Denne sida finst ikkje på nynorsk. Til nynorsk forside

Det internasjonale valutafondet (IMF)

Det internasjonale valutafondet (IMF) ble opprettet i 1945 og har i dag 188 medlemsland. IMF har som mål å fremme samarbeid om det internasjonale monetære systemet, bidra til finansiell stabilitet og understøtte internasjonal handel. Det skal også bidra til høy sysselsetting, bærekraftig økonomisk vekst og redusert fattigdom verden rundt. IMF har tre hovedoppgaver:

  • Overvåke økonomien i medlemslandene for å forebygge økonomiske ubalanser og kriser
  • Gi teknisk assistanse til medlemslandene
  • Gi lån til medlemsland med betalingsbalanseproblemer.

IMF samarbeider med andre internasjonale organisasjoner som Verdensbanken, de regionale utviklingsbankene og Verdens handelsorganisasjon (WTO). IMF bidrar også til G20s arbeid med å stabilisere og styrke verdensøkonomien. Under gis det en oversikt over IMFs virksomhet og IMF-arbeidet i Norge. I Revidert nasjonalbudsjett 2013 er det en omtale av viktige forhold og hendelser knyttet til IMFs virksomhet med vekt på de siste 12-18 månedene.

Økonomisk overvåkning

IMFs overvåkningsvirksomhet bygger på omfattende analyser av penge- og finanspolitikken, finanssektoren og de strukturelle forholdene i medlemslandene. Den bilaterale overvåkningen er kjernevirksomheten i IMF og utføres gjennom regelmessige konsultasjoner med hvert enkelt medlemsland. De bilaterale konsultasjonene er hjemlet i artikkel IV i IMFs vedtekter, og betegnes ofte som artikkel IV-konsultasjoner.

Under artikkel IV-konsultasjonene møter en delegasjon fra IMF myndigheter og organisasjoner. Staben i IMF skriver så en rapport med en vurdering av den økonomiske politikken i landet. Denne diskuteres i IMF-styret. Medlemslandene har plikt til å gi IMF informasjon, men ikke til å følge rådene som gis.

De fleste medlemslandene har årlige artikkel IV-konsultasjoner. Norge er blant en liten gruppe land som har en toårig syklus, med full gjennomgang og styrebehandling annet hvert år og en mindre omfattende rapport som ikke styrebehandles det mellomliggende året. Stabens rapporter fra konsultasjonene med Norge offentliggjøres og er tilgjengelig blant annet på hjemmesidene til IMF og Finansdepartementet. Artikkel IV-konsultasjonen som ble gjennomført i november 2011, ble behandlet i styret 27. januar 2012. Artikkel-IV konsultasjon som ble gjennomført i midten av mai i år, vil bli behandlet i IMFs styre i løpet av høsten 2013.

IMF analyserer også verdensøkonomien og internasjonale ubalanser gjennom den multilaterale overvåkningen. Overvåkningsvirksomheten i IMF har gradvis blitt utvidet etter hvert som økt handel og investeringer mellom land har gitt tettere internasjonal økonomisk integrasjon. Integrasjonen har gitt medlemslandene bedre grunnlag for økonomisk utvikling, men har samtidig økt spredningshastigheten mellom land og dermed systemrisikoen. Finanskrisen har vist at store finansinstitusjoner spiller en stadig viktigere rolle, og at tilbakeslag lettere sprer seg fra land til land enn man antok tidligere.

For å ta hensyn til dette er det etablert et system for særlig vurdering av den finansielle sektoren i medlemslandene – Financial Sector Assessment Program (FSAP). Der vurderes blant annet hvor langt landet har kommet i å implementere ulike standarder innen finansmarkedsområdet, og hvor godt forberedt ulike myndighetsorgan er på å håndtere kriser. Videre har IMF utarbeidet standarder og koder (ROSC) for beste praksis på tolv ulike områder som er av betydning for økonomisk utvikling og stabilitet. Hvert enkelt land bestemmer selv om det vil følge standardene, men IMF oppfordrer sterkt til at de tas i bruk. Om lag tre firedeler av medlemslandene har så langt fått gjennomført en vurdering av hvordan de etterlever standardene. En rapport med FSAP og ROSC for Norge på finansmarkedsområdet ble publisert i juni 2005. En ROSC for Norge om finanspolitisk transparens ble publisert i juni 2009.

I kjølvannet av finanskrisen har IMF sammen med andre internasjonale institusjoner og organ satt i verk en rekke nye tiltak som har styrket overvåkningsvirksomheten sterkt. I 2009 ble det etablert et system for tidlig varsling av fare for finansiell ustabilitet – Early Warning Exercise (EWE) - der samspillet mellom finansiell og realøkonomisk utvikling analyseres for å identifisere mulige svakheter ved det finansielle systemet. Videre er FSAP-gjennomgang gjort obligatorisk for land med særlig stor betydning for det globale finansielle systemet. I 2010 endret IMF rutinene for å sikre at de ulike delene av overvåkningen integreres bedre slik at det blir enklere å vurdere risikoen og stabiliteten i det økonomiske systemet som helhet. Siden sommeren 2011 har IMF publisert såkalte Spillover Reports, som analyserer virkningene på resten av verden av den økonomiske politikken i verdens fem største økonomier; euroområdet, Japan, Kina, Storbritannia og USA. Og siden høsten 2011 legges det i forbindelse med vår- og årsmøtene også fram en rapport som sammenfatter de viktigste funnene og rådene om økonomisk politikk fra IMFs andre rapporter.

I 2012 ble overvåkingsvirksomheten ytterligere styrket ved at IMFs styre besluttet en samordnet overvåking ("Integrated Surveillance Decision"), som definerer hvordan IMF kan gjennomføre overvåkning og konsultasjoner med grupper av land (multilateral overvåkning). Videre vedtok IMFs styre en strategi for finansiell overvåking ("Financial Surveillance Strategy"), som har som mål å styrke IMFs risikovurderinger og anbefalinger om den finansielle sektor i hvert enkelt medlemsland og om ringvirkninger i de globale finansmarkeder. Som ledd i den utvidede overvåkningen utarbeidet IMF i april 2013 for første gang en regional rapport om det økonomiske samspillet mellom de fire største nordiske landene. Dette er et pilotprosjekt som blant annet skal gi IMF kunnskap og erfaring for å utvikle og styrke den regionale overvåkningen. Rapporten vil bli diskutert i IMFs styre i løpet av høsten 2013.

IMF bidrar også med teknisk arbeid, analyser og vurderinger i forbindelse med G20s arbeid for en stabil og velfungerende global økonomi. Dette er bl.a. knyttet til en såkalt "Mutual Assessment Process" (MAP) som G20 startet høsten 2009. Målet for MAP er å utvikle felles mål for verdensøkonomien og å gjennomgå og samordne G20-landenes økonomiske politikk.

Noen sentrale publikasjoner i IMFs multilaterale overvåkning er:

World Economic Outlook (WEO), der utviklingen og utsiktene for verdensøkonomien beskrives og analyseres, i tillegg til særlige utfordringer i ulike regioner.

Regional Economic Outlook, som analyserer den økonomiske utviklinga for de fem regionene Europa, Vestlige halvkule, Midtøsten og Sentral-Asia, Asia og Stillehavsregionen, og Afrika sør for Sahara.

Global Financial Stability Report (GFSR), der man ser på utviklingen i de finansmarkedene i land og regioner, og drøfter samspillet mellom makroøkonomiske spørsmål og finansmarkedene.

Fiscal Monitor, som er en relativt ny publikasjon der man ser nærmere på utvikingen i medlemslandenes offentlige finanser og drøfter utfordringene for finanspolitikken.

Lån til land med betalingsbalanseproblem

Formålet med utlånsvirksomheten til IMF er å sikre medlemslandene tilgang til finansiering slik at de kan korrigere midlertidige vansker med betalingsbalansen uten å måtte gripe til tiltak med større uheldige konsekvenser enn nødvendig. For å gjenopprette betalingsbalansen og sikre landets økonomiske utvikling og handlingsrom framover må det som regel gjennomføres endringer i den økonomiske politikken. Dette er også avgjørende for at landet igjen skal få tilgang til finansiering i internasjonale kapitalmarkeder og bli i stand til å betale tilbake IMF-lånet. Utlånsvirksomheten til IMF er basert på at lånemidlene kommer tilbake og blir disponible for nye utlån. Under de fleste av IMFs låneordninger må derfor IMF og låntakende lands myndigheter utarbeide et stabiliseringsprogram, der låntaker forplikter seg til å gjennomføre ulike økonomisk-politiske tiltak for å rette opp situasjonen. For at styret i IMF skal godkjenne utbetalingene, må kriselandet følge opp disse tiltakene. Programmet er således en vesentlig del av vilkårene, eller kondisjonaliteten, knyttet til lånet.

I 2009 forenklet IMF retningslinjene for hvilke vilkår som kan inngå i stabiliseringsprogrammene. Krav om strukturendringer skal begrenses til tiltak som er kritisk nødvendige for å gjennomføre programmet, og de skal i hovedsak kun omfatte IMFs kjerneområder som makroøkonomi, finansmarkeder og statsfinanser. Landet skal også ha større frihet enn tidligere til å velge hvordan de vil oppnå målsetningene som er spesifisert i programmet. Det legges videre større vekt enn tidligere på at programlandene har sosiale sikkerhetsnett som kan dempe virkningen av den økonomiske krisen for svake grupper.

IMF-styret vurderer fortløpende om innretningen på låneordningene er hensiktsmessig, og foretar også regelmessig mer formelle gjennomganger. Siste gjennomgang ble fullført i september 2012. Da vurderte man også hvordan lånevilkårene har påvirket utformingen av stabiliseringsprogrammene som ble inngått i perioden 2002 – september 2011. Stabens rapport og styrets konklusjoner ligger på IMF sine nettsider. Staben konkluderer blant annet med at lånevilkårene har blitt forenklet og bedre tilpasset behovene i det enkelte land. Samtidig er det større grad av samsvar i vilkårene mellom land, og de er mer konsentrert om IMFs kjerneområder. Styret vurderte også retningslinjene for lånevilkårene som tilfredsstillende. Men pekte samtidig på enkelte mulige forbedringer som også kan være relevante for programmene som er inngått etter utgangen av evalueringsperioden.

De generelle låneordningene som alle medlemsland kan søke om, blir finansiert av de ordinære midlene til IMF. Det er også etablert låneordninger med subsidiert rente forbeholdt lavinntektsland. Her blir bistandsmidler fra noen av IMFs best stilte medlemsland brukt til å finansiere mellomlegget mellom markedsrenten og renten som lavinntektsland betaler. Lånemidlene skaffes til veie ved at medlemsland frivillig stiller utlånsmidler til disposisjon. IMF reformerte låneordningene for lavinntektsland i 2009 ved å forenkle lånevilkårene og ved å opprette egne ordninger for kortsiktige betalingsbalanseproblemer, og har også senere justert ordningene for å tilpasse dem behovene.

Tabell 1 gir en oversikt over de ulike låneordningene i IMF.

Tabell 1 IMFs utlånsordninger per 31. mars 2013

Låneordning

Formål og varighet

Lånegrense i pst. av landets kvote

Tilbakebetaling og rente

Generelle ordninger

 

 

 

 

Stand-By Arrangement (SBA)

Kortsiktige problemer med betalingsbalansen. Programperiode 1-2 år, kan forlenges til 3 år.

 

200 pst. per år. Kumulativ grense på 600 pst.

3¼ - 5 år.

Grunnrente1+ 2-3 prosentenheter2.

Extended Fund-Facility (EFF)

Mellomlangsiktige problemer med betalingsbalansen grunnet strukturelle forhold. Programperiode 3-4 år.

 

Som for SBA.

4½ - 10 år.

Rente som for SBA.

Flexible Credit Line (FCL)

Fleksibel trekkadgang innvilget for 1-2 år for land med sterk økonomisk stilling som ønsker å være føre var. Ikke programforpliktelser.

 

Ingen fast lånegrense.

Som for SBA.

Precautionary and Liquidity Line (PLL)

Fleksibel trekkadgang innvilget for ½-2 år for land med relativt sterk økonomisk stilling, men som ikke oppfyller kravene for FCL.

 

Vanligvis opp til 250 pst., opp til 500 pst. i spesielle tilfeller. Økes til 1000 pst. etter 1 år.

Som for SBA.

Rapid Financing Instrument (RFI)

Akutte problemer med betalingsbalansen etter råvareprissjokk, naturkatastrofer mv. Ikke program­forpliktelser.

50 pst. per år. Kumulativ grense på 100 pst.

Som for SBA.

 

 

 

 

Utlånsordninger til lavinntektsland med subsidiert utlånsrente (PGRT) 3, 4 

 

Extended Credit Facility (ECF)

Mellomlangsiktig til langsiktig finansiering av lavinntektsland med problemer med betalingsbalansen av strukturell art. Programperiode 3-5 år.

100 pst. per år. Kumulativ grense på 300 pst.

­5½ - 10 år.

Null rente.

Standby Credit Facility (SCF)

Lavinntektsland med kortsiktige problemer med betalingsbalansen. Programperiode 1-2 år.

 

Som for ECF.

4 – 8 år.

Null rente.

Rapid Credit Facility (RCF)

Lavinntektsland med akutt problemer med betalingsbalansen. Ikke programforpliktelser.

25 pst. per år. Kumulativ grense på 100 pst. Kan økes til 50 pst. av kvoten per år og kumulativ grense på 125 pst.

5½ - 10 år.

Null rente.

1) IMFs grunnrente er SDR-renten med et påslag på 1 prosentenhet. Påslaget skal bl.a. dekke IMFs administrative utgifter ved å gi lån og oppbygging av reserver. SDR-renten regnes ut som et vektet gjennomsnitt av tremåneders statspapirrente for de valutaene som er med i SDR (amerikanske dollar, euro, britiske pund og japanske yen). SDR-renten var den 30. april 2013 på 0,07 pst.
2) Rentepåslaget er på 2 prosentenheter for den delen av lånet som er mer enn 300 pst. av kvoten og ytterligere 1 prosentenhet for den delen av lånet som er mer enn 300 pst. av kvoten i lenger enn tre år.
3) Det er satt en samlet lånegrendse for de tre ordningene under PRGT (ECF, SCF og RCF) på 100 pst. av kvoten per år og maksimalt 300 pst. av kvoten i mer enn tre år. Disse grensene kan fravikes i spesielle tilfeller.
4) Lånetilgangen under PRGT-ordningene vil bli halvert som andel av kvotene når den 14. kvoterevisjonen trer i kraft.
5) Renten på PRGT-lånene vurderes hvert annet år. I 2011 ble renten satt til null for SCF ut 2012, og for ECF og RCF ut 2013. I fjor ble det vedtatt å forlenge nullrenten for de tre ordningene til utgangen av 2014.

Kilde: IMF

IMF har også en ordning som skal hjelpe lavinntektsland som ikke trenger finansiering, men likevel ønsker en tettere overvåkning enn den som følger av artikkel IV i IMFs vedtekter. Denne ordningen kalles PSI (Policy Support Instrument). Ordningen er basert på at landet selv legger en strategi for å redusere fattigdom. Formålet med PSI er å gi omverdenen en vurdering av den økonomiske politikken i landet. Slike signaler kan være viktige for at andre land skal være villige til å gi finansiell assistanse og investere i landet.

Teknisk assistanse

Tekniske assistanse fra IMF skal hjelpe medlemslandene å bedre det institusjonelle grunnlaget for den økonomiske politikken. Støtten skal bidra til å bedre utformingen og gjennomføringen av penge- og finanspolitikk, til å utvikle gode institusjoner og til å utforme lovgiving for økonomisk virksomhet og for finanssektoren.

For å sikre at assistansen svarer til de behovene mottakerlandene har, og som ledd i den nye inntektsmodellen til IMF, må landene fra mai 2009 betale for den tekniske assistansen de får. Betalingen er gradert, slik at de fattigste landene bare betaler 10 prosent av den reelle kostnaden, mens de rikeste må dekke hele. Kravet om betaling gjelder ikke land som også har andre IMF-program, eller som får den tekniske assistansen finansiert av giverland.

IMF har etablert flere regionale sentre i forbindelse med den tekniske assistansen. I mai 2013 var det åtte slike sentre som skal betjene regionene Stillehavsområdet og Karibien, Afrika, Midtøsten og Mellom-Amerika.

Styresett

Det øverste organet i IMF er guvernørrådet, som møtes en gang i året. Guvernørrådet består av en guvernør og en stedfortredende guvernør fra hvert medlemsland. For Norge, er sentralbanksjefen medlem i guvernørrådet, mens departementsråden i Finansdepartementet (finansråden) er stedfortreder.

Det daglige arbeidet ledes av IMFs styre, som består av administrerende direktør i IMF og 24 representanter for medlemslandene. Norge har felles styrerepresentant med de andre nordiske og de tre baltiske landene. Den nordisk-baltiske styreplassen går på omgang mellom landene i valgkretsen. Norge har plassen i perioden 2013-2015, mens Sverige innehar stillingen som stedfortredende styremedlem i denne perioden. Valgkretsens styremedlem for tiden heter Audun Grønn. Det er et tett samarbeid mellom de nordisk-baltiske landene om hvilke synspunkter valgkretsen skal fremme. I perioden 2013-2015 leder Norge arbeidet med å komme fram til omforente synspunkter på saker som behandles i IMFs styre.

Den internasjonale monetære og finansielle komiteen (International Monetary and Financial Committee, IMFC) er et viktig rådgivende organ for IMF. Komiteen gir råd om den generelle strategien til IMF og om hvilke økonomisk-politiske tema institusjonen skal konsentrere seg om. Den legger også de politiske føringene for virksomheten. IMFC har 24 medlemmer på minister- eller sentralbanksjefnivå, etter samme mønster som styret. Singapores finansminister, Tharman Shanmugaratnam, har ledet IMFC siden mars 2011. Shanmugaratnam etterfulgte den tidligere egyptiske finansministeren Youssef Boutros-Ghali som ledet IMFC fra høsten 2008 til januar 2011. I 2013 representeres vår valgkrets i IMFC av Sverige i første halvår, og av Litauen i andre halvår. I 2014 overtar Finland denne posisjonen.

Stemmevekten de ulike landene har i IMF er basert på en kombinasjon av landets kvote og de såkalte basisstemmene. Hver 100 000 SDR i kvote gir én stemme. Hvert land har i tillegg 250 basisstemmer. Basisstemmene utgjøre nå 5,5 prosent av stemmene.

Finansiering av virksomheten

IMF fungerer som en kredittunion. Utlånsvirksomheten skal først og fremst finansieres gjennom innskudd – eller kvoter – fra medlemslandene. Hvor mye hvert land forventes å yte, altså størrelsen på landets kvote, er basert på landets posisjon i verdensøkonomien. I tillegg har mange land inngått avtaler om å yte IMF tilleggslån ved behov gjennom de to multilaterale innlånsordningene New Arrangements to Borrow (NAB) og General Arrangements to Borrow (GAB), og i enkelte tilfeller også gjennom bilaterale låneavtaler.

En viktig inntektskilde for IMF er differansen mellom renten på de midlene som organisasjonen har lånt ut og renten på de midlene som den har lånt inn. I 2008 vedtok IMF en ny inntektsmodell som skal redusere avhengigheten av denne rentedifferansen. Modellen innebærer i grove trekk at de tre hoveddelene av virksomheten – overvåkning, utlån og teknisk assistanse – skal finansieres på ulik måte. Overvåkningen er et fellesgode som skal betales gjennom avkastningen på et fond som er bygd opp av tidligere bidrag fra medlemslandene i form av gull. En del av gullbeholdingen er derfor solgt og investert i verdipapirer som gir løpende avkastning. Utlånsvirksomheten skal finansieres av rentemarginen, mens den tekniske assistansen skal finansieres gjennom brukerbetaling.

IMF-arbeidet i Norge

I Norge har Finansdepartementet ansvaret for saker som gjelder Norges medlemskap i IMF. Norges Bank forvalter etter § 25 i sentralbankloven Norges finansielle forpliktelser og rettigheter overfor IMF. På oppdrag fra Finansdepartementet har Norges Bank et sekretariatsansvar for det daglige arbeidet med IMF og lager i samråd med departementet forslag til norske synspunkter i saker som skal opp i IMF-styret. Det er departementet som tar den endelige beslutningen om hvilket syn Norge skal fremme overfor de andre landene i valgkretsen og i IMF.

Utenriksdepartementet, som har ansvaret for regjerningens arbeid med Verdensbanken, blir trukket inn i saker der dette er relevant. Det er etablert en konsultasjonsgruppe mellom Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Norges Bank som tar opp internasjonale økonomiske, finansielle og utviklingspolitiske spørsmål som har forbindelse med IMF og Verdensbanken. Gruppen møtes regelmessig; vanligvis før vår- og høstmøtene til IMF og Verdensbanken.

Det er utarbeidet et eget sett med regler som styrer samarbeidet i den nordisk-baltiske valgkretsen. Valgkretsens synspunkter på viktige IMF-saker utformes i den nordisk-baltiske monetære og finansielle komiteen (Nordic-Baltic Monetary and Financial Committee, NBMFC). De norske medlemmene i denne er finansråden og visesentralbanksjefen. De andre landene er representert på tilsvarende nivå. NBMFC møtes vanligvis to ganger i året. Det er etablert en egen gruppe (Alternates-gruppen) som forbereder saker til møtene i NBMFC. Gruppen består av representanter for finansdepartementene og sentralbankene i landene i valgkretsen.

Det er også en omfattende løpende koordinering mellom landene for å sikre samordning av synspunktene i de enkeltsakene som behandles i IMFs styre gjennom året. I de aller fleste sakene blir landene i valgkretsen enige om et synspunkt som alle kan støtte. Hvis det skulle vise seg umulig å komme fram til et omforent syn, presenteres flertallets syn i styret. Mindretallet kan da be om at også deres syn fremføres, hvis "nasjonale interesser" tilsier det. Men terskelen for å be om dette er høy. Hvis et land i valgkretsen ikke aksepterer denne prosedyren må styrerepresentanten avstå fra å delta i diskusjonen. Selv om terskelen for å be om at et mindretallssyn presenteres under styrebehandlingen av en sak er høy, hender det likevel at det gjøres.

Det nordisk-baltiske styremedlemmet utarbeider rapporter om virksomheten i IMF, der de viktigste sakene og de nordisk-baltiske synspunktene blir presentert. Rapportene publiseres i Norge på nettsidene til Finansdepartementet og Norges Bank.

Norges bidrag til IMF

Generelle ordninger

Norge stiller til sammen 5,75 mrd. SDR, eller drøyt 50 mrd. kroner med valutakursene 30. april 2013, til disposisjon for IMFs generelle ordninger i form av en låneramme som IMF kan trekke på. Bidraget fordeler seg med 1,88 mrd. SDR i kvotemidler og 3,87 mrd. SDR til den multilaterale innlånsordningen New Arrangement to Borrow (NAB). I tillegg har Norge v/Norges Bank inngått en bilateral avtale med IMF om lån på inntil 6 mrd. SDR. IMF skal imidlertid bare benytte denne trekkrettigheten når institusjonens samlede gjenværende kvotemidler og trekkrettighet i NAB er kommet under et bestemt nivå.

Låneordninger for lavinntektsland

Norge har også bidrar også med frivillige bidrag til IMFs låneordninger for lavinntektsland. Det norske bidraget på 300 mill. SDR (om lag 2,6 mrd. kroner) er øremerket og likt foredelt på de to låneordningene som er innrettet mot kortsiktig betalingsbalansestøtte til lavinntektsland; Rapid Credit Facility (RCF) og Standby Credit Facility (SCF). Norge ga videre i 2005 tilsagn om subsidiemidler til IMF på 24,7 mill. SDR, eller om lag 220 mill. kroner. Ved utgangen av april 2013 var hele dette beløpet utbetalt. Subsidiemidlene bevilges over bistandsbudsjettet til Utenriksdepartementet.

Da IMF solgte deler av gullbeholdningen sin i 2009 ble inntektene høyere enn ventet. IMFs styre har etter dette gjenom vedtak i to runder besluttet at merinntektene skal komme lavinntektslandene til gode ved at de settes inn i et fond der avkastningen brukes til å finansiere rentesubsidiene i låneordningene for lavinntektsland. Siden disse låneordningene er forbeholdt en begrenset del av IMFs medlemmer, må midlene først gis til de rette eierne, før de føres tilbake og settes inn i det nyopprettede fondet. Vedtakene blir ikke iverksatt og fondsmekanismen blir ikke operativ før IMF får garantier for at minst 90 pst. av midlene vil bli tilbakeført. Norges andel av midlene er vel 19,84 mrd. SDR, eller om lag 180 mill. kroner. Regjeringen har i Prop. 149 S (2012-2013) bedt Stortinget om fullmakt til å gi IMF tilsagn om et tilsvarende beløp over bistandsbudsjettet.

Andre bidrag

Norge bidrar gjennom IMF jevnlig med faglig assistanse og ressurser til sentralbanker i lavinntektslandene. De siste årene har slik bistand blitt gitt til sentralbankene i Malawi og på Øst-Timor. I 2011 ble det inngått en avtale om faglig assistense til sentralbanken i Zambia. Videre har Norad en bilateral avtale med IMF om å yte teknisk assistanse til land innenfor programmet «Olje for utvikling» på inntektsforvaltningsområdet. Norge bidrar også til et fond som skal finansiere teknisk assistanse til forvaltning av naturressurser, støtter et anti-hvitvaskings-program og bidrar til fondet IMF har opprettet for bistand til utvikling av skattepolitikk og skatteadministrasjon.

Les mer:

Kontaktinformasjon

Økonomiavdelinga

Telefon: 22 24 45 03
Faks: 22 24 95 09

Adresse:

Finansdepartementet
Økonomiavdelinga
Postboks 8008 Dep
0030 Oslo

Sist oppdatert: 05.06.2014
Gamle regjeringsbygningen: Innvendig lyssjakt

Artikkel IV konsultasjoner

Om IMF i Finans-marknadsmeldinga 2010

Kontaktinformasjon

Økonomiavdelinga

Telefon: 22 24 45 03
Faks: 22 24 95 09

Adresse:

Finansdepartementet
Økonomiavdelinga
Postboks 8008 Dep
0030 Oslo