- Mer velferd, mindre administrasjon

Med forbehold om endringer under framføring.

Som fornyings- administrasjons- og kirkeminister har jeg fått ansvaret for regjeringens fornyingsarbeid. Jeg er her også fordi jeg har ansvaret for statens arbeidsgiverpolitikk.

Som arbeidsminister fram til 21. desember, har jeg fått ansvaret for regjeringens arbeidslivspolitikk.

Jeg ser frem til å samarbeide med dere. Vi har lange tradisjoner for samarbeid mellom partene i norsk arbeidsliv og med LO Stat.

Jeg vil gjerne benytte denne anledningen til å trekke opp noen tanker for arbeidsmarkedspolitikken, for fornying av statlig sektor, og for staten som arbeidsgiver.

Etter mange år med oppgangstider, har det siste året vært preget av internasjonal nedgangskonjunktur og finanskrise. I Norge har vi heldigvis hatt rom for mottiltak. Vi har brukt det økonomiske handlingsrommet vårt tilekspansive offentlige budsjetter og garantiordninger for bankene. Vi har holdt lav styringsrente og et høyt investeringsnivå i olje- og gassektoren. I tillegg har vi styrket arbeidsmarkedstiltakene og økt bevilgningene til arbeids- og velferdsforvaltningen. Dette har gitt tydelige resultater: Sysselsettingen har holdt seg relativt stabil, selv om arbeidsledigheten øker.

Vi kan likevel ikke friskmelde arbeidsmarkedet. Ved utgangen av oktober var det registrert vel 68 000 helt arbeidsledige. Det tilsvarer 2,6 prosent av arbeidsstyrken. Antall personer på arbeidsmarkedstiltak var ved utgangen av oktober om lag 71 000. Den forholdsvis lave etterspørselen etter arbeidskraft går særlig utover utsatte grupper. Tallet på personer med nedsatt funksjonsevne og som ønsker arbeid - er fortsatt høyt. Vi vet at arbeidsledigheten har økt mindre enn i mange andre land. Likevel er det nødvendig å styrke arbeidet overfor arbeidssøkerne.

Regjeringens visjon er et arbeidsliv med plass til alle. Arbeid er viktig for den enkelte, men også helt nødvendig for velferdsstaten. Vi må bremse avgangen fra arbeidslivet - og gjøre det lettere for dem som står utenfor å komme inn. En slik ambisiøs målsetting, krever betydelig innsats på flere områder. Det gjelder for arbeidslivs- og, utdanningspolitikken og for velferds- og pensjonspolitikken. Og det gjelder ikke minst for den generelle økonomiske politikken. Skal vi lykkes, må innsatsen på de ulike områdene trekke i samme retning.

Det som bekymrer regjeringen mest er at sykefraværet går opp. IA-avtalens mål om 20 prosent reduksjon i sykefravær er langt fra nådd, og utviklingen går i feil retning. Etter en betydelig reduksjon i fraværet fra 2004, har det igjen økt etter 2007. Det er nå på nivå med der vi startet i 2001. Det totale sykefraværet i andre kvartal i år er høyere enn da avtalen ble inngått i 2001. Det er fare for at veksten vil fortsette. Dette ser ut til å være et særnorsk fenomen.

I år vil kostnadene øke med nesten 4,6 milliarder, mye mer enn planlagt. Regjeringen måtte sist fredag etterbevilge 3,2 milliarder.  Dette er alvorlig. Det spiser av det økonomiske handlingsrommet vårt.

Evalueringen fra SINTEF viser likevel at vi gjør mye riktig. Et eksempel er modellen for oppfølging av langtidssykemeldte.

Det er blant menn sykefraværet øker og mest i bygg og anlegg. Staten ligger bedre an enn andre sektorer. Mange virksomheter har oppnådd gode resultater. Dette må vi bygge videre på. Vi må lære av de gode erfaringene og vise at staten kan bli enda bedre. For å si det forsiktig: Vi har et åpenbart forbedringspotensial. Alle må ta sykefraværet alvorlig, enten vi nå er arbeidsgivere eller tillitsvalgte.

En annet IA-mål som ikke er nådd, er å få flere med nedsatt funksjonsevne i arbeid. Det har ikke vært noen vesentlig økning, selv under en konjunkturoppgang og med gode tilskuddsordninger.

I staten har den gjennomsnittlige avgangsalderen økt med 1,1 år i IA-avtaleperioden. Det gir en betydelig gevinst, både for den enkelte og for samfunnet. Samtidig vet vi at det er mulig å få flere til å bli enda lenger i jobben. Forskningen viser at det er altfor mange som kan og vil arbeide, men som faller ut av arbeidslivet. Jeg ønsker å legge til rette for at flere står lenger i arbeid.

Vi står nå ved et veiskille. IA-avtalen skal reforhandles. Partene i arbeidslivet ble siste fredag ble enig om å forlenge avtalen til 1. mars neste år.  Vi er enige om at noe må gjøres for at sykefraværet skal gå ned - og vi er enige om at vi må vurdere en bredere virkemiddelpakke enn det som inngår i dagens avtale. Sakens alvor tilsier at vi trenger ekstra tid for å gjennomføre en forsvarlig prosess. Vi har derfor blitt enige om å forlenge dagens avtale til 1. mars.

Regjeringen vil sammen med partene foreta en bred gjennomgang av virkemidlene. Arbeidsdepartementet vil opprette en egen ekspertgruppe som skal se på mulige tiltak knyttet til blant annet sykemeldingspraksis og oppfølging av sykemeldte. Gruppen skal være ferdig med arbeidet sitt 1. februar.

Regjeringen vil også vurdere nærmere ulike modeller for arbeidsgivers finansiering av sykelønnsordningen innenfor en forutsetning om budsjettnøytralitet. I tillegg skal vi ta med oss forslaget i rapporten vi nå har fått, der det blant annet foreslås at å se nærmere på tillitsvalgte og verneombudets rolle i IA-arbeidet.

Regjeringen vil opprettholde arbeidstakernes rettigheter i sykelønnsordningen.

Vi har mange og positive erfaringer med samarbeidet med partene om IA-avtalen og engasjementet rundt IA-arbeidet både sentralt og lokalt har vært positivt. Derfor ønsker Regjeringen i tråd med Soria Moria- erklæringen å videreutvikle avtalen.

Vi trenger en sterk og effektiv offentlig sektor for å sikre velferden. Folk må kunne stole på de offentlige løsningene. Den norske modellen bygger på tillit og samarbeid mellom myndighetene og partene i arbeidslivet. Vi har godt utbygde velferdsordninger, god konkurranseevne og høy yrkesdeltagelse.

Offentlig sektor er stor i Norge sammenlignet med andre land. Inntektene til det offentlige var i 2008 på 1435 milliarder kroner. Det tilsvarte 56 prosent av BNP. Regnet per innbygger har Norge de høyeste offentlige utgiftene i OECD, nesten 200 000 kroner på hver av oss i 2008.

En stor offentlig sektor er resultat av bevisste valg. Vi ønsker en velferdsstat der det offentlige har en sentral rolle i å omfordele inntekter og sikre innbyggerne viktige goder og tjenester. Vi bruker mange offentlige kroner på helse og utdanning og for å skape økonomisk trygghet for den enkelte gjennom folketrygden. Slik sikrer vi innbyggerne rett til grunnleggende velferdstjenester. Det skal ikke være størrelsen på lommeboka som bestemmer om vi skal få den beste beskyttelse mot sykdom og død. God utdanning skal ikke være forbeholdt de økonomisk sterkeste.

I den nye regjeringserklæringen heter det da også at: Regjeringen vil forsterke, forbedre og fornye denne samfunnsmodellen. Vi vil satse på fellesskapsløsninger og en sterk offentlig sektor også i framtiden.

At offentlig sektor skal være sterk, betyr ikke at det er et mål at den skal bli større. Den skal organiseres og ledes bedre - og det skal jobbes mer effektivt. Økte forventninger fra innbyggerne krever en godt organisert, styrt og samordnet forvaltning.

Mens andre nordiske og europeiske land har måttet stramme inn, har ikke Norge stått under samme press på grunn av inntektene fra oljen. Slik vil det ikke være framover. Vi har tatt inn mye av oljepengene i økonomien.

I tiden framover må vi effektivisere. For å skaffe rom for prioriteringer, vil vi på noen områder også måtte stramme inn. Vi kan ikke regne med den veksten i bevilgninger som vi har vært vant til. Skal vi få bedre tjenester, må det skje gjennom å arbeide annerledes.

For å opprett¬holde velferdsstaten vår, må vi fornye og utvikle offentlig sektor. Regjeringen vil gå gjennom erfaringer med fornyings- og effektiviserings¬prosesser i offentlig sektor. Vi vil legge vekt på hvordan medvirkning fra brukerne og medbestemmelse og medvirkning fra de ansatte og deres organisasjoner kan bidra i slike prosesser. Vi vil stille spørsmål som: Er oppgavene løst så effektivt som mulig? Kan kvaliteten bli bedre? Slike spørsmål er det nødvendig å stille hele tiden, og særlig når det økonomiske handlingsrommet blir mindre.

På kort sikt vil handlingsrommet i budsjettpolitikken være begrenset. Det vil bli krevende å bringe bruken av oljepengene ned mot handlingsregelen.

Mens det i 2007 var 21 eldre pr 100 personer i yrkesaktiv alder, vil dette tallet nær dobles i 2060. Sysselsatte som andel av totalbefolkningen vil med dagens yrkesdeltagelse synke fra 51 prosent til 46 prosent i 2060. Det betyr at stadig færre av oss må forsørge stadig flere.

Perspektivmeldingen skisserer et scenario der det i 2060 kan oppstå et inndeknings¬behov på 60 milliarder kroner. Dette tilsvarer nesten 30 prosent av de offentlige utgiftene til helse og omsorg i 2008 og illustrerer effektivitetsbehovet. I det perspektivet blir effektivitetstiltak en viktig forutsetning for å kunne ta vare på våre syke- og pleietrengende også i framtida.

Vi bruker mye penger på offentlig velferd. Likevel må vi få mer kvalitet ut av de ressursene vi setter inn. Det kan se ut til at folks tilfredshet med offentlig sektor har falt. Målt på en skala fra 0 til 100 viste intervju¬undersøkelser i 1991 at 61 prosent var fornøyd. Andelen fornøyde falt til 56 prosent i 2004.

Snart vil den nye innbyggerundersøkelsen bli offentliggjort. Undersøkelsen vil gi et godt utgangspunkt for å vurdere nye forbedringstiltak. De foreløpige tallene tyder på at rene tjenesteleverandører kommer bedre ut enn de som driver med myndighetsutøvelse. Skole og utdanning kommer godt ut. Likevel: Mange av de spurte mener at de offentlige tjenestene er dyre i forhold til kvaliteten. Mange mener det offentlige sløser med ressursene. Vi kan mene hva vi vil om slike oppfatninger. Vi kommer likevel ikke unna at oppfatningen av at det offentlige sløser, ikke er heldig for oss som ønsker å slå ring om velferdsstaten og en stor offentlig sektor. Vi må ta dette på alvor. Den beste måten å gjøre det på, er å gjøre oppgavene bedre, og å vise resultatene av offentlig politikk og ressursbruk.

Jeg vil at innbyggerne skal ha et godt møte med offentlig sektor. Innbyggerkonferansen i 2007 indikerte at det er nokså grunnleggende ting folk prioriterer: Å bli møtt med respekt, klart språk og digitale selvbetjenings¬løsninger. Det må det være mulig å gjøre noe med.

Å utnytte digitale medier i kontakt med innbyggerne, vil være et sentralt element i fornyingsstrategien. Dagens tjenester er gjerne lagt opp slik at du ”også kan gjøre det digitalt”. Jeg vil nå lansere et mål om at det er ”din rett å kunne gjøre det digitalt”. Samtidig må vi akseptere at noen ikke kan eller vil være på nett. De skal også ha et godt tilbud.

”Digitalt førstevalg” vil være et viktig bidrag til å få mer tilfredse brukere. La meg gi noen eksempler

• Tall fra Skatt Øst tilsier at kostnadene ved behandling av skjemaer for kompensasjon av merverdiavgift innlevert på papir - er ni ganger høyere enn ved elektronisk innlevering.
• Lånekassen har utviklet tjenester som gjør at brukerne kan betjene seg selv på nett. Fra 2003 til 2007 er behandlingstiden halvert, fra gjennomsnittlig 16 til 8 dager.
•  Helsedirektoratet arbeider med å utvikle en automatisk frikortløsning. Brukerne skal automatisk få tilsendt frikort når de har betalt egenandeler over taket. I dag er det ca. 200 årsverk som jobber med frikort. Mange av disse kan frigjøres til å drive med andre oppgaver i Helsedirektoratet.

Utviklingen av en elektronisk forvaltning vil være en av de store effektiviserings- og fornyingstiltakene i årene som kommer. Norge ligger helt i teten internasjonalt på e-forvaltning. Og èn ting kan jeg love: Vi skal bli enda bedre!

Så over til et annet tema som dere naturligvis er opptatt av.

Vi står foran et hovedtariffoppgjør til våren. Det gjør også de andre tariffområdene. Hele hovedtariffavtalen er gjenstand for revisjon.

Jeg vil understreke at den norske modellen for lønnfastsetting er en viktig pilar for velferdssamfunnet. En koordinert lønnsdannelse, der konkurranseutsatt sektor forhandler først, skal bidra til at lønnsutviklingen holdes innenfor rammer som er bærekraftige over tid. Det inntektspolitiske samarbeidet mellom regjeringen og arbeidslivets parter har bidratt til

• en omstillingsdyktig økonomi
• begrensede lønnsforskjeller
• heving av inntektene til lavlønnsgrupper og
• en lavere ledighet enn i de fleste andre OECD – land.

Hovedoppgjøret vil bli krevende. I den økonomiske situasjonen vi nå har i Norge, må partene i arbeidslivet ta felles ansvar for sysselsettingen og konkurranseevnen, slik også LO-lederen har tatt til ordet for, og som ble bekreftet av flere her i går. Industrien og konkurranseutsatt sektor må legge rammene for oppgjøret også i offentlig sektor. Lønnsoppgjørene i offentlig sektor må ikke føre til at kostnadsnivået i konkurranseutsatt sektor presses ytterligere opp. En nedbygging av konkurranseutsatt sektor vil være meget uheldig for sysselsettingen, svekke distriktene, tappe landet for kompetanse og undergrave samfunnsøkonomien.

Gjennomføringen av lønns¬oppgjørene er partenes ansvar. Likelønn og utjamning av lønnsforskjeller er viktige mål. Men slik utjamning må skje innenfor rammen

Regjeringen er innstilt på å gå i dialog med partene om likelønnsspørsmålet på det grunnlaget som er slått fast i Soria Moria 2. Her sier vi klart at partene i arbeidslivet må komme til enighet om hvilke yrkesgrupper som skal prioriteres. Og, det må være enighet om at nye relative lønnsforhold ikke skal utløse kompensasjonskrav fra andre grupper. Jeg ser at LO-sekretariatet i sin uttalelse om statsbudsjettet for 2010, sier at ”oppgaven er plassert der den hører hjemme, hos partene i arbeidslivet.”

Det er på dette grunnlaget Regjeringen ber partene om å avklare om det er grunnlag for et særskilt likelønnsløft i offentlig sektor - og om at partene utarbeider forslag til hvilke grupper som skal omfattes. Partene må i tillegg utforme nødvendige og tilstrekkelige mekanismer for å oppnå en varig utjamning. En slik utjamning må skje innenfor ansvarlige rammer i det enkelte lønnsoppgjør. La meg derfor gjenta det Jens sa til dere om dette i går: Det er viktig for den norske forhandlingsmodellen at partene ser likelønn som et fordelingsspørsmål innenfor forsvarlige rammer og ikke som et bevilgningsspørsmål.

Likelønn betyr 1) at lønn for kvinner og menn skal fastsettes på samme måte og 2) at urimelige lønnsforskjeller basert på kjønn ikke kan aksepteres. Dette er det samme som likelønnskommisjonen sier.

Likelønnsarbeidet er mye mer enn et eventuelt likelønnsløft for enkeltgrupper.  Et likelønnsløft løser ikke likelønnsutfordringen.

Partene i det statlige tariffområdet har tidligere blitt enige om tiltak for å redusere lønnsforskjellene. Kvinner har fått en større andel i de lokale forhandlingene enn en pro rata tilnærming skulle tilsi. Arbeidstakere som har permisjon med lønn, skal nå omfattes av forhandlingene og vurderes lønnsmessig. Effekten av dette siste tiltaket kjenner vi foreløpig ikke. Men, jeg kan ikke forstå annet enn at det må slå positivt ut.

Jeg oppfordrer den partsammensatte arbeidsgruppen som ser på likelønnsspørsmålet i det statlige tariffområdet, om å arbeide videre med ulike tiltak som fremmer likelønn og innvirker på lønnsfordelingen mellom kvinner og menn. Noen eksempler er rekruttering til høyere stillinger, innplassering ved ansettelse og tiltak som fører til at kvinneandelen kan økes ytterligere.

I møtet med topplederne i staten på tirsdag ba jeg dem om å ta likestillings- og likelønnsutfordringen på alvor. Det handler om hvem som får tildelt oppgaver som gir utvikling og synlighet, hvem som prioriteres med hensyn til kompetanseutvikling, hvem som oppfordres til å søke nye og utfordrende posisjoner og hvem man faktisk rekrutterer når det står mellom svært godt kvalifiserte kvinner og menn. Og det handler om hvem som prioriteres i de lokale oppgjørene og hvem som får lønnsjustering på særlig grunnlag.

Ved neste års tariffoppgjør vil jeg føre en ansvarlig arbeidsgiverpolitikk. En politikk som bidrar til at staten fortsatt kan rekruttere og beholde godt kvalifisert arbeidskraft.
Dette er et felles ansvar og må gjenspeiles i vår løpende dialog og i tariffoppgjørene.

FAD skal stå for en helhetlig og overordnet personal- og lønnspolitikk. Samtidig må det åpnes for at partene lokalt kan etablere egne rutiner og samhandlingsprosedyrer tilpasset virksomhetens målsettinger. Dette er målsettinger som er nedfelt i tildelingsbrev og politiske føringer.

Avtaleverket i staten må være slik at det understøtter den lokale personalpolitikken. En god lokal personalpolitikk, som utformes i dialog med arbeidstakerorganisasjonene, skaper trivsel og gode arbeidsmiljø. Det kommer også innbyggerne og brukerne av statlige tjenester til gode.

Hvert år blir det utgitt er rekke bøker med nye svar på et gammelt spørsmål: Hva kjennetegner en god leder? Spørsmålet er verdt å stille. For et utall undersøkelser konkluderer med at den aller viktigste grunnen til at vi bytter jobb er dårlig ledelse.

En undersøkelse som nylig er gjennomført på oppdrag fra Manpower, viser at ansatte i stat og kommune er mindre fornøyde med sine toppsjefer enn ansatte i næringslivet (Aftenposten 08.11.09). For mellomlederne ser situasjonen bedre ut. Over halvparten av medarbeiderne er fornøyde med den jobben deres nærmeste foresatte gjør. Mellomlederne i stat og kommune får godt skussmål for sin evne til å involvere medarbeiderne i beslutninger som angår dem. Enda bedre skårer de på sin evne til å bry seg om medarbeiderne – og å være tilgjengelige.

Statens ledere er viktige bidragsytere for å utvikle en sterk og effektiv offentlig sektor. Lederne skal sørge for åpenhet og involvering. De skal invitere til medbestemmelse og samarbeid. Jeg forventer at lederne skaper attraktive arbeidsplasser, videreutvikler kompetanse og mangfold.

Norske ledere har ofte en uformell, involverende, støttende og lite autoritær lederstil. Medarbeiderne er høyt motiverte for å bruke de faglige ressursene sine. Medarbeiderskap handler om at ledere og medarbeidere sammen tar et ansvar for å utvikle et godt arbeidsmiljø - og for å oppnå de målene som virksomheten har satt seg.

Staten har utviklet seg i retning av å bli Norges største ”kunnskapsbedrift” - og har svært kvalifiserte tilsatte. Over halvparten av medarbeiderne har høyere utdanning. Staten er også blant de virksomhetene som bruker mest penger på etter- og videreutdanning.

Det er klart at dette gjør noe med ledelsen av virksomhetene. Det betyr også noe for oppgaveløsningen: Det er medarbeiderne som har spesialkompetansen. Lederne må slippe de ansatte til. Kunnskapsmedarbeidere ønsker å delta i viktige beslutninger og forme sitt eget arbeid. Dette er noe av bakgrunnen for at Regjeringen satte utvikling av ledelse og ledere på dagsordenen gjennom Plattform for ledelse i staten, som kom for et drøyt år siden, og nå følges opp lokalt.

Jeg forventer at lederne har god kunnskap om lov- og avtaleverk – at de følger spillereglene om medbestemmelse og at de tar tillitsvalgte med på råd.

FAD og hovedsammenslutningene har de siste årene avsatt midler i hovedtariffavtalen for å videreutvikle et godt samarbeid lokalt. Det er arrangert en rekke regionale konferanser fra nord til sør. Det har skapt en ny arena for samarbeidskompetanse partene imellom. Og ikke minst: Det har gitt grunnlag for å spre gode eksempler på samarbeid mellom statlige virksomheter. Alt i alt har flere tusen ledere og tillitsvalgte deltatt i opplegget. Dette illustrerer godt samarbeid i praksis.

Og jeg vil legge til: Her har en rekke tillitsvalgte i LO Stat gjort en god jobb.

I fjor nedsatte partene sentralt en arbeidsgruppe, også kalt rekrutteringsgruppa, for å se nærmere på hvilke utfordringer statlige virksomheter står overfor på kort og lang sikt. LO Stat har gitt konstruktive bidrag i arbeidet.

Staten kan ikke regne med å bli prioritert for sysselsettingsvekst de nærmeste årene. Selv om arbeidsmarkedet nå gjør det lettere for statlige arbeidsgivere å rekruttere og beholde medarbeidere, vil det trolig ikke vare. Den demografiske utviklingen tilsier at det på sikt blir vanskeligere både tiltrekke seg og holde på fremtidige medarbeidere. Staten vil måtte konkurrere med privat og kommunal sektor om knappe arbeidskraftressurser. Da er det viktig at vi har klare strategier for å møte utfordringene.

Medarbeiderundersøkelsen i staten (2007), ga interessante svar på hvordan vi opplever jobben. 80 – 90 prosent av medarbeiderne mener at arbeidet har et klart samfunnsmessig formål. 75 prosent er svært motiverte i arbeidet - og hele 80 prosent er tilfredse med jobben sin. Etter mitt syn, betyr det at medarbeiderne er godt skodd til å ta et stort ansvar for egen oppgaveløsning og måloppnåelse - og bidra til å fornye statlig sektor.

Vi må ta godt vare på og utvikle de medarbeiderne vi allerede har. Statlige arbeidsgivere må møte medarbeidernes ønsker om bedre opplæring og utvikling i jobben. Vi bør oppmuntre alle til læring og utvikling, uavhengig av alder og kompetansenivå. Kompetente medarbeidere mestrer nye oppgaver - og møter framtidige utfordringer med trygghet. Kompetanseutvikling blir en av de viktigste oppgavene for arbeidsgiverne fremover.

Som alle andre har også statlige virksomheter en viss turnover. Vi ser at det er særlig yngre menn med universitetsutdannelse som forventer å forlate sin nåværende arbeidsplass. De fleste sier de ønsker høyere lønn, at de ønsker å lære noe nytt – og at de ønsker å se resultater av det de gjør. Mobilitet og jobbskifte har også mye med trivsel å gjøre. Det faktum at staten nå rekrutterer stadig flere med høyere utdanning, kan samtidig gi oss større utfordringer med å beholde medarbeiderne i årene fremover.

I dag har staten et samlet tilbud av lønns- og arbeidsvilkår som er konkurransedyktig. Vi kan tilby spennende arbeidsoppgaver, muligheter for faglig og personlig utvikling, gode sosiale ordninger og gode pensjonsrettigheter. Men hvordan bør vi videreutvikle staten som en attraktiv arbeidsplass for de som nå er på vei inn i arbeidslivet? Kunnskap om hvilke verdier og forventninger nye generasjoner har til en fremtidig jobb, er viktig for å møte konkurransen om arbeidskraften – og ikke minst beholde medarbeidere lenger.

Den nye generasjonen arbeidstakere arbeidstagere har en anen holdning til arbeidslivet enn vi er vant til.  Før sto høy lønn, aksjeopsjoner og sjanser til karriereopprykk øverst på ønskelisten. Nå er studentene mer opptatt av balanse mellom arbeid og privatliv, jobbtrygghet og faglige utfordringer. Men ikke bare det. De er også opptatt av godt omdømme, samfunnsansvar og likestilling.

Statlige virksomheter bør ha et godt utgangspunkt for å være attraktive også for morgendagens arbeidstakere. Men vi må jobbe målrettet med å videreutvikle og gjøre kjent de fortrinn staten har.

Jeg vet at mange statlige virksomheter jobber godt med rekruttering. La meg nevne ett eksempel: Norsk vassdrags- og energidirektorat (NVE) har de siste årene opplevd større konkurranse om arbeidskraften. De startet et arbeid for å bedre rekrutteringen av nyutdannede. NVE markedsfører seg som en etat med utfordrende og spennende arbeidsoppgaver, høy faglig standard, gode utviklingsmuligheter, deltakelse i internasjonale prosjekter – og et godt faglig arbeidsmiljø.

Jeg syns det er positivt at Rekrutteringsgruppa har viet oppmerksomhet til utfordringene knyttet til å utnytte bredden av kompetansen i et mangfoldig samfunn.
 
Norge har i løpet av få år blitt et flerkulturelt samfunn. Og det må vi ta inn over oss. Økt innvandring gjør arbeidslivet mer sammensatt. Sammensatt av kunnskap, kompetanse og kulturell bakgrunn. Det gir både utfordringer og muligheter. Økt innvandring gir et bredere rekrutteringsgrunnlag. Men det må legges til rette for integrering – og arbeidslivet må vite å verdsette personer med ulik kompetanse og bakgrunn.

Staten har færre ansatte med innvandrerbakgrunn enn arbeidslivet for øvrig. Noe av forklaringen kan være ulike krav til utdanning. Til de fleste stillinger i staten er det krav om høyere akademisk utdanning. Slik er det ikke i privat og kommunal sektor.

Forskere peker på at lovgivning neppe er tilstrekkelig for å sikre at søkere med innvandrerbakgrunn ikke blir diskriminert ved rekruttering. Det dreier seg også om å utvikle kulturell forståelse og toleranse.

To trekk slår meg: Den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen har vokst fra under 10 000 i 1970 – til nærmere 350 000 i 2008. Dernest den skjeve regionale fordelingen. I Oslo har hver 5 innbygger ikke-vestlig bakgrunn. Tallet er langt lavere i andre deler av landet. Likevel er det i dag knapt en kommune som ikke har en innvandrer fra et fjerntliggende land. Visste dere at den vesle øykommunen Røst i Nordland sågar har hatt en varaordfører med indisk bakgrunn?

Ulikheten mellom innvandrere og norskfødte på arbeidsmarkedet skyldes flere barrierer.  Mange har vansker med å dokumentere sine kvalifikasjoner. For hele 45 prosent av innvandrerne mangler det opplysninger om utdanning. Manglende eller dårlige norskkunnskaper er et annet. Det har likevel over tid vært en positiv utvikling når det gjelder innvandrernes deltakelse på arbeidsmarkedet. Andelen sysselsatte har økt, og andelen stiger med økt botid.

Vi må mobilisere ressursene som finnes blant personer med nedsatt funksjonsevne. Noen vil mangle kvalifikasjoner og ha behov for kompetansehevende tiltak. Andre møter betydelige barrierer på arbeidsmarkedet selv om de har den nødvendige kompetanse.

17 prosent av befolkningen i yrkesaktiv alder oppga i 2008, en funksjonshemming.  Av disse var om lag halvparten i arbeid, og mange jobber deltid. Mange ønsker jobb, men har vansker med å komme inn i arbeidslivet. Funksjonshemming vil også ofte legge begrensninger på hva slags arbeid en kan ha.

Alle har vi en drøm: Vi har lyst til å vise at vi duger til noe – vi har lyst til å være til nytte. Spørsmålet er hvordan vi kan gjøre det mulig å realisere drømmen for de som er kvalifisert – for de som brenner etter å jobbe – men som likevel står utenfor arbeidslivet? Vi trenger å ta i bruk all arbeidskraft – og vi trenger å tenke nytt!

Vi står nå ved et veiskille. Den største utfordringen vår nå er å bidra til at arbeidsledige som ikke innen kort tid finner seg jobb, får passende arbeidsmarkedstiltak.

Norge er et av landene i verden med høyeste sysselsetting. Det viser at vi på mange måter har ført en vellykket sysselsettings- og arbeidsmarkedspolitikk. Vi må sørge for at det forblir slik også i framtiden. Men det kommer ikke av seg selv. Det krever at vi har vilje til å svare på de utfordringene vi står overfor - og at vi har evne til å sette tæring etter næring.

Vårt mål i fornyingen av offentlig sektor er å oppnå mer velferd og mindre administrasjon, mer lokal frihet og mindre detaljstyring. Brukernes behov skal stå i sentrum. Innflytelse og medbestemmelse for offentlig ansatte og deres organisasjoner, er et avgjørende virkemiddel for å få dette til.

Vi trenger en sterk offentlig sektor for å sikre velferden. En robust offentlig sektor er et resultat av bevisste valg. Regjeringen vil ha en sterk offentlig sektor også i framtiden. Og vi må få mer ut av de ressursene vi setter inn. Mitt mål er at innbyggerne skal ha et godt møte med det offentlige.

Kampen om arbeidskraften vil trolig bli hardere på sikt. Statlige virksomheter burde ha et godt utgangspunkt for å være attraktive arbeidsgivere også for morgendagens arbeidstakere. Vi må jobbe målrettet med å videreutvikle de fortrinn staten har.

Hovedtariffoppgjøret til våren vil bli krevende. Det blir ingen lønnsfest. Utfordringen vil være å komme frem til en forhandlingsløsning innenfor en forsvarlig økonomisk ramme. Jeg vil invitere hovedsammenslutningene til et godt og konstruktivt samarbeid – et samarbeid basert på tillit, åpenhet og dialog.

Takk for meg!