5.1.1 Næringsstruktur i Norge
Norges naturressurser og ressurser i form av arbeidskraft former
i stor grad næringsstrukturen i landet. Norge er rikt på en
rekke naturressurser som for eksempel skog, fisk, vannkraft, petroleum o.l.,
og vi har lange tradisjoner i næringsvirksomhet basert
på disse.
Utbygging av vannkraften har spilt en viktig rolle for utviklingen
av norsk industri og for den industristrukturen vi har i dag, med
en relativt stor energiintensiv industri sammenlignet med andre land.
Funnet av petroleum i 1972 la grunnlag for framveksten av en
ny næring med stor betydning for verdiskaping, eksport
og statens inntekter. Etterspørsel etter varer og tjenester
fra denne sektoren har ført til at tradisjonell industri
og enkelte tjenestesektorer har utviklet spesialkompetanse knyttet
opp mot offshorevirksomheten. Petroleumsinntektene har ført
til at norsk økonomisk utvikling skiller seg fra de fleste
andre industrialiserte lands utvikling.
Med bakgrunn i blant annet skipsbyggingstradisjoner, elektroteknisk
industri og teknologisk spisskompetanse har det de siste tiårene
vokst fram en rekke bedrifter preget av høyteknologi og nisjeproduksjon.
Sammensmelting av elektronikkindustri, telekommunikasjon og multimedia
har resultert i en utvidet IT-næring.
I likhet med utviklingen i andre OECD-land, har næringsutviklingen
i Norge de siste tiårene vært preget av fallende
sysselsetting i vareproduksjon og stigende sysselsetting i tjenesteytende næringer.
I en periode på 20 år fram til 2001 har antall
normalårsverk økt med i underkant av 400 000
i tjenesteytende sektor mens en har hatt en reduksjon på om
lag 60 000 normalårsverk både i sekundærnæringen
som i hovedsak består av industri og bygg- og anleggsvirksomhet,
og primærnæringen, i samme periode. Industriens
andel av verdiskapingen er også redusert i forhold til
tjenesteytende sektor.
I Norge som i andre land etterspørres i større grad
tjenester når inntektene øker i samfunnet. Det
gir igjen økt sysselsetting i tjenesteproduksjon, slik
at flere har sine arbeidsplasser der. Det har vært en sterk
vekst i sysselsettingen i offentlig sektor de siste 20 årene,
noe som blant annet henger sammen med økt utbygging av
helsesektoren og undervisningssektoren. Andelen offentlig ansatte
har i perioden 1981 til 2001 økt fra 26 til 31 prosent
av samlet sysselsetting.
Figur 5.1 Normalårsverk. Offentlig og privat. 1981–2001.
Prosent
Kilde: SSB
I
Norge utgjør tjenesteytende
sektor om lag 65 prosent av sysselsettingen i næringsvirksomhet når
man ser bort fra offentlig sektor. Det er grunn til å vente
at tjenesteytende sektor fortsatt får økende betydning
både i forhold til sysselsetting og verdiskaping i årene
framover. Veksten i tjenesteytende sektor er viktig kjennetegn ved
de pågående strukturendringene og vekstprosessene
i alle vestlige land.
Det er en nær sammenheng mellom utviklingen av industri
og utviklingen av tjenesteytende næringer. Den ene sektorens
konkurranseevne er viktig for utviklingen i den andre. Varer fra
indu-strien er ofte innsatsfaktorer eller grunnlag for produksjon
i tjenesteytende næringer. Tilsvarende er tjenester ofte
innsatsfaktorer eller grunnlag for industriens vareproduksjon. Vare-
og tjenesteproduksjon inngår vekselvis i verdikjeder eller
prosesser fram mot ferdige produkter (varer og tjenester) til kundene.
Verdiskapingen i tjenestesektoren samlet har utviklet seg om
lag i takt med vareproduksjonen. Veksten har vært relativt
høy i offentlige helsetjenester, og relativt lav i hotell-
og restaurantnæringen.
Fordi Norge er en liten økonomi med relativt ensidig
næringsstruktur har det vært nødvendig med
utstrakt varebytte med andre land for å oppnå vekst
og utvikling. Mens det tidligere i hovedsak var de største
bedriftene som internasjonaliserte sin virksomhet, registrerer vi
nå at små og mellomstore bedrifter også i økende
grad selger spesialiserte produkter på verdensmarkedet.
Norsk eksport er konsentrert om relativt få varer. Bildet av
norsk eksport er likevel nyansert, og det er stor forskjell mellom
de ulike næringene.
Petroleum, verkstedprodukter, fisk og fiskevarer, skipsfartstjenester
og energiintensive varer er våre viktigste eksportprodukter.
Dette er i stor grad varer som inngår som innsatsfaktorer
i andre lands næringsvirksomhet og bekrefter til dels bildet
av Norge som en stor råvareleverandør. Eksporten
som andel av bruttonasjonalprodukt er i overkant av 40 prosent,
som er høyt i forhold til andre land. Norsk import som
andel av bruttonasjonalprodukt er om lag 30 prosent.
Omkring 70–80 prosent av norsk eksport går
til EU og omkring 70 prosent av import skjer fra EU. EU er altså Norges
viktigste handelspartner. Tyskland og Sverige er de viktigste enkeltmarkedene for
Norge i EU.
En mer særnorsk forklaring på endringen i vår næringsstruktur
er knyttet til forbruket av petroleumsinntekter innenlands. En voksende
petroleumssektor har gitt en ekstra inntektsøkning for både
offentlig og privat sektor.
