Vegdirektoratet ikke tatt høyde for alle endringene i det reviderte direktivet.

Direktivets artikkel 7b gir hjemmel til å kompensere for betalte bom- og vegbruksavgifter. Dersom denne muligheten benyttes, kan det bli behov for endringer i gjeldende avgiftsregelverk. Dette må vurderes nærmere av de ansvarlige myndigheter.

Hvilke øvrige konsekvenser det reviderte direktivet får for Norge og et eventuelt behov for tilpasningstekster, vil blant annet bli påvirket av utfallet klagesakene vedrørende bompenger får, som for tiden behandles av ESA.

Direktivet ble vedtatt av Europaparlamentet og Rådet for den europeiske union 17. mai 2006 etter at de tre foregående forslagene fra EU-kommisjonen ble nedstemt. Bestemmelsene skal implementeres av medlemsstatene innen 10. juni 2008.

Innlemmelse i EØS-avtalen vil kreve Stortingets samtykke.

Sakkyndige instansers merknader

Vegdirektoratet har i løpet av sommeren og høsten 2006 gjennomført en omfattende høring om utkastet til ”Forskrift om bomavgift på offentlig veg”. Det går frem av høringsuttalelsene at det hersker en viss uenighet omkring spørsmålet om rabattordninger. Mens i første rekke bompengeselskaper og næringsorganisasjoner går inn for relativt lave, flate brikkerabatter i tråd med direktivet, ønsker spesielt lokale myndigheter å beholde dagens rabatter.

Samferdselsdepartementet har gjennomført en egen høring om Eurovignett våren 2007, der disse synspunktene ble bekreftet.

Samferdselsdepartementet vil på bakgrunn av departementets høring ta stilling til hvorvidt Norge skal be om tilpasningstekst til direktivet.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

Kapittel III Transport med jernbane

32006 D 0920 Kommisjonsvedtak 2006/920/EF av 18. april 2006 om tekniske spesifikasjoner for interoperabilitet i det transeuropeiske konvensjonelle jernbanenettet vedr. drift og trafikkstyring («Traffic operation and management») (vedlegg XIII kap III SD)

Sammendrag av innhold

Interoperabilitetsdirektivet 2001/16/EF, som er implementert i norsk rett i forskrift nr. 411 av 10. april 2006 - samtrafikkforskriften, gir EU-kommisjonen hjemmel til å fastsette tekniske og operative spesifikasjoner og regler for interoperabilitet/samtrafikkevne på det transeuropeiske konvensjonelle jernbanenettet.

Kommisjonsbeslutning 2006/920/EF fastsetter felleseuropeiske regler for delsystemet «drift og trafikkstyring» i det transeuropeiske konvensjonelle jernbanenettet (heretter dels omtalt som TSIen). Kommisjonsbeslutningen ble vedtatt av kommisjonen og notifisert til EU-landene 14. august 2006, og publisert i Official Journal 18. desember 2006. Beslutningen trådte i kraft 6 mnd. etter notifisering til EU-landene (dvs. 14. februar 2007).

Bakgrunn og formål:

Tradisjonelt har jernbaneforvaltningene i de enkelte landene i Europa utviklet egne regelverk for drift og trafikkstyring på jernbanenettet, bl.a. trafikkregler. Dette innebærer en operasjonell hindring for effektiv samtrafikk mellom de europeiske landene. Manglende internasjonal harmonisering har også gitt høyere investerings- og driftskostnader for bl.a. signalsystemene. For å legge til rette for en mer effektiv trafikkflyt over landegrensene er det avgjørende å harmonisere de operative regler for trafikkstyring og jernbanedrift i Europa. Kommisjonsbeslutningen spesifiserer et nytt felleseuropeisk grunnlag for «drift- og trafikkstyring», herunder operative regler for ERTMS/ETCS. ERTMS/ETCS er det nye felleseuropeiske systemet for trafikkstyring, togkontroll og signalering.

Kommisjonsbeslutningen består av preamblet og 7 artikler som regulerer gjennomføringen av TSIen. Selve TSIen som er gitt som et vedlegg til kommisjonsbeslutningen.

I henhold til art. 2 i kommisjonsbeslutningen skal medlemslandene innen 6 mnd. etter notifisering oversende Kommisjonen og de øvrige medlemsstatene en liste over eksisterende tekniske regler som skal benyttes når det gis tillatelse til ibruktaking av de delsystemer som er omfattet av TSIen. De enkelte medlemslandene skal tilsvarende gi opplysninger om hvilke prosedyrer som vil bli benyttet ved samsvarsvurdering og verifisering ved bruk av ovennevnte regler (nasjonale regler). Medlemslandene skal opplyse om hvilke organer som er utpekt til å gjennomføre prosedyrene for samsvarsvurdering og verifisering.

Art 3 i kommisjonsbeslutningen fastsetter at medlemslandene innen 6 mnd. etter at TSI trådte i kraft skal oversende alle nasjonale, bilaterale og multilaterale avtaler med tilsvarende virkeområde som TSIen, og som gir lokale eller regional samtrafikkevne. Det kan være avtaler mellom medlemsstater, tredjeland, infrastrukturforvaltere og jernbaneforetak.

Medlemslandene skal iht. art. 4 i kommisjonsbeslutningen utarbeide en nasjonal implementeringsplan for TSIen iht. kriteriene i kap. 7 i TSIen (vedlegget til kommisjonsbeslutningen). Implementeringsplanen skal oversendes Kommisjonen og de øvrige medlemslandene senest ett år etter ikrafttredelse av TSIen.

TSIen-vedlegget:

Det geografiske og tekniske virkeområdet av, samt formålet med TSIen fremgår av kapittel 1 i TSIen.

Kapittel 2 inneholder sentrale definisjoner, og trekker grenser for hvilke typer personell det stilles helse- og kvalifikasjonskrav til. TSIen gjelder i utgangspunktet kun for personell i grenseoverskridende trafikk. For personell som ikke kjører over grensen, skal kravene baseres på gjensidig anerkjennelse (av nasjonale regler) mellom medlemslandene.

Kapittel 3 gjengir de grunnleggende krav i interoperabilitetsdirektivet og gir henvisning til hvor de enkelte kravene er mer detaljert regulert i de senere kapitlene i TSIen.

Kapittel 4 inneholder detaljerte funksjonelle og tekniske krav til delsystemet og grensesnitt mot andre delsystemer. Spesifikasjonene omfatter personell, tog og togdrift.

Kapittel 5 regulerer hvilke samtrafikkomponenter og grensesnitt det må utarbeides europeiske spesifikasjoner for, herunder europeiske standarder (EN), som er nødvendig for å oppnå samtrafikkevne i det transeuropeiske konvensjonelle jernbanesystemet.

Kapittel 6 fastsetter hvilke prosedyrer som skal benyttes med samsvarsverifisering og vurdering av bruksegnethet.

Kapittel 7 angir rammer for implementeringen av TSIen, herunder strategiske føringer. Det legges opp til en trinnvis implementering. Det er flere områder hvor det ikke er fastsatt regler, «open points», bl.a. grensesnitt mot andre TSIer som ikke er vedtatt, forhold til uavklarte punkter i denne og andre TSIer. Implementeringen av enkelte bestemmelser vil være avhengig av når «open points» evt. lukkes. Dette innebærer at forskjellige bestemmelser skal implementeres til forskjellige tider, og til dels over en lengre tidsperiode.

Det er flere bilag til TSIen som inneholder detaljerte krav på de områdene TSIen regulerer, herunder trafikkregler for ERTMS, metode for sikkerhetsrelatert kommunikasjon, spesifikasjon av hvilken informasjon jernbaneforetakene skal ha adgang til i tilknytning til de strekninger de skal trafikkere, nærmere retningslinjer for evaluering, samsvarsvurdering og verifisering av delsystemet, minimumskrav til kvalifikasjoner for personell, krav til merking og identifisering av rullende materiell.

Merknader

Gjeldende norsk regelverk:

En rekke forskrifter inneholder bestemmelser som også reguleres av TSIen. Følgende forskrifter er relevante:
    •       Samtrafikkforskriften, nr. 411 av 10. april 2006
    •       Sikkerhetsforskriften, nr. 1621 av 19. desember 2005
    •       Togframføringsforskriften, nr. 1335 av 4. desember 2001
    •       Signalforskriften, nr. 1336 av 4. desember 2001
    •       Helsekravforskriften, nr. 1678 av 18. desember 2002
    •       Opplæringsforskriften, nr. 1679 av 18. desember 2002
    •       Forskrift om krav til kompetanse og autorisasjon for førere av trekkraftkjøretøy på det nasjonale jernbanenettet, nr. 113 av 7. februar 2005

Togframføringsforskriften og signalforskriften er under revisjon. Ny forskrift om trafikkregler for jernbanen forventes å bli vedtatt i desember 2007, med ikrafttredelse 1. januar 2009. I forbindelse med arbeidet med forskriftene er TSIen vurdert og den nye forskriften om trafikkregler er i noen grad tilpasset TSIen. Videre implementering av TSIen i norsk rett vil skje iht. den implementeringsplanen som skal utarbeides iht. art. 4.

Andre relevante bestemmelser:

TSIen vil ha direkte virkning mot Jernbaneverkets og jernbaneforetakenes interne regler og instrukser på de områdene som TSIen regulerer.

Endringer i norsk regelverk:

TSIen omfatter en rekke ulike temaer/områder. De enkelte kravene har ulikt nivå og detaljeringsgrad, med ulike adressater, både medlemslandene, infrastrukturforvaltere og jernbaneforetak. Strukturen i TSIen samsvarer ikke med den regelverksstrukturen som i dag benyttes i Norge. TSIen regulerer flere områder enn det som i dag er forskriftsfestet, og den inneholder til dels mer detaljerte krav enn dagens norske regelverk. I forbindelse med implementeringen må det gjøres en gjennomgang av alle forskrifter som kan være berørt, og det må vurderes om det finnes motstrid mellom eksisterende norske regler og TSIens bestemmelser. De konkrete endringene i norsk regelverk vil bli gjort i takt med den implementeringsplanen som skal utarbeides iht. art. 4, jf. kap. 7 i TSIen.

TSIens virkeområde er i utgangspunktet begrenset til TEN-nettet, men i praksis vil TSIen bli implementert slik at den gjelder for hele det nasjonale jernbanenettet. Dette er mest praktisk slik at det blir ett enhetlig regelverk for hele det nasjonale jernbanenettet. I forbindelse med implementeringen bør det tilsvarende vurderes om det er hensiktsmessig at kravene til helse og kvalifikasjoner for personell i internasjonal jernbanetrafikk, også skal gjøres gjeldene for personell som ikke kjører i grenseoverskridende trafikk.

Sakkyndige instansers merknader

Omtalen er basert på innspill fra Statens jernbanetilsyn og Jernbaneverket.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

Kapittel VI Sivil luftfart

32007 R 1315 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1315/2007 av 8. november 2007 om krav til nasjonale tilsynsorganers utøvelse av tilsynsvirksomheten (vedlegg XIII kap VI SD)

Sammendrag av innhold

EU vedtok 8. november 2007 kommisjonsforordning (EF) nr. 1315/2007 om sikkerhetstilsyn innenfor feltet lufttrafikkstyring. Dette er en funksjon som skal utøves av den nasjonale tilsynsmyndigheten, som i Norge er Luftfartstilsynet. Denne forordningen vil stille krav til måten de nasjonale tilsynsorganene utøver sin tilsynsvirksomhet på. En forordning om felles europeiske krav til tilsynsvirksomhet vil gi en sikkerhetsgevinst. Innholdsmessig gjennomfører forordningen relevante bestemmelser i ESARR 1 om tilsyn med sikkerheten innen styring av lufttrafikken, vedtatt av EUROCONTROL i 2004

Utviklingen av SES regelverket[2], som i stor grad er knyttet til sikkerhet, medfører behov for en harmonisering av hvordan de ulike staters luftfartsmyndigheter fører tilsyn med etterlevelsen av dette regelverket og dermed sikkerheten innen styring av lufttrafikken. Gjennom SES regelverket har man altså fått harmoniserte krav til tjenesteyterne innen styring av lufttrafikken. Gjennom ESARR 1 får man nå en harmonisert metodikk for å føre tilsyn med at tjenesteoperatørene opererer i samsvar med disse kravene. Samtidig er det behov for å sikre at alle statene innenfor SES sørger for at tilsynsmyndighetene faktisk kan utføre sine oppgaver innenfor sikkerhetstilsyn på den foreskrevne måte, gjennom å skaffe tilveie nødvendig kompetanse og ressurser. Det er for å sikre at disse tingene ivaretas at en forordning basert på ESARR 1 nå gis. ESARR 1 er utviklet for å støtte en prosessbasert tilnærming til tilsyn med sikkerheten innen styring av lufttrafikken.

Forordningen etablerer prinsipper og de minimum av rammevilkår som må være tilstede ved nasjonale tilsynsmyndigheters utøvelse av slikt tilsyn.

Selv om det først og fremst er i sammenheng med tilsynsvirksomhet etter tjenesteforordningen i SES at tilsynsmetodikken som fremgår av forordningen tenkes benyttet, er det fra EU anbefalt å bruke samme tilnærming også på andre områder. Art 1 i forordningen angir virkeområdet til sikkerhetstilsyn innenfor flysikringstjenesten, trafikkflytledelse og luftromsstyring. Det er i hovedsak fire situasjoner hvor bekreftelse av overensstemmelse (verification of compliance) er aktuelt: sertifisering og utpeking av tjenesteytere (certification and designation), den vedvarende kontroll av overensstemmelse med sikkerhetskrav uavhengig av en sertifiseringsprosess eller ikke (On going safety oversight), samt tilsyn med nye ATM-systemer/endringer i gamle ATM systemer (Safety-related conditions related to specific systems or changes). Denne prosessen er nærmere beskrevet i forordningens art 5 nr 1. Hvordan selve tilsynsprosessen skal være er nærmere beskrevet i forordningens art 5 nr 2 og art 6. Viktig å legge merke til er her at tilsynsprosessen skal være basert på dokumenterte prosedyrer.

For endringstilsyn (safety oversight of changes to functional systems) er prosessen nærmere beskrevet i art 8. Denne artikkel inneholder også regler som retter seg til tjensteyterne, jf det som er sagt om dette ovenfor.

Art 10 i forordningen fastslår prinsippet om at Statene må sørge for tilstrekkelig ressurser slik at tilsynsmyndigheten kan gjennomføre tilsyn med sikkerheten i samsvar med de prinsipper som fastlegges i forordningen. Videre i art 10 utdypes hva som menes med ”tilstrekkelige ressurser”. Her forutsettes også at tilsynsmyndigheten ifbm sin analyse av hvilke behov de har, samt gjennom sin årlige rapportering om tilsynsvirksomheten (jf forordningens art 13) kommuniserer og redegjør for sitt ressursbehov til relevant myndighet.

Rettsakten trer i kraft umiddelbart, men medlemslandene kan velge å utsette iverksettelsen til 1. november 2008 av bestemmelsene angående spesifikk godkjennelse fra nasjonal tilsynsmyndighet av større endringer i såkalte funksjonelle systemer.

Merknader

10. mars 2004, vedtok EU forordning (EF) nr 550/2004 om yting av luftfartstjenester i det felles europeiske luftrom (Tjenesteytingsforordningen). Forordningen er en del av Single European Sky-pakken, som består av i alt fire hovedforordninger. Gjennom tjenesteytingsforordningens artikkel 4, jf. artikkel 5 nr 3 og artikkel 8 i forordning (EF) nr. 549/2004 (Rammeforordningen) for etableringen av Single European Sky, hjemles kompetansen for Kommisjonen til å identifisere og fastsette de av Eurocontrols sikkerhetskrav (ESARRs) som er relevante innenfor tjenesteytingsforordningens anvendelsesområde.

Eurocontrol har utviklet sikkerhetskrav (6 ESARRer) som er av høyeste betydning for sikker yting av lufttrafikktjenester. Kommisjonen har i samsvar med forordning (EF) nr. 550/2004 identifisert og vedtatt de relevante bestemmelser i ESARR 3 om ATM-tjenesteyteres bruk av sikkerhetsstyringssystemer, ESARR 4 om risikovurdering og reduksjon innen styring av lufttrafikken (ATM) og ESARR 5 om ATM-tjenesters personale og krav til det tekniske personalet som utfører driftsmessige sikkerhetsrelaterte oppgaver. Dette er gjort i kommisjonsforordning (EF) nr 2096/2005 av 20.12.05 vedrørende felles krav til tjenesteleverandører innen flysikringstjenesten (Common Requirements).

Det er videre i samsvar med artikkel 5 i forordning (EF) nr. 550/2004 vedtatt et europaparlaments- og rådsdirektiv om fellesskapsgodkjenning av flygeledere(KOM 2004/473 ) som omfatter bestemmelsene i ESARR 5 for flygeledere.

Bestemmelsene i ESARR 2 om rapportering og vurdering av hendelser innen styring av lufttrafikken (ATM), er omfattet av rådsdirektiv 94/56/EF av 21. november 1994 om fastsettelse av de grunnleggende prinsipper for undersøkelse av ulykker og hendelser innen sivil luftfart og europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/42/EF av 13. juni 2003 om rapportering av hendelser i sivil luftfart.

De relevante bestemmelser i ESARR 6 om programvare i ATM-systemer, skal også identifiseres og vedtas i egne fellesskapsrettsakter. Dette forventes å skje i løpet av 2007.

Den forordning som her er omtalt gjennomfører som nevnt relevante bestemmelser i ESARR 1 om tilsyn med sikkerheten innen styring av lufttrafikken

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er ikke behandlet ennå i Spesialutvalget for transport.

Som nevnt innledningsvis stiller rettsakten krav til tilsynsvirksomheten som utøves av Luftfartstilsynet. Gjennomføring av sikkerhetstilsyn(Safety oversight) av flysikringstjenesten, trafikkflytstyring (ATFM) og luftromsstyring (ASM) i.h.t krav i denne forordningen vil i noe grad kunne baseres på rutiner og program for inspeksjonsvirksomhet som gjennomføres i dag, og som er knyttet til syklus for teknisk-/operativ godkjenning av flyplasser. I midlertid er det flere forhold knyttet til sikkerhetstilsyn som vil innebære endring i måten tilsynsvirksomheten blir gjennomført kreve økt kompetanse. Dette berører i første rekke krav til etablering av sikkerhetsstyring og gjennomføring av sikkerhetsrevisjoner slik det også fremkommer av denne forordningen og Forskrift om felles krav for yting av flysikringstjeneste BSL G 2-2 - jfr. forordning nr. 2096/2005. Grunnleggende er det nødvendig å skape forståelse for forskjell mellom mellom kravbasert inspeksjon slik dette gjennomføres i dag, og sikkerhetsbasert revisjon (safety audit) basert på krav til sikkerhetsstyring og løpende vurdering av sikkerheten. Det vil være nødvendig å justere eller endre tilsynsmetodikk i forhold til dagens system og utvide program og målsettinger for tilsynsaktiviteten. Dette vil etter Luftfartstilsynets vurdering innebære behov for økte ressurser til innhold, forberedelse, gjennomføring og oppfølging. Under pkt (5) i innledningen oppfordres de nasjonale tilsynsmyndigheter å benytte metodikk for sikkerhetstilsyn også på andre tilsynsområder. I utgangspunkt bør det være en klar målsetting at flyplass- og flysikringstjenester er underlagt felles regime. Dette innebærer i utgangspunktet at alle krav knyttet til sikkerhetsstyring også må gjelde for sikkerhetsrelatert infrastruktur og tjenester ved flyplasser. I utgangspunktet må det vurderes om relevante nasjonale forskrifter basert på EU/Eurocontrol regulering også skal gjelde for anlegg og drift av flyplasser. Dette gjelder BSL A 1-10 /ESARR4, ESARR 1 og øvrige relevante deler av forskrifter om etablering av et felles europeisk luftrom. Dette vil etter Luftfartstilsynets vurdering også være nødvendig når det gjelder fremtidig sertifisering av flyplasser på grunnlag av eventuelle EU-regelverk som kan komme om noen år. Dette er foreslått av en såkalt Høynivågruppe som ble nedsatt av EU-kommisjonens transportkommisær. Hensikten er å gjøre flyplasser mer effektive samtidig som sikkerheten kontinuerlig må forbedres.

Følgende forhold i denne forordningen (ESARR 1) innebærer i første rekke endring eller justering av innhold, metodikk og omfang i tilsynsvirksomheten i forhold til hvordan dette i store trekk forberedes og gjennomføres i dag:

· Artikkel 6 pkt. 3 - Jfr. BSL G 2-2 Artikkel 7. Utarbeide og gjennomføre årlige program for sikkerhetstilsyn som omfatter identifisering av avvik fra krav og reguleringer, systemer og tjenesteområder (tema) der sikkerhetsrisiko er identifisert. Det årlige program skal inngå i et 2 årig program som omfatter alle sertifiserte organisasjoner med alle relevante tjenesteområder. De planlagte tilsynsprogrammer kan endres dersom overvåking av sikkerheten reiser behov for ytterligere revisjoner.

· Innledning pkt (10). Føre tilsyn med- og godkjenne endringer i systemer, prosedyrer og tjenesteorganisering (Human Resources) innen flysikringstjenesten basert på sikkerhetsanalyser (Jfr. BSL G 2-2 Vedlegg II).

· Artikkel 4 og 6 pkt 3 a). Gjennomføre sikkerhetsrevisjoner basert på overvåking og vurdering av sikkerheten gjennom identifisering av potensielle sikkerhetsfarer basert på rapporter etter BSL A 1-3 Forskrift om varslings- og rapporteringsplikt …..(Jfr. ESARR 2). Dette faller inn under begrepet risikobasert tilsyn.

· Artikkel 8. Gjennomføre sikkerhetstilsyn i forbindelse med endringer av funksjonelle systemer i samsvar med innholdet i denne artikkel og basert på kravene BSL G 2-2 Vedlegg II.

· Innledning pkt (6) og Artikkel 5. Overvåke og vurdere flysikkerhetsnivået som er oppnådd mot fastsatte sikkerhetsmål og akseptkriteria. (Tolerable Level of Safety / Safety Targets). Jfr. BSL G 2-2 Vedlegg (ESARR 4) og felleseuropeiske krav til systemer og prosesser for sikkerhets- og kvalitetsstyring – Jfr. forordning (EF) nr 550/2004 om yting av flysikringstjenester. Dette innebærer krav til innrapportering, systematisk registrering og overvåking av flysikkerheten. · Artikkel 5 Pkt 1 e) og Atikkel 11. Utstede sikkerhetsdirektiver dersom sikkerhetstilsyn avdekker forhold som kan innebære sikkerhetsrisiko. Direktivet skal spesifisere tiltak for å gjenopprette sikkerheten. Kopi av direktivet skal sendes til andre relevante lands tilsynsmyndigheter og til EU Kommisjonen, Eurocontrol og/eller EASA. (EASA = Det europeiske flysikkerhetsbyrået)

· Artikkel 13. Utarbeide en årlig rapport om sikkerhetstilsyn og iverksatte tiltak i samsvar med denne reguleringen. Rapporten skal inneholde organisering, prosedyrer og program innen tilsynsvirksomheten. Videre skal beskrive nasjonalt ansvarsområde, ressurser tilgjengelig for gjennomføring av sikkerhetstilsyn, spesielle sikkerhetstema eller –områder som er identifisert i løpet av året. Rapporten skal legges til grunn for årlig rapport til EU kommisjonen og skal også være tilgjengelig for andre nasjoner innenfor avtalte programmer for sikkerhetsrevisjoner eller knyttet til tjenesteytelser på tvers av landegrenser. Rapporten skal være tilstrekkelig detaljert får å kunne overvåke og måle ytelsen i forhold til sikkerhertsmål som er satt nasjonalt eller innenfor det felleseuropeiske luftrom.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

32007 R 0915 Kommisjonsforordning (EF) nr. 915/2007 av 31. juli 2007 om endring av forordning (EF) nr. 622/2003 om fastsettelse av tiltak for gjennomføring av felles grunnleggende standarder for luftfartssikkerhet (vedlegg XIII kap VI SD)

Sammendrag av innhold

Kommisjonsforordning (EF) nr. 622/2003 om fastsettelse av tiltak for gjennomføring av felles grunnleggende standarder for luftfartssikkerhet, inneholder detaljerte supplerende sikkerhetskrav i tillegg til de krav som er fastsatt i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 2320/2002. Kravene er gitt i vedlegg til forordningen, og vedlegget er gradert "BEGRENSET". Det kan derfor ikke redegjøres detaljert for bestemmelsene gitt i vedlegget.

Etter vedtakelse av forordning (EF) nr. 622/2003 har det oppstått behov for å presisere de felleseuropeiske securitykravene, blant annet som følge av EU-kommisjonens erfaringer fra gjennomførte inspeksjoner av europeiske lufthavner, luftfartsselskaper og fraktleverandører. Forordning (EF) nr. 622/2003 er tidligere endret ved forordning (EF) nr. 68/2004, 781/2005, 857/2005, 65/2006, 240/2006, 831/2006, 1448/2006, 1546/2006, 1862/2006 og 437/2007. Forordning (EF) nr. 915/2007 fastsetter ytterligere presisering av securitykravene slik de er fastsatt i forordning (EF) nr. 622/2003 og gjør spesielle tilpasninger i de regler som ble fastsatt gjennom forordning (EF) nr. 1546/2006:

1. Det innføres nye krav i vedleggets kapittel 2 (sikkerhet i lufthavner). Det innføres konkrete krav til beskyttelse og kontroll med leveranser av væsker og forseglbare poser ("tamper-evident bags”).

2. Det innføres et nytt unntak i tilknytning til vedleggets punkt 4.1.1.1. for bestemte tredjelands lufthavner:

Væske som har blitt anskaffet på utsalgssteder lokalisert på flyside, eller på sikkerhetsbegrenset område på flyplassen, kan på visse vilkår medtas inn på sikkerhetsbegrenset område eller om bord på luftfartøy, uavhengig av bestemmelsene om begrensning når det gjelder størrelsen på den enkelte beholder, total mengde væske mm. Det foreslås altså etablert en tilsvarende ordning som allerede er på plass for intra EU/EØS-reiser når det gjelder varer kjøpt etter passering av sikkerhetskontrollen (tax free) for passasjerer fra bestemte tredjelands lufthavner.

Når EU-kommisjonen treffer beslutning om unntak for bestemte lufthavner, vil det være en lettelse i kravene for passasjer som reiser fra disse lufthavnene, og som skal videre med fly etter mellomlanding i EU/EØS. Varene blir forseglet i spesielle poser ved kjøp på flyplassen og den forsegledede posen med væske (tax free-varer) må være merket slik at det fremgår at varene er anskaffet på flyside de siste 36 timer.

Forordningen fastsetter de krav som lufthavnen må oppfylle for å komme i betraktning for listen over lufthavner som nyter godt av unntaket.

Merknader

Rettsakten er hjemlet i Kommisjonsforordning 622/2003.

De administrative og økonomiske konsekvensene av rettsakten bedømmes å være lite omfattende. For de reisende vil det være en klar forbedring om Norge kommer med i ordningen med aksept av medbrakte tax free varer fra godkjente lufthavner i tredjeland.

Rettsakten kan innarbeides i norsk rett som en endringsforskrift til forskrift nr. 715, av 30. april 2004, om forebyggelse av anslag mot sikkerheten i luftfarten.

Sakkyndige instansers merknader

Saken ble behandlet i Spesialutvalget for transport 22. november 2007.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

Protokoll 31 om samarbeid på særlige områder utenfor de fire friheter 32007 R 0219 Rådforordning (EF) nr. 219/2007 om etablering av et fellesforetak for å utvikle neste generasjon av av det europeiske lufttrafikkstyringssystemet (SESAR) (prot. 31 SD)

Sammendrag av innhold

Denne rådsforordningen oppretter et styringsorgan for SESAR-prosjektet,[1] i form av et såkalt ”Joint Undertaking” (norsk betegnelse: ’fellesforetagende’) [2] SESAR er et teknologiutviklingsprogram knyttet til lovgivingspakken Single European Sky. (Norsk betegnelse: Et felles europeisk luftrom.) Tidsperspektivet for utviklingsprogrammet strekker seg helt til 2020: Definisjonsfasen varer til begynnelsen av 2008, og avløses av utviklingsfasen frem til 2014. Deretter kommer en gjennomføringsfase der den nye teknologien skal fases inn og tas i bruk i stor skala. SESAR JU skal ha som oppgave å styre arbeidet i utviklingsfasen av programmet. I praksis innebærer det at organet administrerer den såkalte ’masterplanen’ for gjennomføringen av utviklingsfasen, herunder disponerer bevilgningene til dette formålet som stilles til disposisjon fra offentlige og private instanser. Nevnte masterplan skal bl.a. godkjennes av EUs Råd (transport).

Rettsakten inneholder både overordnede prinsipper for SESAR Joint Undertaking og de detaljerte statuttene for organet. Det fremgår at organet i utgangspunktet skal ha en funksjonstid på åtte år regnet fra godkjennelsen av nevnte masterplan. EU og EUROCONTROL skal være såkalte stiftende medlemmer av organet. Som sådan skal de bidra med € 700 mill. hver seg til finansieringen av programmet i løpet av utviklingsfasen. For øvrig kan andre private og offentlige instanser fra EU-land og land utenfor EU som har avtaler med EU på luftfartsområdet bli medlem av organet. Det er en forutsetning for å bli medlem at man bidrar til finansieringen av programmet. I planen forutsettes det at øvrige medlemmer skal bidra med € 700 mill. til finansieringen av programmet i løpet av utviklingsfasen. Dette skal i stor grad skje ved at medlemmene forplikter seg til å utføre utviklingsarbeid innenfor rammen av masterplanen. Forutsetningene for medlemskapet spesifiseres i en avtale med SESAR JU. En grunnleggende tanke ved SESAR-prosjektet er at man skal få til en mer effektiv samordning av forskningsinnsatsen på dette saksområdet i Europa, ved at flest mulig aktører forplikter seg til å benytte sine forskningsressurser til å gjennomføre masterplanen iht. konkrete avtaler mellom hver enkelt instans og SESAR JU. SESAR JU er organisert med et sekretariat som utfører det praktiske arbeidet, ledet av en direktør. I tillegg finnes et styre der alle betalende medlemmer deltar og har stemmerett. I styret deltar også representanter for ulike instanser / interessegrupper innenfor luftfart som medlemmer uten stemmerett. Styret fatter bl.a. beslutning om medlemskapsavtalen med parter som ønsker å bli betalende medlemmer av SESAR JU. Kommisjonskomiteen som er opprettet iht. lovgivingspakken om ’Et felles europeisk luftrom’ - den såkalte Single Sky komiteen - fungerer som et forum mellom EU-landene og EU-kommisjonen angående arbeidet i SESAR JU. I visse overordnede / strategiske spørsmål må EU-kommisjonen få et formelt mandat fra denne komiteen før behandlingen i styret i SESAR JU.

Merknader

Rådsforordningen er opprettet med hjemmel i Artikkel 171 i Traktaten. Den er således ansett å høre hjemme på saksområdet forskning og utvikling. Den aktuelle artikkelen omhandler eksplisitt etablering av såkalte fellesforetagender.

Som det fremgår nedenfor er det aktuelt å ta inn rettsakten i EØS-avtalen gjennom Protokoll 31. Det innebærer ingen økonomiske eller administrative konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader

Saken har vært behandlet i Spesialutvalget for transport.

Luftfartstilsynet og Avinor har gitt uttrykk for at SESAR-prosjektet som sådan er et svært viktig element for å virkeliggjøre ambisjonene i ’Et felles europeisk luftrom’. Begge instanser anser at Norge bør spille en aktiv rolle i arbeidet med SESAR. Avinor har for egen del ambisjoner om å delta i SESAR JU på en eller annen måte.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

[1] SESAR = Single European Sky ATM Research. ATM = Air Traffic Management

[2] SESAR Joint Undertaking benevnes heretter som SESAR JU.

[1] Dvs. om art. 80 (2) er en tilstrekkelig hjemmel eller om straffebestemmelser pr. definisjon faller inn under den tredje pilar (justice and home affairs cooperation).

[2] SES = ”Single European Sky” (Regelverkspakke vedtatt av EU som omfatter alle aspekter av flysikringsvirksomheten, samt trafikkflytstyring og luftromsstyring. Rettsaktene er tatt inn i EØS-avtalen.)